Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng fra 11. aug. 2013 i alle områder

  1. Har samlet lenkene til sommerens mange turer i Dolomittene her. Har stort sett holdt meg rundt Sella-gruppen i Nord-Italia, og nesten alle turene har vært via ferrata (klettersteig), som altså betyr tøffe ruter med sikring i stålwire underveis. Legger ut dette fordi det kan inspirere andre, eller fordi det kan være mye nyttig informasjon om området å hente her, for den som søker info om Dolomittenes østre del. Lenkene peker til turer som alle sammen har tekst, bilder og kart, samt gps-spor nedlastbart for turene. Til slutt tar jeg med teksten fra høydepunktet, bokstavelig talt, i sin helhet; Marmolada, Punta Penia, samt noen bilder. 25.juni: Sassongher (2665m): Stoppet av mår! http://peakbook.org/tour/60293/Stoppet+av+m%C3%A5r%21.html 26.juni: Cirspitze west (2620m): http://peakbook.org/tour/60463/Cirspitze+west.html 26.juni: Via ferrata Brigata Tridentina: http://peakbook.org/tour/60400/Ropt+tilbake+p%C3%A5+plass+i+wiren%21.html 27.juni: Piz Lech (2911m): http://peakbook.org/tour/60468/Piz+da+Lech+-+og+et+uhyre+luftig+punkt.html 29.juni: Sass Ciapel (1551m) m.fl topper: http://peakbook.org/tour/60602/Sn%C3%B8vassing+over+Alta+via+della+Creste.html 30.juni: La Mesola (2727m) og "skyttergravs-ferrataen": http://peakbook.org/tour/60691/Rundt+kvasse+spir+og+gjennom+huler.html 1.juli: Friklatring i Sellatårnene (2598m) mm: http://peakbook.org/tour/60734/Friklatring+i+Sellat%C3%A5rna.html 1.juli: La Locomotiva (2418m): http://peakbook.org/tour/60733/La+Locomotiva+-+en+artig+oppvarming+til+Sella-t%C3%A5rna.html 2.juli: PIz Selva (2941m) m.m (Ferrata delle Meisules): http://peakbook.org/tour/60855/Heftig+via+ferrata+-+og+langtur+i+v%C3%A5t+sn%C3%B8.html 24.juli: Colac (2715m): http://peakbook.org/tour/63999/Colac+-+artig+klyvetur.html 27.juli: Sasso Piatto (2964m) mm i Sassolungo-massivet (Oscar Schuster-ferrataen): http://peakbook.org/tour/64048/Herlig+rundtur+i+Sassolungo-massivet.html 28.juli: Marmolada, Punta Penia (3343m) - høyest i Dolomittene: Endelig var dagen kommet da sommerens hovedmål, Marmoladas høyeste punkt Punta Penia, skulle bestiges. Værvarselet var helt topp for hele dagen, og vi var tidlig på plass ved taubanen som starter i NV-enden av Lago de Fedeia like nord for toppen. Dette var en overraskende antikk sak, med plass for to på en liten plattform med gjerde rundt. Vi måtte løpe inn på plattformen, om ikke taubanen skulle stoppes helt, og en kar låste porten etter oss. Stille seilte vi oppover fra 2050 moh og helt opp til 2625 moh - svevende over morenelandskapet. Det er tydelig at breen har trukket seg kraftig tilbake her. Framme ved Rifugio Pian del Fiacconi var det skiltet "Ferrata" mot høyre (vest) og like etter måtte vi gå 20-30 meter nedover, der et stikryss pekte ut veien mot vest. Dette er ikke enkleste vei til topps, for den ville vi heller returnere på. I stedet fulgte vi grei merking langs en sti i stein og grus, som ledet 200 hm nedover (!) og rundt en kilometer vestover, før den rundet tett oppunder og rundt en loddrett hammer, og oppover i sørvestlig retning. Snart fikk vi øye på Vernel-breen (Ghiacciai del Vernel) og bratta opp til Forcella della Marmolada. Jeg lurte i mitt stille sinn på hvor i alle dager ruta egentlig gikk opp dit, for det så styggbratt ut. Vernel-breen Vi fulgte tråkket oppover breen, som slett ikke var så bratt som fryktet. Vi gikk lett uten stegjern, og siden det var morgen og hardt i snøen, og tydelige spor, gikk vi også usikret, til tross for at vi hadde tau i sekken. Vi så heller ingen antydninger til sprekker noen steder. Også de fleste andre vi så gikk uten tau oppover her. Snart kunne vi se masse folk oppover i fjellveggen til skaret, der det tydeligvis var wire montert, men også folk som alt var langt oppe på nordvesteggen på Marmolada. Dette skulle bli gøy! Wire opp til Forcella della Marmolada (2910m) Jeg hadde ikke fått med meg at det var sikret opp til skaret, men det var en lettelse. Ellers hadde vi måttet bruke tau og sikringsmidler her. Ferrataen var likevel ikke spesielt vanskelig, men det var litt vått her og der, og noen få små-utsatte punkter. Den følger en grov hylle som skrår oppover innunder en loddrett fjellvegg. Herfra kom det stadig småstein og isbiter og vanndråper fallende, så hjelm er obligatorisk. Med wire som sikring ble det bare moro å rusle opp, og i skaret fortsatte wiren direkte ned mot sørvest (rute 606) - som er eneste rute opp til Marmolada som ikke krever kryssing av bre. Via ferrata forcella Marmolada - NV-ryggen En ny wire