Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'topptur'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Marker Groups

  • Members

Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Info fra ledelsen
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Categories

  • Intervju

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Kalendre

  • Fjellforums kalender

Fant 114 resultater

  1. Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her. Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her. Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra? Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til (Hallehornet) Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei Middagshornet i bakkant på bildet over. For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen. Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk. Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket. Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.
  2. Hei, Jeg skal nå gå til innkjøp av nye ski og ser for meg gode ski som kan brukes til både Randonee / topptur og vanlig preparert bakke. Da jeg legger vekt på at skiene skal være gode på nedturen skal de vel være ganske brede, men dette vil vel gå på bekostning av både turen opp og egenskaper i vanlig preparert bakke. Ski jeg har sett på er Armada Tracer 98 / 108 som er ganske lette og Faction CT 2.0 som har 102 mm hoftebredde. Tenker dette er en bra løsning for turen ned, men er disse rett og slett for brede for turen opp og vanlig bakke? Jeg har ikke kjørt randonee før og har derfor dårlig erfaring med hvordan bredden vil påvirke turen. Noen tips?
  3. Hei! jeg er nybegynner innen Rando og skal kjøpe alt av utstyr, har dere tips? Hvilke ski synes dere er bra? Og støvler? Er jente, er relativt liten og slank (og svak🙈). Setter pris på alle svar ☺️
  4. Kart over ruta jeg gikk Har hatt en plan om å ta Furunebba nattestid helt siden jeg gikk Fulånebba nattestid for endel år siden. Men en kombinasjon med stjernehimmel, helst litt under halv måne, soloppgang med høstlys, nysnø på toppene og sol til utpå dagen er noe som ikke skjer så ofte men nå så det ut som jeg fikk en sjanse igjen. Det skulle regne ganske mye i Sunndalen fram til kl 23.00 på fredagskvelden så jeg kjørte fra Trondheim i den tiden og hadde som mål å starte å gå fra Hoåsbrekka før kl 02.00. Estimert tid til toppen er rundt 4-5 timer, men jeg var svært spent på snøforholdene høyt oppe etter det store snøfallet forrige helg. Om alt klaffet veldig bra kunne Kongskrona også bestiges med det samme, men det var nok ganske usannsynelig da jeg verken hadde med ski eller truger. Så mitt mål var iallefall å nå Furunebba til soloppgangen. Da jeg kjørte neddover Sunndalen ble det plutselig så mye lys på himmelen i vest, noe jeg var redd for at var ett mye kraftigere månelys enn planlagt. Jeg ville ha under halv måne for å få det lyse jeg vil ha, for mye månelys ødelegger nattbilder slik at jeg ikke får den stjernehimmelen jeg trenger. Ikke lenge etter økte lyset på og det var ett nordlysshow på gang i vest, ikke lyset fra en alt for sterk måne. Stoppet på Romfo i noen minutter for å se på fargene. Nordlyset varte ikke så alt for lenge før det gav seg igjen, så kl 01.40 gikk jeg fra bilen ved Hoåsbrekka. I lufta var det 12c, så det ble lett antrekk hele veien opp til postkassa ved Fossa (920m). Her lå det snø, men den hadde smeltet en del den siste uka. Men det lå noe mer snø enn det jeg trodde, så det var klart at det kom til å bli en krevende tur videre oppover. Fulgte skisporene fra de som hadde