Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'finse'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Welcome to Fjellforum!
    • About Fjellforum
    • Information from us
  • Activity
    • Hiking
    • Ski and winter
    • Other activities
    • Hunting and fishing
  • Tripreports
    • Tripreports
    • Expeditions
    • Children in the outdoors
    • Hiking tips
  • General outdoors
    • Dogs
    • Cooking outdoor
    • Health
    • Photos/Videos
    • General outdoors
    • Social debate
  • Equipment
    • Carrying
    • Camping
    • Primus og kokesystem
    • Winterequipment
    • Clothes
    • Footwear
    • Navigation
    • All other equipment
    • Buy and sell
    • Equipment experiences
    • DIY
  • Miscellaneous
    • Companions & Gatherings
    • Books and media
    • Podcasts - outdoors
    • Open huts
  • Turer og treff i Oslo-regionen's Hva skjer
  • Utfordringer's Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


My blog


MSN


Skype


Interests


Location

  1. Finse - Haukeli februar 2016 Turen var allerede bestemt i fjor, men pga dårlig vær gikk uka jeg hadde satt av fiseføyka. Nå hadde det kriblet i hele vinter i skibeina, og pulken hadde følt seg ganske så ensom på boden litt vel lenge nå. Ruta ble mer eller mindre ferdig rundt juletider, og mye tid hadde blitt brukt rundt kartene for å bestemme ruta. Ettersom jeg skulle reise alene, ønsket jeg å få litt følelsen av "ensomhet", og å gå stier alle andre ikke fulgte. Dette hadde sammen med rotasjonen min på arbeid mye av skylden for at det ble nettopp denne tiden av året. En tid da de fleste løypenett ennå ikke er kvistet, og det fortsatt er skikkelig vinter! Kartene ble skrevet ut fra tjenesten her på forumet. Skrev ut i A4, laminerte og hadde da ett pasende format som passet i jakkelomma som var vanntett. Av de siste forberedelsene, var det å lage 60cm teltplugger av brøytestikker. Dette var den sorte typen, som ikke er helt hul, men har forsterkninger innvendig. Angrer på at jeg ikke lagde flere, for dette var genialt i sterk vind, og for kalde fingre. Litt kjapt om utstyret jeg benyttet på turen. Fjellpulken 144 Åsnes Nansen m/kortfell Artic bedding 2 posesystem. Syntetisk Ytre, dun innerst. OmniTi m/ Silencer og Coleman 550B Toaks 2L Titankjele m/hjemmelaget cosy Kart, kompass og GPS Inreach SE 2 batteribanker, 10W solcellepanel, AA og AAA Litium batterier 1 Gravlykt Kindle Helsport Patagonia Exped 7LW og skumunderlag Leke plastspade til snøsmelting Snøspade 2x hodelykter 5L Bensin Oakley Googles Skismøring Førstehjelpsutstyr, (strips, sportstape, tensoplast osv) Speilrefleks og Gopro Klær: Bergans Antartic Expedition Jakke (fantastisk!!!) Norrøna Recon Gtex bukse 2x tykke ullsokker 2x linere 1x tynnere ullsokker (ble ikke brukt) Brynje netting (satt på hele turen) 2x ull Lag 2 1 tynn fleecegenser 1 tykk fleecejakke 1 Marmot dunjakke (UL) Balaclava 2x ansiktsmasker 1x Ullvangsgenser Mat: 6 Real middag 6 Real frokost 2x Bixit 2x skivet brunost Rett i koppen Sjokolade og Solbertoddy 3x Hot Imago øl pølser 3x komaposer med sjoko og salte nøtter 3x store sjokoladeplater 4x poser sølandschips Jeg kommer mere tilbake med noen av utstyrs erfaringene jeg gjorde på turen, og hva jeg angrer på. Endel av oppsettet er jeg fornøyd med, andre ting var fullstendig bortkastet. Men ha i bakhodet, at dette var en solo-tur i februar, og hvor jeg setter sikkerheten uten tvil i første rekke. Og JA, dette resulterte i en kanskje unødvendig tung pulk Finse - Krækja Jeg kom hjem fra arbeid på vestlandet tirsdag kveld, og håpet var å rekke morgentoget mot Finse onsdag morgen. Men det ble litt vel tight, så ble nattoget isteden. Fikk en kamerat til å kjøre meg til Larvik togstasjon da dette gjorde transport av pulken noe lettere. Selvom jeg ikke hadde bestilt plass til pulken ordnet dette seg fint. Men fikk beskjed om at ikke alle tog var satt opp til å ta med gods, slik at man egentlig ikke kunne forvente dette. Pulken veide da i underkant av 50kg, og var ikke særlig håndterbart for en person heller, som også var kravet. Det store spm var om jeg rakk å komme fra spor 1 til spor 5 innen de 16min overgangen min var i Drammen. Det gikk med nød og neppe, etter litt tigging om hjelp Som andre før meg, gikk jeg trøtt i trynet av på Finse stasjon 04:04 og fant frem til postbua. Lite ante jeg at Finsehytta lå nesten vegg i vegg. Da hadde jeg nemlig gått dit for å tømt ryggen, isteden for å trippe rundt på 3kvm i villrede over hva jeg skulle gjort. I panikken gikk jeg bortover stasjonen for å se om det kunne være ett åpent toalett. En dør var åpen, og rett på innsiden lå den en død rev å kikket på meg.... Ja jeg slapp faktisk nesten å leite videre etter ett toalett...Men bare nesten..... I påvente av litt lys, gjorde jeg de siste forberedelsene før avreise. Fylling av drivstoff på primusene, pakke dunjakke og votter i Artic beddingen lett tilgjengelig, og satt på fellene på skia. Når det endelig lysnet så jeg Finsestua, og gikk bort dit for tømming av rygg, og en bedre frokost før turen startet rundt 0930. Må si jeg hadde litt sommerfugler i magen når ski og pulk var spent på, og det føyket snø rundt ørene mine. Jeg har vært endel på tur før, både vinter og sommer, men dette ble liksom litt annerledes. Marginene virket liksom litt mindre der man plutselig sto og skulle ta sine første stavtak.... Som sagt så blåste det som vanlig på Finse, og det var frem med GPS allerede ved Finsevatnet. Det skulle være kvistet løype opp til Midtnutvatnet, og etter hvert havnet jeg inn på denne løypa. Må jo innrømme at det er ganske behagelig å følge disse kvistene, selvom det var heller dårlig med spor å følge. Jeg kjente at det var uvant å dra pulk igjen, er jo snart 20år siden sist. Og å dra pulk er ICKE som å sykle, det glømmer man....Iallefall muskelaturen Mot slutten av dagen løyet vinde, og det ble ett nydelig vær. Jeg bare gikk der og nøt omgivelsene. Det var bare så ufattelig vakkert over alt!! Jeg var nå på veg ned mot Finsbergvatnet, og her fikk jeg min første lille lærepenge. Egentlig gammel enkel lærdom, men man glemmer fort litt på vinteren, da alt liksom er vasket over. Alt ser liksom så glatt å fint ut, med unntak av en eller annen stein som stikker opp. Jeg stopper litt opp over en liten kul. Lurer på om det bare er å sette utfor. Heldigvis for meg, så er jeg såpass dårlig på ski, at jeg faktisk vurderer nedkjøringene mine.... Jeg syns det virker i bratteste laget, og velger å gå litt tilbake og å ta en annen rute ned. Da jeg kommer mer ut på siden, ser jeg at rett nedenfor der jeg i stad vurderte å kjøre, var en skavel, og ett fall på ca 3m. 3m er ikke mye, men alene med pulk kan det fint være nok til ett brekt bein eller arm. Dette fikk meg til å innse det innlysende, at mye står uskrevet mellom høydekotene på 20m på kartet!!! Her gjelder det å følge med.... (ja jeg veit...Noe mellomdramatisk!! Men jobben min er å tenke risiko og konsekvens HVER DAG!! :D) Turen over Finsbergvatnet var fin, og i nydelig lys. Men må innrømme at jeg fikk ett aldri så lite sjokk når jeg kom i østenden! "Er det meninga at jeg skal opp der med pulk??!!??#$" må jeg innrømme å ha tenkt. Får det var virkelig en kraftanstrengelse å komme seg opp. Var andre stigninger som også var tunge, men denne var den bratteste, og det gikk SVÆRT smått opp den bakken der Etter dette var den en fin grei tur ned mot Drageidfjorden, som også ble stoppestedet mitt for denne dagen ca 8 timer etter start. Været ble fantastisk utover dagen! Den ene pausa jeg hadde, hvor det smakte fortreffelig med kakao Teltplassen ute på Drageidfjorden, ca 3km fra Kræskja. Krækja -mot Stigstuv Dag 2 starte med en liten bris, og nydelig vær. Etter en god frokost ble pulken spent og neste etappe mot R7 startet. Må si at jeg ble overrasket over hvor bratt det også var etter Krækja og opp mot toppen før det igjen gikk ned mot R7. Pulken var i tyngste laget, og kroppen rett og slett ikke helt i form. Jeg begynte også å bli litt nervøs for gnagesår, ettersom jeg var såpass idiot at jeg hadde lagt på langtur med splitter nye Svartisen skisko.... Nede ved Halne Fjellstova, møtte jeg to unge herremenn som også skulle mot Haukeli, men disse gikk i raskeste laget for meg, så jeg hilste hyggelig og ønsket dem god tur. Jeg hadde dem stort sett innenfor synsfeltet hele dagen, helt til vi nermet oss stigningen opp mot Hårsteinen og platået før nedstigningen til Stigstuv. Da jeg kom hit, så jeg to stk langt oppe i fjellet, og jeg må innrømme at jeg tenkte mitt om det fjellet der så seint på dagen. Jeg hadde bommet ganske kraftig med vannbeholdningen min, og begynte å bli tom. Ikke nok med det, var det nå 45min til det ble mørkt, og det begynte å blåse opp. Dette kom ikke akkurat som en overraskelse, da jeg hadde fått værvarsel av frua på Inreachen kvelden i forvegen. Det som derrimot overrasket meg, var at litt opp i stigningen ble alt hvitt, og jeg så kun skituppene mine. Jeg var på en måte "Pot Comitted" for de som spiller poker. Det var alt for bratt til annet enn å dra frem vindsekken, og for bratt til at jeg ville kjøre ned i blinde. Det ble med fiskebein oppover i ett ganske trått og smått tempo, og jeg må innrømme at dette var en av de gangene jeg ikke følte meg helt sikker. Tankene kom tilbake om de skavlene dagen i forvegen, og de små bratte hengene som ikke ofte er merket på kartene. Etter en 40min og ca 4kg pungbrokk, kjente jeg at det begynte å flate litt ut. Og etter enda 20 min kunne jeg se på GPS`n at det værste nå var over. Jeg var nå på 1380m, og det var stort sett nedover til Stigstuv. Lenge hadde jeg presset meg selv, og drømt om å komme meg inn å få varmen. Men jeg var nå så kald og med null sikt virket det ikke forsvarlig å fortsette nedover med tung pulk. Jeg satte fra meg pulken på tvers for vinden, dro av teltposen, festet karabinen jeg hadde festet i telte i pulken og fikk teltet ut. Er da overlykkelig for at alt var gjort klart hjemme med teipede teltstenger og karabin i enden mot vinden. Spaden min var fryst sammen slik at jeg ikke fikk spadd levegg, men måtte satse på at teltoppsettet mitt var godt nok. Og må si jeg var glad for at det var Patagonia med doble teltstenger jeg hadde med. Sammen med de hjemmesnekra teltpluggene gikk teltoppsettet raskt, og jeg var ute av vinden. Heldigvis! Man merker ofte ikke hvor nedkjølt man er før man slutter å ha behov for de store musklene. Jeg hadde store problemer med å få frem primus, og å bytte klær. Da min OmniliteTi begynte å streike, og min resevere primus Coleman 550B ikke ville bygge opp trykk, så jeg ganske mørkt på det hele. Jeg skalv nå ukontrollert, så ukontrollert at jeg hadde store problemer med å klare å holde på delene når jeg demonterte omniLiteTi for 2 gang. Men da kom den iallefall på halv fart....Nok til å smelte snø, og å få inn varmt vann i en kald skrott. Jeg hadde påmontert den orginale Silenceren til Omniliten, og den var visst ikke så veldig glad i ekstra forvarming og kaldt vær. Benyttet vanlig grønn kanne med miljøbensin fra Statoil, og det sotet og tettet igjen primusen. Prisen for å strekke strikken litt for langt denne dagen var frostskader på tre fingre og ei nese. Ikke det helt store, men hadde da fått blemmer på 3 fingre, og har åpent sår på nese når jeg skriver dette. Jeg var aldri redd for kulden før ture, ettersom det føler jeg at jeg har rimelig god kontroll på. Men det kommer så snikende, at det er fort gjort å dra strikken