Vinnerliste

Tok med meg en 230g gassboks på en 7-dagers tur, regnet med det ville rekke med konservativ bruk. Har flere nye gassbokser stående i kjelleren, av ulike merker. Det ble da tilfeldigvis en Coleman boks som havnet i sekken. Brenneren som ble med var en EagleStove FMS102 (*) (FireMaple altså) som jeg kjøpte tidligere i år og har brukt flere ganger i sommer. Første kvelden når mat skulle lages finner jeg at gassboksen ikke gir fra seg gass når brenneren var påskrudd. Enten jeg skrudde brenneren på løst eller stramt, samme resultat, ingen gass. Inspiserte boksen, lyste med lykt og kjente med nål, men kunne ikke se noen fremmedlegeme som blokkerte ventilnåla eller noe. Når jeg derimot trykket med knivspissen på nåla i boksen, så kom det gass ut. Men altså ikke med brenneren på....Forsøkte også å ta av pakningen på brenneren, i tilfelle problemet var at jeg ikke fikk skrudd den langt nok ned. Men nei. Måtte ty til medbragt backup de første to dagene, en kvistbrenner + at jeg lånte kjøkken på ei DNT-hytte underveis. På dag tre var jeg så heldig å treffe på en kar som bar med seg to bokser, som var en mer enn han trengte da han straks var ferdig med turen sin. Jeg fikk den fulle boksen hans og han fikk en hundrelapp hos meg. Var en Primus boks dette. Funket helt greit. Vel hjemme sjekket jeg brenneren mot en annen Coleman boks, i fall det skulle være snakk om inkompatibilitet, men det var det ikke. Coleman boksen jeg hadde hjemme funket fint med brenneren den. Altså var det bare den ene boksen jeg hadde med ut som det var noe feil på. Sikkert ikke den første som erfarer noe slikt vil jeg tro (?), men dette var nå første gang for meg.. Lærdommen får bli: Sjekk alltid gassboks og brenner før avmarsj, at de virker - sammen. (*) http://artikkel.ut.no/test-av-gassbrennere-til-turbruk-1.11219727

Jeg var på tur i området mot Raubergshytta i Sunndalsfjella i går. Iblant lønner det seg å komme sent avgårde slik at man får det lunefulle kvelds-været som tur-partner!

Nye solbriller med styrke. Det beste sikkerhetstiltakene som finnes for bilkjøring i Norge når solen står lavt over fuktig vei med mye svinger

