Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'ekspedisjon'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Info fra ledelsen
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 15 resultater

  1. Hei! Skal gå en liten tur i 2019, fra Lindesnes til nordkapp, så avslutte turen ved Grense Jakobselv. Satser på å fullføre turen etter en 5 månders tid?... Er fra nord i Norge, så det område er greit. Men da lite kunnskap om alt sør for Trondheim. Mulig noen her har litt og fortelle da Hvordan er Hardangervidda? starter siste uken i mai fra Lindesnes å er på vidda i Juni en gang da, har veldig lyst å ta turen til trolltunga før jeg vandrer videre nord og mot Galdhøpiggen. Regner med det er MYE snø som smelter i den tiden men er det mulig og gå den veien uten ski/truger? eller er det snø som dekker deg opp til brystet i retning trolltunga? Galdhøpiggen i Juni? hvordan er turen? Planen er å gå fra og til Spiterstulen. Finland? Noen som vet om en side der jeg kan skrive ut kart, som kartutskrift sin side? gå over finskegrensa er vel smertefritt? som i sverige? Har aldri tatt turen der før. Tusen takk 😃
  2. Joachim Bundli Andresen

    Elbrus 5642m

    Hei! Jeg var nylig på tur til Russland og Elbrus. Jeg ønsker å dele eventyret med dere! Kanskje noen av dere skal ta turen selv og får et inntrykk av hva som venter dere! Det er et flott fjell i mine øyne, og kanskje fått et rykte på seg at det er fult av søppel og skit. Slik fant jeg det ikke, jeg fant frodige dalsider og et hyggelig folkeslag! Håper rapporten kan inspirere. Jeg legger ellers ut ekspedisjoner og eventyr på https://www.facebook.com/hikeandadventure/?ref=bookmarks Gi meg gjerne en kommentar om hva du synes! Mt. Elbrus This adventure is all about the highest mountain in Europe, Mt. Elbrus, reaching 5642m into the sky. Elbrus is a sleeping stratovolcano, located in the European part of Russia. You find this mighty mountain in the Caucasus-mountains, on the border to Georgia. Elbrus has two different peaks where the west peak is the highest, and the one I was aiming for. My adventure began in Moscow, and goes like this: When I woke up in Moscow, I didn’t know what to expect of the city. In the capital of Russia, you find old, gorgeous and enormous buildings. The people were kind, warm and helpful and the only difficulties I encountered was the language. I think this only gives a more joyful way of meeting new people, when you must be creative to be able to communicate with language berrier. During my day in Moscow I got to see the red square, Kremel and the iconic Saint Basil’s Cathedral. The capital was filled with joy and excitement with so many different nationality’s due to the world championship in football. People where singing their national songs in the streets, cheering for their country. After a day of sightseeing in Moscow it was time to move towards the mountains. From the capital, I flew to Mineralnye Vody. From this location, I got picked up with my guide from Pilgrim Tours and drove 4 hours to a city called Cheget, situated in the lower path of Elbrus. During the road trip the I got to view some striking scenery’s out the window. When I reach Cheget, the hotel was in a forest with stunning surroundings of mountains covered in snow. I even had a breathtaking view just outside the window from my room. I was so stoked to be here! During breakfast on the hotel I finally got to meet the rest of my team. The team was a great mix of nationalities where USA, France, Vietnam and Norway was present. After breakfast, we headed out for an acclimatization hike to Cheget Mountain with an altitude of 3100m above sea level. To get on to the mountain we used chairlifts, and I'm sure they lasted since the Soviet Union. They were colored, and a perfect way to use all your energy to turn your head all around because of the staggering views. While up on Cheget mountain I got this wonderful view of the mountain range, it was peaks everywhere. You can't summit this mountain due to heavy security and armed guards because of the borderline to Georgia. After our first day of hiking I felt great, I was ready to head to the slopes of Mt. Elbrus. We had a short brief and an equipment check before we drove to the foot of the mountain. On the foot of the mountain there is lifts that takes you up on the mountain. In total, there is three lifts that takes you to an elevation of 3800m, where the huts are positioned. These huts work as a base camp. We enjoyed a lunch with a staggering view before we were starting to hike to higher altitude, to prepare for even greater altitude. From the huts, we hiked up to Pastukhov rocks, 4800m above sea level. This hike is tough climb, climbing 1000m into thin air and the skies. There is in fact some rules you should follow when climbing in high elevation. It’s always best to climb high and sleep low, because this will give a boost of red blood cells so you can keep up with the altitude. However, you should never sleep higher then 600 to 700 meters higher from where you slept the night before. I found this acclimatization a bit of a struggle and way to quick. When I returned I could feel the headache. Luckily for me this headache past away during the night. Sleeping in a hut or a container filled with 7 other people is not that easy. It was difficult for me to fall asleep due to the altitude. In higher altitude, your heartrate increases to help the body to adapt to the lack of oxygen. When I woke up I knew we were supposed to have a rest day. I had a great time and found the relaxing day very useful. During the day, I learned and practiced self-arrest. Self-arrest is a technique employed in mountaineering, in which a climber has fallen and is sliding down a snow or ice-covered slope arrest the slides by themselves with the use of a glacier axe. This is an important skill to know if you fall or slide because the slope is steep and it's a long way down. When we finished the practice, we got served dinner and an update on our summit attempt. We got the latest update on the weather and the forecast was not looking good. It was forecasted thunderstorms and strong winds. Nevertheless, we made the decision to push for the summit during the peaceful night: Tror ikke filmen funker 😕 I found my sleeping bag and gave my body a last rest. During the four hours of resting, I listen to the thunderstorm outside. The thunderstorm was powerful and you could hear the power of wheatear. I didn’t sleep the last hours before my summit attempt, only lising to the thunder and luckily it went by around 22.00. I got dressed at 22.30, finding all my equipment such as crampons, glacier axe and head torch before I headed over to the eating container. Our schedule was to start climbing from the huts at midnight. The summit push is a real struggle and one of the toughest summit push of the seven summits. You need to climb 1800m in elevation from the huts to reach the summit. I was climbing with two other persons, the rest of my group took the snowcat, and drove up to Pastukhov rocks 4800m. During the hours from midnight I witnessed several people driving up the mountain, but I didn't get the point of driving up. I was here to climb a mountain, not drive up a mountain. Four hours into to climb we reached Pastukhov rocks. At this location, we meet up with the rest of my group. I could feel the excitement from my group, everyone with the same ambitions, to reach the highest point in Europe. From Pastukhov rocks the climb continued to the Saddle, located at 5300m above sea level. The wheatear was perfect, the sun was shining and there was almost no wind at all. This made us so happy that we had to dance for a short time in the higher slopes of Elbrus: IMG_1418.mp4 From the Saddle, we spent three more hours of climbing. During this period, the wheatear turned quickly and we found our self in a snow blizzard and a complete white-out. We climb in fixed ropes making it possible to continue towards the summit. The wind was cold, and I became covered with snow and ice crystals. After 11 demanding hours of climbing in thin air I finally reached the highest point in Europe, the summit of Mt. Elbrus 5642 meter above sea level. I felt proud, happy and relieved to reach the summit. I only got to spend 10 minutes at the summit, but I didn’t have any view due to the snow blizzard and it was a dangerous place to be. It was time to get out of the snow blizzard and down to thick air. During the ascent, it was only me and my new French friend who climb all the way down to the huts. In total the climb took 15 hours but it was all worth it. The people, the views, the feeling of accomplish the highest mountain in Europe made the climb memorable. Thank you for taking a part of my adventure towards Elbrus, the highest mountain in Europe. I hope I managed to inspire you to get out in the wilderness to experience new feelings. Bring your friends for an adventure to create everlasting memories. If you enjoyed this adventure, feel free to follow my future expeditions and adventures.
  3. Joachim Bundli Andresen

