Vinnerliste

Mitt år 2015 Nyttårsaften i Oslo velkomsthilsen til det nye året 2015. Fin ski sesong i Kongsberg ikke så mye snø men gode preparete løyper. Tradisjonell i Februar: natt wherigo - geocaching med erfarne veidefolk. Lyst til å vandre i høyfjellet? Reise til Sächsische Schweiz i Tyskland Sandstein fjell varmt vær i Februar. Veldig fordringsfulle stier og avvekslende natur. En tur fra Tsjekkia til Tyskland nær elva Elbe. Mars i Kongsberg ikke noen snø heller. Lange turer alene ellers med foreldere. Hva fungerer gang på gang? Riktig Geocaching! Om du liker å vite mer om området ditt foretar deg med caching. Et område med mye historie ( for eksempel Kongsberg Sølvverk) som gikk en stund i glemmeboka, men finnes nå igjen med hyggelig beskrivelse på et muggent ark i en boks. (husk, Spoiler!) Sommer i April ? Klinkende klart - Spania! En måned og 600 km til foots fra Burgos til Cap Finisterra. Veien er siktemålet, det var innstilling fra første dagen. Tankeutveksling med andre pilegrimer og lærer seg selvrespekt, internalisering av gode forsetter til nyåret … Stempler på veien, viktig for dokumentasjon... senere for å minne. Ankommst på verdens ende (i det minste det til middelalder). Ende av reisen. Tilbake til Norge første Mai: 31.5 grader. Fint gjensyn! ...fra topp til tå lykkelig. Juni og det andre Geocaching: Turorientering. Hvis du ikke vet hvor finnes mye og store blåbær eller kantareller, gå og søk flagger i skogen. Vann temperaturen er 16 grader nedenfor Jonsknuten i et tjern som heter Kongensdammen. Masse gøy i Juli! Lage et bål er ikke tillatt i Tyskland...jeg nytter det hver gang, selv om jeg lenge har bodd i Norge nå. I August står min blomsterbed endelig i flor. Disse blomstene er veldig spesielle. På norsk: Agurkurt urt (Borago officinalis) er en krydder- og medisinplante i rubladfamilien. Viktig for bier. Turorientering svarer seg.. åtte kilo blåbær i August for kake eller krem eller spise eller... September og broren kom med venner til Norge. Planlegging av mange turer avhengig av værvarsel, veldig fleksibel på reise gjennom hele Norge. Vi hadde strålende vær i Urke område i en uke. Etterpå tok vi topp turer i Hemsedal. Meldte meg på Fjellforum i Oktober, lette etter tur venner og har funnet noen. Hele bunten i godt humør og åpenhjertig! Takk! En går med åpne øyne i naturen så en kan se somme fjes av nisse. Ser du en? I November er vandring sammen med nye venner, kjempefint. Kulinariske måneder er November og Desember. Spesielt på turen på Kyststien, Skrim og Nordmarka. Fjellforum og folks gir meg motivasjon til å lære norsk og derfor forstår jeg hvert treff mye mer. Takk for turen!

Kanske man måste skicka med en instruktion att koka isbitarna innan man äter dom...

(Dette innlegget er lagt inn av Kjell Iver på vegne av @Tom 42 - med utgangspunkt i et Worddokument.) At den er ny og lettere kan jeg stå inne for, men om den er forbedret tviler jeg på. Men , jeg setter den sammen på 30 sekunder og flatpakker den på 10 så det er en forbedring. På den andre siden om tiden var avgjørende så hadde jeg vel lite på fjellet å gjøre. Men hensikten med den nye kreasjonen var at den ble skrueløs, at jeg slipper å holde orden på 8 skruer – i lyngen. Om du vil bygge den tar det ikke så veldig lang tid. Det som tok tid var all prøvingen og feilingen. Og ikke minst; det har vært en morsom prosess Den originale feltovnen finner du her på lenken "Gjør det selv" I morgen skal jeg ha en «natt ved bålet» tur og da skal den testes. Siden jeg ikke har et bilde av den «in action» legger jeg ved et bilde fra Hardangervidda sist augusr. Da dette bildet ble tatt regnet det voldsomt, men under baldakinen var det tørt og trivelig. På ovnen ligger en stein og godgjør seg. Til natten skal den pakkes inn i et klede og varme frosne tær gjennom natten. Den første utgaven som fungerte meget godt, bestod av i alt 5 løse deler som ble skrudd sammen ved hjelp av (vha) 8 plateskruer. For å lette skruingen hadde jeg montert en vingemutter på hver skrue. Se «Gjør det selv Tommetrix nr Feltovnen har overtruffet alle mine forventninger. Siden den ble et fast inventar i sekken bruker jeg den i 90% av tilfellene. Fordelen med ovnen vs bål er at med ovnen brenner mye bedre enn et bål. I tillegg har jeg også bålkosen. Likevel, ønsket jeg å konstruere den skrueløse feltovn. Og nå har jeg endelig kommet så langt at jeg kan presentere prototypen. Den settes sammen på 30 sekunder og demontere på 10. Og så slipper man å holde styr på 8 skruer. Vekten av ovnen er kun 145 gram, og materialet er blikk fra gamle malingsbokser, som jeg har fått av en lokal malermester. Det er litt arbeide med å fjerne malingsrester, men det går. Og når ovnen fyres opp blir den helt ren. Kona holder på med å bake til jul, og av henne fikk jeg et stikkord: kakebokser! Kanskje jeg sniker meg ned en kveld og----- UTSTYR OG MATREIALER Blikket i malingsspann er ca 0,4 mm tykt. Det er lett i vekt, lett å klippe i med en vanlig saks og det brenner ikke opp, i motsetning til f eks aluminium Du trenger en syl/skrue for å slå ut hullene. Dette gjør at boringen blir mer presis En drill og ett 8mm, 5 mm og et 3mm bor. Å bore så mange hull gjøres lettere med en søyleboremaskin. En skrustikke og 2 stk 15 cm lange vinkeljern for plateknekking. En hammer Saks. En blikksaks er også nyttig. Biltemakvalitet er OK Poppetang og popnagler eller maskinskruer. Poptang kjøper du billig på Biltema Kontaktlim på sprayflaske for å lime malen til metallet. Et trestykke 10 cm bredt, 14 cm langt og 20 mm tykt. Brukes ved boring av naglefetene Plaster. Her er ovnen avbildet med bunnplate og endeplatene. Endeplatene er festet med 3 mm popnagler til vingene på bunnplaten. NB! Påse at endeplatene kan felles inn. Klipp om nødvendig litt ekstra av vingenes skråkant Utfordringen var å få ovnen like kompakt som første utgaven , 14 cm lang, 10 cm høy og 10 cm bred. Dette løste jeg ved å lage den ene endeplaten litt bredere øverst enn den andre, slik at de overlapper hverandre når den flatpakkes.. Endeplate 1 har en bredde på 10,2, oppe og nede. Endeplate 2 har nederst en bredde på 10,2 cm, men for at de skal overlappe hverandre er bredden øverst 10,5. cm ARBEIDSBESKRIVELSE Skjær av bunn og topp på malingsspannet. Først borer jeg et 8 mm hull ved bunn og topp, og skjærer med en elektrisk stikksag, eller bruker blikksaks/saks Tegn opp delene på et ruteark Lim dette fast til platen vha kontaktlim. Klipp platen litt større enn risset viser Vha sylen slår du ut 8 hull på utenfor selve risset. For feste ved boring. Skru platen fast til en plankebit Slå «ledehull» for boringen vha sylen Før boring skru en skrue fast i midten av platen. Dermed blir platen helt «død», og ligger fast under boringen. Bruk kvalitetsbor og bor i vei ved lav hastighet. NB!! Ikke bor uten at platene er skrudd fast. Jeg har gjort det en gang og måtte sy 8 sting i hånden, fordi platen plutselig roterte, da boret satte seg fast. Etterpå skrur du platen løs og vha hammeren slår du vekk gradene på baksiden Skru fast platen i skrustikken og knekk iht risset Når alle hull er boret og nødvendig klipping er utført, plasser trestykket inne i bunnplaten. Plasser endestykkene på plass og lås dem fast vha en lite tvinge Slå hull for popnaglene/skruene og bor et hull på 3 mm Etter at endestykkene er montert settes sidestykkene på plass. Juster om nødvendig Og så er det bare å fyre opp og koke din første kopp kaffe på selvlaget ovn. Bunnplaten med vinger som skal knekke 90 grader oppover og lepper på endene som skal knekkes 90 grader nedover. Utfør all boring før platen gjøres ferdig. Riss av bunnplaten Målene på platen er 10 x 14 cm. Langsidene har to vinger, 1,5 cm som skal knekkes 90 grader opp. Disse vingene danner støtte for sideplatene og feslet for popnaglene til endestykkene. På begge kortsider er det to lepper. Disse skal bøyes 90 grader ned, og skal fungere som stopper for endeplatene. Uten disse leppene vil ikke endeplatene stå riktig når ovnen er montert. Leppene bidrar også til å løfte ovnen litt opp, slik at trekken kommer inn på undersiden. I midten av bunnplaten har jeg boret et 8 mm hull for gassbrenneren til Trangia stormkjøkken Endestykke 1 Ilegget Endestykke2 har kun luftehuller Riss av erndestykkene Endestykkene er tilnærmet like, men for at ovnen skal kunne flatpakkes må bredden på endeplate 2 være 10, 5cm øverst Begge har vinger som er 1,5 cm brede. Legg merke til at vingene øverst er klippet litt kortere øverst fordi vingene på sideplatene vil bygge litt. Øverst på endeplatene.Skravert felt er er 5 mm høyt. Denne knekkes i skrustikka og bankes flat. Hensikten er å forsterke endestykket. Nederst et det en leppe som er 10 mm høy. Da det også er nødvendig å forsterke nedre del også skal den 5 mm som er skarvert knekkes og bankes parallelt med selve leppen Helt neders bores et hull, 3 mm, i hver vinge, . For å også bore gjennom bunnplaten har jeg tilpasset et tresstykke, 10 cm bredt, slik at det er lett og bore huller til popnaglene. Popnaglene. Ikke bruk popnagler av aluminium. De brenner opp. Ponagler av stål fås i en velassotert jernvareImaskinforretning. 3 mm mutterskruer kan også brukes. Jeg har også gjort plass til Trangia gassbrenneren. Denne skrur jeg fast med en mutter på undersiden. Gjengene på brenneren er litt spesielle, meg siden jeg ikke hadde originalmutter kjøpte jeg en stålmutter med fingjenger og «truet» den på, slik at det ble nye gjenger. Eller hvorfor ikke bruke en colaboxovn. Sideplatene er tilnærmet like, bortsett fra at den ene har flere huller for trekkens skyld, og et sideilegg, mens den andre siden bare har luftehuller opp og ned lik den ene endeplaten. Dette for å ha en side som kan settes «mot vinden» Sideplatene monteres på utsiden, med vingene inn. Nederst på sideplatene har jeg klippet bort et rektangel, slik at den nederste delen kan plasseres på innersiden av bunnplatens vinger. Og nå skal jeg pakke sekken ferdig.

