Noen tanker rundt dette med å motivere småbarn for tur

[Kjell Iver]

Hvordan klarer dere å motivere deres småbarn (2-7 år kanskje) til å gå?

 

Jeg har sett mange foreldre legge opp turer i lett terreng - i håp om å de små til å gå. Kanskje starte med en lett skogstur bortover osv.

Likeledes har jeg sett at mange lokker med godteri og kjeks for å få "fremdrift" - uten at det hjelper så veldig mye. Når målet ligger så usannsynlig langt fremme er det også lett å miste motet. Spesielt om pappa har en tom bæremeis på ryggen! 

 

Jeg har sett at mine små faktisk først blir skikkelig motivert når det blir litt klyving og litt bratt. Det er også de turene de husker aller best - nemlig der det er litt krevende. 

 

Her er noen småtriks som vi har benyttet (med vekslende hell) for å få opp dampen:

• spise skikkelig mat (brødskive)  før man legger avgårde - styr unna sukker.
• gå mange barn i lag kan motivere alle til å gå på (type Barnas Turlag turer er fine).
• Ikke ha med bæremeis - men legg en bæresele i sekken som man kan benytte ved krise.
• Legg opp til små etapper og legg løypen slik at de kan finne sin egen vei oppover dit man skal. Det er mer motiverende å finne litt småklyving.
• Ikke vær redd for å stoppe før man når målet - barna bestemmer tempoet. Prøv allikevel å ha et klart mål for turen.
• Ikke la noen gå langt foran de andre - det er demotiverende.
• ta turer dit det er noe å se på underveis - ikke bare tett skog.
• Ikke la ungene bli for varme - det er lett å glemme.

Noen flere lure triks?

 

[Vrimmel]

En ting som jeg syntes var veldig gøy som barn (på vinterstid) var at en voksen gikk foran et kort stykke og gravde ned flere depoter med noen godteribiter i en plastpose som han markerte med en pil. Så skulle barna "oppdage" disse underveis og grave de ut.

 

Ellers har du den klassikeren "Nå er vi nesten er fremme." når man ikke engang er halvveis. Dette er egentlig mer irriterende enn motiverende, men samtidig en fast tradisjon på familietur som må videreføres.

[Martin HJ]

Bli med inn i barnas verden/tankegang og bli leken, skap morsomme historier og fortellinger underveis som forbinder omgivelsene og området dere går i. Det finnes mange krokete troll i en gammel furuskog, en stor mosegrodd steinblokk med hule blir fort et skognissehus og en akkurat passe pinne blir til et riddersverd - kanskje en pause for å ta en fektekamp? Kommer jo an på hvor gammelt barnet er og hva man gjør ut av ting, men blir gåetappen underholdene og interresant for et barnesinn går turen mye lettere. En annen greie er å finne checkpoints og slå på dem hver gang man kommer til en ny og rope CHECKPOINT, og det er om å gjøre å samle flest "checkpoints". Og disse checkpointene er, hvis man går på en merket sti, de røde Tène eller de blå merkene og noen steder stolpene som merker opp stien. 

 

Og selvfølgelig skryte av dem og fortelle dem hvor flinke de er til å gå og til å bære osv. Positiv holdning hele veien som løfter dem frem, og alt dette på en mett mage av langsomme karbohydrater, grovt brød med leverpostei osv. Sultne barn fungerer ikke og da er det ikke noe som er gøy for liten eller for stor

[RoyN]

Et lite tips og en erfaring er at sti er mye mer motiverende enn monoton (grus)vei. Samt å ikke ta seg vann over hodet når det kommer til lengde på turen. Å dele opp distansen i etapper og vise på et kart hvor langt man er kommet og hvor målet er kan og være motiverende   

[Blackbrrd]

Gikk tur i Rondane med faren og søsteren min når jeg var 7 (og søsteren min var 12). Vi hadde det morsomt med å finne neste T og denslags. Det var en tur i regi av DNT, som fattern plustelig tok over som turleder på, ettersom turlederen måtte avbryte etter første dagen. Jeg og søsteren min fikk derfor gjøre litt mer som vi ville. Husker egentlig alt på denne turen veldig godt. Gikk Bjørnholia-Rondvassbu-Veslesmeden t/r-Dørålseter. Turen mellom Bjørnholia og Rondvassbu løp jeg og søsteren min etter de røde T-ene. Dagen etterpå gikk turen opp til Veslesmeden. Veldig spennende å komme så høyt opp. Siste dagen tok vi båt (jeg var på båt #2 sammen med faren min, mens søsteren min var på båt #1). Husker jeg var veeeeldig keen på å ta igjen henne, men hun kom fram noe sånt som 15 min før oss.