    Kilimanjaro

    Hei! Jeg var nylig på fjelltur i Afrika, Kilimanjaro. Dette var starten min på 7 summits, og reiser videre til Elbrus allerede neste uke. Gjennom dette innlegget forteller jeg hvordan jeg opplevde fjellet, og dere må gjerne stille spørsmål om du lurer på noe, eller om du skal til det høyeste fjellet i Afrika. Jeg legger ut ukentlige turer og reisemål på https://www.facebook.com/hikeandadventure/ Kilimanjaro When you are climbing this mountain, you go through the rainforest, heath, moorland, alpine desert and arctic climate zones. It’s been said that a Kilimanjaro climb is like traveling from the equator to the North Pole. Throughout this story, you can take a great part in my adventure on one of the mountains in the seven summits. The adventure takes place in Tanzania, Africa, and started out something like this; The sun was rising on a bright and clear late summer day in Norway. I didn't sleep to much that night, I was too excited. When I woke up on this clear day in the end of August, my adventure towards the roof of Africa, Kilimanjaro, was about to begin. I gathered all my equipment I had prepared over the last couple of days and got a lift to the airport. I was traveling alone, and all the people at the airport looked so excited and ready for a time of from their everyday life and so was I. My first flight took me to the Netherlands, where I had a connecting flight to Kilimanjaro airport in Tanzania. During my flight, I stared out the window for hours looking down on the white clouds that looked like cotton candy, always in a change. The feeling of being above the clouds is hard to describe, but a feeling I’m willing to chase. After several hours of staring out the window I finally arrived at Kilimanjaro airport. From the airport, I got a lift to Moshi by the agency I was climbing this mighty mountain with. The municipality of Moshi is in the Kilimanjaro Region and is situated on the lower slopes of Mount Kilimanjaro. The first morning I woke up in Moshi, I felt the warmth of the sun. The first day in Tanzania was a rest day after the travel. My adventure had begun, and I had a day to experience the life of Moshi. Luckily for me I met a guy at the hotel, Agre, who wanted to show me around his birthplace. At first, he brought me on an adventure to the local food marked. The marked was crowded with people where they sold fruits and vegetables, which tasted juicy. After the food market, we drove away from the main city on Agre’s motorcycle to the sugar and rice plantations. In these areas we found some monkeys, and it was really many of them. On our way, back we had a lunch where we ate the national dish Ugali and Nayama Choma. Ugali is a stiff dough prepared with cornmeal. We combined it with nayama choma, which is grilled meat and typical for the local people. When I arrived back at the hotel I did my last preparation before a life in tent on the mountain for the following days. I woke up early in the bed of the hotel, the last morning I was going to wake up in a bed, because on the mountain of Kilimanjaro you sleep in tent. From Moshi, we drove in jeeps to the Lemosho gate. Along our road trip the scenery of the landscape was stunning, with its iconic trees on the vast savannah. I was even so lucky to see giraffes and zebras grazed on the savannah. The sight was amazing and I have never in my life spotted animals like these in the wild before. Eventually we reach the Lemosho gate, as the starting point for my hike. I was hiking the Lemosho rout towards the summit of Mount Kilimanjaro, Uhuru Peak. The starting point is located on an elevation of 2300 meter above sea level. During this first day, our main goal was to reach camp Mti Mkubwa, which means big tree in Swahili. Too get to this destination I had to trek through the rainforest, climbing about 300 meters up towards the clouds. The path to the camp site was solid red sand, and I walked on the red sand with the jungle around me. The sounds of insects and monkeys, and the wind made me excited. On my first day of trekking we saw some colobus monkeys playing around in the high tree tops. After trekking for three hours we reach Big tree camp, and my tent was already ready when I arrived. The dinner was also ready to be served, and enjoying a dinner in the middle of the rainforest made me even more exited. The sun set, and the stars took over the skies, and I felt asleep to all the sounds of the forest in my tent made it a great rest. I woke up to the same sounds as I felt asleep with the night before. The sun was up, and the breakfast was almost ready. For breakfast I got served porridge, filled with a lot of energy for the hike ahead. From Mti Mkubwa, I was hiking almost 18km, and climbing over a 1000 meter in altitude to Shira II. I started out in the rainforest but as I quickly gained altitude towards Shira camp we came out of the rainforest and stepped into the heather and moorland climate zone. All the vegetation was almost gone, because of the heath that strikes you, and it’s hard to find any shadow. When I arrived on the Shira plateau the summit of Kilimanjaro, Uhuru Peak, revealed itself. I was above the clouds, and I could look down on the top side of them, almost like an ocean. A white ocean that was slowly changing into new shapes and forms. The volcano cone on Kilimanjaro was visible with its iconic glacier on top. The glacier on Kilimanjaro has been used for research to see how the temperature on earth is drastically changing. It's been said that the glacier could be gone by 2030. I reached Shira camp I, and had a quick stop here for lunch, before I continued my way to Shira II to meet up with rest of my group. On the third day on the mountain it was finally time for me to set a new elevation record. My highest record was 3776 meters above sea level when I climbed Mount Fuji in Japan. On this third day were we going to Lava Tower on elevation of 4600 meters. This was supposed to be an acclimatization day. Acclimatization is the process by which the body becomes accustomed to lower availability of oxygen in the air and can only be achieved by spending time at various levels of altitude before progressing higher. Our final goal was to reach Barranco on an elevation of 3950m. This made the day a perfect acclamation day. From Shira II, the path towards Lava Tower started out steep, and I could for the first time feel the thin air. I could feel it in that way that every step was more demanding than before. I also had to breath a lot more, and carefully keep track of my heart rate. To prevent altitude sickness is also very important to stay hydrated, and it’s recommended to drink 3 liters a day. From Shira II we walked for four hours to reach Lawa Tower. At this location, we ate lunch and had a short rest before the path continued down towards Barranco camp. On our decent we slowly walked into the clouds, and a new form of vegetation. In the clouds plants started to arrive. The plants that was visibly was giant groundsels. They look something like a cross between a burned-up cactus and a pineapple, and its only found on Kilimanjaro. I woke to the clouds acting like waves of the ocean. The bright clouds came towards the mountain as waves back and forth. From the camp site the path starts out very steep. Climbers must conquer the famous Barranco wall also known as the breakfast wall. The wall is almost vertical, and a difficult part of the path. They call it the breakfast wall because its common to throw up during this part of the trek. The reason is a mix of elevation and that you ate breakfast only minutes before starting at this vertical wall. Luckily for me, my breakfast stayed inside me, giving me energy towards Karanga Valley. During this day, you stay on the same elevation turning it into a not so demanding path to the next camp. The Kranga Valley is located on an elevation of 3900 meters above sea level. From this location, I could see in Mount Meru, another volcano in Tanzania. The peak was shining in the glow of the sun, majestic over the clouds, and a breathtaking view on a bright and clear new day. Our goal for this day was to reach Barafu camp, the last camp before an eventfully summit push. Starting on this path to the next camp you enter the alpine dessert climate zone. Almost all the vegetation is gone, and rocks and sand is our new surroundings. While we walked this path, I walked with the summit on my left side. The majestic glacier and summit is still high over you. The elevation is demanding, but after the acclimatization day at Lawa Tower the body had adapted greatly. My breath slowly became a lot deeper and faster, and this is one of the mechanism in the body to adapt to greater elevation. The guides are even more careful about the phase we are walking in, and always reminds you to walk slowly. You get very familiar with the words, “Pole, Pole”, which means slowly, slowly. We reached Barafu camp around 16.00 in the afternoon. When we arrived, the tents were set and dinner was soon served. During dinner, we got notified that we were going to push for the summit already at 23.00. This gave me some hours to rest, but I found it hard to sleep because of the excitement on the summit attempt ahead. I didn't sleep, I couldn't sleep, I was so excited on the finishing task I had in front of me. I was wondering how it would be, and if I even manage to get to the roof of Africa, finally it was time to find out. I lighted my headlamp and got dressed in my sleeping bag. As I came out of my tent, the moon was slowly rising and shining it glow down on the people on the mountain. The glow was so bright that I could turn of my headlamp, and the moonlight gave me enough light. The last part on the path consist of sand. The sand is not that demanding that you would think. Because of the altitude, the sand freeze during the night and make it hard almost like concrete. This made it a lot easier, but every step in this elevation is tough. After we had walked for seven hours, we reach Gilman’s Point. This location is situated 5685 meters above sea level. When we arrived, the light was slowly returning after the darkness of the night. At this place on of the group member had to turn back because the member was overexerted. The rest of the group continued towards Uhuru Peak. The view of the last part is something I never seen anything like and it is hard to describe. The clouds almost melted into the glacier. It took my breath away, and I could see the icon sign which mark the highest point on the mountain. The sun was rising on the one side of the mountain, and the moon was setting into the clouds as I approached Uhuru Peak. I had made it. I had climb through five different climate zones, and stood on the highest free standing mountain in the world, the highest mountain in Africa, Kilimanjaro. No one else was higher than me on the entire continent Africa. Thank you for taking a part of my adventure towards Uhuru Peak, the summit of Kilimanjaro. I hope I managed to inspire you to get out in the wilderness to experience new feelings. Bing your friends for an adventure to create everlasting memories. If you enjoyed this adventure, feel free to follow my future expeditions and adventures.
  4. Joachim Bundli Andresen

