Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'skitur'.

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Welcome to Fjellforum!
    • About Fjellforum
  • Activity
    • Hiking
    • Ski and winteractivity
    • Cano, kayak and packrafting
    • Other activities
    • Hunting and fishing
  • Tripreports
    • Tripreports
    • Expeditions
  • General outdoors
    • Dogs
    • Cooking outdoor
    • Children in the outdoors
    • Health
    • Photos/Videos
    • General outdoors
    • Social debate
  • Equipment
    • Carrying
    • Camping
    • Primus og kokesystem
    • Winterequipment
    • Clothes
    • Footwear
    • Navigation
    • Knives and axes
    • Kano, kajakk og packraft
    • All other equipment
    • Buy and sell
    • Equipment experiences
    • DIY
  • Miscellaneous
    • Companions & Gatherings
    • Books and media
    • Podcasts - outdoors
    • Open huts
  • Turer og treff i Oslo-regionen's Hva skjer
  • Utfordringer's Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


My blog


MSN


Skype


Interests


Location

  1. Hvor finner jeg en paddeflat skiløype for nybegynnere i Oslo? Prøvde på Røahagen, men den var jo ikke bare flat som de fleste sier😨
  2. Hei! Skal på topptur med en som ikke har gått særlig mye på topptur. Leter derfor etter en «lett» tur, både når det gjelder å gå opp og nedkjøringen. Ser etter en topp i nærheten av Stranda håper på raskt svar!!
  3. Hei Var på hytta i Ålfjella 17.mai med sol og sommer. All snø smeltet på stølen i ca. 920 m o h. Dro på en liten skitur på Hardangervidda ved Fagerheim. Det var frost om natten der med strålende sol og varmt om dagen. Snøen var grei å gå inntil slutten av dagen hvor jeg datt noe mer igjennom. Særlig tett på de bare rabbene. Elginnen som er mye lettere klarte sig bedre. Eneste ulempe var mye feite mus på de bare rabbene som de 2 huskyer heller ville jage enn trekke foran. 2 mus ble spist pr husky. Det ble en del kjefting når en plutselig ble trukket sideveis. På ettermiddagen slet hundene noe mer enn vi med ski på beina, så de sov bra på kvelden. Den en har lett for å bli snøblind, så han fikk "solhatt" på. Avhengig av natt temperatur vil det være skiføre på Vidda en stund fremover og i hvert fall ikke fremkommelig på beina. Man må holde sig fra alle vann og elve. Hilsen Elgen
  4. Hei! Jeg tenker å bryte alt som heter tradisjoner denne julen og bruker heller feriedagene på en ukes tur i Femundsmarka. Planen er å starte ut i fra Langen lørdag 23. desember og labbe innover med ski og pulk, foreløpig bare jeg og bikkja, en breton ved navn Primo. Er det noen som tenker samme tanken og kunne vært interessert i å slå følge? Send meg en PM da vel! Hilsen Petter & Primo 🐶
  5. Man må faktisk ikke helt til Emiratene for å finne skikkelig skiføre. Litt over en times kjøring fra Hovedstaden strekker nydelige hvite vidder seg mot horisonten. Lyset på fjellet er spesielt i romjula også, helt annerledes enn senere på vinteren. Og man får være i fred, alle andre sitter jo hjemme og knekker nøtter av ren kjedsomhet mens de klager på gråvær og kjipt skiføre. Onsdag i Romjula lurte jeg med en kompis på tur. Sånn så det ut på fjellet da:
  6. Denne helga gjekk turen inn til ei gjetarbu inne ved Blåfjellenden, Frafjordheiane. Starta i 13-tida frå Høgaleite i Hunnedalen og kom omsider opp den første kneika. Dei to hundane som var med skulle eigentleg ta pulken heile vegen, men det gjekk ikkje så godt i bratte oppoverbakkar. Difor blei det litt strev med å trekke den med seg oppver. Vidare innover var føret brukbart og hundane fekk etter kvart meir dreis på å trekke med seg pulken. Ruta innover mot Blåfjellenden var ikkje kvista, men det var nyleg kjørt med snøscooter innover, så det var brukbare spor å følgje. Kort, men bratt nedkjøring til Leitesvatnet. Vidare nedover var føret litt tungt, men nokre telemarksvingar vart det. Det siste stykket svingte me av den vanlege ruta og gjekk rett mot gjetarbua (privat), som ligg litt nord for turisthytta ved Blåfjellenden. Gjetarbua var av den gamle sorten og bestod av eit rom i tillegg til ingangspartiet. Slike gamle og litt enkle hytter er skikkeleg koselege og det vart ein fin kveld på hytta med god mat. Særleg kaldt var det ikkje og utpå natta slo det skikkeleg om til mildvèr. Det var sikkert smelta 10cm snø frå dagen før og endå meir smelta i løpet av dagen. Tilbaketuren gjekk i konstant regn, sjølv oppe på nesten 900 meter. Enkelte av oss var nok litt våte då vi kom tilbake til Høgaleitet i Hunnedalen. Isen på lågareliggande vatn og elver var ikkje trygg. Ein del overvatn og inn/utosar som var heilt opne. Vidare innover var vatnet som ligg 786 moh samt Leitesvatnet på 795 moh heilt greie, men på sistnemnde var det antydning til overvatn enkelte stadar. Leitesåna og bekken forbi Blåfjellenden var delvis open, men det gjekk greit å kryssa på ski. Link: Meir om turen og fleire bilde på breogfjellsport.no
  7. Fredag morgen var yr.no det førset som ble sjekket. Problemet var bare at det stort sett var sol "overalt", og det dermde plutselig ble vanskelig å bestemme seg for hvor man skulle dra. Snota var et alternativ, men var litt usikker. Utstyr ble pakket inn i bilen, og vi satte kursen sørover mot Oppdal & Trollheimen. Hvor, det var ennå uklart. Vi kom oss ikke avgårde før ca 10, og svingte inn på MX Sport ca 11:30. Der ble kartsamlingen utvida, og jeg fikk et godt tips fra en av gutta i butikken. Jeg hadde sett for meg vassendsætra som mål, men var litt usikker på hvor jeg skulle starte. Jeg ble anbefalt å kjøre inn til Bårdsgården, og gå derfra og over til Gjevillvatnet og Vassendsætra. Det skulle være en fin tur med god utsikt både mot Innerdalen og Gjevilvasskamman. Ca klokka 13:30 var pulken lastet opp med det man trenger, og "ikke trenger", og vi satte kursen oppover. Phil, labradoren min, hadde brukt ventetida flittig, og sjarmert ei elghundtispe i knestående før vi dro. Været var strålende, og alt lå til rette for en skikkelig kosetur i sola. Fellene var klar til innsats, og de fikk jobba bra oppover fra Bårdsgården. Det gikk ganske bratt oppover