Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'topptur'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Dagsturer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 122 resultater

  1. (Min første turrapport, litt test) 8.Juni 2013 gikk turen til Verdal og Hærvola. Hærvola for Dummies. - Fjell i Verdal kommune - 753moh (524m stigning fra parkering) - Bomvei 30kroner - ca 8km tur-retur (3-5 timer total tur) - Til tider dårlig merket sti. Vi parkerte på en liten lomme på skogsveien som det gikk en sti fra, trodde kanksje det var mer populær topp en som så, såvidt plass til to biler. Tok med Ryggsekk med klær vann 1.hjelp og speilreflekskamera. Viste seg at dette skulle bli speilrefleksens siste reise etter 5år med tro tjeneste, derfor er bildene i rapporten fra mobiltelefon. Etter 2km nærmer vi oss foten. Der oppe i skydekket en plass er toppen.. Så krysser vi fingrene for at skydekket letter til vi kommer opp. På toppen blåser og regner det rimelig godt. Så Det ble den koselig stund med to personer inne i en stk Jervenduk i en liten halvtime ved varden.. Hundene derimot fant seg ting å holde på med mens vi satt lunt og fint i Jerven... Har aner vi en liten åpning i skylaget, når vi snudde oss rundt var det gått fra graut til flott utsikt, utrolig fort det skifter. Dette var den beste utsikten vi fikk, ser ca 10km. Skulle gjerne sett 10 mil, men etter forholdene var vi glade for åpningen i skydekket. Skotøyet på bildet var nok en soneklar demonstrasjon fra hun som hadde ødelagt Alfa skoene sine å trengte nye. Nå har hun nye....... Kort oppsummert, Hærvola er en flott Dagstur som man ikke trenger å være spesielt god form for å klare, bare ta tiden til hjelp. Flott 380graders utsikt, hvor man kan se store deler av sørenden av Sjækerfjella.
  2. Joachim Bundli Andresen