    Mera Peak 6461m, Nepal

    Hei! Jeg har nylig bodd i Nepal, hvor jeg unnet meg flere fjellturer i både øst og vest. I den forbindelse ønsker jeg å dele min tur til Mera Peak, 6461 meter over havet med dere. Jeg beskriver turen på engelsk, håper dere finner den interessant og blir inspirert til å gå i det virkelig høye fjellet! IMG_9687.mp4 Mera Peak The clouds have always made me enthusiastic. The feeling of being above them or even better walk in them, make me feel marvellous. Throughout this story, you can take a major part in my newest adventure of peak climbing. I want to share my adventure to Mera Peak situated 6,461 meters above sea level in Himalaya with you. Welcome aboard on an adventure over the clouds and in the deep valleys in Nepal. My adventure started out in Lukla. The village of Lukla has a kind of famous airport, situated on high elevation on a hill side. The reputation appears from a perfect storm of small facts and factors. Tiny planes and turbulence is your least concern, making it the world’s most dangerous airport. From Lukla I began my hike towards the Zatrwa La pass which you can see in the second picture. The path to Zatrwa La went through some small settlements in a jungle of rhododendron trees. The rhododendron flower is known as the national flower of Nepal. During late March and April, the flower turns to blossom. The smell of this flower could remind you of pure incense. Could this be the hidden secret of why the local people of Nepal are always so warm and kind? All the native people I met during my path in this jungle greeted me with a Namaste and a warm smile. After the first day of hiking I settled down for a rest in Chutang, in a house built out of stones from the mountains. As dawn turned up, my adventure continued towards the pass. To get to the pass I had to climb 1300m in a steep ascent. The struggle of climbing in high altitude came back to me from my previous experiences with altitude from the roof of Africa, Kilimanjaro. The struggle went on for three hours and the climb was completed at the top of the Zatrwa La pass on an altitude of 4,600m. From the top of the pass the view took the breath out of me, with peaks so far the eye could see. Majestic above the clouds, the peaks covered in snow was shining from the light of the sun. The path continued down into a mystical valley filled with fog and clouds. The weather in the valley was heartless with winds and snow, creating a whiteout. Due to the weather conditions, I had to find shelter and spend the rest of the day in Thuli Kharka on an elevation of 4200m. This gave me an opportunity to sleep at a good height to become acclimatized for even higher elevation in the future. The weather turned during the night to great conditions on the fourth morning. This meant that the adventure continued deeper into the valley. The path was descending towards a village called Khote. This village is situated in the valley on an elevation of 2800m. The village offers different shops, showers and even internet. At this place, I could fill up my backpack with some energy and chocolate bars for the rest of the adventure. During my stay in Khote, the guides and porters sat around the camp fire and told stories from their mountain life, such as stories from Mount Everest and Ama Dablam. The different stories made my great passion for the mountains grow even higher. After a rest in Khote the path continued to Thangnak in a scenery that is hard to compete with. Walking in this valley was mystical. During the day, the clouds came into the valley and I was walking in the clouds. The path was located just beside a river created of the melted ice from the glacier on mount Mera. On the path to the next settlement, Thangnak, I came across a monastery located on the hill side. The monastery was built in the mountain, with painting and statues of the three gods in Buddhism. Here it was a monk who gave me his blessing to achieve my aim to stand on the summit of Mera Peak. While I hiked to the next settlement I slowly increased a higher altitude. Thangnak is located on the foot of the Mera mountain. It is surrounded by mountains such as, Kyasar and Gonggila. The tall mountains often gave sounds and sceneries of avalanches, which reminded me of some of the dangerous parts of being in these hard conditions. The next day my hike continued towards a new village called Khare. The distance between the settlements is not that far, but when trekking in high altitude you must have in mind that there is less oxygen and more demanding to get around. If you push too hard your body won’t be able to stay in greater altitude. In worst case, you would most likely suffer of altitude sickness which could be lethal. During the time I spent walking between these villages my destination finally turned up. Ascending almost 2000m above me, I saw Mera Peak. Luckily for me I had a rest day in Khare before the path led towards base camp and real great altitude. During the acclimatization day, I went up to a flag post to view the sunset. If you want to give your body an opportunity to stay in great altitude, here is a good tip for you; work high and sleep low. This will boost the production of red blood cells, doing it easier for the human body to transport and obtain a great flow of oxygen. My body took a great advantage of an acclimation day in Khare on an elevation of 4900m. I had regained energy and the body felt ready to the demanding task ahead. After lunch in Khare, an omelet with 8 eggs, I started my ascent to base camp. The campsite is located close by Khare on an elevation of 5250m. Most of the people hike straight to high camp, but if you consider the elevation from Khare to high camp, you are sadly asking for altitude sickness. During my hike, I met a lot of people who got sick due to the altitude because they went straight from Khare to high camp. The path and altitude drains your energy at all time, and the demanding climb makes your chances to reach the peak low. I decided along with the guide to spend a night in base camp, and I felt it was the right decision. The view was unbelievable, and during the sunset, the sky was filled with stars, there were so many of them. Spending a night in a tent in base camp gave me flashbacks of the tent life at Kilimanjaro. The true feeling of being out in the wildness could only be achieved if you spend some nights in a tent in my opinion. The task ahead was to find the path to high camp. The path was located on a glacier, called Mera Glacier. While walking on the glacier I had to wear crampons and use my ice axe from time to time. The ice axe is a perfect object to find deadly crevasses which are hiding in the glacier. The climb to high camp was affected by bad weather, and lack of visibility due to another whiteout. This made the climbing even more demanding, but it also gave me a motivation boost. The excitement of slowly reaching my destination and feeling the thin air. I reached high camp, I was above the clouds, and the camp site offered a breathtaking site. The view of Makalu just outside the tent and the view of the special campsite made me excited! It was time to gather all the energy that was possible to find. The time for the final push towards Mera Peak was soon arriving. The excitement grew in the tent, and a sleepless night with a lot of thoughts that seemed to never end, finally ended, and it was time. The clock was 03.00 pm. I had been waiting for 9 hours in my sleeping bag to start the most demanding part of my adventure. I placed my head lamp over my head, closed my jacket, and clipped the crampons to my mountaineer boots. The footsteps towards the summit could start to lead the way. The weather conditions were good. The stars were shining down at me, the wind was resting and it wasn’t that cold, maybe -15 Celsius. My footsteps were taking me higher and higher in a slow phase into the even thinner air. After climbing for two hours I finally reached an altitude of 6000m. At this time, you feel the low percentage of oxygen, and how much you breath for every step. On the summit of Mera Peak the percentages of oxygen is about 44%. If you compare this to altitude of sea level the percentages is 79%. The view became more and more beautiful while dawn set in. Several of the highest mountain were visible, such as Lhotse, Everest and Ama Dablam. The view and surrounding took the attention of the demanding task away. The majestic feeling of having the clouds underneath you, and gazing at the view on 5 of 6 highest mountains in the world. The view took all my attention from looking ahead on the summit. The ascent flatted slowly out and suddenly I only had a step wall of 100m to overcome before I could stand on the summit of Mera Peak. At 08.34 am, I stood on the summit of Mera Peak 6,461m / 21.197 ft. above sea level. What an adventure, what a view. My feelings around the summit is hard to explain, they were filled with happiness, fear, pride, and I felt amazing. Thank you for taking a part of my adventure towards Mera Peak. I hope I managed to inspire you to get out in the wilderness to experience new feelings. Bing your friends for an adventure to create everlasting memories. If you enjoyed this adventure, feel free to follow my future expeditions and adventures. My next adventure will take place in Russia, where I will try to summit Mount Elbrus, the highest mountain in Europe. This will hopefully be my second of the seven summits. Det var en fantastisk tur og eventyrene mine står ikke på vent. Jeg har nylig startet et nytt prosjekt med de høyeste fjellene på hvert kontinent, hvor jeg reiser til Elbrus i Juni som mitt andre fjell. Jeg har en Facebook side hvor jeg skriver om tips til turer rundt om i verden og andre eventyr jeg har i den norske naturen. Følg meg gjerne på min vei og forhåpentligvis bli inspirert! https://www.facebook.com/hikeandadventure/?ref=bookmarks Joachim B. Andresen
  5. Kople barnepulk med Fjllpulken Xplorer 168 Min første post her inne. Tenkte jeg skulle legge ut litt info om mine erfaringer og løsninger knyttet til forberedelser med det å dra på langtur på vinteren i fjellet med barn og utstyr. Spesifikt gjelder det valg av pulk og modifisering av to pulker sammen for å kunne få med seg avkom OG alt utstyr for 2 måneder. 1. Jeg har lekt med flere løsninger for overnevnte problemstilling. Jeg har i tillegg til barnepulk fra Fjellpulken også en Thule sykkelvogn som kan gjøres om til pulk. Fordelen er at barnet kommer opp fra bakken og er godt kapslet inne. Også mer plass om man slenger på vanntttbagger inne i vognen (dersom du har toseter), samt 2 stk vanntettposer bakpå. Mer plass altså enn Fjellpulken. Etter samtale med en som selger Thule ble det fort klart at mine bekymringer ble bekreftet; galskap var konklusjonen. Den vil ikke tåle påkjenningene som en slik tur gir. Forkastet ideen og søkte inspirasjon. Fant en link her inne om en far som koplet på en mindre transport pulk bak barnepulken. (Finner ikke linken nå dessverre). Etter en del sparring med bla Fjellpulken ble dette løsningen også for meg. Men jeg skal på lengre tur og trengte derfor mer plass. Her kommer en beskrivelse av hva jeg gjorde av modifiseringer. 2. Xplorer har tre festepunkter til draget i motsetningen til tur varianten Xcountry (som er største med 144). Jeg trengte større. Det innebærer at «søsterfeste»/koplingen man kan kjøpe fra Fjellpulken til å kople to pulker sammen ikke passer. (Fungerer bare medio fester). Jeg freste derfor ut poppnaglene til det midterste feste og limte på gaffatape. 3. Målte nøye opp festepunktet for de to feste dingsene som jeg monterte på baksiden av barnepulken. Pass på at selve koplet er i vater. Og husk å få det sentrert naturligvis. Vipps, du har nå et vogntog av en pulk😁
  6. Synes å huske at jeg har sett et TV-program om en kar som gikk fra Pasvik og gjennom Finland til Finnmark eller noe lignende. Eller om han gikk treriksrøys til treriksrøys. Tror han karen var forholdsvis ung(slutten av 20-årene ish). noen som har peiling på hvilket program jeg snakker om eller hva dette kan ha vært?
  7. Maja Tjosaas