Folk snakker så fint om hvordan de fant veien og kom frem i tide og aldri kunne tenke seg å rope på helikopter. Vel, de går glipp av turopplevelser av et mer opprinnelig og naturlig slag enn hva vi får fra oppgåtte stier med merking for hver meter. Bare tenk på hvor mange som må ha rotet seg bort for å komme til Norge. Jeg vil gjerne slå et slag for vimseturer hvor du legger bak deg alt maset om å passe klokka og nå et mål og den perfekte turen. En god vismsetur gir rik anledning til filosofiske betrakninger rundt livet, døden og redningstjenesten. Zen-meditasjon er for pyser. Hva er lyden av en kompassnål i fri dressur? Vi vet at vi blir våte og kalde hver gang vi krysser en elv og gir blaffen i at den ikke er den samme som for en time siden. Lager en gråtende turgåer lyd i skogen? Svar: Ikke nok til å bli servert kakao og vafler med bringebærsyltetøy under et skilt i myggfri sone hvor det med store, vennlige bokstaver står: Du Er Her. Så, noen tips for gode metoder for å komme seg langt ut på viddene. For Grønnskollinger Bystier I nærheten av våre byer er det gjerne tett med stier, tømmerveier og gamle ferdselsårer. Disse har det med å komme og gå på få år. Enkelte observatører hevder å ha sett stier i forsvinne fra ett minutt til ett annet, men dette er foreløpig ikke dokumentert. Dersom du våger seg inn i Sonen mellom by og land med et håp om å komme seg fra A til B, så er sannsynligheten stor for at du vil tilbringe minst tre timer innen hundre kvadratmeter og når frem til C. Folk med litt fartstid holder seg til veier anlagt i forrige århundre, aller helst kongeveier. GPS Et fantastisk instrument. Så ufeilbarlig at du bare trenger å vite hva en av/på-knapp er. Men det siste leddet i systemet er det rotete veikrysset i hjernen hvor «navigasjon» og «teknologi» møtes. Nybegynnere stoler blindt på teknologien. De som har gått en tur før og lest manualen veit at navigasjon funker som før med litt ekstra krydder som radiobølger, datamaskiner og atomur i bane. Og skjønner selvsagt begge relativitetsteoriene. Tåke Tåke gjør ikke forskjell på folk - villsken blir du uansett. Ta en vandring i tåkehavet, kjenn på kulden og fuktigheten og filosofer over hvor kom jeg fra for fem minutter siden. Der nybegynnere går runde på runde, vil erfarne turfolk finne en fin leirplass og ta en riktig lang lunsj. Eventuelt vite retningen på en prikk, jf første tips for viderekommende. Målestokker Ta en bunke kart i 1:50.000 og 1:100.000. Stokk godt og legg ut på tur. Er du heldig, kommer du frem til målet fire timer tidligere enn planlagt og i fantastisk form. Inngåtte støvler Stol på retningssansen Alle skikkelige turgåere vet hvor nord er, uansett vær, føre og promille. Medfødte instinkter finslipt på tur etter tur til alle årstider. Kart, kompass, himmelhvelvingen, maurtuer og GPS er for folk som aldri har vært ute av sofaen. Eller for de som gått seg langt inn i en gnagende følelse av at noe er riv, rav, ruskende galt. Skaff deg fiender i Kartverket og DNT Da får du stier som forlengst har grodd igjen, myrer som har blitt til beverparadis og merking som er akkurat nok til å lokke deg langt ut på tynn is eller dyp myr. Når alle kart og veibeskrivelser er i mot deg, får du rik anledning til å lete etter troll. Rambo Dette krever planlegging og du skal være sta for ikke å rope på mamma etter et par døgn. - terreng med myr og blandingsskog - helst tre-fire dager etter at solen har gjort sitt beste for å tørke opp etter siste regnskyll - legg igjen netting og tryllemidler hjemme - kummerlig overnatting - hjemmelaget bivak av et par søppelsekker er perfekt - glem underlag - sekk og fottøy på tverke - Ole Lukkøye er opptatt på annet hold når alt fra nakken til lilletåa verker - gå til det er godt og mørkt og du ikke orker annet enn å stupe i posen - skap et monster - siden «sovepose», «telt» og «liggeunderlag» ikke er med; god plass til alt som er tungt og kantete - vær kreativ! Etter tre-fire døgn vil landegrenser, gjerder og større vann bli som smør i solveggen. Poeng for hver hallis og våkedrøm. Bonuspoeng hvis du husker dem. Til sist - uansett hva som får deg ut på bærtur eller på viddene - feil vei gir minner!

Enig med deg. Helheten må med. Jeg vet for eksempel ikke om jeg synes det er noe verre å gå i pels enn i goretex. De aller fleste membrantekstiler medfører utslipp av fluorkarbonforbindelser som ikke er nedbrytbare i naturen. Følgene på lang sikt kan bli store for både folk og dyr.. Det er bare så mye enklere å henge det på en enkelt fanesak.

