Vinnerliste

Tusen takk for deling, er utrolig glad for å få trykt et slikt innlegg på NRK. Det er så viktig og betyr så mye for så mange, setter veldig pris på alle som deler videre på Facebook og Instagram, jeg håper vi kan få såpass mye blest om det at det blir et tema i valget til høsten.

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

@Sovjetunionen har sin velskrevne ytring på forsiden av NRK.no i dag https://www.nrk.no/ytring/ingenting-varer-evig-1.15407343 (Kunne vel like gjerne vært lagt i kategorien for samfunnsdebatt som i denne gamle helse-tråden ...)

For en del år tilbake så gikk jeg på en skikkelig smell. Jeg hadde i lange tider ledd av fenomenet "møte veggen" og mente bestemt at det bare var et tegn på dårlig selvbilde eller at personen trengte litt oppmerksomhet. Men så traff jeg denne veggen selv, og det ganske ettertrykkelig. Det kom krypende, sakte men sikkert, "som en tyv om natten". Korttidsminnet ble belagt med Teflon og alt som gikk inn gjennom ører og øyne forsvant like for ut igjen. Motstand som f.eks. små unger hjemme som var litt vrange og f.eks. ikke ville spise maten sin eller nektet å sove hadde aldri vert noe problem tidligere, men nå resulterte det bare i en eneste følelse, trang til å gråte. Psyken var helt på bånn og da kollegene på jobben lurte på hva som var galt, ble det en tur til fastlegen. Etter å ha forklart symptomene for legen så tittet han meg dypt inn i øynene og spurte hvordan jeg ellers hadde det med meg selv oppi alt dette, og svaret var "helt jævlig". Dette var noe jeg aldri hadde opplevd før og som gammel hjelpekorpsmann så fant jeg ingen forklaring eller hjelp i min egen kunnskapsbase. Dette hadde legen hørt og sett før og med en to ukers sykemelding i lommen gikk jeg hjem og så for meg et par uker med fiksing av hus, rydding av loft og kjeller og ellers alt annet som jeg ikke hadde fått tid til tidligere på grunn av mye jobb og en krevende familie. Jeg endte opp som et vrak på sofaen og etter fire dager lurte kona på om jeg bare skulle ligge der og dø eller om jeg skulle forsøke å gjøre det jeg selv alltid mente at andre bare måtte gjøre når de hadde problemer. Ta seg selv i nakken og oppføre seg som en mann. Men jeg orket jo ingen ting. Ok, er det noe du liker å gjøre og som gjør der rastløs og irritabel hvis du ikke får tid til? Ja, ut på tur, og så er sykkelen en veldig god venn. Jeg begynte med korte sykkelturer i skogen og fjellet i nærområdene og etter hvert som turene ble lengre og den fysiske formen gradvis ble bedre så kom også psyken etter. Sykkel, fjellsko og fiskestang ble medisinen min, hver eneste dag, og sykemeldingstiden som i utgangspunktet var anslått til minimum to til fire måneder ble redusert til fire uker. Det er mye god valium i en fiskestang, men den kan være ganske avhengighetsskapende.

Heisann. Satt igang med nytt prosjekt ! Lager noen wobblere for hånd og tenkte jeg kunne dele det med dere. I videoen kan du se hvordan det gjøres så kan du prøve selv. Ganske artig og det blir spennende å se hvordan de funker og om de fanger fisk. Håper du tar en titt. Legg gjerne igjen en kommentar på videoen hvis det er noe du lurer på. - Ole

Uten menig å legge noe for/mot enkelte politiske parti så synes jeg denne fra i fjor er fin. Gjør som vi sier, og ikke som vi gjør.. https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=10220475732916864&id=1638369959

Over til noe helt annet og enda mer absurd - og morsomt Bripe! Etter at kaffenerdenes tørrvittige yppersteprest, den veldig britiske James Hoffman, la ut sine betraktninger om Bripe (coffee BRewing pIPE), gikk produsentens lagerbeholdning i null etter et par dager. https://briping.com/

Teller gamle ting man har kjøpt brukt? MSR XGKII, kjøpt brukt for noen få år siden, den er fra 1991. På mine turer er det enkelhet, pålitelighet, stødighet, vekt og vannkoking som er viktigst. Da passer denne bra. Sammen med MSR Trillium base kan den stå på snø og løftes inn og ut av teltet mens den er i gang. Kunne gjerne funnet bedre bilder av den, men det bar disse jeg fant nå. Det er altså modellen med stivt rør, og jeg har sydd ett penalhus å ha den i sammen med tilbehør, fyrtøy, reservepumpe og Trillium-basen. Den minste msr flasken går også inni med pumpen påmontert.