    Mera Peak 6461m, Nepal

    Hei! Jeg har nylig bodd i Nepal, hvor jeg unnet meg flere fjellturer i både øst og vest. I den forbindelse ønsker jeg å dele min tur til Mera Peak, 6461 meter over havet med dere. Jeg beskriver turen på engelsk, håper dere finner den interessant og blir inspirert til å gå i det virkelig høye fjellet! IMG_9687.mp4 Mera Peak The clouds have always made me enthusiastic. The feeling of being above them or even better walk in them, make me feel marvellous. Throughout this story, you can take a major part in my newest adventure of peak climbing. I want to share my adventure to Mera Peak situated 6,461 meters above sea level in Himalaya with you. Welcome aboard on an adventure over the clouds and in the deep valleys in Nepal. My adventure started out in Lukla. The village of Lukla has a kind of famous airport, situated on high elevation on a hill side. The reputation appears from a perfect storm of small facts and factors. Tiny planes and turbulence is your least concern, making it the world’s most dangerous airport. From Lukla I began my hike towards the Zatrwa La pass which you can see in the second picture. The path to Zatrwa La went through some small settlements in a jungle of rhododendron trees. The rhododendron flower is known as the national flower of Nepal. During late March and April, the flower turns to blossom. The smell of this flower could remind you of pure incense. Could this be the hidden secret of why the local people of Nepal are always so warm and kind? All the native people I met during my path in this jungle greeted me with a Namaste and a warm smile. After the first day of hiking I settled down for a rest in Chutang, in a house built out of stones from the mountains. As dawn turned up, my adventure continued towards the pass. To get to the pass I had to climb 1300m in a steep ascent. The struggle of climbing in high altitude came back to me from my previous experiences with altitude from the roof of Africa, Kilimanjaro. The struggle went on for three hours and the climb was completed at the top of the Zatrwa La pass on an altitude of 4,600m. From the top of the pass the view took the breath out of me, with peaks so far the eye could see. Majestic above the clouds, the peaks covered in snow was shining from the light of the sun. The path continued down into a mystical valley filled with fog and clouds. The weather in the valley was heartless with winds and snow, creating a whiteout. Due to the weather conditions, I had to find shelter and spend the rest of the day in Thuli Kharka on an elevation of 4200m. This gave me an opportunity to sleep at a good height to become acclimatized for even higher elevation in the future. The weather turned during the night to great conditions on the fourth morning. This meant that the adventure continued deeper into the valley. The path was descending towards a village called Khote. This village is situated in the valley on an elevation of 2800m. The village offers different shops, showers and even internet. At this place, I could fill up my backpack with some energy and chocolate bars for the rest of the adventure. During my stay in Khote, the guides and porters sat around the camp fire and told stories from their mountain life, such as stories from Mount Everest and Ama Dablam. The different stories made my great passion for the mountains grow even higher. After a rest in Khote the path continued to Thangnak in a scenery that is hard to compete with. Walking in this valley was mystical. During the day, the clouds came into the valley and I was walking in the clouds. The path was located just beside a river created of the melted ice from the glacier on mount Mera. On the path to the next settlement, Thangnak, I came across a monastery located on the hill side. The monastery was built in the mountain, with painting and statues of the three gods in Buddhism. Here it was a monk who gave me his blessing to achieve my aim to stand on the summit of Mera Peak. While I hiked to the next settlement I slowly increased a higher altitude. Thangnak is located on the foot of the Mera mountain. It is surrounded by mountains such as, Kyasar and Gonggila. The tall mountains often gave sounds and sceneries of avalanches, which reminded me of some of the dangerous parts of being in these hard conditions. The next day my hike continued towards a new village called Khare. The distance between the settlements is not that far, but when trekking in high altitude you must have in mind that there is less oxygen and more demanding to get around. If you push too hard your body won’t be able to stay in greater altitude. In worst case, you would most likely suffer of altitude sickness which could be lethal. During the time I spent walking between these villages my destination finally turned up. Ascending almost 2000m above me, I saw Mera Peak. Luckily for me I had a rest day in Khare before the path led towards base camp and real great altitude. During the acclimatization day, I went up to a flag post to view the sunset. If you want to give your body an opportunity to stay in great altitude, here is a good tip for you; work high and sleep low. This will boost the production of red blood cells, doing it easier for the human body to transport and obtain a great flow of oxygen. My body took a great advantage of an acclimation day in Khare on an elevation of 4900m. I had regained energy and the body felt ready to the demanding task ahead. After lunch in Khare, an omelet with 8 eggs, I started my ascent to base camp. The campsite is located close by Khare on an elevation of 5250m. Most of the people hike straight to high camp, but if you consider the elevation from Khare to high camp, you are sadly asking for altitude sickness. During my hike, I met a lot of people who got sick due to the altitude because they went straight from Khare to high camp. The path and altitude drains your energy at all time, and the demanding climb makes your chances to reach the peak low. I decided along with the guide to spend a night in base camp, and I felt it was the right decision. The view was unbelievable, and during the sunset, the sky was filled with stars, there were so many of them. Spending a night in a tent in base camp gave me flashbacks of the tent life at Kilimanjaro. The true feeling of being out in the wildness could only be achieved if you spend some nights in a tent in my opinion. The task ahead was to find the path to high camp. The path was located on a glacier, called Mera Glacier. While walking on the glacier I had to wear crampons and use my ice axe from time to time. The ice axe is a perfect object to find deadly crevasses which are hiding in the glacier. The climb to high camp was affected by bad weather, and lack of visibility due to another whiteout. This made the climbing even more demanding, but it also gave me a motivation boost. The excitement of slowly reaching my destination and feeling the thin air. I reached high camp, I was above the clouds, and the camp site offered a breathtaking site. The view of Makalu just outside the tent and the view of the special campsite made me excited! It was time to gather all the energy that was possible to find. The time for the final push towards Mera Peak was soon arriving. The excitement grew in the tent, and a sleepless night with a lot of thoughts that seemed to never end, finally ended, and it was time. The clock was 03.00 pm. I had been waiting for 9 hours in my sleeping bag to start the most demanding part of my adventure. I placed my head lamp over my head, closed my jacket, and clipped the crampons to my mountaineer boots. The footsteps towards the summit could start to lead the way. The weather conditions were good. The stars were shining down at me, the wind was resting and it wasn’t that cold, maybe -15 Celsius. My footsteps were taking me higher and higher in a slow phase into the even thinner air. After climbing for two hours I finally reached an altitude of 6000m. At this time, you feel the low percentage of oxygen, and how much you breath for every step. On the summit of Mera Peak the percentages of oxygen is about 44%. If you compare this to altitude of sea level the percentages is 79%. The view became more and more beautiful while dawn set in. Several of the highest mountain were visible, such as Lhotse, Everest and Ama Dablam. The view and surrounding took the attention of the demanding task away. The majestic feeling of having the clouds underneath you, and gazing at the view on 5 of 6 highest mountains in the world. The view took all my attention from looking ahead on the summit. The ascent flatted slowly out and suddenly I only had a step wall of 100m to overcome before I could stand on the summit of Mera Peak. At 08.34 am, I stood on the summit of Mera Peak 6,461m / 21.197 ft. above sea level. What an adventure, what a view. My feelings around the summit is hard to explain, they were filled with happiness, fear, pride, and I felt amazing. Thank you for taking a part of my adventure towards Mera Peak. I hope I managed to inspire you to get out in the wilderness to experience new feelings. Bing your friends for an adventure to create everlasting memories. If you enjoyed this adventure, feel free to follow my future expeditions and adventures. My next adventure will take place in Russia, where I will try to summit Mount Elbrus, the highest mountain in Europe. This will hopefully be my second of the seven summits. Det var en fantastisk tur og eventyrene mine står ikke på vent. Jeg har nylig startet et nytt prosjekt med de høyeste fjellene på hvert kontinent, hvor jeg reiser til Elbrus i Juni som mitt andre fjell. Jeg har en Facebook side hvor jeg skriver om tips til turer rundt om i verden og andre eventyr jeg har i den norske naturen. Følg meg gjerne på min vei og forhåpentligvis bli inspirert! https://www.facebook.com/hikeandadventure/?ref=bookmarks Joachim B. Andresen