Jeg hadde ikke tenkt å si så mye mer om den siste turen min enn det jeg skrev under emnet "Hvor har du vert på tur i dag" den 16. august, Men siden resultatet av turen skulle vise seg å bli noe helt annet enn jeg hadde tenkt så skriver jeg en liten epistel likevel. http://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-v%C3%A6rt-p%C3%A5-tur-i-dag/page-77 Som jeg skrev i mitt første innlegg så dro jeg altså til Lysebotn med sekk som var pakket med telt, primus, fiskestenger, et bra utvalg med sluker og fluer og ellers alt som kan komme godt med på en sånn tur. Turistforeningen kjører transport fra Lysebotn til Nilsebudammen for den nette sum av kr. 750,- Intensjonen var å sykle de drøyt 20 kilometrene opp til Nilsebuvatnet og derfor hadde jeg tatt med sykkel. Veien har en stigning på ca. 700 meter og midt i den første bakken ble jeg klar over at hvis jeg holder fast ved planen om å sykle både opp og ned så vil jeg sannsynligvis ikke være fremme ved første fiskeplass før neste dag. Vel nede igjen i Lysebotn så måtte jeg bare "krype til korset" og få noen til å kjøre meg opp, Min røde turlederjakke ga meg 20% rabatt og så bar det til fjells med sekk og sykkel. Jeg parkerte sykkelen i enden av Klegjadalen hvor jeg beregnet å komme ned når turen var slutt, og så var det bare å ta apostlenes hester fatt innover i fjellet. Mens jeg vandret innover langs Nilsebuvatnet kunne jeg se Nilsebu innerst i motsatt ende av vannet og registrerte også at noen var på vei inn med båt. Kunne det være REJOHN som var på tur igjen. Sist vi møttes på Nilsebu så spanderte han kald pils på en sliten fjellvandrer, noe som sent blir glemt. Men nå var det ikke tid til å tenke på pils siden jeg befant meg en liten dagsmarsj fra Nilsebu og ikke visste sikkert når jeg ville komme dit. Første fiskeplass ble ved utløpet av elva mellom Stohillervatn og Nilsebuvatnet. Her måtte det vel stå noe fisk. På vei inn mot fiskeplassen så jeg meg ut en brukbar teltplass og så var det bare å sette sammen fiskestanga. Jeg hadde med meg en lettspinnstang og en gammel firedelt fluestang som jeg hadde kjøpt brukt i den hensikt å bare bruke den på tur. jeg har flere fluestenger, men de er kun todelte og egner seg ikke til å ha i eller på sekken. Fluestanga var litt gammel og noen av ringene manglet foringer. Det var bare en tynn ståltråd, men den gjorde jobben like vel. Det ble ingen fisk så jeg tok en matbit og fortsatte i retning Stakken. Ingen vits å ligge i telt hvis det ikke er fisk. Jeg gikk langs kanten av Storhillervatnet og selvfølgelig måtte jeg prøve noen kast her også. Det tok ikke lang tid før jeg hadde tre fine ørret og litt lenger notd i vannet fikk jeg en til Den siste fisken fikk jeg i en kulp i elva mellom Stakkavatnet og Storhillervatnet. Nå var middagen i boks og jeg bestemte meg for å overnatte på Stakken for så å gå videre mot Nilsebu neste dag. Det er fremdeles noen plasser igjen opp mot Stakkavatnet hvor det hadde vert spennende å prøve flyestanga, men det er greit å ha ha noe igjen til neste gang. Det er ikke så mange muligheter for å fiske på turen fra Stakken til Nilsebu, men jeg prøvde noen kast i et lite vann inne ved Storhiller. Her fikk jeg også 5 ørret, men de var litt for små så de fikk leve videre. Farvell til stakken, Storhiller neste. Her hadde det passet fint med et par fine fisk til lunch, men i mangel av noe bedre så måtte jeg ta til takke med en pose Real. Da jeg nærmet meg Nilsebu så jeg at noen arbeidsfolk drev og monterte nye permanente broer av kraftige stålprofiler i stedet for de gamle som bestod av noen oppspendte stålviere med løse trelemmer som ble tatt bort om vinteren. De nye broene var ikke særlig pene, men vi får håpe at de tåler en vinter eller flere. Like før Nilsebuhytta tok jeg snarveien over ei myr og passerte fremfor en privat hytte som ligger der. Her hadde en gjeng ungdommer benket seg rundt et bor på utsiden av hytta og på bordet stor det rikelig med drikkevarer av den typen som kommer i halvlitersbokser. Og nå tror sikkert noen at de villig spanderte noen av sine godsaker på en trett og sliten fjellvandrer, men nei. Ikke en gang et smil og "hei på deg du trette fjellvandrer, kom hit og få deg en kald pils eller to," klarte de å si da jeg gikk forbi. Bare et svakt og gryntende hei som svar på min hilsen var det eneste de klarte å prestere. På Nilsebu var det noen arbeidsfolk og to dansker som hadde dratt inn hit for å fiske. Den ene var vel ikke helt dansk siden han i