Søk i nettsamfunnet

I had my partner send the depot boxes when I walked the Nordlandsruta as part of an NPL in 2019. Is it possible for your wife to do the same? I sent one to Coop in Sulitjelma. I think that you could try and call them to extend the time the package lies with them, if you go that route. You could try the hotell in Lönsdal. Otherwise, you could also have the package sent to Rognan and take the train back and forth from Lönsdal. I think the terrain is "normal" mountain terrain, while Kungsleden is very easy. There are some climbs of 3-450 meters along the route. It depends on your shape and how heavy your backpack is. My feeling is that it should be no problem for you with 20-25 km per day.

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

Her kommer siste iterasjon av Aust-tarpen min. Denne gangen gikk jeg for sandfarget silpoly. Det oppleves ganske likt som silnylon når man syr, og jeg har god erfaring med å bruke Rasant 75-tråd i kombinasjon med en 90/14-nål. Dette er en bomullstråd med polyesterkjerne som trutner og blir «vanntett» når den blir våt, slik at man sjeldent trenger sømforsegling. I tillegg har jeg erfart at en teflonfot på symaskinen gir mindre friksjon og eliminerer forskyving av de to panelene når de sys sammen langs midtsømmen. Denne har 23 bardunfester slik at den kan settes opp på utallige vis, blant som på bildene under. Forsterkningsstoffet til bardunene midt på panelene ligger på utsiden slik at man kan sømforsegle fra innsiden om man ønsker. Bardunene er 3 m x 1,7 mm dyneema/polyester. Jeg valgte å legge til o-ringer til bardunfestene for å minimere slitasje på båndet, og for at bardunene skal gli lettere. De kan også brukes i kombinasjon med en gåstav for å løfte tarpen. Vekten landet på 500 g alt inkludert. Kom gjerne med tilbakemelding på hva dere synes, og ikke minst hva dere ser etter i en tarp.

Ferdig fortommer er ok selv om jeg knyter mine egne :;-) . Selv lager jeg løkke i enden mot fluesnøre (for enket å bytte) og kapper av spissen og knyter på en 1,5mm ring i enden. Da kan jeg bytte spissen uten å kappe fortom stadig kortere. For mer avansert, lage egen fortom: https://flyalfscreek.wordpress.com/2021/02/23/take-me-to-your-leader-2/

Forholdene i starten av juni varierer fra år til år. Vi var en runde i Femundsmarka tidlig i juni '23, isen på vannet hadde akkurat gått. Elvene hadde ganske høy vannføring, men vi så ikke noe snø og bakken tørker fort opp. Vi fulgte spent med på satelittbilder og is, da vi skulle padle Hävlingen fra Sverige tilbake til Norge. Fin tur i starten av juni. Lite folk å se inntil vi kom til Krokåthåen og Øvre Roasten. Ingen plagsomme insekter og heller ingen fisk... God tur

https://www.outnorth.com/no/varemerker/trangia/25-23-ul-d-62699-P204-0066 Duossal er 25-21 og 25-23. Forskjellen er stekepannen, den er enten i duossal eller non-stick. Modeller som har "GB" i betegnelsen er med gassbrenner. UL=ubehandlet aluminium, vanskeligst å rengjøre. HA=Hard anodisert, behandlet aluminium med belegg, er sterkere og lettere å rengjøre. Non Stick="teflonbelagt", som grytene hjemme, lettest å rengjøre, må bruke plast/tre redskap. Grytene er generelt tynne, så må være litt forsiktig med varme (på tomme gryter). Vindskjerm kan godt være UL, men grytene velges i dette kun om budsjettet ikke tillater de andre materialene.

Jeg har for mange tarper og selger derfor denne jeg har sydd selv for 800,-. Den er nesten kvadratisk på 3x2,9 m, har «catenary cut» (svak bue) langs kantene som gir et stramt oppsett og har 23 bardunfester fordelt langs kanten, ridgelinen og på panelene. 15D ripstop silnylon, 570 gram inkludert seks Helsport-barduner på 1,8 mm x 4 m. Her er flere detaljer:

