Vinnerliste

I juni 2019, gjorde jeg et forsøk på å komme meg på toppen av Bleia i Lærdal. Etter litt feilnavigasjon, kom jeg ikke i mål der. September 2021, gjorde jeg et nytt forsøk, men etter bare et par timer, ga jeg opp pga. manglende motivasjon. Tredje gang er sjarmen. Eller? Ved ankomst parkeringsplassen var det mørkt. Derfor ble det overnatting i bilen. Neste morgen var jeg klar for action. Hadde planlagt en svært direkte rute mot Bleia. Kom meg over den lille skogen i starten. Bare stein, stein og mer stein videre fremover. Må kikke litt tilbake også for å se hvor langt man har gått. Et stille fjellvann. Etter flere timers gåing, kunne jeg endelig se Bleiaskarvatnet, som er et vann før man går opp til Bleia. Hadde planlagt at dette skulle være camp. Satte meg ned, tok av sko og sokker, og jammen kom ikke solen frem også. Fikk spist litt sen frokost. Ville ikke sette opp telt enda, tenkte at det er en sjanse for at jeg kan gå et stykke tilbake etter å ha vært på Bleia. Gjemte sekken min i en steinrøys, vet aldri hvem som kan lure rundt i fjellet. Tok med meg vannflasken i hånden, og startet turen opp mot Bleia. Det ble enda mer stein, stein og stein. Slitsomt når man ikke har en sti å gå etter, og må balansere på steiner hele veien. Begynte å kjenne at det ene kneet ikke var 100% bra. Men det gikk overraskende raskt å komme seg opp, trolig fordi jeg ikke hadde en tung sekk på ryggen. Etter ca. 5,5 timer siden start fra bilen, var jeg på toppen. Ble tid til noen bilder, før jeg tok fatt på turen nedover. Jeg har aldri vært den som sitter på toppen i timesvis, det er bare kjedelig. Men så er jeg alltid på tur alene. Kanskje mer hyggelig med pause på toppen hvis man er sammen med noen. Ikke vet jeg. Da jeg startet nedoverturen fra Bleia mot Bleiaskarvatnet, tenkte jeg at jeg kan trolig gå et godt stykke tilbake mot bilen allerede i dag, så blir det kortere å gå i morgen, og kommer meg raskere hjemover. Valgte en litt annen vei ned mot Bleiaskarvatnet, litt snillere rute (deler av veien), men litt lenger. Dessverre begynte begge knær å murre, det skjer som oftes på vei nedover. Gikk tregere og tregere. Kom meg endelig ned til vannet, da var det ingen sjanse for at jeg kunne gå videre. Knærne var ødelagt. Satte opp teltet, og la meg ned for å slappe av en stund før middag. Middag (og kveldsmat) ble luksus denne gangen: Pølse stekt i smør + potetmos med ekstra salt. Etter middag, var klokken bare 16:30. Resten av dagen ble brukt på å slappe av i et glovarmt telt med nettbrett (med mye serier lagret på minnekort), en iskald boks brus (som hadde ligget i vannet i en del timer) og litt nøttesnacks. Ikke noe mobilsignal i camp, og det hadde vært manglende signal stort sett hele turen, unntatt toppen av Bleia. Veldig rart å ikke kunne "sjekke noe veldig raskt" på mobilen. Litt slitsom natt, da luftunderlaget ble tomt for luft mange ganger, som betydde at jeg måtte fylle det opp igjen flere ganger i løpet av natta. Dette var egentlig det perfekte underlaget, ekstra bredt og mykt & godt å ligge på, når det var luft i det da. Neste morgen var det også flott vær. Pakket sammen og startet turen hjemover. Valgt en annen rute tilbake, som endte opp med å være mye snillere mot 2 dårlige knær. Var ikke så mye opp og ned, men litt lengre. Etter noen timer kom jeg inn på en sti som jeg fulgte resten av veien. Måtte over en elv. Fant ikke noe godt krysningspunkt, kanskje det var lengre oppe? Derfor vasset jeg bare over, uten å bry meg. Jeg ble klissvåt nesten opp mot knærne, skoene fulle av vann. Men brydde meg ikke, siden det ikke var så langt tilbake til bilen. Må innrømme at det var litt gøy å gjøre noe jeg normalt aldri ville ha gjort. Da jeg kom frem til parkeringsplassen, valgte jeg å ta en rask dukkert i elven ved siden av parkeringsplassen. ISKALDT! Kjempeflott å kunne vaske av seg den verste svetten og ta på seg rene klær, før man setter seg i bilen og kjører noen timer. Da kan jeg endelig krysse av Bleia fra listen. Dette hadde vært en fin dagstur om det ikke hadde vært for dårlige knær. (Turen fant sted 8. og 9. september)