utgangspunktet var amerikaner med dansk kone og nå bodde han i Stavanger. Den andre dansken bodde i Danmark. De var fluefiskere og var ikke særlig imponert av min Shimano Beastmaster med en Mitchel Avocet gold som stort sett fisker mye bedre enn all verdens fluer inne på fjellet. Men danskene var hyggelige og spanderte middag på meg den første kvelden. Det var jo greit for da kunne jeg risikere å bære mesteparten av maten min hjem igjen. Det er jo vanligvis maten som veier mest i sekken og planen var jo at sekken skulle bli lettere og lettere etter som dagene gikk. Neste dag dro jeg oppover Storådalen for å fiske. Her er det mange fine fiskeplasser og ryktene vil ha det til att det skal være mye fin fisk her. Det var en fin dag med blå himmel og god temperatur, men fisk ble det lite av. Jeg forsøkte med både det ene og det andre, men noe særlig med fisk verken fikk eller så jeg. Jeg fikk bare en av den størrelsen som raskt og skånsomt slippes tilbake i vannet igjen. Men jeg kom over en sau som bar tydelig preg av at noen hadde startet fårikålsesongen litt vel tidlig. fire ravner flakset opp og satte seg på noen fjellknauser da jeg nærmet meg, men de spiste sikkert videre når jeg var forsvunnet. Tilbake på Nilsebu kunne jeg bare konstatere at de fluefiskende danskene ikke hadde hatt bedre fiskelykke enn meg, bortsett fra at den ene hadde greid å knekke fluestanga si ca 10 cm ovenfor håndtaket. Flua hadde satt seg fast og i et forsøk på å få den løs så hadde altså stanga brukket tvert av. Litt trist siden han bare hadde denne stangen med seg og hadde tenkt å fiske i flere dager. Neste morgen var det regnvær og vind så jeg bestemte meg for å ta turen hjemover. Planen var å fiske i Heiavatnet og i elva som renner gjennom Klegjadalen og kanskje det kunne bli en fisk eller to å ta med hjem. Danskene hadde begynt å gjøre seg klare for fisketur, men med bare en stang så det ikke ut som om humøret var på topp. Jeg hadde fortalt at jeg hadde en ekstra fluestang og da jeg kom ut på terrassen foran hytta kom det spørsmålet som jeg hadde ventet på helt siden dagen før da de fortalte om den brukne stanga. Om jeg kunne tenke meg å selge den fluestanga som jeg hadde ekstra? Nå ja,- - - - Stanga er gammel og ikke mye verd, men i denne situasjonen steg jo verdien betraktelig. Problemet var bare at hvis jeg solgte den til en grei pris så måtte jeg jo kjøpe en ny og den ville sannsynligvis bli en del dyrere enn det jeg ville få for den gamle. Jeg er ingen god kremmer, så det endte med at jeg lånte bort stanga med lovnad om at han som bodde i Stavanger skulle komme og levere den når de kom hjem. Vi utvekslet navn, adresser og telefonnummer og så dro danskene på fisketur mens jeg begynte på hjemturen. Været ble etter hvert så dårlig at jeg ikke brydde meg med å fiske der jeg hadde tenkt, men konsentrerte meg om å komme raskest mulig ned til sykkelen som skulle ta meg tilbake til Lysebotn. Turen på sykkel var en fornøyelse. Stort sett bare nedoverbakker, men med en tunnel som var så mørk at det var så vidt jeg klarte å sykle igjennom. Min lille hodelykt fra Biltema lyste akkurat nok til at jeg skimtet refleksene på begge sider av veien. Neste gang må jeg nok ha med en bedre sykkellykt. Vel hjemme begynte jeg å tenke på de som var igjen i fjellet med min fiskestang. Ville jeg få den tilbake, eventuelt når ville jeg få den tilbake, og ut fra den gleden jeg opplevde hos dansken som fikk låne stanga mi så vanket det kanskje en liten "takk for lånet presang". Dagene gikk og ingen stang dukket opp og når det var gått litt over en uke så syntes jeg det var på tide å høre om de hadde glemt meg eller om de kanskje lå igjen inne på fjellet. En SMS til ham som bodde i Stavanger gjorde meg ikke noe særlig klokere, og når jeg ikke hadde hørt noe på ca. et døgn så gikk der en SMS til Danmark. Her var det raskere respons og han lovet å komme tilbake med et svar i løpet av dagen. Dagen gikk, og mens jeg satt foran tv og fikk med meg de siste nyhetene så tikket det inn en ny melding. Dessverre hadde alt regnet ført til at det var blitt så mye vann og sterk strøm i elvene at utstyret som de fisket med nok var litt for spinkelt. Den lånte fiskestanga var nok brukket den også. Så kom det noen ord om hvor hyggelig det hadde vert å møte meg før det til slutt ble informert om at ny tilsvarende stang var innkjøpt og allerede sendt til Norge. Så nå er det bare å vente på pakke med ny fiskestang og fortsette planleggingen av ny tur.