hele tida, men det var utrolig vakkert. Ikke et eneset vindpust, og sola bokstavelig talt stekte bak på ryggen. Lua, votter, jakke fikk vile seg på pulken, og det var deilig å kunne "spasere" kun i undertrøya, og bukse. På vei oppover så vi flere ryper som tok av, og etterhvert som vi kom stadig høyere så vi Storsalen bade seg i sola, sammen Innerdalsfjella og en hel del andre fjell i det fjerne. Vakkert var det i allefall. Som alltid hadde jeg med meg mer enn nok, og skjønte ganske raskt at her var det bare å ta det med ro. Vi hadde all verdesn tid, og skulle tross alt bare gå drøyt 5 km. Hadde jeg hatt shortsen med, ville nok den ha blitt brukt. Ca halveis kom vi til "toppen" og fulgte derfra scootersporene ned mot Gjevillvatnet og etterhvert Vassendsætra. Med Okla på høyre side, og Gjevillvasskamman rett i mot oss, var det et flott syn på vei nedover. Føret var flott, og det var rett og slettt ingenting å sette fingeren på, foruten at batteriet i kameraet lå igjen til lading hjemme...så mobilen måtte brukes. Ca klokka 15 var vi fremme på Vassendsætra, og der traff vi et par som hadde med seg ei labradortipse som het Frida. Phil falt pladask for Frida, og bruket de neset 2 timene på henne. det var helt ok, for da fikk jeg sette opp teltet i fred...noe som er mye enklere enn å få hjelp av en labrador, som ikke kan vente med å hoppe inn i innerteltet mens jeg fester det. Da alt var rigget, ble det tid for middag, og som vanlig stod Real Chicken Sweet & Sour på menyen. Middagen ble inntatt i solveggen på sætra, og ettermiddagsola varmet skikkelig. Etter middagen tok vi oss en bitteliten lur,før vi gjorde oss klar til en kveldstur. Målet var å gå opp mot Hyttbekkdalen, som ligger mellom Gjevilvasskamman og Hyttdalskammen. Derfra kunne vi kanskej få øye på Neådalsnota og evt andre flotte fjell i kveldsola. Turen oppover var litt brattere enn først antatt, men fellene kom nok en gang til sin rett, og vi gikk til vi kom til Hyttdalstjønnin. Derfra kunne vi nyte synet av en hel haug med fjell som badet seg i kveldsola. Da vi skulle gå tilbake, ble fellene tatt av, og til tross for at det var litt hard, ble det en fin nedkjøring med mange svinger. Ikke så vi snurten av andre spor heller, så det var flott å se sporene da vi kom et stykke ned. Vel fremme ved teltet, fikk vi med oss de siste solstrålene før sola forsvant ca 2030. Okla og Hovannshytten, holdt vel ut lengst, før sola ble borte. Månen hadde vært oppe en stund, og eterhvert som det ble mørkere, lyste den opp ganske så bra. Himmelen var fylt med stjerner, og uten så mye som et snev av vind, ble det en utrolig vakker kveld. Det lå i kortene at det kom til å bli kaldt om natta, men det bekymret meg lite. Kuldegropa var forlengst etablert, ogmed teltet fullt av liggeunderlag(2stk HelsportJerven, 1 stk reinskinn og 1 stk Therm a-rest Toughskin, pluss en Helsport Raudfjordenpose, så jeg ingen grunn til bekymring. Phil la seg på dunjakka mi, og utenfor hørte vi rypene som "tuslet rundt og sang" i nærheten. Neset morgen våknet vi ca 730. Tempen i teltet var ikke all verden, og ute var det ganske kaldt. Jeg hadde glemt igejn en 1.5liter pepsimax i forteltet, og den var gjennomfrosset. På innsiden av ytterteltet var kondensen spekt. Jeg fyrte opp primuslampa, og det gikk ikke lange tiden før temppen i teltet steg betraktelig. Evt kondens/rim forsvant kjapt, og vi var klare for frokost. Som seg hør og bør på bble det som vanlig panekaker, med bøåbærsyltetøy og bacon...mmmmm. Ute var det overskyet, og sola prøvde å presse seg gjennom...uten at den lyktes med det. det var fortsatt vindstille, og tempen var såpass høy at det var ikke nødvendig med dunjakka lengere. Vi besetmte oss for å pakke sammen og sette kursen tilbake mot Bårdsgården igjen. Vi fylte ut nødvendige papirer inne på sætra, og sa farvel til Frida m/familie. Turen tilbake var mye lettere å gå, men det ble en frisk nedkjøring mot Bårdsgården. Til tross for at vi hadde spist og drukket godt, fikk pulken ganske så stor fart, og lå bak å pressa på hele veien. Underlaget var ganskle hard, men ikke skarete, så lårene fikk kjørt seg ganske bra. Uten nevneverdige uhell, var vi tilbake på Bårdsgården fikk laset alt inn i bilen, før vi satte kursen hjemover igjen. Turen var flott fra ende til annen, og et godt bevis på at man ikke på død og liv trenger å gå så langt for å få flotte opplevelser, og at jeg nok en gang fikk erfare at mye av det som var i pulken kunne ha vært igjen i bilen. Neset helg ligger det an til at vi legger turen til Innerdalen.
  8. Helga 16.-18. februar var det kjempevær i Tromsø-området. Helga ble brukt til å gå på ski i det området rett utenfor Tromsø som bare kalles Tromsø fastland. Dette området kan for Tromsøværinger på mange måter sammenlignes med det Nordmarka er for Osloborgere. Forskjellen er bare mye mindre folk og at det her er fjell og ikke skog! Området inneholder fire turlagshytter, noe som muligjør mange alternative rutevalg for helgeturer. Man kan nå utgangspunkt for turer i dette området med buss fra alt i fra 5 til 45 min fra sentrum. Vi reiste ut til Snarbyeidet (45 min fra sentrum) tidlig fredag morgen. Mesteparten av dagen ble brukt til å bestige Ullstind, en topp på 1078 moh som er overkommelig for de fleste. Fra denne toppen er det nydelig utsikt mot Lygenhalvøya, Ringvassøya, øyene lenger ut, og sørover mot Tromsdalstind, m.m. Etter toppturen gikk vi rett før det ble mørkt inn til Trollvassbu fra Snarbyeidet, en tur på ca 5 km. Lørdag gikk vi fra Trollvassbu via Nonsbu til Skarvassbu, en avstand på ca 22 km. Søndag gikk vi fra Skarvassbu og runda baksida av Tromsdalstind (dvs østsida, den mot Ramfjorden) for så å renne ned til Tromsdalen, ca 22 km dette også. Alt i alt en veldig bra tur. Været var greit hele helga. Fredag var været delvis skya, lørdag overskya men uten vind, og søndagen var det fantastisk fint med skyfri himmel og lite vind. Jeg har vært mye i dette området før, men oppdager stadig vekk nye detaljer og nye muligheter. En ny vri på denne turen var å gå på baksida av Tromsdalstind, en rute som var veldig grei å følge.