vært ute på sin første topptur for sesongen forrige helg innover mot Skorgvatnet før jeg tok av over elva Skorga og oppover mot Vinnufonna. Nordlyset herjer nede i Sunndalen Fortsett litt lett nordlys mens jeg gikk opp av Sunndalen Innover mot Skorgvatnet med Hoåsnebba i bakgrunnen Vinnufonna med en av Vinnufjellet's 1578m topp Sør for Sørøstre Vinnufjellet lå det såpass mye snø at mye av ura var helt dekt med ett teppe av snø. Desverre var ikke snøen bærende i det heletatt så herfra begynte den virkelige jobben med å komme seg til topps. Det ble flere fall mens ura under ble bare grovere og desto nærmere Vinnufonna jeg kom. Fikk krysset elva Vinnu som nå var redusert til en bekk og fortsatte opp mot Furunebba. Fikk kommet meg helt utpå kanten for å se ned i dalen på 1240m. På tur ned til ei større steinblokk som hang litt utfor kanten (perfekt for bildetaking) falt jeg halvveises neddi ei ganske stor sprekk som lå gjemt under snøen 6-7m fra kanten. Dette blir vel ett rimelig heftig ras om ikke så alt for mange år ettersom sprekka tydelig hadde utvida seg ganske mye den siste tida. Fulgte kanten litt oppover til noen småtopper på 1350m og tok ett bilde her mens lyset i øst var på vei. Jeg hadde nå brukt fem og en halv time opp hit, godt over en time mer enn normalt. Snøen var på rundt 40cm her og jeg sank helt ned og gjerne mellom noen steinsprekker på hvert 3 skritt. Slitsomt! Nådde toppen etter 6 timer og rakk det rimelig akkurat til soloppgangen. Sunndalen sett fra 1240m Sunndalen sett fra 1350m Endelig på toppen, fram med litt sukker mens mens man venter på sola Flott oktoberlys denne dagen. Klingfjellet midt i bildet, Hoåsnebba til venstre Kalknebba med Nordre Slotthøa i bakgrunnen Boka som lå i postkassa på Furunebba hadde ligget der siden 1979 så det var artig å se litt i den. Fram til nå hadde det vært helt vindstille, men på toppen slo en kastvind inn i ny og ned og de var relativt kraftige. Yr hadde sendt ut obs-varsel for hele Møre og Romsdal og Trøndelag for vindkast på 25-30m/s men så mye vind ble det aldri. Etter en god pause på Furunebba med brødskiver, vann, brus og smågodt gikk turen til Søre Vinnufjellet, en topp på 1578. Hadde litt lyst til å fortsette opp mot Søre Kongskrona for å ta den med det samme, men den får stå til en annen gang. Returen gikk rett ned i bratt lende fra Søre Vinnufjellet til Vinnufonna. Selve breen har mange store sprekker som akkurat hadde blitt dekket over av nysnøen så jeg holdt meg helt inn til kanten. Her var det mye snø, men jeg nådde aldri ned til stein så det var noe lettere enn å gå over ura samme vei som opp. Det skulle likevel ta ganske mye tid å gå tilbake da jeg valgte ei rute litt lengre nedenunder ura som lå under Sørøstre Vinnufjellet. Lettere å gå her, men flere høydemeter enn å gå tvers over ura som jeg gikk på turen opp. Tok ett kvarters powernap på lyngen ved Fossa før returen ned til bilen. Godt å få hvilt beina på kjøreturen hjemmover, skulle tro man hadde gått både lengre og flere høydemeter enn anvist etter en slik nysnøtur. Panorama mot vest med Sunndalsøra nedenfor Hovsnebba Dronningkrona (1816m), høyest i Vinnufjellene Tettere skydekke kom og gikk gjennom dagen og gav noen spennende lyssettinger Ser både varmt og idyllisk ut nede i dalen Vinnufonna sett ovenfra Store og Nordre Trolla Detaljkart over ruta jeg gikk
  5. Topptur randonee 3.-5.Nov

    Hei! Jeg skal opp å få prøvd skia 3.-5.november. og tenker derfor snøhetta eller Glittertind. Noen som har noen bedre forlag til hvor man evt, kan dra der det er litt snø å prøve seg på?
