Søk i nettsamfunnet

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

sist jeg bestilte fra aliexpress så dukket snøpluggene opp veldig raskt. men dersom du skal campe i skogen så går det veldig fort å kappe til noen bjørkepinner som du kan bruke. evt kappe til noen gamle listbiter eller lekt-biter eller brøytestikker dersom du har dette tilgjengelig.

Det er lunt i skogen så du klarer deg nok med basic telt. Husk at du trenger snøplugger om det er mye snø. I Femundsmarka nasjonalpark er det ikke lov å skade hverken levende eller døde trær, så lurt å ha med snøplugger (aluminium, avkappede brøytestikker eller 30-40 cm lange litt solide pinner). Var nettopp i området. Tomt for ved i Grunnhåbua, men bra lager i Lorthølbua. Mange av de åpne buene i Femundsmarka er relativt store og ble tidligere brukt som boliger for tømmerfløtere. Det er derfor mange sengeplasser, men man vet jo aldri.

Relingslisten/lønningen er jo med til å stive skroget av, så det bør være noe stivere, bedre materiale enn hageslange og brøytestikker!! Westsytem har til sådan og Billingstad Trelast pleier i ha både eik og ask.Men det må du selv skjære til og kanskje dampe i form. De er som nevnt helt topp og en gammelmodig trelast - ikke sådan et byggemarked!! Og gutta spiller fotball inne i låven, når det ikke er kunder!! Elgen

På noen speiderkanoer vi fikset brukte vi røde brøytestikker i plast (kan kjøpes på Biltema). Brukte vinkelsliper på langs for å lage spor, og deretter ble de festet med syrefaste skruer. I hver ende ble de smeltet sammen med den som var på motsatt side. Er vel en mellomting mellom hageslange og å gjøre det ordentlig, blir litt stivere, men krever med tid og verktøy.

Jeg setter opp der det er dypest mulig snø fordi jeg ønsker en dyp kuldegrop. Derfor har jeg med en brøytestikke jeg kan måle snødybde med. Denne fungerer også som lang teltplugg mot vinden. Vi tråkker gjerne snøen mer kompakt med ski eller truger først. Bonusen med velge dyp snø er som regel at den legger seg der det i gjennomsnitt har vært minst vind... Jeg bruker ikke noe under teltet, men har ofte med en isolert jervenduk som brukes som ekstra gulv. Eller et stort, tynt skumunderlag som er like stort som gulvet. 3 grunner til at jeg ikke bruker granbar under teltet: 1. Det er knapt trær der vi oftest ferdes 2. Jeg tenker at det ikke blir så sporløst om vi skulle samle masse granbar og legge igjen på teltplassen hver gang 3. Jeg tenker at det ikke er så heldig for teltbunnen heller... Noe mer detaljer finner du i denne turrapporten:

Fine plugger til en fornuftig pris! Har et ganske greit utvalg med plugger, både selvlaget og kjøpt. Alu-plugger tar mindre plass enn feks brøytestikker.

Ligger noen tråder her inne der dette diskuteres. https://www.google.com/search?&q=brøytestikker+site%3AFjellforum.no#ip=1 Både vannrett og loddrett, noen surrer bare bardunsnøre rundt, andre borrer hull i en enden og midt på - så man kan velge om pluggen skal stikkes ned stående eller graves ned liggende, og flytte bardunsnøret deretter. Se et par av trådene i linken for noen smarte løsninger.

Har brukt litt forskjellig. Sløvt bor og brøytestikker funker fint. Brukte en gang 250skruer og slagdrill. Funka greit det og.

Hei! Dere som bruker brøytestikker som teltplugger om vinteren, hva slags lengde har dere kappet dem i? Bruker dere stikkene vannrett eller loddrett? Flott om noen vil dele sine erfaringer.