I går kveld ble det padling på Storeskardvatnet i Hemsedal. Første gang packraften er brukt i år. Overnattet i bilen, ble ganske kaldt. Tok ekstra tid å stå opp i dag når det var så kaldt. Da solen begynte å vises i fjellsiden, ble det litt mer fart i meg, og kom meg ut av bilen. Begynte å gå, men etter 5 minutter poppet det opp en tanke/spørsmål i hodet mitt: låste jeg bilen? Det var jo tross alt en PC, nettbrett og packraft i bilen... Da var det bare én ting å gjøre, gå tilbake. Og jammen så var bilen ulåst, så denne gangen var jeg glad jeg hørte på den indre stemmen. Plan var å gå innom flere topper. Første topp ble Grønleinberget. Dessverre begynte det ene kneet å murre, og da valgte jeg å hoppe over de andre toppene, og gå ned igjen. Men turen ble 9+ km totalt, så ikke så gæli. På vei ned kom jeg over en flokk rein.

Torsdag den 14. september 2023 så tok jeg bussen til Sundsfjorden i Gildeskål kommune. Herfra gikk jeg anleggsveien innover fjellet. Det er mye stigning i starten, deretter flater det ut. Målet denne dagen var DNT hytta Fellvasstua. Lengden er litt over 14 km, hvor de første 11 km er på anleggsveg. Vanligvis liker jeg ikke å gå langs etter veg, men siden det var så fint landskap så var det en flott gåtur. Jeg hadde sol og gikk i t-shirt. Denne etappen tok litt over 4 timer. Fellvasstua er ei lita hyggelig hytte. Jeg trodde at det skulle være noen rypejegere der, men det var ingen der, så jeg fikk den helt for meg selv. Ikke dårlig det! Etter en god natts søvn og frokost så startet jeg andre etappe kl 08.30. Målet var Fykan som ligger 22 km unna. Været var grått, men det regnet ikke. Landskapet var lett å gå, litt opp og ned, ruta var godt merket med røde T. Nede ved Fykan så måtte jeg gå en omvei siden trappa ved Fykan er stengt. Måtte følge en sti på fjellet nord for Fykanvatnet. Dette var den mest krevende delen av turen, for her er det mye motbakke. Stien følger ei small hylle oppe i fjellet. Kom ned ved DNT sitt Papphus og gikk deretter ned til Fykanbergan. Andre dagsetappe er litt lang, men turen anbefales siden omgivelsene og naturen er så fin. Langs anleggsveien: Fjellet Store Ruffen midt i bildet: Tindene Høgnakken og Høgstjerna mellom buskene: Store Ruffen: Endelig fremme ved Fellvasstua: Overraskende grønt i fjellet selv om vi er i midten av september: Stabbursfjellvatnet rett nord for hytta. Her leier DNT ut kano og båt: Dag 2: Svartisen i bakgrunnen. Mot grensen til Meløy kommune:

Brukte 2 dager på å padle Østmarka på langs i Oslo. Ruten på turen er: Losby-Mønevannet-Fløyta-Røyrivannet-Nordre Krokvannet-Tappenbergvann-Midtre Krokvannet-Søndre Krokvannet-Børtervanna-Bysetermåsan. Brukte ca. 7 timer på første dag og ca. 6 timer andre dag. Overnattet på Tappenbergvann. Fint å bruke nærområdet.

Film fra sommeren 2015 da jeg padlet gjennom finsk Lappland. Håper den vil falle i smak! Mvh Alex