i lengste laget. Og det burde jeg nok heller ikke gjort når jeg var alene. Men følte meg litt bondefanga Det ble heller dårlig med bilder denne dagen, da jeg hadde mer enn nok med å komme meg igjennom dagen... Stigstuv - Sandhaug Fristet lite å ta på seg denne bunnfrosne ansiktsmasken på morran Det blåste godt på morgenkvisten også, men rundt kl 0900 bestemte jeg meg allikevel for å rive leir, og å gå etter GPS. Sikten var fortsatt begredelig og whiteout. Og når jeg prøvde å gå uten gps, gikk jeg 180grader allerede etter 5min. Men kom meg nå ned fra fjellet med nesa godt trykket ned i GPS`n, og svært rolig gange. Da jeg kom ned til Stigstuv sto de to gutta og reiv telt. De lurte på hvordang det hadde gått med meg, for det hadde blåst godt der nede, enda de hadde ligget i lé i natt. Etter litt tørrprat, tenkte jeg å prøve å henge meg på herremennene så langt jeg klarte mot Sandhaug. Der skulle rutene våre skilles uansett. Jeg skulle mot Hansbu og dem mot Litlos. Lange seige flate oppoverbakker, men dette var noen virkelige vidder! Gud hvor vakkert! Da vi kom til Sandhaug, så jeg at håpet om å rekke frem på lørdagen var sprekt som en dårlig svartebørsendong, og jeg bestemte meg for å ta inn på Sandhaug for å tørske klær og å spise godt. Den timen jeg tapte på å gå ekstra denne dagen, ville jeg ta igjen på morgenen tenkte jeg. Inne i hytta satt det to tyskere som var på vidda for sin n`te gang, og etterhvert kom det jammen 3 hundesleder også. De to gutta jeg hadde slått følge med, fikk varmen i seg, kapitulerte og endte natta på Sandhaug de også. Tror de også innså at selv søndagen sto i fare med ruta de hadde valgt, slik at det endte med at de slo følge med meg mot Hansbu og en drøy neste dag isteden. Og kanskje var det nettop dette som gjorde at dem rakk søndagsmiddagen Sandhaug - Hellevassbu Denne dagen hadde vi som mål å komme til Hellevassbu, selvom vi visste dette var en drøy etappe. Jeg la igjen både noe mat og drivstoff på Sandhaug for å lette pulken mot dagens etappe. Men hadde allikevel ekstra mat i pulken. Vi satte avgårde halv åtte, noget forsinket men allikevel innenfor hva vi kunne makte på en dag. Ruta gitt Vestre Lakadalen mot Hansbu, Jacobsbudalen, mot Bjørnanutane, Urevatna og Hellevatnet med Hellevassbu til slutt. Mener dette var en etappe på 33km. Nå var finværet kommet for turen, og det gjaldt å NYTE hvert eneste øyeblikk! Og jeg må si at jeg storkoste meg denne etappen! Sandhaug - Hansbu var rett og slett fantastisk! Jacobsbudalen og Bjørnanutane/Urevatna var en ganske så tung affere, og mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. At jeg hadde en tung pulk ettesom jeg var alene kan være noe av årsaken selvfølgelig. Men TUNGT var det Men samtidig er det jo nettopp derfor man er der, nyte og slite, alt omhverandre! Vi gikk til venstre for Nibba som stikker høyest midt i bildet. Var en bratt opplevelse Hansbu Mellom Uravatna var det tungt å gå, ettersom det var dypere og løsere snø her. Men vi kom nå til slutt frem til Hellevassbu etter 11,5 timer. Vi hadde en litt lengre pause på ca 20 min ved Hansbu, ellers var det småpauser bare for å drikke og å få i seg litt nøtter o.l. Uten tvil en tung etappe, men en fin og variert etappe. Var egentlig bare to tøffe stigninger, ellers var ruta relativt lettgått Utrolig fint ble det å gå i kveldslyset! Teltplassen rett nedenfor stigningen etter Hellevassbu Hellevassbu -Haukeliseter Nok en dag hadde vi klokka på halv seks for å komme avgårde tidlig. Pakkinga gikk lekende lett, og de 33km kjentes faktisk ganske lette ut i kroppen. Det finnes ikke tvil om at man går seg litt i form etterhvert! Fra Hellevassbu og hele veien ned til de tunge stigningene opp mot Mannevatn var rett og slett magiske! En utrolig fin etappe! Og det skadet heller ikke med ett skuterspor å følge. Dette gjør fremdriften så utrolig mye bedre enn å stampe i løssnø Til gjengjeld så var stigningene mot og forbi Mannevatn av det tunge kaliberet. I allefall jeg syntes det. Og når man endel var ferdig med dette, ble jeg overrasket over det som på kartet så relativt flatt ut, ikke på langtnær var flatt mellom første og siste nedstigningen mot Haukeli. Var noen bratte koller her også. Kanskje virket de ekstra sure og tunge, ettersom det var på slutten av turen. Den siste nedkjøringen mot Haukeli akte jeg ned. Ja jeg er mann nok til å innrømme at mine skiferdigheter rett og slett ikke er gode nok Alt i alt må jeg si at jeg er superfornøyd med turen. Det er uten tvil tungt å reise på solotur, ettersom man må ta alt av utstyr alene. Men man er virkelig glad for at man tok med den ekstra primusen når den første fusker!. Når det gjelder klær, så er jeg egentlig ganske fornøyd med oppsettet. Brukte alt utenom ett par sokker. Og jeg kunne klart meg lenger. Når det gjelder mat og fuel, så hadde jeg alt for mye føler jeg. Så på Polarklokka mi, og den lå på mellom 5000 og 7000kcal. Dette klarer man ikke å spise uansett! Potetgull, sjokolade, bixit med brunost var gull. Lett å få inn nødvendige kcal. Og Real funka som det alltid gjør. Nøtteposene ble jeg møkk lei av, og kommer ikke til å lage like mye neste gang. Når det gjelder fuel, så holder det med en halv liter om dagen til både kosefyring og snøsmelting. Iallefall hvis øktene dine ligger på 7-10timer som det gjorde her. Da vil man gjerne ned i "soverten" etter ett par timer i forrteltet Hadde med meg for mye strømkilder, og kunne fint klart meg med den ene batteribanken på 12000mah. Speilrefleksen ble svært lite brukt. Ble stort sett mobil eller gopro. Så enten blir det med ett enklere kamera nestegang, eller så fortsetter jeg med mobilen, selvom det blir dårligere bilder. Artic bedding er genialt! Og benyttet denne også til å ha varme votter, lett dunjakke til pauser og vannflaske tilgjengelig under etappene. Fungerte toppers! Er iallefall en tur jeg virkelig kan annbefale! Her er en link til en kort filmsnutt fra turen
  2. Bilde 1: Idyll ved Hansbuflåten i kaldt norsk vintervær Her følger en turrapport fra tur alene over vidda fra Finse til Rjukan i perioden 2.2.18 til 11.2.18. Jeg har valgt å inkludere en del detaljer og erfaringer rundt rutevalg osv som kanskje kan være til nytte for andre som planlegger å gjennomføre denne turen Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Finse 1222 - Hansbuflåten Etter å ha tatt nattoget fra Tronhdiem til Oslo S fikk jeg en flott togtur mot Finse i strålende solskinn. Etter en liten halvtime med forberedelser på Finse startet turen i to-tida fredag ettermiddag. På Finse hadde det snødd mye de siste dagene så det var relativt tungt å gå i dyp nysnø, men været var helt fantastisk. Blå himmel, nesten vindstille. Teltet ble satt opp ved Hansbuflåten noen kilometer sør for Finse. På perrongen i Oslo hadde jeg blitt kjent med en annen fjellvandrer med pulk som skulle til Finse og vi slo følge denne dagen før han returnerte dagen etter. Soveposen som jeg bruker er en helt ok vintersovepose, ikke en veldig dyr en. Men selv i netter med 30 minus hadde jeg det komfortabelt. Til liggeunderlag bruker jeg reinsdyrskinn og et «vanlig» enkelt liggeunderlag. Det duger fint. Både reindsdyrskinn, liggeunderlag og sovepose var pakket i en «arctic bedding» som er utrolig kjekk på slike turer. I denne kan en pakke mye av det en trenger inne i teltet. Beddingen ligger oppå pulken og dras bare rett inn i teltet. Da er det bare å åpne den og vips så ligger både underlag og sovepose ferdig utrullet. Inne i soveposen bruker jeg en hjemmelaget dampsperre av søppelposer. Jeg sover da med tynt ull på kroppen inne i denne plastposen. Dermed blir all fuktigheten fra kroppen fanget i denne posen og gjør ikke soveposen fuktig. Det blir litt klamt inne i plastposen, men det venner en seg fort til. Dette har jeg brukt på vinterturer tidligere (bla i fjor når jeg gikk en uke i Sylan) og det fungerer utmerket. Jeg hadde ikke problemer med kulde selv om det var flere netter i minus 30. Soveposen holdt seg tørr og fin. En liten varmeflaske med varmt vann puttet jeg nederst i posen for å gi litt ekstra varme på bena. Jeg hater å fryse på bena, så da er det skikkelig god komfort med varmen fra varmeflaska. Inne i teltet har jeg laget meg en hjemmelaget «ekstra bunn» av tynn enkel bobleplast som lå løst inne inne i teltet når jeg rullet det sammen. Denne fungerte greit og ga et ekstra isolasjonslag mot bakken inne i teltet. Vottesystemet jeg bruker er ullvott innerst, deretter en fleecevott utenpå og så en vindvott ytterst. Tanken her er at fuktigheten går gjennom ullvotten ut i fleecvotten. Dermed blir fleecevotten fuktig, men ikke ulla. Fleecevotten tørker jeg også på kroppen. Selve vindvotten rensens for ispartikler hver kveld (både innside og utside). Dampsperre bruker jeg også i skoene. En tynn ullsokk innerst, en rema1000 plastpose og så en tykk ullsokk. Dermed holdes den tykke ullsokken og selve skoen seg tør mens den innerste tynne ullsokken blir «søkk våt». Denne sokken tørker jeg hver natt på kroppen (i lysken). Utenpå skiskoene har jeg tredd en gammel ullsokk, det gir også ekstra isolasjon. Mange av disse detaljene har jeg lært fra boka til Børge Ousland (Ekspedisjonshåndboka). Her deler han av sine erfaringer om hvordan håndtere problemet med kondens og fuktighet i kulda. En bok som absolutt kan anbefales. Dag 2: Hansbuflåten - Finsbergvannet (1190) En god natt i teltet , selv med temperatur på ned mot -30 var det godt og varmt i posen. Klarte faktisk å forsove meg til klokka 8.30! Først klokken 10.30 var jeg klar til å gå. Fra nå av ble vekkerklokka satt til 05.20 sånn at jeg er klar til å sette avgårde når det lysner i halvåttetida hver morgen. I dag var det skikkelig kaldt og da tar ting tid. I tillegg var det mye dyp snø så jeg sneglet meg videre sørover med utallige pulkvelt i den dype snøen. Det var klar blå himmel og lett å navigere etter kartet. Vinterruta mot Krækkja er ikke kvistet så tidlig på året, men jeg gikk en trase tilnærmet lik der denne vanligvis går. Brattefonnsvatnet (1381)-Midnutevatnet (1323) deretter ned til Finsbergvannet (1190). Opp fra Finsbergvannet er det en bratt stigning på seksti høydemeter. Jeg har blitt fortalt at denne bakken visstnok omtales som «Wiesel bakken» ettersom det en gang i tiden var et femtitalls personer som måtte til for å trekke opp en Wiesel beltevogn som hadde kjørt seg fast her. Uansett. Klokka var 16.30 og mørket falt på så jeg bestemte meg for å slå leir i bunn av denne Wiesel-bakken og heller starte på den neste morgen når jeg var uthvilt. Bilde 2: Tining av Japp i sprengkulda Dag 3: Finsbergvannet (1190) - RV7 ved Fagerheim Frisk og rask etter en ny god natt i teltet gikk det greit å komme seg opp Wiesel-bakken. Det tok en liten time i gode spor etter to sporty jenter som hadde forsert bakken dagen før og snudd på toppen. Nå fortsatte turen i kupert terreng sørøst over vannene 1239 og 1210 før jeg dreidde sør og gikk rett vest av Andersbunuten og krysset Drageidfjorden (1176). Dreide øst mellom høyde 1206 og 1216 og satt deretter kursen sørøst ned mot Storekrækkja (1151). Her kunne en lett se Fagerheim Fjellstove og Rv7 i horisonten så det var bare å gå rett på over vannet. Også her var det mye dyp nysnø, så spesielt fort gikk det ikke! Her fikk jeg også besøk av kjentfolk. Min far og kona var på hytta på Maurset og gikk en liten søndagstur fra Fagerheim for å gå meg i møte. Her fikk jeg servert en kald cola og litt sjokolade. Topp service. Etter å ha krysset