Søk i nettsamfunnet

Frisker opp denne tråden. Vi bor midt i "episenteret" for flåttbåren sykdom i Norge, og er mye ute på tur, men har ikke vaksinert oss. Har tenkt at risikoen er liten. I starten av september ble mannen dårlig. Han var mye ute på soppturer og vi plukka daglig av flått. Første mistanke var borreliose, symptomene var så klare at han fikk klarsignal fra legen om å begynne på antibiotikakur før blodprøvesvarene kom. Dårlig ei uke med feber, kroppsverk, vondt i hodet. Så ble han bedre og hadde noen greie dager, vi tenkte at nå går det over. Så etter 4-5 dager ble det brått mye verre igjen - i tillegg svimmel, kvalm, hodepinen ble intens. Flere turer til legevakta, få sterkere smertestillende, ny antibiotika. Fordi borrelioseprøvene viste antistoffer og han ikke var stiv i nakken, lyssky eller forvirra så var TBE lite sannsynlig. Vel, han ble bare verre og verre. Fikk ikke i seg mat, måtte støtte seg for å gå, tilbragte all tid utenom doturer liggende med lukka øyne. Nye turer til lege og legevakt, det ble en tur med ambulanse etter runder med oppkast, fikk piller rektalt og sendt hjem igjen. Først etter en måned syk, en lørdag kveld, ringte fastlegen og sa at "det er påvist TBE i prøvene" (det ble testa etter det etterhvert fordi han bare ble dårligere, mistanken kom om at borrelioseantistoffene var fra gammel infeksjon). Rett inn på sykehus, isolat, spinalvæskeprøver, trippel antibiotikakur (pga spinalprøvene) og krysse fingrene for at hjernen gikk klar. Tilstanden stabiliserte seg, men det er først nå denne uka at han har vært noe særlig uttafor huset. Feberen ga seg først for halvannen uke siden. Fortsett avhengig av smertestillende for hodet, fortsatt sjangling, og intens prikking / nummenhet i fingre, tær og tunge. Han er ganske langt unna å kunne jobbe. Det har vært ei stri tørn, for oss alle, og vi håper veldig på at han faktisk blir helt frisk (om det så tar tid) - det er ikke noe vi kan ta for gitt. Nevrologiske symptomer kan vedvare, konsentrasjonsvansker / svimmelhet, og det er mulig at infeksjonen har trigga en autoimmun respons. Effektiv vaksine-reklame for familie, kolleger og naboer, for å si det sånn! Forrige uke var hovedoppslaget i lokalavisa ei 12 år gammel jente som ligger på sykehuset på n'te uke, hun var nær koma ved innleggelse. Det ser ut til å være en ganske betydelig økning i smittetallene her i området.

Å sove i en plastsekk kunne jeg aldri gjort. Jeg har både synt og dunposer, men dunposen bruker jeg aldri om vinteren. Den er for den varme årstiden og foretrekkes pga vekten. I minusgrader blir det en syntpose. Nå har jeg aldri sovet ute i ekstrem kulde, 12 minus det kaldeste. Da hadde jeg med ett enkelt ullteppe som jeg bredde over meg og posen. Rimet som ellers ville vært utenpå posen om morgenen, var da utenpå ullteppet som jeg kunne riste av om morgenen. For det blir jo akkurat like mye fukt inne i en syntpose som en dunpose. Men synt takler fukt litt bedre synes jeg.

Trenger man bare en lommekniv (eller en i sekken) med et enkelt blad, som er en god kutter, også til matlagingen - og som ikke veier mye, ja så kan en kniv fra Opinel være et greit valg. Opinel har vært nevnt mange ganger tidligere her på Fjellforum, men ikke i denne tråden. Nå er det endret Opinel nr 8 for eks, her i rustftitt stål. Den har et blad på 8,5cm og veier bare 47g (på vekta mi). En kniv som mange her inne har vet jeg (som dere kan se av tidligere innlegg her inne, ref link over). PS: Bestilte nylig en i "slimline" serien, en nr 12 - som vil bli brukt bl.a. som filetkniv.