    Spise"beger" på vintertur

    Hei! Har vært på en del vinterturer tidligere, men har da brukt original"posen" som REAL Turmat blir produsert i. På neste tur tenker jeg å tømme pulveret i zip-poser, men det jeg lurer på da er; hva vil dere anbefale meg å bruke som spisebolle/beger? Tenker noe Tupperware lignende, med lokk. Evt. isolere med et eller annet slik at maten ikke blir kald før den er ferdig. Hvis noen har bilder av sine løsninger hadde det vært supert!
  8. Hei Skal selv delta på Expedition Amundsen i 2017. Lurte på om det er flere som skal det her på forumet? Eller om det er personer som har deltatt før. Vi kunne jo delt litt tanker og erfaringer som kan komme godt med på en slik tur. Selv har jeg gått Hardangervidden på langs flere ganger, men har aldri vert innom Viersla slik som vi må i denne konkurransen. Noen som vet litt om hvordan terrenget er der? Uansett, lykke til alle sammen dette blir knall !
  9. Søker etter noen fjellerfarne folk som vil være med til Kirgistan i hovedsak for å klatre Peak Pobeda. Er åpenbart i planleggingsfasen men tenkte å bestige Khan Tengri først, deretter klatre Peak Pobeda. Da er man godt akklimatisert til den betydelig mer utfordrene Peak Pobeda. Vi betaler for en pakkeløsning som inkluderer transport fra flyplass, overnatting på hotel, helikopter tur til base camp osv, deretter er vi på egenhånd. Jeg har også vurdert Ama Dablam, men det virket som det kan bli mer komplisert med en privat ekspedisjon pga blant annet plassmangel i campene og det at man må ha med kjentmann på fjellet. Jeg er åpen for forslag om lignende turer. Det er viktig at potensielle deltagere har erfaring med fjell over 6000m og driver med teknisk klatring. Hører gjerne fra folk som har vært på Peak Pobeda om tips og erfaringer. Tenker en gruppe på 3 er optimalt. Mvh Jørgen
  10. Vi er 3 karer som planlegger å bestige Aconcagua i januar 2016. Regner med avreise i romjulen 2015, og hjemkomst ca 3,5 uker senere. Dette er en helt privat tur, hvor vi selv ordner providere i Argentina som stiller med telt, mat, muldyrtransport til base camp, osv. Prøver å få til en helt egen gruppe, slik at vi kan legge turen akkurat som vi selv vil. Da bestemmer vi selv hvor og når hviledager skal brukes, hvor mange reservedager til toppstøtet, mm. Særlig billigere blir det ikke! Gi meg en beskjed hvis du er interessert, så tar vi det derfra!
  11. Þróndeimr

