Søk i nettsamfunnet

Januartur til Tjønnholstinden Mens planene om en romjulstur til Jotunheimen sklei ut i et eller annet, utkrystalliserte det seg en plan for nyttårstur med Jørn via chat og SMS. Han manglet et par sekundærtopper nordvest for Tjønnholstinden, og jeg ville gjerne på tur. Søndag 2. nyttårsdag ble datoen. Vi var i grunnen litt spente, for veien over Valdresflye hadde vært stengt både nyttårsaften og 1. nyttårsdag pga. vind. Grytidlig søndag morgen var det fortsatt ingen ny oppdatert vegmelding. Jørn dukket opp uforskammet frisk på døren kl. 7, etter halvannen times kjøring fra Gjøvik. Kl. 8 presis ankom vi bommen ved Garli, og det var en lettelse å slippe se en "vegg" av refleksbrikker på bommen, men snarere en åpen vei som forsvant inn i mørket. Et stykke ned i bakken mot Heimdalsmunnen, der veien er på sitt nærmeste i forhold til Heimdalsmunnen parkerte vi, dvs. først måtte en liten parkeringslomme graves frem. Jørn valgte kortfeller, mens jeg holdt meg til min gode venn: blå swix. Skuffende vær og rumlende snø Været var ikke som meldt. Det blåste fra nord-nordvest, en del snøfiller danset gjennom lufta og de høyeste toppene var borte i en mørk skymasse. Men nå var vi her, så det var bare å krysse fingrene. Ved inngangen til Leirungsdalen krysset vi Leirungsåe og fortsatte på andre siden. Her var snøen løs og forholdsvis dyp til vi kom over det verste krattbeltet. Videre var snøsjiktet veldig ustabilt. Jeg gikk først og opplevde hvordan snøen søkk, drønnet og hvordan sprekker strakk seg i alle retninger, til dels ganske langt avgårde. Det var jo ikke noen fare her på grunn av liten helling og små snømengder, men jeg blir i alle fall litt reservert av slik. Det lå i bakhodet hele veien videre ift. veivalg, f.eks. forbi bekkedaler og lignende. Lite snø Vi begynte oppstigningen ganske tidlig. Flanken oppover fra Leirungsdalen var ganske herjet av vinden og ekstremt snøfattig, men vi fant da litt snø til skiene lell. Over dalbrekket fortsatte vi til utløpet av Søre Tjønnholet hvor vi trolig lokaliserte renna hvor Mayhassen hadde ment å gått opp om han skulle vært med. Det var mye blå is som lyste der borte. Sikkert en spennende isklatretur. Surt vær på Tjønnholsoksle Etter en kort matpause fortsatte vi mot Tjønnholsoksle. Vinden hadde dratt på og stod nå på skrått inn i hetteverdenen. Kreftene begynte også å røyne på den siste kneika mot toppen. På Oksle kunne jeg raskt se at Jørn hadde fått en mindre kledelig hvit flekk på ene siden av nesa. Han var rask med å få på ansiktsmaska etter en kjapp opptining. Været begynte dessuten å smile litt til oss. Et kort solstreif gled over toppen vi stod på og vi kunne skimte konturene av toppeggen på Tjønnholstinden. Dette var da fremskritt! Etter en kort fotopause på Oksle skled vi ned på stålskare mot skardet i retning Tjønnholstinden. Merkelige kontraster Vinden stod friskt på også her i skaret. Været var i bedring, men snøfokk og en dugelig porsjon minusgrader fristet lite til pause. Vi hadde begge tenkt det samme inni hettene, så det var ingen diskusjon om fremkomstmiddel videre. Skiene ble satt igjen. Veien videre var både bratt og ganske steinete. Skiene ville helt sikkert bare vært til hodebry for oss. Seigt men greit opp til Tjønnholstinden NV1. En kjapp titt på klokka fortalte oss at tiden går fort når man har det gøy (eller når man begynner å bli bra sliten). Jeg spurte Jørn om han hadde tenkt seg på Tjønnholstinden som tronet kvasst mot himmelranda der i sørøst. Han ristet på hodet og jeg foreslo at han skulle gå alene til NV2 mens jeg skulle gå til Tjønnholstinden, så kunne vi møtes nede ved skiene igjen. Som foreslått, så gjort. Været var nå i riktig godlune en periode. Sola skant gjennom snødrev og skydotter. Opp mot Tjønnholstinden ble det etter hvert tungt. Av en eller annen grunn lå det knedyp puddersnø her på ryggen (og knapt noen andre steder på turen), og på toppen var det til alt overmål vindstille. Vindstille som i å kunne tenne en fyrstikk og la den brenne uforstyrret ned. Nede på Tjønnholsoksle stod snøføyka boligblokkhøyt. Pussig, men det var bare å nyte. Jeg klarte ikke å rive meg løs og ble stånde på toppen noen minutter. Utsikten mot Surtningssue og Besshøe var flott. Det samme mot naboene i Gjendealpene og i retning Valdresflye og Valdres. Ellers var det meste av Jotunheimen pakket inn i skyer. Retur er sjelden noe gøy Nede ved Jørn og skiene, var det å legge på litt blåvoks for å ha å gå på de 150 høydemeterne opp til Oksle. Aldri noe moro med lange motbakker på returen. Nedkjøringen ble også mer en jobb enn glede, men ned kom vi og noen timer senere ankom vi bilen i stummende mørke. Jeg hadde ikke tenkt noe på det egentlig, men nå slo det meg at dette var første gang jeg hadde vært over 2000 moh i januar, den eneste kalendermåneden uten 2k tur. Det var jo litt gøy syntes jeg da. Store barn, små gleder. Bilder og kart fra turen kan ses her: http://peakbook.org/tour/7374/Mins+f%C3%B8rst+2ktur+i+januar.html

Tilfeldigheter denne morgenen ville det slik at utgangspunktet for turen ble Fondsbu i stedet for Torfinsbu som først ment. Siden turfølget også uteble ble det etter kort rådslagning med Solbjørg i solveggen på Fondsbu bestemt at dagens mål ble Snøholstinden. Huun hadde noen gode tips for å korte ned anmarsjen til dette gigantiske fjellet. Jeg fulgte gamle "poststien" over Gravafjellet opp til Grønebekktjernet før kursen ble lagt rett mot østsiden av Snøholstinden. Meningen var å gå opp normalveien på søreggen, men mens jeg gikk mot fjellet ble lysten på å prøve østeggen større og større. Kunne ikke huske å ha lest noe spesielt hvordan denne eggen var, men om det skulle bli for galt var det jo altid mulig å snu og gå opp under snøfonnen i østsiden, noe som så ganske greit ut. Turen opp til eggen på 1900 meter var ganske så morsom i seg selv ettersom mye av uren er av så grov stein at det til tider minnet mest om buldring. Godt å slippe den evige "Jotunheimenura" som haddde plaget beina den siste uken. Eggen så frisk men overkommelig ut hele veien oppover og den startet også ganske snilt med en koselig hammer som bød på fin klyving på blokker med god friksjon. Så ble det motorvei noen meter før den dramatisk smalnet av til noe av det smaleste og reneste jeg noen gang har sett i Jotunheimen. 8-10 meter med egg som var formet som en sal. Overhengt på den ene siden rett ned i breen og 30 meter med sva ned i en steinrøys på den andre. De siste meteren blir svaet brattere men eggen litt breiere. Hadde det vært vått hadde jeg snudd her, det er helt sikkert. Etter eggen er det noen flere meter med motorvei før en hammer reiser seg dramatisk og sperrer veien. Lysten til å returnere over eggen var heller liten så etter å ha sett og tatt litt på hammeren bestemte jeg meg for å prøve. Brukte 5 min på å knyte skolisser, drikke vann og senke pulsen. klatringen gikk veldig greit, takene var gode og friksjonen upåklagelig. Noen løse steiner er det så det er greit å ta det med ro og sjekke ut det man har ment å sette føttene på opp her. Resten av turen opp til toppen var enkel spasering i vår kjære Jotunheimenur... Turen ned nordvesteggen var en helt perfekt avslutning på en super tur. Fin klyving på forholdsvis fast stein og om man ikke er interesert i å gjøre det vanskelig er det stort sett altid fine omveier. Returen ut Mjølkedalen trenger vell ingen nærmere beskrivelse... Turen ble 23 kilometer og varte 8 timer T/R Fondsbu.