Jeg innrømmer det gjerne - jeg er hekta på kvistbrenneren. Egentlig har jeg savnet den i hele mitt aktive friluftsliv, for ofte er det problemer på vidda å både fyre opp og holde ilden ved like. Og det forundrer meg at ikke flere får øynene opp for denne varme og kokekilden; Billig i anskaffelse og bruk. For ikke snakke om hvor vektbesparende den er. Hvorfor ikke bare fyre opp et bål? Jeg synes det er både vanskelig å fyre opp og holde ilden ved like. Grunnen til det er - slik jeg ser det - at flammen "flyter" ut mens den på neste bilde har fått begrensninger i form av vegger Egentlig har jeg kanskje sagt nok om kvistbrenneren, og spesielt om egen konstruksjon: Blikkboksovnen, Toms Wood stove MK II og nå den upubliserte MK III. (Ebay har mange rimelige til salgs, men de fleste ser ut til kun å være toppmater). Likevel våger jeg å si litt om dens fortreffelighet - med ønske om at fler tar skrittet - jeg har brukt den i 4 ukesturer på Hardangervidda, i solskinn og øs pøs. Veden er rimelig lett å finne, favoritten er tørr einer, som jeg begynner å sanke litt før leirslagning Og siden brenslet ligger der - også gratis sparer jeg vekt både på det og brenneren som veier under 200 gram. Og sammenlagt får du plass til den i lomma. Men det jeg er mest opptatt av nå hva en slik liten ovn er og gjør. Jeg plasserer den på en rimelig flat stein. Og fordi bålet er så lite kan du ha den rimelig nær deg. Og du slipper å balansere kjeler og panner på bålet. Og så varmer det så godt, og er lett å nødslukke. Og, og dette er meget vesentlig, i motsetning til primuser av ulike slag kan du nyte stillheten, og sitte i timevis å se inn i flammene. Og ikke minst - i disse mygg og knottider. Bålrøyken hindrer angrep. Så hvorfor ikke prøve? Å samle ved går fortere enn du tror, og om det regner er veden alltid tørr under "huden". Anskaff deg, eller begynn å bruke den, om du har, og bli hekta du også. PS. Men, også jeg har back - up i form av en liten gassbrenner, som jeg i løpet av 4 sesonger har brukt en gang. -----

Tenkte å sette i gang en tråd der forumets medlemmar kan legge ut bilder av hunden(e) sine i friluftsøyemed. Vedlagt: grønlandshunden Harry, med en velfortjent pust i bakken etter ei økt med kløven under en tolvdagers tur på prins Karls forland (svalbard) sommeren 2015.

Beklager engelsk, men postet på internasjonal gruppe. Noen som har tanker eller har gjort noe tilsvarende på eget telt? Here is an idea for Durston or other DIYs. Maybe someone allready tried? How about having a triangle of DCF with zippers on 2 of sides to connect to opening door to make a big vestibule roof for bad weather on lee side? Such a solution would require an extra pole or stick, or otherwise to keep it up. See scetch below. Blue is DCF triangle, red are zippers. I have no idea if scale is correct or if its otherwise feasable . Edit: The light blue line is a guyline, and the red dot a (short) pole. By adding this, the sides would not go down to ground, but form a roof protecting from rain. The drawing is seen from above. Im to lazy to draw it seen from ground. Edit end. I have caried a tarp on not-to-long bad weather hikes to have an extra shelter. The solution above would replace this, and be more lightweight. What do you hink?

Jeg har hatt WM Alpinelite i 17 år. Den er litt breiere enn Ultralite. Den har vært brukt masse både sommer, høst, vinter og vår. Super sovepose og har aldri hatt problemer med den i forhold til fuktighet. Jeg kjøpte ny sovepose i fjor og valgte WM Ultralite. For meg er det kanskje den beste tur investeringen jeg har gjort. Lett, varm, glidelåsen setter seg ikke fast og stoffet er supert. Om det var noe jeg skulle sett var annerledes var det borrelåsen i nakken og ved hodet.

Første del av min beretning fra 10 døgns vandring gjennom Øvre Stabbursdal i august er nå ute.

Har bare sett Papphuset fra utsiden. Det så veldig medtatt ut. Så det gjenstår nok mye arbeid før det blir ferdig.

Rausjømarka, som ligger utenfor Oslos kommunegrenser er likevel Oslo kommunes eiendom 😉

Jeg elsker fjellforum, det er så mange hyggelige folk som kan gode plasser og er hjelpsomme! Min go-to i når det gjelder turtips med barn har lenge vært Martin Kvist, han med bloggen Fantastiske marka og har alltid kommet med masse gode forslag når jeg skulle ut med min lille knøtt. Han har nå skrevet en bok med masse fine turer i Oslomarka, hvilket både er bra siden alle burde ha en Martin i sitt liv og litt stress siden alle de gode plassene nå finnes i bokform. Men vi snakker altså MANGE turer, de er godt beskrevet og han har også markert teltplasser rundt vannene. Vi snakker en fyr som har gps koordinatene på gode leirplasser de fleste steder i marka, dette er en nerd med stor N, og det kommer oss til gode :D. Om det er noe forvirring så svarer han kjapt på spørsmål på instagram også, så jeg ville kjøpt den om jeg var deg. https://www.norli.no/boker/hobby-og-fritid/reise/turguider/oslomarkas-beste-turer Og jeg kjenner altså Martin om det skulle være noe tvil om at dette kanskje ikke er en helt objektiv anbefaling.