Man må ikke ha teltplugger til alle teltfester. Selv så varierer vi litt etter hvilket vær som er forventet og hvor vi er. Noen steder kan man bruke bardunfeste i trær, andre ganger bruker vi bare teltplugger i endene og bardurnerer ordentlig og bruker f.eks nedgravde stormmatter til å hjelpe med stabiliseringen. Vi bruker ofte et par brøytestikker i endene. Disse sitter meget godt og dypt. På vidda med litt skikkelig vintervær så plugger vi det aller meste av plugg- og bardunfester og graver ned stormmattene. Ellers så går det fint å ha et lite utvalg plugger og supplere med kvister og annet man får tak i underveis:

Du får 8x 50cm snøplugger fra Helsport til 550,- hos xxl eller helsport. Jeg har de gule med høy finish og uten skrape kanter. De grå må muligens gåes over med ei metalfil for å ta grader. 30cm plugger 30cm Thansen Strø/trekiler fra byggevare, brøytestikker, kvister/greiner, veldig mye kan brukes som snøplugger/anker. Til Hilleberg så Hilleberg pulkpose?😁 Rimelig alternativ er skipose, men da må man være forsiktig med å ikke kjøre fast glidelåsen i teltduken. Vurderte denne fra skiposen fra Åsnes men ble så jeg kjøpte Helsport pulkpose til teltet.

Hvilke snøplugger og hvor mange plugger bør man ha til Keron 3 gt? Syns det er drøyt med 800 kr for 6 plugger fra Hilleberg. Ønsker skikkelige plugger med litt bredde og ikke brøytestikker eller liknende. Tenkte 50 cm. plugger til de 4 bardunene på hver side og i hjørnene langs bakken (kortsidene), en ski til hver av bardunene på kortsidene, og 3 stk. 30 cm. plugger + en stav på hver side langs bakken. Innspill? Om jeg skulle trenge skiene og stavene, kan jeg alltids grave ned parispulken eller noe annet og strekke bardunene til denne for å frigjøre ski. Og hvilken teltpose bruker dere som har Keron 3? Vil ikke dele stengene mer enn en gang.

Poser i skoene funker, blir det for dyrt med alle turene til polet, har Biltema en rull grå søppelposer til 25,- (26-2000). De er solide og varer mer enn en tur. Du må bruke alle plugg og bardun festene. Brøytestikker er rimelige, men tar litt mye plass. Thansen har 6stk 31cm snøplugger for 149,- De er rødelokserte. Prisen på de (6stk) er omtrent det stk-prisen er på enkete andre plugger som ser like ut (dog har de snor og klips). Jeg har brukt MSR snøanker (snow fluke small) i endebardunene på Keron 3GT. De holder fjell... men er selvsagt dyre om de kun blir innkjøpt for det formålet. Piranha anker er litt samme prinsipp, men i plast.

Gammel tråd, men jeg kan jo dele erfaringen her likevel etter å ha gått ca. 200+km med Fjellpulken Xcountry 118 og stivt drag i år. Jeg er ikke noe særlig god på ski, spesielt ikke nedover. Etter å ha sett andre på tur med taudrag har jeg bare blitt mer fornøyd med stivt drag. Pulken er "alltid" rett bak deg, aldri noe å lure på. Den velter heller aldri med mindre jeg kløner meg bortover i en altfor bratt skråning fordi jeg ikke turte å kjøre rett ned. Staget kan riktignok ryke, og det tydeligvis ganske lett om du som meg ikke er så god på nedoverkjøring Fra påskens Hardangervidda-kryssing gikk det litt vel fort for seg ned til Hellevassbu. Med flatt lys og skumring var det vanskelig å se konturene av landskapet. Én ufoventet hump og jeg var rett på trynet med pulken i bråstopp. Staget knakk selvfølgelig mer eller mindre tvært av. Heldigvis fikk vi nødfikset dette med litt Macgyver-skruing og en mengde teip. Nok til å avslutte turen i mål i hvert fall, uten noen store nedkjøringsstunt. På fremtidige lengre turer med pulken og stivt drag blir det nok å ta med to korte brøytestikker e.l. og mer tape for nødfiksing.

