Søk i nettsamfunnet

Blefjell nordøst for Kongsberg er et fint fjellområde. Storeble i øst gir flotte høyfjellsopplevelser med nydelig utsikt, mens Lilleble er mer beskyttet mot vær og vind, og med et hav av småvann er det gode fiskemuligheter. Det er gode muligheter for telting overalt. Hvis dere likevel skulle ønske å ligge i hytte, har Turistforeningen de to fine hyttene Sigridsbu og Eriksbu der. Litt lenger mot nord ligger den gamle seteren Øvre Fjellstul. Vi var for nylig med Barnas Turlag til Sigridsbu og gikk en fin liten rundtur her. Anbefales! Jeg har lagt ut bilder og film fra turen her: http://villmarkarundthjornet.com/2011/07/05/med-barnas-turlag-til-sigridsbu/

Tusen takk for turen, Ungdom! Og gratulerer med mange bra bilder! Det er min ræv som viser i rappellen, og det er jeg som trenger drahjelp opp utsatte sva. Artig å være med på noen bilder selv, for en gangs skyld! Vil bare understreke for de som ikke har skjønt det, at vi hadde teltleir på Botolfsnosi, gikk opp Maradalsbreen, over Nordre Maradalstinder og så over hele Styggedalsryggen. Dette er en ny variant jeg enda ikke har lest noen turrapport fra her på forumet! Men runden kan anbefales på det varmeste. Vi brukte 27 timer, og kom opp på Gjertvasstind kl. 01:15 i fullmåne og vindstille. Et sant eventyr i helt fantastisk vær! Jeg kommer til å legge ut en fyldig turrapport med alle detaljer senere når det blir høst og tid for å sitte foran PCen.

Andreas Du har lagt mye arbeid i denne glimrende tråden; jeg skjønner at du har behov for å runde den av. Men den er litt for god til å bli liggende, så du får bare ta det som en takk at andre holder liv i den. Det er ingen forventning til at du skal oppdatere eller ta ansvar for lister eller endringer. Jeg er gammel og skranglete i ramma, jeg er pokka nødt til å ha lett sekk, ellers kommer jeg ingen vei. To ting, det ene har vært diskutert. Jeg er ikke enig i at en tarp går ut over sikkerheten. I sterk vind kan man bli nødt til å rigge den så lavt at det går ut over komforten, men det er en annen vurdering. Strengt tatt er vel mange av hensynene som er tatt i forhold til forskjellige valg i denne tråden i grenselandet komfort/sikkerhet. Ikke det at jeg mener man skal droppe komfort, jeg vil kose meg på tur, men det kan være greit å rydde i forutsetningene. Det er riktig at det er vanskeligere med tarp i høyfjellet uten trær, men ofte finner man en stein eller noe til den ene enden, jeg har brukt fiskestanga med stort hell. Husk, i sterk vind skal det være lavt, og presset på stanga blir rett ned. Den knekker ikke. Man har stort areal, og det er som regel ikke noe problem at det driver vann inn. Jeg lærte teknikken på www.rayjardine.com - gå inn på "tarp kit" og se de forskjellig bildene av oppsett. I skog, og i relativt stille vær, rigger jeg i ståhøyde. Nesten under alle forhold er tarpen mer komfortabel og tørrere enn telt. Det er kun i drivende snø jeg absolutt ikke vil bruke tarp. Nevnte Mountain Laurel har ultralette tarper, denne kaller de bomb proof, og den veier under 220 gram. Luksusplass for en. http://www.mountainlaureldesigns.com/shop/product_info.php?cPath=21&products_id=54&osCsid=26d60d8b28fcde969fe21f041e304195 Den andre saken hører jo egentlig ikke hjemme i sekken, men er relatert til emnet. Jeg er opptatt av vekta på støvlene. Den belaster riktig nok ikke skjelettet, men du skal ha den med deg opp bakkene. Selv på flat mark kan du regne høydemeter på den vekta, etter som du løfter den 1000vis av ganger. Off track, med steiner og høy lyng, må det bli myyye energi på lang marsj. Vanlige høydemeter kommer selvsagt i tillegg. Er det noen realister her som kan regne på det? Jeg prøver å finne fottøy som gir tilstrekkelig støtte til lavest mulig vekt, og bruker joggesko på god sti. Er det andre som har tanker rundt dette? Stein

