Vinnerliste

Jeg vil så gjerne begynne å gå turer i fjellet i sommer, helt alene. jeg har begynt å "sanke" utstyr som jeg kan trenge avhengig av turene å den biten føler jeg meg egentlig ganske trygg på. MEN så tenker jeg på "alle de skumle mennene" jeg kan møte og min største frykt, bjørner jeg har ikke overnattet ute alene før, og vil prøve å finne en hund jeg kan låne på turen som en liten trygghet. hvor stor er sjangsen for å treffe noen skumle menn med skumle intensjoner? jeg tenker jo egentlig at de lager mye jobb for seg selv om de drar helt på fjellet for å finne ei jente alene i et telt, men tanken er jo der. Å andre frykten er jo om det skulle komme en diger elg å trampe ned hele teltet :'D er det noen som vil gi meg noen tips til å komme over denne frykten min? tenkte å starte pent med å overnatte kun en natt i starten for så å bygge det opp utover sommeren da målet er minst en uke alene på tur har sjekka SPOT gps greia, å abbonementet er på 99 € å det blir litt i meste laget for ei som ikke har suuupergod økonomi og vil bruke den kun på sommeren (er ikke noe vintermenneske). kommer ikke til å ha på telefonen noe mer en nødvendig + at jeg skal ta med nødladere sånn i tilfelle. men signalene er jo så som så. kopi av turrute som jeg kan gi til noen er vel en ide? avtale at om jeg ikke er nede innen da og da så må de begynne å tenke på om det kan ha skjedd noe hvis jeg ikke tar kontakt? huff så mange spørsmål. å flere kommer sikkert lurer faktisk på om jeg skal ta med meg teltet å overnatte et stykke fra ei venninne som bor med god tilgang på natur sånn at jeg kan kjenne på følelsen av å være alene hvertfall? hilsen en stakkars nybegynner :')

Hei Hege. Velkommen som medlem, og som deltaker. For her får du svar, ikke minst fra oss med noen år på baken, vi brenner av lyst til å fortelle akkurat deg alt du trenger å vite. For eksempel:. Pkt 1. Vi "gutta boys", for ikke å snakke om jentene: dette kan vi!! Vi har pakke - og menylister, Buss, båt og togtider. Vi pakker lett og lettere. Vi drar på tur, vi har det rette utstyret, vi finner den perfekte leirplass, med bekken som pludrer muntert rett ved. Teltet settes opp i en fei. Inngangen mot øst. Ingenting er som å bli vekket av blide solstråler, for vi må jo få med det første "mårrabettet" vet du. Men når campen er etablert; En kopp ekte fjellkaffe! Frem med svartkjelen, omnifuelen, og fyrstikkene. Fyrstikkene??. Pkt 22 på i pakkelisten, forsvarlig embalert i en plastpose med Ziplås? Glemt igjen hjemme!! Et tenkt tilfelle, til ære for deg, å nei da. Vi kan og kan, vi har erfaring så det holder, med utlærte det blir vi aldri. Pkt 2. En bekjennelse. Også vi begynte faktisk slik som deg, så spør i vei. --------------------------- Du skriver om oss skumle menn, og om enda verre, bjørner. Ser også at enkelte trekker inn huggormer også, så dette begynner veldig farlig. Mitt eneste råd til deg: Definer dine ønsker - finn ut hvor du vil gå, Er du redd for bjørn, ikke velg Femunden. Og om du vil føle trygghet, bør du oppsøke steder hvor en del folk ferdes. Du snakker også om å låne en hund? En god tanke, Da har du en å snakke med hele tiden. Og det beste med en hund: Dere er som regel alltid enige. Og mens jeg er inne på "å låne" Vi "erfarne skumle menn - og jenter med" har opparbeidet oss etter hvert et arsenal av utstyr. Spør oss, så kanskje vi kan bidra med noe? Og en ting til slutt: Etter mer enn 50 år på tur: Jeg har første gang til gode å treffe på en dame med skumle baktanker.

Ok, det er jo litt begrensa hvor gøy det er å gå tur på et hogstfelt. Men sannelig ble det utsikt på flateste Østlandet også når trærne forsvant (Låveggåsen er vel ikke mer enn 200-og-noen meter, og dette er ikke på toppen). Fått beita her noen år så blir det bra.