Rv7 ved Fagerheim vinket jeg farvel og satt opp teltet så i si brøytekanten. Kanskje ikke den mest idylliske teltplassen men pyttsann. Inne i teltet var det uansett trivelig og jeg sovnet til lyden av et og annet vogntog som krysset Hardangervidda i vintermørket. Bilde 3: Utsikt ned mot Finnsbergvannet (1190) Dag 4: Fagerheim - Vest for Heinsæther I løpet av natten hadde været slått om og det iskalde klarværet var erstattet med lavt skydekke og ti minusgrader. Dagens rute var betydelig mindre kupert enn strekket fra Finse til Rv7 og fulgte i stor grad vannene Veslekrækkja (1148), Heinungen (1138) og Øvre Hein (1113) før jeg slo leir i skråninga oppe i lia på vestsida av Heinsæther. Sikten denne dagen var dårlig da det meste var hvitt, men med god disiplin med kart og kompass gikk det greit å navigere. Dette var viktig da dagens rute gikk over flere vann med tilknyttede elver som var åpne, så her var det viktig å være sikker på at jeg holdt trygg avstand til både elver og innløp/utløp. Spesielt området sør på Øvre Hein (1113) og Heintjønn (1112) er guffent. Dette området er da også spesielt merket på iskart.no som et område hvor en kan forvente usikker is. Jeg hadde på forhånd skravert inn alle slike områder fra iskart.no inn på papirkartene mine som jeg hadde med på turen. Dette var svært nyttig og ga meg god oversikt i løpet av turen, spesielt i de områdene hvor det er regulerte vann til vannkraft. Bilde 4: Nyttig informasjon fra www.iskart.no Dag 5: Vest for Heinsæther - Skrykken (1158) Dagen startet som vanlig med vekkerklokka 05.20. De neste tyve minuttene går med til å skrape av all isen som har samlet seg på innsida av teltduken, på soveposen osv løpet av natten. Dette er fast rutine som jeg gjennomfører nøye hver morgen i teltet for å hindre fuktighet. På lange turer blir dette veldig viktig for å holde ting tørt. Etter å ha skrapet teltet fritt for is er det tid for å fyre opp primusen og få opp litt varme i innerteltet. Frokosten består av ferdiglaget pose med havregrøt og tilberedes i forteltet, hvor jeg også smelter snø til drikkevann og fyller termosene for dagens etappe. Rundt kl 07.30 er morgenrutinene ferdig og jeg pakker fort ned teltet og er klar til marsj. Lunsjposen ligger i lomma og kan spises med votter på. Også denne dagen var det mye hvitt og lite sikt, men ikke verre enn at det gikk greit å navigere sørvest opp til Butjønn (1128) og deretter stikke ut en kurs sør-sør-øst mot Geitsjøen hvor jeg spiste lunsj like ved hytta som ligger på sørsida av vannet. Stigninga opp mot Hølen (1157) var slakk og gikk greit med pulk selv om snøen også her var dyp. Generelt var det stort sett dyp snø hele turen og pulken gravde seg godt ned. Snøen var såpass dyp at jeg hadde utallige pulkvelt på flat mark og vann rett og slett fordi pulken grov seg så dypt ned i puddersnøen at den gradvis la seg over. Litt frustrende til tider, men sånn er det å gå i høyfjellet vinterstid. Oppe ved Høen (1157) er det utrolig flatt og fint. Her fikk jeg også to timer hvor skydekket lettet litt og jeg så Hårteigen langt mot vest før det ble grått igjen. Etter å ha krysset hengebrua over elva som renner ut av Høen(1157) var det en flat og fin etappe resten av dagen og jeg slo leir ikke langt fra noen hytter som ligger på nordsida av vannet Langvannet/Skrykken (1158). Bilde 5: Mange åpne elver på vidda. Her fra broa over Hølen (1157) Bilde 6: Magisk norsk vinterlandskap åpner seg når solen bryter opp skydekket innimellom. Her viser fjellreven(?) veien. Dag 6: Skrykken (1158) - Mårbu (1130) Nok en dag med whiteout, men fin temperatur på minus 15 og svak vind. Denne morgenen fikk jeg trøbbel med primusen. Et forsøk på feilsøking og reparasjon i teltet ga ikke noe videre suksess. selv om jeg kjenner primusen min godt, er det begrenset hva en får til å reparere med kalde fingre i forteltet. Uten primus er en ganske sårbar, spesielt da en ikke får smeltet snø til drikkevann. Ideelt sett bør en jo ha med seg en identisk reservebrenner på slike lange turer, men jeg har ikke tatt meg råd til å kjøpe det. I stedet har jeg som back-up med to liter rødsprit og en liten rødsprit-brenner fra et gammelt stormkjøkken som jeg har hatt liggende lenge. Denne brenneren brukte jeg derfor denne morgenen for å få smeltet vann til dagens etappe. Første del av dagens etappe går i virkelig historiske omgivelser. Det var her på Skrykken at Joachim Rønneberg landet i fallskjerm med sine fem medsoldater i gruppen «Gunnerside» i Februar 1943 for å sprenge tungvannsanlegget på Vemork. Også på flukten mot Sverige etter aksjonen var de innom dette området da de blant annet hadde lagret mye utstyr i terrenget her. Dagens etappe gikk rett sør over Skrykken (1158) før jeg dreidde sør-sør-øst og fulgte Skjortedalen mot Mårbu. Her brukte jeg kart og kompass flittig for å sikre at jeg hele tida holdt en linje litt øst i dalen et titalls høydemeter over dalbunen hvor det går et uryddig elveløp i myr-terrenget med en del åpne råk. Klokka 14 var jeg fremme med Mårbu og jeg bestemte meg for å avslutte dagen og ta inn for natten på den selvbetjente sikringsbua til DNT. Her fikk jeg fort opp varmen med vedovnen og hadde det riktig så fint. I slike omgivelser var det en god anledning til å gjennomføre ordentlig reparasjon av primusen. Etter en liten time hadde jeg fått byttet og smurt alle pakninger og primusen var god som ny. Det var også deilig å få varmet opp vann til en skikkelig vask og ikke minst pleie noen såre ben. Kvelden ble avsluttet med hodelykt i soveposen og boka jeg hadde tatt med om tungtvannsaksjonen.Bilde 7: Flittig bruk av kart og kompass. Dag 7: Mårbu (1130) -Kalhovd (1087) Frisk og uthvilt etter en natt på Mårbu startet jeg på dagens etappe mot Kalhovd. I dag blåste det friskt og det var lavt skydekke. Spesielt kaldt var det ikke (rundt minus 10). Sikten var vekslende, men dagens etappe ble svært enkel å navigere da det nylig var satt opp kvister for sesongen helt til Kalhovd! Løypen går over Mår (1121-1100) frem til den dreier inn over land ved Storodden. Mår er et regulert vann hvor en skal være varsom. Det er i hovedsak området rundt Synken i Sørenden som er skumlest da inntaket til kraftanlegget går her. Det var derfor ekstra betryggende at dagens rute over Mår var kvistet for sesongen. Fra Storodden følger den kvista løypen en fin trase med jevn stigning østover opp til Oppnestjønni (1203) før den dreier sørover over Gryvletjønnan (1207), Store Gloppetjønn (1197) og Vestre Flottetjønni (1212). Her oppe blåste det friskt og sikten var tidsvis såpass dårlig at det var vanskelig å se mer enn til neste kvist. Jeg valgte derfor å følge kvistinga helt frem til Kalhovd, selv om den tar en liten «omvei» bakom Hesteviernuten før den dreier vestover igjen tilbake til Kalhovd turisthytte. I bedre vær hadde jeg nok vært fristet til å dreie sør mot Kalhovd tidligere for å unngå denne omveien. Men jeg vet at det området er bratt og med dårlig sikt var det en unødig risiko å ta slik jeg vurderte det når jeg hadde en trygg kvistet løype og følge. Jeg slo opp teltet i nærheten av Kalhovd turisthytte og fant litt ly for vinden som hadde begynt å ta seg opp. Jeg var ekstra nøye med bardunering og retning på teltet denne ettermiddagen. Teltet har jeg pakket i en lang pølse på toppen av pulken. Stengene er tapet sammen bortsett fra ett ledd på midten for å lett kunne sette det opp. I enden har jeg festet en lang stropp som er det første jeg drar ut av posen. Denne stroppen sikrer jeg med en karabinkrok til meg selv eller pulken. Teltet er pakket slik at den første enden som kommer ut er den lave enden som jeg ønsker opp mot vinden. Da kan jeg rulle ut teltet «med vinden» mens jeg setter det opp. Hele operasjonen tar dermed noen få minutter og lar seg gjøre alene i vind uten å ta av vottene eller risiko for å miste teltet i vindkast. Det var godt å komme seg inn i varmen og få i gang primusen som oppførte seg eksemplarisk etter reparasjonen på Mårbu. Det ble en god natts søvn i posen mens kong vinter herjet på utsiden. Dag 8: Kalhovd (1087) -Nedre Strengetjønn (1087) Det hadde snødd mye i løpet av natten så teltet måtte spades frem. Denne dagen startet med turens hardeste etappe med nesten 200m stigning opp til Vøgårhovde. I dyp nysnø var det skikkelig tungt å få med seg pulken på 40kg opp her og det var tre timer med regelrett blodslit. Også her var det kvistet helt frem mot Strengen. Det blåste frisk og sikten var dårlig så jeg hadde flere pauser hvor jeg ventet på nok sikt til å se neste kvist. Selve Strengen er imponerende damanlegg bestående av en flere demninger hvor vannet fosser ut i bunn i en voldsom elv fra den ene. Det finnes to måter å krysse anlegget på. Enten å bruke brua i bunn eller gå opp på selve demningene. Det var dårlig sikt og lite oversiktlig så jeg var litt usikker på hva som var mest hensiktsmessig, så siden det var mobildekning her benyttet jeg muligheten til å ringe DNT sitt lokalkontor i Telemark, samt en kjentmann på Krossobanen i Rjukan. Disse var var begge kjent i området og bekreftet at begge alternativer var greie, men at sommeruta gikk over demningen og det var kanskje det enkleste hvis snøforholdene var greie der. Alternativet med brua går litt lenger nede så en sparer litt høydemeter med å følge demningen. På demningen lå det mye snø opp til høyden på rekkverket, men ikke verre enn at det var trygt å passere den. Hadde det vært en liten halvmeter til med snø hadde jeg nok valgt brua. Demning nummer to var full av snø og ikke mulig å komme opp på med pulk, men her går sommerruta rett på nedsida av demningen hvor det ikke går noen elv så det var trygt å følge samme trase. Etter å ha krysset damanlegget slo jeg leir ved enden av Nedre Strengetjønn (1087) da klokken var blitt halv fem. Bilde 8: Det snødde og blåste mye de siste dagene av turen Dag 9 Nedre Strengetjønn (1087) - Helberghytta Også i dag blåste og snødde det med dårlig sikt. Fra Strengen var det slutt på kvisting så dette ble en etappe hvor kompasset ble brukt flittig. Ruta gikk sørover i greit terreng opp den slake stigningen til Skånevatn (1132) før en starter den litt brattere stigningen opp mot Ljostjørn (1203). Det siste strekket her var forholdsvis bratt og tungt med dyp nysnø. Det var spesielt viktig å treffe riktig med navigeringa i dette partiet for å finne riktig rute mellom toppene. Her plukket jeg frem GPSen for å dobbelsjekke koordinatene. Jeg har en enkel GPS uten kart som jeg i slike tilfeller kan bruke for å dobbelsjekke posisjonen min på papirkartet (tar ut WGS84 kart koordinater fra GPS og sjekker mot kart). Generelt så liker jeg best å navigere uten GPS og bare benytte kompass, kart og klokka (marsjhastighet), men det gir en ekstra trygghet å ha med GPS og kunne dobbelsjekke posisjonen i situasjoner hvor sikten er dårlig og terrenget er utfordrende. Etter å ha krysset Ljostjørn (1203) dreidde jeg rett vest og startet nedrennet mot Butjønn (1135). Her hadde jeg en skikkelig engelsk brems i altfor stor fart inn i en snøfonn. Engelsk brems beskriver jo som kjent det å bremse med hodet først i snøen! (Dansk brems er forøvrig å sette seg på rumpa). Det må ha vært et komisk skue for fjellreven hvordan jeg kavet meg nedover denne lia uten å se mer enn et par meter foran meg. Heldigvis skadet jeg hverken meg selv eller noe av ustyret. I finvær er nok dette et flott nedrenn, men i snøbyger og vind var det rett og slett ikke like idyllisk. Siden sikten var dårlig