En fantastisk tur til Gaustadtoppen, hvor vi reiste på fredag og overnattet i telt før vi gikk opp på lørdag. Ikke ett vindpust, og en nydelig kveld og morgen å våkne opp til IMG_3050 by Robert Råmundsen, on Flickr IMG_3062 by Robert Råmundsen, on Flickr IMG_3059 by Robert Råmundsen, on Flickr

Un tur i helga med frua. Nydelig ute når minusgradene endelig har sneket seg på. Var vel rundt -8 her oppe, og ei tyrirot holdt oss varme mens Cantarellsuppa sto og putra over rødspritbrenneren IMG_3161 by Robert Råmundsen, on Flickr

Hvordan du vet at du har valgt rett teltplass... A moment in time by Espen Ørud, on Flickr

Publisert som luke 7 i Fjellforums julekalender 2015 Sensommeren 2013 dro @arnnie1980 og undertegnede på en kort, men innholdsrik tur over Sørøya. Med bare fem dager til rådighet var det begrenset hvor mye vi ville få med oss, men med god hjelp fra en lokal fjellfant la vi opp en perfekt rute som ville gi oss gode fiskevann, topper med utsikt og mektig natur. Sørøya er virkelig alt på en gang. Her har du sjø og hav, bratte fjell, dype daler og uendelig med fiskevann. Selv om Sørøya kanskje først og fremst er kjent for fantastisk havfiske er mulighetene for å lande ørret i fjellet meget gode, med nærmere 1000 vann spredd over landets fjerde største øy. Onsdag 28. august landet vi på Hasvik med sekker på ryggen og pågangsmot i kroppen. Vi var de eneste som ankom Hasvik med fly denne dagen, så det bød ikke på store problemer å finne vår lokale fjellfant i ankomsthallen der han ventet på oss med primusgass og øl. Turen ned til brygga var kort og like etter var vi på vei mot Øyfjorden i båt! Været var litt ruskete, men det skulle ikke stoppe oss, og vær skulle vi få nok av på denne turen. Øyfjorden Innerst i Øyfjorden Innerst i Øyfjorden gikk vi i land og herfra la vi kursen mot Langvatnet, langs et høydedrag ovenfor Offervatnet. Planen var å ta det rolig, nyte naturen og fiske og slappe av hver eneste dag. Været ble mer og mer ruskete etterhvert som vi nærmet oss dagens mål, og da det var på tide å slå opp teltet var det minst stiv kuling og horisontalt regnvær. Det bød på en del utfordringer å få slått opp teltet, tunnelteltet la seg flatt ned på bakken i stedet for å stå oppreist, men etter tilstrekkelig bardunering kunne vi endelig nyte en øl og Real Turmat Kebab i teltet. Det ble noen kast i Langvatnet, men ingenting bet på. Arne sjekker terrenget mens reinsdyr beiter i det fjerne Langvatnet nærmer seg Torsdag våknet vi til vekslende vær og vi kom oss raskt ut etter frokost for å prøve fiskelykken på nytt, men det var fremdeles ingenting som bet på. En eller annen gang i løpet av morgenen klarte jeg å legge fra meg fiskestangen i lyngen og det gikk som det måtte gå, en av oss tråkket på den så tuppen knakk. Stanga ble gaffateipet etter beste evne før vi pakket telt og sekker og dro videre. Leir ved Langvatnet Med litt gaffateip repareres fiskestanga Vi passerte Gjertrudvatnet, men været var nå så dårlig at vi ikke så noe poeng i å fiske her så vi fortsatte videre til Vegvatnet. Her møtte vi to karer med hunder, de hadde hatt en strabasiøs natt, teltet hadde nemlig revnet i vindkastene og de var nå på vei til en gamme for å sy telt og tørke opp. Våre planer var ganske sammenfallende, men vi visste det var to små gammer i samme område, så vi lot dem gå i forveien mens vi prøvde noen kast i Vegvatnet. Det ble med noen få kast, mest for å gi dem et lite forsprang, det var uansett ikke så gøy å fiske i stiv kuling. Ruta vi hadde sett oss ut gikk over Gaska Borggastat. Det ble en tung tur opp med mye vær, haglbyger og enda mer regnbyger, jeg var helt klart i verst form og slet fælt oppover den bratte ruta vi hadde valgt. Gjertrudvatnet Etter litt leting og somling endte vi ved Bjørgebu, ei fin lita bu ved noen navnløse vann. Her var det helt perfekt for oss: en liten Jøtulovn, to køyesenger og en liten kjøkkenbenk og en utedass. Fyringsved var det verre med, men vi klarte å tyne mye ut av de få plankene som lå igjen i vedkurven og utpå kvelden hadde vi 22C innendørs, ute var det bare 4C. Det meste vi hadde av tøy var gjennomvått etter to dager med regn, så det var godt å få tørket opp litt. Kvelden ble tilbragt med fotballkamp på radioen og øl og cognac på bordet. Bjørgebu Fredag våknet vi til tett tåke og generelt guffent vær, så vi brukte god tid på frokost og kaffe. Dagen gikk med på å utforske området oppe rundt Gaska Borggastat. Vi trakk etterhvert nedover mot Mattisvatnet i håp om at det skulle være mer ly for været der, men det var like ruskete der nede. Vi forsøkte noen kast i diverse vann, men fisken ville fremdeles ikke bite, noe som var skuffende og som også betød at maten ville bli ganske kjedelig, vi hadde nemlig regnet med fisk og kun kjøpt tilbehør som ris og couscous til disse dagene. Vi fikk med oss noen topper i løpet av dagen og fikk se mye flott utsikt. Lørdagen våknet vi til bedre vær og ettersom vi skulle plukkes opp dagen etter langs veien over Sluskfjellet var det bare å komme seg videre så fort frokost og kaffe var inntatt. Vi tok oss god tid og fisket oss forbi samtlige små navnløse vann på veien. Her lå vannene som perler på en snor, med små bekker mellom. Ved en bitteliten pytt valgte jeg å stoppe for et kast, mens @arnnie1980 gikk i forveien. Vår lokale fjellfant hadde anbefalt sluker med "store aua" så jeg fant fram en liten sluk med gigantiske øyne, og på første kastet i en pytt på snaue 20x20m hogg det til! "JA Der satt den!" ropte jeg så høyt at @arnnie1980 hørte meg og han kom løpende tilbake med håv og kamera! Endelig ble det fisk, en lekker Sørøya-ørret! Etter noen mer eller mindre vellykkede poseringer med fangsten gikk vi videre, mot Sluskfjellet. Det gjaldt å suge til seg inntrykk, noe som ikke var særlig vanskelig, her var det utrolig pent, vilt og vakkert. Grønt og frodig og små vann overalt. Vi tok noen turer oppom noen topper langs ruta for å få sett mest mulig av naturen, fantastiske kontraster mellom sjø og fjell var synet som møtte oss hver gang. Vi kom oss ned til Korsvatnan og fikk opp teltet. Her var det blåbær i store mengder, og flere spennende fiskeplasser som ble utprøvd utover kvelden, dessverre uten hell. Det ble med den ene fisken, men den var stor nok til å gi begge en nydelig fiskesuppe utpå kvelden. De siste restene av cognacen gikk ned, endelig var det vær så vi kunne sitte utenfor teltet! Søndag tok vi det med stor ro, veien vi skulle plukkes opp ved var bare noen få kilometer unna og avtalen var å forsøke å sende en melding når vi var klare. Etter noen timer i lyngen hvor vi bare nøt naturen og fjellet dukket det opp en bil og Sørøya-eventyret var over. For denne gang. Hit skal vi definitivt tilbake!

Ta søndagsturen med tung sekk, gå de motbakkene du finner flere ganger og unngå asfalt og grusveier laget for rullator og barnevogner.

Eller lage isbitene av vannet i Engavatnet (brevatn fra Engabreen, en arm av Svartisen). Da jeg var der fikk jeg streng beskjed om ikke å drikke av vannet hvis jeg ikke ville ha magetrøbbel. Det hadde vært isbiter med futt i til de vulgær-rike idiotene