  3. Hei! Jeg lurer på om noen vet om andre steder å gå topptur på ski andre steder enn norefjell, men ikke lengre unna? ☺️
  4. Hei, har lyst til å dra på tur til påsken med en kompis. Ingen av oss har lappen og vi må derfor belage oss på buss inn til fjellet. Ellers ønsker vi å gjøre det billig. Selvbetjent virker best, men f.eks telt ved en selvbetjent kan også funke fint da vi har det vi trenger av utstyr til telting. Turen er fokusert på topper, det å bo samme sted to netter og ta topper derfra er vel egentlig det vi tenker. Samtidig må vi nok belage oss på en dag inn og en dag ut med gåing virker det som. Dermed lurer jeg på hvor vi burde ta turen, ønsker å få gått på noen fine fjell. Vi har god skierfaring, men ønsker ikke svært tekniske fjell. Lengden og høyden derimot skal gå fint. Det jeg har tenkt på til nå er vel egentlig å ta bussen til Tyin. PS: Vi bruker randonee utstyr og bor i Oslo.
  5. Kart over ruta jeg gikk Har hatt en plan om å ta Furunebba nattestid helt siden jeg gikk Fulånebba nattestid for endel år siden. Men en kombinasjon med stjernehimmel, helst litt under halv måne, soloppgang med høstlys, nysnø på toppene og sol til utpå dagen er noe som ikke skjer så ofte men nå så det ut som jeg fikk en sjanse igjen. Det skulle regne ganske mye i Sunndalen fram til kl 23.00 på fredagskvelden så jeg kjørte fra Trondheim i den tiden og hadde som mål å starte å gå fra Hoåsbrekka før kl 02.00. Estimert tid til toppen er rundt 4-5 timer, men jeg var svært spent på snøforholdene høyt oppe etter det store snøfallet forrige helg. Om alt klaffet veldig bra kunne Kongskrona også bestiges med det samme, men det var nok ganske usannsynelig da jeg verken hadde med ski eller truger. Så mitt mål var iallefall å nå Furunebba til soloppgangen. Da jeg kjørte neddover Sunndalen ble det plutselig så mye lys på himmelen i vest, noe jeg var redd for at var ett mye kraftigere månelys enn planlagt. Jeg ville ha under halv måne for å få det lyse jeg vil ha, for mye månelys ødelegger nattbilder slik at jeg ikke får den stjernehimmelen jeg trenger. Ikke lenge etter økte lyset på og det var ett nordlysshow på gang i vest, ikke lyset fra en alt for sterk måne. Stoppet på Romfo i noen minutter for å se på fargene. Nordlyset varte ikke så alt for lenge før det gav seg igjen, så kl 01.40 gikk jeg fra bilen ved Hoåsbrekka. I lufta var det 12c, så det ble lett antrekk hele veien opp til postkassa ved Fossa (920m). Her lå det snø, men den hadde smeltet en del den siste uka. Men det lå noe mer snø enn det jeg trodde, så det var klart at det kom til å bli en krevende tur videre oppover. Fulgte skisporene fra de som hadde vært ute på sin første topptur for sesongen forrige helg innover mot Skorgvatnet før jeg tok av over elva Skorga og oppover mot Vinnufonna. Nordlyset herjer nede i Sunndalen Fortsett litt lett nordlys mens jeg gikk opp av Sunndalen Innover mot Skorgvatnet med Hoåsnebba i bakgrunnen Vinnufonna med en av Vinnufjellet's 1578m topp Sør for Sørøstre Vinnufjellet lå det såpass mye snø at mye av ura var helt dekt med ett teppe av snø. Desverre var ikke snøen bærende i det heletatt så herfra begynte den virkelige jobben med å komme seg til topps. Det ble flere fall mens ura under ble bare grovere og desto nærmere Vinnufonna jeg kom. Fikk krysset elva Vinnu som nå var redusert til en bekk og fortsatte opp mot Furunebba. Fikk kommet meg helt utpå kanten for å se ned i dalen på 1240m. På tur ned til ei større steinblokk som hang litt utfor kanten (perfekt for bildetaking) falt jeg halvveises neddi ei ganske stor sprekk som lå gjemt under snøen 6-7m fra kanten. Dette blir vel ett rimelig heftig ras om ikke så alt for mange år ettersom sprekka tydelig hadde utvida seg ganske mye den siste tida. Fulgte kanten litt oppover til noen småtopper på 1350m og tok ett bilde her mens lyset i øst var på vei. Jeg hadde nå brukt fem og en halv time opp hit, godt over en time mer enn normalt. Snøen var på rundt 40cm her og jeg sank helt ned og gjerne mellom noen steinsprekker på hvert 3 skritt. Slitsomt! Nådde toppen etter 6 timer og rakk det rimelig akkurat til soloppgangen. Sunndalen sett fra 1240m Sunndalen sett fra 1350m Endelig på toppen, fram med litt sukker mens mens man venter på sola Flott oktoberlys denne dagen. Klingfjellet midt i bildet, Hoåsnebba til venstre Kalknebba med Nordre Slotthøa i bakgrunnen Boka som lå i postkassa på Furunebba hadde ligget der siden 1979 så det var artig å se litt i den. Fram til nå hadde det vært helt vindstille, men på toppen slo en kastvind inn i ny og ned og de var relativt kraftige. Yr hadde sendt ut obs-varsel for hele Møre og Romsdal og Trøndelag for vindkast på 25-30m/s men så mye vind ble det aldri. Etter en god pause på Furunebba med brødskiver, vann, brus og smågodt gikk turen til Søre Vinnufjellet, en topp på 1578. Hadde litt lyst til å fortsette opp mot Søre Kongskrona for å ta den med det samme, men den får stå til en annen gang. Returen gikk rett ned i bratt lende fra Søre Vinnufjellet til Vinnufonna. Selve breen har mange store sprekker som akkurat hadde blitt dekket over av nysnøen så jeg holdt meg helt inn til kanten. Her var det mye snø, men jeg nådde aldri ned til stein så det var noe lettere enn å gå over ura samme vei som opp. Det skulle likevel ta ganske mye tid å gå tilbake da jeg valgte ei rute litt lengre nedenunder ura som lå under Sørøstre Vinnufjellet. Lettere å gå her, men flere høydemeter enn å gå tvers over ura som jeg gikk på turen opp. Tok ett kvarters powernap på lyngen ved Fossa før returen ned til bilen. Godt å få hvilt beina på kjøreturen hjemmover, skulle tro man hadde gått både lengre og flere høydemeter enn anvist etter en slik nysnøtur. Panorama mot vest med Sunndalsøra nedenfor Hovsnebba Dronningkrona (1816m), høyest i Vinnufjellene Tettere skydekke kom og gikk gjennom dagen og gav noen spennende lyssettinger Ser både varmt og idyllisk ut nede i dalen Vinnufonna sett ovenfra Store og Nordre Trolla Detaljkart over ruta jeg gikk
  6. (Opprettet innlegget her i stedet, da det virker mer relevant. Admin må gjerne slette det samme innlegget under "Turtips"-forumet.) Tenkte å følge Utladalen fra Hjelle til Skogadalsbøen i sommer. Planen fra Skogadalsbøen er å gå innover Skogadalen mot øvre Mjølkedalen, og krysse over passet på 1617 over til Rauddalsvatnet (mellom Skogadalsnosi og Mjølkedalstinden). Derfra skal vi vestover ned mot Storutladalen og Hysebøen igjen, for så å kanskje krysse over til vestsiden av Utla og gå den veien sorøver tilbake til Hjelle. Kall turen gjerne "Skogadalsnosi rundt".Noen som har vært en del i dette området?1. Vi vil gjerne oppom en greit overkommelig utsiktstopp helst underveis langs den samme ruta. Fjellstøvler + gamasjer medbringes, men ikke stegjern eller isøks eller lignende. Ikke altfor luftige greier, trygghet er et stikkord. Skogadalsnosi, Mjølkedalstinden, Uranosi, Mjølkedalspiggan, Rauddalstindane, Hillerhø er topper som mer eller mindre er i "nærheten" ifølge kartet. Noen forslag til hvor vi kan legge opp ruta for å få med oss én av disse toppene langs veien? Evt. ved å ta en liten avstikker på noen timers varighet? Ca. beregnet tidsbruk er også interessant å vite dersom det må bli en avstikker. 2. Det er merket en sti på vestsiden av Utladalen på kartet som går mot Vormeli og videre sørover. Er denne greit fremkommelig? Har hørt litt ymse. Hvis den er i overkant krevende med en forholdsvis stor sekk på ryggen, så tror jeg heller at vi holder oss på østsiden av Utla også hjemover. Vi planlegger at hele turen skal ha 3-4 overnattinger i telt.
  7. Hei, skal til Brasil om ikke lenge og i den anledning lurer jeg på om noen her på forumet har tips til flotte og sceniske fjellturer (gjerne med jungel approach) i dette området. Gjerne over flere dager og som krever telting. Ekstra bonus er selvsagt toppturer. Har to uker på meg fra midten av April Alle gode reiseerfaringer og tips tas også gjerne imot!
  8. Jeg skal ha nye ski i år. "Fjellski for bratt terreng". Jeg har åsnes nansen med BC Magnum, jeg synes ikke de duger noe særlig til de mer kuperte områdene på Vestlandet, men de har klart sin plass i skistallen. Det blir alt for tunge nedkjøringer, spesielt når det er hardt, skarete og isete. Jeg har tunge Randonne ski til rene dagstoppturer, så der er jeg dekket godt inn. I fjellene jeg går på kvamskogen, bergsdalen og stølsheimen er det stort sett opp og ned hele veien, med mindre områder med slake partier som krever litt transportegenskaper på utstyret. Ofte er det vanskelig føre pga. værforholdene, skarete, hardt og isete, og noen ganger fin løssnø i gode perioder (variert mao.) Det er også naturlig å oppsøke noen topper på turene jeg tenker å bruke disse skiene til. Jeg trenger derfor ett par ski som fungerer greit å gå med på flatene, ikke helt umulig å smøre under fine forhold og der det kun er slakt opp/ned, samtidig som de fungerer greit i de bratte partiene uten at de føles som man er en "strekmann" på vei ned. Jeg ønsker ikke techbibdinger og -sko, hovedsakelig pga. at jeg ikke ønsker å skifte mellom gå og kjøremodus slik at det blir enklest mulig, samt at prisen er for høy. Jeg vurderer Åsnes falketind 68 (kanskje 62), sammen med voile 75 mm med avtagbar kabel, 10mm plater, og en helt enkel hælløfterbøyle. Scarpa T4 som sko. Hva tror dere om dette oppsettet? Bør jeg gå for 62 eller 68 mm skien?
  9. Þróndeimr