  6. Grytidlig start på tur til Tåga/Såtbakkollen da noen timer med sol skulle passere området rundt soloppgang. Senere på dagen skulle vinterens første store snøfall starte. Kjørte fra Trondheim kl 02.00 og gikk fra Fale Bru litt etter kl 04.00. De siste skyene var i ferd med å passere og stjernene kom fram. Temperaturen lå på rundt 10c så det ble en varm start de første 900m til to hytter som ligger under Smørklimpen. På litt over 1400m kom sola opp og jeg fikk en flott soloppgang mens jeg gikk opp mot Såtbakkollen's første topp. Turlengde: 9 timer | Distanse: 19.0km | Høydemeter: 1885m Start fra: Parkeringsplass under Fale Bru i Sunndalen Utsikt ned Sunndalen En pinakkel på Drivhjellhammaren som jeg har sett på i en årrekke nå Sollys på Dordinakkan og Kaldfonna Store Trolla og Østre Trolla Skardsfjellet Store Trolla, Skardsfjellet og nordvestover mot Tustna Tustna-topper med vindmøllene på Smøla bak Turen over Såtbakkollene gikk radig. Lettgått og med fin utsikt hele veien over eggen, mens det smalnet til mot det markante skaret ca. halveis. Skaret kunne by på ganske enkel men artig klyving på begge sider. Utsikten fra både eggen og spesielt toppen av Tåga var svært vid og imponerende. Selv om man ikke fåt ett like luftig bilde som fra Store Trolla ser man til gjengjeld omtrent alle små og store topper i hele Trollheimen herfra. I sør lå det skyer så Snøhetta var bare delvis synlig innimellom. På en klar dag her ser man Galdhøpiggen og Glittertinden lengst sør. Hadde vært fint å sovet under åpen himmel på den her enga Såtbakkryggen Ved V-skaret Skjorta mellom Store og Nordre Trolla Ett panorama fra toppen av Tåga Snøhetta såvidt synlig Den ene av de to flotte fossene man passerer i Navardalen Ruta jeg gikk vises i mørkerødt. Kartet er fra 1879. Copyright: Kartverket
  7. Gårdene på Skår med fjellet Skårasalen ovenfor sett fra Lekneset Var så heldig å få være fjellfører på Sunnmøre fire dager på rad da været var på sitt beste i slutten av september. Alle turene gikk til Store Brekketinden (1578m), ett fjell som ligger like ved den mye mer kjente Slogen øst for Hjørundfjorden. Sammenlignet med Slogen er Brekketinden ett mer krevende fjell. Mens selve turen opp til Slogen fra Øye egentlig ikke byr på så mye mer enn mange høydemeter til beina byr Brekketinden på både lang avstand, mange høydemeter, isbrekryssing, krevende klyving og litt enkel teknisk klatring. For min del ble dette en virkelig flott avslutning på førersesongen. Av rundt 30 førerturer til høyere fjell i Jotunheimen i juli, august og september gikk 25 av de i elendig vær. Siden jeg kom hjem fra Canada i juni hadde jeg fått brukt shortsen på kun en tur, fram til disse fire turene. Været var knallbra samtlige dager og jeg fikk trygt ført ti gjester til en topp som kan skryte på seg en av de bedre utsiktene i Sunnmørsalpene. Slogen sett fra Sæbø Kart over rutene jeg gikk Jeg brukte Langsæterdalen og Babostaddalen som start alle fire dagene. Ett annet alternativ er å gå fra Øye og opp til Patchellhytta, da blir turen kortere i avstand men med 400 høydemetre mer enn å starte fra de to andre dalene. Etter min mening er det finest å gå opp fra Langsæterdalen. Geithornet, Slogen, Vellesæterhornet og Brekketindene ser alle svært så spisse og spektakulære ut mens man går innover denne dalen. Å gå fra enten Habostadsætra eller Liasætra er to kilometer kortere, men byr ikke på slike spektakulære omgivelser som Langsæterdalen. Hver av turene var på fra 16.5-18.5km med rundt 1200 høydemeter. Det som er fint med turen opp Store Brekketinden er at den byr på mye variert fjell, man får god bekjentskap med type sti-i-dalen-vandring, stor ur, løs ur, isbre og spennende klyving i utsatt lende. På illustrasjonen nedenunder ser du detaljene videre mot selve toppen med de tre største utfordringene man møter fra man forlater breen og opp. Det ble brukt tau over breen da man forserer flere større sprekker som enda ikke hadde kommet helt frem. Det lå fortsatt mye snø på breen etter den kalde sommeren. Videre opp ble det brukt tau på tur opp og ned de tre utfordringene som du ser i illustrasjonen. Det ble også sikret med tau hele veien opp fra 2+ hammeren til toppen. Nysetvatnet med Store Brekketinden til høyre Slogen og Sørlige deler av Brekketinden Bildet ovenfor tok jeg fra en pinakkel (klatring grad 5/6) like sør for selve toppen. Store Brekketinden ligger til høyre i bildet. Normalruta opp til toppen går fra skaret og rett opp på venstre side. Fra skaret og opp er det ca 60 høydemeter til toppen, men det er her de største utfordringene ligger. Bildet under er tatt ved Skaret med utsikten nord og vestover. Pinakkelen bildet overnfor er tatt ifra ligger til venstre i bildet. Klyvinga og klatringa opp siste stykket Panorama fra toppen Slogen (1564m) og Jakta (1588m) bak. Folk på toppen av Slogen Stien til Patchellhytta i Langsæterdalen. Slogen til høyre.