 

Tips jeg har:

• Sti, ikke vei
• Varierende landskap
• Pass på at ungene spiser nok
• Topptur
• Hytte-til-hytte turer er spennende

Unger har det gjerne lettere med å holde "Voksen"-tempo når det er bratt, ettersom de veier så lite. Som 8-åring gikk jeg opp/ned Galdhøpiggen fra Spiterstulen på 4/2 timer. Vet ikke om jeg hadde gjort det samme i dag.

[+virrma]

Jeg er veldig enig med @MartinHJ. For oss har det vitkigste trikset vært lek, og selvsagt må jeg være med. Vi har lekt oss gjennom turene fra hun var 2,5 år. Leken har selvsagt utviklet seg, men det viktige er at jeg er med på den. Den siste versjonen, og min foreløpige favoritt, er at hun er trekkhund og jeg er hundekjører. Genialt med litt drahjelp til pulken!

 

Vi har sunget mye og jeg har fortalt mange historier. Våre beste samtaler har vi også ofte på tur.Og så gjelder det å huske regelmessig påfyll av mat. Vi prøver å praktisere pauser hver time. Det trenger ikke å være lange stoppen og mye mat, men stabilt blodsukker hjelper veldig på motivasjon, humør og alt mulig annet.

 

Valg av turmål og turmåte kan også bidra til motivasjon. Er det noe spesielt med stedet, eller noe som skjer underveis? Vi ser på kart og snakker om turen, både før og under.

[steingrd]

Mye klokt som er blitt sagt her.

 

Har også erfart at grusvei er håpløst, sti og gjerne litt kronglete sti er absolutt å foretrekke. Vi pleier som regel ikke gå så langt, men jeg har da klart å få 3-åringer til å gå 4-5km så det går an. Da måtte det mye synging og tulling og prating til for å få det til å gå.

 

Vi pleier også be ungene lete etter T'er og blå streker på trær, men det varer ikke så lenge før akkurat det blir kjedelig.

 

Pauser for å plukke bær, sjekke ut maurtuer, isfosser, bekker osv alt etter årstiden blir det mye av.

[Tessatroll]

Samd i det meste som vert sagt. 

 

Val av terreng er relevant også for oss (no har eg nokså store born, elleve og blir tretten, men dei har no eingong vore små). Grusveg er dødens og klyving er topp.

 

"Referanseturar" som ungane kjenner godt har vore viktig for oss på nye turar. "Det er omlag like langt som......" "Me skal gå halvparten så mange høgdemeter som til xxx men over litt lenger distanse. Det vil seie at det er slakare, men lenger enn xxx".

 

Og ja, vegen er målet osv, det må vere grunnsteinen. Men nokre gonger har eg også presentert sanninga for borna mine. At innimellom må me faktisk ha framdrift for å nå eit spesifikt mål me har sett oss. Trur det er viktig å anerkjenne mål som motivasjonsfaktor også, reelle, faktiske og fysiske mål. 

 

Det sosiale har kanskje vore den viktigeste nøkkelen for oss, både tidlegare og no.

For nokre år sidan gjekk med Norge på tvers langs 63. Me var fire vaksne og sju kids, som gjekk frå Stjørdal til grensa (Sylan). 6 av ungane var i alderen 7-10 år, den siste var 4.

Den minste satt ein del på pappa sine skuldre, spesielt når myrane var tunge å gå (vått år, snøen låg lenge).