  9. Med nøyaktig 1500m er Lianibba den høyeste toppen mellom Langedalen og Sunnylvsbygda på Sunnmøre. Startpunktet er Tronstad (300m) omtrent midt imellom Hornindal og Hellesylt. Herfra er det ca 1200 høydemetre opp til Lianibba. Kjøreturen fra Stryn til Tronstad gjennom Hornindalen fortonet seg som en himmelferd på en sådan flott dag. Tidligere har jeg tenkt på Hornindal som en litt kjip plass (som Stryning er man nesten forpliktet til å mene det). Det eneste jeg husker er tenårings-fyll på ungdomshuset og en tåketur til Hornindalsrokken som ikke ga særlig mersmak på fjellene der borte. Men idag var alt dette glemt. Heretter vil jeg huske Hornindal som et alpint paradis, med sine høye og ville tinder i nesten alle retninger.... Kort tid etter å ha passert fylkesgrensa til Møre og Romsdal, ankommer jeg Tronstad ca 10:15, mao ganske sent. Kvitegga var egentlig plan A, men etter en rask kalkulasjon basert på Sunnmørsguiden's opplysninger om 5 timers gangtid (en vei), falt jeg tilslutt ned på plan B (Lianibba). Med start kl. 1030 ville Kvitegga ikke være et gjennomførbart prosjekt innen mørkets frembrudd. Lianibba derimot var bare 3-4 timer unna ifølge Sunnmørsguiden, så det var et langt mer gunstig alternativ med en såpass sen start (i etterkant kan det nevnes at jeg bare brukte 2 timer og 10 minutt opp, inkludert mange foto-pauser). I lia over Tronstad var det ingen snø å se, så jeg valgte å bære på et par lette fjellski fremfor randonee. Jeg gikk til fots helt opp til Tronstadsætra på 620m før jeg kunne ta på meg fjellskia. Herfra så Lianibba ut til å være svært så langt unna, og jeg jobbet derfor frenetisk i motbakkene for å rekke kl 14 som var mitt seneste "turn-around" tidspunkt (hodelykt ikke medbrakt). Etter å ha gått flere topper med tunge randonee-ski i det siste, er jeg blitt lurt til å tro at formen er elendig. Men med lette fjellski på foten, ble jeg nesten overbevist om det motsatte. Etter en utrolig flott oppstigning med fabelaktig utsyn, spesielt nordover mot Sunnmørsalpane, toppet jeg Lianibba allerede kl. 12:45. Hele oppstigningen var uproblematisk med unntak av siste motbakkene som var knallhard skare/is. Selv mine sylskarpe skistaver klarte jeg ikke å få mer enn 3 millimeter ned i underlaget, og med heller svake stålkanter på mine gamle fjellski, var jeg på nippet til å ta frem isøksen ved flere anledninger. Toppunktet på Lianibba er virkelig dramatisk med sine enorme stup og skavler mot nord. Rett nedenfor stupet ser Vatnedalsvannet (800m) ut som djevelens skaperverk, inneklemt i en gryte blant stupbratte fjell. Der er det nok heller få som har satt sine fotspor vil jeg tro. Jeg vurderte også en travers bort til Kalvedalsegga. Men p.g.a knallhard skare/is, skumle skavler og noen elendige BC-sko var jeg ikke overbevist om at dette var så lurt. Så jeg returnerte derfor samme vei ned. I det bratteste partiet med skare/is var det av med skia og frem med isøksa. Deretter var det på med skia igjen, men det elendige utstyret med BC bindinger gjorde at det ble mye kjedelig sikk-sakk nedover. Hadde jeg hatt randonee-skia ville det vært glimrende forhold, dvs skare med et mykt fokklag på toppen. Lange og tynne fjellski derimot, har en lei tendens til å skjære seg ned i snøen på slikt føre, spesielt baktuppen når man svinger. Med BC-utstyr bruker man nesten like lang tid ned som opp, så jeg var ikke nede igjen på Tronstad før 14:40, mao ikke så lenge før mørkets frebrudd. En dag i kongeriket til Svein og Arnt på Sunnmøre ga definivt mersmak også vinterstid. Og jeg skulle også likt å sett at Svein og Arnt hadde noe bedre dekning på nettsidene vedrørende toppene innerst på Sunnmøre. Her snakker vi ikke lenger om fjæresteiner Sunnmørsguiden = Iriss Forlag's guide om "Fotturer på Sunnmøre". Jeg skulle svært gjerne også hatt "Skiturer på Sunnmøre" fra samme forlag, men vet ikke om det finnes noen flere eksemplarer av denne.
  10. På tide at jeg bidrar med en turrapport. Impulstur til Bjøråskaret en kald desemberdag. Bjøråskaret ligger mellom Skjerdingfjellet og Snøfjellet i Trollheimen med utsikt til norges vakreste(?) dal Innerdalen. Bor i Todalen så kjørte opp til Innerdalsmerket som vi kaller det, der turiststien fra Kårvatn til Innerdalen går. Temperaturen var ca10 minus mer eller mindre hele turen ifølge min upålitelige gradstokk. Flott temperatur for å holde pausene på et minimum . Var hardt føre hele veien med et lite snølag oppå her og der, var fint å gå men mer enn hardt nok for turen ned (kan ha noe med skiferdighetene mine å gjøre..). En flott tur som ga mersmak, men kanskje sørsiden av Todalen neste gang så man får sett sola! Edit: tok en liten resize på bildene og fikset rekkefølgen.