  8. Jeg skal ha nye ski i år. "Fjellski for bratt terreng". Jeg har åsnes nansen med BC Magnum, jeg synes ikke de duger noe særlig til de mer kuperte områdene på Vestlandet, men de har klart sin plass i skistallen. Det blir alt for tunge nedkjøringer, spesielt når det er hardt, skarete og isete. Jeg har tunge Randonne ski til rene dagstoppturer, så der er jeg dekket godt inn. I fjellene jeg går på kvamskogen, bergsdalen og stølsheimen er det stort sett opp og ned hele veien, med mindre områder med slake partier som krever litt transportegenskaper på utstyret. Ofte er det vanskelig føre pga. værforholdene, skarete, hardt og isete, og noen ganger fin løssnø i gode perioder (variert mao.) Det er også naturlig å oppsøke noen topper på turene jeg tenker å bruke disse skiene til. Jeg trenger derfor ett par ski som fungerer greit å gå med på flatene, ikke helt umulig å smøre under fine forhold og der det kun er slakt opp/ned, samtidig som de fungerer greit i de bratte partiene uten at de føles som man er en "strekmann" på vei ned. Jeg ønsker ikke techbibdinger og -sko, hovedsakelig pga. at jeg ikke ønsker å skifte mellom gå og kjøremodus slik at det blir enklest mulig, samt at prisen er for høy. Jeg vurderer Åsnes falketind 68 (kanskje 62), sammen med voile 75 mm med avtagbar kabel, 10mm plater, og en helt enkel hælløfterbøyle. Scarpa T4 som sko. Hva tror dere om dette oppsettet? Bør jeg gå for 62 eller 68 mm skien?
  9. Jeg er nettopp hjemme igjen fra en 5 dagers fjelltur. Gikk Besseggen, overnattet i leirungsdalen og utforsket der+gikk knutshøe og tilslutt Glittertind. Dette er typiske turer jeg kommer til å fortsette med. Campe et sted med dagsturer til topper både i Jotunheimen og Rondane. En ting jeg fant ut etter denne turen er at jeg trenger nye sko. Kjenner all Stein igjennom skoene jeg har og fikk veldig vonde føtter etterhvert. Men hva burde jeg velge til mitt bruk? Jeg vil ha sko man gå mye i Stein med, men som også er gode å gå i lenger ned i dalen da det ofte blir trasking der også i forbindelse med toppturene. Det blir ikke noe mer voldsomme turer med klyving med sikring etc.. Har snust på: crispi besseggen Alfa Walk queen La sportiva trango S noen meninger? Har prøvd alle sammen men vet ikke helt hvem jeg bør velge. Synes da satt bra alle sammen. Hvertfall der og da... 😊
  10. Jotunheimen med hund

    Jeg er meldt på Besseggløpet til helgen, men drar til Jotunheimen i morgen, og satser på noen rolige, fine turer i fjellet før det forhåpentligvis smeller og alt klaffer på på lørdagen. Tar med meg hundene min, og pakker sekk og telt i bilen. Kona og noen venner kommer etter på fredag. Frem til da er det kun meg og hundene, og vi kunne tenkt oss en og annen topptur/tur i fjellet. Da er mitt spørsmål til dere: Har dere tips om mindre folksomme fjelltopper, ikke for høye topper (vil gjerne unngå snøen/vått terreng om det lar seg gjøre) og ikke for mye klyving (for hundenes del, men en og annen kneik der vi må ta litt sats går fint, hundene er sprekere enn meg, og jeg anser ikke meg selv for å være i dårlig form heller)? Gode teltplasser, som kan fungere som base? Har gått noen av de mer kjente toppene i Jotunheimen, men er egentlig ikke så kjent, så tar gjerne imot tips om mindre perler!
  11. Gaustatoppen til fots nå

    Noen her inne som veit hvordan snøforholdene er på Gaustatoppen nå? Tenkte å gå der til helgen, men er usikker på om det lar seg gjøre til fots så tidlig på sesongen.