    En måned i Hidden Mountains, Alaska

      Kort om planlegginga av turen For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at en av oss ikke var singel! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Vi bestemte oss for å reise neste sommer og satte av 2 måneder, om økonomien holdt til noe sånt! I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grønn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangell, Denali, Chugash og Talkeetna Mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Ch'akajabena Lake (tidligere kjent som Chakachamna Lake) som så interessant ut. Området ligger bak Tordrillo Mountains å kan ikke sees fra befolkede områder, selv med flere hundre fjell over 2000m. Fjellområdet bærer navnet Hidden Mountains og er svært isolert og lite besøkt. Fjellene ligger ikke så langt i fra Anchorage, litt over en times flygetur i sjøfly inn til Ch'akajabena. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting når vi ønsket det. Vi skulle ringe inn på satalitttelefon når vi ønsket opphenting, så vi ikke hadde en eksakt deadline untatt det at vi måtte inn til Anchorage senest om ca 50 dager. Geografiske navn i vårt område. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. Over Grønland i Lufthansa Etter litt kluss med pass endte vi opp i Anchorage omtrent som planlagt (les mer under erfaringer fra turen). I Anchorage handlet vi inn mat og mye av utstyret vi ikke tok med oss hjemmefra. 18 Juni satte vi oss i flyet mot Ch'akajabena. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg! Del 1 | 4 uker ved Ch'akajabena Lake (Chakachamna Lake) I forkant var det lite informasjon å finne om Ch'akajabena og Hidden Mountains med unntak av tre US Geological Survey-expedisjoner på slutten av 1920-tallet. De beskrev terrenget, vegetasjon og dyreliv godt som vi kunne til en hvis grad stole på. De eneste kartene som eksisterer over området ble printet i 1953 så vi kjøpte disse på butikken i Anchorage. Før vi reiste inn hadde jeg sett meg inn i geografien å sett ann mulige steder for en god basecamp med muligheter for å komme seg til fjells, men det var dårlige satellittbilder og vanskelig kart så vi kunne ikke planlegge noe i detalj. Vi måtte fly over området først og se det ann med egne øyne før vi kunne bestemme oss for en god base camp. Landingsforholdene til sjøflyet, både dagen vi landa og med tanken på opphenting senere måtte være med i vurderinga. Området som var aktuelt var hele området mellom Nagishlamina og Igitna River. Her var det tre små fjellkjeder delt mellom dype daler som vi kalte for Vestfjella, Sentralfjella og Østfjella. Håpet var å lande ved Chilligan River mellom Vest- og Sentralfjella, da det var sannsynligvis best å lande inne i bukta der. Vi bekreftet at det var sannsynelig best å lande ved Chilligan under overflyvningen og gikk inn for landing, med potensiell basecamp på østsiden av elva, mot Sentralfjella. Men da vi gikk inn for landing viste det seg at bølgene var alt for høye og vi måtte avbryte landingsforsøket umiddelbart da vi traff bølgene og alarmene peip. Vi fant roligere vann litt lengre ut og en ny potensiell basecamp ved ei strand der. Det gikk fint, det eneste problemet var at langs strandkanten står tusenvis av døde trær både 5 og 10m ute i vannet så det ble vanskelig å komme seg intill land for avlastning. Vi fant til slutt en mulighet, men vingespennet var for bredt til at vi kom oss inn til stranda. Jeg tok over styringa av flyet mens piloten vår klatra utpå. Jeg bremsa slik han sa mens han tok imot treet å fikk svingt oss inn imellom til stranda. Dette var ei flott strand, skulle tro vi var på ei stillehavsøy! Vi koordinerte pickup med piloten å lagde oss en liten plan A og plan B for uthenting. Så dro piloten og vi var helt alene, å skulle bli helt alene de neste 30 dagene.         Beskrivelser til kartet du ser over Base Camp (Camp Valhalla) | En todelt camp. Telt og overnattingsplass, hvor det meste av utstyr ble lagret. Vi fant en ganske fin plass til campen på en rygg overfor en bekk (50 høydemetre over Lake Chakachamna) og etter å ha ryddet bort litt småskog fikk vi en fantastisk utsikt og en fin bålplass. Andre delen av campen lå nede ved vannet på 347moh. Her var alt av mat lagret 3-4m over bakken i trærene. Vi fikk bygget oss en ordentlig bålplass og bygget oss benk. Campen ble delt i to da vi må oppbevare, lage og spise mat ett stykke fra sovestedet i slikt bjørne-territorium. Camp I (FOB (Forward Operating Base) Viking I) | Første camp til fjells ble opprettet på 3700 fot (1128m). Det var rundt 200 høydemetre over tre/bush-grensa og vi brukte denne helt i starten til førstebestigningen av Lindisfarne og Hugin. Det fine med campen var at den lå på ett lite flatt parti litt utpå en rygg, slik at vi hadde en utrolig flott utsikt over områdene herfra. Problemet var at vannkilden lå vanskelig til, ganske nært, men nede i en stupbratt canyoon. På Camp I hadde vi også noen døde tørre trær spredt rett nedenfor oss som vi kunne bruke til fine kveldsbål. Camp II (FOB VIking II) | Vår andre camp ble opprettet på 4750 fot (1448m). Den ble brukt i to netter da vi besteg Leksvik og Østtinden. Fin plass å campe på ett lite gressplatå med små stille-rennende bekker som rant 2m fra teltåpningen. Dessverre fantes det ikke noe brennbart her så bål utgikk. Camp III (FOB Viking III) | Vår tredje camp ble opprettet på ett gressplatå på 4350 fot (1326m), men små bekker rett ved teltet. Her lå vi ganske vindbeskyttet til litt mer inn i fjellene enn Camp I med vann rett i nærheten. Hadde vi gått litt lengre da vi gikk opp første gangen å opprettet Camp I hadde vi nok etablert den her. Campen ble brukt til bestigningen av Kippersund, Nesset, Nidaros, Hugin og Chilligan. Vi gikk ned til Camp I for å hente opp ved og hentet såpass mye på en tur at det holdt til alle dagene ved Camp III. Kveldsutsikt fra Camp Valhalla mot Peak D, ett fjell på 2393m som står rett opp på sørsiden av Ch'akajabena Lake. Fjellet har aldri blitt besteget. Meg (t.v.) og Vegar som peker på Peak D der vi observerer flere nye snøras som har gått over natta. De første tre dagene gikk med på å opprette Camp Valhalla og selv gjøre oss klar til videre framrykking opp mot fjellet. Vi hadde endel småting som vi måtte læres da vi ikke hadde erfaring med det fra før av. For eksempel hadde vi med oss mat som måtte henges opp og taes ned hver gang vi skulle spise, i begynnelsen var dette en liten nøtt å knekke da vi hadde kjøpt to "bjørne-sikre" bokser som maten skulle oppbevares i. En måned med provisjon var mye vekt og det var ikke akkurat enkelt å få de firt opp og ned i trærene. Kanskje skulle vi kjøpt tre bokser, evt ei trinse? Men vi fant ut av det, og vi ble etter hvert eksperter på opp og nedfiring av maten! Vi fikk også erfare at vi var nå i ett territorium fullt av dyr som ikke lenger eksisterer i samme grad her hjemme i Norge. Vi ble rask klar over at bjørn bodde like i nærheten av Camp Valhalla, vi fant fersk bjørnebæsj og spor få meter fra der maten vår hang. Vi ble også tidlig raidet av jerv og måtte jobbe litt med sikring av alt av utstyr, for vi hadde vist mye som interesserte dyrene. På dag fire tok vi en tur oppover i lia for å se om vi fant en effektiv rute opp til fjellet. Vi fant fort ut at i slikt terreng med en slik vegetasjon er det ingenting som er effektivt. Her skal det svettes og vi kan ikke forvente å bevege oss over avstander som er i nærheten til det vi er vant med i Norge, selv i Norges verre småskoger langs fjordene.   Morgentåke over Ch'akajabena Lake, sett fra Camp I. Rett før bildet over ble tatt fikk vi for første gang sett hvem vi hadde som nærmeste nabo, Mens vi satt å nøt kveldsutsikten fra Camp I ser jeg to bamser komme opp av tregrensa, ifra samme område vi har Camp Valhalla liggende. Det var ei binne med en unge. Tok noen bilder mest de gikk opp mot oss før vi reiste oss opp for å synliggjøre på god avstand. Bjørnene snudde umiddelbart og returnerte ned i skogen som du ser i videoen under. Seint på kveld ved Camp I. Vi hadde også dager med gråvær Etter å ha etablert Camp I gikk vi mot første topp. Vi besteg det vi ikke var sikker på var ett fjell, men det var det, Lindisfarne kalte vi toppen og derfra fortsatt jeg over en løs travers opp til Huginn, Sentralfjellenes nest høyeste topp på 1925m. Vi returnerte til Camp I og ned til Camp Valhalla igjen for å hente opp proviant. De neste to ukene ble vi i fjellet og besteg flere fjelltopper i forskjellig vanskelighetsgrad. Vi fikk også skutt oss noen ryper mens vi gikk imellom campene og opp mot fjelltoppene.      