Hei! Påske planene gikk visst i vasken pga coronasituasjonen, så da tenker vi å kjøre oss en tur istedenfor. Samboeren min er gravid i sjuende måned og vi har to bikkjer som gjerne skulle fått sprunget litt løse dersom det er mulig. Vi er vant til å være mye på tur og gå langt, men det blir litt for hardt for min bedre halvdel nå. Noen som vet om et sted det har blitt bart, gjerne ved sjøen eller et vann, hvor man kommer til med bil og får satt opp et telt? Helst litt folketomt Vi bor i Vinje, så en tre-fem timers kjøring herfra går nok fint. god påske!

Oi, det ble langt 😳 sånn kan det gå, når man må leve på gamle turminner 😬

Hiver meg på tipset om dun-sovepose, i mitt tilfelle Western Mountaineering. Jeg hadde bestemt meg på forhånd om at dunsovepose var noe jeg skulle benytte anledningen til å kjøpe da vi skulle bo i Alaska i tre måneder i 2006. Jeg hadde en rekke produsenter jeg kjente til som jeg skulle se etter, men ekspeditøren på Beaver Sports i Fairbanks fikk meg overbevist til å gå for det for meg totalt ukjente Western Mountaineering, en Apache MF, til en hyggelig pris. Var svært skeptisk da jeg ikke hadde hørt noe om den produsenten i Norge. Den har jeg vært knallfornøyd med, selvfølgelig, og i ettertid føltes det jo litt som å ha "funnet gull", da den etterhvert dukka opp som en kuriositet i noen få friluftslivsbutikker her til lands, til mangfoldige tusen. Har hørt mye bra om Feathered Friends også! Er du gira på Dyneema er det vel mange muligheter innen telt også.

Takk for tilbakemelding. Ja det blir garantert enten en Feathered Friends sovepose eller Western Mountaineering. Til nå har jeg kjøpt: Solo Stove Bonfire Firebox G2 Anker Solar Panel for PowerBank (Vi hadde vinterstorm, og mistet vann og strøm... Fant ut at jeg vil ha dette i reserve) Planlagte kjøp: Pakkposter laget i Dyneema Sovepose fra Feathered Friends/WM (takket være deres anbefalinger) Kanskje et par helinox stoler, beach version i stedet for UL for car camping og korte turer. MSR Hubba Hubba 2 person telt

Hard voks som du varmer opp vil gjøre bomullen stivere, og hindrer pusteegenskapene. Tekstilimpregnering av god kvalitet på sprayboks er bedre, men mindre effektiv. Den tåler nok en ørliten regnskur, men bomull blir våt og tung av regn nesten uansett, og den tørker sakte. Du kan prøve den voksen og se hvordan resultatet blir. Er du ikke fornøyd vil sikkert en runde i vaskemaskinen gjøre den mykere igjen.

Da vi fikk problem med ising var vi oppe på Hallingskarvet ca1400 meter over havet, og 24 m/s. Og ingen skobytter. Da hjelper det lite med butanbrenner, og det er langt til nærmeste hytte. Under slike forhold må en kunne stole 100% på utstyret.

Ser den og høyner med en original Whisperlite med eldre pumpe. Går så det griner.

Det snakkes om nedbygging og ødelegging av natur. Fra mitt turområde "Høgjæren" er det mulig å se 250 vindmøller. Dette føler jeg på kroppen - likevel.... Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Det enkeltvedtaket som har tatt fra oss mest natur, er "krav til spreieareal". Dette har gitt oss - i vert fall i mitt nærområdet - milevis med veier innover i naturen og mange store myr og heieområder "ødelagt". Jeg tror ikke alle er klar over hvilke restriksjoner det er på å bygge drifts/traktorveier i naturen . Eller rettere, mangel på sådanne.

Flott innlegg ja @Sovjetunionen! Jeg leste det da flere av mine venner delte det på fb. Vi får håpe det blir en endring men er redd de politiske kreftene som er i led for tiden er for sterke nå. Det er ikke lett å se et alternativ på den politiske himmelen heller for tiden.

Hei @Hjartdalsrypa Takk for tips 😊 Regner med at dette er Atna i Stor-Elvdal og at du padlet ned til Glomma. Men hvor startet du? Så et sikkert teit spørsmål... Hvordan fikk du hentet bilen etter turen? Går det buss tilbake? Jeg forsøker å suge til meg erfaring fra dere andre - tenker at jeg jo ikke trenger å gjøre alle nybegynnertabbene 😜 Jeg har kommet så langt som til å skaffe meg en Ally 16,5 men både den og jeg har til gode å være på kanotur 😂

Bra skrevet, og så enig! 👏 Håper denne problemstillingen kommer høyere på agendaen i politikken.