  12. Mens min sønn og jeg var på vei opp til toppen på det høyeste fjellet på Kreta (Ida 2456m) i sommer gikk jeg faktisk å lurte på hvordan vinteren egentlig er her. Etter vi kom hjem begynte jeg å undersøke. Fant etterhvert ut at Kreta kan være et bra sted for toppturer på ski. Jeg begynte å kontakte folk på Kreta som driver med toppturer og fulgte deres innlegg på sosiale medier. Det viste seg at denne sesongen var sjeldent bra. For å gjøre en lang historie kortere fikk jeg ikke muligheten å dra nedover før på Påskeaften. Da Påskeaften kom satt jeg på flyet til Kreta. Spent som få. Jeg hadde fått beskjed om at snøforholdene var 'amazing', men var skeptisk til hva som er 'amazing' for en fra Kreta. Hadde fått med meg ei venninne som tok sjansen på å bli med meg på denne turen. Vi hadde booket et hotel i Rethymnon som er ca. 1t å kjøre til fjellkjeden Psiloritis. Psiloritis består av flere topper over 2000m hvor da Ida er den høyeste på 2456m. 1. Påskedag satt vi i leiebilen på vei oppover fjellene. Siden det var under ett år siden jeg var her sist visste jeg at jeg kunne kjøre opp til parkeringsplassen på Psiloritis Refuge på ca. 1550m. Var veldig spent på vei opp og håpet vi ikke måtte bære skiene langt fra parkeringsplassen. Da vi kom opp til ca. 1400m kom vi ikke lenger pga snø! Jeg jublet! Det viste seg å være mer enn 1000 høydemeter med snø. Ikke bare det, men det var lett slusj på passe hardt underlag. Nedkjøringen viste seg å være helt i toppen av hva jeg har opplevd denne sesongen. Temperaturen nede ved havet var godt over 20 grader og temperaturen i vannet var helt grei. Ganske så herlig å avslutte en topptur med et bad i havet. Det var dog ganske så kaldt på toppen, så det er stor temperaturforskjell mellom bunn og topp. Vi var på en tur uten ski også som jeg anbefaler. La ved en video fra den nederst i innlegget. Skal garantert tilbake til Kreta for å gå toppturer på ski og håper på like bra sesong. Da skal jeg utforske White Mountains som jeg ikke fikk gjort denne gangen. Denne videoen er fra toppene Ida 2456m og Agathias 2424m som ligger rett ved siden av hverandre. Her kom vi ikke lengre pga. snø. Mer enn 1000 høydemeter på ski ventet på oss. Da var det bare å legge i vei Det ble ganske så varmt oppover. Den andre dagen vi var her møtte vi to på vei ned. De stoppet og virket lettere sjokkerte over å møte noen på topptur her. Da vi sa vi var fra Norge ga de seg over og syntes det var kjempekult. En hvil med en Mythos på 2000m Toppen på fjellkjeden Psiloritis, Ida Herlig nedkjøring Toppen på Agathias 2424m Under er en video fra fjellturen vår på Gingilos som starter ved restauranten på Xyloskalo ved inngangen til Samariaravinen
  13. Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter. Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten. Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen. Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass På tur opp mot Illecillewaet Glacier Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887. Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co. Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co. Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives. Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives. Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette. Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen Mount Dawson/Hasler Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her. Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet. Glacier Circle Cabin under tung vårsnø Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund. Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club. Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Historikk i veggene Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood. Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket! Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse! Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta. Historiske bilder fra Dawson Range Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co. Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen. Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området. Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski. Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m. Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson. Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden. Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta! Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen Under Fox Glacier Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak En av mange snøras/sørperas den dagen Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i. Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House. Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under) Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil. Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere! Tabbe! Ved Fox-Dawson Col på 2800m En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen. Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold. Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen. Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps. Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest Det første klyvepartiet Panorama fra toppen av Dawson/Hasler Panorama fra Mount Selwyn Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong! Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs. Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag. Historiske bilder fra Glacier House Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives. Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte! Bilderekke fra øverst venstre: Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter Bilde 3: På brua over Asulkan Brook Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern. Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range Bilde 6: Mt. Wheeler (3333m) Bilde 7: Purity Mountain (3169m) Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
  14. Navn: Topptur i Sunnmørsalpene i strålende vær! Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-05-11 Innsendt av: Isak Knutsen For mer innhold, sjekk ut kanalen min "Norwegian Adventures" Topptur i Sunnmørsalpene i strålende vær!
  15. For mer innhold, sjekk ut kanalen min "Norwegian Adventures"
  16. Navn: Topptur med ski i Sunnmørsalpene Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-04-20 Innsendt av: Isak Knutsen Da er en ny video akkurat ute på den nylige opprettede Youtube-kanalen min (Norwegian Adventures). Denne gangen er jeg på topptur midt i Sunnmørsalpene. Jeg anbefaler å ta en titt på videoen over og abonner gjerne på kanalen. Topptur med ski i Sunnmørsalpene
  17. Da er en ny video akkurat ute på den nylige opprettede Youtube-kanalen min (Norwegian Adventures). Denne gangen er jeg på topptur midt i Sunnmørsalpene. Jeg anbefaler å ta en titt på videoen over og abonner gjerne på kanalen.