Da var det vist på tide med Krokfots julekalenderbidrag. Planen var å krote ned nokre gloser etter ein tur i helga men den planen gjekk skeis på grunn av julebordsesongen og ein påfølgjande tungt indisponibel tilstand. Etter å ha dykka litt i turarkivet kom eg oppatt med ein tur frå November 2010. Det året hadde snøen latt vente på seg og utolmoda hopa seg opp. På frilyt.no fant eg ein turartikkel med pudderkøyring på Fanaråki og dimed var det lett å rekruttere eit par til som turfølgje. Værmeldinga var stabil men bikkjekaldt og med fullmåne for helga kom forslaget om overnatting på toppen. Dagen før avreise fant eine turfølgje det forgått å skamfere seg noko med ein kniv så plutseleg var det berre eg og ei veninne att. Værmeldinga lova fortsatt femogtjuge blå, null vind og blå himmel så vi drog likevel. Teltet for anledninga var mitt femten år gamle Helsport sumartelt og snøplugger stogga vi å spikka på vegen... Parkerte på Turtagrø og i eit idiotisk forsøk på å framstå galant enda vist både telt, kjøkkenutstyr, mat, teltpluggar og brensel i og på min sekk (Kvinnfolk: Vær så snill å les dette som eit råd til seinare turar der kavaleren forsøker å ta all vekt for å tøffe seg, berg litt av sjølvrespekta vår ved å ta litt vekt og redd oss frå den audmjukinga vi blindt utsett oss for berre for å imponere dykk...). Snøen frå friflytrapporten mangla innover Helgedalen så det vart skibæring innover og oppover anleggsvegen. Men toppen var kvit så vi rekna med å finne føre etterkvart. Håpe sank derimot når vi byrja å ta høgde og fortsatt ikkje fant noko skiføre. Eit stykke etter at vi forlot anleggsvegen foreslo eg at vi skulle sette att skia til returen da det nok ikkje vart nokon bruk for dei likevel. Som sagt så gjort og eit parhundre høgdemeter seinare nådde vi skiføre. Vi diskuterte litt men klokka gjekk og vi hadde ikkje tid til å hente dei å fortsatt ta toppen. Dermed framover. No vart tempoet noko redusert da eg, i utgangspunktet adskillige vektklassar over turfølgje og i tillegg supplert med ein sekk som lettpakkarmafiaen her på forumet ville hatt mareritt om i mange år framover, til tider vassa i snø til livet mens turfølgje kosa seg oppå skaren. Det var allereie tunge tak og for å gjere ting perfekt kom det også vind, mykje vind. Vi trøysta oss med at yr.no fortsatt hadde litt rett da sikten var grei men ikkje lenge etterpå kom skylaget drivande og i skylaget kom også snø. Kraftig vind, snø, ingen sikt og snart ville også mørkje gjera ting verre. Vi diskuterte og vart einige om å fortsette. For meg var det stort sett ti meter, pustepause, ti meter, pustepause oppover så mørkje kom kjapt. Sumarteltet mitt var no ubrukeleg men nede på Turtagrø hadde vi prata ved ein kar som sa det stod ei ope bu på toppen så vi satsa på overnatting der. Terrenget flata ut til slutt og plutseleg fekk vi auga på eit bygg langt, langt borte i snøføyka. 20 meter seinare stod vi ved hytta. Etter ei inspeksjonsrunde fant vi eit bygg med slåer for døra. Slåane var isa fast men etter ein del ishakking kom vi oss inn i det som viste seg å være matlageret. Dette var ikkje dagen å være storforlangande på standarden så vi var storfornøgde til tross for skøytebane på golvet. Kokkelerte litt mat og gjekk raskt til sengs mens vinden vart verre og verre utanfor. Det vart lite søvn. Det piska og slo, knirka og knaka heile natta gjennom. Eg låg og vurderte forskjellige evakueringscenario når vinden reiste med herberget vår. Midt utpå natta ein gong kom det nokre svært distinkte og karakteristiske bankelydar som om nokon ville inn. Eg er i liten grad av den overtruiske typa men klarte ikkje la vær tenkje på episoda med ein stakkar som fraus ihjel på Fanaråki, godt mogleg i den bua vi låg i, nokre år tidlegare. Tankespinnet mellom øyrane mine gjekk frå dårleg til utriveleg dårleg. Men alle dårlege net har ein ende, så også denne. Fyrste spørsmålet eg fekk om morgon var om eg hadde høyrt bankelyden om natta. Eg kunne bekrefte det og da eg fortalte om han som fraus ihjel var turfølgje svært glad for at ho ikkje kjente til den detaljen tidlegare. Vi ordna oss frokost og beundra utsikta. Det var svært kaldt og kraftig vind ute men eit fantastisk ljos med skyer som dreiv forbi og ga oss trolske syn av fjella rundt. Ljoset på denne årstida er av det finaste ein kan oppleve på tur og dette var vel verdt alt slitet på oppturen. Etter ein del fotografering og pakking la vi i veg nedover att. Spora frå oppturen var forlengst borte men vi hadde grei sikt nedover og sjølv om eg datt gjennom heile vegen er ikkje det noko problem på nedturen. Nede att på Turtagrø viste termometeret i bilen 28 kaldegrader. Det hadde vært ein av dei verre fryseturane mine men samstundes ein av dei finaste om enn litt vel spanande til tider.

Drittvær er vakkert. Regn. Tåke. Sludd. Snø. Is. Som vestlending har jeg lært meg å elske det. Aursjøveien i ekte novembervær. Geiranger i november. Det er det ikke ofte man ser bilder av! Dette var en av de siste dagene før fjellveien over til Stryn stengte for vinteren. På vei oppover Romsdal, mot Bjorli. Motlys og tunge regndråper skapte en magisk scene.

Har prøvd meg litt på lengre eksponeringsbilder, her er noen av dem der jeg selv prøver å lage litt aktivitet i bildet med lommelykt(er). Kult eller ødelegger det bildene? Lengste eksponeringstid her er vel omkring 40min.

I tråden där jag tappade bort ta-verktyget till mitt mini-trangia så kom ett bra länktips: http://andersj.se/tamoj-nr-2/ Billigt och lätt. Men inte så elegant. Och jag hade ingen plåt hemma. Men jag hade en stor beställning hos Shapeways på gång, så varför inte CADa en egen variant och 3D-printa? Jag gick med i Shapeways pilotprojekt för 3D-printning i aluminium (lasersintring). Inga garantier för resultetet, men mycket bättre toleranser än rostfritt om det blir bra. Och bra toleranser vill jag ha eftersom jag vill slippa att gänga utan tänkte mig en M3-skruv rakt igenom alltihop, med försänkt mutter på andra sidan. Priset var löjligt (kostar alltså betydligt mer att printa en sådan här sak än vad hela köket kostar att köpa nytt). Man man skall ju ha lite skoj också, så igår gick beställningen iväg. Se bild nedan, så ser modellen ut som skickas till printern. Dom båda delarna som verktyget består av sitter ihop med 3 "bryggor" på samma sätt som delarna till gamla plastmodeller. Detta för att Shapeways tidigare inte klarat av att hantera produkter med flera delar och man betar en avgift per modell. Alltså: 2 saker i en modell som man sedan får klippa isär när dom kommer hem. Bryggorna är bara 2 mm aluminium så man sågar enkelt av dom med en bågfil eller klipper dom med en kraftig tång. Senare kommer bilder på den färdiga produkten, om printningen går bra, men det borde den göra. Det är inte extremt tunnt gods någonstans, utan det håller sig runt 2mm eller mer. Hela verktyget blir ca 90 mm långt och vikten blir ca 20 gram.

Hyggelig rapport, kystkulturen er viktig. Jeg må begynne og følge bedre med, jeg som har båten min på Børsholmen, skulle vært med på turen.

Langs Kyst-stien: Vollen - Sætre 28.11.15 Våren kommer igjen! Med 8 grader og sol alt snø er smeltet. Vi hadde lyst på en fottur langs Oslo fjorden. Første gang: hvor kan jeg parkere bilen? - På skolens parkeringsplass, i helgene er det alltid fritt. Bussen og @hesthov kom snart. Fint! Så gikk vi opp på kyststien i skogen til utsiktspunktene. Den første utsikten var fantastisk sol rik. Vår veien var litt myknet på grunn av snøen, men tross det, veldig behagelig å gå. Kyststien fra Ramton fører direkte til fjorden og rett til Hovikvollen stranda. Som man kan se, en perfekt badeplass: Der spiste vi lunsj og @hesthov opp tente bål. Hun gjorde det uten fyrstikker men bare med flintestein, ved og never. Vi hadde noen varme grillpølser (med 90% kjøtt ) ; Julekake med hjemmelagt blåbærsaus; stekt epler; brød med pultost og en mirakuløs solnedgang. Etter vi var forsynd, vi gikk videre på Kyststien via Båtstø til Åros. I Åros var det allerede mørkt, så tok vi bussen tilbake hjem. Takk for at du var med! Stien.gpx

Hvis man er så opptatt av å drikke "whisky on the rocks" så hvorfor ikke gjøre det med stil. F.eks. ved bruk av ekte Rocks.

Takk! Mener å huske vi ble der 2-3 dager. Var veldig trivelig vær å sitte inne å drikke kaffe i. Lykke til videre, ser frem til å lese flere gode turrapporter

Bare å peise på! Jeg har ikke erfaring med vannbasert, men i høst brukte jeg opp nesten ei hel flaske silikonbasert impregnering på en gang rett før en tur. Resultatet var brukbart, men jeg vil anbefale å impregnere i flere omganger. Du trenger ikke å være redd for at det ikke skal tørke. Bare heng det opp i garasjen elns.