fulgte jeg den enkleste ruta å navigere etter frem mot Helberghytta ved å gå over Butjønn (1135) rundt Ormshovde og dreie sør ved Sudtjønn (1131). I bedre vær er det sikkert mulig å spare litt tid ved å legge ruta oppe i lia sør før Butjønn og dreie sør mot Helberghytta før Ormshovde. Uansett, vel fremme ved Helberghytta luktet jeg røyk fra peisen i den minste av de to hyttene og inne i hytta møtte jeg to trvilige karer fra forsvaret som benyttet hytta i forbindelse med en vinterøvelse i fjellet. Her ble jeg møtt med en fantastisk gjestfrihet og fikk servert salmalaks og risotto. Virkelig en høydare etter ni dager med Real turmat. Disse to karene var forøvrig de første menneskene jeg hadde sett siden jeg krysset RV7 på dag 3. Bilde 9: Stø kurs mot Rjukan Dag 10 Helberghytta-Gvepseborg Fra Helberghytta er det bare 9km ned til Gvepseborg i greit terreng, men ute herjet vinden som var oppe i kuling så det krevde fullt fokus også denne siste etappen for å komme trygt frem. Karene fra forsvaret opplyste om at det var kvista løype fra sørenden av Våervatn (1079) og de anviste på kartet nøyaktig hvor denne kvistinga startet. Etter noen timer med nøye navigering med kart og kompass gikk jeg rett på kvistene akkurat der de sa. Da var jeg rett og slett litt imponert over navigeringa mi i så dårlig sikt. På veien hit opplevde jeg faktisk å miste speilkompasset mitt. Vinden var såpass sterk at kartmappa fløy fram og tilbake og kompasset må regelerett ha blåst over hodet mitt i et vindkast. Jeg har alltid med et ekstra kompass på tur, men dette var første gang i mitt liv jeg har fått bruk for det. Det var surt å miste et kostbart speilkompass, men samtidig var jeg sjeleglad for at jeg hadde med ekstra kompass. Uten ekstra kompass måtte jeg nok slått leir og ventet på bedre vær siden dette skjedde før jeg nådde den kvista løypa og det ville vært vanskelig å navigere trygt videre uten kompass i så dårlig sikt. Sikten var såpass dårlig at selv når jeg nådde kvistinga så måtte jeg flere ganger vente opp til et kvarter før jeg kunne se neste kvist 30m fremme, men jeg hadde god tid så det var bare å ta ta tiden til hjelp. Humøret var på topp og etter noen timer i kupert terreng forbi Ormetjønn (1080), Damtjønn (1091) rundet jeg Pignatten på nordsiden før nedrennet startet. Her kom en fort ned til hyttefeltet og hadde et fantastisk nedrenn til Gvepseborg, øvre stasjon av kabelbanen Krossobanen som ble bygget i 1928 for at Rjukans befolkning skulle lett kunne komme seg opp på fjellet og få sol. Etter en flott tur ned fra fjellet med kabelbanen var det tid til en burger på den lokale kiosken før retur til Oslo med Rjukan ekspressen som korresponderte med nattoget til Trondheim. En fantastisk tur var over, og jeg gledet meg virkelig til å komme hjem til kone og barn som ventet i Trondheim. Det å krysse Hardangervidda tidlig Februar er en fantastisk opplevelse og det var artig å få oppleve flere sider av norsk vintervær på høyfjellet. Jeg har stor respekt for norsk vinter på høyfjellet, men samtidig så vet jeg at ved å gjøre fornuftige vurderinger, være godt forberedt og har riktig kunnskap og utstyr så er det fullt mulig å ferdes trygt alene her oppe vinterstid og få noen utrolige opplevelser. Bilde 10: Deilig å være fremme etter ti dager på tur! Bilde 11: Mye nyttig informasjon var tegnet inn på papirkartene før avreise Bilde 12: Klar for start på Finse 1222
  3. Når kan man forvente å finne skuterspor mellom Finse-Rjukan? Veit ruta ikke kvistes før februar.
  4. I dag er det mandag, dette skulle vert Dag 4 av turen min fra Finse til Haukeliseter. Men når jeg ser på værmeldingen, tenker jeg det er like greit at jeg er kommet hjem. Det er meldt mye dårlig vær, og derfor ble turen kortere enn planlagt. ————————————————————— Dag 1, Fredag: Gikk sørover fra Finse. Mye vind og lav snøfokk, men sol og eventyrlig skiføre med veldig god glid! Fant en lun teltplass ved Midtnutevannet, her lå også ett turfølge på 7 personer. Stille og rolig natt, litt vind i perioder, men helt magisk stemning! Dag 2, Lørdag: Våkner vind, men sol og god sikt, og etter frokost gir vinden seg. Det skal begynne å blåse i kveld, så jeg står tidlig opp for å sette teltet nær Krækkja-turisthytte før vinden kommer, jeg tenker at jeg vil ha god tid til å sette opp en skikkelig festning som jeg kan ligge i til uværet er over. Skiføret er fabelaktig og jeg sluker kilometer! Rett før Krækkja kommer voldsomt kraftig vind. Mye sterkere og tidligere enn meldt. Eneste som er åpent på korona-stengte Krækkja er utedassen. Der er ett gulv man kan sove på i nøden, men da frister teltet mer. FullSizeRender.mov Jeg bruker lang tid på å grave en grop til teltet og få slått det opp i vind og snøfokk. Jeg må stå på duken mens jeg graver ned snøanker langs teltet for at det ikke skal fly avgårde. Alt man slipper blåser bort på ett blunk. Jeg graver også opp en levegg som delvis pulveriseres av vinden. Der og da visste jeg ingenting om at turfølget på 7, som jeg traff dagen før, ble hentet ut av snøscooterpatruljer bare 100 meter fra der jeg lå. Det samme ble ett mindre turfølge rett ved, og personer nær Sandhaug. Men teltet mitt stod, så jeg var trygg og varm, og hadde gluvet på utedassen å evakuere til i verste fall. Det ble 16 timer i teltet... Dag 3, Søndag: Værmeldingen sier at hvis jeg er glad i motvind kan jeg fortsette til Dyranut, en av få hytter som ikke er corona-stengt, og legge meg inn der til tirsdag. Ett lite værvindu gjør det mulig å klare i dag selv om RV7 over vidda er stengt pga. vind, men det frister ikke så mye med hele mandagen å bare se ut hyttevinduet. Onsdag er det meldt takstein i kastene deler av dagen og jeg vil få sterk motvind og tett snøvær i fleisen på Fredag/Lørdag på siste etappen til Haukeliseter. Den delen er også ukvistet og bratt så da må jeg gå nærmest i blinde nedover. Blir jef værfast igjen i det området er alle hyttene corona-steng og det kan bli flere dager i teltet før jeg kan gå videre. For små marginer, synes jeg. Jeg utsetter resten av turen til en annen gang når været er bedre, og får i stedet en fin etappe ned til Haugastøl-togstasjon med vinden mest i ryggen. Der treffer jeg det ene turfølget som ble reddet ned fra rett der jeg sov i telt i natt. Pulkene deres hadde blitt tatt av vinden og rullet sidelengs mens de gikk (jeg har selfølgelig sørget for at det ikke kan skje med min ). Vindmåler i nærheten viste vindkast på opptil 27 m/s i kastene! Det er full storm det! 😎😎😎
  5. Vi skal gå en lang tur i sommer og entrer Hardangervidda ved Solheimstulen Høyfjellseter. Derfra har vi en plan om å gå til Finse. Er det noen som har tips til en god rute her? Vi går med telt og storsekk, men ønsker å slå leir i nærheten av en hytte, privat eller DNT spiller ingen rolle. Håper noen kan hjelpe oss!
  6. Etter at fjorårets store sommertur havarerte, er jeg nå i gang med å legge nye planer for denne sommeren. Jeg velger å skrive litt om den her inne, først og fremst for innspill. For det andre i tilfelle noen andre befinner seg i området på samme tid, eller rett og slett ønsker å henge seg på hele eller deler av turen. På en eller annen dato i begynnelsen av juni starter turen fra Finsehytta. Derifra følger jeg stinettet forbi Krækkja, Tuva eller Heinseter, Åan, Solheimstulen, Imingfjell, Lufsjå og Daggrø til familiehytta - Knatten - på Veggli. Der settes ski og øvrig vinterutstyr igjen sammen med teltet, som byttes ut med tarp. Fra Knatten bærer turen ned til bygda ved Lågen som blir utgangspunktet for kanoturen ned til Larvik. Ettersom jeg går alene og ikke har noe jeg skal rekke lar jeg vær, føre, humør og terreng styre tidsbruken. Regner med at jeg kommer til å bruke mellom 12 og 14 dager fra Finse til Larvik. Utstyr pakkes i henhold til føre og vær; både fjellstøvler og -ski tas med om nødvendig.
  7. Helgen 30. mai til 1. juni dro jeg, Carl F, Bjørn-Even, pappa og onkel på tur over Hallingskarvet. Regner med at såpass mange har gått der at jeg ikke gidder å gå i detaljer. Vi dro på formiddagen 31. mai i bil opp til Ustaoset, været var bra og gjengen var optimistisk. Vel framme ved Ustaoset, pakket vi ut sakene og skia og satte oss på toget til Finse. Toget var en halv time forsinket, og vi var ikke i gang før klokken 13.30. Det ble en super tur, med en overnatting, noen toppbestigninger på veien og vi tok oss den tiden vi trengte. Overrasket ble vi over at Hallingskarvets platå virket uendelig mye lenger enn når en går Skarverennet. Det ble to nydelige dager på Buskeruds tak, med god utsikt over Hardangervidda og Skarvheimen. Føret var ikke det helt store, da et snølag hadde kommet noen dager før, det sugde i nedoverbakkene! Takk for turen alle mann Dessverre er det kommet noe solkrem/skitt på mitt kamera som gjorde bildene uskarpe. Jeg har også tatt noen stillbilder fra video med, som er bedriten kvalitet, men litt stilige. Jeg lar bildene fortelle resten:
  8. Hordaland sitt høyeste punkt besteget i litt skiftende vær. Bilder, kart og tekst her Turhilsen
  9. Jeg har et personlig behov for å komme meg til Finse 1222 lørdag kveld. På grunn av Spekter sin manglende velvilje og lokførerenes streikevilje kan potensielt toget vårt ikke gå, eller enda verre, det slutter å gå tog på Bergensbanen også. Er det mulig å sykle Haugastøl til Finse nå uten fatbike? Noen som har vært der oppe i helga? Det ser ut som det er litt snø bak hotellet ut fra webkameraet men hvordan ser det ut bortover veien? [Hidden Content]
  10. Av og til går det ikke helt som planlagt. Men fikk fikset billetter fra Hønefoss og til Finse for en dagstur. Veldig uvant med en dagstur til høyfjellet, men flott vær fristet. Ble mye fine bilder, og vil gjerne dele det med dere. Mye sykler som kan leies på Finse, Jøkulen i bakgrunn. Vi fulgte merket løype Nordover for og komme litt opp i høyden. Flere former for vern i området Finsevann, og rallarveien til høyre Ikke en sky, og bare en liten trekk. Første hvil, men litt kaffe, og konemor fikk tatt litt bilder for bruk i "Snap" På turen inn, må det passeres under et trollgjerde. Enkel kryssing av bekk, en stav er greit ved kryssing syns jeg og konemor. Forbauset at det var så få i løypa vi gikk. Men det er langt til neste hytte/stopp på denne stien. På vei inn i parken. Lett og gå i dette område. Vann på 1432 MOH uten navn. Snøen begynner og ligge noen steder. Fint og kjenne litt snø under beina igjen. Speider etter et sted vi kan raste. Hvis noen lurer på hvor mønstret til Jervenduk kommer fra, så må det være stein fra vidda. Eggemat på tur smaker alltid bra. Litt til kaffen hører også med. Vi er på 1495 MOH og det vaket. Vi var oppi 1540 meter på det høyeste. Mange fine teltplasser i område. Alltid klart fint vann, får følelsen av renhet. Varmt og være sau, men setter stor pris på at det er dyr som beiter. De holder veksten nede. Utsikt langt mot øst. Litt blomster også i høyden Sola i mot, så caps og solbriller er kjekt og ha, ikke insekter overhode i høyden. Veien tilbake med nedoverbakke går alltid mye raskere enn opp, selv om vi hadde lette sekker. Noen lager merking på frihånd, vi som liker å sikte får oss en god latter når du har både skinner og kant for å lage linja riktig/rett "Dagens overraskelser" stod NSB for, kjedelig og vente 40 minutter ekstra. På toget var det mange slitne og støle mennesker som hadde vært på tur, enten rallarveien eller fottur. Mange tunge sekker og se. Men dagsturen funket, og frister til gjentagelse.