Hvis du starter med ei gassflaske for industrikobling så kan du bruke en slik regulator: https://www.linde-gas.no/shop/no/no-ig/regulator-0-4-bar-for-propanline-4001-106 deretter en slange og en overgang til 7/16 UNEF kobling den kan du ta fra denne: https://www.amazon.co.uk/Extension-Adjustable-Standing-Butane-Adapter/dp/B0CBQT7G1P Du får også overganger fra vanlig propanflaske til industrikobling. Jeg fant en gammel regulator, og en hjemmelaget 7/16 kobling. Det veier bare en halvkilo slik. Fikk ikke lastet opp bilde.

Globalstar: https://itavisen.no/2023/09/02/musk-selskap-hjelper-iphone/

Det er mottatt. Ingen har bedt deg om det, det har det vel heller aldri handlet om. Nå er det vel ikke billigere med fyrstikker enn tennstål. For 175 kr får i området ca. 3650 fyrstikker, eller omkring 12 000 opptenninger med light my fire army tennstål som jeg bruker i videoen

hmm.. gamasjer er vel det jeg må bytte ut sjeldnest, så vanskelig å gi råd da jeg ikke har noen modeller som er yngre(?) enn ca 15-16 år. Mest brukt og eldst er Norrøna klatregamasjer i bomull. Brukt mye hver eneste vinter siden de var nye ca. 2001/2002. En gamasj har vært inne hos Norrøna og byttet hempe ellers ingen feil eller skader. Nest mest brukt er noen vanntette Haglöfsgamasjer med deres egen proprietære membran av noe slag. Husker ikke hva de heter, men det er nok ikke så nøye, trur neppe de lages lengre. Ingen feil eller problem noen sinne. Også brukt en del på barmark/sommer da det er stålwire istf. strikk under foten. Kjøpt ca. 2004/2005. Ganske lite brukt er ett par korte gamasjer fra Norrøna i silikonbelagt cordura. Planen var å bruke disse med joggesko, men med lave joggesko blir det fort glippe mellom gamasj og sko, silikonbelegget gjør at de blir litt vel tette. Strikk under foten er ikke helt optimalt på gamasjer som først og fremst var tiltenkt barmark/mellomsesong. Noe bruk har det allikevel blitt ila. ca. 16 år. Ingen feil eller skader så langt. Som de andre nevner; spesifiser gjerne bruksområde og hva du har hatt problem med, så blir det lettere å gi gode råd.

Finfin! Jeg har ei køye på 12 fot (nesten like lang som din) fra Dutch. Liker at det er litt boltreplass 😄

Nå er kanskje iPhone 14 'bedre' enn min iPhone 12, men opplevde flere ganger at skjermen ble uresponsive når telefonen ble litt fuktig, eller at det var fuktig (regnet) under en tur over Saltfjellet nå i slutten av september. Temperaturen var mellom -2 - 10 grader'ish. Selv om jeg tørket skjermen så måte jeg slå av og på* telefonen for å få skjermen responsive igjen. (*eller dvs, gjøre en reset med knappene siden jeg ikke kunne bruke skjermen) Har tidligere brukt dedikert system- eller kompakt kamera, men valge å bruke telefonen som hovedkamera denne gangen. Den holdte batteriet bra så lenge den var i flymodus og ble oppbevart varmt (jakkelomme eller bukselomme), Ladet bare 1 gang på 10 dager, og da var tlf'en påslått på dagen og avslått på natten. Men poenget er at jeg aldri kommer til å sette min lit til at en dings med berøringsskjerm skal funke når jeg trenger den som mest. Var bla derfor jeg byttet ut min gamle garmin GPS med kun touchskjerm med en GPS med knapper. Jeg har ikke opplevd slike problemer med tlf eller GPS tidligere, så var jo 'greit' å få erfaringen selv, og ikke bare ha lest om dem.