Det går i BBC Worldservice sine podcaster hos meg. Dokumentarer: http://www.bbc.co.uk/programmes/p02nq0lx/episodes/downloads Historier fra de som var der-Witness: http://www.bbc.co.uk/programmes/p004t1hd/episodes/downloads Vitenskapens oppdagelser: http://www.bbc.co.uk/programmes/p002w557/episodes/downloads Og så mye mer

Noko paranoid og i etterpåklokskapens ljos temmeleg sært, men min einaste tanke var irritasjon over at breøksa stod parkert mot sekken utanfor rekkevidde i andre enden av rommet. Til mitt forsvar må det kommenterast at døra kunne berre stengast med slåer frå utsida. Vi hadde berre stabla opp nokre matkasser mot døra på innsida så den som ville inn hadde lett kome inn. Skal også nemnast at å opne ein god, varm sovepose når det er grusamt kaldt ute krevjar litt meir viljestyrke enn eg hadde der og da. Dessutan hadde eg lagt ut ei dørmatte med teksta: Stå ikkje der å frys, gå heller heim! Så det så.

Litt tragikomisk at mange så er opptatt av at pelsen ikke skal komme fra levende dyr, mens klærne de bruker er som regel produsert under særdeles kummerlige forhold i fattigland. Hvor mange barnefingre som er med i produksjonen av diverse lag med diverse tekniske klær er det ingen som vet. Mange produsenter skryter av minstelønn og ingen barn i produksjonen, men det er alikevel LANGT igjen til anstendige arbeidsforhold. Mange forbrukere velger seg ut en ting de tar avstand fra (f.eks. pels), men de tar ikke med hele suppa. Og den suppa er stor! Da blir det ofte alt for kostbart for mange og de andre alternativene er alt for få.

Jeg klarte faktisk å gå meg vill og var totalt på bærtur selv i et kjent område og visste heller ikke nord eller sør etter en slitsom tur opp fjella med truger om våren, men hadde forståelsen at jeg var sør for bilen min, og dette på dagen i skyet vær med samme type fjell rundt meg. Da jeg kom ned til furuskogen der det også er to større vann med stier i mellom, hytter og bro som jeg kjente på forhånd, fikk jeg fullstendig blackout og klarte ikke å finne veien der bilen min sto parkert bare noen få kilometer unna. Fant heller ingen folk som kunne hjelpe meg, og gikk flere ganger rundt en hytte for å se etter en værhane og tilbake mot noen stier og broen for å finne ut hvilket av de to store vannene jeg var mellom er den som er enten øst eller vest. Brukte også mosen som peker nord på trestammen til alle furutre til referanse, men jeg kunne bare ikke forstå at nord var i den retningen der også bilen min sto, fordi det store vannet jeg var nærmest var prikk lik det andre store vannet med samme type sti/vei på den ene siden som lignet på der jeg kom fra. Jeg kunne ta en gjeting og dra flere kilometer den ene retningen for så finne ut at jeg enten er på feil spor eller ikke, men var altfor sliten. Fulgte så mosen til furuene mot nord, selv om jeg var helt usikker på dette og fant frem parkeringsplassen, men var noe avsporet mot øst fra den stien der jeg kom i starten.

Hei Går ofte tur med mål for dagen,men tar nesten alltid avstikkere. Hvordan ser det ut der? Jeg rusler bortom der! Gir turene mer mening for meg og så finner man kanskje en bortgjemt perle For øvrig har jeg kun gått meg vill en gang. Ubehagelig!

Elsker vimseturer Kan med fordel ha en hest under rumpa også, og går det for galt så kan man alltid håpe den kan veien hjem. Som regel har de bedre retningssans, men ikke alltid. En times tur kan fort ta åtte timer. Har prøvd med hund også, men når hunden er alt for glad i å være ute, så kan du banne på at den heller drar deg ut på lengre vimseturer enn først antatt. Men jeg har mista en del turfølge med denne vimsinga...

Auda, nå har jeg lært noe nytt, jeg er ingen skikkelig turgåer, det hører faktisk til sjeldenhetene at jeg instinktivt vet hvor nord er. For å være helt ærlig så har det vel aldri hendt. Dessuten har jeg funnet ut at det ikke var en ubetinget fordel å vokse opp på en øy langs en fjord som går strakt øst/vest, jeg blir skikkelig forvirret over retningen når andre fjorder går mer på skrå den ene eller andre veien, og det gjør jo fjorder rett som det er. Ellers må jeg nok innrømme at min bedre halvdel har bedre retningssans enn meg, stort sett. Men han får sent glemme at undertegnede hadde 100 % rett angående retningen i høst da vi var i Børgefjell. Sta er jeg også, og dermed slapp vi å streve oss opp på et ganske bratt og høyt fjell bare for å oppdage at vi slett ikke skulle opp dit. Forøvrig er Børgefjell helt fantastisk og ganske så fritt for stier så her er mulighetene for å vimse seg bort ganske bra om man går inn for det. Vi var imidlertid ganske proffe da tåka senket seg, vi stoppet og tok pause og fisket litt i det vi antok var et vann. Tusen takk for et lærerikt og underholdende adventsinnlegg!

Det regna på formiddagen, men Yr lovet bedre vær utpå dagen så jeg tok en tur opp til Styggemann og spiste middag idag Været ble som lovet og turen ble suksess

Det blåste heftig i Bymarka i morges, men sola skinte og fugler og ekorn satte stor pris på påfylling av mat i fuglekassene. Vi spiste god frokost vi også, med glovarm kakao attåt. På vei hjem skulle vi over en liten sildrebekk da jeg så disse sporene i snøen. Frosk eller padde? Er de ute og vandrer om vinteren? Har aldri sett spor etter dem før iallfall.

Turen var i går, men da ville ikke kamera/pc samarbeide så jeg fikk ikke lagt inn bildene. Liten tur på glattisen på Ladestien, aiai, kjekt med gode brodder iallfall... Nydelig vær og ikke et menneske å se.

Jeg har også hatt KV, en liten utgave;). Korthårete hunder er ofte veldig lett på vinterfjellet mht pauser og overnatting. Fordi de ikke iser/ kladder er det enkelt å putte dem ned i en barnesovepose. Her tåler de all kulde, og det er og mindre bry med kondens og smeltevann i pose og dekken enn "pelsdyr". Jeg benyttet, og benytter med noen kv jeg av og til har med, dette også under pauser da dette gir god restitusjon. Med dekken vil de lett skjelve og ha trøbbel med å finne ro, dvs de blir lett stående å "vente". Men ingen fuglehund er noen god vinterhund. Ører, lepper, innside bein, testikler, hale er alt for utsatt. Det er helt ok å ligge en uke i lavo og trene fuglehund, men det å gå fra A til B med begrenset mulighet for retrett er alt for risikabelt. Forfrysninger er heller ikke alltid enkelt å se, og kan oppstå gradvis over dager: du kan oppdage dette først når hunden er redusert, dvs betennelsen har satt seg. Dette kan være alvorlig. Jeg har selv erfart dette. Så moralen er: sett den igjen på slike turer på den kaldeste tiden. Husk også at snøfokk er verre enn kulda. Trøsten er at dette tross alt kun er noen få uker i året. Ellers støtter jeg det andre sier om kv: de er ikke de enkleste. Veldig treningsvillige mht dressur, som jo gir et godt utgangspunkt for lydighet, men vær litt bevisst ro i huset (unngå "vandring"), piping/ masing og stress. Spes kv hannhund har lett for å være litt for stresset har jeg inntrykk av. Skaff deg filmen til Anders Landin, og se etter det avsnittet der han poengterer og viser avslapping: dette er særs nyttig, og kan ikke poengteres godt nok når det gjelder denne rasen. Et annet lite tips er å etterstrebe jaktlyst, og kanskje ikke alt for store individer (..) når du velger linjer. Som en rendyrket fuglhund finnes andre raser som både er lettere å få frem og kanskje er mer "egnet" rent statistisk, men vorsteh er kanskje den hunden som er best allround. En mester i å bære kløv, så dette noe å se fram til. Jeg gikk med min både på kryss og tvers av finnmarksvidda og andre steder i ulike jaktsesonger, den type tur der man jakter og vandrer litt hver eneste dag. Etter min mening er dette den type tur/ jakt som er aller mest spennende og givende, og her er rasen i sitt absolutte ess:)