  18. Nepal Evo eller Cube?

    Er det noen som har erfaring med La Sportiva Nepal EVO kontra Nepal Cube? Jeg og en kompis skal ned til alpene i sommer og gå flere toppturer på bre/snø i høyder over 3500 - 4000moh. Det blir fort 15 - 20 minus på toppene og mange timer i snø. Cuben er jo en del lettere, men spørsmålet er om dette går nevneverdig utover isolasjonsevnen. Noen med erfaringer med dette? Så er det jo dette med varme føtter nede i dalene da.. Men her er nok begge like gode..
  19. Klassikeren Mount Hector (3394m)

    Veststupet på Hector kvelden før Mount Hector er en av de høyeste i Canadian Rockies, samt en av de enkleste av stortoppene i Canada, så det var naturlig for meg å starte våren og storfjellbestigninger med Hector. Dagen før gikk jeg opp nabofjellet Mount Andromache på 3033m, en ordentlig oppvarming til dagens forsøk på Mount Hector som byr på 1600 høydemeter fra start til topp. Etter Andromache-turen dagen før ble det en biltur ned til Lake Louise for å handle inn mer energi og proteinbarer. Kjørte opp til Hector-området igjen og parkerte i Mosquito Creek for å overnatte i bilen der. Ettersom det er høyst kriminelt å sove i bilen satset jeg på at politiet hadde tatt kvelden da jeg kom til parkeringsplassen kl 22, men lempet sekker og utstyr forran vinduer og over soveposen for sikkerhets skyld! 6 timer med god søvn senere våknet jeg i en småkjørlig bil. Værmeldingen sa -7c som minimum for natta, men termometeret viste -18c så jeg startet bilen og lot den gå på tomgang litt før jeg kom meg ut av soveposen. Jeg har lagt bak meg 140 netter i bilen nå, hvor storparten har vært dager med morgentemperaturer på -15c og videre ned til -37c, så jeg ser fram til en varmere årstid, selv om det betyr at snøen krymper litt hver dag. Huset med fire hjul! Etter en god frokost, smøring av 8 brødskiver i norsk stil og pakking av nødvendig utstyr kjørte jeg til parkeringa under Hector. Gårdagens tur var en litt krevende tur så jeg var litt spent på formen og om den kom til å holde hele veien opp. Heldigvis ankom tre andre biler parkeringa samtidig som meg, så om jeg sendte de foran meg hadde jeg iallefall oppgåtte spor. Denne gjengen hadde også mye utstyr med seg som jeg ikke hadde pluss at jeg gikk alene, noe som ikke er spesielt populært her, så jeg gav dem 10 minutters forsprang slik at jeg slapp å få høre hvem jeg var! Snøras i ned veggen på Waputik Mountain Knapt to minutter etter at jeg fikk på meg skiene hørte jeg ett drønn ned fra fjellene på motsatt side. Det var en skavl som falt ned noe som kom til å være den største risikoen med turen opp Hector. Snøskredfaren har vært vedvarende faregrad 4 og 5/5 i en hel måned, men de fleste store skredene gikk for to uker siden. Dagen før advarte Parks Canada mot store ras i områdene som ikke hadde rast ut enda, spesielt skavler høyt oppe som er eksponert for solvarme. Ruta opp til Hector går gjennom endel skredterreng. Selve ruta går ganske slakt oppover, men for ei stund er man fanget i en trang dal hvor snøras fra begge fjellsider ender i. For knapt to uker siden ble to amerikanere drept av ett snøras på ruta til Hector, 20 minutter etter start. Gammelt snøras under Andromache Passerte snørasområdet og gropene hvor de to døde ble funnet, rett under fossen. Her ble det ett kort bratt parti før ruta fortsatte oppover mot Little Hector. Både sommerrute og vinterrute følger omtrent samme trase under Little Hector og over den svært