    Pudder og nordlys i Smørstabbtindane

    Gammelbrua over elva Leira i Leirdalen Etter ei natt i bilen i Lom var det klart for tidlig start for tur med Vegar i Jotunheimen. Plan A var å gå oppover mot Galdhøpiggen fra Spiterstulen for så å ta oss sørover mot Tverråtinder og Bukkeholstinder. Men ett stort snøfall hadde stengt veien så vi tok sjansen å gå fra Raubergstulen, som var plan B, i stedet. Vi kom ikke langt opp i veien fra Galdesand før vi kjørte oss fast da det ikke var brøytet her heller. Endret planen, «Prøve oss mot Smørstabbtindene i stedet?» Så vi kjørte oppover Bøverdalen med håp om at veien var åpen opp til Krossbu. Det var den ikke, så Plan C gikk også i vasken. Plan D var å gå fra bommen ved Geitsætre i Leirdalen, men her var det heller ikke brøytet, så vi parkerte langs RV55 ved innkjørselen til Leirdalen. Det ble en rimelig lang innmarsj, 8 km, langs veien. Men det gikk radig opp til Sletthamn hvor vi tok av veien mot Storbrean. Prøvde å unngå de nokså store sprekkepartiene på Storbrean med å trekke under Store Smørstabbtinden og Kniven på tur opp mot målet vårt for dagen, Sauen, 2077m. Det var få sprekker å se til å være midten av november, kun noen større åpninger ganske høyt oppe i breen under Sauen. Vi gikk rett på Sauen og det ble relativt bratt de siste 20 høydemetrene, men fant oss ei fin lita renne vi kom oss opp med storsekkene og ski på ryggen. Mørket hadde kommet for lengst da vi var oppe på Sauen. Her lå det også noen utrolige mengder nysnø, mer eller mindre urørt av vind. Vi satte opp teltet 30m fra toppvarden på Sauen og der var det godt over meteren med snø på flatmark. Lodalskåpa i soloppgang Sokse, like sør for Sauen Tidlig morgen på Sauen Etter hele 7 timer med god søvn våknet vi til en strålende tirsdagsmorgen. Den var også knallblå! Målestasjonene på Sognefjellhytta og Juvass viste -20c, så det var ikke enkelt å få på seg isklossen av en randoneestøvel på morgenkvisten! Tirsdagen så ut til å bli utrolig bra med sol fra skyfri himmel gjennom hele dagen og ikke ett eneste vindpust. Derimot lå det ett ekstremværvarsel inn på Yr, prognosen viste vind på rundt 20-30m/s for onsdag og torsdag samt store mengder snø. Vi endret dermed vår plan om å være her helt til torsdag, og lot derfor teltet stå på Sauen. Vi hadde opprinnelig en liten plan om å være oppe i fjellet helt til torsdag og etablere flere heftige teltplasser underveis, men med det nye varselet var det nok bare å komme seg ned igjen ved lysning onsdag morgen, seinest! Men en ting om gangen, nå var det bare å nyte tirsdagen så vi gikk fra campen vår med Storebjørn, 2222 m, som første mål for dagen. I Bjørnskaret på tur mot Storebjørn. Vegar er en trofast fjellskibruker, jeg gikk på randonee På Bjørnbrean med Veslebjørn i bakgrunnen Jeg måtte selvsagt opp på Bjørnelabben Vegar koser seg med en kopp kaffe på Storebjørn Store Smørstabbtinden, Kniven og Sauen sett fra Storebjørn. Campen vår på Sauen kan såvidt sees Det var mye snø overalt i terrenget, men også en del vindblåst snø på tur opp til Storebjørn. Skispor i snøen tydet på at det hadde vært flere på toppen for noen dager siden. Flere av de store sprekkene oppover her var fremdeles åpne, så det gjaldt å holde seg mot vestryggen. Det ble en liten tur på Bjørnelabben, før vi var oppe på toppen. Selv om dunjakka kom på mens vi satt på toppen, var det ikke spesielt kaldt i sola. Tidvis påskestemning faktisk! Nydelig puddersnø å stå i på nedturen, til tider på breen nedenfor Bjørnelabben. Etter nedkjøringa fra Storebjørn tok vi turen opp på Veslebjørn på 2150m. Der var snøen svært hardt mot toppen, så vi satte igjen skiene rundt 60 høydemeter under toppen og spaserte opp. Oppe på Veslebjørn Posering her med Skeie og Kalven i vest Tilbake i Bjørnskardet begynner sola å bli lav (kl 15.00). Visbreatind, Kyrkja og Hellstugutinder i bildet Returen ble lagt med en omvei via Kniven.  På tur opp mot Kniven. Ser tilbake på Sauen her Tilbake i campen ble det en solid middag med noe godteri til dessert. For å holde varmen ble det iverksatt hard jobbing! Det er mye som kan gjøres med slike mengder snø, så vi satte igang med å grave ett nettverk av ganger i snøen som gikk i retning morgendagens uværsflukt, samt ganger opp til snøvardene jeg bygde for å ta nattbilder av campen. Siste værvarsel viste til ett enda mer aggresivt uvær enn da vi så ekstremværvarselet i dag tidlig. Uværet hadde også fått navnet Ylva. Vinden skulle ta godt tak fra cirka kl. 03:00 om natta, så vi bygde solide levegger og forberedte oss på å gå ned umiddelbart når dagslyset kom på onsdag morgen. Det kom garantert til å bli whiteout, så vi slo av telefoner for å spare alt av strøm slik at de heller kunne brukes hvis vi trengte GPS. Aktivitet i leiren, nordlys på gang i nord for andre natt på rad Kniven og nordlyset Sauen HighCamp Utgravinger rundt teltplassen Vi fikk lagt oss rundt midnatt. Da hadde en liten, men nokså vedvarende, sørlig vind holdt på en times tid. Jeg sovnet men våknet mellom 02:00 og 03:00 av at vinden virkelig slet i teltet. Selv med ørepropper hadde jeg ikke sjanse til å sovne. Det ble litt roligere i et par timer fra 04:00 - 06:00, men etter 06:00 var det umulig å sove. Jeg kom meg opp rundt 07:00 da teltet var i ferd med å bli begravd i fokksnø. Den solide leveggen vår hadde blåst bort og det var rimelig hardt å få pust utenfor teltet. Vi spiste en solid frokost og målet var at den skulle holde hele veien ned til bilen. Det var ikke vær til å ta matpauser i nå. Leiren ble tatt ned og vi startet nedturen. Nokså lite sikt, men akkurat nok til at vi enkelt kunne navigere oss et godt stykke ned på Storbrean mens vi holdt oss inn til Kniven og Store Smørstabbtinden som vi kunne se i snøføyken ett stykke. Så ble det navigering med GPS for å treffe på en trygg nedstigning til nedre del av breen. Det var sikt fra én til tre meter mye av tiden før vi fikk se steinene igjen lengre ned. Fra bretunga gikk det radig ned til veien i Leirdalen og videre til bilen. Vi hadde såpass til medvind i dalen at vinden dro oss omtrent hele veien ned til brua. Der møtte vi også en stakkars rødrev som lå sammenkrøllet bak en stor stein. Det ble noen frostskader etter returen. Jeg brukte skibriller siden jeg gikk ut av teltet tidlig på dagen, men fokksnøen som la seg på brillene hadde naturligvis smeltet langs kanten av brillene i kontakt med huden. Det hadde rent rundt brillene til undersiden hvor det hadde fryst til is. Når jeg skulle ta av meg brillene nede ved bilen var skibrillene frosset fast til ansiktet. Resultatet ble to 1-2cm lange, 5mm brede områder med svart hud på begge kinnene. Distanse: 37.7km  |  Høydemeter: 2140m  |  Starthøyde: 916m ved RV55 Bestigninger: Storebjørn (2222m), Bjørnelabben (2153m), Veslebjørn (2150m), Kniven (2133m), Sauen (2077m), Veslebjørn Sørøst (2075m) Rutevalget vårt. Fra veien i Leirdalen og ned til bilen, ca 9km.  
  10.   Skal du først bevege deg opp i høyden er det liten eller ingen interesse for å gå når det er tåke eller lavt skydekke Når jeg kjører av fergen og setter kursen innover mot Indre Standal, ser det oppløftende ut, men fortsatt lavt skydekke rundt dagens mål.... Kolåstinden. I det jeg begynner å kjøre opp gjennom Standalen finner jeg fort ut at Kolåstinden utgår. Denne ligger dekket i skyer og må vike for noen av de litt lavere toppene. Siden jeg aldri har vært innover i Romedalen å gått tur prøver jeg meg her. Det er liten tvil om at kyrne går fritt her oppe, du skal være meget obs på hvor du plasserer føttene når du skal åpne og lukke grindene hvis ikke tar du fjøset med deg inn i bilen For hver meter man beveger seg innover i Ivo Caprino land får man lyst å stoppe bilen å begynne å traske. Herregud så flott det er her. Langs elven her er det masse fine "leirplasser" som man kan slå opp telt og brenne bål. Lett tilgang til både vann og ved. Vil virkelig anbefale turen innom her. Det er topper så langt øyet kan se. Det er noe helt eget med Sunnmørsalpene. Jeg fortsetter helt opp til Steinstøylen, her står det flere biler parkert og to damer driver å kler seg for tur. Her må de da være fint å starte turen fra? Jeg skal sjekker mobilen, som selvfølgelig ikke har dekning! Heldigvis har jeg lastet ned området i forkant så jeg kan orientere meg litt. Jeg har ikke med meg papirkart for området, men bestemmer meg for at toppen på bildet over, den skal klare pluss litt til  (Hallehornet)  Bak Steinstøylen går det en smal sti rett opp... Den var langt brattere enn jeg hadde trodd, å jeg vil si at dette strekket er det tyngste med hele turen! Men når man stopper opp å ser seg rundt, blir man bare stum av beundring. Romedalstinden i all sin prakt Jeg tar meg en liten pust i bakken, en kaffekopp og prøver å planlegge turen videre. Opp til Hallehornet er jo gjort på noen få minutter, å det er enda mye dag igjen. Da kommer det en lystig kar fra nærområdet. Han spør meg hvor turen går, å siden jeg ikke er helt bestemt kommer han med et tips på strak arm. Gå opp her, også følger du ryggen videre til Middagshornet. En av de aller fineste og mest spektakulere turene vi har i området her. Jo takk sier jeg å legger i vei   Middagshornet i bakkant på bildet over. For en utsikt, å dæven det er høyt ned Helt sjukt å stå på toppen å se hvordan fjellet kuver innover under deg og det er fritt fall på x antall meter. Kiler godt i taska når vinden tar litt   Helt bakerst i bildet, mellom skyene kan man til tider skimte Ramoen (Jønshornet) Her har jeg enda ikke vært (når bilde ble tatt) men har alltid hatt lyst opp. Er jeg heldig med været, skal jeg opp her også før jeg setter kursen sørover mot Bergen igjen. Etter en kaffekopp og knekk sjokolade er det på tide å fortsette turen mot Middagshornet. Det er litt lengre å gå enn jeg hadde regnet med, men absolutt verdt turen. Sinnsykt fett å gå på ryggen å nyte utsikten rundt. Kan sikkert være utfordrende for de med høydeskrekk.  Når jeg så tilbake mot Hallehornet så jeg at det ikke buet så voldsomt innover som jeg først antok, men det er noe helt annet når du står på toppen å kikker ned Jeg er ikke mer enn akkurat kommet opp på toppen av Middagshornet før skyene begynner å bygge seg opp fra kysten (bak meg i bildet) Toppen går fortsatt klar, men turen ned igjen kan bli vrien. Jeg har blitt tatt av tåke tidligere og det er ikke noe kjekt. Så jeg knipser meg noen bilder før jeg pakker på meg å fortsetter turen ned under skydekket. Jeg skulle ikke mange høydemeterne ned før jeg gikk klar tåka, heldigvis. For turen ned var såpass bratt og med mye løse steiner var det helt greit å ha god sikt. Herfra gikk jeg raskeste og korteste vei ned til dalen og fulgte godt merket sti tilbake til bilen. Jeg vil påstå at dette er en av de bedre turene jeg har gått. Med flotte opplevelser hele veien. Anbefales på det sterkeste.
  11. Linnea