Mange gode råd over. Jeg vil, som mange andre, foreslå å begynne enkelt: Ikke for lang og krevende tur. Realistisk sett har du nok ikke noe å være redd for. Turfolk er bra folk, og dyr skal du stort sett jobbe hardt for å i det hele tatt se. Jeg har mange utenetter etterhvert, og har aldri opplevd noe som har vært i nærheten av problematisk på noen av de områdene. Mer prosaiske utfordringer som for kald sovepose, for lite mat eller vått tøy har jeg nok møtt på, men det lar seg alltids løse. Om ikke annet så lærer man til neste gang. For det blir jo en neste gang! Jeg tenker at det viktigste for å få en vellykket første tur er å (forsøke å) hindre redselen i å ta tak. Det enkleste middelet da er distraksjon, tenker jeg. Sørg for at du har noe å gjøre etter at campen er etablert. Det kan være lydbok, en god bok, fiske, et spikke-prosjekt, du kan tegne eller noe annet som du trives med. Da kommer trivselen og tryggheten mye fortere. Etterhvert som du blir mer komfortabel, kan det hende du trives bedre med ro og mindre aktivitet i leiren, men det kan du jo bare tilpasse etterhvert. Dette tror jeg du fikser veldig bra! Her har du en skikkelig heia-gjeng, og jeg håper vi også får lese en liten rapport om hvordan din første tur gikk. Og om de neste! Til underholdning (og kanskje inspirasjon):

Var en tur på isen søndag i strålende sol. Utstyrt med kaffe, solbriller og balansepilk. Ble en liten middag av det. 425 og 210 gram, stas!

Et veldig godt poeng. Hvis en skal på tur et sted en må kjøre bil for å komme til, så vil bilturen til og fra være det desidert farligste en utsetter seg for på den turen.

Regner med at ingen av dere fisker med mark...

Nå måtte jeg klikke meg inn her for å se hva i all verden denne tråden handlet om. Hvorfor skulle det være spesielt å være jente på tur liksom – tenkte først det hadde noe med månedens svineri å gjøre, men da ga det liksom ikke mening i at ordet "alene" var med. Personlig synes jeg det er mye skumlere å gå alene i en by (der man altså ikke er alene likevel), enn i marka. Men synes man det er skummelt, så hjelper det jo lite at ikke jeg gjør det. Ta det gradvis, jeg tror følelsen av mestring kan ta deg langt. Om man tar seg vann over hodet og føler man er på tynn is på flere områder, så er det vel ikke rart om man begynner å tenke på enda mer skumle ting. Jeg har selv ligget og hørt skumle dyr luske utenfor teltet, til jeg omsider tok mot til meg og kikket ut – det viste seg å være vaiende gress som laget lyd på teltduken… Men da var det nytt med soving i telt og jeg var generelt spent på hvordan dette skulle gå.

Nå har ikke jeg all verden erfaring med å ligge aleine i telt, men så langt er det skumleste jeg har gjort å ligge som eneste gjest på campingen i Hoddevika- i kuling natt til en mandag, med blaffrende teltduk som gjorde at jeg ikke kunne høre om noen nærmet seg teltet eller ei. Tett opp til bilveg er kanskje ikke der jeg føler meg tryggest......Løsningen blei å putte ørepropper i - da forsvant alle lyder og jeg slappet mer av- ute av øye ute av sinn på en måte. Fullstendig ulogisk, men det funket. Og med mindre jeg telter på Svalbard er ikke dyr noe jeg bekymrer meg for. Derimot var det meeeeget ubehagelig å ankomme ei sjølbetjent turistforeningshytte i mørket og snøkav i lag med ei veninne, for så å oppdage at hytta var full av brisne mannfolk i sin beste alder (?)...... Øl på kjøling i snøfonna på utsiden og gul sektor over det meste. Nei- heller telt aleine langt unna folkesikken........med øreplugger, hehe.

Smerte er en forutsetning for å overleve i naturen. Uten smerte så ville ikke verken dyr eller mennesker vert redde for å bli skadet eller drept. De som har levd i og med naturen en stund har helt sikkert sett at "ingen ting vil dø", verken planter eller dyr.

Tør du kjøre bil? Tør du gå hjem fra noen i mørket? Tør du være hjemme aleine i huset til tross for at de fleste ulykker skjer i hjemmet? Svarer du ja på disse spørsmålene så tør du være på fjellet eller langt innpå skauen aleine! De farene vi omgir oss med til hverdags tenker vi knapt over, men det ukjente er likevel "farligere" fordi vi ikke er vant til det, og derfor føler oss usikre. Så kan jeg berolige deg med at de færreste menn er voldsovergripere, og det er enda lenger mellom dem ute i naturen - men dessverre så finnes drittsekker overalt. Det er en av risikoene en omgir seg med sålenge en ikke er aleine på planeten. Men uansett er det tryggere i naturen enn i byen!