ADVARSEL: DETTE BLE LANGT! Siden vi gikk gjennom Skagastølsdalen og Midtmaradalen med telt i 1996, har Hurrungane og i særdeleshet Storen stått mitt hjerte nært. Da jeg også begynte å klatre for 5-6 år siden, ble det klart at ønsket om å komme på Storen med egen hjelp vokste seg stadig sterkere. De fem somrene siden 2006 har vi derfor hver gang gjort mer eller mindre helhjertede forsøk på å komme opp, men pga. avstand og jobb har det ikke vært mulig å stå helt fritt mhp. tidspunkt, dvs. at vi ikke har kunnet vente på optimale værforhold. Tre av gangene har vi derfor blitt stoppet av uvær og tidlig snøfall i august, med den følge at jeg har vært på alle ”gåtoppene” i området, men ingen skikkelig klatretopper. Det nærmeste vi har kommet Storen disse somrene, er da vi snudde på Hjørnet i 2008. En bitter erfaring, men en erfaring som skulle vise seg å bli verdifull under dette årets forsøk. Dag 0, fredag 30. juli 2010 Kameraten min, sønnen hans på 17 år og jeg kjørte fra Nord-Rogaland fredag morgen, da det var meldt et brukbart værvindu på lørdagen. Også denne sommeren ble lurvete værmessig, lik den forrige, og yr meldte regnbyger hele den kommende uken. Vi valgte å stole på meldingen, som var rimelig lik på både yr og storm, og pakket for 2-3 dagers tur i Hurrungane. Uttalt mål var Skagastølsryggen, med kameraten i den skarpe enden, sønnen som toer og meg som sikrer og treer. Vi skulle bare opp til teltleir ved Tindeklubbhytte ila. fredagskvelden, og derfor hadde vi god tid oppover den etter hvert så kjente ruta Odda-Voss-Lærdal-Årdal-Sognefjellet. Da vi ankom Turtagrø, var det oppholdsvær, men skydekke over toppene. Vi pakket sekkene, som vanligvis kommer opp imot 30kg på disse turene, og med klatreutstyr på toppen var vi nok opp imot 35kg. Godt vi ikke skulle så langt! De andre somlet forferdelig med utfylling av et spørreskjema, så jeg befant meg etter hvert alene oppover. Jeg gikk derfor ganske fort, og kunne fornøyd konstatere at jeg ankom Tindeklubbhytta etter nøyaktig 1 ½ times gange med den dryge børa. Ulempen var at det nå pøsregnet og at de andre bar på teltet. Jeg var derfor klissvåt da de andre ankom en halvtime senere. Vi la oss til på en holme midt i bekkefaret fra Tindeklubbhytta, fikset en røre med Real turmat og køyet nokså tidlig. Vi pakket også tursekkene sånn noenlunde mens vi ennå hadde rimelig kveldslys. Vi satte to klokker på kl. 03:45 for å beregne god tid over ryggen. Med vår svært begrensede klatreerfaring i høyfjellet visste vi at dagslyset ville bli en begrensende faktor, og det samme ville værvinduet bli, dersom meldingene holdt mål. Dag 1, lørdag 31. juli 2010 Det var heldigvis liten fare for å forsove seg. De to gamlingene våknet en halvtime før klokkene skulle ringe. Det var heldigvis oppholdsvær ute, og vi fikk på oss de våte klærne fra dagen før. Litt mat og drikke ble tvunget ned, og kl. 04:00 begynte vi på oppstigningen mot Nordre. Vi la igjen stegjern, men jeg tok med isøks for returen over Skagastølsbreen. Ellers var sekkene tunge av 2x 50m tau, plenty sikringsmidler, vindsekk, klær og mat som skulle holde til en ufrivillig overnatting. Vi holdt greit tempo oppover. Jeg hadde vært oppover røysa mot Nordre to ganger før, og denne gangen gikk det nokså lett til tross for tung sekk. Det gikk imidlertid dårligere med tankene etter hvert, for jeg kjente at dette ikke kom til å bli dagen. Jeg psyket rett og slett ut oppover røysa pga. skodda, den kalde vinden og frykten for at værvinduet skulle svikte oss. Jeg visste meget godt at Skagastølsryggen ikke var plassen å befinne seg i annet enn finvær. Det verste for meg var at jeg visste at jeg kom til å svikte kameratene mine, og jeg bestemte meg for å snu allerede på Nordre, mens jeg ennå kunne returnere uten de andre. Det var fryktelig å gå slik og tenke negative tanker og vite hvor skuffet de andre ville bli. Da jeg betrodde meg til de andre under toppen, tok de det nokså fint, og vi fortsatte opp den korte klyvepassasjen mot toppen av Nordre og fram til den enkle varden på 2167moh. Da var klokka blitt 06:30. Jeg gikk et nødvendig ærend, og da jeg kom tilbake hadde de andre hatt en rådslagning. Konklusjonen var enkel og grei, nemlig at vi skulle holde sammen uansett, for de ville ikke klare å komme over ryggen uten meg. Vi skulle gå så langt jeg ville og så evt. snu sammen. Dette hjalp merkelig nok på psyken, og sammen med mat og varme klær kom jeg meg såpass at tankene begynte å kretse i positive baner. Da skodda også åpnet seg såpass at vi såg bortover mot Nebbet og Midtre, ble det faktisk ganske trivelig å være på tur. Vi tok seler og hjelmer på allerede på Nordre, og etter en god matpause gikk vi først ned og så opp den greie eggen bort til Nebbet, hvor vi ankom kl. 08:00. Det var nokså sært å stå der bare 20-30m i luftlinje fra Berges stol og vite at det ville ta oss flere timer å komme over dit! Overraskende enkelt kløv vi usikret ned i V-skaret. Det var mer gjestmildt der nede enn jeg hadde forestilt meg, men bratt ned på begge sider, for ikke å snakke om at det var bratt opp dit vi skulle! Nå var det fram med klatreutstyret, og kameraten selet på med diverse isenkram så selen nesten sagget av. Vi begynte klatringen kl. 08:30 uten å sikre oss som stod i bunnen av skaret. For å gjøre en lang historie kort, brukte vi tre taulengder før vi stod på Berges stol kl. 11:15. Da var vi allerede godt passert av et annet tremanns taulag med mer erfarne klatrere som gikk samme passasje på to taulengder. Vi fant neppe enkleste rute opp, for i alle fall ett opptak i første taulengde var så tungt at 3+ må være altfor lavt gradert. Vi som gikk bak, måtte begge ha drahjelp av hverandre, og at kameraten som ledet, kom seg opp, var intet mindre enn imponerende. Absolutt null nerver der i gården! Fra Berges stol sikret vi enda to taulengder, hvor den siste strengt tatt var unødvendig. Det gikk derfor svært mye tid, men kl. 12:45 kunne vi meget tilfreds endelig gratulere hverandre på toppen av Midtre, 2284moh. Nå var det lovende hull i skydekket, og det ble fotografert både framover, bakover og nedover fra ryggen. Det er ikke å overdrive å si at stemningen var meget høy, og tanken om å snu var like langt borte som dalbunnen. Og foran oss låg den nydelige ryggen videre mot Halls hammer og Vesle! Vi konstaterte at tiden fløy langt fortere enn oss, og bestemte oss for å skynde oss bort til Halls hammer usikret, så sant det lot seg gjøre. Vi var tross alt grundig akklimatisert nå. Ryggen bort til Halls hammer gikk svært greit, med unntak av en kort rappell ned en utsatt hammer, som noen av oss syntes var nødvendig. Etter en ny matpause på ryggen, stod vi ved den berømte hammeren kl. 14:15. Vi var spente på hvordan det ville bli over Patchells sva, som i likhet med V-skaret er gradert til 3+ via enkleste renne. Vi laget standplass på hylla før svaet og benyttet uhemmet den slynga som er satt opp til hjelp. Det gikk greit med én taulengde opp, og vi fant trolig enkleste vei. Nå var tåka rimelig tett, og vi fikk dessverre ikke sett verken ryggen bakover eller Storen herifra, hvor den skal være så imponerende. Opp til Vesle sikret vi et kort utsatt parti på høyre side, før vi igjen rundet opp på ryggen og til topps. Vi kunne gratulere hverandre med dagens andre klatretopp kl. 16:00, hele 2340moh, et stort øyeblikk for oss alle! Været var ennå rimelig bra; mildt og fortsatt med nokså lite vind. Vi kikket spent etter det viktige rappellfestet for nedfiringen til Mohns skar. Det skulle ligge like nedenfor toppvarden. Og ganske riktig; i den retningen Storen måtte ligge, var det et titalls slynger rundt en kraftig blokk. Det var endatil lagt igjen flere karabinere, og vi valgte å stole på disse som såg helt ferske og ok ut. Det hadde jo også gått folk foran oss, ned samme vei en time eller to tidligere. Vi hadde lest diverse historier om fastkiling av tau på denne rappellen, og vi var svært nøye med knuten og å unngå at tauet drog seg inn i sprekken mot fjellet. I tur og orden slapp vi oss over kanten, og jeg sto som sistemann nede av rappellen, øverst i Mohns skar kl, 16:45. På tross av alle foranstaltninger var tauene strie å få ned pga. taudrag og elastisitet, men til slutt kom de fint. Da var det stor lettelse iblant oss, og vi følte nesten at bare sjarmøretappen gjenstod! Med tauene i sekkene sto vi nederst i Mohns skar kl. 17:10. Her var det ganske sur vind og null sikt. Det var med stor ærbødighet tankene våre gikk til de som stod her første gang 21. juli 1876, og som hhv. opplevde sitt livs store seier og nederlag. Heldigvis var det liten tvil om veien videre, og vi begynte klyvingen opp mot dagens siste topp. Vi visste at vi skulle holde oss på høyre side av ryggen i starten, og her gikk det meget bra en lang stund. Men om lag midt på etappen kom det et bratt og for oss utsatt parti som vi måtte sikre. Dette sammenfalt med at det begynte å regne, og vi brukte derfor mye tid. Etter denne taulengden, som kanskje var på 20-25m, gikk det enklere igjen, denne gang på venstre side av ryggen. Kl. 18:45 stod junior som førstemann på Slingsbys fortopp. Herifra var det rimelig kupert bort til hovedtoppen, og spesielt opp siste hammeren trengte jeg litt improvisert sikring. Men endelig kunne vi juble over å stå på Storen 2405moh kl. 19:15 i vind, ufyselig regn og grautskodde. Bildene viser hvor våte vi må ha vært, men jeg tror ingen av oss kjente noenting til det. Jeg var overrasket over hvor greit det hadde gått opp fra Mohns skar, selv om vi brukte ca. 2 timer under nokså dårlige forhold. Halve tiden brukte vi nok på klateretappen midt på eggen. Jeg var også overrasket over hvor god plass det var på toppen og hvor snille svaene var både før og etter toppen. Imidlertid var det fryktelig bratt og sleipt ned til selve renna hvor Andrews og Tandbergs ruter møtes, så vi improviserte med en kort rappell ned her. Nå gjenstod den for meg mest nervepirrende delen av hele turen; nemlig å finne rappellfestet ned sørvestveien. Under mine krisevurderinger av Skagastølsryggen stod dette som det ultimate marerittet; å bli gående her oppe uten å finne veien ned! (Både snøvær og tordenvær var med i akkurat det marerittet, men det hadde vi heldigvis unngått.) Herifra skulle det vise seg at bomturen vår til Hjørnet to år tidligere skulle bli avgjørende. Jeg hadde nemlig studert hvordan rappellen såg ut nedenfra. Og ganske riktig, fra fortoppen kjente jeg igjen den karakteristiske utoverhengende baugen hvor rappellen går ned på høyre side sett nedenfra. Jeg beordret den høydesterke kameraten til å lete på venstre side av baugen, og ganske riktig låg det en 2 tonns grønn løftestropp akkurat der. Da kjentes det for min del allerede som om vi var nede av Storen! Vi sikret oss ned til rappellfestet vha. en lang slynge, og kameraten gikk som førstemann ut. Da hadde vi brukt utrolig mye tid for å kvalitetssikre rappellen, for her kødder du det bare ikke til! Tauene var behørig dradd gjennom, knyttet i begge ender og trippelsjekket. Bunnen av rappellen såg vi jo ikke i tåkehavet, men vi var aldri i tvil om at vi skulle ned akkurat her. Med kameraten vel nede, gikk jeg ut som andremann, og jeg måtte nesten klype meg i armen og minne meg på at NÅ GJØR DU DET! NÅ RAPPELLERER DU PINADØ NED FRA STOREN! En helt utrolig deilig følelse! For yngstemann som satt igjen der oppe, ble det en svært våt og kald fornøyelse. Da han endelig var nede kl. 20:45 var absolutt alt klissvått. Ila. rappellen hadde himmelens sluser åpnet seg enda mer, og vi begynte å forstå at kanskje den vanskeliste etappen låg foran oss, med glatte sva i tåke og mørke! Igjen skulle min lokalkunnskap fra 2008 bli avgjørende. Vi hadde jo sullet rundt i området rundt hjørnet i et par timer den gang. Jeg ledet derfor an nedover draget fra hjørnet, ned det gruslagte området ovenfor svaene og på skrå nedover til rappellfestet ovenfor svaene. Jeg traff traseen på en prikk, og vi fant den kjærkomne 3 tonns gule løftestroppen! Igjen gikk det mye tid, men til slutt stod alle trygt nedenfor det bratteste svapartiet. Jeg skal fatte meg i korthet over neste etappe ned til Skagastølsbu. Det ble nok den objektivt sett farligste delen av hele turen! Men endelig kl. 23:30 i stappmørke kunne jeg dunke kameraten i siden og gledesstrålende meddele at jeg gjenkjente silhuetten av Hytta på Bandet 15m til venstre. Da hadde vi mistet vardingen utallige ganger nedover, vasset i alle de bekkene som ikke finnes til vanlig og rent på buksebaken over oversvømte sva et titalls ganger. Minst et par ganger var det bare flaks at jeg klarte å stoppe før farten ble vel stor, og det kunne ha gått riktig ille med et evt. forslått kne. Men nå stod vi gjennomvåte i døra til hytta og kunne heldigvis konstatere at det ikke var noen der inne. Vi søkte ly en god halvtime, fikk i oss mat og drikke og kjente at vi virkelig levde. Jeg visste meget vel at det ikke ville bli noen ”walk in the park” over Skagastølsbreen og ned gjennom urene tilbake til teltet, men de andre to ville heller gå ned enn å bli. Vi sa derfor nei takk til soveposene og ullteppene i det musesikre nødskapet, og begav oss med tente hodelykter bort til nedstigningen til breen. Som jeg visste, ble det en meget lang etappe ned til teltet. Breen var stedvis såpeglatt, og kun jeg hadde isøks. Videre rant det oversvømte bekker og elver over alt. Vi kom for langt til høyre på nedre del av breen og ble gående utenom stien gjennom det meste av ura langs fremste Skagastølsvatnet. Men til slutt kom vi oss hele, fine og med godt mot ned til teltet. Da var vi rimelig sikre på at også den bekken hvor vi freidig hadde plassert teltet midt på en holme, hadde gått over sine bredder. Men til alt hell var det fortsatt god margin til teltduken, og alt inni var like tørt og fint! Kl. 02:30, etter 22 ½ time på tur, kunne vi endelig vrenge av oss alt vått i en dunge i forteltet og la morgendagen bekymre seg for seg selv. Dag 2, søndag 1. august 2010 Ikke mye å skrive om, bortsett fra at vi skrinla tankene om flere topper eller rygger på denne turen. Til det var flere knær altfor møre. Vi brukte hele dagen på å strekke oss, spise, returnere til Turtagrø og kjøre den lange veien hjem. Noen sluttanker Vi hadde marginene på vår side på denne turen. Uværet og mørket kom akkurat da vi kunne takle det. Vi hadde til sammen mange tiår med fjellerfaring og alt nødvendig utstyr. Vi hadde lest oss grundig opp på forhånd, og jeg hadde verdifull erfaring fra returruta. Klatremessig hadde vi også all nødvendig tillit til utstyret og selvtillit i bruken av det. Det var svært tilfredsstillende å gå nedover både fra Storen og Skagastølsbu og kjenne at: dette takler vi! Om så teltet hadde vært oversvømt, hadde vi taklet å pakke sammen og fortsette ned til Turtagrø natten gjennom. Skagastølsryggen ble akkurat så spennende for oss at vi kunne klare det. Men angsten min fra oppstigingen til Nordre var ikke ubegrunnet. Hadde værvinduet vært en time eller to kortere, hadde temperaturen vært noen grader lavere eller hadde det vært elektrisitet i luften, kunne det ha blitt kritisk for oss, som mange har opplevd her oppe før oss. Jeg har gledet meg i mange år nå til å legge akkurat MIN turrapport fra Storen ut på Fjellforum. Det ble nesten som en verkebyll etter hvert som forsøkene mislyktes år etter år. Men nå, i det året jeg fyller 40 ble det min tur, og jeg håper dere som leser, deler gleden med meg og oss. Jeg vil benytte anledningen til å takke kameraten og sønnen hans for denne mitt livs fjelltur så langt. Det er utrolig kjekt å kjenne at man fungerer sammen på en sånn tur, hvor alle er helt avhengige av hverandres prestasjoner, enten man går i den skarpe eller trygge enden av sikringskjeden. Og det beste er at med den sikten vi manglet over Vesle og Storen, bare MÅ vi opp igjen ved første anledning!