Over ett år etter Alaskaturen ble jeg kontaktet av Mountaineering Club of Alaska som informerte meg om at alle de 7 fjelltoppene jeg klarte å bestige var førstegangsbestigninger. Fjellene i Tordrillo Mountains er alle bestegne, mens alpinister er i ferd med å starte på Neacola Mountains. Noen alpinister har også klart å førstegangsbestige flere fjell i Revelation Mountains. Hidden Mountains ligger i mellom de tre fjellområdene og er området som er minst besøkt. Alle disse fjellene er del av Alaska Range. Tur-rapport fra alle toppturene i Hidden Mountains Lindisfarne (1686m) og Huginn (1925m) Østtinden (1605m) Leksvik (1764m) Kippersund (1830m) Nidaros (1794m) og Huginn (1925m) Chilligan (1780m) Nesset (1857m) (ble ikke besteget)   Profilbilde av Mt Nesset Meg på tur opp til Mt Nesset Vegar koser seg med utsikten fra Mt. Leksvik! Fra klyve/klatreturen min opp Østtinden. Videre vestover i Hidden Mountains finns det hundrevis av fjell på over 2000m som ikke har blitt besteget ennå. Rett øst for oss lå Tordrillo Mountains med flere 3k-ere. I bildet her har vi den aktive vulkanen Mt. Spurr.      Etter 30 dager med mange minner og erfaringer rikere ved Chakachamna Lake ble vi hentet opp av piloten vår, 22år gamle Casey som jobbet for Trail Ridge Air. Vel tilbake i Anchorage hadde vi to uker igjen til bestilt fly gikk videre til New York. Vi hadde ikke noen plan, men vi ville se mer av Alaska når vi ført er her. Vi omorganiserte utstyr, fikk oss leiebil til halv leiepris og stakk på Wallmart og flere andre butikker for å handle inn mat! Å nå skulle vi ikke ha strenge regler på hvor mye godterier og mat vi kunne spise hver dag, vi kjøpte rikelig av alt! Vi skulle spise så mye vi bare orket, Hver dag! Jeg ringer inn på sat-telefon å bestiller opphenting noen dager før. Piloten tok med 12-pack Heineken da han henta oss og tok oss med på en liten sightseeing over Spurr's isbreearmer! Vel tilbake til Anchorage bar det rett på restaurant. Dette er forretten vi bestilte! Del 2 | Erfaringer fra Ch'akajabena Lake og Hidden Mountains Vær og vind Ch'akajabena ligger i ett litt utsatt område med mye ustabilt og voldsomt vær til tider ifølge de som er kjent der. Det er ikke uten grunn at området er såpass lite besøkt og såpass få fjelltopper, selv gode klatrefjell på 2- og 3000m står uten bestigninger. Da jeg leste meg opp ble området Neacola beskrevet som ett av Alaska's mest værutsatte fjellområder, mens Tordrillo var omtrent like ille. Håpet var at de noe lavere fjellene nord for Neacola lå i en skygge fra været når det kom inn fra stillehavet, men det var umulig å finne ut noe opplysninger om ett normalvær i området. Via webkameraet som overvåker Mt. Spurr (20km fra dit vi skulle) observerte jeg været og snøsmeltinga i flere måneder før vi kom dit. Været vi erfarte traff ganske bra fra det som jeg fant ut i forarbeidet. Mens vi hadde sol, lå Neacola Mountains og Tordrillo Mountains omkranset i tåkeskyer eller uværsskyer. Så lenge været kom fra øst, sør og sørvest berga vi unna med svært lite regn. Alle de tre gangene vi fikk nord- og nordvestvær fikk vi regn, mest den første gangen da vi fikk nesten tre heldager med regn, antar rundt 100-150mm fordelt på de tre dagene. Ellers fikk vi ganske lite regn. Vi hadde ei natt med sludd, regn og snø da vi lå på Camp II ved Østtiden, men det gav seg ganske fort på formiddagen og vi fikk ett flott klarvær i dagene derpå. De siste 3-4 dagene hadde vi også noe vær da vi ble fanget i en mix and kald og varmluft. Været kom litt fra alle kanter men holdt seg mest mot Neacola. På natta fikk vi noen heftige tordenstormer og det kunne regne heftig i endel timer i strekk før det gav seg. Mye vind fulgte med været de siste dagene da vi lå ved Ch'akajabena. Alle dagene i fjellet, både på campene og på toppene opplevde vi aldri noe mer enn en bitteliten bris. Fantastisk synes jeg, da jeg aldri har opplevd vindstille så lenge i fjellet i Norge! Temperaturen lå ganske stabilt (med unntak på den ene dagen ved Camp II) fra rundt 10c og opp til rundt 25c på de fineste dagene. Temperaturen var også ganske lik i fjellet som nede ved Ch'akajabena Lake. Dårlig vær nærmer seg Camp II Flom, ras, jordskjelv og vulkan Jordskjelv var en annen trussel vi vurderte som sannsynelig at kunne skje. Anchorage og sør-Alaska ble som kjent rystet av ett jordskjelv på 9.2 richters skala i 1964. I området vårt kunne ett slikt skjelv starte mange stein og snøras, evt. flodbølger i Ch'akajabena Lake som truet iallefall matlageret og bålplassen vår ved basecamp. Vi opplevde aldri noen rystninger på turen. Fjellene rundt Ch'akajabena er svært løse og det snør vanvittig mye i fjellet her om vinteren. Det virker også som om snøsmelteprosessen er hakket mer voldsom enn her i Norge og resultatet var mange ras. Vi hørte store stein, gjørme og snøras omtrent hver dag og så flere av rasene, selv om mange kilometers avstand. Igjen var det i Neacola-fjellene de fleste rasene gikk. Den første uka ved Ch'akajabena kunne vi høre opp mot 20 ras i døgnet. 20km øst for oss lå den aktive vulkanen Mt Spurr på nesten 3400m. Spurr er en stratovulkan med regelmessige utbrudd i større skala (VEI 4). Det siste utbruddet kom ikke fra toppkrateret med fra ett krater på 2300m sør for toppkrateret. Utbruddet i 1992 varte i flere måneder og asken falt tett i Anchorage, 130km unna, stengte flyplassen og tvang nesten en million innbyggere innendørs i ett døgn. Etter utbruddet gikk vulkanen tilbake i dvale før den våknet opp i 2005 med ett år med aktivitet. Igjen sovnet den uten å ha produsert ett vulkanutbrudd. Den våknet opp i 2012 igjen, og smeltet unna den 100m tykke isbreen over toppkrateret. Ett vulkanutbrudd ville ha forstyrret drikkevannet vårt, så vi vurderte å ta med utstyr for å rense vannet (vanlige rensesystemer mot bakterier holder ikke mot kjemisk forurensning fra vulkaner). Ett utbrudd ville også forstyrre flytrafikken, noe vi er avhengige av for å komme oss tilbake til Anchorage. Flyruta inn til Ch'akajabena går rett forby Spurr, og omveiene er lange og farlige med småfly eller helikopter. Om vi måtte ha evakuert fra området til fots ville den desidert korteste ruta være forbi Spurr, noe som ville ha vært ett selvmord i utbruddsfasen. Uansett, alle ruter ut fra Ch'akajabena til fots ville ha tatt flere uker i tildels svært utfordrende terreng, vegetasjon og dyreliv (tenker på bjørn!). Den første geologiske ekspedisjonen i 1926 brukte 3 måneder på å nå Chilligan River fra Tyonek, den raskeste ruta. På forhånd var jeg innom de seismografiske stasjonene irundt Spurr for å sjekke om det var "noe på gang". Det jeg trodde var snøfokk var damp fra den varme innsjøen i toppkrateret. Det vi ikke gjorde oss noen tanker om var flom med unntaket av at vi lå campene bort fra de trange bekkedalene i tilfelle kortvarige flommer ved heftig regn. Dette var noe vi fikk erfare. Vi tilbrakte to uker i fjellet og da vi kom ned til Ch'akajabena hadde sjøen steget mange meter. Trær stod på enkelte steder langt ute i vannet overalt rundt det 3 mil lange vannet. Til og med maten vår, som vi hang opp i noen store trær 5-6m fra vannkanten sto ute i vannet! Vi fikk derfor ett dilemma, enten måtte vi svømme ut til sjøflyet med alt utstyret eller rydde sted til at flyet kunne komme helt inntil land. Vi fant ett sted der det var bratt og med minst mulig trær i vannet og hugget ned det vi fikk til. Vi hadde masse slugs og annen ammo, og brukte selvfølgelig det til å skyte ned de største trærene. Flyet kom og kom seg til land! Vegar hugger ned trær for å få plass til ett sjøfly Strømforsyning En av mine største bekymringer på turen var strømforsyningen. Hvordan skaffe nok strøm til kamerabatteriene mine, jeg ville ikke begrense fotograferinga pga. lite strøm. Vi hadde også med oss GoPro-kamera, vi ønsket å filme mye. Vi hadde med mobiltelefon og music-angel, måtte jo ha med oss musikk. Det var prekært at vi hadde nok strøm til satellitt-telefonen om det skulle bli nød. Det ble også billigere å bruke en pad med en harddisk for å overføre bilder og video til i stedet for å kjøpe mange dyre minnekort, dessverre trenger en pad ganske mye strøm for å takle den trege overføringa av bilder fra ett kamera til en harddisk. Så på mange produkter som lover mye rart. Utstyrstestene av produktene roet ikke bekymringene mine. Tilslutt måtte jeg bare bestemme meg og gikk for Powermonkey Extreme, så jeg kjøpte ett en måned før turen og startet testing av det. Ble ikke overbevist av det jeg fant ut i testene, virket ikke som den likte den norske sola hele tiden. På slutten fikk vi leid oss en til Powermonkey Extreme pluss at vi tok med solcellepanelet som Vegar hadde fra før. Erfaringen ble heldigvis svært positiv, vi fikk jo masse sol, og powermonkeyen produserte masse strøm. Vi fant ut at bare den ene powermonkeyen hadde vært nok for å lade opp det elektriske utstyret vi hadde med. Truende dyr og insekter