Hei og velkommen! Høres ut som du har en helt naturlig frykt knyttet til uvante situasjoner og omgivelser. Slik er vi nå alle sammen skrudd sammen. Skumle menn med skumle baktanker er som regel å finne på nachspiel i "siviliserte" omgivelser. Aldri hørt at de gidder å stryke til fjells for å drikke seg til mot før så den kan du nok ta med ro. Enslige jenter er heller ikke akkurat ofte å finne i villmarka så det må i såfall være en særdeles sta fyr som måtte prøve seg på et slikt prosjekt. Dessuten skjer det noe med folk når de kommer seg ut i relativt folketomme omgivelser. Er du det første mennesket man møter på noen dager så er nok sjansen stor for at du tilbys en kopp kaffe kokt på fjellvann men det er nok heller motivert av at man er sosialt utsultet og lei av å prate med seg selv, vil dele erfaringer om terrenget, høre siste rykter om værvarsel og fiskebett. Etter min erfaring er det bare hyggelige folk i fjellet. Redselen for ulv og bjørn er nå både forståelig og ikke minst instinktiv. Slik frykt holdt jo våre forfedre i live på savannen lenge nok til at de greide å få hele denne reproduksjonsgreia til å gå rundt så vi kom dit vi er i dag. Den reelle risikoen på en svipptur ut i naturen her i Norge er veldig, veldig lav. Skulle du være så heldig å få sett en ulv eller en bjørn håper jeg du har med deg kamera! Faren for at de angriper deg er forsvinnende liten og sjansen for at de flykter så fort de får sett deg er overveldende. Mennesket har jo i tusener av år vært deres største fiende og det har gjort dem temmelig instinktivt skeptiske til dette merkelige dyret som alltid går på bakbeina. (Isbjørn derimot...) Noen få situasjoner kan gjøre deg mer utsatt. Hund som går løs og terger på seg en bamse brakar og så flykter tilbake til deg med en rasende bamse i hælene er kanskje den mest klassiske og ikke helt ukjent (men sjelden) i forbindelse med jakt. Samme om du kjører på ski gjennom døra og inn i hiet til en sovende bjørn. Det gikk virkelig ille for en svenske som klarte akkurat det kunsstykket. Men leser man statistikken over antall angrep fra rovdyr mot mennesker og ser det opp mot hvor mange teltdøgn som gjennomføres i norden så er det helt klart reisen dit turen starter og turen hjem igjen som er farligst. Men klart, den instinktive frykten ligger nå der og er helt naturlig og en viss respekt for dyr som er sterkere enn seg selv skal man ha. Min erfaring er at frykten er mest til stede på høsten. Det er noe med å gå fra dagslys og full oversikt døgnet rundt til å brått måtte forholde seg til mørket igjen. Har kjent det ise godt nedover ryggen i sene kveldstimer alene på rypejakt i oktober når vinden rister litt i busker bak meg. Mentaler bilder av blodtørstige villdyr og øksemordere flimrer forbi et kjapt øyeblikk. Men det er selvsagt aldri noe der og det gir seg mye allerede etter første kvelden. Alene på tur så mener jeg at SPOT kan være noe å vurdere. Spesielt i folketomme områder og om man skal være lenge borte slik at det vil ta tid før man blir savnet. Ganske traurig å ligge i teltet og vansmekte med en kraftig forstuvet ankel eller mer alvorlige greier om det er et par dager eller uker til noen vil begynne å klø seg i hodet der hjemme. Selv foretrekker jeg InReach som gir 2-veis komunikasjon via satelitt (ikke bare utgående meldinger slik som SPOT). Fordelen er mulighet for å motta oppdaterte værmeldinger og slikt underveis. Ulempen er at komunikasjon med de hjemme fort kan medføre et støkk av hjemlengsel og trekke fokus vekk fra å kose seg med turen. Litt av gleden med tur kommer jo også av at man slipper å forholde seg til slike tekniske dippedutter. Det er overraskende hvor lett det er å ta en pause fra den avhengigheten egentlig. Mine tips er å starte rolig ikke så alt for langt unna så retrettmuligheten er der. Det i seg selv gir trygghet og kan være det som skal til for at man får sove på natta. Men ikke benytt deg av den. Da har du bare fortalt deg selv at dette ble for skummelt og må begynne på nytt. Krabb inn i teltet når det mørkner. Gå på do først så du slipper å gå ut i mørket etterpå. Fyr opp noen te-lys og finn frem en god bok. Litt musikk på øret kan også være til hjelp. Sov godt. Andre natta er best etter min erfaring. Det er noe med å venne seg til lyden av vind som suser og bekker som klukker. Slikt har man jo ikke på soverommet. Utvid rekkevidden ut over våren og ta flere netter på rad i takt med at det blir lysere. Det er liksom turer med to overnattinger som virkelig er gull etter min mening. Da har man den dagen i midten der man bare har villmarka å forholde seg til og der klokka er helt uvesentlig. Det blir en egen ro med det. Et mål for turen er også kjekt. Dagen kan bli lang om man bare skal sitte på en stubbe og venne seg til å være i villmarka. Alt fra å øve på ferdigheter som bålfyring, til toppturer, til fotografering og fiske kan være greie prosjekt. Anbefaler å pløye gjennom turrapportene her på forumet, lese blogger (som det finnes mange av) og se gjennom noen bøker. Maria Grøntjernet er alt nevnt, Lars Monsen synes jeg også skal nevnes og flere finnes Da finner du fort inspirasjon til både "prosjekter", turmål og rutevalg. Og spør spør spør. Alle her på forumet er til tider overivrige på å dele erfaringer og kunnskap. Da er det bare å glede seg til dager som dette:

Ramla akkurat inn e-post fra Hekta på tur med partilbud på Lamina 0, ikke riktig - 25 i komforttemperatur men (-17/-11) om ikke annet Hekta på tur - Lamina 0

De fleste poser med såpass lav temperaturgrense har 1/2 eller 1/3 glidelås for å gjøre varmetapet mindre. Vil uansett ikke anbefale sammenkoblede om du har tenkt til å sove. Tanken kan være god, men det er helt ubrukelig å ligge sammenkoblet etter min erfaring

Lag en tur som tar deg noen timer til fjells, finn en fin plass, slå leir og bruk god tid rundt leirplassen. Da blir du kjent med "soverommet" og blir tryggere. Fjellet har de fordeler at det er null bjørn, ulv og elg og det er god sikt til alle kanter. Mest plagsomme dyrene jeg har vært borti til fjells er rype på våren med full fest i lia hele natta. Elgku med kalv er livsfarlig, men stikker seg helst unna i krattskog som er tett nok til at du vil gå utenom helt på egenhånd. For å unngå folk; styr unna stier, veier, parkeringsplasser og hyttefelt. Går du i en time eller to, så er det så lite folk at eventuelle møter er en begivenhet. Folk flest liker å gå i flokk på ferdig preparerte spor, så du vil ha null problemer med å gjemme deg. Flust med snåle folk ute i naturen, men for mye strev for ugjerningsmenn. Dessuten, når du er på tur, så har du gyldig grunn til å være utstyr med både kniv og stokk. Det går å leie satelittelefon: http://st-utleie.no/ Ta med noe sånt dersom det er en terskel for å komme seg ut, men for min egen del er risikovurderingen jeg gjør alene på tur såpass "pysete" at det er sjelden fare på ferde.

For en stund tilbake har jeg lest boka til Maria Grøntjernet "villmarksjenta". Veldig interessant lesing for meg som nybegynner også. Hun var 16 år på sin første alenetur og redd for mange ting. Faren hennes ble spurt en gang om han ikke er redd å la henne gå alene på fjelltur. Han svarte at han hadde vært mer redd for henne alene i byen. I fjor tok jeg bikkja og ryggsekken og gikk på min første tur. Det var i nærområde for å begynne med. Fantastisk opplevelse med en bratt læringskurve. Mestringsfølelsen var sterk og henger fortsatt i. Forresten, de eneste aggressive villdyrene vi møtte var en gjeng lemmen.