Det er jeg klar over, men for sammenligningens del blir det riktigst å sammenligne 1:1, altså mulighet for bruk gjennom hele året på begge to. Som @Marius Engelsen sier, så er det jo kanskje like gjerne på en av de kortere turene man skader seg og trenger hjelp. Inn mot de lengre turene gjør man jo gjerne litt mer forberedelser og er litt mer «aktsom» enn på slike dagsturer i hverdagen, i alle fall i min verden. Vet at mange som ikke har med særlig med ekstra klær og mat for en kjapp skitur i fjellet der det er sparsomt med dekning, for eksempel. Fordi det ikke er «nødvendig». Og selv om man deaktiverer abonnementet de månedene man ikke er på tur, så er det vel fortsatt er årsgebyr for Freedom-abonnementene på 379,99 NOK per år uavhengig av hvor mange måneder man bruker det, slik jeg leser det. Altså om man bruker inReach 1 måned per år, så ender man opp på minimum 544,98 kroner, som allerede er mer enn den nevnte sektoravgifta til Nkom. Så kostnadsmessig kommer jo inReach dårligst ut uansett, selv om man deaktiverer abonnementet i 11 av 12 måneder... det er ganske drøyt! Ellers tenker jeg at det er større usikkerhet rundt utvikling (stigning) i prisene på abonnement hos Garmin/inReach enn sektoravgifta til Nkom noen år fremover i tid. Garmin kan jo i prinsippet øke prisene med 20 % over natta, mens sektoravgifta nok er litt mer forutsigbar. Jeg har selv en Garmin Alpha 200i med inReach, men skal nok seriøst vurdere en Ocean Signal PLB i stedet for å aktivere inReach på den. Takk igjen til @Marius Engelsen for tipset!

Utan å vite kva gamasjar som ikkje fungerer, og korleis dei vert brukt, vert dette eit skot i blinde. Sjølv har eg gode erfaringar med Bergans sine gamasjar i bomull/polyester, men eg trur ikkje dei er å få tak i lenger. Det fyrste paret holdt i 16 år. Det andre paret er allereie brukt nokre år, og er like fine enno. Eg har ca 80 fjellskidagar i året. Barmarksbruk er noko heilt anna.

De lange turene blir lettere og lettere. Jeg vet ikke helt hvordan det kan ha seg, men denne sommeren og høsten har det blitt mange og lange dagsturer. Det er nesten som om jeg har skrudd tiden noen år tilbake. Jeg går fortsatt en del turer som tidligere var med i loggen, men som nå er for korte. Skulle jeg tatt med alle «hverdagsturene» hadde det blitt litt for mange innlegg. De siste året har det også blitt en del langturer på «nye» stier. Fra Gramstad har det blitt turer over Matirudlå, Bjørndalsfjellet og videre til Skjørestadfjellet – og Dalsnuten tilslutt. For noen år siden var jeg fornøyd med å ta Matirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Fra Sælandsskogen har det blitt en tur om Ristøl og Lauvlia, og nå sist en forlengelse av turen til Bjødnali og «Skogen» med en snartur om Bjursfjellet. Alle disse turene er på mer en tre timer og alle mellom 12 og 15 kilometer. Flotte og kjekke turer, som jeg er godt fornøyd med å fortsatt få lov til gå. I forrige uke ble det en tur til Bjursfjellet fra Sjelset. Noe som ikke var noen langtur, og som tok under tre timer. En kjekk tur sammen med Einar, men altså kort. Med varsel om en tørr dag fra YR, kunne jeg tenke meg å ta turen til Bjursfjellet en gang til, men da om Engjavatnet og «Skogen». En kjekk tur gjennom flott terreng og med utsikt på toppen. Jeg har tatt turen fra parkeringsplassen til Bjødnali, «Skogen» rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet to ganger tidligere. En gang opp Urdådalen direkte til Bjødnali og en gang den bratte bakken mot Håfjell. Denne gangen valgte jeg å gå opp til Stølssletta og videre til Vindskaret før opp og ned til Håfjell. Siden jeg planla en tre timers tur, tok jeg det rolig oppover bakkene mot toppen av Håfjell – hvor det står Blåfjell på skiltet. På toppen var det folk, mye folk, en hel barnehage, for være korrekt. De var på topptur, og hadde pause på toppen. Det er virkelig flott at ungene får anledning til slike ting. Etter et sur av stemmer på toppen av Håfjell ble det stille ellers. Jeg hverken så eller hørte andre på hele turen, selv om jeg kunne se spor av folk oppe ved varden på Bjursfjellet. Det var fullt av sauer ved Bjødnali, men ingen lam. Sauene laget ikke problemer, og borte ved «Skogen» var det ikke høylandsfe. Jeg så ikke snurten av dyr. Det laget heller ikke problemer. Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, men siden planen var å gå opp Bjursfjellet, tok jeg opp mot «Den søta hålå». Der sto ungdyra. En ganske stor flokk spredd ut over den flotte enga. De laget heller ikke problemer. Bakken opp til toppen er ikke noe problem, men bratt og lang. Det tok tid før jeg kom opp. På toppen ble det et kort opphold for å beundre utsikten. Det blåste og uten jakke ble det kaldt. Fra toppen og ned til bilene på parkeringsplassen i Sælandsskogen er det omtrent 6 kilometer. Jeg var ikke mer enn litt over halvveis da jeg begynte på nedturen, som likevel gikk greit. Det er mye nedoverbakke og god sti eller vei, så jeg kom meg til bilen uten å bli sårbeint eller stiv. Igjen hadde jeg hatt en grei tur, som også var ganske lang – omtrent 14 kilometer, og turen hadde tatt nesten tre og en halv time. Jeg var godt fornøyd med dagen.