Tur til Skjevraknuten-786 moh og Honnvaren-757 moh i Bygland i dag. 550 høydemetere opp fra Byglandsfjorden. Var innom bombeflyvraket fra krigens dager. 5 engelskmenn og 2 canadiere omkom i crashet etter å ha blitt skutt ned av tyske jagere. 22000 skritt ble det i tildels kronglute og bratt terreng.

Jobbtur til Blåfjellenden. Så var det bare å starte på resten av livet. Det er slutt på å måtte tilpasse turelivet til tidsfrister, kunder og leverandører og sjefer. Som pensjonist er det bare Bestyrerinnen å forholde seg til. En formidabel utfordring - ikke å forholde seg til bestyrerinnen men fraværet av alt det andre. Og uten arbeidslivets krav, er det mulig med turer midt i uka. Da måtte det bli Blåfjellenden. Forrige uke var broderen stedfortreder, denne uka var det min tur. Jeg tok turen innover på onsdag. Været var sånn passe fuktig og med litt vind. Nå kom regn og vind fra sør, og da fikk jeg det i ryggen. Det var ikke nødvendig å ha hetta oppe hele turen, men oppe i høyden var det så pass kaldt at jeg likevel fant fram noe å ha på hodet. Det var selvsagt ingen andre ute, Det vil si at jeg kunne se spor i sorpa i mot meg. Mange spor, og var det ikke merker etter et par støvler under de sporene som kom i mot? Det viste seg at det hadde kommet en skoleklasse i mot og at det var to stykker på hytta da jeg kom ned. Denne gangen fikk jeg altså rett. Sist jeg gikk innover, måtte jeg tråkke på snø. Bare et par steg, men det lå altså fortsatt snø i stien. Under mitt opphold i “syden” hadde værgudene selvsagt ordnet sommer og sol i gamlelandet… Og sommer og sol hadde stort sett tatt knekken på snøen. Det lå fortsatt noen flekker i et par nordvendte skråninger, men de lå oppe i høyden på over 900moh. Og det så ellers ut som om sommeren 2015 bare var denne ene uka i august - hvor jeg var vekk…. For på myrene nede ved Fossebekken, var det alt begynt å bli brunt. Bjerkene ved Blåfjellenden har fått gule blader. Og temperaturen var heller ikke direkte sommerlig. Bare rund 7-8 grader øverst. Med regn og vind så virker det kaldt. Det tyder på at høsten ikke er langt unna. Sommeren har vært kort, det viser også på blåbærene som fortsatt ikke er modne selv nede på omtrent 600moh - da i nordhellingen, men likevel… Det ble jobbing på torsdag. Ut på ettermiddagen kom broderen innover, i torden og regn, og jeg fikk følge på hjemturen. Både onsdag og torsdag hadde det regnet. Det rant og surklet i bekker over alt. De hang som hvite slør nedover fjellsidene. Det var vått. Vi startet likevel med friskt mot oppover, og fikk en fin tur over heia. Det var ett eller annet som fløy i lufta av og til, men ikke så mye at vi ble våte. Det hadde startet to fra Tsjekkia før oss, og vi var selvsagt litt spent på om vi ville ta igjen disse. Som vanlig for vi forbi i det de andre hadde en pause. De kom seg fort på beina da de så oss, og de var ikke langt etter oss oppe i bakken da vi sto ved bilen. Litt pes fra andre gjør at det blir tatt i litt. Og med sorpe kan slikt ende galt. Heldigvis ble det bare en utglidning som greit ble kontrollert med bakfoten, men det var ikke langt fra en skikkelig strekk… Det går som regel godt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hva med lundehund. Den kan ikke bære allverdens i kløven, men kløve kan den. Fantastisk turhund som kommer seg frem over alt. Funker bra i byen og tar liten plass inne I tillegg er det jo norsk kulturarv og dere er med å redde rasen