Om du bruker pulk på vinteren og telttur, er brøytestikker genialt. Disse er lette og kan kappes til riktig lengde og passer fint i pulken. Jeg bruker også snøplugger 30 cm primært til barduner. Brøyte stikkene i endene av teltet i stedet for ski og staver. Du får kjøpt brøytestikker på Bondekompaniet og Felleskjøpet til 99 kr stk, men dette er bare tull når grøftene langs veiene flyter av disse. Du må selvfølgelig ikke plukke de som står, men det mange som faller ned i grøfta og blir liggende: jeg mener det helt rett å plukk opp disse. Det vil spare naturen for microplast og brøytemannskaper til å gå ut av bilen Brøytestikkene har også refleks som er kjekt å ha, slik at du ser teltet i mørket. Jeg mener selvfølgelig brøytestikker i plast og ikke tre/bambus.

Desverre blitt godt med brøytestikker langs fortidens skispor også 😉 Men joda, med pulk kan jeg dra med noe råmateriale på veien opp og lage til 👍

På Skrim er det godt med småskog, så det kan du sikkert lage på tur. Hvis vekt er viktig, så er en 6-pack med brøytestikker fra Biltema et tips, det er billig (99kr) og gir mange plugger. Del dem i to eller tre deler, spiss en ende og kutt et lite hakk for feste i den andre.

Har bare 8 snøplugger så det blir brøytestikker eller noe jeg får gjøre klar før avreise. Får håpe på skare evt. 😉

Liten oppdatering: Foreløpig har jeg pålagt hjemmekontor, så månedens tur lar vente på seg. Med mindre man teller skrittene opp trappa og inn på kontoret som en tur da..? 🤔Håper jeg kan gå årets første tur rundt 18. januar, da det ventes fullmåne. Ulempen er at det meldes 175 mm. nedbør fra i mårra og frem til 18. januar. Bra, jeg gikk for Breidablikk 😎 Det er enda 20 dager til sola kommer tilbake, så det hadde vært fint med måneskinn gjennom landskapet. Dette gir derimot god tid til forberedelser: - Jeg har gjort barnepulken mest mulig om til transportpulk (fjernet skjerm og sete). Jeg kjøpte en Sydvang pulkpose på tilbud i romjula. Jeg har gått noen turer nå på nyåret, i lavlandet, med den bagasjen jeg skal ha med over fjellet. Har bare drasset på unger de fire siste årene, og før den tid hadde jeg ikke brukt pulk. Jeg har oppdaget at to barn, på til sammen 40 kg, med høyere veltepunkt, var tyngre å dra enn det utstyret jeg planlegger å ta med. Tenker barnepulken får duge, mulig jeg ser på Pariserpulk senere utpå våren. Som dere vil se lengre ned har jeg hatt store utgifter allerede. Mon tro om det er marked for å bytte barnepulk mot bagasjepulk? - Jeg har investert i et Helsport Spitsbergen X-trem 3. Jeg har foreløpig bare satt det opp i stua. Det var noe lengre enn jeg hadde sett for meg (vi leser vel ikke specsa, gjør vi vel..?!), så det gikk på nød og neppe. Nok til å koble sammen ytter- og innertelt. Men ikke nok til å få en romfølelse av teltet. Ser frem til å teste det ute. - Jeg har for første gang på ti år kobla bensinpumpa til primusen, som nesten utelukkende har gått på gass siden jeg kjøpte den i 2010. Den hadde litt startvansker, men Primusen kom seg etterhvert. Det viste seg at jeg måtte pumpe mye mer enn det jeg kunne huske. Har kokt lunsjkaffe på primus hver dag denne uka. Mest for å få det i fingrene igjen. - Jeg har bestilt snøplugger fra Thansen (31 cm). Litt overrasket over at det ikke fulgte med kraftigere plugger til teltet. - Jeg har og bestilt Black Diamond Moji teltlykt. Ser for meg at dette gir et mer behagelig lys, enn det hodelyktene gir, her oppe i mørketidslandet. Blir jo noen timer i et mørkt telt. - I morgen kommer nyskiene: Åsnes Breidablikk. Jeg må teste noen turer med skiene og bli vant til å renne uten stålkanter. Har brukt Fischer Country Crown det siste året, så det skal bli en myk overgang. Må finne ut om jeg skal bruke kortfeller eller ikke, og eventuelt om jeg kan knabbe fruen sine. Har stort sett bare brukt smurning på mine Åsnes Rago-ski. Jeg mista den ene kortfella ganske tidlig på en jakttur, men kom aldri så langt at jeg kjøpte nye. Jeg ble komfortabel med å smøre skiene. Gjenstår: - Må lage noen lengre snøplugger. Jeg vil ha mulighet til å bevege meg rundt på skiene og stavene. Har lest tråder her inne med mange kreative forslag: brøytestikker, bambusstikker, strø, ødelagte skistaver, røye (!), skjærebrett. Jeg har tenkt litt på overgangslist (for tynn i godset?), teltstenger fra ødelagt telt (for glatt/tynn, lett å rive opp?). Antakeligvis går jeg for den strø-varianten. Bambusstikker har jeg hatt som brøytestikker på gården, og opplevd at de har gitt etter for vinden, og det uten barduner. Brøytestikker ser gyselig ut, og jeg er lei av å se brøytestikker overalt. Beklager, jeg har et anstrengt forhold til disse. - Oppdatere GPS. Legge inn nye kart. - Kjøpe batterier, tar gjerne imot tips: Billigst mulig, men som varer også i -20°C. Både AA (til GPS) og AAA (til lykter). Må også lade opp superlykt, powerbank og kamera.