Etter flere iterasjoner har jeg kommet frem til et tarpdesign jeg liker godt. Det er en nærmest kvadratisk tarp med målene 3x2,9 meter. Kantene har en catenary cut med dybde 5 cm for å sørge for at tarpen kan få et stramt oppsett [1]. Tarpen har totalt 23 festepunkter for barduner, hvorav 16 er plassert langs kantene, 3 er langs ridgelinen og 4 er fordelt midt på panelene. Er du tarpnerd ser du kanskje likhetene til Slingfins NFT tarp [2]. Med seks barduner veier tarpen i posen 570 g på min kjøkkenvekt. Materialer: Tarpen er sydd i 15D ripstop silnylon, hvor oversiden er ren silikon og undersiden er en blanding av PU og silikon. Dette gir høy vannsøyle og god rivestyrke. Festepunktene er forsterket med 40D silnylon som er orientert etter ripstopmønsteret til hovedmaterialet. Selve festepunktet er 25 mm grosgrain (kantebånd) som er sydd med boks-x-sting, festet til seks Helsport-barduner (1,8 mm, 4 m). Konstruksjon: Jeg har brukt en polyestertråd med et ytre av bomull (Amann Rasant 75) som trutner når den blir våt, slik sømmene blir "vanntette" [3]. Stinglengden er relativt høy slik at det totalt er færre hull i stoffet. Ridgelinen er sydd med en toppsydd fransk søm som blant annet er anbefalt av Yama Mountain Gear [4]. Jeg fant ut at en teflonfot ga minimalt med forskyvning av de to panelene når de skulle sys sammen. Jeg brukte en 90/14-nål. Kantsømmen er foldet dobbelt for å skjule råkanter. Ved flere festepunkter er det løkker orientert utover for feste av barduner, og en løkke innover for feste av bivy bag eller liknende. I tillegg er det ekstra fester langs kantene som er sydd inn i selve kantsømmen (og forsterket med sikksakksøm), i tillegg til forsterkede festepunkter langs ridgelinen og midt på panelene. 1. https://dutchwaregear.com/2017/07/21/diyers-guide-to-cat-cuts/ 2. https://www.slingfin.com/products/nft 3. https://www.nortent.no/blog/trd-og-sm 4. https://yamamountaingear.com/pages/french-seam Illustrasjon med mål og festepunkter. Stiplede linjer viser catenary cut. Pakket pakkposen som er romslig og kan komprimeres til halv størrelse. Festepunktene i hjørnene og på halvveis langs kantene har løkker som vender utover for feste av bardun, og innover for feste av bivy bag og liknende.

Det mest naturvennlige partiet, er det minst næringsvennlige. Den altoverskyggende majoritet vil ha vekst, derfor fortsetter alt som før. 3 prosent vekst, som er målet, dobler forbruk og produksjon på 23år (2046). Så dobles dette igjen på 23 år (2069). Det kalles eksponensiell vekst, og naturressurser, naturarealer og energi forbrukes i takt med dette. Samtidig skal dominerende politikere ha oss til å tro at vi skal kutte utslippene med 55% innen 2030. Derfor må vi bygge ut masse fornybar energi, som bare slukes av veksten. Og som ødelegger det siste vi har av større uberørte naturområder.

http://www.zpacks.com/ https://www.trekkertent.com/home/23-dcf-tents

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

Takk for svar. Jeg kikket litt på de, og gikk for ett hakk lettere og mindre, med hælløfter. Atlas Helium var det som var tilgjengelig i butikk. Prisen var grei, de ser ut som de er enkle og lette å gå med. 23 tommer satser jeg på er stort nok, siden de skal brukes i oppkjørte skiløyper og ikke ute i løssnøen. Kjøpte samtidig ett nytt par med Snowline chainsen brodder, som kan brukes de dagene skiløypene er harde og isete uten fare for å synke nedi.

Noen flere Sydvang snøplugger (30 cm) til vinterutrustningen. Tidligere bare hatt max 8 stk, men øker til 11 for litt kjappere oppsett. Vektregnestykket har jeg løst ved at jeg istedenfor å dra med meg de 23 stk. Keb pluggene til teltet (Keb Endurance 3) i tillegg til snøplugger bare tar med 10 stk av de 😁 Totalen blir faktisk lavere vekt.

Sitat fra 2013: Har ofte tenkt å lage en tråd der vi kan legge inn bilder fra småturene man går til daglig. De fleste av oss går jo småturer i nærområdet vårt - kanskje andre vil se hvor du bruker å gå, sykle, padle, ro eller løpe eller fly? Post gjerne på direkten - kanskje nevne hvor du er og hvor langt du har gått - kanskje en lokal fjelltopp? Skriv gjerne en egen turrapport! Om du har gått en lang tur over flere dager og har mange bilder setter vi stor pris en vanlig turrapport. Da vil du kunne plotte turen på turkartet og det er lettere å søke seg frem til for andre senere. Har du oppdatert bloggen? post oppdateringer i "Jeg har oppdatert bloggen min" De gamle "hvor har du vært på tur" trådene finner du her: Hvor har du vært på tur i dag 2023 Hvor har du vært på tur i dag 2022 https://www.fjellforum.no/topic/53774-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2021/ https://www.fjellforum.no/topic/50489-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2020/ https://www.fjellforum.no/topic/47471-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2019/ https://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag/ Nytt år, nye turmuligheter!