Eg var i utg pkt skeptisk til ein så lang tur med så mange born, og me hadde sjølvsagt exitane klare og stressa lite med målsettinga. Turen gjekk som ein leik.

Pga vått år og omklopping vart turen litt lenger enn elles, trur me gjekk omlag 130 km. Ungane hadde kvar sin dag som var litt tung, elles sprang dei fremst jamt over.

Ein tur som lærte meg mykje om korleis eg sjølv undervurderte det som bur i ungane mine, og kva det sosiale har å seie. 

 

Det er gjennom litt spenstige prosjekt som dette at mine verkeleg har gløda på tur. 

Har fleire gongar opplevd at det er nett den vesle turen som verkeleg vert eit helsikke å motivere, til tross for all verdas pedagosiske verkemidlar og skøyale påfunn, men den lange, litt i overkant drøye turen går så det grin.

 

Dette gjer at i vinter som har vore har eg nesten ikkje hatt med ungane mine på kvardagsturane. Dei har fått styra med sitt, venner og fritid osv, og så tek me ein overnattingstur eller liknande omlag ein gang per månad, gjerne båltur i skogen. Tur har ei god stund no ikkje vore den viktigste interessa deira og det har eg respektert. At eg har gjort det, og ikkje vore "på dei" har resultert i at dotter mi vil velje friluftsliv som valfag på skulen til hausten. Det har også resultert i at dei vil vere med meg til Svalbard i sommar, på tur. To og ei halv veke der oppe totalt, 10-12 dagar ute på Prins Karls Forland. Til gjengjeld sett eg av ein dag til leikeland med guten min og ein dag shopping med jenta mi (båe deler får det til å rykke hardt i sjela). Eg fekk beskjed med mine (til tider altfor) reflekterte born, om at dersom det er eit felles ansvar å skape trivsel i familien, fekk eg pent bidra utanfor eiga komfortsone også.

Gi og ta med andre ord. Til sjuande og sist er det samværet som er viktig, og eg er overtydd om at ungane kjem til å kose seg stort på Svalbard, og eg kjem til å ha det flott på shopping og Leikeland. 

 

Ungdomsskulealder gir andre "turutfordringar" enn små born, og eg knip meg sjølv i å tenkje "sukk, kor enkelt alt var den gong dei var 7"  

[Aasne]

Har ikke mye nytt å komme med, mange fine råd! Slenger meg likevel på noe som tidligere har blitt nevnt. 

 

Lek og sang er pr dags dato de mest effektive virkemidlene her i gården. Om vi synger "glemmer" hun (på snaue 3år) at vi går. Å leke seg fremover med f.eks gjemsel elller rollelek med dyr slår heller aldri feil.  Bæremeisen har vært lite med, vi har heller puttet henne på toppen av sekken/skuldrene om det har blitt drøyt.

 

Vi, som de fleste andre sikkert, merker at det som motiverer og distraherer endrer seg i takt med at ungen vokser, men at stier og ulendt terreng er å foretrekke fremfor slette veier tror jeg må gjelde barn i alle aldre

[Arcticpeak]

Jeg kjører ikke noe stort motivasjonsprogram, men prøver å fortelle ungene (nå 4,5 og 6,5 år) hvor langt vi skal gå og hva vi skal gjøre når vi kommer frem.

Hun eldste løper gjerne avgårde foran meg og hun minste, men tar seg tid til å vente ved passende anledninger.

Ellers så prater vi en del når vi går, gjerne om helt dagligdagse ting som har skjedd i det siste eller om ting vi ser underveis, det er utrolig hvor langt man kan gå mens man prater.

På lange turer er det viktig med lange pauser med god mat. Typisk brødskiver, polarbrød, saft, kakao og selvsagt litt ekstra godt som Kvikk Lunch og rosiner. Jeg har alltid med et mindre hestelass med Kvikk Lunch lett tilgjengelig i tilfelle det trengs, men ender som regel med å bære det meste av den hjem igjen.