Verken jeg eller Vegar har sett eller møtt bjørn før, med unntaket i en dyrepark. Å være i villmarka med disse Alaskabjørnene er ifølge de fleste filmer og discovery-dokumentarer ett selvmord. Hvordan skal vi overleve noe sånt? Etter å ha lest oss opp på litt mer reelt lesematerialer om hvordan svart, brun og grizzlybjørn oppfører seg ute i marka fikk vi ett mer fornuftig syn på det. I de geologiske ekspedisjonene inn i området for 80år siden stod det noen rapporter om møtet ved bjørnen ved Ch'akajabena og også beskrivelser av bestand. Den beskrev moderat bestand av svartbjørn i området, men bjørnene var svært sky da de aldri hadde sett mennesker før. Det var mindre med brun- og grizzlybjørn, de fleste var streifere som gikk igjennom området. Derimot ble både grizzlyen og brunbjørnen som de møtte der beskrevet som særdeles store bjørner. Hvordan beskyttet vi oss mot bjørn? Vi gikk alltid og sov alltid sammen med ei hagle (Remnington Sportsman Modell 11-87). Den var til enhver tid ladd med slugs og fugleammo. Fugleammoen ble brukt til jakt, men skulle i nødverge være varselskudd. Slugsen skulle ta livet av bjørnen om så måtte skje. Vi hadde hver vår bjørne-pepperspray festet i beltet. De var også med oss til enhver tid. Da vi kom til Anchorage var det noen som ikke anbefalte oss å kjøpe det, "bruk heller pengene på våpen og ammo". Jeg kan forstå at slik spray er kanskje unødvendig på fjell og terreng med lite vegetasjon, da vil du nok skyte varselskudd, og evt rettet skudd flere meter før du kan bruke peppersprayen. Peppersprayen virker best på 1-5m, avhenger av vind. Vi erfarte derrimot at bjørnesprayen kunne ha kommet til god nytte i den vegetasjonen som møtte oss til tider ved Ch'akajabena. Vi havnet flere ganger inn i slike store krattområder, så tett at sikten ble redusert til bare noen få meter. I dette krattet virket det som svartbjørnen stortrivdes, vi fant stadig aktive bjørnestier, spor og fersk bæsj, noen få meter fra hvor maten vår hang. Hadde vi i verste fall gått oss på ei binne med en unge i dette krattet på få meters hold hadde vi rukket å trekt sprayen raskere enn hagla som vi garantert hadde hekta opp i ei grein under ei vending! Og ikke overraskende traff vi bjørn, selvsagt ei binne med en unge som kom opp fra Camp Valhalla da vi satt på Camp I. Vi så de ganske raskt da de kom ut fra tregrensa og fikk vist oss på 150m hold. Binna lå på sprang med ungen sin inn i skogen umiddelbart etter hun så oss. Noen dager senere møtte vi ny svartbjørn, i det lave krattet i tregrenselandet. Trodde først det var de samme bjørnene, men mest sannsynlig var det en annen svartbjørn som også var vår nabo. Han stoppa opp og virket nysgjerrig i 1-2 minutter. Vi stilte oss sammen og sto på en større stein for å virke enda større. Bjørnen tok til fornuft og forsvant rask ifra oss. Vi snakket alltid høyt når vi gikk i skogen, og musikken vår kunne høres opptil 50m fra oss ved Camp Valhalla. Vi opplevde flere ganger mistanke at bjørn var i nærheten, som regel under 50m fra oss pga. lyder. Da var det bare å observere og snakke veldig høyt og bestemt! Regner med at ca 50% av de gangene vi trodde det var fare på ferde var det det, mens de resterende 50% var bare tøv fra vår side! Hvordan beskytte vi mat og camp mot bjørn? Anbefalt sikring av camp var strømgjerde, koblet til bilbatterier eller strøm-generator. Dette vurderte vi aldri å ha med så vi måtte klare oss med å stolte på indianertrikset, urin, avføring og menneskelukt. Vi tok med oss deodorant med parfyme, bjørner skal vistnok hate parfymelukt enda mer enn menneskesvette. Vi passet alltid på å urinere på strategiske punkter rundt teltet og matcampen. Maten hang i tau 3-4m over bakken, pakket ned i zip-poser og oppbevaringsdunker for å redusere matlukt. Ingenting av det er 100% sikkert, så man må bare leve med det. Noe nervøs var vi i starten av, men det tok ikke lange tiden før vi var ganske beroliget. Møtene med bjørn var jo positive, og det virket som vi gjorde ting riktig da bjørnene reagerte slik de gjorde. En morgen våknet vi opp på Camp I og fant ferske spor av bjørnespor på størrelse med hodet mitt. Denne bjørnen hadde kommet svært nær oss i løpet av natta, men gikk i en fin halvsirkel irundt teltet endel meter ifra urin-punktene våre. Vegar markerer territorium I beskrivelsen fra den geologiske ekspedisjonen stod det at de ble stadig raidet av nyskjerrige jerver. Det skulle vi også få erfare. Da vi kom opp til teltplassen vår ved Camp Valhalla etter å ha vært nede ved mat og bålplassen på stranda hadde den blitt raida. Den ene joggeskoa til Vegar var søkk vekke, fant den aldri mer. klær, sekker og utstyr lå spredd rundt og pappetikketten rundt whiskeyflaska hadde tatt spor av aktiviteten! Heldigvis overlevde glassflaska! Dette var i starten av turen, og det ble da en skjerpings, camp ble ryddet og vi måtte bruke endel tid på å sikre alt av utstyr mot jerv. Det eneste som lå igjen på bakkeivå var spade og tungt verktøy. Men det skulle heller ikke være nok, da vi returnerte fra fjellet etter to uker borte fra Valhalla hadde campen blitt forsøkt raida, og spaden vår var borte! Etter leteaksjon fant vi igjen den da, 50m fra campen. Vegar har igjen en joggesko, og etiketten til whisky-plaska er merket for livet etter jerven Mygg?  Vi forventet det verste, men ved Chakachamna så vi knapt en eneste mygg. Spørs om vi var tidlig ute i sesongen (midten av juni-midten av juli). Hvordan skaffet vi våpen? Det er en historie som ikke egner seg i en seriøs turrapport! Pass og Visum Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk laget ett nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! Mat og planlegging av dette Det mest kompliserte med slike store turer må være å planlegge maten. Å sette seg ned å sette opp ei liste av hva du skal spise dag for dag er ganske lett, det tar bare endel tid når vi skal være ute så mange dager. Ikke erfaren med lange turer fra før av noen av oss, men jeg gikk to uker på Grønland med en noe gjennomtenkt matplan. Problemet var at vi måtte ha så store mengder mat, og det meste måtte kjøpes i USA. Hvilken mat vi får kjøpt i butikkene der var vanskelig for oss å finne ut av. Vi satte derfor av 3 dager i Anchorage til å gå i butikken å sette opp regnestykke der. Men en ting var klart før vi reiste. Vi skulle ikke leve på akkurat nok mat hver dag, og vi skulle ha mengder med godterier å slikt, vi skal jo tross alt være der i flere uker og vi har ett fly som flyr oss og all proviant ut dit, så den eneste begrensningen er totalvekten vi hadde lov til å ha med oss på flyet. På flyplassen i Anchorage var det klart for første problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Som planlagt stakk vi på butikken og brukte mange timer der. Men det var vanskelig å beregne mat når pakningene med mat har en helt annen størrelse enn i Norge. Vi leste på kalorier og innhold og etter hvert tror vi at vi hadde det ganske bra planlagt. Ca 60% av maten bestod av real turmat som vi hadde med fra Norge, resten var ris, pasta, spaghetti og kjøtt/skinke i hermetikk, bakevarer (noen brød til den første uka), noe krydder, salt og sukker, matolje, mye godterier, to flasker whisky og noe redbull! Etter butikkbesøket trodde vi at vi hadde mat nok til 6 uker, da påberegnet at vi ville spise mye mer der ute enn vårt normale dagsbehov. Men det viste seg at det holdt akkurat til 4 uker. Da vi ble henta satt vi igjen med kanskje 1-2 dager mat igjen (mest bare ris). Vi kjøpte også feil ris da det var typen ris som måtte kokes i 45min før den var spisanes! Godteriet måtte vi også rasjonere den siste uka selv om vi gjennom hele turen passet på inntaket av søtt. Real turmaten holdt til de dagene vi beregna det skulle holde til, men den maten vi kjøpte holdt til under halvparten av det vi beregnet i butikken. Med ett ekte poseringsbilde avslutter jeg denne turrapporten så håper jeg at det var til inspirasjon eller til hjelp til noen!  
  12. Jeg vet det finnes mange eventyrlystne folk som gjør mye forskjellig! Kan dere hjelpe meg? Jeg jobber med å utvikle et spennende dokumentarprosjekt og er på jakt etter folk som skal gjøre noe for første gang! Har du, eller kjenner du noen som har en drøm som ikke er gjennomført enda, men som kan tenkes å gjøres i ikke så fjern fremtid? Eller vet du om noen som skal gjennomføre en ekspedisjon? Eller kanskje bare ta sin første tatovering? Sitter du på opptak av noen som syklet for første gang? Mistet en tann? Eller noe annet noen gjorde for første gang? Små og store førstegangsopplevelser er jeg på jakt etter! Med gamle eller unge! Alt er lov! Send meg en mail: stian.schie@nordiskfilmtv.com
  13. Hei! Lurer på om det er noen her som har erfaringer fra turer med Hvitserk?
  14. Þróndeimr