Du verden.. Den europeiske villreinen er en truet art som Norge har påtatt seg et internasjonalt ansvar for, siden det stort sett bare er her den fins igjen. Tidligere var det 2-3 bestander, men på grunn av all bebyggelse, aktivitet og infrastruktur er reinen nå delt i 23 separate bestander (og et par av disse er i ferd med å dele seg igjen). Innenfor disse områdene fins det ikke tilstrekkelig vinterbeite til at flokkene kan formere seg fritt. Da blir det først overbeite, så sultkatastrofe. Siden vi nå har fanget dyrene i mindre områder er enten jakt eller ekstremt stor økning i alle rovdyrbestander som kan regulere stammene. Det er ingen paralleller mellom den tåpelige skateboardsaken og for eksempel begrensning av kiting på Vidda. Kitingen er den verste aktiviteten, siden den skremmer reinen desidert mest. Man skremmer flokker uten at man er klar over det selv, siden kiten er fargerik og diger, og kan stå mange meter høyere enn brukeren. I tillegg dekker de store avstander i høy fart. Dette er godt dokumentert. Om vinteren er simlene drektige, og de tåler dårlig å stadig måtte flykte. Slik kan man fortsette å legge ut om alle mulige inngrep og begrensninger enkeltvis, men det viktigste er totalbelastningen. Ingen vil ha sin frihet innskrenket. Det er derfor vi har en naturkrise.

En liten oppdatering om den forsvunne pakken i følge sporingen. Sporingen står fortsatt fast på fredag 24 november og meldingen "Sendingen er dessverre feilsendt, men videresendes til riktig destinasjon. 24. november kl. 11.18" Nå er den underlig nok oppdatert med ny hentefrist: "Pakken må hentes innen torsdag 7. desember." Men den er fortsatt ikke kommet til riktig hentested. Faktisk ikke til noe annet hentested heller. Men hentefrist har jeg fått.. Men avsender Widforss, de skal ha behørig skryt for god service etter at jeg rapporterte saken til dem: "Lisbeth - Widforss 2023-11-29 12:05:35 Hei Hege Takk skal du ha. Jeg har opprettet en sak hos Bring på det med nr.xxxxxxx. Håper den kommer til rette fort. Jeg reserverer den siste sekken vi har igjen på en erstatningsordre i tilfelle den ikke dukker opp i løpet av de nærmeste dagene. Mvh Lisbeth"

Var egentlig det jeg tenkte. Det med ekstra vekt er egentlig bare noen 100 gram forskjell fra den rette posen i min str og den på 200 cm, så det skal man kunne tåle. Den har komfort på minus 23 og da er det jo ekstra godt med varme klær på morgenen. Takk for innspill!

Er nok et stykke unna å være statshemmeligheter, all den tid både UD 2-1 og mer av Forsvarets opplæringsmateriell ligger åpent tilgjengelig på nett Jeg tror nok heller det hadde med leverandørbytte fra Jerven til Friluftsmagasinet å gjøre. Forsvaret fikk vel litt andre/flere typer duker i forbindelse med anskaffelsen, og de har laget nye videoer som ligger ute på YouTube. Så tenker at det heller hadde med at videoene var «utdaterte» å gjøre, og at de derfor ble fjerna. Avtalen ble inngått i 2019, og det kan virke som det var rundt den tida at videoene forsvant, før de nye dukka opp mot slutten av 2020 Så for de som eventuelt skulle kommer over denne tråden nå etter at de gamle videoene er fjernet, så ligger de nye videoene i denne spillelista fra Forsvaret (pluss litt annet):