  11. Flere som har tenkt seg på på vidda i påsken?
  12. Vi var en tur på Finse samme helg som Skarverennet. Veldig flott vær og bra føre. Lørdag ble det en fin tur opp på Hardangerjøkelen, emn vi så på maurstien som Skarverennet dannet. Målte toppen av Jøkelen til 1869 moh med GPS'en. Søndag hadde vi den fineste turen. Da var vi oppe på Kyrkjedørsnuten 1790 moh. Overraskende spennende topp. Vi hadde med oss folk som ikke har skjønt poenget med å gå på topper før, men som ble veldig inspirert av denne. Kan absolutt anbefales.
  13. Tenkte å dele litt bilder fra helgens tur. Turen gikk fra Finse til Hemsedal med hundespann. Tanken var at turen skulle være i Amundsens ånd så her var det selskinnsjakke og gammelt telt som gjalt. Det ble rett og slett en nydelig tur. Skulle du ha lyst å se flere bilder eller lese om turen er det bare å klikke inn [Hidden Content] Ha en strålende kveld.
  14. Dagen startet tidlig, da jeg gikk av nattoget på Haugastøl ved 04-tiden lørdag morgen. Planen var å komme seg opp på Folarskardsnuten og å følge Hallingskarvet vestover til Finse. Det var god natteskare, og om ikke bakkene var for bratte, gikk det greit å skøyte seg oppover mot Folarskaret. I noen bratte kneiker fant jeg det enklest å gå til fots og bære skiene. Ved halvsyvtiden om morgenen møtte jeg solen i Folarskaret, og tok en god frokostpause før den siste kneika opp. Jeg så en lang bratt fonn som en mulig adkomst opp mot toppen, men valgte i stedet en enda brattere en, fordi den var mye kortere og endte trygt på noen steiner. Det var slitsomt, men gikk greit å komme opp her. Skiene var surret på sekken, og jeg hugget meg trinn for hender og føtter opp den bratte fonna. Vel oppe her var det mer kurant stigningsgrad opp mot toppen, som kompletterte min samling av kommunetopper i Buskerud. På toppen av Hallingskarvet blåste det friskt, men retningen var meget behagelig, jeg fikk vinden i ryggen i min ferd videre mot Finse. Jeg har aldri vært oppå her før, og fant vel ikke optimal rute vestover, men jeg kom meg da frem mellom topper og smådaler videre vestover. I en lun liten dal fikk jeg ro til å sette meg ned å spise litt igjen, før turen fortsatte vestover. Kyrkjedørsnuten vinket forlokkende på meg, og jeg gikk helt frem til foten av fjellet, men fant ut at det ville være litt dristig å forsøke seg alene på denne knausen vinterstid, en avgjørelse jeg fikk bekrefet var rett av folket på Finsehytta. Den er visst ikke helt enkel på sommerstid heller, med en del klyving. Etter hvert fant jeg kvisteløypa gjennom Kyrkjedøra, og fulgte denne i rolig tempo ned mot Finse. Her tror jeg at det ble en solid omvei, men hva gjør vel det ? Jeg hadde jo god tid. Masse folk så jeg også. På Finsehytta ble det litt mat og litt avslapping et par timer i en ellers folketom hytte. Planen var å slappe av her, nyte en bedre middag og gå på Hardangerjøkelen neste morgen. Nå kriblet det litt i beina, og gangtiden opp til Jøkelen skulle visst ikke være mer enn 1,5 timer ble det sagt, så jeg bestemte meg for å gå opp samme dag, og komme meg hjem med ettermiddagstoget. Dama i resepsjonen hadde gått opp på 52 minutter, men med min form, en drøy tur over Hallingskarvet i beina og et heller klissete skiføre, fant jeg ut at jeg trengte 2 timer. Jeg tror det ble godt over 2 timer faktisk, før jeg var på toppen. Dette ble fylkestopp nr 2 denne dagen, samt kommunetopp nr 2 og 3. Nær det høyeste punktet fant jeg en kraftig metallstang stukket ned i isen. Jeg antar denne markerer knekkpunktet for grensen mellom Ulvik og Eidfjord kommuner. For sikkerhets skyld gikk jeg en liten runde oppe på toppen her for å være sikker på å ha vært høyest i begeg kommuner. Nedturen gikk greit, med unntak av et par solide tryningser da jeg gikk utenom det oppgåtte sporet. Jeg slo gjennom i utfprkjøringene, og med et solid mageplask med snø bak brilleglassene, syntes jeg at dagens innsats på skiene skulle avsluttes. Tilbake på Finsehytta kl. 16:30 ble det litt avslapping før jeg heiv meg på toget hjem igjen. Et kort opphold på fjellet, men nå var jeg egentlig lei snø og kulde. Søndagen ble tilbragt i halvsøvne på verandaen hjemme. Kun 4 dager siden den siste sneen forsvant i haven, men nå var her sommer igjen ! Ingen dårlig samvittighet for å late meg hele dagen , etter over 5 mil på ski, og minst 2 høydekilometer stigning totalt dagen før.
  15. Dette ble en slags parallell til førpåsketuren i Rondane i 2009. Det kan se ut til at dette blir en kjærkommen tradisjon med Erling annethvert år siden jobben hans sørger for friperioder før eller etter påske annethvert år, og jeg har lettere anledning til å være med på førpåsketur enn sein- og etterpåsketur. Som Erling sier er ikke dette en såkalt ”cred-tur” innafor fjellforum, snarere innen DNT-kretser. Det er fint å bli kjent i nye områder, så denne gangen sto Hardangervidda for tur. Tilfeldigvis har det altså blitt en del vidda på meg i år. Mellom de to viddaturene presterte jeg noe så tåpelig og totalt unødvendig som å bli sjuk. Blir så flau jeg… Trur det var en influensatulling som gikk til angrep på en relativt søvnløs kropp over tid. Ikke noe halsvondt eller feber som jeg kunne merke, men en slapphet og overdreven hoste som om jeg skulle vært storrøyker. Deprimerende! Når kreftene tar slutt og uvelheten tiltar må det jo være den jævla influensaen, den som jeg ynder å kalle noe helt annet og mye styggere, men influensa er jo stygt nok det. Bare tenk på det grusomme ordet ”inkubasjonstid” for eksempel. Grøssssss, desperat kløe og vemmelige brekningsfornemmelser!!! TORSDAG Det ble litt prøving og feiling på smørefronten fra Finsevatnet og bortover i starten, men jeg stolte på Erlings smørekunnskaper. Kladding slapp vi da stort sett også, det var bare snakk om mer eller mindre bakglatt, og resultatet etter en ca tre smørestopp ble til å leve med. Det bar rolig bortover småflater og bakker, godt å være i gang egentlig, sjøl om jeg helst hadde sett at det var godvær som kunne gitt en jøkulbestigning mening. I dette gråværet gadd iallfall ikke jeg, og Erling har vært der før… Ved Finnsbergvatnet var det småvilt terreng, og i enden er det en lang og bratt motbakke. Jeg prøvde å gå på med fiskebein til hjelp, men kjente meg tung og kraftløs, tydelig at ”etterinfluensakraftløsheten” enda satt i. Æsj! Men nå bar det enkelt videre og nedover til Krækkja. Der ble det god middag og sms-utvekslinger med far som er så opptatt av turen han hadde til Krækkja en gang som guttunge på 50-tallet. FREDAG Denne dagen begynte med tjukk tåke. Enkelte kvister var vanskelige å finne fordi vinden hadde blåst de over ende. Men stort sett går det veldig greit å følge ei kvisterute i dårlig sikt. Man trenger ikke å være like skjerpa som utafor løypenettet. I dag var planen å nå helt til Sandhaug. Men det virka litt fjernt så lenge forholda var som de var og Stigstuv aldri kom nærmere. Man går faktisk rundt med enkelte negative tanker, sånn var det for Erling også. Plutselig dukket likevel Stigstuv opp fra intet, og vi fikk en kjærkommen pause med brus inkludert. Fra Stigstuv ble ting straks triveligere, sola begynte jo å bryte gjennom. Da ble det faktisk litt barmarkspauser med utsikt til steikende sol over snøvidda, ikke verst! Vi tok det rolig bortover, og jammen kan det være herlig det også. Jeg hadde bare godt av å være forsiktig etter å ha vært dårlig, og vi trengte ikke å stresse for å få plass siden påskerushet ikke ville starte før om et par dager. Og innerst inne er jeg tross alt litt bedagelig anlagt… Vi ble nok litt lei på slutten, det var godt å komme til Sandhaug. Middagen her holdt på å sende meg i koma. Men vi fikk fordypet oss i fjellitteratur, og kom litt i prat med en eldre mann som faktisk hadde startet fra Spiterstulen for 8 dager siden. Bra jobba! LØRDAG I dag var det Litlos som sto for tur. Det blåste litt denne dagen, så det var vanskelig å finne egnet rasteplass underveis. Vi fant en brukbar løsning under en skavl som allerede hadde rast ut, her var det lunt og godt. Så bar det over partier som sikkert er fine i godvær, men som nå ble mest langtekkelige. Men et stort fjellmassiv i sørvest påkalte vår interesse. Vi hadde ikke fulgt så nøye med på kartet, men lurte på om dette kunne være en 1600-metring, den var jo ganske så skarvheimsk. Senere leste vi oss til at det var fjellet Holken på bare 1420 moh. Fra ”skaret” oppunder Holken bar det etter hvert radig ned til Litlos. Utpå kvelden satt vi litt i peisestua, og hit hadde visst Mortens bibel også funnet veien. Jeg satt derfor og slukket gråværssorgen med godværsbilder fra Jotunheimen. Bare vent, snart blir det flere jotuntopper på meg! SØNDAG Ikke spesielt bra vær i dag heller, men det gikk lekende lett over både Litlosvatnet og Kvennsjøen. Opp den lange motbakken videre sørover testa jeg meg og fikk merke at formen så smått var i anmarsj. I dag hadde vi vinden i ryggen også, så det gikk fort over flater og utforbakker. I perioder brøt sola gjennom skydekket og sørget for idylliske minutter, men drivende skyer var likevel dominerende. Ved et tilfelle kom en voldsom kastevind som nesten fikk oss over ende, men bare nesten. Landskapet var småkupert rundt oss, og jeg begynte å bli rastløs, nå hadde jeg lyst til å få øye på Sandfloeggi. Men da måtte det snart begynne å sprekke opp for alvor. Vi kom oss fort fram til Hellevassbu, så tidlig at det nesten var pinlig ikke å fortsette videre. Men bare nesten, for taktikken var jo hele tida å få med Sandfloeggi, og da nytter det ikke å haste videre mot Haukeliseter! Det ble en rolig kveld på hytta, men jeg overhørte mye bekymringsprat om Sandfloeggis skavler og bratthet. Sånt smitter fortsatt på meg, men det måtte da gå veien likevel! Sandfloeggi er ikke Uranostind, og i morra er det meldt knall… MANDAG I dag var forventningene store. Men plutselig kom den dumme tåka og tok både Sandfloeggi, Ostanuten og de andre fjella omkring. Vi tok det derfor rolig helt bevisst. Erling skulle bare til Haukeliseter siden han hadde vært på toppen en sommerdag for noen år siden, men han kunne følge meg bortover mot Sandflo, de store flatene oppunder de hallingskarvlignende stupene på viddas stortopp. Tåka var ikke tjukk nå, vi følte solas tilstedeværelse i stor grad. Dette måtte da bare sprekke opp, himmelen var jo til og med blå rett over oss! Se der ja, jammen dukket den store veggen opp, og skavler var det oppi der i rikt monn. Men ikke verre enn at en fjellvant toppturist skal fikse detta! Erling ble frista og slo seg med på toppturen min. Hyggelig det! Vi tok oss tid til en solfylt matrast og fikk blant annet øye på et lemen i full fart oppover den bratte snøbakken rett i nærheten. Det var nok motiverende for den å komme opp til berget der oppe hvor den kunne søke ly for både rovpattedyr og flyvende rovdyr. Skal det bli lemenår i år? Håper det, lemen liver opp i ”fjellhverdagen”. Det var litt av et trangt skar vi måtte passere for å komme oss opp på flatene på baksiden av stupene. Riktig spektakulært var det, og vi regnet med at skavlene der oppe til høyre, som ikke var spesielt overhengende, bare ville gi oss litt bank og ikke noe mer om de skulle komme deisende nedover. Så høyt var det ikke opp til de… Videre bar det stort sett enkelt bort til det smaleste partiet hvor man kommer i kontakt med de digre øststupene fra oven. ”Hvis vi ikke klarer dette kan vi like godt legge opp”, var holdningen vår. Jeg tok av meg skia et parti for å sparke bratte trinn, men Erling oppdaget en bakvei og labbet opp på ski. Nå var det bare den lange slake flaten vestover til toppvarden, og i ren iver langet jeg ut. Endelig var det tid for å ta på en toppvarde igjen, og for et fantastisk vær det var! Sola varmet og blendet så jeg nesten ble redd. Hvilken utsikt det var her oppe også da! Spesielt når det gjaldt fjerne områder. Man ser over hele vidda mot Gausta og Hallingskarvet, pluss at Hårteigen