Kjøp deg en kubjelle eller noe sånt å henge på sekken. Da er du så godt som garantert at du ikke vil se dyr av noe slag siden de vil høre deg og stikke før de kommer innenfor din syns- og hørevidde. Ellers er jeg enig i at frykten ikke er bunnet i reell risiko verken med hensyn på overfallsmenn (mange flere offer å ta av i byene for de som driver med sånt - ingen grunn til å gå i timesvis i fjellet for å finne de 1 av 1000 jentene som går alene ) eller rovdyr. Det å falle og bli liggende hjelpeløs derimot kan være en reell risiko som du bør vurdere hvordan man kan minimere eventuelle konsekvenser av. F.eks gjennom å avtale hvor man går og når man skal gi livstegn fra seg - eller gjennom ulike nødsystem. Når det gjelder hund så hadde ikke jeg anbefalt det med mindre det er en hund du kjenner godt fra før - og som er turvant. Det kan godt medføre større problemer enn trygghet. Og vi gjør så mye annet daglig som medfører et hav av større reell risiko ... som å gå trapper, kjøre bil, gå langs veien. Når det er sagt - så er det knapt nok noe som gir en sånn følelse av mestring som det å utfordre seg selv litt og etterpå kjenne på det at man "overlevde". Jeg hadde noen helger i fjellhytta til familien (25m2, ikke vann/strøm og 20 min gange fra vei) som tenåring/20åring. Det var fantastisk. (Men ja, jeg lyttet mye den første natta - og hubroen var skummel.) Men det var også fantastisk fint og ble noe jeg hadde stor glede av den tiden jeg bodde i nærheten. Så jeg anbefaler deg å "go for it", men ikke ta de LANGE stegene med en gang... finn små skritt som fører deg nærmere målet. Kanskje starte med lange dagsturer og kanskje noen overnattinger ute, men kort fra bil eller hus - og så kan du øke på både i avstand og turvarighet når mestringen og tryggheten øker.

Du treffer ikke voldtektsmenn i fjellet. De som ferdes der, er ordentlige folk. De treffer du på byen blant alle andre mennesker... Det er bare å starte. Å begynne med en overnatting i nærheten er helt på sin plass, bare for å kjenne på følelsen av å være ute i naturen helt alene. Det er mektig, det er skummelt, du får kontakt med urmennesket i deg selv og det er noe av det beste. LYKKE TIL!

Tok Kontakt med Døveforbundet, her er svaret jeg fikk: Hei! I Norge besvares nødnumrene av: 110: Brannvesenet 112: Politiets operasjonssentraler 113: Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral 1412: teksttelefon for døve og hørselshemmede Man kan altså ringe 1412 og varsle nød. Men av flere grunner er det i praksis vanskelig å bruke dette nummeret: Det ta lang tid før noen tar telefonen og besvarer. Det er vanskelig å ringe 1412 via mobiltelefon da man må ha en teksttelefonprogramvare. Vi arbeider nå for å få justisdepartementet til å få etablert en nødvarsling via smarttelefon som er en enkel, rask og sikker kommunikasjon til nødetaten. Pr dags dato finnes det et system, SmartHelp, som AMK i Sør-Trøndelag. Vi arbeider for at dette systemet rulles ut til hele landet. TV2 God morgen Norge hadde et innsalg om det i forrige uke: http://www.tv2.no/v/1024080/ For mer informasjon om SmartHelp: https://www.smarthelp.no/ http://www.deafnet.no/no/nyheter/artikler/nodmeldingstjeneste-snart-pa-plass Med vennlig hilsen Norges Døveforbund

Ikke eksisterende problem for meg, jeg reiser på tur alene. Men de kan jo brukes hver for seg også, kjekt å ha muligheten

Man skal booke plass til pulk. Problemet er at ikke alle togsett har avsatt plass til gods, og dermed kan man bli nektet å ha den med seg. Møter man opp litt uvitende og spør forsiktig om hjelp, så ordner det seg. Men styr unna de avgangene med mest folk, hvis du har tenkt å få den med. Sist ble jeg plassert i Handicap vogna, da dette var eneste plassen det var plass til en pulk. Det er også krav til at man ikke skal reise med mer enn man kan bære selv, slik at man ikke kan forvente bærehjelp mellom peronger o.l med pulken. Så beregn ofte lenger overgang enn det som man får på NSB.no. Nå så jeg at det ordnet seg, så du får ha god tur

det kan jo hende det finnes. men jeg vet at våre vinterposer har ikke glidelås helt ned, for å minimere varmetapet så er det kun glidelås på øvre halvpart av soveposen. det gjør det jo litt vanskelig med sammenkobling. men det kan jo hende andre poser har denne muligheten.

Hah, fikk pulkbillett nå. Dette blir så bra! Gleder meg stort til tur!