Advarsel: Denne turrapporten ble veldig lang. Toppovernattingsfeberen herjer voldsomt for tida! Været sist helg var meldt knall, og Jan Petter var ikke vond å be med på Jotuntur. Jeg har lenge lengtet etter å komme til topps på Leirhøe, og ”parademarsjen” på ryggen mellom Austre og Vestre Memurubrean tok til å kverne mer og mer oppi toppetasjen min fra slutten av april. Jan Petter hadde kun vært på Leirhøe i stusselig vær, og han manglet V1-V3 på vestre Memururyggen, så derfor var dette et opplagt mål denne gangen. FREDAG Vi kom fram til Spiterstulen rundt kl 19.30, og kl 20.10 var vi i gang. Allerede nå kjente jeg at jeg ikke hadde dagen. Sekken tynget noe aldeles forferdelig, merkelig nok, for den må ha vært tyngre på vei opp mot Tjørnholstind. Men jeg har hatt det litt sånn fram og tilbake i vinter, enkelte ganger blir jeg sliten på slutten av turen, andre ganger blir det voldsomt skulderverk etter få minutter. Drittsekken min belaster jo snart bare skuldrene, hoftene skal jo liksom ta sin del av belastinga også da… Så der sleit vi oss oppover da, med hver vår drøye 20-kilosbør på ryggen. Dette var reine torturen for meg, spesielt fordi Jan Petter alltid er i så god form. Ingen krever at jeg skal holde følge, men jeg blir stressa av tanken på at han skal vente en time på toppen, så jeg holdt et jevnt sig uten mange pauser. Pusten var tung og heseblesende, og i tillegg hadde jeg skia på skuldrene, snøspaden gjorde det vanskelig å feste de til sekken uten for mye spenn. Steinura var en sann lidelse. Jeg begynte å tenke på hva Cecilie Skog nevner om menn på stortur; menn er så flinke til å beskrive slit og atter slit mens hun stort sett bare har kos å berette om. Joda, hun har et viktig poeng der, men hva skal en stakkar gjøre da? Jeg blir jo sliten så det holder på disse turene og velger å være dønn ærlig. Så sprek som hun må være at hun stort sett kan kose seg er vel de færreste forunt. Men jeg vet at på toppene venter en paradisisk tilværelse, derfor sliter jeg mer enn gjerne på veien dit! Jammen var det en stor opptur å komme til snøen. Med skia på beina ble livet lettere å leve. Sakte men sikkert ble utsikten videre og Spiterhøe lavere. Jeg begynte å telle til hundre en haug med ganger, og var det ikke et lys i tunnelen der borte i form av en varde? Joda, og der sto Jan Petter klar med kameraet for å forevige meg i utslitt, men fornøyd tilstand. Han hadde bare ventet i ca 7 minutter, og klokka var nå nærmere 23.30. Det siste fargespillet fra solnedgangen fikk vi med oss. Det var kaldt her oppe, så det var bare å skifte til tørt tøy og grave videre på gropa som var rundt toppvarden. Etter litt mat og drikke var det tid for sovepose og drømmeland. LØRDAG Jeg sov godt, men våkna likevel ganske tidlig av soloppgangen. Den ble jo forstyrra av Glittertind, men etter hvert lyste den godt over tind og bre. Det var bare det at det kom store skysystemer fra nordvest. I svarteste! Hva er det med 2010 og skyer? De klarer jo bare ikke å ligge unna! Jeg følte meg snytt på Holåtindan i april og på Skarvflyryggen og Stølsmaradalstind i mai. På Leirhøe også? Nei nå holder det i massevis!! Heldigvis var det fortsatt blå himmel her og der, og sola ville ikke gi seg sånn uten videre. Det ble en slags stillingskrig får jeg vel si. Vi kom oss etter hvert opp av posene og etter å ha betraktet utsikten noen minutter bar det nedover i retning Veoskardet. Her ble jo utsikten vesentlig flottere også, for det er jo litt begrensa hva man ser mot sør og vest med de store flatene på Leirhøe. I skråninga derimot; her kom partiet med Store Memurutind og Heillstugutindan høyt over bretunga virkelig til sin rett! Dette er noe av det bedre man kan se i Jotunheimen etter min mening. Vi måtte jo ty til litt listetull vi også, men avstikkeren på Leirhøe Sør var interessant nok. På vei opp mot Memuruplatået, eller hva jeg skal kalle det måtte vi bortom 2264-toppen. Usikker på om jeg var her med Fjellsportgruppa i DOT i starten av mai 2000. Den gangen degenererte været voldsomt underveis, så på Store Memurutinds turisttopp så vi null komma niks. Derfor var 2365 absolutt et delmål i dag, spesielt også siden en viss navnebroder av meg og en tøff tenåring hadde overnattet i telt oppe på den digre og luftige firkanta toppblokka helga i forveien. Litt av en plass å telte på ja! Men telt var iallfall fornuftig, her hadde ikke jeg turt å ligge usikra under åpen himmel, spesielt fordi det skråner svakt mot stupet over Veobrean. Utsikten var jo fantastisk da! ”Sagegga” (ingen Sagi tross alt) videre mot 2367 var uaktuell i dag på grunn av snø her og der, det var bare å nyte det hele på avstand. Spesielt flott var toppegga på grunn av bregleppa langsetter på undersiden. Ellers var synet av de vestre Memurutindan nok til å gi oss blod på tann. Ikke at de er så spektakulære i seg selv, men de ligger jo inneklemt mellom kremtopper! Vi kom oss ned til platået igjen og dro videre over en mulig kandidattopp hvor vi satte fra oss skia for denne dagen. Nå kunne ryggvandringa starte. Vi hadde ikke gått særlig lenge før vi fikk øye på en dramatisk bresprekk høyt oppi sida av Austre Memurubrean. Dette var ingen haikjeft, nei dette var det reine helveteshølet! Bredden og dybden var så skremmende at jeg lovte meg selv dyrt og hellig å aldri mer krysse en bre uten tausikring! Jeg vet jeg er lettskremt, og mange her inne har mer greie på breer enn meg, men man skal ikke undervurdere breer. Eksperter kan ta feil de også. Plutselig ligger det sprekker på steder man ikke hadde drømt om å støte på sånt. Det har jo nesten blitt helt normalt at man glatt krysser breer usikra uten tanke på at det kan gå galt. Som regel går det jo bra, men det går jo ikke bra i det uendelige. Tenk for et mareritt det må være å merke at snøen gir etter og at man sekunder etter befinner seg i et negativt spektakulært svev nedover i den glefsende avgrunnen! Sannsynligvis dør man momentant, men man kan sikkert også få skader med døden til følge, og da har man tid til å reflektere over sin egen fortvilte situasjon mens tårene renner fordi man tenker på at de man er glad i nå plutselig er pårørende. Sjøl venter man sannsynligvis bare på døden. Nei grøss og gru!! Ikke lenge etter kom vi til ei ny dødsfelle, denne gang på ryggen. Her var det en diger bergsprekk som førte lukt ned i stupet mot breen, og denne var delvis dekket med snø. Vi ante at det kunne være noe her, og Jan Petter stakk staven gjennom helt til den store sprekken åpenbarte seg. Ingenting kunne tyde på at snøfeltet var så farlig. Best å droppe en del smale rygger og alpine topper til det er rent barmarksføre. Jaja, nok moralpreken og negativ fokusering! Vi kom oss omsider til topps på Memurutind V1, eller Store Vestre Memurutind som jeg mener den har blitt kalt i andre bøker. Her var det flott gitt! Men før jeg fikk kost meg med panoramaet tok jeg av sekken i ren desperasjon og ble liggende strødd som om jeg hadde møtt mannen med ljåen. Vi var spente på V3 og kom oss snart av gårde, men sekkene fikk bli igjen her hvor vi skulle tilbringe natta. V2 var ingen sak, men alle innvidde vet at V3 er en trøblete topp om man går rett på sak. Jan Petter prøvde, men snudde etter hvert og tok meg igjen nedi flanken på vestsida. Litt løst var det her og der, men ikke verre enn at jeg ser tilbake på det som ganske problemfritt, så lenge det ikke løsner noe tungt fra stupet over oss. Holdt meg iallfall i beredskap. På toppen var det artig å se ned på klatrepassasjen fra nord. Det så nesten ut som om Jan Petter kunne ha fiksa det, men det er jo ikke lov å miste festet, så det var like greit at han lot være. Etter noen småtopper på egga sørover slutta dagens fellestur siden Jan Petter hadde resten av ryggen fra før, det var en magisk aprildag i 2008 hvor jeg blant annet var på Surtningssui. Jeg skulle derimot videre. V4 var reine transportetappen mot V5. Her var det litt mer luft til tider, og fra V5 prøvde jeg meg videre mot den gule trekantpassasjen i ”Bibelen”. Det var moro en stund, men så sa det stopp. Mulig jeg kunne lirka meg ned, men sjansen for å skli var stor, så jeg snudde. Dermed bar det over mot Nord for V5. Videre i lang bue nedenfor og utenom breklatten oppunder ryggen mellom V5 og V6. Et breløfte er til for å holdes! Etter mye banning over råtten snø kom jeg endelig til topps på Memurutind V6. Dette var mer en bare listefyll ja! Breelvene fra Austre og Vestre Memurubrean løper sammen og danner mektige Muru langt der nede i ”lavlandet”. Med elvesuset i forgrunnen og de mektige Gjendealpene som bakteppe gylne av kveldssola ble dette et aldri så lite høydepunkt på turen. ”Hit vil jeg tilbake!” er jo en ofte håpløs klisje, man har ikke mulighet til gjensyn med alle steder i den norske fjellheimen. Men jeg mangler jo noen få topper i dette området, og med kolle 1437 som utgangspunkt for koselige rusleturer så trur jeg V6 skal bli besøkt på ny, og da med adskillige timer på toppen. Turen tilbake til V1 orker jeg ikke å mase så mye om, annet enn at råtten snø, steinurkløning og kraftløshet satte sitt store preg på det hele. Først rundt kl 23.30 var jeg tilbake, og Jan Petter hadde begynt å fundere på når han skulle bli bekymra for meg. Etter en herlig porsjon Real Turmat var veien til posen kort, jeg la meg til på østsida av varden, med digre Store Memurutind som en trygg vokter. Men vi hadde ingen forventninger til morradagen, sist vi så på yr og storm var søndagen meldt grå. SØNDAG I dag ble jeg vekket av sola nok en gang. Men det var noe annet som også var veldig bra, den skinte jo fra tilnærmet skyfri himmel! Ingen dusteskyer som stelte seg i veien for sola i dag nei. Det var bare å gni seg i øya og konstatere at yr og storm hadde tatt feil! Langt i sør lå Gjendealpene som den praktfulle fjellkjeden de er, og i forgrunnen glinset Austre Memurubrean. Den artige ryggen vi befant oss på så ganske uskyldig ut videre sørover. Store og Midtre Heillstugutind var estetiske pyramider med stupene plassert akkurat som de skulle for å bli en fryd for øyet. Heillstugupiggen så ut som en skråstilt Store Memurutind, og den store dalsenkningen som Heillstugubreen ender i hadde gigantiske dimensjoner på sin vei mot Visdalen. Galdhøpiggen tronet i bakgrunnen i nordvest. Og rett i nærheten tvers over Austre Memurubrean voktet stadig trofaste og furete Store Memurutind over oss, traust og praktfull på samme tid. Fantastisk! :D Nå var jeg på linje med Cecilie Skog. Her skulle vi sole oss i nærmere 6 timer før det var aktuelt å tenke på hjemtur. Jaggu er vi heldige som får oppleve dette! Så mye slit som skal til, men denne dagen hadde vi altså ikke løfta en finger, vi kunne bare skumme fløten, og det var vel fortjent! Ingen steder i verden var bedre å være enn Memurutind V1 nå. Vi befant oss rett og slett i paradis på 2280 moh! Været var ullent i horisonten både i øst, nord og vest, men Skarvheimen i sør så ut som den hadde det bra den også. Enkelte små dotter var det jo her og der, men de klarte ikke å ødelegge den magiske helheten. Jotunheimen koste seg med et vær som var så bra at skal jeg mase om de miniskyene som var så må det bety at jeg har store psykiske problemer. Det er rart med det, 6 timer er mye, men de går likevel altfor fort på en praktutsiktstopp. Vi var ikke videre lystne på å returnere til Spiterstulen. Kunne det ikke bli opprettet tinderanglerperm da?! Etter masse steinurlidelse og en knekt ski, som fikk det som den ville siden den ikke kunne slutte å bore seg ned i den råtne snøen på de mest upassende steder, kom vi oss ned til breelva mot Visdalen. Herlig å kunne gå normalt igjen! Tinderangling passer meg egentlig svært dårlig på grunn av den elendige motorikken, noe som ubønnhørlig kommer til syne i steinura. I Visdalen var det nok av idylliske plasser som frista til overnatting. Jeg skulle gitt mye for å bare ha fått en eneste dag til her oppe i herligheta. Da skulle jeg rusla opp på Styggehøe. Men en flott, ja en helt fantastisk tur var nå ved veis ende. Nå skal det virkelig smake med skau og andre fjell! Hardangervidda og Trollheimen lokker, og det er altfor lenge siden forrige overnattingstur i det nordlige Finnemarka. Flere skauområder skal det bli, og andre landsdeler skal forhåpentligvis gi flotte opplevelser. Men Jotunheimen vil for alltid være ”min”! Dette fjellområdet kan man bare ikke la være å elske! Her har jeg en kjærestetopp, og de andre tindene er også trofaste venner som ønsker meg velkommen hjem etter at andre fjellstrøk er utforsket. Dette var rett og slett årets høydepunkt til nå! Da gjenstår det å takke Jan Petter for turen! Han legger også ved en del bilder…