"Jeg gidder ikke å kjøpe en fuglhund. Vi får ikke trent nok uansett. La oss bare kjøpe en barnevennlig blandingshund istedenfor?". Var ganske ordrett det jeg sa, når vi skulle finne oss ny hund, etter at vi måtte avlive vår 12,5 år gamle breton. Idag brillierte Molte, vår irsk flatcoted setter retriever, sofagrisen, familiehunden, i rypefjellet 😍 Mange fine standsituasjoner og fuglearbeid. For en nydelig hund hun er!

Særskilt berikende lesning....👌

Familiehunden må stille som modell når nytt kamerautstyr skal testes

Mørketiden er tidsperioden om vinteren her nord, der solen i løpet av døgnet aldri kommer over horisonten. Det er en rolig tid. Der naturens prosesser og dyreliv tar en pust i bakken. "Ikledd mørketidens kappe" nå ute på veidemannsblod.no

Et syn som aldri slutter å fascinere uansett hvor mange ganger en har opplevd fuglehunder i stand. En kul detalj, han vrenger ofte øret i stand 😅

Har fått meg en ny turkamerat, Dogge, samojed på snart 2 år. Han har vokst opp på kennel i Sverige, er kosete og godt oppdratt.

Jeg har to Alaskan Malamutes, og bilder av de blir gjerne tatt bakfra. Det er sjeldent noe annet enn stramt bånd med de på tur 😂 Turhund med stor T, som jeg elsker å ha med på tur.

Høsttur til Guvåghytta blir alltid en suksess, på ene eller andre viset. Perfekt område når været kan bli nesten hva som helst, og ikke minst bra å overnatte på hytte (eller telt med backup) når det kan bli – og noen ganger blir – guffent. I år ble vi ti stykker, på flott tur. HER i bloggen.

"Forsøpling av nordnorsk villmark" nå ute på veidemannsblod.no

Mine to dvergdachser, Elektra 6 år (black/tan) og Gaia 3 år. Begge elsker å være med, Gaia ender ofte i sekken innimellom men det går helt fint. Elektra gir seg aldri!

"Når jegerblodet bruser". Noen ord og bilder omkring det å bo under biotopen, være og bo i fjellet eller skogen, og jakte ut fra en leirplass i terrenget.

I sommer padlet jeg en testtur, både for å sjekke padleformen, og å teste kajakkseilet i mer vind og over litt lengre tid. Det gikk sånn middels – jeg endte opp værfast med teltet i ei steinur. 🤣 Ikke hysterisk moro akkurat da, men det ble jo en tur jeg kommer til å huske. HER i bloggen.

Molte - Irsk Flatcoted Setter Retriever 😅

I desember 2020 kom et nytt tilskudd til familien, en pointer ved navn Pi. Leo ble plutselig storebror og etter litt overbevisning ble lillesøster tatt inn i varmen. Pi skal bli en jakt- og prøvehund, og har i løpet av høsten vært på en håndfull jaktprøver og jaktdager. Hun har blitt premiert på høyfjell, men vi har ikke lykkes å felle fugl for henne enda. Dette året skal brukes på hundetrening, kondistrening og leirdueskyting for å være klar for jaktsesongen 2022. Pi er min første fuglehund og læringskurven har vært bratt! I romjulen måtte vi si farvel til Leo, han ble 5,5 år. Han begynte å få plager etter magedreiningen han hadde for halvannet år siden, og sammen med noen forholdsvis store atferdsproblemer, lot vi han slippe. Han har lært meg utrolig mye ❤️ Heldigvis har vi Pi å holde på med, spennende tider fremover!

Har brukt kvistbrenner i mange år på dagsturer og fisketurer Typen jeg bruker har vel blitt produsert i over 110 år nå og er raskere enn en moderne multi-brenner. Kelly Kettle er kultur på høyt plan

Kan nevne "finn en kvist"- leken som argument på hvorfor ikke ha med en kvistbrenner? 😁 Men på enkelte turer så frister der absolutt å ha med en slik en. 😃 Dog under forutsetning på at man samler tørr/nedfallskvist. Med mengden stubber og kvesta trær rundt enkelte populære teltplasser så blir blir jeg bare trist av hvordan "friluftsmennesker" kan herpe naturen.

Har noen grelle eksempler hvor både DNT og turister langs de samme DNT-stiene har brukt stein fra 1000 år gamle kulturminner til å bygge varder. DNT har i tillegg pyntet dem med rødmaling. Det er ikke bare utlendinger som bedriver dette..