er overraskende nært innpå, med jøkulen bak der igjen. Folgefonna hvelvet seg over fjellmassene i vest, og det så riktig mektig og bølgeformet ut i retning Rogaland. Jeg måtte bortover mot sørveststupet for å få med meg den fengende nærutsikten over Sandflotjørn på 1590 moh med store stup og hengeskavler rundt på flere kanter. Endelig fikk vi en sånn dag man alltid lengter etter når man drar til fjells. Vi ble på toppen ca en time, og det føltes så altfor lite. Men vi måtte jo rekke å bestille rom på Haukeliseter. Stort sett gikk det greit nedover, og på flatene over Holmasjøen begynte tankene å kverne mer og mer rundt en bestigning av Store Nupseggi i samme slengen. Det var jo så flott å gå her nede langsetter de store stupene dens. Det var lenge igjen av dagen, så jeg gjorde alvor av saken. Erling raste nedover for å sikre oss plass mens jeg gikk i lange z-svinger oppover. Mine gode, gamle feller lå hjemme i Drammen for å spare vekt, så dette var litt uvant. Men i dag var jeg tydeligvis tilbake i form, så jeg kom meg fort opp i høyda. Rota litt opp og ned, men det var ikke vanskelig å komme seg fram, bare litt tidkrevende. På toppen var det flott, men ikke like fint som på Sandfloeggi. Men det betyr ikke så mye på disse kanter, det sier mer om sistnevnte enn at Nupseggi ikke er flott. Jeg kom i prat med en trivelig fjellkar som kom opp fra motsatt side. Han råda meg til det jeg sjøl hadde en mistanke om, at det var bedre å skli ned på vestsida og gå over alle vanna. Det ble jo også stort sett rene parademarsjen, med spennende natur som kulisser. Jeg nådde Haukeliseter ca en time tidligere enn Erling hadde våget å tro, så middagen rakk vi begge med solid margin. Vi feira med hver vår pils, og om den saken er det bare en ting å si: Erling sendte melding til Nils om at nå fikk jeg Øyvind til å drikke pils!! TIRSDAG I dag var det tid for bonustur, og været skulle bli like fint trudde vi. Men gråværet tok mer og mer over, og da vi begynte å gå var det stort sett kjedelig vær uten nedbør. Målet mitt var Vassdalseggi, en topp jeg har hørt en del spennende om. Erling hadde også den fra før, så han skulle nøye seg med Kistenuten, faktisk en nesten like lang tur til en ikke spesielt mye lavere topp. Fra Lisledalen og opp på den lange ryggen til toppen begynte jeg å kjøre på til tross for demotiverende hvit himmel. Jeg ville teste meg sjøl, og glipptak som tæret på siden jeg stadig ikke hadde feller kunne likevel ikke hindre meg i å konstatere fornøyd at dette lignet mistenkelig om gode, gamle Øyvind! På ryggen sklei jeg langsetter flatene i pur glede, og på toppen var det om å gjøre å komme seg på riktig side, gjerne en liten rusletur nedover sida også, for dette betydde at jeg for første gang i livet satte min fot i Rogaland fylke. Artig! Men nå begynte det å tette seg til med snø i lufta, så Kvanndalssøkket i sørvest kom ikke helt til sin rett. En kar fra Haugesund kom etter ei god stund, og han ville bare snu med en gang. Det ble til at jeg slo følge, og vi hadde en trivelig prat før bakkene nedover startet. Her var det moro å prøve litt telemark. Langt om lenge kom jeg meg helskinnet ned i Lisledalen igjen og fant en barflekk hvor jeg satte meg til for å vente på Erling. Han kom vel etter en ca 20 minutter etter en grei tur på Kistenuten. Fra rasteplassen var det bare moro å renne ned til stakene mellom Haukeliseter og Holmevasshytta. Nå ventet trivielle ting som stress med vekslepenger til dusjautomat og ikke minst overfylt buss hjemover igjen. Men det var det jammen verdt! Takk til Erling for en ny og minneverdig flerdagers skitur!
  16. Med solfylte værmeldinger og turglade venner tok jeg toget til Finse for å få snø under skia. Det er alltid trivelig å ta toget og det er plass for å brette ut kartet for planlegging over en øl. Fremme på Finsehytta var det mange andre solhungrige fjellturister. 60 personer måtte ligge på madrass, men det la så visst ikke noen demper på stemningen. Lørdag Morgensola tittet inn over Finse og vimpelen hang rett ned. Selv om temperaturen hadde krøpet ned i -13 °C var det godt å komme ut. Vi startet vestover mot Fagernut. Føret slet hardt på smurningen, så det ble lagt på klister og voks på skia med gjevne mellomrom. Videre fra Fagernut gikk vi inn Larsdalen. Sola varmet etter hvert godt, så mye drikke og lettelser i tøyet ble påkrevet. Når vi kom inn i Såtadalen fant vi en fin solhelling som lunsjplass. Etter lunsj satte vi kursen østover forbi Såta og videre mot Geiterygghytta. Snøen bløtere og klabbene hissigere. Dette krevde diverse omsmøringer av skia igjen for å finne en brukbar smøremiks. Det meste av dagen gikk vi nesten uten å treffe folk. Vel fremme ble en flott dag toppet med en fortreffelig reinsdyrsteik med reinsdyrkjøttkaker. Søndag Det var fortsatt fint vær søndag morgen og planen var å gå gjennom Kyrkjedøra mot Finse. Dagen ble så fin at jeg nesten fikk tårer i øynene og huden fikk en hissig rødfarge av solbrenthet. Det var relativt folksomt i kvistaløypa og alle vi traff hadde det samme solfylte fjellgliset. Vi fant en lun lunsjplass i Kyrkjedøra og koste oss. Man kan bli religiøs av mindre. Ettersom det var lenge til toget skulle gå tok vi en sving oppom Kyrkjedørsnuten også. Det er godt å komme opp av dalene og få litt perspektiv på fjellene. Nedkjøringen til Finse var deilig og det gjorde godt å få litt fartsvind som kjølte ned solbrente og overopphetede kropper. Det ble akkurat tid til øl, mat og dusj før toget gikk ned til byen og pollenslippet.
  17. En tirsdag morgen kom jeg aleine til Finse, og etter litt dilldall på stasjonsområdet begynte eg vandringen langs merket rute mot Ragsteindalen. Poenget var å sette opp teltet litt innforbi, for så å møte en venn på stasjonen på kvelden. Været var fint, og ettersom påsken nettopp var forbi (og det tydligvis hverkan hadde snødd eller blåst siden da), var ruten godt opptråkket. Jeg satte pris på dette der og da; med all maten i sekken var den på 25 kg, så det var greit at den første oppoverstigningen ikke var verre enn den måtte være. Ruten går under Jomfrunuten, og gamle minner dukket opp da jeg passerte området hvor speiderne i sin tid hadde snøhulekus, og hvor jeg lærte mine første telemarksvinger. Nostalgien forsvant raskt da det dukket opp en enorm høystpentledning som krysset traseen. Men sånn er det med den saken. Planen var å sette teltet opp i området rundt et mindre vann ca 4 km fra finse. Kartet hang i mappen sin rundt halsen, og jeg fulgte med så godt jeg kunne. Forvirringen økte likevel etterhvert. Vannet kom ikke, og plutselig sto jeg på toppen og så ned på krysset til Geiterrygghytten eller hva den nå heter. Kartet snus her og der, og forvirringen øker til mild panikk da det skyer til og Hardangerjøkulen forsvinner i tåke. Tanken på å sette opp teltet alene i kuling langt vekk fra folk var jeg ikke helt komfortabel med. Uroen var unødig. Været forble stabilt slik det var meldt. Heldigvis; det muliggjorde en krysspeiling for å finne ut hvor jeg var. Da kom jeg på noe jeg hadde lest; "traséen kan variere"... Krise var det jo aldri, for ruten var jo tett staket hele veien, men alt dette resulterte i at eg satt opp teltet bare 50 m fra løypen. Da jeg innså at det var skammelig nært orket jeg ikke flytte på det. Vennen ankommer, og ca. kvart på syv drar vi nå sammen fra finse. Det mørkner til etterhvert som vi går, men det er igjen blitt klarvær så det er ren fornøyelse. Uvitende om at vi får en tøffere kveldstur dagen etter, nyter vi det spesielle blåaktige lyset mens vi labber innover. Vi har hørt at natten før var det 30 blå på finse. Vi er derfor noe spent på natten som kommer, selv om det ikke var meldt så fryktelig kaldt. Siden har jeg funnet ut at det var rundt -20 på det kaldeste den natten. Inni teltet har det nok vært enda varmere, for kameraten min hadde hevet snø oppetter teltduken, og snøret igjen alle ventilasjonsåpninger for at å holde varmen inne. Tror heller ikke at kondensen fra pusten frøs på soveposen. Noe som var litt spesielt var at, da det var blitt skikkelig mørkt, det "snødde" fra skyfri himmel. Med hodelykten på glinset det i superlette snøfnugg som seilte med den lille brisen som var, nærmest for å understreke stjernenes glimt fra oven. Om det var føyk fra langt vekke, eller luftfuktighet som frøs vet vi ikke, men vakkert var det i hvertfall. Dagen etter får vi en skitur som jeg ikke kan beskrive. Solen stråler fra skyfri himmel, og ikke et vindpust er å ane. Det har visst snødd ila natten, for det ligger 10 cm ny pudder. Turen fra finse og gjennom Raggsteindalen må oppleves. Mer vil jeg ikke si om den saken, bortsett fra at når man kommer ut av Kyrkjedøren, så må man snu seg og se tilbake. Det er et syn som har festet seg for livet. Føret var rett og slett konge. I Raggsteindalen har det snødd mer, slik at i de to nedoverbakkene som fins kunne man skikkelig leke seg med telemarken. Det tar litt i lårene med tung sekk på, men det får man heller ofre. Det eneste jeg angrer på er at jeg konstentrerte meg om å kjøre sikksakk mellom stakene, i stedet for å ta ut til siden å nyte det uberørte. En lunsjpause på myren under Raggsteinnuten gir påfyll til oppstigningen som ligger foran, trodde vi. Tanken var å ta av fra løypen, og ta snarveien inn mot Folarskardet. Det er da jeg får ideen om å krysse over, i stedet for under, Grønehallnuten, som ligger på 1415 moh i forlengelse av Folarskardnuten ned mot Strandavatnet. På den måten håper vi å spare noen kilometer. Planen videre var å enten telte under Folarskardet, eller oppi, eller sove i Lordehytten. Den siste biten opp mot Grønehallnuten viser seg å være tyngre enn antatt. Men det går. Og når vi kommer opp er det verdt det. Skrenten opp mot Folarskardnuten står stor og mektig med skavler på mens man rusler bortover flatene. Det viser seg imidlertid at man ikke sparer så mange mye likevel, blant annet for å ikke gå farlig nær under skrenten, og for det andre fordi det har bygget seg opp mindre skavler som strekker seg ut fra skrenten som man likevel må gå rundt. Men dog; opplevelsen av fjellet er sterkere der oppe enn under så jeg angrer ikke. Så er klokken blitt ca fem, og er det bare knappe fem km igjen til Lordehytten. Derfor satser vi på å overnatte der. Imidlertid viser det seg at vi er blitt slitne av den siste oppstigningen. Tom for energi bruker vi tre timer frem til Lordehytten. Antagelig var det feil kombinasjon av fett og karbohydrater i kostholdet, pluss den harde oppstigningen, som tok knekken på oss. Jeg hadde planlagt maten, og visste at det er fler kalorier per gram i fett. Ergo masse fett og mindre karbohydrater. Men stakkars oss er visst ikke innstilt på å brenne fett... Likevel er naturopplevelsen fantastisk. Mens vi langsomt trasker inn gjennom dalen, ser vi solen gylne toppene i øst. Snur man seg legger skyggene seg langstrakte over heimen i nord, mens åsene og Reinskarvet skinner som gull. Så står vi ovenfor den siste bakken. nesten 200 høydemeter skal forseres. Stjernene har begynt å titte frem, fellene detter av skiene. Det går bare treigere og treigere. Til slutt finner vi ut at vi likegodt kan ta av oss skiene og tråkke rett opp. Underlaget er hardt nok til det. Krypende på alle fire, med melkesyre som river i lårene, nærmer toppen seg langsomt inntil vi tilslutt står seirende på toppen. Gleden av å være oppe bruser. Og så ser man opp. Mellom Storeskuta i øst og Folarskardnuten i vest ser man ned på Hardangervidda som bader i knall blått kveldslys. Det slår alt eg har sett av utsikter. Sliten og glad står jeg der lengst mulig. Vennen min husket hvor Lordehytten lå, så vi finner den raskt, selv om den ikke er lett å skjelne fra gråsteinen der den ligger nedsnødd i mørket. Heldigvis er døren todelt, så vi kan komme oss inn gjennom øvre luke. God middag og nattesøvn venter, og en aldeles avslappende tur ned til Haugastøl dagen etter.