oppsprukne isbreen Hector Glacier. På isbreen falt en skigåer i døden da han rant rett ned i en bresprekk i 2013. Det året var det lite snø, samt at vedkommende kjørte på en dag med skyer og snøbyger. Denne vinteren har vært den mest snørike på 30år i store deler av Rocky Mountains, så fåtallet av bresprekene var fortsatt åpne. Kart over ruta. Bilde tok jeg fra Andromache dagen før Snart inn i solvarmen. Little Hector i bakgrunnen Mount Balfour (3272m) En liten kilometer før isbreen fikk jeg sollyset i ansiktet og temperaturen gikk fra dunjakke-tilstand til nesten t-sjorte tilværelse! Passerte snørasområdet under Little Hector hvor ett nytt stort ras hadde gått siden jeg tok bilde fra Andromache i går. Nå blåste det også opp endel, så jakka måtte ut av sekken, 10 minutter etter at jeg pakka den nederst i sekken, under mat, vann og kamerautstyr, selvsikker på at dette kom til å bli en varm tur opp! Nytt snøras under Little Hector Vinden tar tak i toppen Turen oppover isbreen ble en kaldt førnøyelse. Vinden tok til, men sola varmer såpass at det gikk an å ta en og annen pause oppover uten å miste viktige kroppsdeler. Så for meg at turen over isbreen kom til å være ganske drøy, men den gikk relativt greit unna. 4 timer etter start var jeg oppe i skaret mens de 6 foran meg kløyv de siste meterne opp til toppen. Vestsiden av Hector Kuling i kastene mens gruppa foran klyver siste biten mot toppen Hector sett fra E1 (3374m) Om man tørr, kan man renne ned på ski fra toppen, men der er ikke jeg helt enda. Kløyv opp siste meterene til toppen til en utsikt som er en av Canadian Rockies beste. Mount Assiniboine "Matterhorn of the Rockies" var synlig langt i sør mens Alberta's høyeste, Mount Columbia var såvidt synlig inni skyene i nord. Skyer og tåke var på vei inn ifra vest men Presidentene nord for Field var synlig og kanskje Selkirk Mountains bak der. Utsikt sørover fra toppen Hector South (2972m) Nedturen gikk fint, vinden hadde herjet endel med snøen øverst på breen, men det var mer en nok av godsnø å kjøre på videre ned. Med 1600 meter nedstigning er dette en klassiker jeg kan sammenligne med Dronningkrona i Sunndalen.
  20. Hei. Jeg ønsker noen veldig lette toppturski til bruk på variert vestlandsføre som også er brukbare til litt flate ankomster, ikke pudderski. I den forbindelse har jeg lurt på om Åsnes Tind 76 kan være ett godt valg, kombinert med noen lette tech bindinger og noen lette behagelige støvler med gode gåegenskaper? Hva tenker dere? Noen gode utstyrstips? Hvilke størrelse ski bør jeg ha? Jeg er 170 høy og 70 kg, jeg har lang skierfaring.
  21. Jeg går noen toppturer i løpet av vinteren og da med vanlige fjellski (Åsnes Amundsen) og BNC binding. Det har vel slått meg noen ganger at jeg burde hatt en eller annen form for sikring av skia slik at de ikke forsvinner avgårde ved et fall eller når de tas av/på. Nå blir det en tur i Jotunheimen snart og har planer om en topp eller to igjen, men skulle gjerne funnet på noe lurt ifm dette. Å kjøpe nytt utstyr ala telemark binding eller randonee er ikke aktuelt nå. Vurderer f.eks. å skru og lime fast en hempe foran bindingen med en wire/snor som kan festes til beinet. Noen som vet om det finnes noe å få kjøpt, ev noen som har gjort noe lignende eller har en god idè? Mvh Kjetil
  22. Hei! Tenkte kanskje bruke vågåmo som base for å gå en topptur neste lørdag og søndag. Noen som har tips til turer? Hva med fks. Loftet? Riktig god helg!