startet imidlertid i skaret og ledet direkte oppover de bratte svaene mot øst. Her var det trinn montert, og uten disse - og wiren - ville det straks bydd på seriøse klatretekniske utfordringer. Denne ferrataen var blant de tøffere jeg har gått, og vått fjell og glatte sva sørget for ekstra spenning. I tillegg merket vi en kraftig sidevind, som bare økte ettersom vi vant høyde. I blant var det grei egg uten wire, mens det andre steder var både trinn og stiger og ganske utsatt. Etter en lang seksjon med stiger, kom vi til et kinkig punkt: Det var advart i føreren om at wiren mange steder kunne ligge under snø og is langt ut på sommeren, siden ruta er nordvendt og den høyeste i Dolomittene. Vi opplevde i slutten av juli bare ett slikt punkt; det var ganske luftig, utsatt og bratt, og en tjukk blåis dekket wiren over 2-3 meter. Derfor var det litt flaks at et tysk følge på 5 akkurat var på vei ned, og rappellerte forbi dette punktet. Dette skapte kø, og for at tyskerne skulle få plass i wiren der vi sto, ønsket de at vi brukte tauet deres til å komme oss opp - "ja, selbstverständlich", det passet fortreffelig! Jeg nøyde meg med å holde meg i tauet, men dro meg opp over ispartiet og klikket meg inn i wiren på oversiden. Så var det ganske greit videre. På rundt 3250 meter sluttet sikringen, og vi gikk litt nedover egga og over i NV-flanken. Herfra var det snø opp, men ikke spesielt bratt eller utsatt. Jeg fikk imidlertid brått en kraftig banking i hodet, som sørget for stadig økende plager resten av turen. Lars-Petter gikk i forveien til topps, mens jeg måtte senke tempoet i takt med hodebankinga. Punta Penia - opptur og nedtur Rett ved toppen ligger en liten hytte, der folk kjøpte drikke. Jeg så også den kvasse egga mot øst og bort til Punta Rocca, hvor en taubane kommer opp. Der hadde jeg vært i tåka noen uker tidligere. Noen klatrere drev på nede i skaret rett under toppen vi sto på, Punta Penia. Vi knipset bilder så det holdt, for her var utsikten eventyrlig, før vi spiste mat. Dette var mitt - og Lars-Petters 5.høyeste fjell til nå. Oppholdet på toppen ble likevel ikke så lenge, både fordi det blåste sterkt i sola, og fordi min hodepine stadig tiltok, æsj. Både appetitt og toppglede fordunster når migrenen setter inn, og jeg tok en pille mot dette. Likevel tok vi oss tid til å utforske toppunktet bak hytta i nord, men denne var lavere enn toppen med jernkorset på. Retur normalveien Vi var nå spente på utfordringene ned normalveien, som burde være mindre enn de vi hadde støtt på til nå. Det var de også, heldigvis. Ned et par hundre meter på nordryggen gikk det greit uten stegjern, selv over det som lignet en skarp snøkam fra toppen. Dype spor i snøen i kombinasjon med bruk av staver, gjorde det hele svært greit, syntes jeg. Så ble det bar klippe, men her går ruta ned renneformasjoner mot øst. Her var det også sikret med wire, så vi slapp fortsatt taubruk. (Jeg var forberedt på enkle rappeller her, men føreren må ha vært gammel.) Grei klyving ned 150 hm, som egentlig kunne vært gått uten wire også, mener jeg. Det var mye folk og en del løst, så hjelmen ble brukt. Så kom vi ned på Marmoladabreen, og nå kom tauet endelig til sin rett. Her så vi tydelige sprekker, og det var i begynnelsen ganske bratt også. Lars-Petter brukte isøksa som sikring, mens jeg klarte meg med stavene. Stegjerna forble i sekken, selv om de fleste rundt oss gikk med dette. Det gikk i sikksakk nedover, og tråkket svingte utenom alle sprekkene, naturlig nok. Snart ble det mindre bratt, og vi kunne øke tempoet, og passerte også en del folk som fulgte tråkket slavisk. Nede ved taubanen nådde hodepinen, til tross for tabletten jeg tok på toppen, uvante og nye høyder, og jeg var sjeleglad for at vi kunne "seile" helt ned til 2050 meter igjen. Jeg sto med øynene igjen og kjente hvert pulsslag i topplokket - forferdelig! Dette hadde utviklet seg til en historisk saftig migrene, for det slapp ikke taket ned ved bilen heller, og Lars-Petter kjørte meg etter en times hvil ned til campingplassen. 6t tok rundturen vår, regnet fra Rif. Pian del Fiacconi. Først etter et par timer nede på campingplassen - og etter noe SALT MAT - vendte "livet tilbake". Jeg tåler helt tydelig ikke høyde som andre folk, og sliter jo med migrene i hverdagslivet også. Dette er i grunnen veldig leit... Nå var sommeren over i Dolomittene for min del, og vi satte kursen nordover. Lenke: http://peakbook.org/tour/64117/Marmolada%3B+h%C3%B8yde-+og+sluttpunkt+Dolomittene.html NB! (Noen av høydene på toppene i peakbook, som lenkene peker til, er oppført med akkurat 1000 m feil høyde...)