Turen er gjennomført, og skal prøve å tromme sammen en liten rapport. Ble ikke tatt så veldig mye bilder desverre, selvom speilrefleksen ble med. Ett lærepunkt til en annen gang

har crispi skarven selv. Super fornøyd med skoen,den har holdt tett og har vært veldig behagelig på foten. Den er også stiv nok til å takle god oppakning. I forhold til slitestyrke så skal mine igang med tredje sesong,sålen under er veldig slitt og kommer nok bare til å bruke dem på turer i Nordmarka framover. (skoen har blitt brukt veldig mye). Handla et nytt par som vil bli brukt høyt til fjells. Tenker som så at jo,gummien er litt myk og blir slitt,men samtidig har de godt grep på fjell og jeg har aldri fått et gnagsår av dem. Komfortable sko er et must på lang tur

Har vært ekstremt fornøyd med Lundhags støvlene mine, er veldig imponert over slitestyrken og synes de er greie både i varmt og kaldt(ekstra sokker) vær. Hele nederste del er an tykk solid gummi, mens alt fra sømmen og opp er lær med god støtte.

Nå vet jeg ikke hvor i landet du skal på tur, eller hvilke dyr som bor der du skal. Men forbered deg på de lydene dyra kan lage på våren. Feks hjort og rev. YouTube kan kanskje være en kilde. Husker første gang jeg hørte en hjort rope i skogen. Da fikk jeg nesten hjertestans inni soveposen. Det var kraftig kost for en mørkredd nordlending

Å kjøpe Spot for en overnatting i marka er å overdrive, mener jeg. Ja, i verste fall kan noe skje, men det er ekstremt lite sannsynlig. Det er mye større fare for at du dør i trafikken eller faller ned trappa og slår deg helseløs. Litt inspirasjon: Min første overnatting var ca. en halv km fra Sognsvann i Oslo, a.k.a. Oslos mest besøkte friluftsområde, en vinternatt. Fikk ikke opp teltet og fikk besøk av en litt mentalt forstyrret fyr med hund, men gikk fint likevel. Men kanskje å anbefale å komme seg litt lenger vekk fra folk. Min andre overnatting var like greit på Hardangervidda, i mars, det blåste stiv kuling og jeg slet som pokkker med å få teltet opp (hadde tørrtrent hjemme). Men det gikk til slutt. Glad og fornøyd krøp jeg inn i teltet, men ikke pokker om jeg fikk fyr på primusen. Det gikk nå likevel bra og dagen etter var det strålende vær og bare å suse ned til Krækkja. Etter dette har jeg knukket telstenger, tråkket over, brukket ribben og slått meg helseløs på terrengsykkel. Den ene gangen jeg hadde med en Spot mistet jeg den. Den andre jeg kjøpte samler bare støv. Det går nå helst bra.

Akkurat der har jeg en fordel som vandrer av hannkjønn...

Ja lemmen er vel de mest sinna dyra man møter på tur (og mygg og knott). Men så lenge man ikke prøver å tisse på et lemmen, men tramper litt rundt før man setter seg ned, så går det bra

Har kun gammeldags Nova, har kjørt med den så lenge jeg kan huske, uten å skifte filter. (manns minne ble et eller annet sted betegnet til ca 15 minutter, jeg har i hvertfall brukt min i 15 år) Antar at det har gått 20-40 liter parafin, whitespirit, lampeoje, bensin i ulike kvaliteter og blandinger. Jeg bare fyller med det jeg har. Jeg er alltid nøye med filter i trakta! Flaska er like ren, blank og fin inni etter alle årene. Hadde vel ikke nølt med å kaste det lille filteret mellom slangen og ventilen hvis det ble problemer, grovfilteret på sugeslangen er nok lur å ha, også er det viktig at den slangen blir bøyd skikkelig så den ligger godt mot den veggen som er ned når du fyrer. Husker at det måtte jeg bøyetil selv når brenneren var ny. dsk

Jeg har ikks å mye å bidra med her om det å være jente på tur, men dyr skal du ikke være redd for. Så vil jeg si at jeg synes det er helt glimrende at så mange på så kort tid kommer med oppfordrende og oppmuntrende heiarop til Hege. Jenter og gutter som heier på folk som vil ut i naturen og gå på tur alene! Dette er et fantastisk forum!

Planen min er også å telte alene etter hvert, hvor holder du til, kanskje vi kan være livredde sammen? Når det er sagt, jeg tror ikke du har mye å frykte. Sannsynligheten for at noe i form av voldtektsmenn skal skje er langt større i taxien hjem fra byen enn på fjellet. Men slik jeg har forstått hjelper det nok å begynne smått, telte i nærheten av huset og sånn. Så blir du nok trygg (Sånn for min del er det de tingene jeg ikke vet hva er (monstre og sånn) som er skumle, ikke psykopater og voldtektsmenn)

Fjelltur alene gir innimellom faktisk mer enn fjelltur med andre. Man kommer så mye tettere på naturen. Jeg har som regel hatt med meg hund jeg. Og den største frykten jeg har hatt er om det er andre som har satt opp telt der jeg har planlagt å campe Så det er bare å komme seg på tur.