Oppretter denne tråden for erfaringsdeling rundt MSR sitt PAPA HUBBA NX. Det er ikke veldig mye informasjon å finne på nettet, så her er det fint om noen har egne erfaringer som de kan dele. Har selv bestilt teltet og vil poste mine erfaringer når jeg har fått teltet i hus. Dette skriver Oslo sportslager om teltet: Endelig i 4-personers utgave! Papa Hubba NX er det nye og største medlemmet i MSRs svært lette Hubba-familie. Papa Hubba NX er et stort og romslig 4-mannstelt som veier under 3 kilo. Papa Hubba har nesten 5 kvadratmeter plass i innerteltet, og gir suveren liggekomfort for 4 personer. Dette er et av verdens letteste telt for 4 personer. Til tross for den svært lave vekten byr Papa Hubba NX på overlegen komfort. Papa Hubba NX har en unik stangkonfigurasjon som gir suveren plassutnyttelse og gir svært mye volum inni teltet. Det er også svært enkelt å sette opp. Papa Hubba NX kan settes opp med bare ytterduk, bare, innerduk, og selvfølgelig begge deler. Ytterduken er fargekodet slik at du enkelt ser hvilken vei det skal stå. Den selvstående konstruksjonen gjør det enkelt å finne den ideelle plasseringen for teltet. MSR Papa Hubba NX har inngang og fortelt i begge ender. Dette gir enkel adkomst når mange bor i teltet. Forteltene gir også god plass til lagring av utstyr. Innerduken sørger for suveren lufting og borttransport av fukt. Med sin vekt på bare 2960 gram er dette et ekstremt lett telt. Pakkvolumet er også svært lavt. Pakket med alt medfølgende tilbehør er størrelsen bare 53 x 17 cm. Det er intet annet enn imponerende! MSR Papa Hubba NX er det perfekte telt for familier som ønsker seg et lett telt med god plass. Personer: 4 Sesonger: Vår/Sommer/Høst Minimumsvekt: 2670 gram Vekt med alt medfølgende utstyr: 2960 gram Pakket størrelse: 53 x 17 cm Antall innganger: 2 Plugger: 14 x MSR Mini Groundhog Stenger: DAC Featherlite Materiale ytterduk: 20D ripstop nylon 1200 mm Durashield™ polyurethane & silicone Materiale innerduk: 20D ripstop nylon, 15D nylon micromesh og 30D ripstop nylon 3000 mm DuraShield polyurethane & DWR Grønn og Hvit Produsentens produktside Noen som har noen erfaringer med teltet?

Nei, plassen er jo ikke noe problem, men siden jeg ikke har må det anskaffes. Er det ikke veldig nødvendig dropper jeg det tenker jeg.

Tror ikke du trenger det, var der første uka i august, gikk veldig fint uten. Men er du usikker er ikke gamasjer det som veier mest og tar mest plass

Hei! Jeg er 183cm og drøyt 80kg. Var ikke noe problem å trekke dyna helt over hodet... Jeg er meget fornøyd . De dedikerte quilten til cumulus mistenker jeg for å være perfekt tilmålte for gramjegeren, comforteren har ekstra i bredde og høyde.

Den er stor i størrelsen. Jeg er som regel en ganske standard medium. Av og til large, men sjelden. Denne passet egentlig greit i small, men ble bittelitt snau i armene, så jeg gikk for medium.

Er vel egentlig aktuelt også for engasjerte medlemmer hos oss.. http://www.noa.no/noa/nyheter/bevar-marka-si-nei-til-aktivitetssonene-article33867-2147.html Underskriftskampanje her: http://www.underskrift.no/vis.asp?Kampanje=5618

Jeg tar med Vestlandslefse. Deler dem i to og putter dem i en isboks. Del dem på tvers av rillene. Før bruk, dynker du dem i vann og legger dem i en plastpose. Vent, 10 - 15 minutter, ta dem ut og sammen med smør og sukker (og gjerne kanel) er dette god kaffemat, og som selvstendig måltid. Utmerket når du trenger noe ferskt.

Det kommer straks en fotokonkurranse med en spennende premie Den har vært planlagt en stund men jeg ville vente til sommerens turer var unnagjort for både meg selv og medlemmer slik at vi får et vell av flotte bilder.

Minkolje fungerer utmerket på mine Alfa Walk King. Var tirsdag og onsdag i Lysefjordheiene i regn og vått terreng. Vadet vel et dusin ganger uten å ta inn vann. Merk at jeg er lat og kun smurte dem inn før turen startet.

Sier meg enig. Veldig lite sommer. Var på tur Flørli - Langavatn -via Blåfjellenden - Flørli på tirsdag og onsdag, tok morgenbåten hjem torsdag morgen . Mye vind, en del regn på tirsdag. Klarte meg uten regnjakke på onsdag. Var blåbær i Blåstøldalen og på Flørli. Hvis det er noen fra STF-dugnadsgruppe her: Blåfjellenden til Flørli kunne trengt noe rødmaling Takk til 60+ gruppen til STF for god gulrotkake på Langavatn.