    første toppturski

    Hei, jeg er igang men å kjøpe mine første toppturski, og hvad jeg kan forstår, er det en egen vitenskap.. Jeg ser etter lette ski, hvor man også nyter oppturen. Skiene skal også kunne brukes i bakken. Jeg er middels erfaren, og 167 cm lang. Noen med erfaring av disse: https://www.fjellsport.no/blizzard-zero-g-095-flat-green-yellow-186.html? Og hvad anbefaller dere av binding og sko? Åpen for andre tips også:)
  12. Tenkte å lage en liten samletråd for snøforholdene på de ulike fjellområdene i Trøndelag. Noen som har fått testa toppturskiene så langt i vinter og kan rapportere om gode snøforhold noen steder?
  13. Hei, Jeg skal nå gå til innkjøp av nye ski og ser for meg gode ski som kan brukes til både Randonee / topptur og vanlig preparert bakke. Da jeg legger vekt på at skiene skal være gode på nedturen skal de vel være ganske brede, men dette vil vel gå på bekostning av både turen opp og egenskaper i vanlig preparert bakke. Ski jeg har sett på er Armada Tracer 98 / 108 som er ganske lette og Faction CT 2.0 som har 102 mm hoftebredde. Tenker dette er en bra løsning for turen ned, men er disse rett og slett for brede for turen opp og vanlig bakke? Jeg har ikke kjørt randonee før og har derfor dårlig erfaring med hvordan bredden vil påvirke turen. Noen tips?
  14. Hei! jeg er nybegynner innen Rando og skal kjøpe alt av utstyr, har dere tips? Hvilke ski synes dere er bra? Og støvler? Er jente, er relativt liten og slank (og svak🙈). Setter pris på alle svar ☺️
  15. Gårdene på Skår med fjellet Skårasalen ovenfor sett fra Lekneset Var så heldig å få være fjellfører på Sunnmøre fire dager på rad da været var på sitt beste i slutten av september. Alle turene gikk til Store Brekketinden (1578m), ett fjell som ligger like ved den mye mer kjente Slogen øst for Hjørundfjorden. Sammenlignet med Slogen er Brekketinden ett mer krevende fjell. Mens selve turen opp til Slogen fra Øye egentlig ikke byr på så mye mer enn mange høydemeter til beina byr Brekketinden på både lang avstand, mange høydemeter, isbrekryssing, krevende klyving og litt enkel teknisk klatring. For min del ble dette en virkelig flott avslutning på førersesongen. Av rundt 30 førerturer til høyere fjell i Jotunheimen i juli, august og september gikk 25 av de i elendig vær. Siden jeg kom hjem fra Canada i juni hadde jeg fått brukt shortsen på kun en tur, fram til disse fire turene. Været var knallbra samtlige dager og jeg fikk trygt ført ti gjester til en topp som kan skryte på seg en av de bedre utsiktene i Sunnmørsalpene. Slogen sett fra Sæbø Kart over rutene jeg gikk Jeg brukte Langsæterdalen og Babostaddalen som start alle fire dagene. Ett annet alternativ er å gå fra Øye og opp til Patchellhytta, da blir turen kortere i avstand men med 400 høydemetre mer enn å starte fra de to andre dalene. Etter min mening er det finest å gå opp fra Langsæterdalen. Geithornet, Slogen, Vellesæterhornet og Brekketindene ser alle svært så spisse og spektakulære ut mens man går innover denne dalen. Å gå fra enten Habostadsætra eller Liasætra er to kilometer kortere, men byr ikke på slike spektakulære omgivelser som Langsæterdalen. Hver av turene var på fra 16.5-18.5km med rundt 1200 høydemeter. Det som er fint med turen opp Store Brekketinden er at den byr på mye variert fjell, man får god bekjentskap med type sti-i-dalen-vandring, stor ur, løs ur, isbre og spennende klyving i utsatt lende. På illustrasjonen nedenunder ser du detaljene videre mot selve toppen med de tre største utfordringene man møter fra man forlater breen og opp. Det ble brukt tau over breen da man forserer flere større sprekker som enda ikke hadde kommet helt frem. Det lå fortsatt mye snø på breen etter den kalde sommeren. Videre opp ble det brukt tau på tur opp og ned de tre utfordringene som du ser i illustrasjonen. Det ble også sikret med tau hele veien opp fra 2+ hammeren til toppen. Nysetvatnet med Store Brekketinden til høyre Slogen og Sørlige deler av Brekketinden Bildet ovenfor tok jeg fra en pinakkel (klatring grad 5/6) like sør for selve toppen. Store Brekketinden ligger til høyre i bildet. Normalruta opp til toppen går fra skaret og rett opp på venstre side. Fra skaret og opp er det ca 60 høydemeter til toppen, men det er her de største utfordringene ligger. Bildet under er tatt ved Skaret med utsikten nord og vestover. Pinakkelen bildet overnfor er tatt ifra ligger til venstre i bildet. Klyvinga og klatringa opp siste stykket Panorama fra toppen Slogen (1564m) og Jakta (1588m) bak. Folk på toppen av Slogen Stien til Patchellhytta i Langsæterdalen. Slogen til høyre.
  16. Jens Berg Langgård

    Topptur randonee 3.-5.Nov

    Hei! Jeg skal opp å få prøvd skia 3.-5.november. og tenker derfor snøhetta eller Glittertind. Noen som har noen bedre forlag til hvor man evt, kan dra der det er litt snø å prøve seg på?
  17. Grytidlig start på tur til Tåga/Såtbakkollen da noen timer med sol skulle passere området rundt soloppgang. Senere på dagen skulle vinterens første store snøfall starte. Kjørte fra Trondheim kl 02.00 og gikk fra Fale Bru litt etter kl 04.00. De siste skyene var i ferd med å passere og stjernene kom fram. Temperaturen lå på rundt 10c så det ble en varm start de første 900m til to hytter som ligger under Smørklimpen. På litt over 1400m kom sola opp og jeg fikk en flott soloppgang mens jeg gikk opp mot Såtbakkollen's første topp. Turlengde: 9 timer | Distanse: 19.0km | Høydemeter: 1885m Start fra: Parkeringsplass under Fale Bru i Sunndalen Utsikt ned Sunndalen En pinakkel på Drivhjellhammaren som jeg har sett på i en årrekke nå Sollys på Dordinakkan og Kaldfonna Store Trolla og Østre Trolla Skardsfjellet Store Trolla, Skardsfjellet og nordvestover mot Tustna Tustna-topper med vindmøllene på Smøla bak Turen over Såtbakkollene gikk radig. Lettgått og med fin utsikt hele veien over eggen, mens det smalnet til mot det markante skaret ca. halveis. Skaret kunne by på ganske enkel men artig klyving på begge sider. Utsikten fra både eggen og spesielt toppen av Tåga var svært vid og imponerende. Selv om man ikke fåt ett like luftig bilde som fra Store Trolla ser man til gjengjeld omtrent alle små og store topper i hele Trollheimen herfra. I sør lå det skyer så Snøhetta var bare delvis synlig innimellom. På en klar dag her ser man Galdhøpiggen og Glittertinden lengst sør. Hadde vært fint å sovet under åpen himmel på den her enga Såtbakkryggen Ved V-skaret Skjorta mellom Store og Nordre Trolla Ett panorama fra toppen av Tåga Snøhetta såvidt synlig Den ene av de to flotte fossene man passerer i Navardalen Ruta jeg gikk vises i mørkerødt. Kartet er fra 1879. Copyright: Kartverket
  18. Þróndeimr