    7 uker i Alaska

    VISJON For to år siden var jeg og en venn + tidl. arbeidskollega av meg på en ukestur i Nord-Norge. Var vel der vi fikk masse tid til å sammen-tenke litt om ting vi har lyst til å oppleve før vi går i graven! Av alle temaene som kom opp var en av dem Alaska, men som vanlig virker det jo ganske så fjernt ut. Langt å reise, en planleggingsfase av dimensjoner som ingen av oss har særlig erfaring med og at Vegar hadde ei dame! Vi snakket ikke om Alaska mer før en sms-samtale 6 måneder senere da vi køddet litt med tanken igjen. PLANLEGGING Etter sms-samtalen satte jeg meg ned å så litt på flybiletter til Anchorage. Det ble ikke noe mer med det etter det. En Alaskatur kunne være mulig, men når? Jeg jobber, han jobber, han har dame. Mange hensyn å ta. Vi ville jo være borte så lenge som mulig, helst 2 måneder, kanskje enda lengre? Etter Grønlandsturen min sommeren 2013 var Vegar på besøk i Trønderhovedstaden igjen og vi snakket seriøst om Alaska. Han hadde kanskje fått godkjent ferie fra dama i max. 2-3 måneder uten at det skulle bli problemer i forholdet. Jobbmessig sett kunne det være mulig med to måneder for hans del, han hadde nemlig en plan om å si opp jobben og starte på skolebenken fra høsten 2014 av. Jeg satt i den knipa at jeg hadde to 100% stillinger og fikset det slik at jeg tok fri uten lønn ett år fra den ene jobben mens jeg fortsatte og jobbe fram til Juni 2014 i den andre jobben. Før den tid måtte jeg ta valget om hvilken jobb jeg ville ha for så å si opp hos en av de rett før Alaska. I november og desember 2013 gikk dagene med på å utforske Google Earth å google alt jeg fant der for å skaffe meg meste mulig informasjon om Alaska. Etter som det var så enormt brukte jeg endel tid på å få oversikt over de uendelige mulighetene villmarks-elskere egentlig har her. Brukte markeringsverktøyet i Google Earth etterhvert som jeg leste meg inn i hvert enkelt område og markerte de i tre forskjellige farger. Svart = Uaktuelle områder Gul = Aktuelle områder, vanskelig å komme seg til, må flyes inn. Grøn = Aktuelle områder, enkelt å komme seg til, kan gå inn fra vei. Vi la vekt på endel ting som ville avgjøre hvilket område vi ville inn i. Vi ville utforske ett litt ukjent område som var vanskelig å komme seg til, altså vi måtte flyes inn med sjøfly. Vi ville jakte litt småvilt, fiske, bestige fjell som ikke var særlig teknisk, men utfordrende nok uten tau. Vi hadde også en drøm om å kanskje bygge noe, enten ei lita koie eller ei gamme. Vi ville heller ikke ha vestlandsvær. Alaska's vær er litt likt det i Norge, noen somrer er kjempefine, selv på kysten, mens andre somrer regner det i ukevis. Vi ville se bjørn, men ikke hver dag, derfor ble områder som Kodiak og Katmai markert i svart. Katmai var uansett ikke aktuell da alt er en nasjonalpark med strenge regler når det gjelder camping, jakt og fiske. Jeg leste meg inn i områder som Wrangel Mountains, Denali og Talkeetna mountains. Spennende områder, men her skal du være flink om du ikke ser eller møter på folk om du skal vandre i rundt i ukesvis. Vi hadde også en case. Vi hadde lyst til å bygge noe, men etter mye lov og regel-lesing om hva som gjelder i State lands, Federal Lands osv. kom vi fram til at det ikke er lov til å bygge noe som helst noen steder. Det eneste unntaket var om vi bygde oss noe til nød-ly, og da kan det bygges innenfor skjønn, altså ikke noe store greier. Fra før av hadde jeg sett litt på områdene videre vest og sørvest for Denali, altså den langt mer isolerte delen av Alaska Range. Brukte topografiske kart på Peakbagger.com og Goodle Earth og fant fram til ett område ved Lake Chakachamna som så interessant ut. Flott topografi, ikke så langt fra Anchorage men meget isolert og lite besøkt. Kanskje hadde vi penger nok til å fly dit med flytaxi. Skrev e-post til fire selskaper i Anchorage og lurte på pris for ett sånt oppdrag. Fikk svar fra alle og vi endte opp med å ta den billigste, Trail Ridge Air som gav oss ett Cessna 206 til 9000kr for hele oppdraget, fly ut dit og opphenting 5 uker senere. Etterhvert som ukene gikk utover i 2014 ble pakkplaner klare. Vi dro også på en liten mini-Alaska til norske skoger å prøvde ut endel trefoter og tørking av kjøtt. Dette var noe vi kanskje kom til å prøve oss på i Alaska men vi var enige om at det tar vi når vi kommer dit og bare har med oss løse ideer. For å opprette enten en blogg eller facebook-gruppe fikk vi sponsor. Vi opprettet en gruppe på facebook for turen og fikk ST-Utleie til å sponse oss med satelitt-telefon, ringeminutter og ett ekstra solcellepanel. Vi brukte gruppa til å gi ut noen statuser via mail fra Alaska, og etterhvert endel bilder som vi har hørt folk satte meget stor pris på nå i ettertid. Jeg jobber på barnehage og har tatt med barna i planlegginga av turen. De fikk også høre og se litt gjennom facebook-gruppa som var stor stas! Alaska2014 sin gruppe på Facebook! REISEN Tre uker før avreise var jeg i Oslo for å skaffe visum hos ambassaden. Det kunne ha blitt gjort enklere med Visa Waiver Program, men ettersom jeg ble anmeldt og bøtelagt etter å ha tatt ett stjernebilde på feil sted til feil tidspunkt for noen år tilbake har jeg rulleblad og må på intervju. Passet skulle returneres 3-7 virkedager. Men passet kom aldri, da jeg ringte opp en uke før avreise sa de at de kunne ikke finne passet mitt. De sa de skulle lete etter det. Ringte deretter hver dag helt til de blokkerte telefon-nummeret mitt den 4 dagen! Det ble til at jeg måtte ha ett helt nytt pass (USA aksepterer ikke nødpass), men det kom til å ta tre uker med køen som var nå. Flyet mitt gikk søndag 15 juni. Vegar dro, mens jeg satt igjen uten pass. Jeg tok en sjanse, bestilte nytt fly tirsdag morgen med en tanke om at jeg måtte skaffe meg nytt pass på dagen på mandag. Mandagen kom og jeg sto på politihuset i Trondheim kl 07.00 klar til å gjøre absolutt alt for å skaffe pass på dagen. De kunne ikke hjelpe meg. Klokka gikk. Jeg ringte til politiet i Oslo (kl 09.00). Etter 40min i kø kom jeg igjennom å forklarte den håpeløse situasjonen. Etter en del ventetid og snakk med sjefer ble det til at de flyttet meg fremst i passkøen. Men da måtte jeg ned på politihuset i Trondheim å få de til å lage nytt pass innen 40min. Gjorde som de sa, og fikk lage nytt pass akkurat innen tidsfristen. I Oslo sendte de personell til pass-fabrikken og henta det ut. I mens fikk jeg en jeg kjente til å dra til politiet i Oslo å hente passet, jeg måtte bekrefte med underskrift at det var han som henta det. Kjøpte flybillett til Oslo og fløy dit på kvelden. Tirsdag morgen reiste jeg til Frankfurt og videre til Anchorage! På Lufthansa over Østgrønland. Nettopp passert Denali og nærmer oss Anchorage. På flyplassen i Anchorage var det klart for ny problematikk. Jeg hadde jo med meg Real Turmat, som det går helt fint å ta med inn i USA. Men nei da, nytt fra 01.05.2014 var at all tørrmat fra produsenten Real Turmat med lammekjøtt og kyllingkjøtt ikke var tillatt lenger. Dermed mista jeg 16 rasjoner. Vi stakk på butikken og kompenserte med ris, spagetti og hermetisk skinke som vi skulle ha endel av uansett. Matplanen vi hadde var ca 60% tørrmat 40% ris og hermetikk-varer, bakevarer, mye godterier, to flasker whiskey og noe redbull! Vi skaffet oss ei hagle (som ble anskaffet på lovlig vis på en bar i Anchorage over noen øl med lokale...), slugs og ammunisjon til jakt på fugler. Bjørne-pepperspray gikk vi med på beltet til enhver tid. Onsdag 18 Juni satte vi oss i flyet mot Chakachamna. Første tur ble bommert, vi endte opp i skummel tåke som tvang oss ned mot bakken. Da tretoppene plutselig dukket opp 10m under flyet snudde vi. Etter enda en siste pizza prøvde vi på nytt på ettermiddagen og kom oss fram til ett område enda flottere enn det jeg hadde sett for meg. Vi tilbrakte 4 uker ved Chakachamna, reiste inn en uke tidligere på grunn av noe så dumt som for lite mat. Vi skulle ha brukt lengre tid på butikken i Anchorage, det var der vi bomma på kaloriene. De neste tre ukene reiste vi med leiebil til Wrangel Mountains, Valdez, Talkeetna Mountains og tilslutt i Chugash State Park. Så tok vi flyet til New York og ble der i 5 dager! En fantastisk sommer for min del, tidenes beste! Kart over området og toppene vi besteg ved Lake Chakachamna. Fjellene er jo navnløse så vi gav toppene kallenavn for navigering. For å se detaljerte turrapporter fra toppturene er det bare å følge linkene nederste i denne artikkelen.
  15. Markus Ingebretsen

    Skal du på tur i Alaska?

    Planlegger du langtur i Alaska? Jeg bor fast i Big Lake, halvanne time nord for Anchorage. Her driver jeg og kona en kennel med rundtom 30 hunder, som alle trenes for langdistanse konkurransekjøring, som Yukon Quest og Iditarod. Vi kan hjelpe med logistikk, transport og gjennomføring av din tur. Henting av bagasjen sendt i forveien. Henting av personer på flyplassen. Transport til startpunkt, henting ved turslutt. Er turen vinterstid kan vi også være behjelpelig med å frakte utstyr inn til en basecamp ved hjelp av hundespann. Ønsker du å gjennomføre hele ekspedisjonen ved hjelp av hundespann, tilbyr vi også dette. Ta kontakt for detaljer, så kan vi finne ut hva som er mulig. Markus Ingebretsen Baconsacres.com markus.ingebretsen@gmail.com
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.