Og takk for trivelig tilbakemelding, det er veldig koselig å høre og det setter jeg stor pris på! Jeg har fått så mange meldinger fra folk over hele landet da jeg skrev det opprinnelige blogginnlegget, folk som har mista nærområde til vindkraft, hytter, veiutbygging og lignende. Det blir en nasjonal tragedie om det får fortsette

@Sovjetunionen du setter ord på det mange av oss mener👏 Takk for at du tar opp et viktig tema for oss alle.

Her forleden testet jeg ut diverse kvistbrennere. Denne gangen med grillkull, Hensikten var å teste hvordan metallet oppførte seg i høy temperatur. Og det gikk bra Men går det an, på en kald kveld å ta med ovnen som står på en flat stein, inn i forteltet`? For det kommer jo en gass fra kullene, er den farlig?. Forutsetter at "lufteluken" er åpen.

Selv et Stellar Blanket fra Therm-a-Rest hjelper veldig mye. Jeg har lagt det over soveposen min når jeg har frosset og fått varmen tilbake. Funker bra som pute når det ikke er i bruk som teppe. De har også andre og større varianter. Hvor mange grader det gir ekstra vet jeg ikke, men det er definitivt med hvis jeg har en pose som er på vippen til å være for kald for nattens temperatur. Ellers er det veldig viktig å isolere mot bakken også. Veldig ofte er det der problemet ligger når man fryser.

Samme her. 21 år gammelt Stetind 2. Brukes fortsatt.

Sammen med en gjeng fra Klepp Frivilligsentral Det kan ikke stikkes under en stol, at som pensjonist blir det mange timer hjemme i stua. Selv med tur nesten hver dag, så blir det lite aktivitet utenom. Sosial kontakt blir nesten borte – spesielt i disse koronatider. Bestyrerinnen gjør noe med dette. Hun er med i Klepp Frivilligsentral, og gjør en innsats der det trengs. Det blir i vert fall mer kontakt med andre enn ved å sitte hjemme. For noen år siden gjennomførte Bestyrerinnen et prosjekt der hun og Anne Lise gikk langs stranden fra Tungenes til Egersund – over flere dager. En flott men krevende tur. Nå dukket det opp et prosjekt som kunne kombinere disse tingene. Frivilligsentralene vil samle folk på en vandring fra Tungenes til Sirevåg. De har kaldt prosjektet «Strandvandring 2021». Det er meningen at dette skal være et tilbud til «alle» og derfor vil etappene være på omtrent 5 kilometer, og med stopp for kulturminner og – ikke minst – mat og kaffe. Bestyrerinnen meldte seg – selvsagt – som turleder, og mente ganske bestemt at jeg også skulle stille. Jeg er litt skeptisk til slike prosjekter, men.... Klepp Frivilligsentral skal ha ansvaret for etappen i Klepp kommune, og ønsket at «frivillige» skulle prøvegå de forskjellige etappene. Onsdag klokka 12 samlet det seg en gjeng på Hellestø for å gå de to første. Planen var å gå til Sele for å ta langs Borestranden til Fuglingene og videre til Reve havn. På forhånd hadde vi blitt enige om at dette antakelig ville være to etapper. Hver på omtrent 5 kilometer. Det var en flott vårdag med sol og litt dis, men som så ofte, det blåste fra sør. Ikke veldig kraftig, men nok til at det ble litt «oppoverbakke» ute på åpne stranden. I tillegg var sanden litt løs. (Det pleier den ikke å være på Hellestøsanden.) Det ble litt tyngre tur den første delen, enn tenkt. Nesten halvveis mot Sele havn, tok vi en avstikker bort til Steinstjerna, også kaldt «Dødssjernå». Antakelig en grav fra 300-600 e. kr. Den er ikke undersøkt, men delvis bygd opp igjen i 1935. Siden vi hadde tenkt oss et stykke denne dagen, ble det ikke pause ved Sele havn, men vi fortsatte over brua og ut på Borestranden. Der var sanden løsere og vinden friskere. Vi kom oss likevel greit sørover. Ved parkeringsplassen for Borestranden ble det stopp og pause. Noen av oss sa takk for følget og måtte forlate resten av gjengen. Sosiale krav gjorde det vanskelig å bli med videre mot Reve havn. Resten av følget tok sørover på innsiden av sand-dynene. Her var det mye greiere å gå og litt le for vinden. Ute ved Fuglingene tok vi over dynene og tilbake til stranden. Vi hadde hørt mye fuglekvitter fra trekkfugler på veien sørover. Et skikkelig vårtegn, tillegg til lukta av hevd som lå over landskapet. På en sandvoll som vendte mot sør og sola, fikk vi oppleve et annet. Der var det en masse hestehov i blomst. Våren er kommet til Jæren. Resten av turen gå i et landskap noe ulikt det vi hadde passert. Her går stien på gress-sletter og med en strandbrink dominerende over. Stranden er stein og rullestein. Noen steder går også stien i rullesteinene. Der er det ikke alltid like lett å holde balansen. Gjengen som surfet på bølgene ute i sjøen hadde ikke problemer med det. Vi kom fram til Reve havn i god form, etter omtrent 11 kilometer. En skikkelig grei tur en flott vårdag.