  18. Årets vennetur til Finse er den 9. på rad og et jubileum skimtes i horisonten (Nysgjerrig på forrige tur? Sjekk [Hidden Content]). På årets tur var deltakelsen all-time-high med 8 stykker. I år hadde vi bestemt oss for å bo på Finsehytta. På vei fra Haugastøl til Finse lot vi oss begeistre av utsikten – vår iver smittet også over på de andre i vognen. Værmeldingen var ikke den beste for helgen, men væroptimister er jo bare vårt fornavn Etter en hektisk frokost på lørdag satte vi kurs mot Klemsbu, allerede ved stasjonen modifiserte vi planen. De ble ingen avstikker til Kyrkjedöri eller Kyrkjedörsnuten denne dagen. Det var raskeste vei opp til Klemsbu. Etter hvert som vi nærmet oss hytta steg forventningen om deilige vafler, varme fra ovnen og en avslappende hvil på reinsskinn. Vi møtte en kar som sa at hytta var åpne, men den var jo ikke noe å skryte av. Siste del av svaret ble avfeid med tanken om bortskjemt skiturist svirrende i hodet. Siktet var redusert og vinden økt i løpet av turen opp fra Finse, så vi plantet skiene godt i fonna før vi beveget oss oppover trappa til Klemsbu. Vel innenfor døra var det å gå ned trappen før den liflige vaffellukten skulle erstatte snøen i våre neser. Men hva er det vi ser?? Døra er låst og vaffelsjappa stengt Ja, ja da var det bare å ta frem hodelykt, termos, sitteunderlag, dunjakker/gensere, niste og snop og finne seg en plass i gangen. Etter noe ordning ble det plass til åtte. Etter en stund kom det flere til hytta og vi fant det best å trekke ut igjen. Dunjakker ble beholdt på og vi klatret ut av hytta. Det med å beholde dunjakka viste seg å være et smart valg, ute hadde vinden økt og snøen fokket friskt rundt hytta. Etter hvert hadde vi alle funnet ski og var klare for avmarsj, men vi var en deltaker mindre. Athleten hadde i snøkaoset blitt med en annen gruppe ned til Finse. Smart fulgte han den nye gruppen ned til stasjonen. Gruppas yngste deltaker på 9 år imponerte med å gå hele turen og i tillegg ha energi til å leke seg nedover bakkene mot Finse med aking på én ski – imponerende På forhånd reklamerte vi med at vi aldri hadde hatt dårlig vær både lørdag og søndag på Finse, men enhver regel har et unntak. På søndag våknet vi til nok en rufsete dag. Tre stykker valgte å avlegge Appelsinhytta et besøk, mens fem satte kursen mot Jøkulhytta. Blå-extra viste seg å være perfekt smøring – kladdene ga nok feste opp til Jøkulhytta samtidige som de lett kunne sparkes av i nedoverbakkene. To teltere hadde fyrt opp på Jøkulhytta og det var deilig å spise nista inne i den lune hytta. Det ble gjort noen forsøk på å få med gjengen over Jøkulen, men med 1/3 av avstanden avlagt og 2/3 igjen var det ingen kjøpere av den ideen. Derfor ble det raskeste vei ned til Finse.
  19. Tidlig Januar var det Hardangervidda som skulle utforskes. Jeg hadde en avtale med brodern, men han svikta i siste liten. Mangel på stand-in gjorde at turen ble gjennomført alene, og med tomannstelt istedet for enmannstelt. Dag 1 - sen start Toget gikk fra Tønsberg 31. januar klokka 06:00, og med en passelig lang ventetid på 2 timer på Drammen stasjon, var jeg framme på Finse stasjon klokka 12:30. Jeg planla å bruke ca 5 dagsmarsjer på turen. For å berolige modern lagde vi en deal om at jeg skulle gå for å rekke bussen på Mandag 4. jan 16:30. Siste frist for kontakt var Onsdag 15:00. Hun bekymret seg nok for hele familien, så resten ikke behøvde å tenke på det. Jeg rigget pulk og meg selv før jeg kom meg avgårde ca 13:00. Det var ca - 10, snø og liten kuling, så sikten var ganske dårlig. Det var heldigvis endel steiner som gjorde det mulig å holde stø kurs. Jeg trasket i vei, og været klarnet opp etterhvert. Jeg gikk forbi jøkulen uten at jeg så den noe særlig, og stoppet da jeg kom til Helvetesnutane. Da hadde jeg gått ca en time i mørket, og ville spare den relativt friske nedoverbakken til Skåltjørni til dagslys. Første kveld var selveste Nyttårsaften - GODT NYTTÅR! Dag 2 - kald dag Jeg satte på vekkeklokke for å være i gang samtidig som solen; jeg kunne ikke sove lenge hvis jeg skulle gjøre turen på litt under 5 dager. Det var skyfri himmel, vindstille og kaldt. Jeg var glad jeg sparte nedoverbakken til dagslys, for den var bratt, steinete og isete! Jeg satt meg på pulken og akte ned mellom steinene. Vel nede på Skåltjørni var det bare å følge dalen sørvest langs jøkulen og nyte utsikten av brefall og omliggende vinterlandskap. Etter noen timer foran pulken nådde jeg Sysenvatnet. Herfra gikk det øst mot Kjeldebu, uten at jeg gikk helt frem til hytta før jeg dro sørover i retning Dyranut. Det ble kaldere ut på dagen, og i følge en scooterpatrulje fra DNT var det målt -26 grader denne dagen. Jeg svetter endel på beina når jeg går, så både sko og sokker var kalde og fuktige. Disse arbeidsforholdene protesterte lilletærne mot ved å slutte å føle. Jeg tok protestene alvorlig og fikk puttet nedi noen "footwarmer" poser. Dette gjorde sannelig susen, og med blidgjorte lilletær kunne jeg fortsette noen kilometer til. Jeg fulgte krossdalen og gikk rundt Dyranuten og teltet havnet noen hundre meter fra Dyranythytta. Det var stjerneklart og vindstille ved oppsett av teltet. Helt nydelig! På kvelden brukte jeg litt ekstra primus for å tørke skoene - jeg hadde med plenty fuel, så det var ingen fare. Jeg fryser skjelden på beina, så jeg bestemte meg for å prøve dampsperre i skoa neste dag. Dag 3 - dampsperre/nullsikt Dampsperre skulle prøves: Først et par tynne sokker, så et par brødposer, så et par ullsokker. Dette nedi tørre sko. Jeg merket faktisk ingen forskjell mens jeg gikk. Jeg trodde jeg skulle "vasse" i fotsvette, men sånn ble det altså ikke. Det var vindstille, men overskyet den tredje morgenen. Vinden tok seg opp i løpet av et par timer, men aldri til noen problematisk styrke. Jeg fortsatte forbi Bjoreidalshytta og fulgte vinterløypa til DNT (på kartet ihvertfall - kvistet var den ikke) videre sørover mot Hellehalsen. Plattået noen km nord for Hellehalsen var imponerende, og ga følelsen av "vidde". Etter Hellehalsen kom tåka. Kombinert med vind og noe snø ble sikten null. Heldigvis kunne jeg bruke vinden for å holde retningen, så jeg slapp å sjekke kompasset hvert 30. sekund. Uten vind eller noen som helst slags retningsgiver, vet jeg at jeg drar noe vakent mot venstre. Kunne sikkert gått i ring med en radius på noen få hundre meter! Men med både kart/kompass, GPS og vind er det ikke noe problem å fortsette å orientere uansett sikt. Jeg kom meg sørover over Trondavadnutane og ned til Sandhaug. Jeg vurderte å sette opp teltet i le for noen av hyttene der, men jeg hadde mer igjen i beina, og bestemte meg heller for å gå videre. Sikten var fremdeles nær null, så at det ble mørkt gjorde ikke så mye. Jeg fortsatte vestover over Nordmannslågen til Besso hvor jeg tok kvelden. Vinden gjorde sitt for å gjøre teltoppsettet litt mer tidkrevende, men det stod støtt da det var bardunert ordentlig på plass. Jeg hadde over hodet ikke vært kald på beina denne dagen. Men de trengte litt ekstra pleie, tørking og talkum på kvelden. Dag 4 - fremdeles nullsikt Værforholdene hadde ikke gitt seg i løpet av natten, så jeg fikk aldri se hvordan det så ut rundt teltplassen min. Denne morgenen startet jeg ca en time før sola for å forlenge dagsmarsjen litt. Jeg fortsatte på vinterruta, men forlot denne ved Bismarvatnet. Istedet for å gå helt vest til Litlos turisthytte, for så å gå østover tilbake til ruta, fant jeg en fin snarvei på kartet som gikk rett sørover. Jeg aner ikke om dette er en vanlig vei å gå, men den var ihvertfall effektiv. Været lettet, og med god sikt gikk jeg fra Bismarvatnet, sørover til Valgardsvatni og fulgte valgardsbekken ned til den store Kvennedalen (tjoho - det gikk unna å ake på pulken ned i løssnøen!). Derfra gikk jeg rett sør over dalen og opp den andre dalsiden. Jeg fant noen småvann og bekkesystemer som tok meg tilbake til vinterruta. Da hadde det blitt mørkt, men jeg fortsatte som vanlig en liten stund til. Jeg kom meg helt til Buanuten før jeg virkelig behøvde et stort måltid. Med skrikende mage kom teltet opp, og dobbel Real middag ble konsumert. Da var det ikke mange celler i kroppen som ville forbli våkne, så jeg sovnet ganske tidlig den kvelden:) Dag 5 - flott vær på siste dagen Jeg innså at jeg akkurat kunne rekke/ikke rekke siste buss på Søndagen. For å slippe å misse bussen med en liten time, startet jeg ekstra tidlig og gikk på litt ekstra den siste etappen. Jeg kom meg ned bakken til Hellevassbu og opp Sudskaret . Derfra var det rene motorveien med en laang flat strekke over vann og dalføre. Været var nydelig, og kaldt. Sola stod midt i fleisen, og det var mildt sagt irriterende at ventilasjonen på brillene hadde fryst igjen slik at de dugget noe voldsomt. Jeg måtte bare ta dem av til tider for å nyte litt fjell. Det lå rundt 20 minus denne dagen, men selv ikke i pausen ble jeg det minste kald på beina - tydelig at dampsperre i skoa har sine fordeler! Fra Årmotvatni gikk jeg opp til Mannevatn og videre opp til plattået mello Store Nup og Trollnup. Det kjente jeg i låra! På toppen der møtte jeg en kar og en dame som gikk norge på langs. Han hadde en brutalt svær pulk - og jeg skjønte godt han var sliten etter bakken opp fra Haukeliseter! Vi utvekslet litt ruter og ønsket god tur videre. Derfra var det bare å følge motorveien av skispor, som plutselig dukket opp, ned til Haukeliseter. Turen var over, og GPS'en hadde finregnet seg frem til en totaldistanse på ganske nøyaktig 12 mil. Fornøyd og blid satte jeg tenna i en fjellburger før jeg sovnet på bussen til oslo. Mvh Andreas