Huggorm stikker som oftest avgårde, det er ikke alltid de oppdager deg tidlig nok. Beklager at jeg er flink til å rive ned noe andre forsøker å berolige deg med. Men tross alt levende vesener en har med å gjøre og ikke alle har lest boka, har gått over noen hoggormer som burde ha merka meg. Men "trøst" deg med at mennesket er det mest uforutsigbare dyret.. Noen ganger kan hoggorm være litt trege, om våren feks. Hoggormunger er ikke mer giftig enn en voksen en, men er dårligere til å disponere gifta de har som i utgangspunktet skal brukes i jakt. Så de kan prøyte inn mer i forsvar enn nødvendig, en voksen har naturlig nok mer gift. Ca.30% av bitta er "tørre", altså uten goft - men kom deg til lege uansett. Vi tåler hoggormgift bedre enn hund. Samtidig bør en være klar over at om en er allergisk for veps så vil en reagere sterkere på hoggormgift pga mengden, det er samme gift i den som i veps. Har du hund er jeg mer redd for den enn for meg sjøl (sjøl om jeg reagerer endel på vepsegift) fordi en hund ofte ikke veit hvordan den bør oppføre seg rundt orm. Så du må passe på hunden så du kan få den unna orm om du ser den før den tråkker eller snuser på den. Jeg opplevde bitt en gang da min Grønsky (Grønlandshund-Siberian Husky blanding) ble bitt. Jeg ringte til noen som kunne kjøre meg til dyrlege, så tok jeg den 33kg tunge hunden på ryggen og jogga i vekselvis råtten vårsnø og barmark til hjelpa kom. Heldigvis fikk jeg skyss av en tilfeldig kar! Alt gikk til slutt bra! Men jeg går aldri med hunden(når jeg får meg det igjen) løs eller i lang line i hoggormsesongen pga de.. Som oftest vil du kun se hoggormen i bevegelse vekk fra deg. Buorm har noen hvite flekker ved øreåpningene og må ikke forveksles med svart hoggorm. Kopparorm, eller stålorm som vi kaller det (svenskene har et bedre beskrivende navn på den) er egentlig en øgle og ikke en orm. Slettsnok har svarte fartsstriper fra hodet, et mønster på ryggen som i farta kan minne om hoggormen - den er en kvelerslange. Sistnevnte, Buorm og Kopparorm har ikke gift. Hoggormen kan altså være svart hvor sikksakkmønsteret ikke synes så lett, til brun og den mest kjente grå med kanskje litt blåskjær i. Den brune og grå har det det lettkjennelige mønsteret. La de leve helst

Ville ansett meg som heldig om jeg noen gang fikk sett bjørn. Likeså med de andre. Lydsky dyr, meg bekjent. På dagtid er det ikke noe problem, da tråkkinga di ville få dem til å løpe avgårde. Har sovet midt i en reinsdyrsflokk. Gikk fint det. Sjansen er uansett så liten (vet ikke hvor du tenker å gå) at den er ubetydelig. Bare det at du våkner og lager lyd vil skremme dyret.

Som Frilufta sier: noe spises, noe slippes ut. For fisken er nok opplevelsen nokså lik, bare med en bedre slutt, ved fang og slipp kontra fang og spis.

http://www.ospreyeurope.com/gb_en/hydration/reservoirs-spares/insulated-delivery-system

haha.... fantastisk bra svar. jeg har ikke den erfaringen med mitt Svalbard 6, nå har det ikke stått oppe i det værste snøfallværet heller da... Men jeg anser ikke det som at det skal bli noe problem. Men når det er sagt, i kraftig snøvær så ville jeg måkt av teltet uansett.