Noen ord fra drømmehelga i starten av juni: Overnatta i telt like ved Tindeveien, som de profilerer veien med mellom Turtagrø og Øvre Årdal. Sein start (kl 9), men vi hadde god tid siden egentlig bare Midtre Ringstind sto på programmet. Vi hadde med tau og litt sikringutstyr også, i tilfelle problemer. Med skia på sekken til fots innover i Ringsdalen, der vi møtte på snø etter ca 1 time. I sikk sakk mellom steiner, men etter hvert sammenhengende store flater. Vi fortsatte forbi det vi antar er normalveien opp, og inn til en bratt utløper av breen innerst i botnen. Her var det tydelig tråkk, og hardt, så stegjern og isøks var nyttig. Vi følte ikke behov for tau, men det gjorde en av de tre bergenserne som kom etter oss, og fikk fine opptråkka spor. På toppen av renna opp mot høyre, siden det var loddrett brefall til venstre. Da kom vi opp på breen på dette gps-punktet: 32 V 437206 6813290 på 1500 m – kan jo være kjekt å ha for andre også. Videre fulgte vi breen i nedkant nord for dagens mål, og kom så opp i skaret på drøyt 1700 m vest for Midtre Ringstind. Det lokket og dro opp mot Ringstind også, men der hadde vi vært før. 4 timer hadde vi brukt nå – neppe noen racertid akkurat. Vi spiste i godværet, og satte igjen ski, sekker og sikringsutstyr, da veien opp så ganske grei ut. Til topps på Midtre Det var ganske grei klyving opp, men vi kom nok bort i et punkt av grad 2, siden vi unngikk de harde snøfeltene og rennene som fortsatt lå her så tidlig på året. Skiskoa var dårlige å klatre med, så vi ville prøve snøen ned igjen. Herlig utsikt på toppen, og jeg rekognoserte litt mot øst. Vi klarte ikke å finne hvor eggen går ned på østsida av Midtre Ringstind, noe som ”bare skal være grad 2” – det virket atskillig verre ovenfra, kanskje pga snøfonna vi stod på? Vi fulgte snøen ned igjen, men det var litt i bratteste laget uten stegjern syntes vi. Far trampet gode hælspor til sønnen som kom bak, kan du si. Lenger nede var snøen ypperlig for enkel glissade, før det selvsagt ble råttent på enkelte steder. Nesten uhell her: Jeg tråkket i gjennom i fart og fikk leggen kilt mellom to steiner, og holdt på å ramle framover – det kunne blitt storknekk! Slapp unna med skrubbsår heldigvis. Nede ved skiene rundet vi toppen igjen på nordsida, høyere opp denne gangen, og med vel kraftig helling på breen, syntes vi – faktisk så bratt og hardt at vi ikke våget å snu, men snart flatet det ut, og vi svingte opp i skaret mellom Midtre og Østre for å rekognosere. Vi gikk uten tau på breen – men altså på ski hele tiden, og følte oss ganske trygge da. Det skal mer til med gjennomslag på ski enn til fots. På bandet syntes jeg fortsatt at østeggen opp til Midtre virket tøffere enn grad 2, men synet kan jo bedra? Seinere på sommeren er det jo også langt mindre snø. Vi kikket litt opp mot Østre også, men tomme for drikke og mat, følte vi for retur. Vi utnyttet høyden og tok en stor sving til høyre på breen nedover, og kom ned på ryggen der normalveien kommer opp. Denne bratte snøflanken var helt i oppløsning nå, og da vi fant et slyngebånd for rappellfeste var valget enkelt. Gps for dette punktet: 32 V 437175 6813811 på 1532 m. Kjekt å ha? Det var første gang vi rappellerte med ski på sekken – og moro å få litt luft under vingene igjen. Nede på snøen var det pill råttent nå, og om å gjøre å få på seg skia så fort som mulig. Og når snøen seinere tok slutt var det egentlig bare deilig å gå litt på bar mark også tilbake til veien. 10 timers variert kosetur! Dagen etter Etter gårsdagens tur på Midtre Ringstind var junior innstilt på noe enkelt, og siden han ikke hadde vært på Veslepiggen var planen klar: Ta skiheisen opp fra Juvasshytta og plukke Kjelhøi og Galdhøi på ski, og så gå ned til Løyfti og opp på Veslepiggen. Det gikk utmerket på 3,5 timer totalt. Vi var overrasket over at heisen tok deg helt opp på 2196 meter. Gps: 32 V 464931 6836738. Herfra var det 5 min på ski bort til Kjelhøi, som gjør denne toppen til landets klart enkleste 2k-topp på ski. Vi møtte to karer på vei ned Løyfti, som fortalte fra gårsdagens tur på Storgrovtind-massivet, og satte meg kraftig på ideen om å ta denne som vårskitur til neste år – høyt prioritert skal den bli.

5. juni 2010. Dag to med to hyggelige og effektive førere fra Lom for trygg bretur over Svellnosbreen, Morten Skjellen Larsen og "aspirant" fra Nederland/Lom Dennis Rozendal. Start fra Spiterstulen. Opp på bar sti langs vanlig trase mot Galdhøpiggen. Kom etterhvert opp i dyp og bløt snø med gjennomslag. På med truger som vi brukte under mesteparten av turen senere, bortsett fra i steinurene. Opp til 1886 toppen. Videre over snøflate og opp vel 100 hm til laveste punkt på kanten 6-700 m SSØ for Svellnose. Så bratt ned ca. 100 m i steinur til Svellnosbreen. Plan for dagen var å få med oss alle småtoppene som er lett tilgjengelig fra på Svellnosbreen. Vi gikk først til de to sekundærtoppene Ymelstind S1 (2205, PF 10m, nærmest Ymelstinden) og S2 litt lenger sør (2207, PF 15m) med flott utsikt mot Skardstind, Bukkehøe og Storjuvbreen der vi hadde vært dagen i forveien. Deretter videre til Nørdre Tverråtinden (2210, PF 25 m) enda litt lenger sør før vi avsluttet med Svellnosbreahesten (PF 35 m). Her gikk vi opp fra vestsiden, opp til varden og ned igjen på lettgått østrygg til breen. Her gikk vi meget bratt ned østhellingen på breen på støvler på sørsiden av 1879 pkt (Solskinnstoppen?) og langt sør for Eventyrisen til moreneryggen. Videre på stien tilbake til Spiterstulen. Perfekt vær, meget hyggelig tur og fantastisk utsikt over Jotunheimen! Samlet avstand på GPS ca. 15 km. Vi brukte total knappe 10 timer på turen inkludert pauser. GPS Svellnosbreahesten: 4.63261 68.32184.

Veldig glad for å kunne skrive Storen og februar i samme setning i en turrapport! 20.februar ble datoen jeg og Sondre klarte å komme oss opp Andrews renne. En utfordrende tur med enorm belønning og go'følelse i etterkant - Jeg går bare og smiler her på hedmarken nå. Video - Tekst og bilder - http://peakbook.org/tour/10509/Vinterbestigning+av+Storen.html

Jeg hadde lengta meg sjuk på Jotunheimen i hele seinhøst og vinter. Tok med meg Irene for å vise fram heimen med stor H. Irene var ikke i slag, så vi tok det rolig opp bakkene fra Bessheim. Jeg storkoste meg ved synet av kjente og kjære fjell, spesielt var Nautgardstind et nydelig skue med all snøen under en blå himmel og med stort sett barmark i lavlandet som kontrast. Irene var enig i at Russvatnet var et paradis. Her skulle hun kose seg mens jeg dro på nye topper. Med 2k-samlerinnstinktet inntakt forsvant det meste av fornuft hos undertegnede, og jeg la i vei mot de toppene som lå lengst unna. Dette selvsagt for å komme på nye topper. Med start kl 16.00 fra østenden av Russvatnet hadde jeg unektelig endel odds mot meg med tanke på å komme tilbake til leirplassen innen rimelig tid. Det ble trasking over lyng og kratt med skia på skuldrene helt til jeg nærmet meg Blåtjørnholet. Før jeg kom såpass langt forkastet jeg planene om Søraustre Styggehøbreatind fordi det virka enda lenger enn Surtningsmassivet. Jeg tok etterhvert på meg skia og labbet radig oppover i retnng 2122 langs "kraterkanten" mot Austre Surtningssues to topper. Jeg var i ekstase over å se flotte Besshø, den er jo tøffest fra denne kanten. Også Gjendealpene da! Helt utrolig hvor vinterlige de var sett nordfra. Og nesten uvirkelig at Store Knutsholstind bare hever seg 1357 høydemetre opp fra Gjende! Det var morsomt å følge eggen bort til både topp 2070 og ikke minst 2078. Dette er et luftig men snilt gult trekantområde. Men jeg måtte se å komme meg tilbake, for hva tenkte Irene nå? Det var ikke bare bare, for snøen var hard å kjøre nedover på ski. Vel nede var det småtrøblete å komme seg over Blåtjørnåe. Så ventet kronglekrattet. Tenk hvor mye raskere det hadde gått hvis man kunne sklidd nedover på ski! Jeg gikk på alt jeg klarte, men Russvatnet er langt. Ropte etter Irene med jevne mellomrom, men det kunne jeg fint ha spart meg. Først en kilometer fra østenden hørte jeg henne rope navnet mitt. Jeg svarte, og omsider dukket hun opp. "Er du klar over hvor bekymra jeg har vært?" Ja det hadde jeg vel egentlig en viss anelse om. Klokka var nå 23 blank, ikke akkurat mellom 8 og 9 på kvelden lenger... Vel vel, hun forsto meg samtidig som jeg skjønte at jeg heller burde valgt et gjensyn med herlige Nautgardstind. Dagen etter rusla vi opp på Bessfjellet. Koselig der oppe med småpytter og småvegetasjon. Lemen florerte over alt. Artig det sjøl om den gledesdrepende harepesten er på vei. Håper det snart blir mer Jotun, og nå vil jeg bestige topper i dagslys...

Glittertur til Jotunheimen En etterlengtet påske sto endelig for døren, hvor den startet med en lang kjøretur gjennom de Østerdalske skoger der et nytråkket skispor fra Rena til Lillehammer ventet på meg. 12 000 andre deltakere startet fra Rena og hadde en perfekt start på årets påske gjennom ett hvit og vakkert landskap med norske menn, kvinner og barn som preget kanten av skisporet med nygrillede pølser og energidrikker. Sunniva tok meg mot i mål, med den hviten at lårene mine hadde produsert store mengder melkesyre opp bakkene fra Kvarstad til Sjusjøen. En perfekt restitusjon hadde vi funnet leeenge før jeg begynte å gå i skiløypene fra Rena til Lillehammer. To plasser var bestillt med beltevogntransporten fra Veoli til Glitterheim, og to dager med full pensjon var den perfekte restitusjon på et fint skiløp. Været: Været varierte i liten grad mellom vind, snø og kulde. Temperaturen lå stabilt på mellom 10-15 minus ved Glitterheim Søndag 16.03.2008: Etter å ha hatt en natt i telt ved bilen på parkeringsplassen på Veoli hadde vi meget god tid til å teste nytt utstyr som ble kjøpt inn ved salgsmessa på Lillehammer etter Birkebeineren. Den resterende tiden gikk med til å slappe av, og vente på beltevogntransporten som skulle gå til Glitterheim klokken 16.00 samme ettermiddag. Møtte opp en time før avreise, hvor vi var vitne til relativt tynnkledd personell som skulle begi seg innover til Glitterheim med beltevognen. Ankom Glitterheim etter to og en halv time med beltevogn, og appetitten var skyhøy etter en lang dag med avslapping. Mandag 17.03.08 Jeg våknet relativt tidlig av meg selv, noe som gjorde Sunniva mildt sagt fortvilet. Men vi rakk nå i det minste å pakke sekken, feste feller til skiene og en tur på badet før klokken hadde slått 08.00. Dagens tur var ment som en liten rekreasjonstur i kjente og kjære omgivelser. Alt for ofte besøker man fjellene i en hui og en hast, og vi skulle ikke la denne sjansen til å gjøre det i rolige former gå fra oss. Været var ikke helt som vi hadde planlagt, og med en sur vind fra nordvest og minus 12-13 grader var kulden merkbar. Toppen i dag var Glittertind, men med et pudderlag på halvmeteren på toppbreen i sammenheng med en bratt helning gjorde at vi valgte å snu cirka 150 meter før toppen. Jeg har tidligere vært på toppen 4 ganger, og Sunniva var der i sommer, så det var ikke noe stort tap. Da skyene omsider åpnet seg ved høydekoten på 2250 moh fikk jeg frysninger og gåsehud. Nordavinden fortsatte å piske, men utsikten gjorde turen verdt. Noe som begge av oss reagerte med noe avsky på var at vi så et par skuterspor som var cirka en uke gammel på toppen!! Jeg regner med at det finnes regler for bruk av snøskuter i nasjonalparker, og hyttekjøring, men tror nok de er på feil side av dalen om de leiter etter en topp-hytte. Vi snudde, og jeg rant over breen til Austre Glittertindoksle. Besøket var en av de raske, da Sunniva stod og ventet på andre siden av breen. Etter å ha berørt en ny 2K varde, og en kjapp retur til Glitterheim, ventet en god treretters middag med ørret på oss. Dette var andre dagen uten at Telenor klarte å gi dekning til telefonene, og det varmet meg godt å slippe ”maset” fra verden på utsiden av den kalde og hvite Jotunheimen. Tirsdag 18.03.08 Etter ett par meget behagelige dager på Glitterheim, skodde vi oss med ski, og tok fatt på returen med pakningen på ryggen. Til og med returen hadde vi planlagt med meget behagelige dagsetapper. Første etappe var til Storkroken hvor vi ankom tidlig slik at vi kunne etablere en god biuvakk for natten. Noe jeg ble både negativt og positivt overrasket over var hvordan teltet mitt fungerte med en defekt. Da vi skulle sette opp teltet så spjæra vi den ene teltstangen slik at den var ubrukbar. Selv med tre stenger merket vi nesten ikke at det var noen defekt til teltet, og det må sies å være av en positiv overraskelse. Jeg hadde ikke hatt noe uhell med teltet tidligere, så av ren complacency hadde jeg tenkt hjemme at ”nei, det har ikke blitt ødelagt før, så jeg trenger sikkert ikke en reservestang ved bare en overnatting”. Begge sovnet ved solnedgang, og sjelden føles det bedre enn 12 timer sammenhengene søvn. Onsdag 19.03.08 Begge våknet en time før soloppgang, og fyring med primus, og en varm frokost med kaffe smaker sjelden bedre enn i telt. Pakket ned teltet ved soloppgang, og etter tre timer var vi begge ved bilen. Tekniske detaljer Sted: Jotunheimen: Hvilke fjell: Austre Glittertindoksle (2260 moh) Tilbakelagte kilometer: Rundt 40 kilometer (ikke inkludert beltevogn nei.. *ler)