Jeg løper med Hoka og andre sko med «megademping», men har likevel god erfaring med å spasere med Vibram Five Fingers i sommerkvartalet. Om det er innbilning eller ei, vet jeg ikke. Mmen jeg føler/håper/tror at det har hjulpet med å styrke muskulaturen i fotsålen, noe som har virket positivt på problemene jeg hadde. Jeg slet med dette i 12-16 mnd, og ble mer eller mindre kvitt det etter jeg spaserte rundt i 2 uker i fornøyelsesparkhelvete i danmark. Det hjalp nok også på med massasje av leggmuskulaturen, enten via sånn rullepinne og/eller ovennevnte pute. Men jeg antar at siden det er mange veier til skaden, så er det like mange veier bort fra skaden. Jeg var nesten plattfot i følge de lokale løplabbselgerne, og når man er 100 kg, så er kanskje utgangspunktet mitt annerledes enn de som er velsignet med en mindre kropp. En klassisk test for å finne ut hvilken fottype man har, skal være å lage et vått fotavtrykk, ref: https://heelthatpain.com/foot-arch-type-test/ Etter at jeg begynte med barfotskoene, har fotavtrykket endret seg noe fra plattfotdelen til det «normale». Skal jeg overtolke dette, anser jeg at jeg nok aldri har vært en ekte plattfot, bare litt svak i fotbuen, og barfotskoen kan ha hjulpet med dette. Som sagt, dette er min erfaring og hjelper kanskje ikke noen andre i det hele tatt. Men jeg ville nok anbefalt den lavthengende frukten først, og prøvd styrketrening med tåhev, stretching og massasje før jeg hadde forsøkt meg på barfotsko. De kan fort være litt brutale for akillesen. Uansett utgangspunkt, god bedring. 👍

Tre flotte dager i Lifjell, inspirert av fine turrapporter fra @Kristian V., @Martin HJ, @Bjellesau m.fl. Fredag: Jønnbu - Skåråfjellholmen - Øysteinnatten - Dyrdalsfjellet (telt) https://www.strava.com/activities/9944661841 Fint vær da jeg startet ved Jønnbu, men tåken tetnet til og det kom noen regnskyll og litt vind. Dessverre veldig lite utsikt fra Øysteinnatten. Da jeg kom mot Dyrdalen begynte det å mørkne. Ville gjerne slå leir på nord-/østsiden av Dyrdalsfjellet da det var meldt mye vind fra sørvest. Ikke så mange flate partier som ikke var myr, men jeg fant en helt grei plass å ligge på. Fikk dog ikke spent opp teltet særlig bra. Lørdag: Hollane - Mjeltetjønn - Jøronnuten - Langetjønn (telt) https://www.strava.com/activities/9950855239 Blå himmel, men bra med vind. Fant en liten krok i le og med morgensolen i ansiktet hvor jeg kunne lage frokost. Målte 18 m/s i kastene, lå vel på 10-12 i snitt tenker jeg. Utrolig fin utsikt mange steder, særlig vestover mot Hollane da jeg kom ned fra Dyrdalsfjellet. Ble en god pause i solveggen i le på seteren. Flott å gå mot Jøronnatten hvor det var vidstrakt utsikt og mye vind. Nedover gikk jeg litt på måfå før jeg på denne siden fant et tips om en bra teltplass ved Langetjønn. Det viste seg å stemme bra, fin plass i le for vestavinden, selv om mesteparten var ganske vått. Noen få tørre kvadratmetre som akkurat holdt til mitt Ringstind 2 Nydelig kveld, men merket gjennom natten at det blåste heftig, blant annet mye susing fra noen bjørkekratt som stod eksponert til. Søndag: Valjuvsnatten - Valjuvet - Holmedammen - Kloppesteintjønn - Oksladalen og tilbake til Jønnbu https://www.strava.com/activities/9955922794 Da jeg våknet i 8-tiden var det nesten vindstille og kun litt morgendis. Lang frokost i solveggen. Utløpet av Langetjønn mot øst var utrolig pittoreskt, så det ble en del forskjellige motiver derfra. Siden jeg måtte tilbake til Oslo ikke alt for sent, la jeg ruta til Valjuvet via Valjuvnatten før jeg tok rakeste ved mot Jønnbu ned Oksladalen. Vinden løyet helt og det lille som var av dis forsvant, og det ble en fantastisk dag med flotte formasjoner og farger overalt. Såvidt jeg klarte å holde meg fra et bad i en av de vakre fossekulpene oppover Valjuvet!