  11. Kjørte gjennom Atndalen i ettermiddag, og fant ut at jeg kunne ta en liten kveldstur på Gravskardhøgda, 1767 moh. Sola var snart på veg ned bak stortoppene i Rondane da jeg begynte oppstigningen i Atnsjølia, så jeg skjønte fort at 1000 høydemeter for å nå til topps kunne bli for hardt. Klokka var passert 17.30 da jeg la ut med nydelige forhold. Skremte ut en hare i lia, der jeg gikk opp, var mye spor etter både rype og hare i nysnøen. Hadde ikke tid til særlig med pauser på veg opp gjennom fjellskogen og videre opp Gravskardbekken. Karret meg opp på Blåkampen, 1621 moh., sola var forlengst borte og kveldsmørket var på veg til å ta over. Måtte selvsagt ta til fornuft å snu der, på "forposten" til Gravskardhøgda. Hele turen ble unnagjort på rundt 2 raske timer, for å nå toppen av Gravskardhøgda så må en nok regne med vel 3 timer. Gravskardhøgda er en fin og luftig skitopp med godt og vel 1000 høydemeter rett opp fra riksvegen i Atndalen. Snøforholdene er ofte av det absolutt beste du finner i dette nedbørfattige området øst for Rondane. Og for telemarkkjørere er nedkjøringen knallbra, med mange muligheter og 1000 høydemeter. Legger ved noen bilder jeg knipset på turen opp.
  12. Så var det tid for skitur igjen! Denne gangen sto Omnsfjellet et stykke vest for Orkanger for tur. Jeg kjørte et stykke langs RV714, og tok deretter til venstre inn en sidevei som ifølge skiltingen ville ende i Kyrksæterøra. Langs denne veien var det måket frem en liten parkeringsplass litt etter høyeste punkt. Det var en kald dag i Trøndelag, og ganske tåkete, men da jeg nådde toppen åpenbarte det seg en aldeles nydelig utsikt. Det var lyseblå himmel over meg, men et hav av tåke under meg i alle retninger. Sikten var meget god i dag, og jeg kunne skimte havet i nordvest, Skarvan, Fongen og Sylene i det fjerne øst og fjelltopper langt oppe i Nord-Trøndelag i nordøst. I sør var det Trollheimen som dominerte. Jeg kunne imidlertid skimte noen veldig spisse fjelltopper i det fjerne sørvest som jeg lurer på om kan ha vært noen av fjellene sørvest og vest for Sunndalsøra, som f.eks Skjorta som det nylig har vært lagt ut en turrapport fra her på Forum. Er ikke den veldig spiss? Skiføret var slett ikke gærnt, det heller. Litt tungt å tråkke løype opp, men herlig å kjøre ned igjen. Ellers kunne jeg kose meg med dyrelivet, jeg så flere flokker med ryper, samt en hare som hoppet av gårde i snøen. Årets hittil flotteste tur, uten tvil!
  13. Søndag var det skikkelig godvær i hele Sør-Norge, og endelig tid for en tur jeg hadde planlagt i minst ett år. Jeg kjørte til en campingplass rett sør for Skardvatnet på vestsiden av massivet og gikk opp på fjellet derfra. Første topp var Blåøret (1605 moh). Der oppe var det ganske mye folk, men de færreste gikk helt opp til høyeste topp. Av en eller annen grunn var det en noe lavere knaus noen hundre meter lenger vest som trakk de store folkemengdene. Blåøret er kanskje ikke den mest fotogene toppen i området, men der oppe på toppen fikk jeg bekreftet min teori om at den er en formidabel utsiktstopp. Utsikten er flott inn i Trollheimen i vest, og litt lenger unna stikker tindene rundt Sunndalen opp. Snøhetta og de andre stortoppene på Dovrefjell gir et veldig ruvende inntrykk sett fra Blåøret, og i det fjerne sørøst kan man kjenne igjen flere Rondane-topper. I øst kunne jeg lett peke ut topper som Rendalssølen, Tron, Elgpiggen, Sålekinna og Hummelfjell. Veien videre til Snofjellet og Brattskarven er mye opp og ned, men gikk fortere enn forventet selv om det var nokså steinete og avblåst enkelte steder. Selv oppe i 1500 meters høyde var det skikkelig varmt denne dagen. Til Fjellfinn: Jeg syntes du sa det skulle være en "trimkasse" på toppen av Brattskarven. Jeg kunne ikke finne noen der, mulig den ikke er satt opp enda? Ved den store toppvarden på Blåøret var det trimkasse.
  14. April 2016, og ein relativt stor gjeng vaksne og born er samla på parkeringsplassen ved Grotli Høgfjellshotell på Strynefjell. Det er klart for skitur med barnas turlag til Danskehytta. For underteikna si hushaldning er det også siste tur med barnas turlag, både som turleiar og deltakerar. Kids veks til og livet endrar seg. Grotli, omlag 900 moh. For å spare små føter og foreldre med tung oppakning for litt høgdemeter, nyttar me skitrekket og tek om lag 230 høgdemeter utan det heilt store kaloriforbuket. Samling på toppen av trekket, ein liten prat om å ferdast som gruppe, før me labbar innover fjellet. Foto: Tone drabløs Med nødprovianten lett tilgjengeleg Dei fleste har hatt nokre timar kjøring før ankomst Strynefjell, og det byrjar bli nokre timar sidan mat. Første pause vert av di avvikla ganske tidleg på den omlag 12 km lange turen frå Grotli til Danskehytta. Turen inn går via Tjerringtjønne og langs Fremste Vikvatnet. Mot sydvest Varmt og godt, på grensa til for varmt meinar enkelte. Lag etter lag vert effektivt skrella av, og solkremen får bein å gå på. Klaginga får imidlertid forbli usagt, med born på tur er det tross alt betre med hyppige drikkepauser enn ein tilværelse dominert av skibriller, vind midt i fleisen og raske måltid i ein vindsekk. Foto: Tone Drabløs Endeleg framme ved Danskehytta, beliggande 1450 moh. Den siste lille kneika fekk sette punktum for dagen, og både små og store har fått utfordra seg litt i sidebratt terreng, med og utan pulk, dog ikkje meir enn at gleda er bevart. Vel framme. Sosialt og mat. Rause mengder godteri og sukkerhøge kids, nett som det brukar vere når me er på tur. Når sukkeret avsluttar sin verknad, er det imidlertid ein nokså trøytt og fornøgd gjeng som sloknar, og dei omstendige hysjerundene ein nokre gonger må til med trengs ikkje i kveld. Neste dag skal me utigjen til Grotli. Vergudane har vore lydhøre, og vindstilt og lettskya gjer at me kan gå høgt utatt, over Helleggi. Denne ruta fører ein opp på drygt 1660 moh, og gir vakkert utsyn mot Tafjordfjella og Sunnmørsfjella i nord og vest, og Breheimen med Jostedalsbreen og Skridulaupen dominerande i syd. Utsikt mot Nord Gjengen i drivet. Tone legg Danskehytta under seg. Eg legg fornuftige spor opp ryggen mot eggi, men spreke kids synes dei er i overkant slake og durar rett opp. Har ein blitt gammal? Den einaste som fyl dei er Tone som kjem etter med pulk. Hint. Nordover Foto: Tone Drabløs Syd - sydvest Bortover Helleggi er det flatt/småkupert eit stykke, før ein kjem til det punkt der egga knekk markant nedover att. Der ventar ei lang og slak nedkjøring, perfekt for fjellski. Godt føre gjer det til ei sann glede, også for dei som ikkje er så komfortable på fjellski i utgangspunktet. Klar ferdig kjør! Siste km mot Grotli går som ein leik etter den livgivande utforkjøringa. Dei preppa løypene i skiannlegget, med hopp og moro, står som ei verdig avslutning for ei flott helg. Takk for turen!