    Canada 2016/2017

    Så da endte jeg opp i Canada for sesongen virker det som. Etter 6.5år som assistent i en flott barnehage i Trondheim sa jeg opp jobben, rett og slett for å presse meg selv til å bare gjøre noe helt annet. Jeg kunne gjerne ha prøvd meg på flere andre jobber i Norge, men eventyreren i meg ville prøve noe mer spennende og kanskje usikkert opplegg. Etter en lengre runde med søknadsskriving og innsending av ett titalls dokumenter til den Kanadiske stat fikk jeg til slutt godkjent ett jobbvisum her i landet i ett år. Jeg gikk gjennom Norske GoXplore, ett firma som spesialiserer seg på å kombinere tur og jobb i flere land. Jeg ville selvsagt gjøre mest mulig selv, da jeg synes det er spennende arbeid selv om det er tidkrevende men måtte gå gjennom firma for å få visum og for å få hjelp til den relativt meget tungvinte visumprosessen. Beerenberg på Jan Mayen Kysten på Nordøst-Grønland. Jeg fløy fra Oslo i slutten av september, ombord ett Lufthansafly sammen med en haug fulle nordmenn som skulle på Oktoberfesten i Munchen! Ettersom flyet var forsinka med to timer fra Oslo ble det ei svært så stressende mellomlanding i Munchen før jeg såvidt rakk flyet videre til Vancouver, Canada's tredje største by med omlag 3 millioner innbyggere. Flyturen fra Munchen til Vancouver tok 10 timer, så jeg fikk sett mange filmer! Rocky Mountains dukket etterhvert opp utenfor vinduet! Jeg forberedte meg svært lite på forhånd, fordi jeg ønsket at det skulle være slik. Jeg begynte derfor å lese meg opp i mailer og papirer på flyet og fant ut at jeg skulle møte på intervju allerede noen timer etter landing med Internex, firmaet GoXplore jobber gjennom her i Canada. Heldigvis ble dette utsatt en hel dag så jeg fikk sovet ut. Intervjuet var mer ett informasjonsmøte samt veiledning av CV'en og jobbmulighetene her for tiden. Jeg satt rundt ett bord, som eneste europeer sammen med 6 andre fra Sør-Amerika som hadde langt høyere ambisjoner enn hva jeg hadde. Målet mitt med året er å få jobb utendørs, helst relatert til turisme og forhåpentligvis med litt ansvar som gjør seg godt ut på min framtidlige CV. Men mest av alt skal det være en opplevelse å bo utenfor kontinentets grenser i såpass lang tid, helt alene samt få en haug med turer på ski i haugevis med pudder! Så denne tråden skal jeg se å få oppdatert litt underveis med turrapporter fra sesongen som kommer. Er helt åpent for å stille spørsmål og du blir inspirert til å se ann mulighetene om noe lignende selv så skal jeg svare så godt jeg kan. Fasiten er at det er mange muligheter, det er bare å tørre å ta den. Like før landing i Vancouver
  19. Rogers Pass og Glacier National Park har ett legendarisk rykte på seg når det kommer til puddersnø. Målestasjoner her måler Canada's høyeste gjennomsnittlige snømengde, kan nevne Fidelity Mountain med sine 14m med snø hvert år. Har lest diverse artikler om Rogers Pass i noen år nå så når jeg endelig er i området lar jeg ikke ett værvindu gå forby. En snøbyge hadde lagt ned 80cm nysnø på fredag og lørdag og dermed gikk også snøskredfaren opp til faregrad 4, noe jeg ikke ønsker meg uansett hvor bra snøen er. å stå i. En kaldfront fra nordøst kom inn på mandag slik at faregraden skulle gå ned til 2 på tirsdag. Planen min ble deretter; å kjøre til Rogers Pass på mandag og gå de åtte kilometerne inn til Asulkan Cabin seint på dagen for å stå på ski tirsdag og onsdag. Booket ei seng i Asulkan Cabin via Alpine Club of Canada før jeg dro avsted. På veiene fra Canmore gikk det sakte mens kaldfronten kom inn over Canadian Rockies og temperaturen sank 20c i løpet av dagen. Veien saltes ikke her, de strøes. Fint bortsett fra at grusen flyr av med en gang når fartsgrensen er 100km/h og nesten halvparten av trafikken er semitrailere. Varmen fra trafikken gjør hovedveien speilblank, og her er det ikke krav om vinterdekk. Kom meg endelig til Rogers Pass som ligger på 1300m. Her lå det rundt 60cm snø, mens målestasjonen på 1900m viste 170cm snø. Jeg håpet det gikk spor opp til hytta! På tur opp Asulkan Valley på kvelden Jeg gikk fra parkeringsplassen kl 16.00, litt før mørket satte inn. Turen opp til hytta er på ca 8km vinterstid med en stigning på 900 høydemetre. Mesteparten av stigninga kommer helt på slutten da de fem første kilometrene er relativt flat med noe småkuppert opp og nedstigninger, noe som forøvrig var veldig surt på returen to dager seinere. Temperaturen lå på ca -10c, helt perfekt da jeg holdt ett greit tempo i mørket. Spor gikk det, men de fleste av sporene gikk av før jeg kom inn til hvor dalen tar slutt. Dalens sluttpunkt har fått navnet "Mousetrap" (Musefellen) da massive snøras fra opptil fem fjell og dalsider ender opp her. Så det er ønskelig om man passerer området raskest mulig om rasfaren og snømengden er høy. I Mousetrap delte sporene seg, ingen av de gikk helt hvor kartet viste at sommerruta eller vinterruta skulle gå. Etter litt vurdering av sannsynlighet tok jeg sporet som gikk opp mot sørvest, men jeg mistenkte i starten at dette var ruta opp til Sapphire Col, ett godt stykke unna hytta. Men sporene gikk etter hvert tilbake til tresonen hvor den skulle gå og kl 19.30 var jeg oppe ved hytta, endel raskere enn antatt da turen opp var beskrevet å ta 4-6 timer på vinteren. Det var lys i hytta, så jeg var spent på hvilket folk som møtte meg da jeg åpnet døra. Mens jeg tok av meg skia så jeg at folk visket bort dugg i vinduet av nysgjerrighet på hva slags skapning som vandret der ute i mørket. Jeg åpnet døra og der satt det ni Japanere rundt bordet, helt stille, delvis i sjokk over at jeg kom så seint. Han ene, guiden av den japanske gruppa spurte om alt sto vel til, han mistenkte at noe var alvorlig galt da folk er ute å går i natten langt inne i fjellene. "Awesome", svarte jeg mens jeg tok av meg jakka, "varmt er det å, mange høydemetre på slutten". Guiden spurte om jeg var veldig kjent her, jeg svarte selvsagt nei, før jeg sa "easy trail". Han lo før han sa noe på japansk til resten av gruppa. Han sa han hadde jobbet som guide i 15år her og informerte at det ikke er vanlig at folk orienterer seg rundt her i natta da det går stier overalt. Asulkan Cabin Asulkan Cabin er ei koselig hytte med 10 sengeplasser. Hytta har gode muligheter for matlaging og var godt stelt til. Oppvarming fra en moderne og effektiv propanovn, så man trengte strengt nok ikke en stor dunpose her, var såpass varmt om natta at jeg måtte ha soveposen helt åpen mens jeg lå i nettingen. Hytta var også større enn hva den så ut til på bildene utenfra, men fortsatt var det noe intimt i sovedelen av hytta som lå i andre etasje. Heldigvis fikk jeg overkøyen for meg selv i den ene køyesenga og ikke mellom de andre i den store senga hvor folk lå tett sammen! Tirsdagen startet rolig, jeg hadde det ikke travelt da jeg satset på en stordag på onsdag ettersom været skulle være best den dagen. Den Japanske skigruppa var på treningstur, de skulle bare gå i rundt hytta og trene på breredning og å gå i taulag. Helt fint for meg, ovenfor hytta lå hele området opp til Youngs Peak helt urørt enda. Jeg tok meg god tid, ute var det noe skyet, temperaturen var nede på -19c, men heldigvis helt vindstille. Jeg måtte uansett pusse ski, da lim fra forrige feller hadde satt seg på skiene. Var ute å gikk kl 11 og brukte lang tid på å gå opp et fin rute opp mot Youngs Peak. Mye snø å ta av for en person dette! Mellom Asulkan Cabin og Youngs Peak (2815m) er det flere rutealternativer i svært så trygt terreng om man ser bort fra bresprekker tidlig på vinteren og "Headwall'n" på Youngs Peak. Ikke særlig bratt, men mye lekent terreng. Om man tar rutene ned i Asulkan Valley øst for hytta har får man mer krevende terreng, så området passer godt for alle slags skifolk. Jeg ønsket meg opp på Youngs Peak. "Headwall" er det siste bratte stykket opp mot toppen, ca 200 høydemetre i opptil 43 graders stigning. Faregraden for snøras var fortsatt 3, og det var i bratte heng, spesielt mot øst og nordøst som var skummel mens Headwall ligger mot nordvest. Jeg gikk opp til ca 40 grader og tok profil der. Under 50cm snø lå det ett lag som hadde fin bruddflate, men det skulle nokså mye til for at snøblokken glei ut. Uansett, jeg var alene og hadde ikke noen planer om å ta for store sjanser så det ble til at jeg rant ned herfra. Ble enda en tur den dagen før jeg tok middag og sosialiserte meg med disse Japanerne som kunne fortelle mye spenstig om snøen på Hokkaido i Japan. Onsdagen startet kl 06 med en temperatur ute på -22c. Japanerne planla en lengre skitur i dag, men temperaturen skremte dem litt. Jeg var ute kl 08 under en skyfri himmel og en fantastisk fin soloppgang og jeg fikk endelig sett hvilke fjellområder Glacier National Park har å by på. Like før soloppgang Mount Rogers (3169m) Avalanche Mountain (2881m), fjellet som tok livet av 62 mennesker i ett enkelt snøras i 1910 Mount Sir Donald (3284m), ett populær fjell å klatre i sommerstid Dagen før brukte jeg over 2 timer på å gå opp 600 høydemetre i dypsnøen, i dag brukte jeg knapt en time opp, selv med flere fotopauser. I skyggen var det kaldt, med en liten bris så den effektive temperaturen lå på rundt -30c. Å ta bilder blir fort utfordrende når man får frostskader av å ta på kameraet uten votter, men bilder ble det alikevell. Jeg gikk fort opp Headwall'en og på toppen var det sol og helt vindtsille. Jeg tok en god pause her, det var såpass varmt at jeg kunne åpne dunjakka. Selve toppen av Youngs Peak er rund og uinteressant for en fyr som meg, men utsikten er fenomenal. Mt. Jupiter Tåke nede i Asulkan Valley Avalanche Mt. til venstre, Eagle Peak midt i Utsikt fra toppen mot Mount Sir Donald Zoom på Asulkan Cabin hvor Japanerne fortsatt holdt seg i rundt Jeg rant ned Headwallen og ned til 2400m og som i går kunne jeg smile litt over snøen for den var så perfekt! Jeg tok på fellene og gikk opp til toppen en gang til. Der så jeg nærmere på vestenden av Youngs Peak. Der er det mer alpint med flere stupbratte pinakkler som frister til bestigelser. Litt nede på sørsiden ved pinaklene ble det en god time med pause. Påskestemning kaller vi det i Norge når sola varmer så godt at snøen smelter litt på skibuksa mens man sitter der. Noe bestigning av pinaklene ble det ikke, her er det bunnløs pudder og løssnø som ved profilen jeg tok målte 220cm. Derimot ble det ei ny rute ned Headwallen med en bratt start like øst for pinaklene. Sporsnø mot pinakler øst på Youngs Peak Utsikt mot fjell i nordvest Mt. Afton og den lavere Mt. Abbott har populære skiruter ned bratte renner Den Japanske skigruppa kom seg aldri høyere enn 2400m den dagen, så jeg hadde mye snø for meg selv. Om man skal ha rolige dager her bør man være her i mange flere dager, her finnes det titalls spennende ruter i alt fra 7-800 høydemetre til 1300 høydemetre samt spennende fjell å bestige. Spørs om det blir flere turer hit i løpet av vinteren! Solnedgang på Eagle Peak mens jeg returnerer til bilen nede på 1200m Kart med rutene jeg gikk
  20. Jeg er nettopp hjemme igjen fra en 5 dagers fjelltur. Gikk Besseggen, overnattet i leirungsdalen og utforsket der+gikk knutshøe og tilslutt Glittertind. Dette er typiske turer jeg kommer til å fortsette med. Campe et sted med dagsturer til topper både i Jotunheimen og Rondane. En ting jeg fant ut etter denne turen er at jeg trenger nye sko. Kjenner all Stein igjennom skoene jeg har og fikk veldig vonde føtter etterhvert. Men hva burde jeg velge til mitt bruk? Jeg vil ha sko man gå mye i Stein med, men som også er gode å gå i lenger ned i dalen da det ofte blir trasking der også i forbindelse med toppturene. Det blir ikke noe mer voldsomme turer med klyving med sikring etc.. Har snust på: crispi besseggen Alfa Walk queen La sportiva trango S noen meninger? Har prøvd alle sammen men vet ikke helt hvem jeg bør velge. Synes da satt bra alle sammen. Hvertfall der og da... 😊
  21. Hermes