I følge Finnmarksloven og friluftsloven skulle det vel være bortimot fritt frem for den som ønsker det å plukke det han eller hun måtte trenge til eget bruk. http://finnmarksloven.web4.acos.no/artikkel.aspx?AId=21&back=1&MId1=11&MId2=16

Dette er 1 av innleggene på en eldre tråd under utstyr(startet 05) Det finnes flere eldre tråder om emnet, vi kan hente opp en av dem og fortsette diskusjonen der

Ciao Var nylig på et orienteringsmøte i regi av Explore Travel i forbindelse med en tur dit i juni 2010. 12 dagers tur, alt innkludert + safari 31.450,-. Fjellguider skal ha 70$ og safariguidene 25 $. Svært lite annet kommer i tillegg. Dag 1. Reise Dag 2. Forbredelser Dag 3. 9 km - fra 1900 til 2700 moh. - 4 timer. Dag 4. 12 km - til 3700 moh. - 6 timer. Dag 5. 11 km - til 4700 moh. - 6 til 7 timer. Dag 6. Lang natt / dag, starter ved midnatt, toppen 6.30. med lang retur ned til 3700 moh. Dag 7. 21 km - 5 timer, ned til 1900 moh. med avslutning sammen med guider. Vet ikke hvilket selskap jeg kommer til å velge da denne tiden ikke passer meg. Ang. trening satser jeg på utholdene styrke for hele kroppen mer enn ren kondisjonstrening. Dvs. mange lette knebøy, sykkel, terrengløp, turer med tung sekk + generell styrketrening.

Gyrihaugen er absolutt ikke et dumt sted å ta turen til. Selv valgte vi å starte turen fra By i Lommedalen med overnatting på Myrseter, samt en overnatting på Presthytta, begge to DNT ubetjente hytter. Ferden hjem gikk via Skansebakken i Sørkedalen. Turrapport finner du på blogen min http://rotehodet.norblogg.net/2009/05/17/topp-1-12/ Youtubesnutt fra turen, PS! for de spesielt interesserte så er det lagt ut geocache på myrster, presthytta og gyrihaugen.

Er nok ute etter en litt mer robust bukse. Har ellers også sett på disse: Berenberg Vulkanlia: http://www.sportsdeal.no/produkter/1133131654/bukser/1149446147/1258980466 Arcteryx Beta AR: http://www.sportsnett.no/wsp/sportsnett/webon.cgi?func=show&table=PRODUCT&func_id=ARC240&var_1=ARC240-01&categorynu=AA22A&categorytxt=Bukse%20vindtett%2Fvanntett%20-%20herre&produkt=Arcteryx%20Beta%20AR%20Proshell%20Pants%20Men%60s Leser at beta ar har beskyttelse på sete, knær og ankler. Falketind har beskyttelse på ankler og knær. Vulkanlia har beskyttelse på "utsatte områder." Savner forøvrig lommer. Hadde gjort seg med en cargolomme.

Massiv V av Gjømmerdalsbreen er en av mange navneløse topper på listen i området rundt Gjømmerdalsbreen. Massiv V av Gjømmerdalsbreen er en krevende topp med ca 9 km marsj, bratt på slutten og en smal egg deler av veien opp mot toppen. Er vel en topp med veldig få besøkende, som de fleste andre toppene i området. Eneste muligheten for å se den fra “sivilasjonen” er i noen hundre meter fra Lavangsdalen ved den gamle brøytestasjonen. Etter fadesen igår da jeg ble jaget fra Tamokdalen av en utrolig hissig lokal gamling som desverre bodde i det eneste huset i umiddelbarhet av gårdagens turmål, bestemte jeg meg for å ta en topp der jeg kunne gå fra hjemplassen min. At jeg spurte om å få parkere i avkjøringen hans var tydligvis litt i overkant, ble truet med juling og hutet bort… hehe Starten går fra Laksvtan, ca 35 minutters kjøretur fra Tromsø. Starten av turen går langs lysløypa på Laksvatn, og er merket av på turkartene. Det er godt hugd sti til du kommer til Gjømmerdalen, derfra følger du Gjømmerdalen. Om sommeren ser du stien hele veien. På de første 4-5 km av stien kommer du deg bare opp 400 høydemeter, derfra blir det litt brattere de ca 2 km til du kommer til starten av Gjømmerdalsbreen på rundt 800 moh. Vi krysset stortsett rett over Gjømmerdalsbreen, som er en relativt sikker isbre, før i tiden når bygda hadde aktive skiløpere og skiskyttere brukte de å trene i på Gjømmerdalsbreen på sommeren. Vi så noen sprekker litt mer inn på midten av breen, men ingenting i nærheten av der vi krysset breen. Fra ca 1000 meter begynte det å bli brattere, å vi siktet oss inn på ryggen på ca 1100 moh, se inntegnet rute lengre ned. Derfra fulgte vi ryggen til topps, måtte ut av ryggen noen ganger på siden ned mot Gjømmerdalsbreen, var såpass bratt ned mot breen at vi lot skiene stå igjen der vi kom inn på ryggen. Fra toppen har du fin utsikt i alle retninger, og du ser sinnsykt mange spennende fjelltopper i alle retningene. Turen tok ca 5 timer og ble gjennomført i ca 20 cm nysnø i 16 kuldegrader fra startstedet på ca 25 moh. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/01/massiv-v-av-gj%C3%B8mmerdalsbreen-1174-moh-2/

Lå under åpen himmel og snorksov til klokka 9. Det var -24 grader og stjerneklart: http://35354.vgb.no/2010/01/10/fjellgeita-sove-under-stjernene-i-24-graderen-treningssak/ God nytt år!

Jeg leser forresten at i gebyrsaken vil det nå bli foretatt habilitetsvurdering, http://www.dagbladet.no/2010/01/18/nyheter/miljo/innenriks/fiskeoppdrett/lisbeth_berg-hansen/9987452/ Må si jeg ikke ser problemet med å fryse gebyrer inntil det blir avklart om de er grunnlovsstridig. Jeg har ikke satt meg inn i saken men går ut fra at 1 mill i gebyr/bot er en så tøff reaksjon at den kan kvalifisere som straff, og skal dermed fastsettes av en domstol og ikke en tilfeldig byråkrat. Ikke noe fiksfakseri dette. Det var en tilsvarende sak angående tilleggsskatt der skatteloven har vært i strid med Menneskerettighetskonvensjonen, og Skatteloven ble dermed satt til side ved dom. Nå er lov og praksis endret. Gebyr er ikke det samme pr definisjon fordi et gebyr kan nektes vedtatt. Rent juridisk er dette en prinsipiell sak som kan være greit å få avklart. Fjæra som blir til 10 høns skyldes at noen legger sammen 2 + 2 og får 7. Om ministeren ikke hadde eierinteresser og saken hadde blitt løst på samme måte, hadde den blitt forbigått i stillhet.

http://www.dagbladet.no/2010/01/20/nyheter/innenriks/dyrenes_nyheter/dyr/10019782/ for meg ser det ut som ett vilsvin, det bøyer hodet mot siden/bakenden......(men hva er den svarte firkanten som er der hodet "skal" være?) ettersom det er snø, kunne det KANSKJE være en ide å se etter spor......

Blir vel ikke akkurat noen stor turrapport, men skriver noen ord likevel. Jeg og Øyvind (oyvindbr) ville nok en gang forsøke å nå Lauvkollen (Drammensmarkas og Modums høyeste topp) fra Røine, etter bomturen for to uker siden http://tinderanglerne.blogspot.com/2010/01/en-god-gammeldags-skitur.html . Det gikk strålende i et par dager gamle spor innover i skauen. Kilometerne går fort når to karer med felles interesse alltid har noe å prate om. Tidsskjemaet så bra ut for en vellykket bestigning helt til skiløypa stoppet brått 5 km før toppen. Begge syntes dette var ille, men en skitur utenfor oppkjørte løyper er jo alltid koselig. Satte feller på skiene og fordelte brøytingen broderlig videre mot målet. Mye (!) snø gjorde at snittfarten sank betraktelig. Vi presterte å miste løypa i nærheten av Rævassbjørn. Her skulle vi tatt til høyre, men fortsatte vestover i null sikt mot det nådeløst kuperte terrenget sør i Tandbergbrennene. Vi havnet i et område som minnet meg mye om den jævlige turen gjennom bjørkeskogen mellom Stølsmaradalen og Snørestødet i desember. Attpåtil hadde vi ski som gjorde det utrolig kronglete å ta seg frem. Etter at jeg på klønete vis trynte i en bratt snøskråning besluttet vi begge om å snu, og ta denne Lauvkollen en gang for alle en varm vårdag etter jobb. Returen gikk greit, med litt småkladding grunnet overvann på bla. Langtjern. Rakk tilbake like før vi ville mørknet ute! Nok en gang, tusen takk for veldig hyggelig turfølge, Øyvind!

http://www.vimeo.com/8937397 Her er filmen fra vår langtur sommeren 2009, Rogaland på langs. Vi gikk 270 kilometer på 21 dager, gjennom vakkert landskap. De to første ukene, var godværs-uker. Vi var veldig heldige. Vi opplevde utrolig mye i løpet av turen. Noe nedgang, men mest positive ting. I løpet av turen har vi blitt bedre kompiser. Vi kjenner hverandre bedre nå; hva som er svakheten og hva som er styrken i oss. Også noe av det viktigste, vi har hatt det utrolig morsomt og kjekt! Vi håper at dere liker filmen! Kanskje den kan inspirere? Villmarkshilsen Kristian Reinskau Knudsen og Kjetil Ydstebø

http://bekkestua.info/forretninger/systue-og-gore-tex-servicesenter.html Frøytunveien 3 1357 Bekkestua Telefon: 67 12 40 05 E-post adresse: [email protected] Kontakt Person: Else Holm Kan det være disse tro? De er vel isåfall omtalt her på forumet før mener jeg å huske...

Etter en flott tur til Einangsnuten på Brokefjell http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html var det fortsatt ikke slutt på helgens porsjon med frisk luft. Først sveipet jeg hjemom for å slippe av bikkja og pakke sekken på ny før jeg satte kursen mot Kleivstua på Krokskogen. Jeg skulle møte Bjørn-Even, Christoffer og Andreas ute i skogen mellom Sollihøgda og Kleivstua. De hadde heldigvis funnet en leir med mobildekning. Da de skulle overføre GPS-koordinatene viste det seg at deres GPS opererte med noen helt andre koordinater enn mine UTM, istedefor å bytte funksjon klarte de å forklare sånn omtrent hvor de var. Det ble en mørk og våt marsj med dårlig hodelykt innover mot Abboråsen. Isen hadde såvidt lagt seg over myrene, men jeg tråkket akkurat igjennom. Så ankom jeg det stedet jeg antok at de skulle være. Men jeg hadde ingen mobildekning og måtte bruke røsten til hjelp. Etter en del gauling fikk jeg respons, og til slutt fant jeg leiren, oppe på en kolle litt øst for hovedstien. De hadde kommet fra Sollihøgda og slått opp leiren noen timer før meg. Middagen var servert, og det ble en utsøkt porsjon elggryte, min livrett! Kvelden ble brukt til mye latter, juging og spøkelseshistorier under stjernehimmelen og foran bålet. Etter hvert som timene gikk fant vi ut at vi var mer sultne. Hmm... nå hadde det faktisk smakt godt med noe spicy, kanskje kinamat? Dermed ringte Andreas til Kinaekspressen og bestilte mat til fire sultne karer. -Ja, skal dere ha tilsendt maten? *Dere kan levere maten til: 60°02′03.80′′ N 10°18′04.36′′ Ø -Åja, men hva er adressen? *Vi holder til i Krokskogen i natt. -Er det vei inn dit? *Nei, men det tar bare en time å gå fra Kleivstua. -Eh, da tror jeg ikke vi kan levere maten dit. *Hva? Sa ikke dere i pausereklamen at dere leverer "OVER HELE LANDET"? Dette er skuffende! -Beklager, men sånn er det bare. *Vel, du får ha det bra... (legg på) Så nei, det ble ingen kinamat denne kvelden, men heldigvis hadde også vi noe godt på lur og delte broderlig til vi la oss under tarpen. Bjørn-Even nærmest insisterte på å ligge ute i natt, og hadde ikke tro på at det kunne regne (slik yr.no meldte) neste morgen. Heldigvis la vi oss under tarpen og sov søtt (i alle fall de som ikke ble skremt av skrekkhistoriene)... Neste måte voknet jeg av at føttene var klissvåte! Regnet hadde truffet soveposen, og den var gjennomvåt. Jeg klarte å få på noen plastposer før jeg vendte tilbake til drømmene. Påfølgende morgen fikk vi faktisk bål siden Andreas og Christoffer (rutinerte villmarkskarer) hadde sanket tørre kvister og lagt dem i en pose dagen før. Risgrøt og kaffe ble inntatt før vi pakket sammen det våte og la i vei mot Kleivstua. Noen filmklipp: Rapporten på Andreas og Christoffer sin blogg: http://villmarksonner.blogspot.com/2009/12/stjernenatt-godt-lag-og-skrekkhistorier.html Tusen takk for en kjempetur, gutta!

http://www.finn.no/finn/viewimage?finnkode=19348329&reference=9/193/483/29_1392551449.jpg&adheading=Fenix+HP10+Hodelykt+-+225+Lumen+-+lyser+120+meter%21&adTypeId=68&areaId=2636 Noen som kjenner til denne, med andre ord har prøvd dette monsteret på vinterstid? Lurer da på om den lyser så langt som produsenten hevder? Batterilevetid? Ekstern batteripakke? osv osv...

Hei Så vidt jeg har kunnet ta rede på er tallet på ca 3200 bjørner hentet helt tilbake fra 1994. I 2006 skrives det følgende: Bjørn finnes i dag i fem små områder på grensa til Sverige og Finland/Russland. Den nordligste er en del av den finsk-russiske bjørnestammen mens de andre er en del av en større bestand, rundt 1000 dyr, i Sverige. Antall bjørn i Norge beregnes ut fra antall voksne binner. I 2003 var antall voksne binner i Norge minimum 6-12. Det tilsvarer totalt langt under 100 dyr. Kilder: - NINA rapport temahefte 22, 2003, Rovvilt og Samfunn i Norge En veileder til sameksistens i det 21. århundre - NINA minirapport 007, 2003, Minimum antall familiegrupper, bestandsestimat og bestandsutvikling for gaupe i Norge i 2003 - Miljøverndepartementet, 2003. St.meld.nr. 15(2003-2004) Rovvilt i norsk natur. 134s. - Wam, H.K. et al., 2003. Ulv i Østfold 1999-2003 – et sammendrag av resultater fra forskningen. Institutt for naturforvaltning, Norges landbrukshøgskole. 21s. - Nettstedet www.miljostatus.no underområde Buskerud - rovdyr Når det gjelder vandringer vet vi at det kommer bjørn fra sverige og ned i sør - norge. Eksepler på det var "Deisjøbamsen" og "Läfto" Sistnevnte ble skutt i nærheten av Åmli, og av grunner jeg personlig fant helt urimelige. Det er også all grunn til å tro at de bjørn og ulv som observerse på i sørnorge og vestnorge er vandrere, selv om jeg selv har en mistanke om at det er en del ulv som har fast tilhold i sørnorge uten at det kan kalles en stamme. Dvs at det er nok av dem til at de formerer seg. (jeg heter ikke Ingstad:)

Og de gjør det. Trodde en som har vært i grensestyrkene hadde lært litt mer. http://www.dagbladet.no/2011/03/05/nyheter/innenriks/hammerfest/330_skvadronen/pal_kullerud/15691840/

Den eneste negative erfaringen jeg har med GPS er modeller med "touch screen" (berøringssjerm). Fungerer dårlig med votter eller hansker. Ofte dårligere lesbarhet på skjermen. Batteriene lever lenger hvis de f.eks. kjøpes på Biltema eller Ikea. Ikea er billigst. De dyreste batteriene er ikke de beste, ofte heller dårligst. http://www.dagbladet.no/dinside/2003/12/01/384964.html http://www.batmagasinet.no/baatweb/cms.nsf/BladarkivoversiktWeb/A0E0CEC18FFF73DBC1257618004820F3?OpenDocument