  15. Hei! Last year I've been skiing in Lapland (Sverige) from Kebnekaise to Abisko with a Dutch group, we stayed in STF hytter. In 2016 I want to go for backcountry skiing again to Lappland / Jämtland (Sverige) or Norge, but not with such a big group. I'm looking for someone (man or woman, 25-50 years old) to join me on such a trekking. I'm a 37-year old man from Utrecht, Netherlands. Some backcountry experience would be nice, as is some English / German or Dutch speaking. I'm planning for a 6-9 days trip at the end of March or beginning of April 2016, I'm flexible to adjust to your holidays. Please contact me on e-mail ([email protected]) if you're interested or know someone who may be interested! Kind Regards, Joost
  16. FINNMARKSVIDDA på langs. Kåret av Forbes reiseguide til en av verdens fem flotteste skiturer - med god grunn! Jeg elsker Finnmarksvidda - ferdig snakka! Bilder og kort om dagene (link til bloggen): På tur over Finnmarksvidda Neste tur der håper jeg blir den gamle postruta. Da med barn. Finnmark er unik og fantastisk vakkert. Skituren er noe alle kan gjøre Bare å legge opp til det antallet dager man ønsker og hvor tungt man vil pakke.
  17. Etter å ha følgd den gode gamle "skal ikkje gjere noko på første juledag"-tradisjonen, var det andre juledag tid for å nyte litt sjeldent fint vintervær her vest... Turen gjekk i første omgang til Redningshytta i Gullfjellet, med obligatorisk solbærtoddy i Gullfjellets mest populære turmål. Eg og kameraten min distanserte dog foreldra mine på veg opp, og var tørste på meir... Men å gå vidare til Gullfjellstoppen så seint på dagen var uaktuelt. Altså returnerte vi til Osen i Bjørndalen, som er naturlig utgangspunkt for oss arnabuar som vil til Redningshytta. Herifrå gjekk vi opp Minnedalen, slik at vi kom opp Småskaret til Reppardalsfløyen, og kunne sleppe oss ned i sjølve Reppardalen, som er naturreservat, og vel verd ein visitt både sommar og vinter. Etter litt slit med gjennomslag og dårleg feste opp Minnedalen hadde vi silkeføre i Reppardalen, og brukbart, om enn litt grusete, føre ned Reppardalsvegen til Stølsvegen og "sivilisasjonen" i Arna. Frå starten/enden av reppardalsvegen er det ikkje mange metrane heim. Og godt var det, for sola var gått ned og det vart mørkt... Men eg fekk då tatt nokre bilete med mobilen (digitalkameraet ligg att på folkehøgskolen...)
  18. Lørdag 10 februar startet veldig kaldt, -26 ved Haukeliseter. Dagens mål var Nupsfonn som er en av norges sørligste isbre. Breen eller fonna om du vil ligger ca 13 km nordvest for haukeliseter. Det ble en drømmedag strålende sol og vindstille selv på toppen, ca 1600 moh. Mye snø på vidda i år, så det lover veldig bra for resten av sesongen.
  19. Bilder frå flott tur til "Nipebu" i Askvoll med overnatting frå 1002-1102. http://www.turistforeningen.no/turplanlegger/cabin.php?ca_id=452&x=3&y=9&v=3 Turen starta i Rivedal laurdagsmorgonen. Sola spegla sine første raude stråler på Dokka og Bakkefjellet og vitna om ein fantastisk gryande dag då eg parkerte der nede i 09 tida.Temperaturen viste minus 6,5 grader i Stongfjorden då eg reiste. Sola dukka opp over fjella sør om Flekkefjorden i 0915 tida då eg var på veg opp til demma på kraftstasjonen i Rivedal. Innover Vagstaddalen forsvann sola igjen bak Heileberget. Kuldegradene og trekken reiv i kjakane timen det tok før eg fekk sola igjen ved vestenden av Atlevatnet. Her er det ei fantastisk utsikt då landskapen opnar seg heilt opp igjen austover mot Blegja, Ertrenipa og Kringla. Vel framme ved "Nipebu" viste det seg at det var svært vanskeleg å komme seg inn. Låsen var totalt frosen og nøkkelen var umogeleg å få inn i låsen. Men etter ei stund med varm pust kom eg meg inn. Gradestokken viste minus 8 i hytta, så her var det berre å opne alle glas og fyre opp. "Nipebu" fekk ein særs flott julepresang i år, nemleg ein gassovn. Denne er svært effektiv. Ilag med god bjørkeved på ovnen var det ikkje lenge før temperaturen spratt i veret. Etter nokre raske skiver bestemte eg meg for å ta skituren opp på Markahengenipa. Det er suveren utsikt frå denne toppen. Du har panoramautsikt i alle himmelretningar og ser m.a. fjella Ertrenipa, Blegja, Kringla, Kvamhesten, Fossedalshengenipa, Heileberget og alle fjella vestover og nordover mot Florø og Ålfoten. Seinare på ettermiddagen fekk eg besøk av Agnar med frue. Etter ein særs vakker soloppgang på fjella rundt Nipebu og ein solid frukost søndagsmorgonen starta vi turen til Fossedalshengenipa i 09 tida. Vi gjekk inn eit stykke av dei same spora som eg hadde gått dagen før. På veg oppover ryggen på Fossedalshengenipa fekk eg problem med fellene som isa slik at dei ikkje sat skikkeleg fast under skia. Dette var litt ubehageleg for det var delvis knallande hard skare og is oppover. Men med litt pause og skraping gjekk det greitt. Det var ei heilt spesiell oppleving å stå på toppen av Fossedalshengenipa i skikkeleg vinterlandskap/temperatur. Her er ei utruleg utsikt i alle himmelretningar og spesielt kombinasjonen av flotte fjellryggar og hav er uimotståeleg og utan sidestykke... Men det vart berre tid til nokre raske bilder i kulden før vi snudde nasa nedover ryggen igjen med gode minner i bagasjen..... Vel nede ved hytta pakka eg storsekken og gjekk nordsida av Vagstaddalen heimatt. Det er lite snø i låglandet her ute så til tider var det ikkje heilt enkelt å gå nordsida av dalen heller (gjekk sørsida oppover). Vi får håpe på meir snø. Det var ei fantastisk helg på "Nipebu" - igjen - noko som flotte vinterbilder vitnar om.