Sov meg over opprinnelig plan som trengte litt mer tilgjengelig tid til å kunne gjennomføres, så det ble en sporadisk tur ut i Nordmarka fra Sognsvann istedet. Om morgenen kunne jeg høre regn på vinduene, men når jeg kom meg avgårde var de grå skyene på retrett. I sør var det lys og siden jeg hadde tenkt meg i retning av Rishøgda tenkte jeg at å besøke Vettakollen ville være en bra rute dit. Ett godt valg, ikke det at jeg ikke har vært på Vettakollen før (skal man ha utsikt i Oslo, så er dette virkelig blant de beste stedene for det), men lyset under skyene gjorde ekstra ut av utsikten idag. Grunnen til at Rishøgda ligger på ruten min, det eneste planlaget elementet igrunn, er at det er en kjentmannspost der. Når Fridtjof Nansen var på sin ekspedisjon over Polhavet var det noen friluftsinteresserte gutter som bygget en hytte som de kalte for 'Polen' for å hedre Nansen. Hytta ble innviet julaften 1895 og nå er det ikke akkurat så mye igjen av den. Det er ingen polferd å gå videre til Skjennungsstua, selv om det er vått og til tider isete på stien dit. En god del besøkende på stua og. Jeg har sikkert nevnt det før, men den fineste skogsbilvei-traséen i Marka er og blir veien ned fra Skjennungen mot Ullevålseter. Så også idag, som før, og senere... Tar stien om Lynhytta ned mot Sognsvann og krysser over for å gå der skisporene tar en gjennom skogen siste strekket ned, unngår skogsbilveien ned. Bånntjern. Bånntjern, en tynn hinne av is har lagt seg nede i vannet. Utsikt fra Vettakollen. Sollys over Maridalen, utsikt fra Skjennungsåsen. Fra myren nedenfor Lynhytta ved Store Åklungen.

Dro til Uvdal for sesongåpning i bakken. Men styrtregn og varmegrader fredag kveld, og kuldegrader lørdag morgen, gjorde bakken beinhard. Og jeg har konvertert fra fjøl til ski så er rimelig rusten. Men vi fiksa åpningen av after ski'en om ikke annet. Så søndag morgen, etter to timer søvn, vandrer vi ut på tur ved Dagali. Ingen vet helt hva toppen heter, selv om mine venner bor der. Enten var det Skomakernuten eller Dritarsteinranden. Håper på det første. Det var veldig mye, og fryktelig rask, luft på toppen. Vi våknet opp da gitt. Helt herlig tur. Balsam for sjelen. Vil tilbake IMG_4358.mov En liten film som viser hvor mye frisk luft vi fikk.

Det ble en liten tur på Vegglifjell i dag også ...

Rossignol slalomstøvler. I barnestørrelse. Fun Girl heter de. Ble billig i hvert fall.

Har hatt både pointer, KV og Nå SV. Har hvert på turer med telt og hund mange ganger. Ned mot 30 minus. Og det er heilt uproblematisk. En KV har foresten en veldig god pels. Mye bedre enn du tror. Og den tåler fint å være ute i alt slags vær. Om natta er det fint med eit varmedekken. Men går fint uten, Så lenge dem får ligge inne i teltet. Har strihåret Vorsteh Nå, Og det er den beste alround hund man kan tenke seg. Sterk og praktisk på alle måter. Tåler alt av vær og vind. Fryser aldri. Anbefales på det varmeste. Gemytt og egenskaper er dei samme som KV.

Jeg har også KH Vorsteh, har ikke mer problemer med den enn de setterhundene jeg har hatt i forhold til kulde. Har en jervehiet med fôr og synes den er genial til buturer og telt. Trener endel med den å jeg bruker aldri noe dekke til hunden så lenge det er aktivitet. Har sjekket understellet første vinter, men det var aldri noe problem og vi har trent i -18 - -20. Om det er kaldt lar jeg hunden springe fritt slik at den blir varm. Om det er din første hund ville jeg meldt meg på kurs, det er ganske mye hund. Sosialiser hunden MYE. Lykke til.

Når hunden skal være i ro når det er kjølig så ville jeg tatt på noe dekken, liker også putte dyret nedi jerven sin varmepose for hund, da med fyll. Ellers så vil jeg påstå du ikke trenger å prakke på den allverdens når dere skal være i mye bevegelse. De løper og løper disse dyra Så her bruker jeg evt non stop sin jaktdekken, noe som varmer og beskytter brystkassa litt på de veldig kalde dagene. Bikker det mot -20 minus i bevegelse så har jeg en strikka hals av ull, som beskytter ører og hals (viktig atter disse stedene ikke blir for kalde). En valp tåler mindre kulde enn en voksen en, så må nok belage deg på å bruke noe dekken om du henter den på vintern :)

Bare erfaring med semikorthåra. Og et godt dekken var et must for henne. Også på kalde sommernetter ute. Og hun var en hardhaus. Så lenge hun lå stille så måtte det dekken til. Også i bevegelse fra -15 og lavere. Men det er forskjell på dyr som oss mennesker også. Noen tåler mer enn andre. Kjenner jo folk med strihåra vorsthe som omtrent aldri bruker dekken også.

Enig med zimwalker i innlegget over. Personlig føler jeg meg naken og hjelepløs uten min 8" Strømeng, andre klarer seg utmerket med en enkel Morakniv. Ingen av oss har "rett", kniv på tur er en veldig personlig greie.

Det beste tipset jeg kan gi er mindre lys i teltet. (Etter min personlige teltbildesmak) Min erfaring er at tidlig kveld før det har blitt helt mørkt så gir 2-3 telys godt stemningslys. Utover kvelden når det mørkner blåser jeg ut ett etter ett og ender ofte med å delvis dekke til det siste lyset etter at det har blitt helt mørkt. Jeg synes telys (eller andre stearinlys) gir bedre stemningslys og at hodelykt som regel blir alt for mye og også gir mindre pen farge på lyset. Med mindre belysning teltet er det også enklere å få med mer av omgivelsene Ellers liker jeg at du har flyttet hovedmotivet vekk fra sentrum av bildet. Et godt bilde har gjrne en god komposisjon. Om bildet i tillegg forteller sin egen lille historie så er du nære på gull Her er en liten samling av noen av mine teltbilder fra Flickr i fall du lurer på ca hvilken stil jeg liker. Og så er det selvsagt helt tillatt å ha en helt annen smak enn det jeg har https://www.flickr.com/search/?user_id=45603889%40N03&sort=date-taken-desc&text=tent&view_all=1

Fin tur i nysnøen i dag. Fjellene er Vasstindane øst for Romsdal.

Måtte ta med meg kamera og ta en liten tur på Finnskogen i går kveld ...

Da er det snart klart for den kalde fine telttiden igjen. Forhåpentlig blir det kjapt snødybde nok til å grave ut kjøkkenkrok/kuldegrop i ståhøyde. Det er så snadder med ståkjøkken i telt at det nesten er fristende å grave hull på sommern også

..., men heldigvis hender det det drar til med nordlys også... The cabin @ Rundvannet by Espen Ørud, on Flickr

Ofte har jeg plundret med å sette inn nye batterier rett vei, ikke minst i dårlig lys og når merkingen nærmest er umulig å se. Derfor har jeg merket plussretningen med hvit korrekturlakk.