    2 poeng
  2. Når er Rondane på sitt mest fargerike om høsten? Vil på tur med kamera
    2 poeng
  3. Ut på tur, aldri sur Tatt fra Stortinden med utsikt mot Skreifjorden og Nordmannsjøkelen på Seiland.
    2 poeng
  4. Synes sammenligning med Nallo og Superlight blir feil. Jeg tror heller ikke at vanlig bruk med superlight er noe som helst problem, og bruker en hodet hvor og hvordan en slår opp teltet ser ikke jeg noe problem med å stole på superlight. Mange ganger når jeg leser om bekymringer om teltet er tøfft nok lurer jeg på hva folk vil ut på, ja været snur fort men det er alltid le og finne i Norge om en da ikke er ute på vidden i snøstorm. Da ville ikke jeg likt meg i noen telt, hvertfall ikke tunell telt, og ved stormvarsel stikker hvertfall jeg nedover slik at jeg får le. Dersom du absolutt skal ha et telt som er råtøfft da veier det mye, sånn er det da er det ekstremtelt som teller. Nallo er ikke noe ekstremtelt det heller, så ingen av disse teltene er brukende til ekstremturer. Men om jeg skulle på en ekstremtur på vinteren ville jeg bry meg om teltet veide 5 kilo da det ville ligge i en pulk. En kan en jo også tenke på Ringstind light 2 om den settes opp riktig fungerer jo det smertefritt for de aller fleste situasjoner. Det er sikkert dyrere og tyngre telt som er "bedre" men jeg tror ikke på at mange trenger det. Om været blir elendig flytter hverfall jeg meg til en plass hvor jeg kan være i le, det er jo bare å bruke beina. Jeg har lest at dette er "hvertfall ikke noe vintertelt" og det er riktig at det ikke er et bra vintertelt i tungt snøvær, men om du tar med en tarp for de turene er det plutselig ikke noe problem så om en tar hva en har og får det til å fungere for hva en skal ut på. Det er jo endel av planleggingen det, hva skal en ut på hvordan kan jeg få hva jeg har til å fungere til dette? Tror om jeg skulle velge et telt rundt 3 kilo ville jeg gått for Storsylen 2+ ihht Helsport er det 200 gram tyngre enn Nallo GT, står helt av seg selv da det er kuppel, har side utgang til fortelt og er nok helt greit for 4 sesonger om en da ikke skal til Patagonia eller lignende. Da finnes det jo en ekstremversjon for dem som absolutt skal ut på sånt. Jeg er veldig spent på erfaringer med storsylen 2+ og gleder meg til å kunne finne dette. inntil videre er Ringstind light 2 mere enn godt nok for mitt bruk, skal jeg oppgradere vil jeg ha kuppel ingenting står bedre enn kuppel, og storsylen 2+ virker som et meget bra alternativ...
    2 poeng
  5. Dette er egentlig en jubileumsgave til en trofast turkompis, så det går ikke på stashbudsjettet mitt. Dvs det egentlig ikke noe jeg har anskaffet meg, så posten er litt OT. Min MSR Whisperlite Internationale er født i juni 1993, og ble adoptert av meg etpar måneder etterpå. Han har en lun og god humor, men er litt sær i kosten til å være multifueletende. F.eks. er ikke parafin noe han liker, da soter han i beste fall og blir direkte grinete om man prøver å servere det på vinteren. Så han har igrunnen stort sett levd på Heptan, og nå i det siste 4-takters miljøbensin fra FK. Og han har holdt vekta si på ca 260 g imponerende konstant. Her er jubilanten, han er jo litt søt når han sover (selv om han begynner å bli litt smårusten)? Dvs. ca nå fyller han 20. Og jeg slår til med en overaskelsespresang: en ny pumpe. Han har hatt mange pumper oppover tidene, men de ditcher ham en etter en. Da blir det innimellom noe grining. Litt avhengig av hvor og hvordan de velger å gjøre det slutt. De tre typene pumpene han har hatt: En grå og svart pumpe var hans første. Han har hatt minst tre av dem. Disse veide ca 50 g. På disse ble justeringshjulet av aluminium skrudd direkte ned i pumpehuset av plast. Når disse gjengene ryker får man fuel overalt og pumpen blir instant ubrukelig. Festet til pumpestangen var to små plastknotter. Disse hadde også en lei tendens til å ryke. Da ble pumpen noe mer krøkkete å bruke, men den fungerte likevel sånn passe. I tillegg var pumpestangen i ett stykke, noe som gjorde at man ofte vridde stangen ut av lås under pumping. Dette kan være en av årsakene til at festene ofte røyk. Warningen er egentlig bare en reklame for MSR fuelflasker. Den neste pumpen var en lekker grå og rød sak. Han har bare hatt en av dem, og de har hengt i hop i åresvis, og den funker helt greit ennå. Mulig det kan bli litt sjau når jeg kommer trekkende med en ny babe til ham. Disse pumpene veier ca 55 g. Forskjellen fra de helt grå er at enden av pumpestangen snurrer fritt. Det gjør at man ikke vrir ut stangen under pumping. De to låseklakkene og de tilsvarende hakkene i pumpehuset er litt feitere enn på de grå. Den beste forbedringen er at justeringshjulet skrus ned i en muffe av metall. Dvs. gjengene blir ikke trashet så fort som på de grå. Denne muffen stopper også åpningen av justeringen (i motsetning til på tidligere pumper, der man maks skulle åpne fire omdreininger, dersom man skrudde mer demonterte man ventilen). Warningen på pumpa har tatt helt av og man trenger