  20. En marshelg i Tromsø med kona! Det er dyrt å være fjellklatrer. Utstyr, reising og ekstra fridager, alt har sin pris. Da er det veldig greit å ha 120.000 SAS bonuspoengg. Nok en gang var værmeldingen for Sør Norge elendig. Torsdag kl 3 på ettermiddag sjekket jeg den siste prognosen på www.met.no og så at nordlendingene var litt heldigere med været. Noen musklik og billettene til Vivian og meg var i boks. Kl. 18:25 var vi på vei til Tromsø. Den første store utgiftsposten ble da leiebilen. Den må man ha i et land hvor offentlig transport er et fremmed ord. Helt utrolig at en råtten Mazda som er nesten like gammel som meg kan koste 1.300 for to dager. Kl 22:00 var vi ved Kattfjordvannet på Kvaløya. Så mye flaks kan ikke være sant. Men vi satt opp teltet under det fantastiske nordlys. Det ble en grei natt. Kona lo i ekstremposen min og mente det var litt kaldt. Jeg hadde en eldre sovepose og et punktert liggeunderlag. Det var ikke varmt for meg heller. Vi våknet til strålende solskinn. Turen opp til Skitntind var den rene påsketuren. Rundt lunsjtid satte vi på toppen og kunne nyte den grandiose utsikten mot fjellene, fjordene og Atlanteren. Det ble litt av en ekstra tur for meg med fin bratt rennekjøring fra nabotoppen. Snøforholdene var rett og slett geniale. Trykk, godt satt påskepudder. Jeg var rimelig fornøyd med skikjøringen til Vivian. Derfor lot jeg meg ikke be tre ganger å sjekke inn på hotellet og droppe den billige teltvarianten. Ja da var det opprinnelige budsjettet sprengt. I hvert fall kom vi uthvilt til parkeringsplassen under Tromsdalstinden. Været var ikke like knall som dagen før men greit nok for å rusle opp på Tromsdalstind. Utsikten fra denne toppen er enda bedre enn fra Skitntind. Man føler seg som kongen av Tromsø når man ser ned til byen. I tillegg har man de tøffe Lyngsalpene foran seg. Eventyrlig. Nedkjøringen var derimot begredelig. Snøen på de store flankene hadde Jotunheimen kvalitet. Vinden har ødelagt føret fullstendig. Men det var i hvert fall moro å sette utfør nede i langrennsbakkene. 2.500 meter var unnagjort, turene var i boks. Og siden vi lot telt være telt dagen før kunne vi like greit la Real turmat være Real turmat denne gangen. I stedet ble det en kjempe middag på eksklusiv fiskerestaurant i Tromsø. Nei, budsjettet gikk ikke helt opp.
  21. Etter å ha brutt en gang tidligere i februar i år, så var målet denne gangen å klare å bestige toppen. Har begynt å erfare at å rekrutere personell kan være vanskelig til tider, så jeg rekruterte en venns hund til å bli med. Frykten for å bli med kan være at jeg deltok på vasaloppet samme uken, noe som heller burde gi en motsatt effekt: Jeg kom til Hjerkinn klokken 01.15 denne natten, og begynte å gå innover i fjellet i mørke med hodelykt, GPS og nok utstyr til å leve der i en halv uke om det måtte være nødvendig. Det var tette snøbyger til tider den natta, noe som gjorde en forhåndsprogramert rute på GPS'en til et must. Kom frem til Larsbua på Snøheim, hvor jeg og hunden fant det fornuftigt å sove i et par timer. Kom frem på Larsbua klokka 05.30, og sov godt frem til klokken 09.00. Det var fortsatt snøbyger da jeg våkna. Jeg hadde en lang frokost i håp om at snøbygene skulle gi seg, og klokken 10.30 hadde det blitt et fint og sprukket skydekke. Jeg var på toppen klokken 14.00, hvor jeg skimter at det kommer flere mennesker bak meg. Møter dem på vei ned, samtidig som jeg er glad for å ha vært på årets første topp over 2000 meter. Var tilbake klokken 21.00 på Hjerkinn, etter at Jonas (hunden) hadde fått i seg en stor posjon mat og vann på Snøheim. Da er det bare 184 topper igjen over 2000 meter å bestige. (p.f 50). Startet på scrath med tindesamlingen i år, og har som mål å bestige de innen jeg er ferdig på LKSK i 2010. Er det noen som vil bli med, er det bare å si fra. Alexander
  22. I går vart det WC på Nordre Sætretind. Den kan absolutt anbefales. Etter en uskapelig forvinter med håpløse forhold ble det nå mulighet til å gjøre forskjellig moro. Rekognosering på lørdag, med to 'artipeerer', viste stort sett stabil, men varm snø, kjøreforholdene var dog ikke de beste. Med andre ord tid for noe mer alpint. Nordre har ei flott renne på vestsida, Vestrenna, som går fra toppen (rett sør for søre toppunkt) og 500 hm ned sida mot Kvanndalen. Renna har en trang exit nederst nede, ellers er den veldig bred og fin. Renna er vestvendt og skjermet av en fjellvegg på sørsida, slik at selve renna ikke får sol før sent på dagen. Imidlertid så vender høyresida (skiers right) mot sola og kan bli noe varm, spesielt i toppen, derfor må man likevel være passende tidlig ute, i hvertfall ute av renna rundt 1300 - 1400 på denne tida av året, avhengig av forhold og sol og temperatur selvsagt. Renna er 38 grader over 500 hm i følge kartet, noe brattere nederst, slakkere i midten, ned mot 30 grader, siste biten mot kanten i toppen er det skikkelig halvbratt. Jeg tok de små, korte skia, regnet med at manøvrerbarhet, og ikke minst fart oppover, var bedre å ha enn mulighet for å bli tatt i radar på vei ned i renna (..'hei, du der, inn her.. gjekk noke fort ditta.. verte dyrt..' - vet jo aldri hvor de kan stå og lure..). Så det bærer i vei, ganske seint på formiddagen, men med god fart oppover. Snøen var en del mer gjørmete enn antatt, derfor ble det tildels strevsomt opp renna. Starta nedi exiten med å trampe nedi til knes, men regner jo med at det blir bedre oppover. Regner også med å være oppe ganske snart. På det tidspunktet jeg hadde tenkt å være på toppen stod jeg midtveis nedi renna med snø opp på låra. Skulle hatt Bjørn Sande foran til å trampe spor. Så ille var det ikke hele veien, og jeg kom opp til slutt. Renna er brei og fin å kjøre, det er bare exiten som er noe smal og trasig. Jeg la linja for det meste oppi høyresida, der var det jevn snø, dessverre noe tung. Nedi bunnen av renna er det som vanlig ikke kjørbart, der ser det ut som er arktisk Irak. Hadde nok vært bedre med Bamseski ned på dette føret, men det gjør ikke så mye. Kan ligge og kjøre oppi sida, og passe på at snøen som når meg igjen reiser ned exiten mens jeg får en kort pause. Nedenfor exiten er snøen fin og jamn ned til bunnen av dalen, der det passer med en pause med utsikt til dagens herjing. Denne turen er overraskende grei, renna er ikke så bratt, det verste er snø og is som kommer ned fra toppen og sidene, spesielt fjellveggen mot sør. Så man må passe sola og klokka. Selv om det er god plass oppe i renna så er det neppe noen fordel å være for mange på tur her, det blir fort trangt på vei ned når både skikjørere og snøen som løses ut skal være der samtidig. Nedi exiten kan ingen være når det kjøres i renna lenger opp, og det er vanskelig å se hele renna fra toppen. Men man kan jo kjøre en og en fra toppen og ned på flata i dalen. Bildene fra oppi er ekstremt dårlige fordi jeg glemte kameraet i bilen. Det er forsåvidt ingen krise, dere skjønner at det skal forestille fjell likevel. -------------------- Om 'Nordre': Nordre Sætretind er et flott, alpint fjell i Sunnmørsfjella, mellom Standalseidet og Hjørundfjorden. Nordre ligger rett over for Kolåstinden, på begge fjellene har man god utsikt til det andre. Det er mange veier opp på Nordre, slik som Vestryggen, fra nord, gjerne via Insterenna, fra Flatdalen, og Vestrenna. --------------------