Tror jeg gjorde et lite "kupp" her om dagen. 8 Wenger lommekniver/multiverktøy fra Outdoor experten for "en slik og ingenting". For noen dager siden browset jeg Prisjakt og de ulike merkene de lister opp priser og modeller for under Multitools. Der fant jeg altså opplistingen dere ser under her. Produktene var listet hos hhv Outdoorexperten og Skistart (men etter at jeg bestilte de hos førstnevnte forsvant de for begge hos Prisjakt.) Victorinox med røtter tilbake til 1891 og Wenger 1893, begge produserte sine versjoner "Swiss Army Knives". Victorinox kjøpte opp Wenger i 2005, men fortsatt produksjon av Wenger sine kniver med Wenger-logoen, inntil de i 2014 overtok produksjonen selv og videreførte (nesten alle)modellene under sitt eget Victorinox merke og logo. (mer om dette se www.sakwiki.com/). Under her lister jeg de jeg kjøpte (ankom i dag), og hva tilsvarende modell med Victorinox logoen selges for i dag (norske priser fra prisjakt/prisguiden pr 29.10, de jeg fant): Wenger Evogrip S557, kr 240,- --> Victorinox Evogrip S557 NOK 1439,- Wenger Hardwoods 57 (aka Ranger 57), kr 175, --> Victorinox Ranger 57 M Grip (aka Hunter ) kr 1499,.- Wenger Evolution ST 14.814, kr 155,- --> Victorinox Evolution 14, kr 818,- Wenger Evolution 17, kr 130,- --> Victorinox Evolution S17, kr 690 - Wenger Evolution 23, kr 155,- --> Victorinox Evolution 23, GBP 51,99 Wenger Hardwoods 13, kr 105, - ->Victorinox Camper og Hiker kr 331,- Wenger Nail Clip 581, kr 175,- --> Victorinox Nail Clip 580 kr 980,- Wenger Evolution 10, kr 75,- --> Victorinox Evolution 10, EUR 26,- Og som om ikke dette var nok, så fikk jeg dertil kr 150 i sånn "stige rabatt" (kjøp over 1000). Et kupp altså i forhold til hva Victorinox modellene går for i dag. Men egentlig så "sparte" jeg vel ikke noe her, all den tid jeg kjøpte en "haug" med lommekniver jeg strengt tatt ikke trenger.....men bare "måtte ha" . PS: Akkurat nå er bare "Nail Clip" modellen igjen på lista: https://www.prisjakt.no/c/multiverktoy?brand=3362

Disse posene har en litt annen temp rating enn de fleste andre. Spørsmålet er om jeg skal gå for den som er 0 comfort, -6 limit og extreme -23. Eller den som har confort -10, limit -18, extreme står ikke oppgitt på nr 2. Bestemt meg for at det bli fiber, for meg spiller det ingen rolle om den veier 1 kg mer. I alle fall ikke når dun er 2000 kr dyrere.

Ikke kjent med hvordan fisket er der, men ut fra Gule Sider kart (ofte litt lettere å se grunner i vann her enn f.eks. på Norgeskart) ser det ut som den på enkelte steder er dels langgrunn: Fant også et flybilde fra 2019 på norgeibilder.no hvor man ser konturene av bunnen ganske tydelig:

I juni 2019, gjorde jeg et forsøk på å komme meg på toppen av Bleia i Lærdal. Etter litt feilnavigasjon, kom jeg ikke i mål der. September 2021, gjorde jeg et nytt forsøk, men etter bare et par timer, ga jeg opp pga. manglende motivasjon. Tredje gang er sjarmen. Eller? Ved ankomst parkeringsplassen var det mørkt. Derfor ble det overnatting i bilen. Neste morgen var jeg klar for action. Hadde planlagt en svært direkte rute mot Bleia. Kom meg over den lille skogen i starten. Bare stein, stein og mer stein videre fremover. Må kikke litt tilbake også for å se hvor langt man har gått. Et stille fjellvann. Etter flere timers gåing, kunne jeg endelig se Bleiaskarvatnet, som er et vann før man går opp til Bleia. Hadde planlagt at dette skulle være camp. Satte meg ned, tok av sko og sokker, og jammen kom ikke solen frem også. Fikk spist litt sen frokost. Ville ikke sette opp telt enda, tenkte at det er en sjanse for at jeg kan gå et stykke tilbake etter å ha vært på Bleia. Gjemte sekken min i en steinrøys, vet aldri hvem som kan lure rundt i fjellet. Tok med meg vannflasken i hånden, og startet turen opp mot Bleia. Det ble enda mer stein, stein og stein. Slitsomt når man ikke har en sti å gå etter, og må balansere på steiner hele veien. Begynte å kjenne at det ene kneet ikke var 100% bra. Men det gikk overraskende raskt å komme seg opp, trolig fordi jeg ikke hadde en tung sekk på ryggen. Etter ca. 5,5 timer siden start fra bilen, var jeg på toppen. Ble tid til noen bilder, før jeg tok fatt på turen nedover. Jeg har aldri vært den som sitter på toppen i timesvis, det er bare kjedelig. Men så er jeg alltid på tur alene. Kanskje mer hyggelig med pause på toppen hvis man er sammen med noen. Ikke vet jeg. Da jeg startet nedoverturen fra Bleia mot Bleiaskarvatnet, tenkte jeg at jeg kan trolig gå et godt stykke tilbake mot bilen allerede i dag, så blir det kortere å gå i morgen, og kommer meg raskere hjemover. Valgte en litt annen vei ned mot Bleiaskarvatnet, litt snillere rute (deler av veien), men litt lenger. Dessverre begynte begge knær å murre, det skjer som oftes på vei nedover. Gikk tregere og tregere. Kom meg endelig ned til vannet, da var det ingen sjanse for at jeg kunne gå videre. Knærne var ødelagt. Satte opp teltet, og la meg ned for å slappe av en stund før middag. Middag (og kveldsmat) ble luksus denne gangen: Pølse stekt i smør + potetmos med ekstra salt. Etter middag, var klokken bare 16:30. Resten av dagen ble brukt på å slappe av i et glovarmt telt med nettbrett (med mye serier lagret på minnekort), en iskald boks brus (som hadde ligget i vannet i en del timer) og litt nøttesnacks. Ikke noe mobilsignal i camp, og det hadde vært manglende signal stort sett hele turen, unntatt toppen av Bleia. Veldig rart å ikke kunne "sjekke noe veldig raskt" på mobilen. Litt slitsom natt, da luftunderlaget ble tomt for luft mange ganger, som betydde at jeg måtte fylle det opp igjen flere ganger i løpet av natta. Dette var egentlig det perfekte underlaget, ekstra bredt og mykt & godt å ligge på, når det var luft i det da. Neste morgen var det også flott vær. Pakket sammen og startet turen hjemover. Valgt en annen rute tilbake, som endte opp med å være mye snillere mot 2 dårlige knær. Var ikke så mye opp og ned, men litt lengre. Etter noen timer kom jeg inn på en sti som jeg fulgte resten av veien. Måtte over en elv. Fant ikke noe godt krysningspunkt, kanskje det var lengre oppe? Derfor vasset jeg bare over, uten å bry meg. Jeg ble klissvåt nesten opp mot knærne, skoene fulle av vann. Men brydde meg ikke, siden det ikke var så langt tilbake til bilen. Må innrømme at det var litt gøy å gjøre noe jeg normalt aldri ville ha gjort. Da jeg kom frem til parkeringsplassen, valgte jeg å ta en rask dukkert i elven ved siden av parkeringsplassen. ISKALDT! Kjempeflott å kunne vaske av seg den verste svetten og ta på seg rene klær, før man setter seg i bilen og kjører noen timer. Da kan jeg endelig krysse av Bleia fra listen. Dette hadde vært en fin dagstur om det ikke hadde vært for dårlige knær. (Turen fant sted 8. og 9. september)

Kom over denne anmeldelsen på "Bjørn og Solveigs turblogg" www.bstur.no/2023/01/23/helsport-lofoten-superlight-3-camp-telt-review/

Kortfellfestet på mine nye Rabb 68 ski er for romslige, slik at kortfellene hele tiden ramler av. Kortfellfestet er så slarkete at braketten på fellen kan trekkes rett ut av skia, uten å måtte vippes opp. Dette er fører til at kortfellfestet ikke fungerer i praktisk bruk, og at fellen til stadighet rives av helt uten forvarsel. Det er altså slarket i lengderetningen som er problemet. Bildet viser hvordan kan braketten trekkes ut av skia. Jeg har sammenlignet med et eldre par med Falketind 68 jeg har liggende, og der er kortfellfestet til sammenligning helt tight, selv etter fem års bruk. På Falketind 68 må bakkant av braketten vippes opp, og framkant av braketten er i kontakt med sålen helt til braketten er helt ute av festet. Dette er jo det geniale med det gamle festet, og det sikret at braketten ikke løsnet fra skia under bruk. Patentet (patent 318691) viser tydelig hvordan festet skal være (fig. 23). Kortfellfestet på Rabb 68 skiene er ikke utformet i tråd med patentet, mens de gamle skiene mine er helt etter boka. Er det andre som har opplevd lignende problemer? Det skal da vel ikke være slik?

Folkens.... Endelig. Det blir Pasvik med på packraft og til foots, passe 50 - 50. Helga 8 - 12.9. 23. Er spent. Starter med Svartbrysttjernet og over til Ellenkoia. Derfra Grenseparvatn og til treriksroys. Derfra over til Ødevasskoia og til fots tvers igjennom til start. Lurer på om jeg deretter kan padle tilbake til Vaggetem. Eller om det blir padling på Pasvikelva ett stykke. Noen som har gjort noe lignende?