Samfunnet har blitt mer og mer personfokusert de siste årene. Det gjelder også Fjell & Vidde (F&V) og øvrige media. I hver utgave av F&V så er det et Portrett, det vil si et intervju med en person. I utgave 2 i år så er det 8 sider intervju med hundekjører Hanna Lyrek sitt friluftsliv og 9 sider intervju med ei som de kaller for Mor Utladalen. Er dette så veldig interessant for meg som turgåer? Det er også en artikkel som heter "Chatteheimen en kunstig samtale om friluftsliv" som beskriver KI sine muligheter til å innhente informasjon om friluftsliv på nettet. Totalt irrelevant for meg, det har ikke noe med mitt friluftsliv å gjøre. Fjellpride var det også en artikkel om. Jeg kommer neppe til å stille der. I utgave 3 så er det 8 sider intervju med bestyrerinnen på Fondsbu og en 3 sider artikkel som heter "Huset som luktet melk og bomull" av Kari Slaatsveen. I utgave 4 så er det 8 sider intervju med Anne Lindmo og hennes friluftsliv. Dessuten en artikkel som heter "Vår haust draumen om fjellet, sanninga om september" som beskriver fargene i fjellet og at det begynner å bli kaldt. I denne utgaven så er det også en 12 siders artikkel som heter "Dystopisk kjærlighetsbrev" som beskriver ei dyster framtid og med mange rare bilder. Tidligere så leste jeg F&V for å få forslag til å gå turer. Det finner jeg lite av i nyere utgaver som likner mer på ukeblader og Se & Hør. Heldigvis så har jeg tatt vare på mange av de gamle utgavene.

Temagami skårer høyt på samme målestokk her også. Rimelig rette, litt "runde" handtak på 12 cm, som på Temagami, syns jeg er fint for mine hender. Har den i tre utgaver, den opprinnelige i karbon stål, en som kom litt senere i trippel laminert rustfritt (12C27 i kjernen mener jeg å huske) og den siste "limited edition" 10år jubilanten i 14C28N. Merker ellers at det er håndarbeid involvert hos Helle, for handtakene på disse tre er alle litt forskjellig - ikke mye, men litt forskjell i tykkelsen. Er litt av sjarmen også det, at ingen av de er helt like, men man ser likevel klart at det er "samme" kniven. En kniv jeg liker fordi den er "fin", men som ikke ligger så godt i hånden fordi handtaket er litt for kort og har en liten nedsving på enden, er Brisa (tidligere Enzo) sin "Trapper" modell. Jeg - og noen andre med litt størrelse på hendene. maste derfor på Brisa/Enzo noen år om at de burde lage et litt større utgave av Trapper. Og til slutt kom da Brisa "Trooper". Fasongen på handtaket er ikke ulikt Trapper, men litt lengre - akkurat så hele hånden min får plass. Perfekt. Denne får man f.t. kun i "80 CrV2" karbon stål - som jeg liker veldig godt (men dette stålet krever litt vedlikehold. Får fort patina, og litt overflaterust om man ikke følger med på regntunge dager (overflaterust er som regel lett å fjerne dog) Håndtak på 11,7 og ikke for "buet" mot enden, da ligger den sikkert godt i hånden ja, gratulerer med den!