  20. Efter (endnu) et år med mange spørgsmål, som venligt blev besvaret af fjellforums medlemmer, synes jeg blot at jeg vil vise nogle få billeder fra en super tur fra Finse->Kjeldebu->Rauhellern->Heinseter->Tuva->Ustaoset (ruten rundt). Vi gik, ifølge GPS´en ca. 96 km på 4 1/2 dag i et fantastisk landskab, hvilket vi var meget tilfredse med. Kun dag 2 bød på dårligt vejr. Vi endte denne dag med at gå halvdelen af dagen og tage turens luksus middag på Dyranut istedet for det planlagte stop på Rauhellern. Jeg var vældig tilfreds med mit nyindkøbte Svalbard 5, (2009 modellen) (købt for at kunne huse familien på sommerturer), mine Åsnes Amundsen og især mine kortfeller fungerede perfekt i forhold til vejr, tempeaturer og sne. (Jeg vil følge op med nogle udstyrsanmeldelser på især teltet). Så efter en kaotisk tur sidste år lykkedes det os, de uerfarne danskere, endeligt at gennemføre vores planlagte tur. Næste år er vi tilbage igen. Tak for hjælpen i løbet af året. Mvh Jakob
  21. Målet med denne 5 dagersturen var å teste ut en del nytt utstyr og friste sterk kuling i telt alene. Især det siste utgjorde et spenningsmoment da jeg tidligere kun hadde ligget totalt én natt i telt vinterstid. Etter to dager, på fredag, skulle to kamerater komme med toget og tilbringe helgen sammen med meg. Vi dro alle tilbake til Oslo på søndag. Det nye utstyret bestod bl.a. av en parispulk og et par skistøvler. Da jeg kom opp på Finse med 12 toget på onsdag, var været grått og kjedelig, dog med god sikt. Men siden erfaringen min med vinterturer var nesten lik null, gikk jeg bare et par kilometer (sørvestover) før jeg slo opp teltet (et Keron 4). Dagen etter, dvs torsdag formiddag, var det ingen antydning til det meldte uværet, men så ble klokken 14... Vinden akselererte og snøen bygde seg opp rundt teltet og la seg særlig på den korte siden som vendte mot vinden. Mengden ble omsider så stor at den tynget ned hele forteltet. Først tenkte jeg at det kanskje var greit for nå ville jo all den snøen fungere som vindskjerm, men så ble jeg nervøs for at duken skulle spjære. Det endte med at jeg gravde vekk snøen på utsiden og fylte opp en del av ytterteltet på innsiden slik at duken ikke ble presset ned av snømengdene. Da jeg hadde gjort det, så jeg at det fungerte – og jeg ble rolig. På grunn av snøfonnen som hadde bygget seg opp, lagde vinden etterhvert turbulens slik at snøen slutte å legge seg på den siden av teltet. Jeg satte klokken på ringing om natten for å grave vekk snø og sjekke barduner. I løpet av kvelden og natten økte snømengden med ca. én meter. Uværet fortsatte enda ett døgn. Det ble derfor to døgn i telt. Omtrent da kameratene mine ankom teltet på fredag ettermiddag, gav uværet seg. Og hvilken forskjell! Nå ble det så mye latter og prat at det bare kunne ha fortsatt og stormet. I ettertid innser jeg at jeg kunne ha slått opp teltet på en slette (jeg hadde valgt en slak bakke som hellet mot øst) og dermed sørget for at snøen ble blåst bort i langt større grad, men da hadde jeg måttet utsette meg og teltet for sterkere vind (noe sikkert teltet ville ha taklet, men som jeg ikke var moden for). Det blåste forøvrig hele tiden fra vest. Lørdag ble det tid til en 4 timers skitur i terrenget. Ingen stor test av utstyret, men jeg fikk ihvertfall bekreftet at plastposer som dampsperre fungerer ypperlig (tynn sokk innerst, så en pose og deretter en tykk ullsokk utenpå det hele) og at støvlene ikke gav meg gnagsår. Parispulken trakk jeg bare første dagen og hjem igjen på søndag. Den gled godt, men var ikke så lett å kontrollere i nedoverbakker med tau som drag. Løsningen var å la den gli ved siden av meg eller ta veldig fart, skjønt det siste ikke er så lett når man bruker feller og underlaget brått veksler mellom skare og fonner med løssnø... På lørdag og søndag var temperaturen mellom -5 og -7. Den sistnevnte dagen var t.o.m. solfylt. Da uværet raste, lå temperaturen rundt 0. På torsdag opplevde jeg attpåtil litt regn. Vel, nå er det jul, så god jul og godt nytt år!
  22. Jeg skal en tur til Finse i starten av januar og tenkte jeg skulle prøve vinterutstyret. Og om det er snø nok skal det gjøres et forsøk på snøhule. Planen er ikke å gå langt, men har pulk og ski så kan selvsagt forflytte meg. Målet er uansett å komme seg litt bort fra bebyggelsen. I utgangspunktet tenkte jeg meg sørover da det er mindre kupert enn nordover, men jeg har ikke vært her før så jeg vet egentlig ikke hvor det er best å gå. Er det noen som er kjent i området som har noen gode tips? PS. Kan man bare gå rett syd for Finse hytta over de elvene/små vannene? De er vel fryst over nå?
  23. Hei. Vurderer å ta denne fotturen til høsten: Finse - Krækkja - Haugastøl [Hidden Content] Noen som vet hvilke kart som dekker denne ruta? Og hvilken kartserie er den mest oppdaterte? Er vel 1:50 000 som egner seg best vil jeg tro. Fant ikke noe info om dette på ut.no På forhånd takk.
  24. Vi er tre kamerater som hadde sett for oss en tur over vidda, og endelig fikk vi tatt turen. Planen var å starte fra Skinnarbu, og gå til Finse. Der skulle to av oss ta toget ned, siden de ikke kunne være med lenger enn fra mandag til fredag. En fjerde kompis skulle møte meg på Finse, og vi skulle gå sammen til Hemsedal. Slik gikk det ikke helt, siden Kong Vinter var frempå med litt vær vi kunne bryne oss på... Vi hadde klær fra Beerenberg som vi skulle teste for dem på turen. Meget fornøyd, dette er beskrevet i egen artikkel. Vi gikk med pulker siden vi tok med oss telt & utstyr for å ligge ute. Planen var en mix mellom hytter og telt. Mandag: Skinnarbu-Mogen. Ca 40 km over Møsvatn. Det åpnet fint, med flott påskevær og sol og det hele. Vi hadde en fin dag over isen, men det ble litt i drøyeste laget merket vi på slutten. Greit å åpne litt kortere en annen gang. I tillegg var det noen partier med løssnø før vi fant noen scooterspor som gjorde det enklere for oss. Camp ble telt innerst på vannet. Det var helt greit med en liten cognac som ankerdram Tirsdag: Mogen-Lågaros. Såpass tidlig på året er ikke løypa stikket, så her var det frem med kart & kompass. En del stigning i løssnø gjorde at denne etappen gikk saktere enn planlagt. Det fine været ga seg midt på dagen, og det begynte å blåse bra opp. Lunsjen ble unnagjort i expressfart, og etterhvert kom vi fram til Lågaros. Her møtte vi tre tyskere som hadde fyrt opp ovnene allerede, så takk for det Om kvelden disket Knut opp med selvskutt elgbiff, og sammen med pappvinen til Ivar ble det en minneverdig kveld. Onsdag: Betydelig vind og snø gjorde at vi valgte å bli på Lågaros denne dagen. Torsdag: Lågaros - Rauhellern - Hein: Fortsatt sterk vind og nedbør, men nå orket vi ikke være stille lenger. Plotting av waypoints på GPS'en, og av gårde. Total whiteout frem til vi ankom Rauhellern. Her var det egentlig stengt, men bestyrer var der for å klargjøre hytta for vinteren, og slapp oss inn for å spise lunsj. Han tipset oss også om ei plankebu like før Heinseter, og vi tok sikte på denne. Fra Rauhellern var løypa stikket, så nå var det andre boller! Betydelig høyere tempo og enklere forhold. Ankom bua i kveldingen, og fikk nok en hyggelig kveld & natt. Fredag: Heinseter - Fagerheim: Planen var å møte sistemann på Fagerheim i stedet for Finse, siden vi hadde mistet en dag på Lågaros. Så skulle de andre dra hjem fra Fagerheim. Turen til Fagerheim ble nok en forblåst affære, med liten sikt og whiteout store deler. Da vi kom til Fagerheim skulle vi som sagt møte sistemann der, og vi to skulle gå til Krækkja. Imidlertid var RV7 stengt for kjøretøy under 7,5 tonn pga været, så han kom jo ikke inn... Velvillige brøytemannskaper ga oss haik ned til Ustaoset, og da kunne de to som skulle hjem komme seg avgårde. Thomas møtte oss på Ustaoset. Vi to tenkte da på å komme oss inn igjen til Fagerheim og fortsette derfra, men det endte opp med at vi tok toget til Finse. Hotellet hadde ett ledig rom, så da tok vi det... Finse - Hemsedal ble avlyst pga at jeg måtte ned tidligere enn planlagt, så det ble heller en liten todagerstur videre. Lørdag: Finse - Geiteryggshytta: Turens fineste etappe. Det blåste en del gjennom Kyrkjedøyri og til vi kom over siste stigning før hytta, men det var hardt og fint underveis og kilometrne gikk unna.. Fantastisk føre ned mot hytta, hard skare og nedoverbakke - kan man ønske mer? Meget hyggelig service på Geiteryggshytta! Søndag: Geiteryggshytta - Finse: Vind og whiteout - igjen... Været holdt seg utrivelig helt til vi kom over siste stigning og begynte ned mot Finse. Da kom finværet... Så var det tog tilbake til byen, kontoret og pc'n... Utrolig godt med en uke uten mail, mobil og mas! Da får det heller bli litt gnagsår og vind - det er en helt grei pris å betale. Neste års ukestur vinter er allerede i planlegging..
  25. Hei Endelig skal jeg få tatt denne turen, [Hidden Content] . Avreise torsdag morgen. Er det noen som har gått den i det siste som kan komme med tips, forholds-rapport eller noe annet som kan være nødvendig for turen? Tenkte å belage meg på telt (evnt. hytter) Hva har folk med av mat for en slik tur? Mvh Carl
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy