Søk i nettsamfunnet

Det finnes også en størrelse med 16 kg propan. Felles for propanflaskene er jo et mye høyere trykk enn på butanboksene, så enten må man ha reduksjonsventil og brenner som passer sammen, eller så må man ha høytrkksbrenner. Alt er å få kjøpt. Butan brennere opererer ofte på trykk på en til to bar, mens propan høytrykk arbeider rundt 8-10 bar. Vanlig gassutstyr for hytter og campingvogner bruker en trykkregulator som reduserer trykket ned til 28-30 millibar. Skal du bruke butanprimusen på propan så trenger du en regulator som gir ut rundt 2 bar. Ikke spesielt proaktisk, men gøy å leke med.

Bytt til 12/70-32 gram (Om du ikke skal skyte mye gås)

Bestilte denne underquilten fra OneTigris: https://www.aliexpress.com/item/OneTigris-Lightweight-Full-Length-Hammock-Underquilt-Under-Blanket-10-F-to-21-F-12-C-to/32790617359.html?spm=2114.search0104.3.1.UmS45V&ws_ab_test=searchweb0_0,searchweb201602_1_5130011_10152_10065_10151_10344_10068_10345_10342_10343_51102_10340_10341_10609_5000011_10541_10084_10083_10307_10610_5080011_10539_10312_10059_10313_10314_10534_100031_10604_10603_10103_10605_10594_5060011_10142_10107,searchweb201603_2,ppcSwitch_4&algo_expid=c1593f0b-f55a-4eb6-8bdc-70969c781cb6-0&algo_pvid=c1593f0b-f55a-4eb6-8bdc-70969c781cb6&rmStoreLevelAB=0 betalte rundt 470,- mener jeg å huske. Har ikke testen den enda, men håper på å få til en tur i Januar. OneTigris skal visst lage gode produkter til lave priser

Navn: THE SCARIEST EVENT OF THE YEAR | CLIMBING SLOGEN Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-12-16 Innsendt av: Isak Knutsen Ny video på kanalen! Denne gangen fra turen jeg var på i sunnmørsalpene hvor jeg blant annet besteg Slogen, den råeste toppturen jeg noen gang har vært på! Anbefaler sterkt å ta en titt på denne videoen, muligens min favoritt så-langt! THE SCARIEST EVENT OF THE YEAR | CLIMBING SLOGEN

Sterkt inspirert av Torbjørn Ekelunds mikroekspedisjoner omtalt i boken «Året i skogen» i skogen så ble fjorårets julegave til min kone; tolv teltturer, en tur pr mnd. Vi er riktignok ikke helt i mål, ettersom vi fremdeles mangler desember, men vi har stor tro på at den går i boks også. Dersom du ikke har ordnet den viktigste julegaven enda, så er ideen herved luftet. Vedlagt er to forslag, første med 12 turer en hver mnd eller en litt lettere variant med 12 turer (da uten at det nødvendigvis trenger å være en pr. mnd). Som min kone uttalte; et forslag om telttur i januar hadde blitt blankt avvist, men en telttur i hver måned var en spennende utfordring. Vi hadde, før dette stuntet, aldri ligget i telt annet enn i sommermånedene. I de mørkeste månedene så er har hovedsaken vært campen og overnatting og mindre fokus på turen. Det eneste kravet vi stilte til teltplassen var at vi ikke skulle se ett lys eller høre en bil. Turrapport.pdf Julegavetips.pdf

Har fått teltet i dag. Mitt veide 2090 gram uten seamsealer og lappesaker. Må jo ned 300 gram for å bli som Helsport sier. Tipper man da må plukke ut lommene inni teltet, rep.kit stenger og posen. Står at det er 8 plugger på tilsammen 140 gram, men det var 12 på 140 gram. Ellers står det på en lapp inni teltet 2015/7xxx ett eller annet. Tolket dette som årstall. Luktet ganske kraftig «militærlukt» av det. Virker som de har fått en stor batch fra Helsport og selger ut rester, alt tatt noe ubrukt i retur. Ellers var teltet akkurat stort nok. Ikke noe ekstra plass. Takhøyden kan jeg leve med selv med 6,3mm underlag. Mange fine detaljer. Litt usikker på hvor bra ventilasjon det blir med bare de mygglukene åpne. Lukket jeg alt igjen så var teltet helt tett. Luften gikk ikke ut av balongen når jeg tok ut stengene. Blir spennende å sjekke kondens også. Forteltene er små, klarer vel å få inn en sekk der og sko. Å fyre primus i det teltet tør ikke jeg. Hadde kanskje trodd det var litt mer solide stenger (tykkere). De var også litt trege å skyve inn. Alt i alt var førsteinntrykket positivt.

Navn: Beerenberg på Jan Mayen Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-12-11 Innsendt av: fjellfrost Satt sammen en liten video fra en Beerenberg bestigning våren 2017. For å se mer av den unike naturen Jan Mayen har, se også drone filmen som jeg og min kjære filmet sommer 2017 fra store deler av øya. Beerenberg på Jan Mayen

«Bussetsu ma ka han nya ha ra mi ta shin gyou / Kan ji zai bo sa gyou jin han nya ha ra mi ta ji / Shou ken go un kai kuu do issai ku yaku / Sha ri shi shiki fu i kuu kuu fu i shiki / Shiki soku ze kuu kuu soku ze shiki / Ju sou gyou shiki yaku bu nyo ze / Sha ri shi ze sho hou kuu sou / Fu shou fu metsu fu ku fu jou fu zou fu gen / Ze ko kuu juu mu shiki mu ju sou gyou shiki / Mu gen ni bi zesshin ni mu shiki shou kou mi soku hou / Mu gen kai nai shi mu i shiki kai / Mu mu myou yaku mu mu myou jin nai shi mu rou shi yaku mu rou shi jin / Mu ku juu metsu dou / Mu chi yaku mu toku i mu sho tokko / Bo dai satta e han nya ha ra mi ta ko / Shin mu ke ge mu ke ge ko / Mu u ku fu on ri issai ten dou mu sou kuu gyou ne han / San ze sho butsu e han nya ha ra mi ta ko / Toku a noku ta ra san myaku san bo dai / Ko chi han nya ha ra mi ta / Ze dai jin shu ze dai myou shu ze mu jou shu ze mu tou dou shu / No jo issai ku shin jitsu fu ko / Ko setsu han nya ha ra mi ta shu soku sesshu watsu / Gya tei gya tei ha ra gya tei ha ra sou gya tei bo ji so wa ka / Han nya shin gyou» På de nær 1300km jeg gikk på Shikoku har dette omtrent vært mantraet mitt. Ikke omtrent, det har vært mantraet mitt, jeg har resitert disse ordene, eller sutraen, rundt 180 ganger i løpet av turen min. Noen ganger alene, andre ganger i selskap med andre, og flere ganger i nærhet av større grupper som resiterer sutraen i rytme og flerstemt sang omtrent. I motsetning til dem så uttalte jeg sikkert ikke den korrekt, jeg snakker ikke japansk. En fellesnevner for mange av templene er trapper, mange. Her på veien opp til tempel #10, Kirihataji. Spol tilbake 47 dager og jeg befant meg i Tokushima, som er en av de større byene på Shikoku i Japan. Jeg har akkurat kommet tilbake fra Ryozenji, foran meg på sengen lå det en stråhatt (sugegasa), en hvit vest (hakui) (begge to med inskripsjoner på), en bok som kalles for en nokyocho, en stola (wagesa), en hvit bag (zudabukuro) og en bunke med navneslipper (osamefuda). Alt man trenger for å identifisere seg som en ohenro på Shikoku 88 Temples Pilgrimage, som er årsaken til at jeg befant meg der. Foran meg lå en gammel pilegrimsferd til 88 hellige steder, eller templer, på Shikoku. Ruten er litt under 1200km lang og strekker seg rundt hele øya, er sirkulær i den form at det er normen å returnere tilbake til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Man trenger ikke å starte fra tempel #1, Ryozenji, som jeg gjorde. Så kort fortalt, jeg hadde rundt 120 mil å gå, hvor jeg skulle besøke 88 templer underveis. På hvert tempel er det er foreskrevet rituale å følge, som innebærer å resitere nevnte sutra. To ganger. Vandrende over en rygg på vei til tempel #12, Shosanji, med solstråler som filtreres gjennom drivene skyer. Ryozenji er som nevnt det første tempelet jeg besøkte og som da ble startstedet for vandringen min. Været var flott. Etter å ha ankommet tempelet, gikk jeg igjennom tempel-ritualene (eller etter hvert rutinene), de er som følger: bukk en gang ved hovedporten til tempelet i retning hovedhallen (hondo); vask hendene og munnen i vaske-servantet, jeg kan nå ta på meg stolaen; ring en gang i klokketårnet for å melde om min ankomst; så resitere sutraene (det er flere enn den ovenfor) i hovedhallen (dette gjøres etter å ha tent på røkelse, ringt på nok en bjelle, plassert navneslippen min i en boks og gitt en donasjon); så gjentas forrige punkt i daishido-hallen; motta tempel-stempelet i nokyocho-boken. Når jeg forlater tempelet skal jeg igjen vende meg mot hovedhallen og bukke en gang. Høres det mye ut? Det går egentlig ganske så greit etter hvert, øvelse gjør mester, men språkdelen av det tar lengre tid. Noen ord om nokyocho-boken, denne fungerer som et bevis på at du har vært på et tempel og vist din respekt til Buddha og Kobo Daishi der. For hvert tempel får du et stempel og en kalliografi i nokyocho-boken, kalliografien blir skrevet for hånd. Når man har gjennomført pilegrimsvandringen har man da en unik suvenir fra turen. Bestigning av Mount Benten, Japans laveste fjell i henhold til guideboken, 6moh. Den første dagen ga meg et godt bilde av hvordan ruten var, det er mye vandring langs vei eller på asfalt, innimellom brutt opp av lengre eller kortere turer på sti og mykt underlag. Jeg besøkte seks templer på veien, et godt grunnlag allerede i starten for å bli kjent med ritualene. På det sjette tempelet, Anrakuji, skulle jeg også overnatte. Shashingatake, okunoin eller den indre helligdommen til tempel #21, Tariyuji. På vei rundt Shikoku veksler ruten mellom å gå blant dyrket mark, gjennom skog, gjennom og forbi små landsbyer og større byer, langsmed kysten med utsikt over havet. Mye av vandringen er flat, men en titt på høydeprofilen til ruten og man får avkreftet at det ikke finnes stigning på den. For ruten tar også henroene opp over fjellene rundt øya, selv om det ikke er snakk om de høyeste fjellene. Det høyeste punktet på ruten er på rundt 960moh, Mt. Unpenji (også hvor tempel #66, Unpenji, befinner seg). Men det fjellene mangler av høyde, tar de igjen med bratthet. På sett og vis kan man kalle fjellene som ruten går igjennom for veldig bratte skoger. Og stiene kan være forræderiske, spesielt hvis det regner eller har regnet. På enkelte steder på kartet er det merket med ‘henro-korogashi’, som rett ut betyr henro faller ned. Pacific sunrise, fra Ozaki. Underveis på turen overnattet jeg på enkelte templer, både betalt overnatting (shukubo, som inkluderer middag og frokost, samt tilgang til tempelets badehus) og gratis overnatting (tsuyado, som bare er et tilgjengelig rom man kan bli nødt til å dele med andre henroer). For det meste overnattet jeg på såkalt minshuku og ryokan, lokale japanske hoteller hvor man sover på en futon i et sparsommelig rom med tatami-matter, med felles middag og frokost (noen ganger uten mat, noen ganger servert på rommet). Det ble og en del overnattinger på hoteller, små og store. Rundt omkring langs ruten finnes det også gratis overnatting for henroene, såkalt zenkonyado. Jeg overnattet i enkelte av disse, alt fra flotte rom med tilgjengelig dusj, toalett, aircondition og vaskemaskin, til rotete, skitne og støvete rom. Jeg møtte også en annen henro som hadde en zenkonyado hjemme hos seg. Jeg fikk beskjed om å ringe han når jeg var på enten tempel 68, 69, 70 eller 71. Jeg gjorde så og han kom og hentet meg, gratis overnatting og mat. Gjestfrihet. Mer om det senere. Mamushi viper, ikke gøy å tråkke 20cm unna denne rakkeren. På de 44 dagene jeg brukte på å gå rundt øya og besøke templene opplevde jeg mye, og fortelle om alt har jeg ikke tid til her. Jeg er nysgjerrig av natur og dette fører også til at jeg alltid går lengre enn tenkt. Dette førte også ofte til at jeg befant meg på stier som det virket som at det var ingen andre enn meg som gikk på. Tenk overgrodde stier fulle av edderkoppnett (med gufne neon-sprakende edderkopper i og) som jeg måtte kave meg gjennom (ruten går gjennom en god del tunneler, men som regel var det også en alternativ fjellrute til disse, som jeg da valgte å gå). Fra tempel #38, Kongofukuji. Det var alltid dagene som tok meg opp i fjellene jeg gledet meg mest til, den første kom på den tredje dagen. Da ledet henromichi meg opp i fjellene til tempel #12, Shosanji, på en rekke av bratte opp- og ned-stigninger før jeg var framme. Hardt arbeid, men vel verdt det. Dette skulle gjenta seg utover turen. Underveis klatret jeg også opp Mount Ishizuchi, det høyeste fjellet på den vestlige delen av Japan (1982moh). En tøff tur opp, som involverte flere seksjoner hvor jeg måtte bruke kjettinger for å komme opp, men det var ingen utsikt å få, over fjellet lå skyene tungt. Jeg fikk også gleden av å klatre opp på Japans laveste fjell, Mt. Benten, på hele 6 meter over havet. Det var slitsomt, ingen utsikt fra toppen, men jeg var stolt over bragden. En gruppe med henroer som resiterer sutraene i felleskap i tempel #39, Enkoji. Men ruten bød også på flotte strekninger langs kysten med utsikt over Stillehavet, jeg var også så heldig å få oppleve en aldeles nydelig soloppgang, pacific sunrise, en morgen (hvor solen ser ut som at den smelter i vannet). Jeg fikk gleden av å besøke Dogo Onsen, for de av dere som kjenner til Hayao Miyazaki og Studio Ghibli så er dette ett av badehusene som ble brukt som inspirasjonskilde for det i Spirited Away. Dogo Onsen, et av japansk eldste og mest historiske badehus, i Matsuyama. Jeg opplevde å tråkke farlig nær en mamushi viper, en meget giftig slange, det var ikke et artig øyeblikk, men jeg slapp unna med skrekken. En annen gang ble jeg faktisk bitt av en edderkopp og gikk resten av dagen nogenlunde nervøs, og vurderte flere ganger om jeg burde oppsøke lege. Helt til jeg om kvelden snakket med en japaner som sa at det ikke var giftige edderkopper på Shikoku. Jeg ble beroliget da. Nå etter å ettersøkt litt mer, er jeg ikke så sikker lenger…. Fra toppen av Mount Chikamiyama, etter å ha klatret opp i en tyfon. Imabari nedenfor, sett gjennom et øyeblikks vindu i regnskyene. Ikke alltid var motivasjonen like sterk. Etter litt over tre uker på vei havnet jeg i en lang periode med dårlig vær og så ikke solen igjen før etter ti dager. Det var først etterpå jeg fikk høre at det var en massiv tyfon som hadde feid inn over Japan når jeg var der (i alt var det tre tyfoner under turen). Jeg slapp unna den verste delen av den og skal være glad for det. I Osaka var det flere personer som mistet livet når den herjet, da de ble tatt av et jordskred forårsaket av tyfonen. Og jeg som klatret opp på toppen av lite fjell i den, sta og dum som jeg er, Mount Chikamiyama. To kvelder på rad sto jeg på rommet mitt med en kald øl i den ene hånden og hårføneren i den andre og tørket klærne og skoene mine. Torii for Ishizuchi Jinja Jojusja, på vei opp til toppen av Mount Ishizuchi. Det største problemet var ikke uventet kommunikasjon, men forekom seg ikke rundt det å sørge for det man trenger. Det gikk nogenlunde greit. Å kunne ta like stor del i det sosiale langs ruten var vanskeligere. Når jeg ikke kunne snakke japansk, og engelsk-kunnskapene til de jeg møtte ikke var de største, ble det ofte til at jeg ble litt utenfor. Mange brukte en oversettelses-app for å snakke, men oversettelsene der var innimellom rett ut komiske. Likevel, det gikk bra og en god del kunne jeg snakke med. Den siste biten av klatringen opp til toppen av Mount Ishizuchi, gikk opp denne bratte ryggen, dekket av skyer og kraftig vind. Å komme til et tempel var alltid bra. De fungerte nesten som lykkepiller noen ganger, og ga merkverdig nok en større mening med turen, selv om jeg ikke er religiøs av meg på noe som helst vis. Men alle innehar en viss ro og atmosfære som gjør noe med en på en tur som dette. Det er få templer av skikkelig størrelse man besøker (hvis man sammenligner med de store templene fra Kyoto o.l.), men alle hadde vært sitt lille særpreg. Av templene likte jeg aller best de som lå oppe i fjellene og inne i skogene. Yakuriji-tempelet som ligger nedenfor noen klipper. En liten ting til man bør nevne som er viktig for denne pilegrimsvandringen er settai. Dette er gjerne gaver eller hjelp fra lokalbefolkningen til henroene, og kan være alt fra små gaver som sjokolade til tilbud om å bli kjørt til neste tempel (eller et annet sted, som der man skal overnatte), og penger. Det er regnet som uhøflig å takke ned til settai. Det er ofte slike korte møter med lokalbefolkningen som betyr mest og. Så selv om språket innimellom var et problem, møtte jeg likevel på mange folk, som var snille, høflige, nysgjerrige og artige. Tilbake på tempel #1, Ryozenji, etter 44 dager rundt Shikoku. Det er så mye mer som kunne bli skrevet om denne turen, som med alle lange turer. Men detaljene får jeg spare til jeg legger dem ut på bloggen. Jeg ankom i alle fall Ryozenji igjen etter 44 dager, det var ganske rart å komme tilbake til tempelet jeg hadde begynt å gå fra for så ‘lenge’ siden. Da hadde jeg gått sammenhengende uten å hatt en eneste hel hviledag, så neste dag ble min første, tilbragt i Tokushima. Grytidlig neste morgen tok jeg fergen som gikk kl 03:00 til Wakayama og tog derfra til Kudoyama for å gå choisimichi til Koyasan, en eldgammel pilegrimsled opp til det hellige fjellet for Shingon-buddhismen. Det er vanlig å reise til Koyasan etter endt pilegrimsvandring for å vise sin siste respekt til Kobo Daishi som sies å sove i en evig meditasjon der. Å komme til Koyasan var for meg en blandet følelse, på den ene siden var det veldig flott der, men det var og veldig mye folk der (utrolig mange turister). Og en lang verden unna den stille kontemplasjonen jeg hadde følt i templene på Shikoku. Fra Koyasan, Danjo Garan. Jeg har laget en video som viser min nokyocho-bok: En video jeg tok opp fra tempel 38, Kongofukuji (husk lyd): For de som er interessert i å vite litt mer om denne turen, kan man besøke følgende lenker (og etterhvert bloggen min, som jeg jo som vanlig vil oppdatere etterhvert): http://www.shikokuhenrotrail.com/ https://followingthearrows.com/shikoku-88-temple-pilgrimage/ https://randomwire.com/japan/shikoku/ Dette var en helt annen opplevelse enn de jeg har vært på før.

Bilstrikk og teinetau har jeg liggende, og da blir det det! Jeg bruker bare en 16-22mm hullsag til å lage hull til å feste tauet i dekkene med, trenger ikke bolter eller noe annet der slik jeg ser det. Takk for tips

Hvis du begynner og leite her finner du en zillion meninger om pakking og sekker. Den største sekken min er på 65 liter, det regnes som lite, men her har jeg god plass, på bilde ser du sekken med soveposen i bunn og teltet på tvers over denne. Jeg har også med en "camping Stol" Helinox Zero. Når jeg bruker 55 liter sekken min legger jeg teltet under topplokket det er mange fordeler med det. Vekten av det jeg har med meg hvis jeg ikke skal leve helt asketisk er 12-14 kg.

Eg blei sittande å lesa i denne tråden her i dag tidleg. Skal ha ett eller Anna til å ha øve meg, i fyrste omgang vår og haust under tregrensa. Trur da får bli enten den på 9 eller 12 kvadrat frå magasinet eller den 2,85 x 3,8 frå magasinet. Eg veit ikkje korleis eg legg inn ein link til ei Anna nettside frå nettbrettet eg skrive frå. Godt mulig da blir preseningen frå Biltema siå eg er i sparemodus. Har noke passelig tynn flagglina liggande.

Nå har primus steget så enormt på nettet så jeg er nesten villig til å selge en reserve 111, en ubrukt bråkebrenner, men før jeg legger den ut på Finn bør jeg vel høre her, er det virkelig noen som vil gi 2000 kroner + frakt for en slik? Så en Fuhrmeister no 8 i uorginal stand som gikk for 12 og et halvt tusen på ebay! https://goo.gl/5WXWHW dsk

Fint klar morgenen, men ser att det er noe vær på gang. Mye løs snø, synker langt nedi. Fikk besøk av @kokken81 i går kveld. Minus 12 grader. Har satt ned hovedfeste for igloo byggeren. Men finner ikke igjen et lite feste. Håper jeg bare har glemt å pakke det, og ikke mistet det.. Kona får sjekke i kveld. Gått opp stier og laget latrinegrop. Strammet opp teltet, litt Klundrete å få det til å stå greit i bare løssnø. Snøankerene funker bra, der hvor jeg tråkket flatt i går, ga bra feste i dag. Funnet lita buske, så da er veden i boks. Bomp-i-bomp dunjakke er gull verdt 😀 i kulda. Har med msr xkg og whisperlite, begge funker bra, men xgk brenner renere. Whisperlite kun til kosefyring. Tør ikke smelte snø på den når jeg er alene på tur.

Det er jo forskjell på utstyrshysteri, et sunt forhold til hva som trengs og ikke trengs og asketisme/ubrukelig utstyr. Da jeg var speider på 90-tallet hadde vi mye av det vi kan kalle «konstruktivt press», de eldste overførte på en grei måte sin kunnskap ved diskusjoner. Dette førte til at tynne løypeski ble byttet ut med fjellski, og tynne billigposer ble byttet ut med Ajungilak eller Helsport, at en del av fars gamle rammesekker ble byttet ut med Lill Sport og Berghaus var neppe utslag av hysteri det heller, men det hjalp nok noe på framdrift og humør. Likeledes at polvotter og hansker ble byttet ut med ullvottene man uansett hadde med en vindvott utenpå. Dette var jo det vi kan kalle forholdsvis dyre ting på den tiden. Lill – Sport sekken jeg fikk i 12 – årsgave kostet vel fort 1200 kroner, Tyin Elite posen jeg kjøpte som 16 åring 2600,-. I dag koster tilsvarende produkter enten det samme eller mindre, og man tjener betraktelig bedre. De speiderne jeg har i dag, ser ikke ut til å oppfatte formaninger og råd, eller så er det foreldrene som heller kjøper dataspill i bursdags og julegave, for de fortsetter å møte opp med små sekker, med posen hengende utenpå, biltema underlag, hansker og tynne ski og skisko uten gamasjer. Tror aldri jeg har overhørt en diskusjon om soveposer eller fjellski. Og vi skal jo helst ikke bidra til noe utstyrspress. Vi prøver å både rådgi og vise, men det ser ikke ut til å slå inn før der 17-18. Jeg tror dette viser en forskjell, å forvente at utstyr i løpet av noen år tilpasses økt bruk og derigjennom også åpner for nye utfordringer, kontra å begynne på toppen, eller å gi blanke. Det er en tredeling, og middelveien ser for min del ut til å være mest fornuftig her. Forekommer meg at det må jo bli en del bomkjøp om man ikke har peiling på hva man trenger, for de færreste sportsbutikkene (med hederlige unntak for spesialbutikker) har mye kompetanse på friluftsliv (de er nok gode på joggesko og fotball, 75 mm bindinger derimot…) Eller særdeles ukomfortabelt om man ikke har noe utstyr. Ellers; gikk en skitur med samboeren i helga, hun hadde Åsnes Nansen med kortfell, jeg hadde et par gamle Madshus treski som jeg plukket opp på et loppemarked. Alt i alt var det nok liten forskjell på framdrift oppover, treskiene satt godt, fellene satt godt. Er man garantert kaldt vær – dvs. lavere enn – 5 er treski egentlig bedre da man slipper å plukke av kortfellene for å få noenlunde brukbar fart i nedoverbakke, samtidig som man har noenlunde greit feste for å trekke pulk. Så man skal ikke kimse av treski.

Intro 22:00 på lørdagskvelden satt jeg å så ut på klarværet. Innom yr.no og det skulle være kaldt og klart, men bare i natt. Var alene hjemme, så jeg bestemte meg for å ta med soveposen, en sekk med ved og litt mat for å overnatte ved "Rampa" på Kleiva. Litt inspirert av @Terka sin tur til Gaustatoppen med enda seinere start. Rampa er bygget for mange år tilbake og brukes til å hoppe ut med hangglider. Et fint utsiktspunkt. Brukte knappe 20 minutter på å pakke. 22:56 Første bilde jeg tok, løst pakket pulk, går dårlig i veldig bratte trapper, så jeg gikk rundt. Å gå to turer gadd jeg ikke. Snøplogkanten ble første hinder. 23:01 Første velten var et faktum. Oppgått smalt spor er garanti for pulkvelt. 23:29 ser på værstasjonen ca en km unna at det blir en kald natt som forventet. 23:30 Bamse liggeunderlag, reinskinn og Helsport Ly gapahuk som reflektor. Bålet i full gang, hurtigstartet det med ferdige peisekubber og rødsprit - veldig langt unna de som skal bare bruke tennstål. Rask varme var viktigere enn kule bilder. 00:25 Smelter litt vann, trenger varmtvann til Nalgene flaska - som jeg bruker som varmeflaske nederst i soveposen. Den bakte poteten ligger i bålet, til litt nattmat, mens jeg nyter utsikten. 00:59 Det drar litt på med kulda, som forventet, men ikke noe trekk eller vind. 01:14 Månen titter over kanten når jeg kryper ned i den gamle militære soveposen til 300kr, for å sove. 07:14 Morgenen er mørk, og tåka har lagt seg i bygda i løpet av natta. 07:14 Månen har flyttet seg, til andre side, selv om den sikkert har stått i ro, og det er jorda som har snurret. 08:24 Ligger varmt og bra i soveposen, det frister ikke å stå opp, så bildet ble tatt liggene. 08:26 Den lokale værstasjonen på Kleiva, som Stig har laget, gir både info og bilder, kamera står sørover, og det ser ut til å bli en fin dag. Den er mye brukt av den lokale befolkningen. 08:50 Det begynner å trekke/blåse litt. Er nok rester av uværet "Cora" som jeg merker. Glørne i bålet blafferer opp. Har med tørr opptenningsved som jeg legger på. Glemte å tømme kaffekjelen, så den var tæla selv om den stod nesten oppi bålet. Nok et tegn på en kald natt. 08:53 Rask fyr i bålet med tørr ved, glør og vind, optimale forhold, trengte ikke fyrstikker. Ligger nesten oppi bålet. 08:53 Flotteste lyset er når sola står opp, da er det men minutter som her viktige å få med seg. Her syns også toppen av rampa. 08:57 Kaffe på gang, nydelig himmel i fjellrekka rundt. 09:13 Fargene endre seg minutt for minutt. Fascinerende skue. 09:40 Bygda ligger under et lokk, det trengs mer vind og litt sol for å få det vekk. 09:40 Ligger så nære at jeg kan strekke meg bort til bålet. Glad jeg tok med jervenduken til å ha soveposen inne. Vinden er sjelden sur og kald. Burde nok hatt med mere klær. 09:51 Sola dukker opp, og jeg nyter det mens jeg spiser. 09:51 Lyo middagsrett til frokost, hadde nok pakket veldig raskt, for det var ingen frokost med. Vinden gjør det veldig kaldt å spise. Kan ikke huske sist jeg spiste med hansker på når jeg nesten satt oppi bålet, for å holde varmen. Etter maten ble det hurtigpakking for å holde varmen. 10:16 Ikke store plassen jeg har brukt. Var benken breiere kunne jeg ha sovet på den. 10:18 Perfekt pakket pulk, men velter gjør den også på hjemveien. Ønsker meg selvstabiliserende pulk. 10:53 Hjemme igjen, etter ca 12 timer ute i marka. Pakket alt inni jervenduken, slik at det ikke ble snø over alt, dessuten er det superraskt. Konklusjon: Artig enkel tur, som må gjentas.

Da har jeg tatt til fornuft og endret ordren til 200 cm. 17 cm lengre enn kroppslengden klinger plutselig mye bedre enn 12 cm. Tror jeg vil ha mer igjen for det i de aller fleste tilfeller dette paret skal bli brukt. Takker igjen for råd og innspill, @Tessatroll,@martin.m og @Espen Ørud !

Godt nok utstyr er viktig, uten tvil. Vil man koste på seg det nyeste og dyreste, må det være opp til den enkelte. I mine øyne blir det feil fokus når utstyret er viktigere enn selve opplevelsen av herlig natur. Å teste en sovepose ned mot T-limit eller se hvor mye teltet tåler er selvfølgelig spennende, noe broren min og jeg gjorde ganske ofte. Jeg gikk 12 mil over vidda i olabukse og pæler (støvler), billig telt og alt for varm sovepose. Kunne fint tatt en budsjettur over Hardangervidda i dag. Hvis man vet hva man går til duger det meste av utstyr.

Ein øvelse som er bra for å stabilisere er eksentriske tåhev på ein fot i slengen, til dømes i ei trapp. Hev opp, og hold igjen medan du sakte slepp helen ned så langt du kan. 3 sett a 12 reps på kvar fot med litt pause mellom. Gåande utfall er også ein måte å trene stabilitet og balanse sidelengs. Så til slutt ein "pensjonistøvelse" som eigentleg gjer utruleg godt for alle føter i alle aldre; sett deg i ein stol med ein koppehandduk under føtene. Bruk tærne aktivt for å trekke meir og meir av koppehandduken saman under fotbladet. Aktiverar musklane under fotbuen i særskilt. Elles er det lurt å gå litt med sekk om du skal gå på ski med sekk. Gjerne litt i motbakker, så utfordrar du baksida di litt og herder akilles.

Glimrende vinterrapport fra deg, fin lesning til kaffekopp nummer to her på 12 timer skiftet før vi starter på et nytt år Ser frem til flere gode rapporter fra deg i 2018

Dette var en artig tråd å lese igjennom, selv om det er 1117 dager siden sist aktivitet så velger å gjenåpne tråden for å høre om flere erfaringer. Har dere gjort noen endringer eller utviklet vinterhammock oppsettet på noen måte? Jeg driver selv å planlegger en tur nå til januar/februar i hengekøye, å bør forvente (det værste) temperatur ned til -20°c. Selv så håper jeg på rundt -10°c, da dette blir min første tur på vinteren i hengekøye. Planen er å bruke UQ fra OneTigris -12°c, Helsport pose -18°c som TQ, og en tykk parkas jakke rundt fotenden av alt. Jeg kan også legge et refleksjonsteppe mellom hengekøye og UQ om dette vil bidra med varmen. Så har jeg såklart tarp over. Jeg har også et tykt ullteppe som er 1,5x2 meter, og lurer på hvordan jeg skal bruke dette på best mulig måte, henge det over ridgelinen slik at det dekker sidene mine, legge det over meg som en dyne, eller bruker det under meg? Enten mellom uq og hengekøye eller i bånn av hengekøye. Hva tenker dere? Av klær så kommer jeg til å ha på meg noen tykke raggsokker i ull, ullundertøy, ullbaff og en balaklava i flis, kanskje en tykk flisgenser med stor hette eller ullgenser og evt en joggebukse om det blir for kaldt. Hva tror dere? Høres dette greit ut? Det skal også sies at jeg kommer til å være i nærheten av en hytte som jeg kan trekke meg tilbake i om det blir for kaldt. Men velger å tro at det ikke skal være nødvendig

Jo, vi har 12 hunder fortsatt, og tanken var å ha Et par hunder med å trekke, Ønsker ikke kjøre stor spann med lille jenta med, om noe skulle skje. Tanken da om å prøve nordisk slede er jo ikke dum sånn sett.

Hei Jeg vurderer å skaffe meg en vinterpose nå, og har tenkt litt på Isbjørn. Både Jan Mayen og Bjørnøya da jeg ikke har noe problem med at det er litt vekt. Det det står på til meg er om Jan Mayen rett og slett kan bli for varm under "normale forhold" (f.eks -8 til -16) på det norske vinterfjellet med sin comforttemp på -22 .. Bjørnøya har jo en comforttemp på -14 men tenker lakenpose og ull nede i posen får opp comforttemp betraktelig om forholdene skulle bli ekstreme? Håper noen har litt greie, kanskje noen har brukt disse posene også?

Test blir ofte brukt som et sekkebegrep for alt som har med omtale, så ikke alltid de sier så mye om et produkt. Som @Tessatroll skriver burde det å oppgi bruksdager/døgn være obligatorisk for at leseren skal kunne vurdere testen. Hvor lang tids bruk som er nødvendig er helt avhengig av utstyr. En trenger ikke 100 dager for å si om en spork er god å spise med (men kanskje mer enn 2 måltid for å sjekke om den knekker når det blir kjølig i lufta). For et telt må det noen døgn til for å bruke det under de forholdene teltet er beregnet, og ganske så mange om slitestyrke skal vurderes. En av utfordrignene med tester i blader, og på blogger er muligens at når utstyret først er testet lang tid, slik at en kan si noe om slitestyrke, så er det kommet ny modell eller produktet har gått ut av produksjon. Det er muligens ikke så lett å få tilsendt produkter for å skrive omtale om en ikke vil publisere noe før om et år... @Tor-Erik-L-77 sin inndeling i førsteinntrykk/omtale - korttidstest og langtidstest er fornuftig, men vanskelig å sette klare skiller. Eneste som er sikkert er at de aller fleste "testene" i diverse blader havner under førsteinntrykk, eller sammenligning av spesifikasjoner og bruk noen få dager. Hadde selv en liten brainstorm om hvordan jeg ville skrive tester før jeg publiserte første test på bloggen (http://www.tursiden.net/2014/02/hvordan-skrive-en-utstyrsomtale/). Prøver å følge den, og ha en liten infoboks med det viktigste. Et eksempel er test av Osprey Varaint 52. (Og når jeg hadde brukt sekken lenge nok til å skrive en test, så var det kommet en modell med et par endringer.)

Hei! Jeg drømmer om å gå Norge på langs i 4-5 måneder i 2019. Gikk Oslo-Bergen i 2015, og hadde da min egen hund med på turen. Det blir nok litt for heftig for en stakkars blanding som begynner å dra på årene, da hun syntes bare Oslo-Bergen var i lengste laget. Lurte derfor på om noen av dere har lånt med en hund på (lang)tur? Tenkte kanskje pensjonerte sledehunder eller lignende hadde fungert fint? Noen som vet om dette er mulig? Eventuelt andre tips?

Tja, kikk deg litt rundt og se på alle som kjøper biler i 600 000kr klassen og oppover som taper seg 50 000 kr før de fyller opp bensintanken for første gang! Mange av de synes at en jakke til den prisen er totalt idioti. Personlig så skjønner jeg ikke en frimerkesamler som kjøper ett frimerke til 12 000 som vedkommende sitter og teller taggene på kveld etter kveld! Men føler ikke for å idioterklære vedkommende for det