    Jotunheimen med hund

    Jeg er meldt på Besseggløpet til helgen, men drar til Jotunheimen i morgen, og satser på noen rolige, fine turer i fjellet før det forhåpentligvis smeller og alt klaffer på på lørdagen. Tar med meg hundene min, og pakker sekk og telt i bilen. Kona og noen venner kommer etter på fredag. Frem til da er det kun meg og hundene, og vi kunne tenkt oss en og annen topptur/tur i fjellet. Da er mitt spørsmål til dere: Har dere tips om mindre folksomme fjelltopper, ikke for høye topper (vil gjerne unngå snøen/vått terreng om det lar seg gjøre) og ikke for mye klyving (for hundenes del, men en og annen kneik der vi må ta litt sats går fint, hundene er sprekere enn meg, og jeg anser ikke meg selv for å være i dårlig form heller)? Gode teltplasser, som kan fungere som base? Har gått noen av de mer kjente toppene i Jotunheimen, men er egentlig ikke så kjent, så tar gjerne imot tips om mindre perler!
  22. Johan Nørstebø

    Gaustatoppen til fots nå

    Noen her inne som veit hvordan snøforholdene er på Gaustatoppen nå? Tenkte å gå der til helgen, men er usikker på om det lar seg gjøre til fots så tidlig på sesongen.
  23. Mens min sønn og jeg var på vei opp til toppen på det høyeste fjellet på Kreta (Ida 2456m) i sommer gikk jeg faktisk å lurte på hvordan vinteren egentlig er her. Etter vi kom hjem begynte jeg å undersøke. Fant etterhvert ut at Kreta kan være et bra sted for toppturer på ski. Jeg begynte å kontakte folk på Kreta som driver med toppturer og fulgte deres innlegg på sosiale medier. Det viste seg at denne sesongen var sjeldent bra. For å gjøre en lang historie kortere fikk jeg ikke muligheten å dra nedover før på Påskeaften. Da Påskeaften kom satt jeg på flyet til Kreta. Spent som få. Jeg hadde fått beskjed om at snøforholdene var 'amazing', men var skeptisk til hva som er 'amazing' for en fra Kreta. Hadde fått med meg ei venninne som tok sjansen på å bli med meg på denne turen. Vi hadde booket et hotel i Rethymnon som er ca. 1t å kjøre til fjellkjeden Psiloritis. Psiloritis består av flere topper over 2000m hvor da Ida er den høyeste på 2456m. 1. Påskedag satt vi i leiebilen på vei oppover fjellene. Siden det var under ett år siden jeg var her sist visste jeg at jeg kunne kjøre opp til parkeringsplassen på Psiloritis Refuge på ca. 1550m. Var veldig spent på vei opp og håpet vi ikke måtte bære skiene langt fra parkeringsplassen. Da vi kom opp til ca. 1400m kom vi ikke lenger pga snø! Jeg jublet! Det viste seg å være mer enn 1000 høydemeter med snø. Ikke bare det, men det var lett slusj på passe hardt underlag. Nedkjøringen viste seg å være helt i toppen av hva jeg har opplevd denne sesongen. Temperaturen nede ved havet var godt over 20 grader og temperaturen i vannet var helt grei. Ganske så herlig å avslutte en topptur med et bad i havet. Det var dog ganske så kaldt på toppen, så det er stor temperaturforskjell mellom bunn og topp. Vi var på en tur uten ski også som jeg anbefaler. La ved en video fra den nederst i innlegget. Skal garantert tilbake til Kreta for å gå toppturer på ski og håper på like bra sesong. Da skal jeg utforske White Mountains som jeg ikke fikk gjort denne gangen. Denne videoen er fra toppene Ida 2456m og Agathias 2424m som ligger rett ved siden av hverandre. Her kom vi ikke lengre pga. snø. Mer enn 1000 høydemeter på ski ventet på oss. Da var det bare å legge i vei Det ble ganske så varmt oppover. Den andre dagen vi var her møtte vi to på vei ned. De stoppet og virket lettere sjokkerte over å møte noen på topptur her. Da vi sa vi var fra Norge ga de seg over og syntes det var kjempekult. En hvil med en Mythos på 2000m Toppen på fjellkjeden Psiloritis, Ida Herlig nedkjøring Toppen på Agathias 2424m Under er en video fra fjellturen vår på Gingilos som starter ved restauranten på Xyloskalo ved inngangen til Samariaravinen
  24. Glacier Circle ligger tre-kvarters kjøring øst for Revelstoke i British Columbia Etter å ha snudd på ett fjell i Canadian Rockies pga. dårlig vær samt en dårlig avgjørelse fra min side kjørte jeg sørover mot Golden. Eller, først ble det østover; Veien ble stengt 10km nord for Lake Louise da ett massivt snøras som Parks Canada utløste selv stengte highway'en i tre dager. Omveien ble på 580km noe som var verdt det om været i Selkirk Mountains skulle bli så bra som værtjenestene meldte. Det var nesten på overtid at jeg gjennomførte denne turen, en relativt godt planlagt tur som har ligget på vent i hele vinter. Parkerte ved vinterparkeringa nedenfor svingen i Rogers Pass, ei parkering jeg brukte på en tur til hytta i Asulkan tidligere i vinter. Derfra gikk turen inn mot Illecillewaet Glacier, en isbre på 9 kvadratkilometer i Glacier National Park. Med meg hadde jeg med proviant for 5 hele dager. Kanskje lite, for jeg kunne gjerne ha vært her mye lengre om jeg hadde vært med flere og hatt muligheter for værmeldinger underveis i dette området som lider av generelt mye dårlig vårvær. Jeg dro alene, langt fra dekningsområder for mobil uten noen from for kommunikasjonsmuligheter til ett fjellområde med hva jeg ser på som høye verdier med risiko. Snørasfaren er fortsatt svært høy (faregrad 4 og 5) samt at store deler av turen går på isbre av den mer oppsprukne og aktive sorten. Innmarsjen til Glacier Circle er på 18km, hvor av 9km går over isbreen. Fra parkeringa blir det 1400m med stigning til rutas høyeste punkt før det bærer 750 høydemeter ned igjen til hytta. Alpine Club of Canada estimerer 8-12 timer hit alt ettersom vær og føre. Med ski i den vårvarmen som var meldt estimerte jeg selv at det kom til å ta over 10 timer. Mens snøen var hard de første par flate kilometerne gjennom skogen, ble snøen våt videre opp. At man synker 10-15cm ned i snøen og får fylt opp skiene med ett par ekstra kilo med våt snø for hver eneste tramp en tar er slitsomt og jeg brukte mange timer opp til det flatet ut på isbreen. Til høyre: Kart over ruta inn til Glacier Circle fra perkeringsplassen i Rogers Pass På tur opp mot Illecillewaet Glacier Isbrearmen ned mot nordvest var for litt over 100 år siden en av Canadas store landemerker som trakk turister fra hele verden i ett halvt hundre år. Denne brearmen er også en av Nord-Amerikas mest studerte isbreer og på 1890-tallet startet man ett omfattende arbeid med å kartlegge brearmens sammentrekning for hvert år. I dag har den trekt seg nesten 2km tilbake, og man går ikke på breen før man er 600 høydemeter høyere opp enn i 1887. Historiske bilder av isbreen fra århundreskiftet nittenhundre        Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Photochrom fra 1902 viser utbredelsen av isbreen. Mount Sir Donald tar seg godt ut fra Abbot Pass hvor bildet ble tatt. Bilde tatt av Detroit Photographic Co. Bilde 2: En kar poserer i bresprekkene på Illecillewaet. Bilde tatt i 1902 av Detroit Photographic Co. Bilde 3: Utbredelse av breen i 1887. Bilde fra Notman Archives. Bilde 4: Utbredelse av breen i 1909. Bilde fra Notman Archives. Turen over Illechillewaet var lang men langt mindre seig enn den bakken opp til det flatet ut. Etter hvert som man gikk opp på breen stakk toppen av Mount Macoun (3030m) opp over horisonten og det var greit og bruke toppen som siktemiddel til man etter hvert også fikk se Mount Fox og Dawson Range. Møtte ingen hinder på isbreen på tur opp, men det ble noe navigering mellom svære åpne sprekker på tur ned mot isbreens sørlige del. Det skal ha kommet nært 20m snø her i vinter, så man kan kanskje forvente at de fleste sprekker er relativt godt gravd ned på en såpass flat bre som dette. Klabbføre over breen, med Mt. Macoun i horisonten Mount Selwyn (t.v) og Mount Dawson (t.h.), målet for denne turen Mount Dawson/Hasler Selve nedstigninga fra breen til Glacier Circle byr på noen utfordringer. Det er tre kjente alternativer her, to går ned under Witch Tower i skredterreng mens den siste går ned litt lengre øst og er den mest brukte ruta sommerstid. Etter å ha fått sett litt på hvordan det så ut ned fra ett fint utsiktspunkt 500m over Glacier Circle bestemte jeg meg på for å dra ned den ene ruta under Witch Tower, eller rett øst for høyden P2475 på isbreen. Det viste seg å være en dårlig avgjørelse fordi da jeg rant ned knapt 100 høydemeter gikk snøen fra sånn passe kram til knallhard is i 50 graders helning. Nedenfor meg var det ett stup på 150m som jeg måtte gå på langs med. Noen dager gamle snøras ned her gjorde det heller ikke lettere med å holde balansen i havet med isklumper når man går med 20kg sekk på ryggen; faller man venter døden i det stupet! Ble til at jeg måtte ta av meg skia og bruke mye tid på å trampe meg i vei forbi det aller bratteste og mest eksponerte partiet i helninga da jeg fryktet at jeg fryktet konsekvensen av ett fall her. Jeg kom meg helberga ut fra det eksponerte partiet og kunne ta på skia videre ned til skogsområdet i Circle hvor hytta skulle ligge. Står beskrevet at hytta er noe vanskelig å finne i skogen, spesielt på våren når den ligger begravd under snømassene. Hytta er heller ikke markert inn på topografiske kart, men jeg fant hytta relativt enkelt bak noen gigantiske steinblokker inne i skogen ikke langt fra to små vann lengst øst i skogsområdet. Glacier Circle Cabin under tung vårsnø Glacier Circle Cabin ble bygd av Mr. Fred Pepper fra Field, ett lite tettsted helt øst i British Columbia. Han tok med seg kona og spedbarnet sitt og krysset Illecillewaet med hjelp av trekkhunder. De slo seg ned i Glacier Circle året 1920 og holdt til i ett telt den sommeren mens han bygde tømmerhytta. Historien skal ha seg til at de gikk tom for mat en periode på seinhøsten 1920 så mens kona holdt teltplassen i stand tok Fred seg ned til Beaver River i jakt etter mat mens en snøstorm la ned store mengder snø. Han fikk etter flere dager skaffet mat fra en fangstmann og berget familien for ei stund. Hytta ble i resten av 1920 og 30-årene brukt av hovedsaklig Sveitsiske guider som guidet folk rundt i fjellene her og som selv åpnet nye klatreruter. Denne epoken tok slutt utover 30-årene og hytta ble lite besøkt de neste 30 årene. På slutten av 1960-årene hadde taket på hytta falt sammen og i 1972 tok Bill Putnam, Dave Jones sammen med flere andre kamerater å restaurere hytta med økonomisk støtte fra Parks Canada og American Alpine Club.        Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Historikk i veggene Bilde 2: Ett bilde jeg fant i hytta viser førstebestigerne av Mount Fox før de drar ut i august 1893. Bilde tatt av J.H. Scattergood. Bilde 3: Hytta får gjennomgå av mer enn bare vær og vind. Her tar ett ekorn ett jafs av hyttetaket! Bilde 4: Frokost før turen til Mount Dawson Første natta i hytta var bra den, sov som en stein bortsett fra rundt kl 03.00 da jeg våkna av ett spetakkel fra Osprey-sekken min. Ei mus hadde klart å klatre inn i sekken. Sekken hang forøvrig fra en knagg i taket, så det er ei ekte klatremus vi snakker om her. Nede i sekken hadde den spist hull i middagen min (type Real Turmat-pose, dog fra en annen Amerikansk produsent). Jeg tok meg rolig fram i sekken med ett klart formål, å kverke musa uten den minste sympati fra min side før den stakk av. Men musa var raskere enn en 29 år gammel Nordmann halvveis i søvne, så før jeg fikk tak i den spratt den ut av sekken og ned på gulvet. I venstrearmen min hadde jeg derimot en plan B, snøskredspaden min. Musa stakk mot venstre, og med ett kjapt sving med spaden fløy musa som en tennisball gjennom rommet, traff veggen og spratt videre oppå kjøkkenbenken. Nå var nok musa full av adrenalin i tillegg til en allerede raskere reaksjonsevne enn meg så musa forsvant umiddelbart fra mitt synsfelt. Jeg gikk til sengs, litt irritert over at musa etter alt å dømme fortsatt var i livet, men samtidig tenkte jeg at jeg gav den en real hodepine evt. kraftig hjernerystelse! Kan legge til at det ble musestilt resten av den natta. Historiske bilder fra Dawson Range Mount Fox (t.v.) med Mount Dawson (Hasler Peak og Feuz Peak som to høyeste topper) i midten. Sett fra Asulkan Pass i 1902. Photochrom fra Detroit Photographic Co.   