Gøy 😃 Skribler ned nå og legger ved bilder og mer tekst siden MSR Pocket Rocket 2 - Kun til vannkoking, ved behov for å få alt ned i liten titan-kjele. MSR Pocket Rocket Deluxe - den mest brukte av mine toppmonterte. Deilig med Piezo (så lenge den funker). For solo-turer eller par-turer hvor det først og fremst er koking av vann som er behovet, eller enkel matlaging men fokus på vekt/plassbesparende utstyr. Primus toppmontert sak for gass, fikk i julegave da jeg var 12, ligner på dagens Mimer. Brukt lite etter at MSR PR kom i hus. JetBoil MiniMo - for turer hvor den forpakninga er praktisk. Mest for koking av vann, men egg&bacon i panna funker og fint. MSR Windpro II - Ren gassbrenner, slangemontert - for tresesongs matlaging (ikke bare koking av vann). Takler store kjeler og stekepanne Gass-innsats til Trangia stormkjøkken - for tresesongs matlaging 3-4 personers, gjerne om kidsa er med da den er stødig og ilden skjerma. MSR Whisperlite International - For vinterbruk, kun bensin. Snart 20 år gammel, driftssikker og jeg kjenner den inn og ut, deilig stille. Optimus Nova multifuel-brenner, innsats til Trangia - ønska å kunne dra nytte av Trangian på vinteren. Ikke helt fornøyd med alle løsningene her. Gubbens gamle Optimus Hiker / ettelleranna, to grønne metallkasser med parafinbrennere som han er kjempefornøyd med og har masse rep.sett til etter å ha pusla med de under førstegangstjenesten i militæret, jeg bruker de ikke selv. Ble bl.a brukt på ukestur på Svalbard en vinter. Kvistbrenner! Har hatt og solgt: Primus Omnifuel (nr 1), solgt til Memento mori her inne 😃

Ja, nei det forstår jeg til bruk rundt den tempen hadde jeg ikke vurdert det engang. Men vekta på posen osv så ser jeg for meg at den er kjempefin når det er 10-12 grader om natta slik det ofte er når jeg har vært ut. Litt stiv pris også da hehe.

En slik sovepose jeg linka til har jeg ikke planer om å bruke ned mot 0 det har jeg anna pose til men kanskje ned til 12 rundtom.

I fjor vinter var jeg på telttur med ny Helsport Svalbard dunpose. Den er hele 12 cm tykk og varm. Hadde tre overnattinger i teltet. Luftet den om morgenen i for å hindre fukt. Passet på for å unngå fukt fra klær og teltduk. Hadde romslig tremanns telt alene. Dessverre ble soveposen overraskende fuktig. Vått ytterstoff og litt dunkollaps. Dermed ble den merkbart mindre konfortabel å sove i. Nå nærmer vinteren seg på nytt og jeg drømmer om nye turer. Har noen noen smarte tips for å unngå fuktig sovepose?

Ikke kjent med hvordan fisket er der, men ut fra Gule Sider kart (ofte litt lettere å se grunner i vann her enn f.eks. på Norgeskart) ser det ut som den på enkelte steder er dels langgrunn: Fant også et flybilde fra 2019 på norgeibilder.no hvor man ser konturene av bunnen ganske tydelig:

Har vært i Draksten på ei øy. Skulle hjem igår men ble værfast. Fikk testa teltet rimelig greit da. Ca vind på 8ms med kast opp mot 16 ms. filtered-93CB9F6A-71F3-4661-9511-9804F80264B4.mp4 filtered-5D4F0526-CA3B-410A-A906-03AF783FAD6E.mp4 recorded-4276478548370.mp4 recorded-4274396728901.mp4