Nå har ikke jeg gått med egen hund på Møysalen men jeg gikk guidet tur hvor det var med to små hunder. Der hadde eierene dem i sekken til tider da det er noen luftige partier. Tror det fort kan bli slitsomt med for stor hund da du nok ikke kommer unna å måtte løfte hunden et par ganger på de siste og bratteste partiene. Men det er absolutt ikke umulig. Skal du gå guidet tur har de vell egentlig regel på at man ikke får ha med hund, men de gjør unntak.

Generellt sett så er alle typer spisshunder stae med sterk egenvilje og sterke instinkter, er det et must å ha bikkja løs ville jeg valgt andre raser. Uansett respekter båndtvangen, det er det beste for alle parter. Samtidig så kan en lettere unngå at hunden roter seg borti orm og blir bitt. Det virker som mange ikke tenker på den muligheten. Og skjer det og hunden rekker å bli dårlig nok og man ikke veit hva som er skjedd fordi en ikke hadde tilstrekkelig kontroll på hunden og oversikt over hva som har skjedd, så blir det vanskeligere å hjelpe og situasjonen mer akutt enn nødvendig. Godt mulig jeg er paranoid når det gjelder orm. Men jeg brant meg på å bruke flexiline en gang og bikkja var langt foran meg og jeg ukonsentrert med skravling med vennene bak meg da bikkja ble ble bitt av orm - med kort band så kunne jeg både ha sett ormen og fått trukket til meg hunden med en gang! Ingen garanti for noe men mye større sjanse for å unngå bitt.

@Lise&Raiden I all beskjedenhet skulle jeg ha sett hva rase det var om jeg fikk et helbilde av han, litt vanskelig å ta rasen utifra profilbildet for der var den ganske lik en Buhund! Ellers har de litt forskjellig uttrykk i ansiktet ørlite mindre enn Buhund også, og kan ha litt anderledes fargeversjoner. Ja, jeg er nerd:-)

Kan skrive litt om shibaen, siden du nevner den. Shiba er en flott rase til tur, og de har blitt veldig populære i Oslo den siste hunden (altså - de fleste funker fint i leilighet). Kan bære litt kløv (men begrenser seg litt da de er små hunder - min veier 10 kg, så han bærer stort sett ikke mer enn sin egen mat og godis) Er det et must å ha hunden med på joggetur ville jeg nok vurdert en annen rase. Mange shibaer elsker å være med å jogge, men de har såpass sterk vilje at mange ikke gidder - selvom de holder joggefart på turer ellers Vet om noen shibaer som fungerer på jakt, og det er også mange shibaer som er godkjente ettersøkshunder. Pelsstell - røyter helt sinnsykt til tider, men ellers trenger den ikke annet enn en dusj en gang i blant. Ellers er jeg nødt til å nevne at de fleste shibaer ikke er helt som andre hunder, så hvis det er en rase dere vurderer - les dere mest mulig opp rundt den. Mange kan aldri ha shibaene sine løse (jaktinnstinkter), det er en del samkjønnsaggresjon, og de er særdeles sta ("ja, jeg kan gjøre som du sier, men jeg gidder ikke.") Jeg er absolutt shibafrelst og angrer ikke et sekund, men jeg elsker alle særheten deres som gjør de litt annerledes

Shiba Blir ofte spurt om han er en buhund

Takk for oppmuntringen. Akkurat nå trenger jeg den. På den andre siden, jeg trodde det var slutt også fore 15 år siden ha jeg fikk hjerteinfarkt. Men jeg har hatt både lange og flotte turer siden.

Selv om de tel langt utenfor trådens emne, så tillater jeg meg noen ord om akillesen... Jeg er også født i første halvpart av forrige århundre, og har siste 5 månedene slitt med en motvillig achilles. Jeg føler at jeg langsomt blir bedre ( til det igjen blir galt?), men da følger jeg råd fra fysioterapeut med eksentrisk trening. Det blir ikke like ofte og lange turer som før, men jeg går fortsatt. Og håper det ikke blir være....