Denne turbeskrivelsen er fra en litt lite besøkt topp i Vang i Valdres. På folkemål i Vang heter den Hødntind, men på kartet står det Horntind. Etter stort snøfall på langfredag, og videre kalt klart vær gjennom påskeaften våknet vi også opp på 1. påskedag til nydelig sol. Kvelden før hadde vi en vag plan om å gå ryggtraversen fra Tyin via toppen av Hødntind til Jonsker, og nedkjøring til Øvre dalen i Øye. Som nevnt sol ble det, og dermed var det ingen veg tilbake. Halv tolv stod vi klare med skiene på beina oppe ved gamle Tyin Hotel. Med duren av beltebilene fra Eidsbugarden i bakgrunnen, traska vi på feller oppover bakken mot høydene(Kvannegrøberget) sørvest for innsjøen Øyangen. Det morsomme med denne turen er at vi ikke trenger å gå mer enn 15 minutter før vi ser hele Skagastølsryggen i bakgrunnen. Vi har jo allerede startet med det velkjente Tyin panoramaet, med Urdanostind 2157 moh. sentralt. Bare noen få minutter senere har vi også alle toppene mellom Bygdin og Gjende innenfor vår synsrekkevidde. Med denne utsikten nordover, og Filefjell og Hemsedalsfjella i sør, går man egentlig bare å smiler idet en trasker bortover ryggen i et totalt vindstille landskap. Etter en times tid får vi en liten nedkjøring til Yljaskaret, før vi begynner på bakken opp til selve Hødntind. Været skulle etterhvert vise seg å bli skiftende, og selvfølgelig skulle det skje at vi mistet litt av utsikten på toppen av Hødntind, 1454 moh. Toppen som kanskje er den med den beste utsikten av alle toppene på Tyin-Filefjell. Med visshet at vi nå virkelig skulle begynne på den spennende ryggtraversen bortover mot Jonsker, og at sola plutselig bestemte seg får bli med oss, ble humøret straks bedre idet vi skle ned mot topp 1408 moh. Toppen som gir oss en fantastisk utsikt rett ned mot gårdene i Øvre dalen, 600 meter nedenfor oss. Det er også denne toppen som tar seg fint ut når en svinger opp fra Øye langs E16 på veg opp til Tyin-Filefjell. Men kan faktisk ikke se den "virkelige" Hødntind fra Øye, da må man helt opp til Tyinkrysset. Vi sklir videre bortover ryggen, og rekker oppom toppene 1357 moh, 1368 moh og 1347 moh før vi forbereder oss på nesten 800 høydemeter med nedkjøring. Hele denne runden med nydelig utsikt fra Gjendealpene i nord til Høgeloft i sør. Fellene tok vi av rett etter topp 1357, og det var fristende å sette rett ut. Men vi vet at det er flere små og store stup ned mot gårdene i Øvre dalen. Derfor hadde vi nå veien som svinger seg dalsida ned Jonsker i siktet. I starten forblåst hard snø, men etterhvert nydelig puddersnø. I de øverste traversene av vegen valgte vi bare å kjøre rett nedover og krysse vegen. I skogen skulle det vise seg å være puddersnø av aller beste kvalitet i det kalde klare vinterværet. Lenger ned er det for bratt mellom vegtraversene, og vegen ble fulgt på slutten. Dette er en tur som anbefales. Ikke mange som går denne turen. Og en kan lett gå den på vanlige fjellski, da nedkjøringa kan gjøres mye letter på vegen som ikke er brøytet, men som oftest er kjørt opp med snøscooter. Kl 18:00 var vi veldig fornøyde nede ved vegen, og måtte skaffe transport opp til Tyin igjen. Hele turen kan finnes igjen på kartet: ØYE 1517 II Bildegalleri fra turen finnes nederst på siden som åpnes her: http://www.tyin-file....com/?q=node/80

Endelig ble det tur igjen!! Tenk...en hel måned uten topptur. Nesten ikke til å holde ut! Ringte til Ole Jacob på Leirvassbu og fikk opplyst at veien var oppe opp til Geitseter og da var saken klar... Den laveste 2000 meters toppen (sammen med Bruri og Midtre Stølsnostind) skulle bestiges. 2001 moh var ikke all verden og dette ble vel min korteste tur til en 2K i år! Odd Arne hadde denne toppen fra før, men ville på tur og siden jeg ikke hadde denne toppen var dette et fint turmål. Det er rimelig ok å kjøre oppover Gudbrandsdalen når du begynne å se knall blå himmel og hvite fjell! Da kribler det og du kjenner liksom blodet begynner å bruse....du lever og har noe godt i vente! Skal ikke skrive så mye om denne turen annet enn at det ble en fin opplevelse på en oktoberdag i Jotunheimen. Snømengden var noe ujevn....ikke skiføre...kunne hatt truger...men greit nok med fjellstøvler og staver. Stavene var til god hjelp denne dagen. Løst mellom steinene, men uten spesielle problemer til topps. Når man tenker på den vinden som var i fjellet og i lavlandet dagen før,- klaffet dette utmerket for oss. Faktisk nesten vindstille!!! Det er en lang bratt bakke mot toppen, men ingen vanskelige klyvepunkter overhodet. Vi gikk ikke opp til breen, men gikk over en vannfattig Storbreagrove en god del før breen og gikk greit opp mot toppen. De siste 150 hm gikk på rein snø, ellers så søkte vi kursen der vi hadde steiner. Ned igjen søkte vi derimot til plasser med snø og fikk en rask nedfart. Brua over Leira var tatt bort så vi gikk med lette føtter på tynn is rett overfor der brua er Turen: Fra Geitseter til Jervefonni tur-retur 12,5km 1025 hm Totalt: 4t50m m/matpause