ikke lengre ta med noe annet lesestoff på turen. Den er i grøssersjangeren så sarte sjeler bør ikke lese den sent på kvelden. Denne nye pumpa veier rundt 65 g. Jeg sammenlikner med den forrige pumpa, men har en mistanke om at det er en missing link mellom dem. Denne pumpa er en stor endring fra de to forrige, kan vel nesten kalles for en redesign. Jeg har ikke testet den skikkelig, så jeg er litt usikker på hva jeg mener om den, men førsteinntrykket er OK. Pumpestangen og innfestningen av denne har blitt endret. Nå skal det nok mer til for å ødelegge dette festet. Stemplet i enden av pumpestangen er i gummi, mot tidligere lær. Lær funket greit, men kunne tørke ut og krølle seg. Reguleringen har også blitt endret. Fra et tidligere behagelig hjul til en slags flippflopp ståltrådgreie. Denne justerer en ny type ventil (av messing). Messingmuffen som støtter ventilstangen er større og skrus nå på utsiden av pumpehuset. Flaskepakningen har blitt en schvær greie, der man tidligere brukte samme pakning som på flaskekorkene. Lufttilførselen har blitt endret til å være en integrert del av pumpehuset og ventilen for luft har blitt flyttet inn i denne. Det virker som om denne ventilen er lettere å løsne enn før, får håpe at den ikke rister løs av seg selv i flaska under transport. Fuelinntaksledningen har blitt noe lengre og har fått et fancy kunststoffilter istedetfor det ærverdige messingfilteret. Og så virker det som om MSR har resignert når det gjelder advarsler. Selv om de nå skriver på begge sidene av pumpa har de ikke tatt med ordet "warning". Nå er det egentlig bare en trivelig oppfordring. Jubilanten under testkjøring av ny babe: Han rødmer litt, det er sikkert fordi den forrige pumpa ligger og skuler i bakgrunnen:
    2 poeng
  6. Etter påske forsvant liggeunderlaget mitt fra utstyrsboden. Et ganske nytt 450 grams Thermarest Neo Air Xtreme til den nette summen av 2500 nok. Søkte grundig gjennom hele huset flere ganger, endevente alle skap, drev detektiv virksomhet blandt guttene for å finne synderen men kom ingen veg. Brummet og gikk rundt og var forbannet. Anså den til slutt som tapt og pengene ut av vinduet. Så i dag kom svigerdatteren til kona og sa følgende: Jeg lånte denne plastikkremsa sist gang jeg var her og la den under lakenet til lillegutt dersom det skulle komme noen dråper, men tror ikke han trenger den mer.........
    1 poeng
  7. I går var det ingen tvil. Høsten er her. Noen småfugler har skiftet lyd, dvs. i stedet for sang så kommer det bare noen sørgmodige piip. I går passerte det også to store gåseflokker på vei sørover så nå er det definitivt slutt på sommeren. Det ble ikke tid til sopptur sist helg, men jeg får håpe det går i dag.
    1 poeng
  8. 5-6-7 dager. Gode stier hele veien og DNT-hytter med 20-30 km mellomrom.
    1 poeng
  9. GPS-spor fra Endomondo: http://www.endomondo.com/workouts/229051623/2505796 Jeg tok en tur til Kvistingen (vann) i bymarka i Trondheim i dag. Formålet var bare å vase rundt i skogen og la tankene flyte, gå ut de nye Crispi-skoene mine, samtidig som jeg ville speide etter framtidig mulig teltplasser. En liten digresjon, jeg har akkurat fått meg bil, og det gjør det så utrolig mye lettere å komme seg ut i skauen, har fått mye ut av den de månedene jeg har hatt den til nå. Uansett, jeg kjørte opp til Skistua, og labba i vei. Det var en del folk i dag, jeg antar det alltid er slik i marka på en søndag. Det dabba raskt av da jeg tok av fra hovedstien mot Storheia, som er høyeste punktet i marka tror jeg, alle skal visst dit. Jeg dro mot Kvistingen, og det var utrolig pent synes jeg. Været i dag må jeg si var ganske bra, det var akkurat passe varmt, og av og til litt regn, noe jeg faktisk setter pris på. Jeg kom meg under et tre i ly fra regnet og inntok lunsjen min som jeg hadde laga på rekordtid: tortillalefse, ost, tomat, agurk og grønn te. Herlig stemning. Etter lunsj ble jeg sittende og leke med mobilkamerafunksjoner, og tok panoramaen over pluss bilde i vedlegg, se lengre ned. Etterpå gikk jeg rundt hele vannet. Jeg fikk sykt lyst til å hoppe uti og ta meg en svømmetur, men jeg var litt kald etter å ha sittet i ro i lunsjen, så jeg tenkte jeg bare skulle gå meg varm først. Jeg hadde ikke akkurat planlagt å ta med meg badeshorts, dermed måtte det bli uten klær. Når jeg endelig ble varm nok var det imidlertid full utsikt alle veier fra der jeg stod, og i stedet for å forskrekke forbipasserende, utsatte jeg det heller til neste gang. Men neste gang, da skal jeg sannelig uti! Ellers hadde jeg et par "jeg fant jeg fant"-hendelser, hvor jeg fant et elastisk tau med kroker i begge ender, og ett sett med fat, lokk, kopp, kniver og gafler. Tok med meg begge deler hjem Edit: Ja forresten, Crispi-skoene var helt knall for mine føtter! Jeg hadde ikke antydning til gnagsår, og det er andre gangen jeg går i de.
    1 poeng
  10. Har Asolo (av typen Asolo Powermatic 100 gv) til bruk til toppturer. De er ikke veldig tunge, middels stive og vanntette. Jeg er veldig fornøyd!