For årets tur i Femundsmarka valgte jeg et område jeg ikke har vært så mange ganger før. Området innenfor nasjonalparkgrensa på nordsiden av Røavassdraget. Denne delen av Femundsmarka forvaltes av Statskog, noe som betyr mange åpne koier og buer å stikke innom for en lunsj, eller overnatting og klestørk om det skulle bli fuktig vær. I tillegg til at jeg ville se mer av den nordlige delen av Femundsmarka trengte jeg heller ikke å tenke på fiskekort. Siden jeg fisker mest i Troms har jeg allerede norgeskortet fra Statskog. Dette kortet dekker alt av Statskoggrunn i landet, noe som i praksis vil si grensestrøkene i Troms og Nordland, og mange andre store områder i resten av landet. I Femundsmarka nasjonalpark dekker Norgeskortet området nord for Røa vassdraget. Det var særlig området ved Volsjøan som fristet. Det var med andre ord mange gode grunner til å velge nordlige deler av Femundsmarka. At det heller ikke er så mye folk som ferdes der var bare en bonus. I gamle fotspor langs Røavassdraget og Roasten Etter en kjøretur på litt over 1200 kilometer var jeg fremme ved Femunden og kunne starte turen på tradisjonelt vis med en kaffekopp i salongen på Fæmund II på vei fra Synnervika til Røoset. Derfra gikk turen langs en velkjent sti inn til Littlesjøen. Underveis passerte jeg to av mine tidligere teltplasser, og kunne med skuffelse konstatere at der teltet en gang stod, lå det nå et bål fult av søppel. Lite trivelig. Derfra hadde jeg ingen andre planer en å kikke på kartet og planlegge turen etter hvert som dagene gikk. Sekken var pakket lett med mat for 7 dager og ellers ikke mer en jeg hadde bruk for. Det enkle liv med fiskestanga i hånda. Jeg monterte fiskestanga ved Littlesjøen for å se om ørreten var i bitehumør. Det endte med en abbor på 650 gram på andre kast. Ikke en fisk som fristet il middag, men ny pers når det gjelder abbor. Etter noen flere kast fortsatte jeg inn til Roastbua for å prøve fisket i håene oppover Røa. Abbor på 650 gram fra Littlsjøen. Ny pers. Jeg prøvde fisket noen steder underveis, men alt jeg fikk var harr mellom 300-500 gram. Først da jeg kom opp til Storbuddhåen så jeg en ørret svømme rundt inne på grunt vann. Ørreten var tydeligvis på matjakt, så jeg dro sluken foran nesen på den et par ganger. Ørreten så bare på sluken og snudde seg vekk. Så prøvde jeg en kobberfarget spinner. På første kastet svømte fisken etter spinneren et par meter før den snudde. Spennende. Jeg kastet ut igjen, og passet på å øke farten når spinneren passerte ørreten. Dette kunne den ikke motstå, og etter en liten kamp lå en fin ørret på 0,7 på land. Jeg byttet tilbake til sluken før jeg gikk videre. Rett etterpå var en fin fisk oppe og vaket, så jeg kastet i retning vaket. På andre kastet var det fast fisk. Også dette en ørret på 0,7. Jeg tenkte jeg skulle la den gå, men siden fisken hadde slukt kroken og den satt i gjellene endte jeg opp med mer fisk en jeg kunne spise til middag. Jeg tok en snarvei/omvei mellom Grislehåen og Storbuddhåen. En skal ikke langt fra stien før terrenget skifter karakter. To prakteksemplar av ørret fra Storbuddhåen. Med to fine ørreter på en kvist ruslet jeg opp til Kløfthåbua. Det er en åpen statskogbu, og utenfor er det kjørt frem ved. Planen var derfor å tenne opp et lite bål og grille den ene ørreten før jeg bestemte meg for neste leirplass. Trivelig turmøte ved kløfthåbua Utenfor bua satt det allerede en kar. Helge som han het hadde planer om å overnatte i bua, så vi ble sittende å prate tur ved bålet en stund. Siden jeg hadde mer fisk en jeg kunne spise fikk Helge den ene, og spanderte en toddy etter maten. Ørret på trekvart kilo er perfekt porsjonsstørrelse. Bare til å pakke i folie med sitronpepper og meierismør i buken og legge på bålet. Kveld ved Kløfthåen. Etter at fisken var spist opp begynte det å bli sent, så jeg bestemte meg for å ta en natt i bua før jeg ruslet videre innover mot Svenskegrensa. Toalettpapirdilemmaet Neste morgen var planen å rusle videre oppover mot Storrundhåen og i retning Svenskegrensa før turen gikk mot Revsjøen. Helge startet litt tidligere en meg, og da jeg skulle gå så jeg at han hadde satt igjen en rull toalettpapir. Av erfaring vet jeg at det er kjedelig å glemme igjen toalettpapiret på tur. Mose blir liksom ikke helt det samme, og tørr hvitmose i Femundsmarka… Jeg havnet i et skikkelig dilemma. Skulle jeg ta med rullen og satse på å gå på Helge, eller la den stå i tilfelle han oppdaget det og gikk tilbake? Jeg puttet rullen i sekken og satte i marsj. Med lett sekk skulle jeg nok raskt nå igjen Helge, så jeg gikk opp på moreneryggen for å slippe unna steinura langs Kløfthåen og ta en snarvei opp til Storrundhåen. Vel fremme ved Storrundhåen så jeg ingen, så jeg kastet ut sluken noen ganger. Harren var tydeligvis i bitehumør, så snart hadde et par halvkilosfisk vært innom land før de fikk svømme videre. Da jeg gikk videre traff jeg et par svensker ved innoset til Storrundhåen. De kunne fortelle at ingen hadde passert. Siden jeg ikke hadde sett Helge tenkte jeg bare at de ikke hadde fulgt med bak ryggen sin, så jeg gikk videre opp til Møllerbua ved litlebuddhåen. Harr fra Storrundhåen. Steinura ved Storrundhåen er en av de mest krevende i Femundsmarka. Her gjelder det å være forsiktig på beina om regnet gjør steinenen såpeglatte. Det var mange folk å se langs Røa. I elvestubben ovenfor Storrundhåen stod det tre fluefiskere på motsatt side. Møllerbua er en tømmerkoie som i utgangspunktet ble satt opp for fiskere i Femundsmarka. I dag er den en trivelig og åpen statskogkoie. Etter en lang lunsj i Møllerbua prøvde jeg etter hvert fisket i håen. Der ble det mer harr.Siden jeg fortsatt hadde rullen med toalettpapir i sekken, ruslet jeg ettervert nedover mot Storrundhåen igjen. Dilemmaet løst Kaffevannet putrer på medbrakt bål. Det blir lite spor av slikt. Rett ovenfor håen traff jeg på Helge som hadde kaffepause inne i en vik. Ved synet av putrende kaffevann på Bioliten fant jeg frem koppen og overrakte rullen med papir. Det viste seg at Helge hadde satt igjen rullen til glede for andre besøkende i Kløfthåbua. Han tok rullen, og skulle plassere den ved Møllerbua i stedet. Så var det tid for en oppdatering av fisket i løpet av dagen. Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde sett Helge var at han hadde stoppet ved littlerundhåen, og fisket litt. Der hadde også harren vært bitevillig, og da en kilosharr endte på land hadde han fyrt opp bål for å grille fisk. Så mens jeg hadde tatt snarveien til Storrundhåen hadde jeg gått glipp av grillet harr til lunsj. Etter en kaffekopp skulle Helge gå videre mot Rogen, mens jeg satte krusen mot Styggsjøen ag Revsjøen. Nordover mot Stuggsjøen og Revsjøen Til nå hadde jeg sett mye folk og enkelte store grupper med svensker og dansker. Etter at jeg forlot Røa skulle det gå et par dager før jeg så folk igjen. På vei til Revsjøen prøvde jeg fisket i de mange små tjernene jeg passerte. Der var det bitevillig abbor i nesten alle. Etter hvert ble jeg lei av å fiske abbor og rikk rett til Revsjøen. Tjernene mellom Røa og Revsjøen var fulle av abbor. Kveldsfiske ved Revsjøen. Langs Revsjøen var det mindre blokkmark og mer myr en lenger sør i Femundsmarka. Teltplasser var også lettere å finne, så jeg slo meg til på et fint og flatt sted med god tilgang til ved. Jeg var mindre begeistret for fisket, da det kun var hvitfisk som kom opp fra Revsjøen og Styggsjøan. Så jeg måtte ta til takke med harr til middag. Ørretjubel i Volsjøan Området ved Revsjøen og Styggsjøen var ikke et blivende sted. Jeg ville ha ørret på kroken. Gjerne stor ørret. Så jeg pakket etter hvert sammen og gikk mot Volsjøan. Det var et område jeg ikke hadde fisket i før, så jeg var naturligvis spent. På andre kastet i Volsjøan var det fisk på kroken. En kilosørret gikk rett i lufta, før den omtrent fløy i vannskorpa noen meter og var vekk. Ikke lenge etter var det fisk igjen. Denne gangen satt den godt, og en ørret i overkant av halvkiloen lå på land. Endelig skikkelig fisk