Til Blåfjellenden i sommervær med brøytestikker langs veien. Nå var der ikke dårlig vær tilbake fra Blåfjellenden, men turen inn var mer en bra. Det var sommer og sol i september. Det var så pass bra at jeg måtte sjekke i bloggen hvordan vært «normalt» er i september. Jeg ble ikke spesielt overrasket over at det ikke var noe «normal» vær. Noen år er det sommer og sol, som på denne turen. Andre år har det vært snø og frost. Det hender også at september både har sommer og vinter – samme år. Denne gangen var det tegn på at vinteren ikke er langt unna. Oppover Øvstebødalen var det satt opp brøytestikker. Oppover Oleskaret fra Hunnedalen var det nesten 30 grader – i sola og uten et vindpust. September kan være forskjellig. Jeg sjekket de siste ti årene, og et par år har det vært snø i november, men det har vært flere år med sommertemperaturer i september. Da mener jeg godt over 20 grader. Et år, etter en riktig snørik vinter, lå det snø i fenner i september, og det kom nysnø bare noen dager etter at jeg hadde tatt bilde av fennene. Store forskjeller, men denne gangen var det sommer og sol- YR mente det skulle bli mindre sol og lavere temperatur enn det vi fikk, så YR tar også feil. Som om det var noen bombe. Det hadde kommet litt regn tidligere i uka, men da vi gikk var det fortsatt skikkelig tørt i bakken. Tørken slår spesielt ut på de vannene som er regulert, men selv vann som ikke er regulert, har lav vannstand. Bekker og elver har omtrent forsvunnet. Fargen på myrene og manglende blader på bjørka, viser også at det har vært en spesielt tørr sommer. Vanligvis kommer ikke høstfargene før helt i slutten av september, og bjørka kan ha blader omtrent ut måneden – om været har vært samarbeidsvillig. Heldigvis har været dette året vært nærmet perfekt for tur. Det har vært skikkelig mange gode dager, med sol og lite vind. Det er skikkelig kjekt å være i heia med god vær, og denne sommeren har vi hatt mange flotte dager. Da får det heller bli høstfarger litt tidligere enn vanlig. Broderen og jeg fikk en time for oss selv på terrassen i sola. Kvelden ble lun, og lufte skikkelig klar, og stjernehimmelen på natta like imponerende som alltid. Det kom ingen andre som vi kunne dele opplevelsene med, men både broderen jeg trives godt sammen. Kvelden gikk fort. Vi fikk kjekt besøk før vi tok avgårde mot Hunnedalen dagen etter. En jente vi har truffet mange ganger kom gående fra Sandvatn. Det ble tid til en skikkelig «drøs» før vi tok fatt på bakken opp. Det var kaldere enn dagen før, og det blåste mer. Sol gjemte seg bak skyene, og vi måtte holde farten opp for å ikke bli kalde. Det kunne faktisk se ut som om vi skulle få noen dråper i hodet. Nedover mot bilen forsvant skyene og det ble igjen sol og varme. En grei avslutning på en flott tur.