    1 poeng
  11. Vdr slitestyrke osv, så er jeg MEGET fornøyd med mine Crispi Besseggen (er på par nummer 2 nå, etter at de første tok kvelden etter 6 år) og vil nok holde meg til de som allroundsko. Men La Sportiva Trango har jeg også sett litt på og de er jo 500 gram lettere, og kan kanskje være ett alternativ når det er snakk om en topptur. Må kanskje prøve disse neste gang jeg er i butikken. Takk for alle tips
    1 poeng
  12. Jeg kjøpte meg kamera ifjor. Var på jakt etter et speilreflekskamera, men da mannen i butikken hørte at jeg mest skulle bruke det på fjelltur, rådet han meg innstendig til å velge et kompaktkamera, han var mye og gikk i fjellet selv og syntes speilrefleks med bytte av linser var et herk å dra med seg på tur. Jeg endte opp med et Canon kompaktkamera, tror det heter power shot SX220, har tatt massevis av flotte bilder med det, og det beste av alt, jeg bare fisker det opp av lomma når jeg trenger det
    1 poeng
  13. I bare nettoen. Er det bikjekaldt kan jeg dra på meg ullkartanker, buff og lue.
    1 poeng
  14. Jeg går for slå først, spør etterpå
    1 poeng
  15. Om du kun har brukt alfastøvlene på 3 turer må du bytte dem. Selv har jeg et par Alfa bever grip og et par Alfa walk queen, ingen problemer med dem. Ellerså kan jeg anbefalle Lundhags sine støvler. De har ikke gore tex, noe som gjør at de tørker fortere og er lettere enn andre fjellstøvler.. De fåes i både halvhøye og høye.
    1 poeng
  16. Ja, det var Prekestolen
    1 poeng
  17. Her gjelder jo Friluftsloven og Allemansretten. Du kan campe 150 meter fra bolighus, men ikke mer enn 2 dager i strekk. På/ved Lyngør er det temmelig bebygd og vanskelig å finne plass, men hva med å ta taxibåt ut til Lyngør Fyr rett utenfoir Lybngør? Der en en strålende DnT-hytte hvor du kan leie en seng for natten.
    1 poeng
  18. De første kom i glasset her til morgen
    1 poeng
  19. Finnes her også ser jeg: http://www.naturogfritid.no/Hobby_og_hage_Overvakingskamera_Fuglekasse_kamerakit.asp
    1 poeng
  20. En kompis lagde et selv, og la ut på nettet så alle vi vennene kunne se. Veldig moro. (Bare synd at fyren har lite fuglekunnskap slik at han satte opp fuglekassa i pipa! Hvor ingen fugler vil bygge selvsagt...)
    1 poeng
  21. Hvor er jeg Bildet er tatt nå i sommer, hadde en kjempe fin tur opp. men opp til hva? På vei opp, men til hvad? Dette var utsikten da jeg snude meg på vei opp
    1 poeng
  22. Jeg er en frossenpinn til de grader. I dunpose med t-lim på -9 har jeg i sommer sovet i røros ullundertøy og halvtykke ullsokker. I påska var det -9 i lavvoen og jeg hadde hjemmestrikket ullgenser og ullbukse. Lue bruker jeg året rundt i telt. Jeg fryser hjemme også på vinteren, under tykk dundyne, så ulltøyet slites godt;)
    1 poeng
  23. Kanskje kan du svaie litt rundt med lys om natten mens du er i fjellet der. Jeg tipper det er de som forklarer de meste av fenomenet der.
    1 poeng
  24. Bestilte ei bukse på nett forrige helg, der jeg valgte "henting i butikk" (heldigvis). Sendte samtidig en mail om at jeg trengte en bekreftelse på at de har buksa inne, da jeg bor på Sunnmøre, og skulle til østlandet denne helga. Fikk selvfølgelig ikke noe tilbakemelding på mail, de svarte ikke på tlf, og ikke på facebook. Men tok meg en tur innom butikken i dag. Fyren bak kassa virket totalt uintressert da jeg fortalte at jeg ikke hadde fått noe svar på mail, men han sjekka bestillinga mi, og fortalte at den buksa hadde de ikke på lager, men de kunne skaffe den til torsdag ( da har jeg reist hjem igjen...) Kansellerte selvfølgelig bestillingen, og reiste videre. Fakta om amfibi må vel sies å være at de svarer ikke på tlf, mail, eller facebook. Men butikken er åpen... Dette lukter av å være ei synkende skute. Ikke bruk penger her, spar heller pengene til opphørssalget...
    1 poeng
  25. Minst mulig, ellers lue, ansiktsmaske og en tynn ullgenser/tskjorte og bukse hvis det er veldig kaldt. Har en gammel shemag som jeg legger over øynene når det er kaldt nok.
    1 poeng
  26. Fjellsport.no har kommet med et svært godt tilbud til medlemmer av Fjellforum http://www.fjellforum.no/topic/28629-kode-til-rabatt-p%C3%A5-fjellsportno/?p=262188
    1 poeng
  27. Ja, det var helt ekstremt i år. De var utrolig interessert i teltet og fløy konstant rundt. Kanskje jeg plasserte det på et bol?
    1 poeng
  28. Testet gamme nå i helgen i jotunheimen. Har amundsen selv, men er ikke spesielt glad i de. Bra til å gå rett frem i flatt landskap. Men de har null nedoveregenskaper. Med gamme går det ann å ta en telemarksving eller to. Skiene har fortsatt spenn, men er mye kortere. I tillegg er det bredeste punktet flyttet litt bakover og er mer svingvillig. Den har også rocker som gjør at tuppen søker opp. Hvis du ikke vil ha bredere ski, hadde jeg ikke vært i tvil. Kjøp gamme!!