  23. Turtips Salten og Helgeland

    Noen turtips for hovedsakelig Salten og nord Helgeland men også Rogaland. Startet denne bloggen fordi det av og til kan være vanskelig å finne bilder fra turene. Å vite hvordan terrenget ser ut forenkler jo turplanleggingen lite grann. Gjerne kom med ris og ros mtp å forbedre turbloggen 🙂 https://m.facebook.com/toppturblogg/ Http://turblogg.midnattsola.com
  24. Heisann! Jeg pleier alltid å takke for meg i slutten av oktober, når snøen kommer. Det gjorde jeg også ifjor. Meeeeeeeeen, så var det noen med gode overtalelsevner som fikk meg på gli med fjellski: Tidlig i januar handlet jeg et par brukte ski på finn.no- vil jo helst ikke bruke mye penger på noe jeg ikke vet med sikkerhet blir brukt! Ulempen var at skiene sto i Oslo. Fikk noen til å hente de, og i min iver hadde jeg da glemt å spørre om de hadde feste for feller, hvilket de da ikke hadde. Tjasj- været så fint ut, xxl hadde tilbud på fjellskipakke.....man lever bare en gang.....så de brukte skiene fikk bare stå lagret i Oslo enn så lenge, for skipakke fra xxl ble det. Så, for et par uker siden var det lovt sol en hel søndag. Skiene skulle prøves, med topptur til Resfjellet. Grudde meg grundig, har aldri vært glad i å gå på ski. Husker bakglatte ski, fiskeben som glapp,kladdete ski, aldri noen som ventet på meg og et evig mas hver eneste søndag om skitur til Estenstadhytta eller fra Ferista til Elgsethytta. Men så gledet jeg meg også litt da, for jeg husker påsketurer til Oppdal. Skinnende sol, god tid, appelsin og pappa som laget skihopp til oss ved hytta ( hvilket resulterte i at jeg brakk en skitupp en påske, husk at jeg er treskigenerasjonen ). Vi parkerte på Kåsan. Feller på. Ikke et eneste glippetak, men det gikk heller ikke fort i de få nedoverbakkene som var til den bua/gapahuken vi skulle ta av fra. Litt skarete og hardt enkelte plasser fra der og oppover. Men herregud- her åpnet det seg en ny verden. Stålkanter og feller, I LOVE YOU! Den eneste begrensninga for at det ikke gikk fortere opp var kondisen. Nesten oppe tok jeg av skiene, var så hardt at jeg gikk like godt på føttene. Og vet dere hva? Ikke var det bakglatt. Fiskebena satt som et skudd. Ingen kladder. En som venta på meg hele tida ( jeg gikk faktisk først innimellom også! ). Og det var nesten som påsketurene hvis jeg trekker fra skihoppet. Var oppe " før vi ante det ". Blåste endel, så stoppet på toppen ble kort. Jeg er såpass voksen at jeg er redd for å brekke noe, så grudde meg til nedturen.Tok av fellene, og steike- her var det gli! Steinhardt, og bratt enkelte plasser. Løste seg greit med å renne litt fram og tilbake, og ta av ski der det var bratt og hardt. Og der, midt oppi fjellsida- traff jeg kjentfolk også! Matpause ble det ikke før vi var nesten nede på parkeringa. Trengte ikke mase mye om det heller. Sola skinte, vi var superfornøyde med turen. Og jeg beholder skiene fra xxl. Men ser jeg trenger endel annet utstyr til vinterbruk. Skibuksa fra Stormberg f.eks, den holdt da altså ikke mål. Tett som ei potte, ullbuksa som i utgangspunktet var lysegrå var mørkegrå og klissblaut da jeg endelig fikk av meg klærne. Og jeg hadde glemt hvor kald man blir på fingrene av fingervotter, så der må det nok skaffes et par bladvotter. Men altså- jeg har blitt litt vintermenneske. Hvem skulle trodd det PS: De brukte skiene ble solgt 4 timer etter at de ble henta i Oslo
  25. Hei, Lurer på om det er bratt nok til å kjøre ned fra Ingebjørgfjellet til Stokksel (parkeringsplassen) på randoski, eller om det er såpass kupert/krunglete at det ikke lønner seg. Noen med erfaringer derfra? Tenker å ta meg en liten telttur/miniekspedisjon (telte ovenfor Stokksel, ta dagsturer). Tror jeg holder meg unna Oksen da dette blir solotur og vil holde meg til slake/lite skredutsatt fjellsider...men ikke såpass slakt at det blir meningsløst med rando. Drar oftest til Mjølfjell eller Brandsethdalen, men har funnet ut at Brandsethdalen er i slakeste laget lenger nede (og dyrt når jeg må ta taxi..har ikke bil) og begynner bli litt lei Mjølfjell. Horndalsnuten er jo også en mulighet, men det var dette med skredfare for tiden og solotur. Lenge siden jeg har vært på forumet her, har blitt noen forandringer (bedre!) siden sist. 😎
×