Tur opp Mount Dawson har ligget ferdig planlagt i lang tid, det var bare riktig vær som stanset meg fra å realisere prosjektet tidligere i vinter. Dawson har flere topper, den høyeste, Hasler er den nest høyeste i Selkirk Mountains med sine 3377m og over 2000m i primærfaktor. Da de Sveitsiske eventyrerne besteg fjellet for første gang i 1899 (Christian Hasler, Edward Feuz, Charles Fay, Herschel Parker) rangerte de fjellet som noe vanskeligere enn Mount Sir Donald (det mest kjente fjellet i Rogers Pass) og Matterhorn i Sveits. Hvorfor de rangerte den såpass krevende kan være på grunn av lang innmarsj samt høy risikofaktor i brevandringen og rasutsatt lende man må forsere for å nå toppen. Ruta de tok gikk fra Rogers Pass (Glacier House) over Asulkan Pass til basecampen nede i Dawson Amphitheatre for så å ta seg opp til Fox-Dawson Col på 2800m vestfra. Ruta mi gikk fra omtrent samme start, men over Illecillewaet ned til hytta i Glacier Circle for så å ta meg opp Fox Glacier til Fox-Dawson Col østfra. Denne ruta ble først gått i 1929 og ble beskrevet som noe vennligere enn den gamle normalruta opp Dawson Amphitheatre. Dette ble så normalruta for bestigninger ei stund på 30-tallet før det dabbet av med toppturer i området. Når jeg leste meg opp på denne ruta i nyere bøker blir man frarådet i å gå den og det skal ikke ha gått mange folk her de siste 50 årene. Isbreene har trekt seg mye tilbake og både Fox Glacier og isbreen videre oppover mot Selwyn og Dawson/Hasler har blitt mer krevende en tidligere på 1900-tallet. Dawson/Hasler har blir lite besøkt i nyere tid. I hytteboka i Glacier Circle fant jeg ingen beskrivelser fra folk som hadde vært på toppen de siste 10 årene. På nettet fant jeg en beskrivelse fra 2006 som hadde nådd toppen på ski via Fox Glacier. Flere har vært opp på Mount Selwyn, men da tok de klatreruta opp på østsiden av fjellet, noe som ikke egner seg for ski. Glacier Circle, skogsområdet hvor hytta befant seg var tidligere fanget mellom Illecillewaet og Deville Glacier. Området ble oppdaget i 1890 av Harold W. Topham som var førstemann til å telte i skogsområdet i den tiden han kartla området. Han tegnet kart over rutene han gikk sammen med fotografen Emil Huber og døpte området Glacier Circle. Kartet fant jeg på hytta, men navn på endel fjell har siden forandret seg, samt at høydene er feilslått med opp mot 600m. Bilde til høyre: Christian Hasler og Edward Feuz, to Sveitsiske guider som skrev mye historie i dette området. Dette er ikke ett bilde tatt på Mount Dawson. Kart over ruta jeg gikk til Dawson og Selwyn fra hytta i Glacier Circle   Dagen etter innmarsjen til hytta var ikke været bra nok for å ta turen opp til Dawson, men jeg gikk ei løype opp 400 høydemeter til Fox Glacier for å se an mulighetene jeg hadde for å komme meg oppå selve Fox Glacier. Derfra så jeg to muligheter for å komme meg opp på selve breen uten å måtte klatre i fjellet på siden av breen. Derimot var jeg svært eksponert for ras fra brekanten så lenge jeg oppholdt meg under der. Rasene fra brekanten gikk 500 høydemeter ned til moreneryggene hvor Deville Glacier gikk for 100 år siden. Klokka hadde passert 07.00 om morgenen da jeg våknet, en time seinere enn planlagt da vekkerklokka ikke ringte. Jeg spekulerer i om at det var tidssone-problemer med mobilen da Glacier Circle ligger omtrent midt på centimeteren mellom tidssonene. Jeg hadde stilt vekkerklokka på 06, men etterpå flytta jeg mobilen til sengen min, 1.5m lengre øst inne i hytta, og det var nok til at mobilen justerte seg til en ny tidssone i løpet av natta! Hytta med Mount Selwyn i bakgrunnen Under Fox Glacier Bresprekker på Fox Glacier med nordsiden av Mt. Selwyn ragende bak En av mange snøras/sørperas den dagen Ettersom jeg hadde gått opp spor gikk det fort å komme seg til brekanten på Fox Glacer. Men sola sto rett på og kl 09 var temperaturen såpass høy at det gikk ras ned fra den i mot meg. Å gå under føles ikke spesielt trygt ut og det var vanskelig å si akkurat hvor det var mest sannsynlig at det neste store raset kom til å gå men så lenge det var sørpesnø som falt ned var det helt greit for meg! Jeg kom meg ganske fort ut av sonen med høyest skredfare og opp på sørsiden av brekanten selv om snøen fort ble tung og energikrevende å gå i. Fra toppen av brekanten fikk jeg også til å se ned på den sørligste brearmen på Fox Glacier. Denne går rett under Mount Selwyn og er rasutsatt i kanskje større grad enn nordenden av Fox Glacier, men samtidig kommer man seg mye raskere ut av det mest skredutsatte området så dette ble min plan for returen ned da det så ut som om det var mindre bratt med mindre berg og stein. Videre oppover Fox Glacier ble det knallvarmt så det ble t-sjorte og etter hvert baris hele veien opp til Col på 2800m hvor jeg også tok en ordentlig lunsjpause med en veldig god pose spagetti og kjøttsaus fra produsenten Mountain House. Utsikten fra Fox-Dawson Col var formidabel og den desidert råeste vinkelen av Dawson-massivet hvor man fikk god oversikt over hele nordsiden av fjellene og ett godt stykke ned i Dawson Amphitheatre (bilde nr. to under) Som sagt tidligere gikk jeg alene og uten noen form for kommunikasjonsmulighet. I slike situasjoner mener jeg at jeg er noe mer fokusert på det jeg gjør da jeg ikke har hjelp av noe slag tilgjengelig om uhellet først er ute. På tur opp passerte jeg flere svære sprekker, og disse var lett å se og det eneste jeg måtte huske var å unngå disse på nedturen, for da er det værre å se sprekkene før det er for seint. Jeg måtte også over flere innsynkninger hvor jeg måtte ta det svært rolig og bruke tid på å finne ut om brua kom til å holde meg. Vind har hatt lite effekt på snøen her og isbreen er bratt og aktiv slik at nye sprekker dannes ofte mens breen siger nedover. Så selv om det har kommet mye snø følte jeg meg ikke trygg der jeg gikk. På ca 2900m høyde gikk jeg plutselig gjennom snøen og halve kroppen falt ned i ei bresprekk som var under utvidelse. Jeg kom meg fort ut av denne og bresprekken var ikke brei nok til at jeg hadde falt langt ned i den uansett, men her hadde jeg gjort en ganske stor feil. Da jeg reiste meg opp så jeg helt klart en innsynkning i snøen som jeg allerede hadde gått neddi i 5-10m før jeg falt gjennom løssnøen som tettet den til. Innsynkningen fortsatte i 15-20m til før snøen som lå over hadde mer bæreevne. Dette var noe jeg selv mener jeg burde sett tidligere, og noe som var en del av risikovurderinga jeg gikk med i hodet hele veien siden jeg gikk på isbreen to dager før, 20km lengre nord. Det ble en skjerpings på stedet hvil i noen minutter mens jeg byttet shortsen til bukse i tilfelle flere kalde uhell videre oppover. Ikke at jeg planla å falle nedi flere sprekker, neste sprekk kan fort være breiere! Tabbe! Ved Fox-Dawson Col på 2800m En av mange store sprekker på den svært aktive isbreen opp mot Mount Selwyn Det siste stykke opp mot ryggen mellom Selwyn og Dawson   Øverst i isbreen under Selwyn var det igjen store sprekker som var noe vanskelig å forsere. Mens jeg kunne ha unngått dette ved å gå helt øst under Selwyn, noe som hadde vært en halvtimes omvei. Jeg fulgte ei stor bresprekke på langs til jeg fant et brukbart sted å forsere den opp mot en "hai-finne" som ligger mellom Selwyn og Dawson. Da det lå mye løssnø med dårlig hold øverst måtte jeg bruke ski og staver som anker for å trekke meg opp brekanten. Samme manøver måtte brukes igjen på en enda større sprekk da jeg kom meg opp nordøstsiden av Dawson på høyden 3300m. Det var to bruer over bresprekken, den ene i svært bratt lende mot nordvest (60-65 grader helning) med 800m stup rett under om man faller. Den andre på østenden av bresprekken i 50 graders helning. Brua mot øst var ganske lur, den så solid ut fra den ene siden, men da jeg slo med skia på den falt den sammen. Jeg fikk brukt deler av den brua likevel med stor forsiktighet og med stavene som toppanker for å trekke meg forsiktig opp før jeg forsatte opp til toppen. Toppen av Dawson/Hasler var ca 270m lang fra øst til vest, svært bratt mot nord og bratt nok mot sør. Det ble dermed en luftig tur videre mot det høyeste punktet som ligger helt vest på ryggen. Måtte klyve opp to skar og brukte spaden her for å grave meg ned til fjell da snøen ikke hadde noe som helst hold. Nå var det ett værskifte i gang og tåke utviklet seg på nordsiden av fjellet mens jeg var på toppen. Jeg fikk god utsikt uansett og må si at utsikten var mye bedre enn den fra Mount Hector i Canadian Rockies, en utsikt fjellet er berømt for. Etter en spisepause her gikk turen ned til skiene som jeg la igjen ved den store bresprekka. Derifra gikk turen ned og opp til en høyde mellom Dawson og Selwyn. Her kom tåka inn tykt og det ble plutselig en whiteout. Vær-prognosen jeg dannet meg da jeg enda hadde sikt mot sørvest hvor været kom fra så ikke så aller verst ut de neste timene så jeg tok en times pause før jeg fortsatte opp mot Selwyn da tåka lettet igjen. Selwyn kan man sikkert stå på ski ned fra, men det er i en "no-fall" sone på rundt 60 grader de øverste 50 høydemeterne og med de snøforholdene jeg hadde var det ikke noe for meg å starte fra toppen. La derfor igjen skiene under toppen og kløyv til topps. Helt øst på toppen av Dawson/Hasler. Topp-punktet ligger ca 200m lengre vest Det første klyvepartiet Panorama fra toppen av Dawson/Hasler Panorama fra Mount Selwyn Battle Range i sør. Høyest rager Mount Proteus på 3198m Resultatet etter nedkjøringa fra Dawson Returen ned isbreen gikk bra, de første 600 høydemeteren ble det tatt mange gode svinger i løssnøen mellom bresprekkene. Men så gikk snøen over i skare som nettopp hadde fryst. Resultatet ble en skare jeg gikk gjennom i hver eneste sving og dermed ble selve ski-kjøringa videre ned til hytta ett slitsomt stykke arbeid. I de bratte partiene nedenfor Fox Glacier var snøen såpass gjennområtten under den tynne skaren at jeg sank opptil halvmeteren ned, samt at jeg krasjet i ett titalls steinharde isbiter som hadde rast ut fra isbreen og som lå gjemt under snøen. Fikk nærkontakt med berget under den råtne snøen ved ett par anledninger også noe som virkelig satte sine spor i skiene. Før jeg var nede til hytta igjen i det mørket begynte å legge seg, 11 timer etter start hadde skia begynt å gå i oppløsning både på oversiden og undersiden. Ser ut som de snart er utenfor reparasjonens rekkevidde så nå må det investeres i nye ski til neste sesong! Dagen etterpå fortsatte retretten fra hytta opp den tryggeste ruta under Witch Tower (ei rute som er beskrevet som svært utrygg egentlig!) og videre opp Illecillewaet. Møtte en ny bresprekk som hadde delt hele breen rett nord for P2475 og som måtte unngåes via en noe tvilsom bru som jeg hoppet over på ski da det var i neddoverbakke. Føret var svært tungt opp til det høyeste punktet på breen og jeg gikk i t-sjorte og shorts hele veien opp i det som føltes som 20c. På toppen kom en skyfront inn og plutselig begynte det å snø mens jeg kjørte ned mot Rogers Pass. En knapp kilometer fra parkeringa passerte jeg ruinene av den gamle turisthytta Glacier House. Dette var i sin tid en av Canada's mest berømte hoteller sammen med Banff Springs. Glacier House åpnet i 1886 og ble utvidet de neste årene slik at de hadde 60 senger og var for ei lita tid den største i Canada før Banff Springs og Chateau Lake Louise fikk sine utvidelser tidlig på 1900-tallet. I 1910 omkommer 68 personer i ett stort snøras knapt en kilometer fra hotellet og det satte igang prosjektet med å legge togbanen i tunnel under Rogers Pass. Illecillewaet hadde også trekt seg tilbake såpass mye at den ikke var like attraktiv som før og turistene sviktet over flere år. At fjellklatrere fortsatte utforskingen av fjell og nye klatreruter i like stor grad helt til 1930-årene holdt ikke for økonomien og Glacier House stengte dørene i 1925. I 1929 ble alt av byggverk revet og bare grunnmuren av hovedbygningen står igjen i dag.   Historiske bilder fra Glacier House        Bilderekke fra venstre: Bilde 1: Postkort av Glacier House i 1911. Bilde tatt av S.H. Baker Bilde 2: Glacier House i 1905. Bilde av S.J. Thompson Bilde 3: Spisehallen i Glacier House. Bilde fra C.P.C. Archives. Bilde 4: Servitørene i Glacier House i 1898.Bilde av W. Vaux Noen flere bilder fra turen for spesielt interesserte!               Bilderekke fra øverst venstre: Bilde 1: Kjørte forbi flere snø og jordskred som hadde stengt Highway #1 i tre døgn gjennom Rogers Pass Bilde 2: Ett skjeldent selfie fra disse trakter Bilde 3: På brua over Asulkan Brook Bilde 4: Glacier Circle sett fra Illecillewaet. Hytta ligger nede i skogen ved to små tjern. Bilde 5: Mt Donkin (2940m) helt vest i Dawson Range Bilde 6:  Mt. Wheeler (3333m) Bilde 7: Purity Mountain (3169m) Bilde 8: Youngs Peak som jeg var opp på tidligere i vinter
  25. Navn: Topptur i Sunnmørsalpene i strålende vær! Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-05-11 Innsendt av: Isak Knutsen For mer innhold, sjekk ut kanalen min "Norwegian Adventures" Topptur i Sunnmørsalpene i strålende vær!
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.