    1 poeng
  29. Tenkte forresten kanskje at det var verdt å fortelle litt om hvorfor jeg tror jeg er interessert i å pakke lett. Jeg er ingeniør at utdannelse, men tydeligvis også i personlighet. Når man kombinerer det med å være i IT så blir man kanskje litt fokusert på kunnskap, teknologi og hvordan hacke seg til en bedre tur. For å strø litt melis på den kaka så er det nok en liten djevel som går i meg og insisterer på at dette er en utfordring også. Så for meg er det rett og slett morsomt å finne ut hvordan jeg kan "forbedre" utstyret. En hobby man kan leke med når man ikke kan oppfylle den andre hobbyen, å være ute i naturen.
    1 poeng
  30. Jeg legger ut et par turrapporter fra de lite besøkte fjell- og skogområdene mellom Visten og Velfjorden sør i Nordland. Begge turene er ganske upretensiøse greier, der hensikten bare var å nyte naturen og besøke daler og fjell jeg aldri tidligere har vært. 03.-05.07.2008 LAKSMARKDALEN / BØRJEDALEN DAG 1: AURSLETTA - LAKSMARKA For første gang tok jeg rutebåten innover Visten, til Aursletta innerst i fjorden. Jeg hadde knapt nok begynt å gå langs gårdsveien da tre personer kom gående. Den ene av dem viste seg å være Aurslettas siste beboer, pensjonist Svein Aarstrand. Da jeg fortalte at jeg hadde tenkt meg til Laksmarka ble jeg frarådet å gå langs den bratte fjellveggen pga tre vanskelige passasjer, der jeg var nødt til å treffe rett for ikke å sette meg fast. Han tilbød seg uoppfordret å frakte meg innover Strauman i båt, men vi måtte vente litt til sjøen hadde flødd mer. Vi satte oss ute på terrassen hans og studerte kart. Temperaturen viste intet mindre enn + 29° i skyggen. Etter ca tre kvarter var vi klare til å hoppe i båten. Det var ikke så rent lite spennende å ta fatt på utforskingen av disse øde skog- og fjellområdene. Det var fortsatt betydelig straum, både ved Ner-Straumen og lenger opp, og den lille motorbåten kjempet seg over bølgene, som om vi for oppover ei stri elv. Mellom straumene lå det speilblanke Grannesvatnet. Vi passerte Granneset, der jeg opprinnelig hadde tenkt å slå leir. Planen var å bestige Snøfjelltinden fra Granneset, men jeg innså at fjellet fikk vente til dagen etter. Ved Storstraumen ble jeg satt av. Etter å ha betalt ham for skyssen begynte jeg å gå langs straumen. Hadde ikke gått langt før jeg kom på en tilrettelagt gangvei av plank som var boltet fast i fjellveggen. Videre langs med Lakselvvatnet var det stort sett greit å gå. Dette vatnet er ganske særegent. Det er saltvatn med et flere meter tykt ”lokk” av ferskvatn over. Fra den nedlagte gården Lakselva, der det sto en relativt velholdt gårdsbygning, tok jeg fatt på ferden innover Laksmarkdalen. Rart å tenke på at det tidligere var flere gårder innover dette dalføret og at det var skole på Aursletta. Det var en usedvanlig lettgått sti gjennom et nokså flatt skogsterreng innover. Fjellet Rubben på vestsida av dalen var derimot stupbratt. Jeg hadde blitt anbefalt å prøve å komme meg over Lakselva ved noen holmer sør for Laksmarkvatnet pga mye kratt på vestsida av dalen, men da jeg fikk se størrelsen på elva slo jeg det fra meg med en gang. Jeg kom nå inn i Laksmarkdalen naturreservat. Det stemte godt at det var ganske så gjengrodd ved vatnet, men det gikk likevel greit å ta seg fram. Jeg fant ut at jeg ville slå meg til ro ved vatnet for natta. I denne sommervarmen og med de gode værutsiktene hadde jeg ikke tatt med telt – jeg skulle sove under åpen himmel! På et lite nes ved vannkanten brettet jeg ut liggeunderlaget. Litt irriterende var det at jeg hadde glemt igjen pølsebrødene, men verre var det at pølsene (litte fettinnhold) ikke smakte godt. Jeg måtte faktisk opp og spy seinere på natta! Myggplagen hadde jeg visst også tatt lett på, men det bedret seg veldig da sola forsvant bak fjellene. DAG 2: LAKSMARKA – TØYMVATNET Sola strålte like mye i dag, og jeg bestemte meg for å prøve meg på en bestigning av Snøfjelltinden. Forsøket ble imidlertid oppgitt da jeg så hvor gjengrodd det var oppover fjellsida. Den intense varmen gjorde heller ikke motivasjonen større. Greide å rive opp fingeren på en kvist, men blodet størknet fort. Jeg gikk ned mot den lille sidedalen Sprutdalen og mot vatnet igjen. Det var fascinerende å gå gjennom denne storvokste granskogen som for det meste er urskog, og heldigvis forskånet mot skogsdrift. Etter å ha pakket sekken var jeg på vei videre sørover Laksmarkdalen. Det fortsatte med tett granskog helt til jeg traff på noen stolper (muligens en gammel telegraflinje). Denne fulgte jeg et stykke. Jeg nærmet meg nå n. Vesterdalselva som kom ned fra en sidedal, og jeg fryktet at den skulle være stri. Heldigvis kom den i flere løp, og jeg kom meg greit over. Det siste løpet viste seg å være Tøymvasselva (hovedelva i dalføret videre sørover). Vips så var jeg på ”rett” side av dalen. Gikk så oppover en naken bergknaus (topp 149). Inntil da hadde svartfluene holdt