Hekta på tur kupp. http://www.hektapatur.no/warmpeace-viking-600--p-1519.aspx?utm_source=kelkoo&utm_medium=cpc&utm_campaign=kelkoo

Heldiggrisen! Jeg holder kanskje en time på det før sulten og de sure oppstøta gjør seg meldende.. Paradoksalt nok går jeg lenge på risgraut, det er jo i utgangspunktet mer næring i havre..

Niks, har du først startet denne tråden må det minst være en Wergeland i premie. Jeg mener en Munch.....

Første dag hjemme etter offshoretur er alltid tung å komme igjennom. Det hjelper å komme seg ut på tur framfor å legge seg på sofaen. Tenkte jeg skulle vandre oppover Otras vestbredd. Men en forsinket vårflom satte en stopper for det. Sandstrendene stod under vann. Fulgte heller grusveien oppover med noen stikk ned til elva for å nyte medbrakt kaffe. 9000 steg så litt trim ble det nå.

Etter første fjelltur er det bare lovprising om løsningen og Cumulus sine dunprodukter. En kompis av meg hadde Comforter XL utgaven med seg, den var gigantisk, men den er jo også beregnet til 2. Vi hadde frostnatt den første natta, det merket jeg ikke noe til. Resten av turen var på pluss siden, men siste natta blåste topphatten på lavvoen seg skjev, så det rant vann inn på quilten. Dunet kollapset ikke, så enten er quantumtrekket tett nok, eller så fungerer faktisk hydrofobisk dun. Jeg ble i alle fall ikke kald. Jeg merket at quilten var veldig varm, og at den kanskje kan bli i varmeste laget oppover plusskalaen, men på en annen side er det veldig enkelt å regulere med en quilt. Størrelsen på L500 er stor, ikke noe problem og tylle seg inn, en kunne tilogmed kanskje klart seg med noe mindre. Men vektbesparelsen er liten, og bruksområdet kraftig redusert. Jeg sov riktignok med klær på. Noe på grunn av ren skjær latskap, men også fordi det jeg har lest at det kan være klamt å ligge rett på liggeunderlaget. På turen var jeg både drita og fornøyd .

Samme erfaring her. Alle gore-tex sko jeg har hatt gir etter for vann tilslutt hvis man går i timesvis for ikke å si dagesvis i myr-terreng. Uten voks og impregnering etter ca tre timer. Med impregnering eller god voksing kan dette gjerne forlenges til det dobbelte minst.

Prøv Kiwi bivoks eller Meindls voks. De synes jeg er bedre enn Nikwax. Men å forvente at en lærstøvel holder all fukt ute på en flerdagers tur når terrenget er myr og andre fuktige områder er å håpe på mye. Etter hvert jobber du gjerne vannet inn i skoen ettersom du går.

Vil gjerne ha kritikk/kommentarer på dette bildet og fremgangsmåten/teknikken. Bruker noen ganske enkle (bare man vet hvor man finner dem) funksjoner på Photoshop til å redigere fram det bildet jeg vil ha. Oppgave: På eggen sør for Ågottind tok jeg ett bilde av fjellet. Pga. av at fjellet i virkeligheten er veldig nært meg får jeg ikke ett godt bilde som viser både profilen av toppen, luftigheten og samtidig beholde "widescreen/landskaps"-formatet. Tar derfor bildene vertikalt med ett vidvinkel-objektiv (12-24mm) på ett fullformats-speilreflekskamera. Tok 7 bilder med ca 50% overlapp. Etter en runde med behandling av lys og kontrast av hvert enkelt bilde og påfølgende synkronisering i Adobe Lightroom blir bildene sendt til Photoshop. Bruker deres funksjon (automate) for å sette sammen bildene, dette skjer automatisk og tar noen minutter. Resultatet ser slikt ut. "Warper" så bildet manuelt til den versjonen jeg vil ha som er å prøve å få bildet så reelt som mulig. Bildet kommer uansett til å se noe forvrengt ut da det er ca 190 graders synsfelt krympet inn til ca 5 graders synsfelt for de fleste som ser bildet på PC-skjermen. Så litt spot healing for å fjerne forstyrrende elementer. Endelig resultat.

Mellom Paradise Hotel, Facebook, Jakten på kjærligheten, Skal vi danse, 71 grader nord og anna reality fjas, har jeg faktisk rukket 80 sider med Fønhus de siste kveldene. En god bursdagpresang i novembermørket.