Men på "helvestesturer" slik som f.eks. i fjor sommer, hvor vi ble overrasket over iskaldt regnvær når vi skulle hjem etter å ha tilbrakt natta i telt og vi ikke hadde med oss vanntette klær (Yr hadde meldt sol og varme i hele uka, og det hadde vært fint vær i en uke, det var derfor ingen grunn til å mistenke Yr for å ta feil), da var det veldig godt å ha med ett ekstra lager med Kvikk Lunch.

2,5 timer å gå i kaldt øsregn tok på for hun minste, heldigvis kler vi alltid ungene i ull fra innerst til ytterst når vi går på tur og det gjorde at ungene ikke var kalde, men det er ALDRI moro å være gjennomvåt.

Hun eldste klagde ikke en eneste gang og var veldig behjelpelig med å prøve å motivere lillesøsteren sin.

Da vi kom frem til bilvei ble ungene satt på en stein med softshelljakken min og siste rest av Kvikk Lunch lageret ble tømt og fordelt mellom de, mens jeg gikk de siste 5-600 metrene bort til bilen alene.

Kjørte bort til ungene, fullt varmeaparat på i bilen og lot den stå på tunggang mens jeg skiftet klær på ungene og satte de inn i bilen med tørre klær.

Underlig nok så husker ungene tilbake på den turen med bare positive tanker, mens det for meg var selve marerittet fordi jeg følte meg så fordømt uforberedt siden jeg ikke hadde tatt med vanntette klær til ungene. (De vanntette klærne lå igjen i bilen for å spare 2-3 kg i vekt.)

Av alle ting ønsker ungene at vi skal gå den samme turen i sommer fordi de skal vise til mamma hvor fint det var der!

(Det hører med til historien at dagen vi gikk inn hadde vi nesten 20 grader og strålende solskinn og koste oss med å grille og bade, ikke hverdagskost på 1000 m!)

[Snøfnugg75]

Her var det mykje bra! Å ha med ein venn er det beste tipset. 

 

- Å leite etter noko er også lurt.
- Leite etter visse blomster/froskar/fuglar/raude T-ar
- La barna få fotografere
- Å skrive i toppboka eller få klistermerke på toppen/stempel i boka, er veldig motiverande
- Å kome fram til noko er spennande. Enten ei hytte, ein teltplass eller aktivitet.
- Bere eigen sekk- ikkje for tung! Ha eiga drikkeflaske og kanskje nøtter, så slepp ein å mase om dette.

 

[Gnelse]

Jeg har lært opp enkelt bruk av kart og kompass, så det ble jammen stas for barna. Da går å holder oversikt om vi er på rett spor. (de tenker ikke alltid over at vi allerede følger en sti)

[Imp]

Folk her har vel sagt det meste. 

 

Men jeg vil gjerne ha med - ikke legg lista for høyt for barn som skal introduseres for friluftsliv. Ta med mat og sovepose og bygg et lite overnattingssted i skogholtet bak huset e.l. Bare det å overnatte ute er en stor opplevelse og er nok det som trekker mine barn mest!

 

Ellers syns de det er veldig stas når jeg forteller improviserte godnattahistorier i teltet. Sist ble vi inspirert av mammuten på soveposen til guttungen, så da ble det eventyr om mammut! 

 

Noen nevnte at grusveier er kjedelig - ja, men de pleier vi å sykle! Og så har vi med oss sykkellås så vi låser syklene til noen trær før vi går videre på sti.

 

Og helt enig med deg Kjell Iver, i at barna syns det er gøy med klatring og klyving. Var turleder på en tur for et par uker siden, og veien hjem var en skikkelig utfordring for enkelte av de voksne...mens barna syns bare det var spennende og rapellerte ned skråningene der det var festet tau, som de aldri hadde gjort annet. Veldig moro!

[Blackbrrd]

Gå på toppturer. Da har turen et veldig klart mål. Det er gjerne også mye å se på. Det fungerte også for å få med kjæresten min på tur.

[maritamt]

Av alle motivasjonstriks eg har prøvd, er Geocaching utan tvil det som har fenga både 4 og 7 åringen min mest og over lengst tid. Dei elskar å gå på skattejakt, og dei vil gjerne gå same turen igjen og igjen for å sjå om skattane deira har blitt byta ut