meg med selskap, men her blåste det en herlig bris som tok de små beistene bort, og jeg klarte å nyte naturen rundt meg. Utsikten nordover Laksmarkdalen var storslått, og jaggu dukket ikke store Finnkneet opp langt i nord. Jeg la meg ned på liggeunderlaget på svabergene – og sovnet av! Da jeg våknet opp igjen lå jeg lenge og slumret mens fjellelver bruste i det fjerne og en og annen fugl ga lyd fra seg. Slik lå jeg og slappet av på en bergknaus denne varme sommerdagen, midt inne i Laksmarkdalen naturreservat. Jeg gikk videre innover dalen, og Tøymvatnet kom til syne. Langs østida av vatnet var det steinete. Jeg hadde merket av ”åpen hytte” på kartet, men jeg forventet ikke noe annet enn ei falleferdig rønne. Jeg kunne dessuten ikke se noen hytte. Overraskelsen var derfor stor da ei nokså stor hytte i tilsynelatende god stand lyste mot meg mellom furutrærne. Jeg kastet av meg sekken for å finne ut om hytta var åpen – og det var den! Der og da bestemte jeg meg for å bli på dette nydelige stedet, særlig med tanke på mygg- og knottplagen den foregående kvelden. I følge kartet befant jeg meg nå i Børjedalen, og altså ikke lenger i Laksmarkdalen. Jeg gikk inn og tok en pause fra varmen og fluene. Tok en titt i hytteboka, og jeg så at hytta var oppført i 1963. Tre år seinere hadde det kommet hyttebok, og de første besøkende hadde skrevet seg opp. I 1986 hadde det funnet sted en dramatisk episode, da en skigåer hadde kommet ut for uvær og funnet hytta låst. Vedkommende hadde da måttet bryte seg inn. Etter denne episoden kan det se ut som om hytta har vært åpen. Resten av dagen og kvelden ble brukt til avslapping og litt soling, før jeg på kvelden stelte i stand et bål og stekte pølser (med masse fett i) som smakte helt fortreffelig! Det var stemningsfullt med rødlig sol på fjelltoppene, en og annen fisk som hoppet og ender som fløy lavt over den blekkstille vannflata. DAG 3: TØYMVATNET – STORBØRJA Det ble seint på natt før jeg tok kveld, men da jeg først la meg sov jeg som en stein! Jeg var spent på terrenget videre sørover. Jeg hadde minst 8 km å gå før jeg var i Storbørja. Terrenget var verre enn antatt. Kjempet meg gjennom tettvokst skog helt til jeg sto på vannskillet og grensen mellom Vevelstad og Brønnøy kommuner. Jeg forlot nå naturreservatet og kom ut et i mer åpent lende. Ved Langvatnet hadde jeg opprinnelig tenkt å slå leir, men det var før jeg bestemte meg for å bli på Tøymvasshytta. Fra nå av navigerte jeg delvis etter noen gamle steinvarder. S. Austerdalselva (fra nok en sidedal) fryktet jeg skulle være stor, ettersom det hadde foregått mye snøsmelting i fjellet de siste dagene. Elvekryssingen gikk også denne gangen fint, selv om denne elva viste seg noe striere enn de andre elvene jeg hadde passert. Elva ble krysset rett under kraftlinja. Jeg merket at jeg ble fort sliten, på tross av at det var mindre varmt denne dagen. Det ble følgelig flere drikkepauser nedover Børjedalen. Etter hvert dukket det opp en utydelig sti, og jeg kom nå ned i storvokst granskog igjen. Trærne hadde rikelig med granskjegg og bakken var full av undervegetasjon. Selv om det kan være vanskelig å bevege seg gjennom denne type skog er det utvilsomt en helt spesiell stemning i den. Jeg kom omsider ned til Storbørja, og hadde da nøyaktig en time å vente før jeg hadde avtalt å bli hentet. Jeg la merke til at noen drev på og fortøyde en båt nede ved flytebrygga. En unge kom i mot meg, og jeg satte meg ned og pratet litt med faren, som hadde leid hus her inne i Storbørja. Den pensjonerte fiskeren som jeg hadde avtalt skyss med kom hele 20 minutter før tida med sjarken sin, noe jeg bare var glad for. En god del vind på ”Børja”, men det roet seg utover fjordarmen, før dønningene satte inn ute på den åpne Velfjorden. Sjøen hadde en eiendommelig turkis farge denne dagen. Fiskeren fra Nevernes var skeptisk til de nyankomne torskoppdrettsanleggene som er blitt etablert i Storbørja de siste årene, og jeg sa meg da enig. Over noen bratte flog så vi plutselig ei ørn. Vi klappet til kai på Nevernes etter en 50 minutters lang båttur. Jeg betalte ham kr. 300,- og vi ønsket hverandre en god sommer. En minnerik tur, der jeg beveget meg henimot 25 km gjennom i stor grad uberørt natur, og betydelige områder med urskog. De to første dagene var det svært varmt, og jeg har aldri tidligere startet en tur i såpass intens varme. Jeg overnatter gjerne under åpen himmel igjen, men helst ikke midt på sommeren i skogsterreng, pga mygg- og knottplagen. Spesielt var det også at jeg både startet og avsluttet turen i båt, på to forskjellige fjorder. 07.