Etter en behagelig natt og velsmakende frokost på Raubergstulen satte Jon (8 år) og jeg bilen i annet gir opp bakkene til Juvasshytta. Vi var ikke alene, og i enda mindre grad da vi tok fatt på permafrostlandskapet frem mot kanten av Styggebreen. Det var en tresifret folkevandring forbi alpinanlegget på Juvass denne første lørdagen i september. Det var likevel ikke vanskelig å føle seg litt unik ettersom våre turplaner avvek litt fra alle andres: Vår plan var å overnatte på toppen av Galdhøpiggen og se sola synke bak Skardstind. Yr.no ga gode odds. Ikke desto mindre var sekken fylt av vinterutrustning, karbonader til kvelds og bacon til frokost. Med barn på tur er bare det beste godt nok. Jon har - indoktrinert som han jo er - flere 2000-metere i beina. Men den høyeste av dem alle hadde han til gode. En forsnakkelse fra hans side gjorde at han nå skulle tilbringe en hel sykel på Galdhøpiggen - 24 timer. Planen var å slutte seg til et kommersielt taulag over Styggebreen, overnatte nær toppen og returnere til Juvasshytta og bilen via Keilhaus topp (2355), Svellnosi (2273) og østspissen av Styggebreen. Full circle mao. Ikke et stygt ord sagt om å gå i taulag med hyggelige breførere og hundre spente kunder, men turen for to startet ikke før vi landet på nordøstryggen av Galdhøpiggen. Jeg konstaterte at Jon's instinkter var på plass - han søkte mot de brattere partiene utenfor snøstien. Samtidig var det også klart at hjernens ørelapper ikke var helt utvokst (skjer ikke før i begynnelsen av tyveårene - og det er grunnen til at jeg ikke fullt ut stoler på unge folk sine risikovurderinger...), og at han trengte litt korrigering da han nærmet seg stupkanten uten overdrevne tendenser til å falle av. Om alle de forsvunne fuglene på Lunde var folk, var de alle flyttet til Galdhøpiggen denne dagen. Ethvert forsøk på å leke fjellpuritaner er dømt til å mislykkes her. Nettopp derfor hadde vi heller ingen motforestillinger mot å nyte topphyttas leskedrikk med god samvittighet. En flat leirplass fant vi 25 høydemeter under toppen på kanten av stupet ned mot Storjuvbreen slik vi liker det når det er lite vind. Noen centimeters ny styresnø kledde landskapet i vinterens jomfruelig drakt. Under leirslagingen pådro vi oss - ganske forutsigelig - mange hyggelige spørsmål og kommentarer fra toppstøtere på vei ned fra fjellet. Det var ikke så mye teltslagingen som det faktum at Jon var med som vekket en smule oppmerksomhet. Dette var bare hyggelig, men det var likevel en større opplevelse å ha fjellet for seg selv etter klokken 18. Det er også på denne tiden fotolyset blir interessant. Den sikreste måten å skremme barn fra fjellet er å la dem fryse. Dununderlag, dunpose, ulltøy, fleece og et ekstra midnattsmåltid var sammen med en varmeflaske (vann for morgendagen) min resept og det fungerte til 95%. Greit er det også å slippe og gå ut for å tisse om natten. En stor tissekopp gjorde nytten for både liten og stor. Men det forutsetter god treffsikkerhet... Søndag morgen lot vi sola varme en stund før vi vurderte å stå opp. Jon lurte på hvorfor vi ikke kunne gå tilbake over breen, men ble fort fristet av muligheten til å sanke to nye 2000-meter topper i en eneste lang nedoverbakke. Spesielt populært var det å skli på snøen fra Galdhøpiggen og Keilhaus topp. Men all morro tar en ende (før den begynner igjen): Etter Svellnosi tok vi av fra stien ned til Spiterstulen og ned mot breekanten fikk vi ingenting gratis på den storblokkete ryggen og flanken. Her lærte Jon at breer ikke bør krysses uten tau og at snøflanker kan skjule is. Han lærte også at han er god til å balansere på stein. På 1600 meter bar det oppover igjen. Jon fikk GPS-en for å glemme at oppoverbakken var slitsom. En telefon fra mamma en halv time før Juvasshytta virket enda mer oppmuntrende enn tanken på en brus. Om han ble beroliget av mine kommentarer om at fjellet mot øst (Glittertind) er enda høyere enn Galdhøpiggen om vinteren, vet jeg ikke for sikkert. Jeg tror han lukter lunta og hvor det bærer hen. Nå gjelder det å så frø hos ham som gjør påsketur til Glittertind til hans eget prosjekt. Jeg er jo bare med ham på tur, må vite... Gunnar http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Det ble en sen start fra Trondheim på fredagen og en ulykke på E6 foran oss endte i stans og køkjøring i lang tid. Men vi var begge i godt humør og etter værmeldingen å bedømme, skulle det bli bra vær på lørdagen. Vi kom frem til Spiterstulen rundt 23:30. Litt stresset var vi på forhånd da de helst ville vi skulle komme senest 23:00, men vi ga beskjed om hvor vi lå an med kjøringen og det gikk bra. Ved midnatt var vi installert på rommet. Jeg hadde snakket litt med personalet ved resepsjonen og de kunne fortelle at det var meldt dårlig vær på lørdagen med regn og vind og at de anbefalte andre fjellturer enn det å bestige Galdhøpiggen. Det var ikke det jeg ønsket å høre, men denne turen hadde jeg ønsket lenge. Jeg har ikke gått særlig i fjellet på 25 år og var veldig nysgjerrig på hvordan det ville føles. Kompisen visste vel ikke helt hva dette innebar og når jeg kom tilbake til rommet etter å ha snakket med personalet, var vasken fyllt med øl. Litt diplomat måtte jeg være, for det var nok min ide å gå opp til Galdhøpiggen. Selv ble det ett par øl, mens kompisen fortsatte med både whisky og cognac. 03.30 ble lysene slokket. Var oppe til 08.00 og laget frokost. Det regnet bra ute og jeg kunne høre en antydning til vind. Kompisen hadde lånt seg sekk. Den var nok ikke av de minste og kanskje mer beregnet på fjellvandring og ikke en topptur. Min kone hadde sendt med oss sin egen fjellsekk som var mindre. Det ble litt prøving og feiling før han fant ut hvilken sekk han skulle bruke og før vi var klare til å gå, hadde det gått noen timer. Vi var ved godt mot når vi krysset elven ved Spiterstulen. Kompisen var vel ikke helt i form og det gikk litt sendt med gåingen. Vi bruker å gå på Ladestien i Trondheim noen ganger, og da er det jeg som henger etter som et slips. Så det kom som en overraskelse at det var meg selv som var i føringen. Det ble litt for mange pauser. Samtidig måtte jeg være litt taktisk. Gikk jeg for sent oppover kunne han ende opp med at han enda senere. Gikk jeg for raskt kunne det være demotiverende for han bak. Ikke enkelt. Samtidig ble vi passert av alt som kunne bevege seg oppover stien, så tempoet var ikke noe å skryte av hverken for min eller hans del. Tok noen bilder som er nederst på inlegget. Videoen varer i 9 minutter. Den ligger nå på YouTube. Tror det er etter 6 minutter at klippet av regn og vind virkelig vises. Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011 http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo (En røyk og en øl er vel ikke akkurat sunn kost på fjelltur, men videoen var opprinnelig ikke ment til annet en privat visning.) Vi hadde begge forberedt oss på turen. Jeg hadde kjøpt meg Helly Hansen skalljakke og Bergans bukse. Ikke det dyreste de hadde men heller ikke det billigste. Men jeg hadde vært påpasselig med at klærne var både vindtette og vanntette. Jeg var innom flere ganger og tror jeg gikk betjeningen på nervene, men jeg var fornøyd. Ryggsekk ble det også. En 35 liters, som holder det jeg trenger på slike turer. Fjellsko har jeg fra tidligere. Kompisen hadde også kjøpt klær. Men han hadde bare passet på at de var vindtette og ikke vanntette. Men han hadde med seg regnbukse. Den kom av ganske tidlig oppover Piggrove da han ble svært klam på innsiden. Han hadde nok også tenkt seg en tur med real turmat på vei, og sekkene var fyllt med litt unødvendige artikler som gassbrenner, gass og real turmat. Og selvsagt en øl og konjakk for selve toppen. Jada, gutta på tur. Etterhvert som vi kom opp den første lange kneika hadde vi vel begge regnet med at terrenget flatet ut litt. Men det gjorde det ikke. Fremdeles stigning, men ikke like mye. Vi møtte mange som var på vei ned. De fleste hadde snudd før de nædde toppen. Men noen hadde vært der. Det ble litt demotiverende for kompisen og motivasjonen var vel ikke på topp. Hos meg derimot var det motsatt. Det ga meg bare mer motivasjon og viljestyrke til å klare det. Ett par hundre meter nedenfor Svellnose kom tåka og vi så lite. Det høljet ned regn. Kunne høre det på hetten til skalljakken. Dunk, dunk, dunk i raskt tempo. Det var herlig. For ser vi bort fra at jeg var litt våt av svette, var jeg helt tørr fra regnet. Vinden var kraftig. Prognosene for vinden var 20 m/s. Det ga noen krafitge vindkast til tider og jeg kunne kjenne at jeg ikke alltid stod like støtt der jeg balanserte på steinene. Tåka lettet og vi kunne se Styggebreen. For en herlig utsikt. Dessverre for kompisen, kunne han også se langt opp mot Svellnose. Og her sa det stopp. Regn og kraftig vind hadde gjort sitt. Han var gjennombløt. Turskoene hadde heller ikke demmet opp for vann. Han hadde ikke trekk på sekken og jeg regner med at med alt regnet på vei oppover så veide den et kilo eller mer. Dette var jo et dilemma. Hadde dette vært en tur vi begge hadde planlagt, så ville vi snudd og gått ned samtidig. Jeg hadde full forståelse for valg av feil klær, litt for tung sekk og lite motivasjon med regn og vind. Men jeg tror nok at litt for mye alkohol, litt for lite søvn og det at vi kom avgårde litt for sent også var en medvirkende faktorer. Så jeg hadde fremdeles mye motivasjon og viljestyrke igjen, og var vel "hmm.. pottesur?" I hvertfall bestemte vi oss for at han skulle gå ned og jeg fortsette. Jeg satte inn ett ekstra gir og kom meg opp på Svellnose. En topp skulle jeg bestige. Regnet gjorde meg ingenting, men vinden økte i styrke. Det var noen som kom ned fra Keilhaus Topp, men jeg så ingen som kom bak meg på vei opp mot Galdhøpiggen. I realiteten ville jeg være siste mann opp og siste mann ned. Jeg hadde brukt 5 timer sammenlagt opp til Svellnose. Jeg regnet med en time og litt mer videre oppover. Det ville bli ett kappløp med klokken for å komme ned før det ble mørkt. Og jeg erindrer fra tidligere turer at knær og nedoverbakke ikke var en god kombinasjon. Det som gjorde at jeg bestemte meg for å stoppe på Svellnose var at hvis jeg gikk opp til toppen, var jeg faktisk alene på fjellet. Ramlet jeg på steinene eller vrikket en fot m.m. så var det ingen som kom bak meg som kunne observere at her var det noen som hadde problemer. Og dekning må mobiltelefonen hadde jeg ikke. Så her satt jeg på Svellnose, rimelig fobannet. Men jeg lot ikke det ødelegge for turen. Jeg satt der en time. Kikket ut over Styggebreen på den ene siden, Svellnosebreen på den andre. Opp mot Keilhaus Topp og ned mot retningen av Spiterstulen. For en fantastisk utsikt. Jeg hadde bært på kamera og linser og et videokamera på vei opp. Nå kom kameraet ut av sekken. Fikk tatt noen bilder. Jeg hadde det herlig. Jeg tok den ene ølèn jeg hadde med, men konjakken kom ikke opp av sekken. Jeg stod trossalt ikke på toppen av Galdhøpiggen. På vei ned var jeg i godt humør. Jeg var nede ved Spiterstulen før det var mørkt. Gåstavene hadde fungert bra på vei oppover, men den ene staven hadde gått litt i stykker på vei ned. Det var ikke før langt ned i Piggrove at jeg reparerte den. Om knebeskytterne hjalp vet jeg ikke. Jeg kjente det godt i knærne da jeg kom ned, men jeg hadde ikke vondt i dem. Noen hundre høydemetere før Spiterstulen møtte jeg ei jente som hadde vært på toppen. Det hadde vært så mye vind og kaldt der oppe at hun hadde ikke vært der så lenge. Men hun hadde veldig svært vondt i føttene. Det var den eneste personen jeg tok igjen. Jeg tilbød henne gåstavene hvis hun leverte dem i resepsjonen, men det var visst ikke knærne som var det verste. Det var feil valg av sko. Vi slo følge resten av veien ned. Kompisen hadde allerede kommet seg helskinnet ned og øl lå i vasken til kjøling. En diskret form for klage kom fra naborommet. De lurte på om det var noe feil på rørene da de kunne høre vann i timesvis. Jeg hadde faktisk full forståelse for dette. Sikkert svært irriterende. Noen øl ble det til kvelds, men hverken whisky eller konjakk for min del. Vi klarte å komme oss ut av rommet til 12.00 på søndagen og så var det bare å kjøre tilbake til Trondheim. Jeg lærte mye på denne første fjellturen min på mange år. Jeg hadde riktige klær for været. Ullgenser hadde jeg også i sekken, men den ble ikke brukt. Jeg hadde to par hansker, men de var begge søkkvåte etter turen, så her blir det sikkert et innkjøp. Glem alt som heter gassbrennere, gass og real turmat. I hvertfall i slikt vær. Sekken var akkurat passe tung eller lett avhengig av hvordan man ser på det. Så med dette ut av sekken, så har jeg plass og vekt til å ha med telelinse. Matpakken var ikke rørt, men en brødskive eller to på Svellnose hadde ikke skadet. Jeg hadde med nok drikke. 2 imsdal flasker på 0.7 liter i hver sidelomme på sekken, 1.5 liters imsdal i sekken, og en energidrikk. Den viktigste lærdommen var vel å ikke være så diplomatisk. I seng før midnatt. Skal det være en øl eller to og annen alkohol med i bildet, så er ikke midnatt det rette tidpunktet. Og, uansett om det er vanskelig å svelge, så er det ingen skam i å snu. Greit nok, jeg kom opp til Svellnose. Men i ettertid var det likevel en fantastisk tur og det ga den mersmaken jeg håpet på. Og selvsagt blir det et nytt forsøk. Enten denne helgen eller neste, hvis været tillater det. Denne gangen alene. Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011 http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo

En overraskende mulighet åpnet seg, og jeg kan skryte på meg Storen! Med bilder: http://peakbook.org/tour/21023/Storen+i+sol+og+t%C3%A5ke.html Etter en del om og men kom vi oss avgårde fra Oslo en del senere enn forventet, med stopp for middag og mathandling i Hønefoss kom vi oss etter hvert til Turtagrø rundt 23-tiden fredag kveld. Da en av oss hadde medlemskap i NTK kom vi på at vi kanskje kunne bruke Tindeklubbhytta som overnattingssted i stedet for teltene vi hadde planlagt. Da dette gikk i orden, ble det gjort en rask ompakking av sekkene, og vi la i vei 23:30-tiden. Etter et par timer gåing med hodelykt kom vi opp til hytta 01:30, da var det bare å legge seg, lang dag i vente neste morgen. Opp i 07:00-tiden, planen var avgang 08:00, vi ville gjerne at solen skulle smelte unna mest mulig snø oppunder Storen. Etter hvert som vi gikk opp mot bandet, så ble det bare mer og mer knallvær, og alt så veldig lovende ut. Det var såpass mye snø på breen at vi enkelt kunne gå den opp uten stegjern. Tråkket over den store sprekken i høyre kant og gikk greit opp til hytta på bandet. Her var det knallvær, så vi spiste og la fra oss alt breutstyret, og gjorde oss klare for å bestige fjellet. Vi var fire personer, hvorav en av oss hadde vært på Storen 12-15 ganger før. De to andre var gode klatrere, samt jeg som ikke hadde klatret ute i det hele tatt før! regor_img_0682.jpg Etter en stund så kom vi opp til svaene og her var det greit å sikre opp i dag, litt snø og is var det. Snøen lå spredt fra rundt 1800 meter. Etter svaene så var det bare å komme seg opp til hjørnet, med litt forsiktig gange gikk dette greit, viktig å få skikkelig fotfeste i snøen etter hvert som man kommer oppover i høyden. Så kom vi til hjørnet, og skulle ut på galleriene, dette ble egentlig min første klatreerfaring. Vi brukte to taulag herfra og opp. Fant på andre forsøk hvordan jeg skulle komme ut på galleriet, og gikk greit herfra og opp til standplassen. Så videre til starten av Hefteys renne. Denne var full av is og snø, og nå var det slutt på godværet også. Etter mye isbanking kom første mann seg opp og fikk satt standplass på oversiden av rennen. Da var det min tur, og med et lite puff i rompa kom jeg meg opp i renna. Fingrene fikk kjørt seg oppover, og plutselig var jeg oppe av renna. Da var det min tur til å sikret klatrekompisen min opp. Når han var oppe av renna, fortsatt han opp til toppen hvor han sikret meg opp det siste stykket. Var greit å sikre her i dag, siden det var en del snø, vind og is på fjellet her oppe over 2300 meter. Det var godt å være på toppen, men noen utsikt var det dessverre ikke. Klokka hadde gått, så nå var det bare å skynde seg langsomt nedover for å nå hytta på bandet før det ble mørkt. Det ble rask klatring ned til rappellfestet. Her skulle jeg altså ut i min første rappell, en 40 meter lang vegg å komme seg ned! Gikk som en drøm! Da var det å gå forsiktig i den bratte siden med mye snø før vi kom til oversiden av svaene. Ny rappell her, etter dette var det bare å gå raskest mulig ned til hytta på bandet. Vel nede på hytta på bandet var det klar for litt sjokolade og hente breutstyret igjen. Da vi kom ned til breen så vi at all snøen som hadde vært så fint i dag tidlig var smeltet bort, så det var bare å sette på seg stegjern og traske nedover etter hvert som det ble mørkere. Vel over at breen var overstått så var det å gå med hodelykt tilbake til Tindeklubbhytta. Tror nok at dette er den beste, og uten sidestykke den mest utfordrende fjellturen jeg har gått. Regor