Finnes mange meninger og synspunkter om temaet c&r, i små vann med noen få store fisker er jeg tilhenger av og slippe de store tilbake. En ting jeg imidlertid ikke hadde tenkt på, men som jeg leste i en annen tråd på nettet tidligere i vinter bringer noen nye tanker på banen, se for dere følgende: En ørret trenger x antall maur/mygg/småfisk pr dag for og og holde vekstkurven sin. La oss si at den skal spise 50 maur og har stått steady på plassen sin og spist 35 av dem, den 36 den tar er min imitasjon og nå skal jeg kjøre den tom for krefter før jeg slipper den tilbake. Tilbake på "standplass" starter den på null i regnskapet og kanskje er dagen på hell... I ett øde fjellvann har trolig ikke dette så mye og si, der blir fisken kun unntaksvis utsatt for dette. Men i hardt besøkte vann og elver hvor den samme ørreten kan bli landa x antall ganger i døgnet for fotografering er det absolutt en sjans for at fisken blir direkte underernært av denne praksisen.

Flotte bilder og turrapport, tak for gensyn med fjellene rundt om Narvik, hvor jeg selv har været.

Vintertelting i 18 minus sammen med ungene, @MonjaHD og hunden vår. Koselig. Ådneram er fint.

Dette skal handle om min andre natt alene i skogen. Ei lang og ensom natt, men for å fortelle om den må jeg nesten ta med litt om den første. Jeg var vel 12-13 år eller noe sånt, og løp meg vill under et orienteringsløp. Det var treningsløp en ukedag, og dermed tok det ikke så lang tid fra jeg gikk meg vill til det var mørkt. Det ble mange kalde og livredde timer i tynt treningstøy før jeg til slutt ble funnet skjelvende og gråtende en gang langt utpå natta. Det var haugevis av folk ute og lette etter meg. Skrekken satt i kroppen i flere år, og jeg klarte ikke å dra ut i skogen alene. Jeg likte allikevel å fiske og være ute sammen med kamerater, så jeg var desperat etter å komme over denne redselen. Flaut var det også, og jeg hadde nok problemer med å innrømme at jeg var redd. Det er ikke greit for en ungdom på bygda å innrømme at han er redd i skauen. Så da jeg var omtrent 17 var dette blitt så vanskelig at jeg bestemte meg for å komme over det. Dette måtte fikses, og den eneste medisinen jeg kunne tenke meg var å dra på tur alene. Jeg hadde ikke hørt om psykologer eller eksponeringsterapi, men hadde en slags intuitiv forståelse av at ei natt alene i skogen var det som skulle til. Vettskremt pakket jeg sekken en sommerdag, sa hjemme at jeg skulle på fisketur med en kamerat, og syklet i vei. Jeg måtte så langt at det ikke var mulig å gå hjem i mørket. Etter en halvtime på sykkelen var jeg ved en skummel nok skog, og jeg gikk vel en time innover. Det virket i alle fall sånn den gangen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å ligge noe sted det var sjanse for å komme folk, så jeg fant en bekk og fulgte den til et tørt sted å sette opp teltet. Det var enda lys, men jeg var allerede på gråten. Det var ikke utsikt til noe annet enn skog, og det var lyder over alt. Flere ganger var jeg overbevist om at det kom elg tråkkende langs bekken, men det var bare småfugl som hoppet rundt på bakken. Jeg pustet bare med toppen av lungene, og pulsen gikk sikkert i 200, og enda var det ikke blitt mørkt. Sommerkveldene er lyse i Norge, men mørket kom krypende. Jeg visste ikke hva som var verst, sitte ute og se på de stadig større og mørkere skyggene mellom trærne, eller ligge inni teltet og høre på lydene rundt. Ikke så mange år tidligere hadde det vært ulv på disse traktene, og det var nok den jeg var mest redd for. Og elgen. Den hadde jeg møtt før og blitt skikkelig skremt av. De er store. Jeg aner ikke hvor mange ganger og hvor høyt jeg gråt, og en gang måtte jeg til og med stikke hodet ut av åpningen for å spy. I løpet av natta løsnet det likevel litt, og jeg klarte å få ned pulsen ganske mye. Tror kanskje jeg nådde et punkt hvor jeg ga blaffen i om jeg overlevde eller ikke. Lydene var verst. Bare litt tassing et sted i skogen, og jeg lå i fosterstilling. Til slutt puttet jeg bomull i ørene og trakk lua ned over både øyne og ører. Å ikke høre hjalp faktisk mye, og jeg klarte å roe meg gradvis. Jeg tror ikke jeg sov noe den natta. Husker da jeg tok ned teltet på morgenen og gikk tilbake mot og sykkelen. Roen kom gradvis og da jeg nådde sykkelen husker jeg ikke annet enn glede. Jeg skal ikke si at all skogskrekk var kurert, men den natta var et vendepunkt i forhold til å være ute i skogen alene på dagen. Det var ikke så mye å være redd for lenger.