I juni 2019, gjorde jeg et forsøk på å komme meg på toppen av Bleia i Lærdal. Etter litt feilnavigasjon, kom jeg ikke i mål der. September 2021, gjorde jeg et nytt forsøk, men etter bare et par timer, ga jeg opp pga. manglende motivasjon. Tredje gang er sjarmen. Eller? Ved ankomst parkeringsplassen var det mørkt. Derfor ble det overnatting i bilen. Neste morgen var jeg klar for action. Hadde planlagt en svært direkte rute mot Bleia. Kom meg over den lille skogen i starten. Bare stein, stein og mer stein videre fremover. Må kikke litt tilbake også for å se hvor langt man har gått. Et stille fjellvann. Etter flere timers gåing, kunne jeg endelig se Bleiaskarvatnet, som er et vann før man går opp til Bleia. Hadde planlagt at dette skulle være camp. Satte meg ned, tok av sko og sokker, og jammen kom ikke solen frem også. Fikk spist litt sen frokost. Ville ikke sette opp telt enda, tenkte at det er en sjanse for at jeg kan gå et stykke tilbake etter å ha vært på Bleia. Gjemte sekken min i en steinrøys, vet aldri hvem som kan lure rundt i fjellet. Tok med meg vannflasken i hånden, og startet turen opp mot Bleia. Det ble enda mer stein, stein og stein. Slitsomt når man ikke har en sti å gå etter, og må balansere på steiner hele veien. Begynte å kjenne at det ene kneet ikke var 100% bra. Men det gikk overraskende raskt å komme seg opp, trolig fordi jeg ikke hadde en tung sekk på ryggen. Etter ca. 5,5 timer siden start fra bilen, var jeg på toppen. Ble tid til noen bilder, før jeg tok fatt på turen nedover. Jeg har aldri vært den som sitter på toppen i timesvis, det er bare kjedelig. Men så er jeg alltid på tur alene. Kanskje mer hyggelig med pause på toppen hvis man er sammen med noen. Ikke vet jeg. Da jeg startet nedoverturen fra Bleia mot Bleiaskarvatnet, tenkte jeg at jeg kan trolig gå et godt stykke tilbake mot bilen allerede i dag, så blir det kortere å gå i morgen, og kommer meg raskere hjemover. Valgte en litt annen vei ned mot Bleiaskarvatnet, litt snillere rute (deler av veien), men litt lenger. Dessverre begynte begge knær å murre, det skjer som oftes på vei nedover. Gikk tregere og tregere. Kom meg endelig ned til vannet, da var det ingen sjanse for at jeg kunne gå videre. Knærne var ødelagt. Satte opp teltet, og la meg ned for å slappe av en stund før middag. Middag (og kveldsmat) ble luksus denne gangen: Pølse stekt i smør + potetmos med ekstra salt. Etter middag, var klokken bare 16:30. Resten av dagen ble brukt på å slappe av i et glovarmt telt med nettbrett (med mye serier lagret på minnekort), en iskald boks brus (som hadde ligget i vannet i en del timer) og litt nøttesnacks. Ikke noe mobilsignal i camp, og det hadde vært manglende signal stort sett hele turen, unntatt toppen av Bleia. Veldig rart å ikke kunne "sjekke noe veldig raskt" på mobilen. Litt slitsom natt, da luftunderlaget ble tomt for luft mange ganger, som betydde at jeg måtte fylle det opp igjen flere ganger i løpet av natta. Dette var egentlig det perfekte underlaget, ekstra bredt og mykt & godt å ligge på, når det var luft i det da. Neste morgen var det også flott vær. Pakket sammen og startet turen hjemover. Valgt en annen rute tilbake, som endte opp med å være mye snillere mot 2 dårlige knær. Var ikke så mye opp og ned, men litt lengre. Etter noen timer kom jeg inn på en sti som jeg fulgte resten av veien. Måtte over en elv. Fant ikke noe godt krysningspunkt, kanskje det var lengre oppe? Derfor vasset jeg bare over, uten å bry meg. Jeg ble klissvåt nesten opp mot knærne, skoene fulle av vann. Men brydde meg ikke, siden det ikke var så langt tilbake til bilen. Må innrømme at det var litt gøy å gjøre noe jeg normalt aldri ville ha gjort. Da jeg kom frem til parkeringsplassen, valgte jeg å ta en rask dukkert i elven ved siden av parkeringsplassen. ISKALDT! Kjempeflott å kunne vaske av seg den verste svetten og ta på seg rene klær, før man setter seg i bilen og kjører noen timer. Da kan jeg endelig krysse av Bleia fra listen. Dette hadde vært en fin dagstur om det ikke hadde vært for dårlige knær. (Turen fant sted 8. og 9. september)

Så gøy med skomaker i Askim 😃 barndomstraktene jo, vurderer å sette ham på jobben med gubbens Varg Polar skisko! Minnes Askim som særs livlig, men det kan jo være fordi jeg oppholdt meg der i alderen 16-19 😅

Hei hei. Ikke på vidda i 70 effektive minus. Da hadde dette vært en helt annen post. Bare begynne å sove ute i telt i litt kaldere forhold. Som du sier, snø og 10-12 minus ser jeg for meg som bra uteordring til å begynne med. Men med tanke på kidden og det å slå opp enkelt og også kunne flytte teltet hit å dit er d viktig for meg at d er et kuppeltelt