  23. I dag skulle det skje; Påskeklisteret fra 2007 var fjernet, grunnvoks påført og blå ekstra sto klar. Skiesongen skulle innledes Men av en eller annen merkelig grunn var plutselig klokka nesten 19, og mørket hadde senket seg . Men månen var oppe og ekstra stor, så jeg la trøstig i vei, først i lysløypa fra parkeringen ved Bekken Gård og siden innover Styggdalen med månen som lyskaster. Hadde egentlig tenkt å få tatt noen bilder av månen, men jeg tok med feil kamera og null stativ - skistavene var ingen fullgod erstatning når knærne skalv Det er derfor dette ble en turrapport, og ikke deltakelse i månebildekonkurransen. Forholdene var så flotte at jeg tok "storrunden" over Austlimyra til Rossmo og, selvfølgelig, om mitt favorittmål i Strindamarka: Liaåsen. En fullstendig udramatisk tur, men med en fantastisk opplevelse av lyset over myra - det føltes nesten som å gå i flomlys. Den medbragte hodelykten: Petzl Myo XP ble bare brukt i den siste nedkjøringen som lå i skyggen - funka helt greit selv om spredningen kunne vært bedre. Men det virker som finværet er i ferd med å gi seg; Da jeg var på Liaåsen begynte det å blåse og temperaturen steg litt. Litt spesielt å avslutte sesongens første skitur i 21:30-tiden en lørdag kveld, men det var en så flott opplevelse at det frister til gjentagelse. Det er bare 28 dager til neste fullmåne Håper det blir skyfritt da også. Men forhåpentligvis blir det anledning til mange flotte skiturer før den tid.
  24. Rapport med bilder kan leses her: http://villmarkakaller.blogspot.com/p/tur-rapporter.html 16.03.2012 Etter tre strake helger med ungene pga vinterferien, så jeg frem til å finne litt ro for meg selv sammen med bikkja i helga. Jeg så meg ut et vann på Lygnaåsen som heter Grevsjøen. Her skal det være en lavvo som ble satt opp i 2008 og det var denne jeg planla å sove i. Jeg hadde også lyst til å ha den ene natta i telt, men kviet meg for å dra med meg de ekstra kiloene dette Bergans teltet til byr på. Etter mye om og men, ble det stroppet til sekken det også, og det skulle vise seg å bli helt avgjørende senere. Etterhvert kom jeg meg gårde, og parkerte bilen på Lygnasæter. Jeg regnet med, ut ifra det jeg kunne se på gps'en, at jeg ville bruke ca èn time til Grevsjøen, men det var selvfølgelig før jeg sto midt i verdens mest forvirrende løypenett(!) Her gikk det nedsmeltede skiløyper, hundekjører-løyper og brøytede småveier om hverandre på kryss og tvers. I tillegg var det merket imponerende dårlig. Det var så fantastisk irriterende og forvirrende, at vi klarte å kaste bort èn hel time bare på å prøve og feile. Mørket begynte også å lurke. Til slutt fant jeg riktig løype og fulgte denne i høyt tempo for å komme frem før mørket. Men etter gode 20 minutters gange, kom jeg til et skilt som viste "Grevsjøen" med pil til høyre. Når jeg snur på hodet, er det ingenting annet enn 110 cm våt snø innover skogen som ventet. Jeg gikk til fots og hadde ikke med ski eller truger. Jeg valgte da å skrape planene om Grevsjøen, og etter en rask vurdering valgte jeg å jage kilometere opp til en topp på skarvåsen. Etter ca 50 min gange var jeg oppe på nesten 700 meters høyde. Der kunne jeg skimte en åpning gjennom skogen til høyre, så jeg tok en sjangs og tok meg gjennom litt skikkelig norsk "trollskog" og her fant jeg en kjempeplass med en flott utsikt. Jammen godt jeg tok med teltet! Men nå var tiden knapp. Det var nesten blitt helt mørkt. All vedsanking og bålplaner ble skrapet for kvelden. Jeg var egentlig bare interessert i å få opp teltet, komme meg i posen og få i meg mat og drikke, og sånn ble det, men først etter bikkja var tjoret og foret. Det var èn og annen bar moserygg her og der, og bikkja fant seg raskt tilrette på en sånn. Men du verden så vått det var! Selv i denne høyden var det kjempe mildt. Fremdeles masse snø, men vått. Det var ikke nødvendig å fyre primus pga temperaturen, men kondensen. Det var noe av det mest ekstreme jeg har vært borti. Alt av ventiler sto på vidt gap og til og med åpningen i forteltet sto noe oppe, men det hjalp så altfor lite. Humøret steg raskt etter litt storfegryte fra Drytec, vestlandslefse og litt kokesjoklade til kaffen. Bikkja hadde fråtset i frysetørket vom, og var allerede i drømmeland. Resten av kvelden ble tilbragt i posen med litt god-musikk på øret. Men dessverre var ikke problemene helt borte enda. Kl 03.15 våkner jeg og er rett og slett klissvåt. Det første som slår meg er at jeg må ha fått et hull i duken, men det skulle vise seg at mitt 7 år gamle oppblåsbare liggeunderlag jeg arvet av min onkel, var flatt og det hadde dannet seg såpass mye kondens i teltet, at vannet lå i dammer på gulvet. Det første jeg gjør er å få i gang primusen for å få tørket opp så mye som mulig. Deretter begynner jeg å gå over liggeunderlaget. Det viste seg at det hadde røket i skjøtesømmen på siden og åpningen var ca 2,5 cm. Dette er noe jeg forsåvidt har "håpet" at skulle skje en god stund, da jeg lenge har med misunnelse lest om Exped downmat 9, men det hadde forsåvidt passet meg bedre om det kunne skjedd under andre omstendigheter. Det blir ikke mer søvn denne natta. Neste morgen forsøker jeg meg med et tekstil-lim, men til ingen nytte og det hadde jeg vel egentlig ikke trodd noe på selv heller. Nå har jeg et aldri så lite problem eller to. Jeg er uten liggeunderlag, med en våt sovepose (selv etter et iherdig forsøk i å tørke den ved primusen gjennom resten av natta), og et telt som kunne fungert som vannkilde for en liten landsby i afrika. Jeg bestemmer meg for å "se det an", og lager meg frokost. På menyen står bacon og egg med knekkebrød, litt sukkererter og en kaffetår. Jeg får atter igjen humøret tilbake, og innstiller meg selv på å komme meg gjennom enda en natt på denne flotte plassen. Jeg har ikke før fått i bikkja og meg selv frokosten, før jeg hører regnet begynne å slå på teltduken. En skikkelig regnskur! -That's it! Det er rett og slett den tiden på året, og med dette Bergans teltet, bløt sovepose og uten liggeunderlag innser jeg nederlaget. Jeg pakker sammen og vender snuten hjemover for å kikke på Exped telt med god lufting og takhøyde. Kanskje tilogmed en downmat 9?