Hei, Fine opplysninger du kommer med. Skal selv avgårde med begge ungene i morge. Vi skal gå fra Fagerheim, og sørover. vi har 5 gader og går nok en runde. Første delemål er å finne ly for vinden som skal komme natt til Fredag, ser for meg i området Heinungen/Øvre hein, nedenfor Tverrhogget. Heldigvis får vi noen få kuldegrader på natta, er meldt -7 og på dagen er det -3. Det med beddingen høres merkelig ut.. du har ingen hull i den? Jeg har selv brukt min i nullføre på Blefjell i 2020, regn og vind. men alt var tørt inni, har sleeper, den røde. Men alle er vel like vanntette sånn sett. Snøpluggger, der bruker jeg brøytestikker fra kommunen, med refleks, hull og tau festet i enden, disse er ikke skarpe og jeg har god erfaring med de. Usikkerhetsmomentet her er jo vann som du sier, nå skal det være bra vær fremover noen dager i følge værmeldingen, Målet er å kunne gå rett over Veslekrækja, og ned til første teltplass langs land ved elven ned til Heinungen. Vi har Åsnes fjellski med kortfell og nye Alfa skistøvler hele gjengen så jeg tenker vi skal holde oss tørre samt ha feste nok til å kunne få noen fine dager inne på fjellet. men Vidda er vidda - alt kan skje :) Mvh. André @fjellmann77

Vinterplugger kan du fint lage ved f.eks splitte brøytestikker på midten eller dele de opp i passe lange biter og benytte de som de er. Har du en trelast i nærheten så kan trelekter bli greie vinterplugger til en overkommelig pris. Spikke noen greiner om det er tillatt der du skal campe fungerer også. Det finnes også litt mer avanserte alternativer for de kreative:

Kaprer denne tråden for å stille et spørsmål: Jeg kjøpte meg noen karabinkroker, brøytestikker og en slede (i solid plast) fra Biltema, og har lagd meg et enkelt pulkdrag etter å ha blitt inspirert av folk herfra. Det hele er festet til en sele som fulgte med en kløv. Spørsmålet mitt er om brøytestikkene bør være parallelle, eller om de kan "konvergere" på denne måten? Lagde det hele i kveld, så har ikke testet det ute i snøen ennå. (Bare innendørs.) Har selvsagt ikke høye forventninger til dette patentet, men jeg har aldri vinterteltet før, og tenkte at dette kunne være en grei midlertidig løsning før jeg eventuelt investerer i ordentlig pulk og pulkdrag -- hvis det blir flere vinterteltturer etterhvert. Selve sleden virker forøvrig veldig solid, og er vesentlig rimeligere enn f.eks. Paris Expedition, som vel er det billigste "ordentlige" alternativet. Kommer neppe til å ha særlig mer enn ca 10-15 kg oppi pulken i første omgang, hvis det blir telttur i nærmeste fremtid. Bør jeg kanskje ha tau inni brøytestikkene?

Hvis du går bort ifra brøytestikker som du allerede har laget og over til trelister kan jeg spare meg for bryet med å lage de. Jeg har jo masse avkapp i garasjen som jeg kan bruke. Jeg har også snøplugger fra aliexpress, men har ikke brukt de og var redd de var for korte. Men da prøver jeg samme oppsett. Plugger inntil teltet og lister til bardunene. Teltet er forøvrig et Bergans wiglo lt4.