BC Auto sitter iallefall som støpt etter en tur over usikker elveis i 20 minus...

Glemte jo det viktigste av alt.. jeg betrakter det som en nødvendighet, men mange ville nok betrakte det som tilhørende luksus-kategorien. Kosedyret mitt, en hvit (var i hvert fall, en gang) sel som har vært med på det meste siden jeg var ett år. Sånn, da har jeg kommet ut av skapet. Nå kan alle dere andre som også har med kosebamse på tur også komme ut. Regner med vi er flere!

Med fare for å bli hudfletta: mobilen. Da mener jeg ikke ha den i lomma, men at jeg bruker den til å f.eks høre på podcaster og surfe på nettet om det er dekning.

Hei. Takk for god informasjon. Skal se mere på kartet. Når det gjelder Dalen og ned Telemarkskanalen, så padlet jeg hele kanalen hele ruta for ca 15 år siden. En veldig fin tur, men anbefaler å ta den turen tidlig på året, da det er lite teltplasser, basse folk, så naturen rundt har rett og slett blitt en utedo fra tidlig juli av. Jeg har ikke padlet videre, så jeg vet ikke hvordan det er. Men jeg har en fin liten padle tur, som jeg tok i fjor. Atna elva, er veldig lett tilgjengelig, men samtidig en liten villmarks følelse. Hvis du er glad i fiske, så er også dette en veldig flott tur. Man kan fint padle helt ned på 1 dag, men jeg brukte 3 døgn, hengekøye, tarp. En veldig flott tur, i vakkert landskap.

Mens jeg som er 200cm ligger perfekt i poser som er oppgitt til personlengde 200cm. Har Rab Ascent, Rab Neutrino, Helsport Svalbard og Helsport Winter Down. Samtlige har oppgitt personlengde 200cm. Har også hatt lengre poser som har vært spesialsydd men jeg liker ikke å ha mye ekstra lengde og dermed mer luft å varme opp i posen.

Naturen er terapi for sjelen, så enkelt er det faktisk for meg. Jeg har aldri behov for ferie for å ta pause fra fysisk arbeid, det har jeg gjort hele livet og trives med det, men hverdagens plikter og forventninger er det jeg tar pause fra når jeg er ute, mental hvile. På langturer pakkes mobil og klokke ned i sekken og døgnrytmen styres av solen. Jeg er som oftest godt inne i "turmodus" når jeg våkner etter første natten i telt, noe som gjør at "filosofering" tar en større del av oppmerksomheten enn det ellers gjøre hjemme. Sitter ofte mye og bare ser på naturen og omgivelsene og tenker på hvor "riktig" det føles å være der jeg er. Selv etter nesten 2 uker i skog og mark kjenner jeg på en viss motvilje mot å reise hjem. Jeg spiller en del dataspill på fritiden, og etter en tur for noen år siden tok det en hel måned fra vi kom hjem til jeg begynte å spille igjen. Jeg tenker at det sier litt om hva naturen gjør med mennesker, hvertfall meg, når en slik interesse ikke blir tatt opp igjen før 4 uker etter hjemkomst. Det følger en viss melankoli med det å reise hjem, og det er ikke fritt for at det henger igjen et savn en stund. For øvrig er jeg og en kamerat av samme oppfatning; Man går ikke ut i naturen, man går inn i naturen, så går man ut igjen når man skal tilbake til det vanlige livet. Neste alle jeg treffer snakker om at de skal ut i naturen som om de skal til et fremmed sted. Man skal jo egentlig "hjem" til der man en gang kom fra.

"Solbading" har nok de fleste hørt om, men hva med "Skogbading": https://en.wikipedia.org/wiki/Forest_bathing ? Igjen - jeg tror naturlig lys og naturlige farger er det viktigste, om du er i skog eller på myr eller ved fjellvatnet - det er er uansett bedre enn sofa i LED-lys fra TV-en. Og er du først på tur, les en papirbok i stedet for noe på skjerm, det er nå mitt tips