-08.07.2008 SNØFJELLTINDEN DAG 1: SNØFJELLTINDEN For andre gang på bare noen få dager er jeg på vei med rutebåten innover Visten. Selv om jeg nettopp hadde gått gjennom Laksmarkdalen følte jeg meg ikke ferdig med området. En bestigning av den 1072 m høye Snøfjelltinden manglet. Svein Aarstrand sto på kaia mens båten satte meg i land, før den hastet videre over fjorden til Bønå med en gruppe skoleelever og lærere. Vekslet noen ord med Aurslettas siste faste innbygger, før jeg la av gårde en drøy km langs en kjerrevei. Oppå en bergknaus satte jeg fra meg storsekken og tok fram en liten dagstursekk som skulle få være med til fjells. Teltet ville jeg vente med å sette opp. Oppover fjellsida var det småbratt og nakne sva. Hadde ikke gått langt før lille Finnkneet og Vistmannen viste seg i henholdsvis nord og øst. Lenger opp dukket Øksningan og Vardøya opp ute i havgapet ved Herøy, før ”Søstrene” og Dønnamannen tok oppmerksomheten i nordvest. Langt under meg lå Visten, der det foregikk omfattende illegal våpentransport under 2. verdenskrig. Fjellet flatet etter hvert noe ut, og det ble lettere å gå. På toppen foretok jeg den sedvanlige bildetakingen horisonten rundt og tok noen skrytetelefoner. Det var tilsynelatende ingen bok på toppen, noe som ikke var direkte overraskende. Men så fikk jeg øye på en plastpose godt gjemt inne i varden. Jeg fikk fiklet den ut, og ganske riktig – der lå det ei flaske med bok i. Det var en gledelig overraskelse! Nå kunne jeg lese om andre sære fjellgeiter som oppsøker disse avsidesliggende fjelltoppene. Det viste seg at det var Wiggo Klausmark som hadde lagt ut boka i 1993, og etter den tid hadde vel en 12-15 personer skrevet seg opp. La merke til at folk hadde besteget toppen både fra Granneset, Storfjordbotn og Auslia, i tillegg til Aursletta. Været var klart langs kysten, mens det innover landet var noen skyer. Fra toppen hadde jeg utsikt fra Vikna i sør til Lurøy i nord. Hjarttinden på Aldra, toppen av Hugla og fjellene på Tomma var godt synlige. Både Torghatten ute i havet og Hatten inne i Hattfjelldal viste seg fra sin beste side. Satt og filosoferte litt over at Torghatten lignet på ”rallarhatt”, mens den mer kantede Hatten lignet mer på en flosshatt. Jeg gikk ca 100 m mot sørøst fra toppvarden, slik at jeg kunne se ned i Børjedalen som jeg gikk gjennom for bare noen dager siden. Det var en rar følelse å se Tøymvasshytta som en lys liten prikk langt der nede i den øde dalen. Som seg hør og bør når jeg er på Snøfjelltinden må jeg jo oppsøke snøen som har gitt fjellet navn. Jeg sprang på hælene på en snøbre flere hundre m nedover, før jeg fikk fast grunn under føttene igjen. Nedover brattene tok jeg det veldig med ro. Mens brisen hadde holdt mygg og insekter borte på fjellturen var det nå blitt vindstille og fullstendig klarvær nede i lavlandet, og knotten kjente selvsagt sin besøkelsestid! DAG 2: NATTLIG RUSLETUR, LITT SØVN OG TILBAKE TIL AURSLETTA Tanken om å sove under åpen himmel ble forkastet, og jeg satte opp teltet i en fei. Det gikk så ”fort og gæli” at jeg klarte å stikke hull flere plasser i tøykanalene for stengene! Jeg åpnet den første av mine tre halvlitere med Nordlandspils og gikk litt høyere opp på bergknausen og satte meg. Her var det atskillig mindre knott. Det var en bratt skrent mot vest, og jeg hadde god utsikt mot et vatn som lå inne i skogen. Ettersom det var såpass lyst og stemningsfullt denne sommernatta hadde jeg ikke lyst til å sove. Jeg hentet meg en ny halvliter, gikk ned fra berget og bega meg langs kjerreveien videre innover skogen. På denne nattlige rusleturen greide jeg virkelig å absorbere naturinntrykkene. Neseborene ble fylt av skogens dufter. Jeg stoppet opp ved en klukkende bekk, lot blikket fare over de bratte fjellskrentene, og jeg passerte ei myr med en mystisk dis over seg. Jeg kom så til et bord som var plassert ut mellom noen trær. Stusset litt over dette, men det var uansett et fint sted. Det var i det hele tatt en litt magisk stemning på denne nattvandringen. På tilbaketuren måtte jeg stresse, ettersom jeg ikke hadde toalettpapir med meg! Etter å ha sovet noen timer i teltet pakket jeg sammen i solsteiken tidlig på morgenen. Jeg gikk ned mot Aursletta, og ganske riktig; der sto Svein Aarstrand på kaia og ville høre hvordan jeg hadde hatt det. Han hadde mye på hjertet og fortalte meg om utsikten fra Snøfjelltinden, om et gammelt sagbruk på Aursletta som ble tatt av ras, om tømring av rorbuer som ble fraktet til Lofoten og mer til. Synd at jeg ikke hadde bedre tid. I det båten la til kai advarte jeg ham om at jeg nok ville vende tilbake hit til Aursletta en vakker dag. Aursletta forsvant i skjul bak en fjellkam mens jeg ble transportert utover fjorden til Tjøtta, der bilen min sto parkert.
    1 poeng
  31. Hei godtfolk! Jeg har tanker om å gå på ski fra Karasjokk til Kautokeino, evt andre veien i vinter. Forventer å sette at 7 dager med tur/ retur. Er det noen her som har tips om rutevalg, hvilke kart som trengs og annen kjekk info? Er 18 år, har mange turer i all slags vær. Er på jakt etter en utfordring i lag med gode kamerater, storslått vinternatur med vintermørke og lange flate vidder.
    1 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.