Jeg sier bare YIPPIIII! (Jeg tror bildene har kommet i motsatt rekkefølge). 27 august forsøkte jeg å nå toppen sammen med en kamerat. Regn var det hele veien. Stormkast mot Svellnose. Makker'n sa takk for seg før Svellnose og klokken gikk raskt. Ingen foran eller bak meg. Jeg nådde Svellnose 2272 og sa meg fornøyd med det. Stolt for å ha tatt det jeg tror var den riktige avgjørelsen. Men herregud. For en skuffelse. Jeg kom slukøret tilbake til Trondheim. Ikke (excuse my language) faen om jeg skulle bare gi meg. Og denne gangen skulle jeg gå alene. Jeg var litt redd for at dette ble litt i siste liten på året, men jeg bestilte rom på Spiterstulen med håp om at det ikke ville være for mye snø om 2 uker. Min kone kan ikke gå i fjellet. Men både hun og hunden var med på turen som moralsk støtte. Og vi kjørte nedover den 9 september. Noe regn men ikke mye. Vi fordelte litt kamerutstyr. Det er hun som er fotografen i familien. Og så hadde jeg med meg videokamera. Men tursekken var strippet for alt unødvendig utstyr som var med sist. Denne gangen var det en ullgenser og ekstra votter. Og en matpakke og mye vann. Kone og hund fulgte meg til elva. Så var det bare å labbe i vei. Man skulle tro det var psykisk lettere denne gangen. Fordi man visste hva man gikk til. Hvor bratt det var og hvor mye stein man måtte gå på. Og også hva man forventet bak hver en topp. Men den gang ei. Det var heller psykisk vanskeligere. For jeg visste at jeg hadde mange timer foran meg i akkurat det samme terrenget som sist. Men, man kan ikke la det ødelegge. Det var bare å se seg rundt og fokusere blikket på andre topper og andre detaljer. Jeg hadde et rolig tempo. Det var ikke planlagt. Det er min maksfart. Og med stavene karret jeg meg frem. Jeg kunne se folk langt ned i dalen, der hvor man kan stå og fremdeles se ned mot Spiterstulen. Pussig nok, så tok alle meg igjen. De nærmest sprang forbi. Det var ett ektepar som holdt følge. De hadde 3 unger med, og de kunne ikke være særlig gamle. Vi holdt ikke følge, men de spurtet forbi. Og så tok de pause. For det var alltid en av ungene som ble sliten eller ville ha mat. Så nådde jeg dem igjen. Og noen minutter senere var de forbi igjen. Jeg mistet dem av syne mot Keilhaus topp. Og så var det et ektepar i femitårene. De jobbet seg saktig oppover. De var bak meg for det meste , og vi vekslet noen ord. Men jeg så de slet litt. Og det slo meg da at jeg gikk jo i akkurat samme tempo. Selve turen var fantastisk. Det regnet på fredag og det regnet på søndag. Men på lørdag, da jeg gikk var det nydelig. Varmt var det ikke. Men et fantastisk vær. Og denne gangen kunne jeg litt flere navn på topper rundt meg, så jeg følte meg liksom litt kjent. Jeg slet litt etter å ha kommet opp Piggrove. Men denne gangen kunne jeg se Svellnose fra lang avstand. Jeg gikk jo selvsagt opp på toppen av den denne gangen også. Det var ikke før på veien ned fra Keilhaus topp på vei mot Spiterstulen at jeg så stien gjennom snøen slik at man ikke trengte å gå opp. Her tok jeg meg en velfortjent pause. Når jeg gikk ned fra Keilhaus topp på vei mot Galdhøpiggen var det flere som var på vei tilbake. Og da skjønte jeg at på en trafikkert dag, så kan det fort bli folksomt og trangt på akkurat den delen av stien. Jeg møtte snøen som hadde lagt seg på bakken ved Keilhaus topp. Det var ikke mye. Steiene stakk opp fra sneen, og det var litt vanskelig å plassere føttene. Tråkket man på sneen var man ikke helt sikker på om man traff på en stein med en gang eller om det var langt ned før man fikk fast grunn... og heller ikke vinkelen på steinen. Men det gikk bra. Og det tok litt å komme opp helt til hytta fra Keilhaus topp. Jeg hadde jo som sagt det ekteparet i femtiårene rett bak meg. Og uansett om konkurranseinstinktet mitt forsvant for 20 år siden, så skulle jeg nå toppen før dem. Derfor måtte jeg sette inn et ekstra gir og det tok ut de siste kreftene. Det banket bra i hjertet når jeg endelig kom på toppen og jeg kjente rytmen av pulsen i ørene. Men jeg nådde toppen. At ca 100 stykker passerte meg på vei opp, og jeg passerte ingen, spiller ingen rolle. Jeg klarte det. Det er tross alt min andre fjelltur på to tiår, så jeg er fornøyd. Og for en herlig utsikt. Fjell overalt. Litt sne på de fleste. Nesten som melis som var drysset over. Hytta hadde jo selvsagt stengt når jeg kom, men jeg fant meg en fin plass ved siden av, tok på meg ullgenseren og spiste av matpakken. Det var flere som var der. Ikke mange. Men jeg fikk spurt litt og fikk god informasjon om hva jeg egentlig kikket på. Det var bare herlig. Jeg var der ikke lenge. Kanskje en halvtime. Men da var jeg nesten siste mann igjen, og ville helst se folk foran meg i løypa. Men etterhvert som kameraet kom frem og videokameraet, så var jeg svært så ensom etter nedturen fra Keilhaus topp. Jeg fikk tatt noen herlige bilder av et taulag å vei til Juvasshytta med telelinsen. Det bildet er med her, men skal bearbeides litt i Photoshop før det legges ut på min egen blogg. Jeg brukte over 5 timer opp og litt over 4 timer ned. Tror hele turen tok 9.44 minutter hvis jeg ikke tar feil. Og jeg er fremdeles glad for at jeg brukte staver. Jeg fikk et godt inntrykk av Glittertind som står på agendaen til neste år. Så jeg er nok bitt av basillen. Kona og hunden ventet ved elva når jeg kom ned. Jeg så ikke noe til ekteparet i femtiårene etterhvert som jeg kom ned mot Piggrove. Holdt litt utsyn fra Spiterstulen og når klokken nærmet seg 8 om kvelden så gikk jeg inn i resepsjonen og nevnte det. Men de kunne fortelle meg at de var på vei ned. De hadde observert dem i kikkert. Så de følger med litt, og det er jo godt å vite. Det ble masse bilder og enda en video. Det går visst litt på både norsk og engelsk i videoen, men sånn er det. Bilder ble det også. På søndag kjørte vi hjem. Vi kjørte til Juvasshytta først for å ta bilder på vei ned. Men så kom tåka. Så vi kjørte ned. Da lettet tåka og vi kjørte opp. Det striregnet hele veien hjem. Det er en annen historie. Men jeg har vært på Galdhøpiggen. Yippii! Video fra denne turen 10 Sept 2011: http://www.youtube.com/watch?v=uLF8-fUmR4Y Video fra forrige tur 27 Aug 2011: http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo

Forfatterens anmerkning Det umake paret Eggen og Omgåelsen befinner seg nå halvveis rundt en hesteskoformet fjellrygg i den sørøstre delen av Jotunheimen, bedre kjent som Gjendealpene. Hvis du lurer på hvordan de kom seg dit, kan del 1 av reiseskildringen leses her. Vi vender tilbake til skaret mellom Vestre og Austre Leirungstinden i det Omgåelsen blir vekket av sin venn etter en natt med varierende søvnkvalitet… Akt 2: Omgåelsen dro lua vekk fra øynene, kikket opp og så Eggens ansikt over seg omkranset av noe stort og blått. Han konkluderte i løpet av ganske få sekunder med at det var himmelen. Det neste han la merke til var glimtet i Eggens øyne. Det var tydelig at det ikke var snakk om noen pinlig retrett ut Leirungsdalen lenger. «Du har vært oppe en stund?», halvt spurte, halvt bekreftet Omgåelsen. Eggen nikket. «Jeg har funnet litt smeltevann ned mot breen». Omgåelsen var glad han ikke hadde kommet seg nærmere vertikal posisjon enn opp på siden, hvilende på albuen sin. Hvis han spilte kortene sine rett nå var det logisk at det var Eggen som skulle ned å fylle flaskene. Han strakk på seg og gjespet. La seg litt ned på ryggen igjen. Gned søvnen ut av øynene. Eggen gjorde ingen mine til å forflytte seg noe sted. «Hvis du stikker ned og fyller vann, så kan jeg koke kaffe med det som er igjen på flasken din fra i går?», kjøpslo Omgåelsen. Han var ganske desperat etter vann, men det var viktig å ikke gi uttrykk for det. Det ble et øyeblikk utkjempet en stille kamp mellom kaffetørsten til Eggen og den mer alminnelige vanntørsten til Omgåelsen, men kaffetørsten led snart et smertefullt nederlag. Omgåelsen hjalp til med å samle sammen flaskene og finne en pakkpose å bære dem i. Eggen forsvant, og Omgåelsen kunne sette seg rolig ned på en stein i den livgivende morgensolen og fokusere på den knallharde oppgaven det er å sørge for at vann koker riktig. Eggen kom ganske kjapt tilbake, og frokosten bestående av noen skiver og et par kopper kaffe ble inntatt i relativ fordragelighet. Eggen var nå fast bestemt på å rekke siste båten ut fra Gjendebu. Omgåelsen regnet kjapt på tidsbruken i hodet. Dette kom definitivt ikke til å bli noen kosetur. Men samtidig kjentes det trygt og godt. Det var sånn det skulle være på tur med Eggen. Du skal helst ha gangsperre og redusert psyke noen dager i etterkant. De pakket kjapt sammen etter frokosten og cirka kvart over åtte var de klare for avmarsj, Eggen selvsagt litt før sin noe mer makelig anlagte venn. Omgåelsen var, klok av skade, fast bestemt på å ta mer aktiv styring over rutevalget denne dagen. Som pedagog ved en barneskole visste han at det var viktig å forberede det nokså ensporede individet han hadde foran seg grundig, samt at det kunne være lurt å benytte seg av flere ulike innfallsmetoder for å trenge gjennom med budskapet. «Det ser ut som det er lurt å ta litt til høyre under den skrenten der oppe og så runde opp mot eggen igjen i en bue», sa han. Eggen stirret litt uinteressert opp mot toppen av Vestre Leirungstinden. Omgåelsen gikk til plan B og trakk frem mobilen. «Se her – jeg har tatt et bilde av kartet fra Norges fjelltopper over 2000 meter, det ser ut som det er den anbefalte ruta». «Det ser nå veldig fint ut rett opp her, da», svarte Eggen uanfektet og begynte å gå. Omgåelsen erklærte raskt Eggen for et håpløst spesialpedagogisk tilfelle og bestemte seg for å gi opp videre forsøk på omvending. I begynnelsen virket det allikevel som om Eggen hadde valgt å ta hensyn til Omgåelsens ønsker. I alle fall skrådde de på høyre oppunder skrenten. Men det gikk ikke mange minuttene før Eggen ikke klarte å styre seg lenger og simpelthen bare måtte tafse litt på det bratte berget. Her valgte Omgåelsen å trekke seg stille unna og inn i en grusrenne. Når de to vennene var ute av syne for hverandre, skrudde han opp tempoet betraktelig. Hvis Eggen ikke forsto at omgåelser hadde verdi i form av at de var teknisk enklere, måtte han i alle fall sette pris på dem om de var raskere. De hadde tross alt dårlig tid! Grusrenna ble fulgt på skrå oppover mot høyre, før en annen renne ledet ham opp igjen mot venstre til der det bratteste partiet flatet ut. Nå var det bare en kort spasertur opp langs ryggen til toppen. Han snudde seg og kikket bakover akkurat i det Eggen bikket over kanten på bratta. Omgåelsen hadde et knapt forsprang og ingen tid å miste. Han langet ut mot toppen av Vestre Leirungstind – fast bestemt på å holde turkameraten bak seg, noe han også klarte. Nå var dagens lengste motbakke unnagjort, og de hadde ikke brukt mer enn 40 minutter til toppen. Dette kunne gå! På toppen virket det som om Eggen gikk inn i en (så godt det lar seg gjøre for en sindig gudbrandsdøl) nærmest sakral sinnsstemning over omgivelsenes velde. Han satte seg ned og foreslo noe overraskende at han skulle ta et panoramabilde over fjellrekken med Omgåelsen i sentrum. Eggen har mange gode kvaliteter, men smidig omgang med nyere teknologi er dessverre ikke en av dem. Etter tre mislykkede forsøk ga Omgåelsen opp å lære Eggen panorama-funksjonen på mobilkameraet og tok grep selv. Det er en grunn til at forholdet mellom bilder av de to vennene på deres felles turer er 10:1 i favør Eggen. Omgåelsen var glad for å finne ut at de bratte nord-vendte svaene ned fra Vestre Leirungstind var snøfrie og tørre. Eggen danset lett og ledig nedover, men det var helt greit for Omgåelsen på dette tidspunktet. Han koste seg på tur nå, og virkelig nøt den enkle klyvingen over enda en av turens mange tulletopper. På den særdeles lettgåtte flata frem mot Skarvflyløyfttinden tok han sågar igjen Eggen, og de gikk sammen i kontrollert tempo opp mot denne. Livet var så herlig som det bare kan være i øyeblikkene før problemene oppstår. Livet er rart sånn. De kom seg greit ned og opp på Søre Skarvflytinden. Eggen ledet an rett på alle vanskeligheter, og enda var det bare en liten murring i fryktsenteret til Omgåelsen som antydet at han kanskje ikke var fullt ut mentalt restituert etter gårsdagen. Videre ned fra toppen av Søre ville Eggen sjokkerende nok omgå vanskelighetene litt ned i østsida! Om det var lærepengen han hadde fått på starten av dagens etappe (neppe) eller det faktum at han en gang hadde måttet snu her under en skitur over Skarvfly-ryggen vites ikke, men Omgåelsen begynte å tenke at det kanskje allikevel var mulig å lære gamle hunder nye triks. Den tanken skulle han nokså umiddelbart slå fra seg. Det ble en strevsom tur over «toppen» med det velklingende navnet Midtre Skarvflytinden Søre og bort til foten av den ekte Midtre Skarvflytinden. Tørre og fine forhold – ja, men siste rest av Omgåelsens beholdning av ro og sindighet var nå på billigsalg og ble raskt revet vekk fra lagerhyllene. «Gikk du rett over her?!?», ropte han gang på gang til Eggen som nå var langt foran ham, hver gang med et smil og en tommel opp som svar. Omgåelsen ville ikke være noe dårligere, og med et og annet unntak fulgte han Eggens rute med en lett skjelving i beina. Omgåelsen begynte nå å glede seg til å iføre seg klatresele og hjelm. Men da han kom bort dit hvor hammeren på Midtre Skarvflytind bratt tårner seg opp, fikk han til sin forskrekkelse se at Eggen alt var et langt stykke opp og ut til venstre! «Hva skjer?», spurte han så lett og ledig han kunne og håpet at det bare var han selv som registrerte skjelvingen i stemmen. «Det er veldig fint opp her», svarte Eggen og kikket oppover mot toppen. Nå begynte det for alvor å rakne for Omgåelsen, som uten evne til å kontrollere seg selv eller sine reaksjoner ropte høyt: «Jammen, hvordan i helvete kom du deg dit?!?». «Jeg gikk der», svarte Eggen og pekte litt diffust på et sted foran Omgåelsens føtter. Nå plikter jeg som forfatter igjen å skyte inn at den mentale tilstanden Omgåelsen var i på dette tidspunktet kan ha forvrengt den kommende fremstillingen noe. Men slik han husker det, var «der» en mikroskopisk list under et svakt innoverskrånende sva, kjemisk fritt for noe som helst som kunne være i nærheten av å kvalifisere som håndtak. Under åpnet avgrunnen seg glupsk. «DER?!?». Omgåelsen var ikke imponert, og dessuten relativt irritert. Dette syntes han var langt utenfor sin egen komfortsone, og han mente at Eggen burde ha forutsett nettopp dette. Eggen på sin side skjønte straks alvoret i situasjonen, og før Omgåelsen hadde rukket å komme for langt i tankerekken som gikk ut på å snu og gå alene ut Leirungsdalen, hadde han returnert til sin motløse venn. «Jeg kan ta sekken din». Omgåelsen protesterte ikke. «Det er lett - du bare går ut sidelengs på lista, lener overkroppen inn mot svaet og smyger deg over». Eggen var tilbake forbi det vanskelige punktet før han var ferdig med setningen. Omgåelsen gikk inn i seg selv og klarte å skrape sammen akkurat nok zen til å få plassert den venstre foten ut på lista. Et raskt blikk på avgrunnen under var dessverre nok til å bringe ham ut av fatning igjen. «Nei, jeg tør det faen meg ikke!», utbrøt han noe skuffet. Nå var gode råd dyre, og Eggen var desperat nok til å foreslå noe som brøt totalt med alt av æreskodeks i den lokale fjellsportklubben han tilhørte. «Gi meg hånda di». «...». «Gi meg hånda di». «OK». Omgåelsens svette håndflate møtte Eggens knusktørre i et fast håndtrykk over avgrunnen. Så var han plutselig over. Mens Omgåelsen satt seg ned på den andre sida og reflekterte litt rundt den egentlige betydningen av ordet livsglede, satte Eggen straks i gang med å binde seg inn. Snart var han oppe i veggen. Omgåelsen kom til seg selv og kikket rundt seg. Det var ingen standplass denne gangen heller, men nå hadde Omgåelsen vendt seg til den litt uortodokse fremgangsmåten til Eggen. «Har du meg?», kom det ovenfra. Omgåelsen kikket på taukveilen som lå på bakken og videre til rappellbremsen som hang ned fra utstyrsløkka på venstre side av klatreselen sin. Han registrerte at tauet ikke gikk gjennom. «Eh, nei – vent litt», svarte han og fikk koblet seg på i en rasende fart. Så forsvant Eggen oppover igjen, og ikke lenge etter ropte han at nå var det bare å komme etter. Men hvordan? Omgåelsen er langt fra noen storklatrer og dette her syntes han var litt kinkig. Han skulle over en stor blokk med en romslig sprekk i seg, og inni sprekken lå det en oppstikkende stein. Ellers var det ingenting å holde seg i. Etter en stund med litt prøving og feiling fikk han stukket den høyre foten sin så langt inn i sprekken at han kunne stå på steinen, og så slang den andre foten rundt blokken på venstresiden og jukket seg opp. Det var ikke pen klatring, og han måtte bruke krefter – men opp kom han. Resten av turen til topps var en parademarsj. Nå var det angstfremmende over, konkluderte Omgåelsen. Herfra og ut ble det bare smertefullt. Og det trivdes han bedre med. Han var i strålende humør nå, og klarte til og med å le av seg selv når Eggen la fram krav om at alle bilder fra turen skulle merkes med #haldmegihanda. De spiste og drakk godt og begynte så smått å forberede seg mentalt på hvordan drøyt tusen høydemeter ned ville kjennes på kroppen. Når de etter noen minutters gange ned fra toppen av Midtre Skarvflytind måtte stoppe opp og klø seg litt i hodet, var ikke det fordi ruta foran dem var vanskelig eller uoversiktlig. Her var det himmelsk lettgått og de kunne holde godt tempo. Tankevirksomheten besto i å finne ut hvilke av grushaugene foran dem opphavspersonene til det målstyrte og liste-baserte friluftslivet hadde vurdert som viktigere enn de andre. Etter en kjapp sjekk med kartet var de i gang igjen. De to første toppene var noe av det minst «toppete» noen av dem hadde gått på, men den siste hadde bestemt seg for å vinne tilbake noe av respekten Eggen og Omgåelsen hadde mistet for den nordlige delen av Skarvfly-ryggen. Snart var de på vei nedover, denne gangen for godt. Omgåelsen konfererte igjen med kartet og fastslo at de burde klyve ned mot Knutsholet i en bue, først mot sør og så mot nord. Eggen mente som vanlig at det så fint ut rett ned. Det kunne da umulig være verre enn det de allerede hadde vært igjennom, vedgikk Omgåelsen, og fulgte etter. I starten gikk nedstigningen såre enkelt for seg. Eggen gikk først, og Omgåelsen diltet etter. Men etter hvert ble svaene større og mer tallrike, og partiene med lyng og gress som snirklet seg rundt dem ble færre og smalere. Til slutt var det nok for Omgåelsen. «Nei, dette gidder jeg faen meg ikke», meddelte han i det han ble stående bak og observere hvordan Eggen med begrenset hell prøvde å lirke seg ned et klissvåt sva. «Jeg går rundt». Omgåelsen trakk opp igjen, traverserte i overkanten av svaet og krysset seg ned mot en gressrenne drøyt hundre meter lenger sør. Til sin store glede oppdaget han at Eggen også hadde gitt opp og nå sto et par hundre meter lenger opp i lia. Enda større ble gleden og skadefryden da Eggen ropte ned til ham: «Hvor var det du gikk?». «Veien sier seg selv!», ropte Omgåelsen tilbake og småsprang nedover. Som leser kan du sikkert forstå at Eggen og Omgåelsen på dette tidspunktet av turen bare hadde en ting i hodet - å komme seg tilbake til Gjendebu før båten gikk. De hadde allerede kommet langt ned i Knutsholet da de la merke til at Knutsåe virket heller lite lysten på å la dem passere. De sjekket på nytt med kartet og innså at de nok burde ha beveget seg lenger opp mot breen der vannføringen var mindre. Men nå var ingen av dem innstilt på flere positive høydemetre. Derfor ble det til at de satset på å komme seg over på et eller annet tidspunkt. Terrenget på østsiden av breelva var nådeløst, men nå hadde de kommet inn i den mentale tilstanden av regelrett likegyldighet som ofte inntreffer på slutten av en lang og utmattende tur. De brøytet seg gjennom bregner og vier, dundret over grov ur og ramlet og skled seg ned flanker av grus og sand. Flere steder vurderte de å krysse, men hver gang slo de det fra seg av frykt for å bli feid avgårde nedover med strømmen. Å si at de til slutt klarte å krysse Knutsåe blir faktisk feil. De måtte så langt ned at det ville være mye mer sannferdig å si at de krysset Gjende. Nå fulgte tre knallharde kilometer gjennom urskogen som er sørsiden av Gjende. Eggen kommuniserte at han hadde det vondt nå, noe som selvsagt gjorde at Omgåelsen fikk nye krefter. Lite ble sagt, men mye ble følt. Sauetråkket kom (jubel) og forsvant (bunnløs fortvilelse) på nytt og på nytt – men til sist møtte de stien som kom ned fra Svartdalen. Nå vendte humøret tilbake, og de to utslitte vandrerne gikk stivbent sammen det siste stykket tilbake til Gjendebu mens de småpratet om de siste to dagers hendelser. De rakk båten med forholdsvis god margin. Eggen, som var mest sliten, la seg ned i gresset utenfor hytta mens Omgåelsen gikk inn og fikset to øl. At det smakte godt er en grov underdrivelse. Eggen skamroste sin flaske (Kvernknurr fra bryggeriet Små Vesen om det skulle være av interesse) i panegyriske ordelag. Denne flasken med flytende gull ble nevnt med jevne mellomrom hele hjemturen. Å legge ut i det vide og det brede om det som skjedde på turen hjem har lite for seg. Det ville vitne om dårlig fortellerkunst fra forfatterens side, all den tid hjemreisen var mer eller mindre blottet for interessante hendelser. Dessuten var de så slitne at Den Gode Samtalen uteble. Men de kom seg hjem på et vis. Vel hjemme ble Omgåelsen konfrontert med det faktum at sist gang han hadde hatt et så stort behov for å prate seg gjennom en opplevelse var i etterkant av hans førstefødtes fødsel. Eggen ble sist observert samme kveld med et kaloritomt blikk på vei inn på en av bygdas to bensinstasjoner.

Hei, har lyst til å dra på tur til påsken med en kompis. Ingen av oss har lappen og vi må derfor belage oss på buss inn til fjellet. Ellers ønsker vi å gjøre det billig. Selvbetjent virker best, men f.eks telt ved en selvbetjent kan også funke fint da vi har det vi trenger av utstyr til telting. Turen er fokusert på topper, det å bo samme sted to netter og ta topper derfra er vel egentlig det vi tenker. Samtidig må vi nok belage oss på en dag inn og en dag ut med gåing virker det som. Dermed lurer jeg på hvor vi burde ta turen, ønsker å få gått på noen fine fjell. Vi har god skierfaring, men ønsker ikke svært tekniske fjell. Lengden og høyden derimot skal gå fint. Det jeg har tenkt på til nå er vel egentlig å ta bussen til Tyin. PS: Vi bruker randonee utstyr og bor i Oslo.

Noen som har vært på Skardstiden i Jotunheimen? Kan denne bestiges uten tau, og er det i tilfelle greit merket sti? Har begynt å planlegge sommerens fjellturer, og tenker å ta noen topper i Jotunheimen.

Hvordan komme seg over vinterfjellet fra Heidal til Otta med ski og pulk? Alle innspill tas imot med takk.

Er det nokon som har vore i Jotunheimen siste veka eller så? Vurderer Olavsbu frå Leirdalen neste helg, men ser det er varierande føreforhold i fjellet for tida

Jeg er meldt på Besseggløpet til helgen, men drar til Jotunheimen i morgen, og satser på noen rolige, fine turer i fjellet før det forhåpentligvis smeller og alt klaffer på på lørdagen. Tar med meg hundene min, og pakker sekk og telt i bilen. Kona og noen venner kommer etter på fredag. Frem til da er det kun meg og hundene, og vi kunne tenkt oss en og annen topptur/tur i fjellet. Da er mitt spørsmål til dere: Har dere tips om mindre folksomme fjelltopper, ikke for høye topper (vil gjerne unngå snøen/vått terreng om det lar seg gjøre) og ikke for mye klyving (for hundenes del, men en og annen kneik der vi må ta litt sats går fint, hundene er sprekere enn meg, og jeg anser ikke meg selv for å være i dårlig form heller)? Gode teltplasser, som kan fungere som base? Har gått noen av de mer kjente toppene i Jotunheimen, men er egentlig ikke så kjent, så tar gjerne imot tips om mindre perler!

Sammen med noen kammerater planlegger jeg tur fra o til 2469 moh. i sommer. «Nullpunktet» er Luster kommune, hvorfra turen går til den første hytta Fuglesteg. Fra Fuglesteg går veien videre til, Fanaråkhytta, Krossbu, Leirvassbu og Spiterstulen. Etter overnatting fra Spiterstulen går turen siste dagen opp og ned Galdhøpiggen. Det er første gang mange av oss beveger oss i Jotunheimen og vi søker i den forbindelse feedback på rutevalget og eventuelt forslag til endringer i rute, eller ting som er verdt å se/gjøre underveis. Alle svar mottas med stor takk

Hei! Vi har tre separate ferieuker i år, den første i slutten av mai/begynnelsen av juni, midten av juli og ei i begynnelsen av august. Og vi har så veldig lyst til å bruke de på fjellet. Ønskemålene i år er rondane, jotunheim og kanskje Dovre. Siste uka har vi allerede fastsatt at blir på Hardangervidda. Det jeg derfor lurer på er om det er mulig å bruke den første uka på å gå i noen av disse områdene? Med hund og telt, og til fots. Supert hvis noen har erfaringer eller tips!

Jeg har leid ei hytte på Beitostølen 17. mai-helgen og lurer litt på hva slags aktiviteter som er å anbefale i området nå, mest med tanke på snømengde. Noen ting jeg har tenkt på, lar noe av dette seg gjennomføre? Gå på ski innover Valdresflya Fjelltur, kanskje Besseggen? (hun jeg skal med har ikke gått den) Sykle, men det blir vel helst langs veien Noen som har andre tips til aktiviteter?