til maten. Fra nord ser jeg tilbake mot Revsjøen. Selv om det går opp og ned på morenerygger, ser en starks en kommer over tregrensa hvor flat Femundsmarka egentlig er. Volsjøan sett fra T-stien mellom Røvollen og Muggsjøen. Det ble mer kjenning med fisk i Volsjøan, både store og små. Rett og slett et herlig område å fiske i, men det var vanskelig å finne gode teltplasser i det steinete terrenget. Storfisk ved Muggsjøen Fra Volsjøan fulgte jeg T-stien ned til Muggsjøe i et varmt sommervær. Myggen så ut til å juble over varm og fuktig luft, så jeg var raskt til å få opp teltet så snart jeg fant en fin plass i nærheten til en av Muggsjøens mange sandstrender. Etter hvert var lufta så tett av mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. Jeg fant i stedet frem myggoljen for første gang i løpet av sommeren og smurte meg inn med en blanding av solfaktor 30 og myggolje. Ved Muggsjøen er det lett å finne gode teltplasser. Med varmt og fuktigt vær våknet myggen til liv ved Muggsjøen. Etterhvert ble det såpass med mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. En av de mange sandstrendene langs Mugga. Med temperaturer over 25 grader fristet det å dyppe tærne, helt til jeg kjente vanntemperaturen… Ute på vannet vaket det tett, men ingenting ville ha sluken. Ved synet av insektsuppa som fløt langs land hadde nok fisken forspist seg allerede, så en stor sluk fristet ikke. Jeg satte på en 7 grams spesial og prøvde i noen bakevjer oppover mot vadestedet over Mugga. Rett nedenfor vadestedet kastet jeg inn i en rolig bakevje. Jeg rakk ikke å begynne å sveive før sluken satt bom fast. Med et lite rykk prøvde jeg å få den løs, og oppdaget at det var liv i andre enden. Noe stort og seigt hadde bitt på. Fisken dro kraftig i sena før den endret taktikk. Det kjentes ut som om fisken slo hodet fra side til side. Raske og taktfaste slag. Jeg så en grov rygg rulle i vannflata og pulsen steg betraktelig. Det så ut som en stor fisk, men oppførselen minte ikke om ørret. Forskitig la jeg press på fisken for å få den over på min side av elva. Etter noen minutter fikk jeg se hva som skjulte seg i andre enden av snøret. En stor og stygg gjedde. Jeg var både skuffet og ivrig etter å få den på land. Skuffet fordi det ikke var en skikkelig stor ørret, men samtidig gikk det mot nye pers når det gjelder gjedde. Omsider fikk jeg gjedda på land, og veide den til 2,3 kilo før jeg jaget den tilbake ut i elva. Gjedde på 2,3 kilo og ny pers. Heldigvis satt kroken helt i munnviken så jeg slapp å stikke fingrene inn blant sylkvasse tenner. Gjedde står ikke på menyen min. Men moro var det å sette ny pers for Gjedde. Så er det bare å håpe det blir lenge til neste gang. Nedover langs Mugga Videre fulgte jeg sørsiden av Mugga nedover mot Femunden. Underveis stoppet jeg for en lunsj i ly av myggen ved Langmyrbua. Langmyrbua var en skikkelig trivelig Tømmerkoie, men siden den lå langt fra vann fristet den ikke til et lengre opphold om sommeren. Sikkert et trivelig sted på vinteren, eller om en skulle være på skogsfugeljakt i området. Videre nedover langs Mugga prøvde jeg fisket i noen små tjern jeg passerte og i noen av håene langs leva. I tjernene skjulte det seg bitevillig abbor med fin størrelse, og i elva var harren i bitehumør. Enda en gjedde prøvde seg også på kroken helt inne ved land, men jeg fikk heldigvis nappet den opp før den rakk å bite på. Langmyrbua. Det frister alltid å prøve et par kast når en går forbi en liten vanndamm. Abbor fra et av de små tjernene på sørsiden av Mugga. Lorthålet med Lorthålbua i skogen på andre siden. Etter hvert kom jeg ned til Femunden ved Nordvika, og gikk over tømmerrennene ved Lorthålbua. Bua har navn etter det lille tjernet utenfor, som nok skapte mye ekstraarbeid for tømmerfløterne i sin tid. Da jeg passerte var imidlertid bua en av de åpne koiene i Femundsmarka som fristet minst til en overnatting. Området utenfor var rimelig slitt og rotet, så den bar navet sitt med rette. Kanskje fordi den ligger så lett tilgjengelig? Fra Lorthålbua gikk jeg i sør/vestlig retning over åsen og tilbake til bilen ved Synnervika. Noen tanker om Søppel, bålplasser og slitasje i Femundsmarka Det er 11 år siden første gang jeg startet turen ved Røoset. Noe av det første jeg la merke til var de mange bålplassene innover langs Røa. I årene etter har det kommet nye infoskilt, slik at i dag er det første en ser når en starter turen skilt med opplysninger om nasjonalparken, og hvilke regler som gjelder. En må jobbe hard for å snu seg vekk for ikke å få med seg oppfordringen om ikke å lage flere bålplasser, eller hvilken ved som er lov å bruke. Skilt satt opp ved et av startstedene til Femundsmarka. Det burde ikke være vanskelig å skjønne hvilke regler som gjelder. Kort oppsumert: Praktiser sporløs ferdsel og vis hensyn til at det er mange andre som er på tur i området. Til tross for gode infoskilt er det merkbart flere bålplasser i dag. På en av teltplassene jeg hadde i 2005 var det kommet en ny bålplass 10 meter fra den jeg brukte. Akkurat der teltet stod. Denne bålplassen var i tillegg full av ikke brennbart søppel som en tom gassboks! Teltleir langs Roasten i 2005 Bålplass full av søppel akkurat der teltet stod i 2005. Slike syn legger en demper på humøret for å si det forsiktig! Andre steder er skogen støvsugd for alt som er brennbart. Selv langt opp i trærne har noen vært på ferde med saga for å få ned den siste tørre furugreina. Heldigvis gjelder dette bare de mest trafikkerte områdene, og så snart jeg satte kursen nordover var skogen igjen full av veltede tørrfuruer. Men slitasjen er merkbar, så det er bare å håpe at infoskiltene og det gode arbeidet til SNO hjelper. Og for turfolk er det bare å oppfordre til å lese skiltene og vise hensyn til at det er mange som ferdes i området. Rett og slett praktisere sporløs ferdsel, bruke gamle bålplasser, og ta med søpla hjem. Fisket og sluker som fungerte Det ble mye forskjellig fisk, og ingen problemer å spise seg mett på denne turen i Femundsmarka. Langs Røa, Littlesjøen og Roasten var harren og ørreten bitevillig. I de fleste små tjern var det abboren som dominerte, og i både Styggsjøan og Revsjøen fikk jeg ikke annet en harr. Også i Mugga var det hvitfisken som dominerte. At det endte med gjedde pers ble en blandet opptur. 2 ganger endte det med pers. Først med abbor på 650 gram i Littlesjøen, så med gjedde på 2,3 kilo i Mugga. Den positive opplevelsen på turen var området ved Volsjøan. Der gikk det fin ørret, det var lite slitasje å se og jeg traff ingen folk. Spesial kobber/rødt fungerte godt i Femundsmarka, som i de fleste andre deler av landet. Det er delte meninger om hvilken sluk som er den beste i Femundsmarka. Helga som jeg møtte fikk fisken på en sølvfarget sluk, selv fisket jeg mest med spesial kobber/rød, og med unntak av en ørret som tok på en kobberfarget Vibrax ble all fisken tatt på spesial. Gjedda tok den minste sluken min på 7 gram. Mer fra Femundsmarka Femundsmarka I 2003 ville jeg oppleve en annerledes naturtype, og valget falt på Femundsmarka. I årene som har fulgt har det blitt mange turer i området. Noen av disse er beskrevet på bloggen tidligere. 10 år i Femundsmarka – En bildespesial. Åpne koier og buer i Femundsmarka. På loffen i Femundsmarka: Med fiskestang og lett sekk (2013) Vis hele artikkelen

Har sendt deg en PM. Jeg er fiskeren med hund, og gikk samme veien ett par timer etterpå. Staven din ligger hjemme hos meg

HAHA! Såg først ikke hva som var på bildet, og trodde det var en stol du koblet til brenneren for å varme rompa. Det hadde forøvrig vært genialt

Før i tiden brukte man fiskeskinn (klareskinn) i kaffen for å gjøre den klarere. Har aldri hørt at dette satte fiskesmak på kaffen. Jeg har en kokebok fra 1889 og der koker mann kaffe tre ganger på samme kaffegruten. Så tar man den gruten som er igjen og lar det koke i rent vann et kvarter for deretter å koke ny kaffe på dette vannet. Dette må vel sies å være god utnyttelse av en vare som sikkert var ganske dyr i de tider.