  25. For noen av oss "dedikerte" er vårskiturene årets desiderte høydepunkt. Stor var derfor gleden da turkamerat Lars inviterte til tur i midten av mai langs en rute han hadde gått for en del år siden. Utgangspunktet var Gaularfjell og målet var Snauedalen og Veitastrond. Med på turen ble også Anne Kari, en dreven skiløper samt unge Ruud, ung hollandsk statsborger (!) med stort pågangsmot og et ukuelig, optimistisk syn på livet- og med allerede gode skiferdigheter etter ikke for mange fjellturer. Ruud og undertegnede var teltkamerater på fjorårets tur Josten på langs og jeg var således ikke bekymret for hans deltakelse i prosjektet. Vi 4 møttes i Hafslo fredag morgen og reisen gikk via fergestedet Hella - Dragsvik til Vetlefjorden og langs hårnålssvingene opp til toppen av bakkene hvor bilen ble parkert litt før Nystølsvatnet. Langfeller og solkrem faktor 20 ble påført og vi var i gang I det flotte været og med fast, fin snø under skiene ble de 400 første høydemeterne unnagjort på en times tid. Vi unnet oss en god rast og nøt utsikten på Vardeggi før turen gikk ned og opp igjen på Gottopphesten, videre ryggen vest for Skaddalsvatnet og nordover opp på Sunnfjordbjørnen. Basecamp første natten ble lagt til den østligste del av Jostefonni, slik at lørdagen kunne starte med oppstigning mot breen på Bjørnalægskarven. Ca 1200 høydemeter og 16-17 km forsert første dag - solbrente og fornøyde ble det en aldri så liten gammel dansk i teltene før natten senket seg. Lørdag våknet vi til tykk tåke og lett snødrev, men gikk lystelig i veg motbakkene til Bjørnalægskarven - det gode humøret steg ytterligere da solen tittet frem og lørdagen viste seg å bli nok en "knall" dag på fjellet. Utsikten fra dette området viste seg å være helt fantastisk - rundskuet fra Bjørnalægskarven med breer og fjelltopper så langt man kunne se ..... - dette er et område jeg unner flere å besøke På veg mot Kvitevardane og Marabreen valgte vi ryggens østre side og fikk fantastisk utsikt helt ned til Brevasshytta og ikke minst mot Bøyabreen. Innsteget på Jostedalsbreen ble lagt langs østsiden av Marabreen og var helt uproblematisk. Noen sprekkområder ble observert, men var greit å unngå, slik at vi valgte å ikke gå i tau. Basecamp II ble lagt til høyde 1648 slik at vi fikk med oss nok et fantastisk rundskue og et voldsomt fargespill på himmel og omkringliggende fjell i solnedgangen. Ca 1200 høydemeter forsert også denne dagen, og omtrent samme distanse som fredag. Søndag våknet vi til frisk bris og lett snødrev og store smøreproblemer- ca 1 cm kald nysnø oppå våt gammel snø var ingen lett utfordring - vi valgte litt forskjellige løsninger- undertegnede testet også ut "sportstape" i festesonen, noe som ikke var helt "ueffent"- et tips jeg plukket opp her på "fjellforum" for en tid tilbake (Takk til deg ) Turen gikk i i en bue i overkant av Bøyabreen og rundt Supphellenipa, hvor lunsjen ble fortært. Her var for øvrig eneste gangen vi så folk, et følge på 10 passerte på tur ned mot Flatbreen og Fjærland. Vi gikk inn på Vetle Supphellebreen og nærmet oss det vi hadde sett på som den kanskje største utfordringen ; Nedstigningen til Snauedalen. Dette er en nedstigning som kun bør foretas i ikke-rasfarlige perioder. Men hellingsgrad på ca 40 ble dette en utfordring for flere av oss - spesielt fordi et "slushlag" på ca 10 cm gjorde "kanting" av skiene vanskelig. Vi valgte å forlate breen og å gå inn på en hylle i fjellet et par hundre meter før selve brefallet, noe som viste seg å være lurt. Vi sik-saket oss ned og kom ned i selve Snauedalen noen hundre meter øst for selve Supphelleskaret. En finlesing av høydekoter og hellingsgrad er lurt her - noen steder er det, etter min mening- for bratt å komme seg sikkert ned med ski på bena. Snøforholdene viste seg å være fine også hele Snauedalen ned. Kun ca 300 høydemeter forsert denne dagen, og ca 2 mils distanse. Takk til turrarrangør Lars - og til allerede "gamle" turvenner ; Anne Kari og Ruud. Noen fotograf skryter jeg ikke av å være, men noen bilder hører med:
×
×
  • Create New...

Important Information

By using this site, you agree to our Terms of Use, and privacy rules Privacy Policy