FORORD 31. juli 2010 sitter jeg på puben i Sogndal sammen med typen til Irenes søster. Han er en trivelig kar, ja egentlig en kjernekar, men når det kommer til stykket så har selvsagt jeg ingen verdens ting på en pub å gjøre. Drekking, skråling og stort sett feil musikk i ei overfylt heksegryte gjør meg skikkelig fremmedgjort, iallfall når kompisen blir huka tak i av kjentfolk. Der sitter jeg og koper og forbanner samtidig værmeldinga som har ødelagt min plan om ei drøy ukes godværstur på Hardangervidda om få dager. Hva gjør jeg i en sådan stund? Jo, jeg sender en lang sms til Sondre og lufter min frustrasjon. Svaret jeg får er som vanlig fullt av positivitet og entusiasme. Han har planer om en pulktur på vidda i februar eller mars kommende vinter, og den må jeg bare henge meg på! Et litt anderledes turprosjekt er født... 18. MARS 2011 Grytidlig fredag morgen ble jeg plukka opp av Sondre, og vi satte kursen for Rauland. Praten går som alltid lett i hverandres selskap, så det tok ikke lang tid før vi var framme ved turens utgangspunkt. Ved Raulandsgrend parkerte vi bilen siden veien videre ikke var brøyta. Dette betydde 5 km ekstra pulktur. Men men, vi var jo her for å bruke kroppen, så det var bare å gyve på med krum hals og målbevisst gange. Min pulkerfaring inskrenket seg på forhånd til en kort skitur før jul 2009 hvor jeg dro Erlings datter Susanne etter meg i barnepulk rundt Eiksetraområdet. Så detta var uvant ja! Hoftene ble elektriske og støle. Likevel bet jeg tenna sammen! Vi veksla på å brøyte, men Sondre var i så god form at han brøyta mest. Ingen vits i å tilby seg å overta for ofte når man har sin fulle hyre med å holde følge. Etterhvert forlot vi veier og inngrep og steg sakte og tungt, men sikkert oppover det forblåste fjellet i retning Geirskard. Utsikten ble bedre og bedre, og snøen begynte å bære, men likevel var det et forferdelig slit. Ingen bombe det, noen lærer visst aldri. Det verste var vel at vi ble vant til det og traska i hver vår "boble", kun avbrutt av enkelte korte pauser. Den siste matstoppen ble for min del kald og angstfylt på grunn av svært sterk vind og latskap som medførte at dunjakka ble liggende i sekken. Idioti! Kort etter matpausa ble det "teknisk" stopp for å ta på flere plagg. Plutselig for Sondres ene vott avgårde mens jeg hjelpeløst klønete satt fast i pulkdraget. Jeg bare lira av meg noen høylydte, usammenhengende og advarende lyder. Takk og pris, han fikk tak i den! Kort tid etter kom vi til en større senkning som lå litt i overkant av 1400-koten. Her var det så lunt og nesten vindstille at vi lot alle dagens siste ambisjoner seile sin egen sjø og benytta istedet sjansen til å slå leir. Etter å ha satt opp teltet så forsvarlig som mulig var det bare å nyte livet. Først endel drikke og Real turmat, deretter et vanvittig høydepunkt i form av "Øyvinds sjokoladekake"! Med dobbel glasur i forhold til opprinnelig oppskrift er dette alltid en vinner for folk som tåler mektig mat. 300 gram smeltet Soft Flora (viktig med papirpakken, den er hardest), 200 gram smeltet lys kokesjokolade, 500 gram melis, 2 egg, 7-8 ss kaffe og 15-16 dråper romessens i en herlig blanding slår aldri feil. På en kald tur som dette om mulig enda bedre. Herlig og usunt! Og ute lyste fullmånen opp det kuperte landskapet sør for Juvvikfjorden på Møsvatn. Nå var storturen virkelig i gang! 19. MARS Sjøl om det ble ei god natts søvn så merka vi at det blåste kraftig opp de neste timene. Da vekkerklokka ringte klarte jeg ikke å avgjøre om det var sollys eller bare grått og kjedelig dagslys utafor teltduken. En rask tur ut viste at sola heldigvis var på plass med en god del blå himmel, men med masse drivende skyer. Klokka 08.30 var vi i gang. Det bar først litt oppover før det skrånet ned mot Vesle Bitdalsvatnet. Her lå det ei lita hytte som vi raskt passerte. Egentlig gikk det lekende lett over både vannet og med- og motbakker mellom smånuter til vi endelig sto på toppen av den forblåste Fliseggi. Her var det vid utsikt! Fliseggi er faktisk med sine 1630 moh Telemarks femte høyeste fjell! Et bredt og bortgjemt høydedrag som umulig kan ha mange besøk i året. Østover så vi selvsagt Gausta fra Sondres favorittvinkel, Lifjell og andre Seljordsfjell, Brattefjell som vi var på for drøye 4 måneder siden, og bølgende Setesdalsheier i retning sør. Nord- og vestover så vi virkelig hvor enorm Hardangervidda er. Dette må jo være landets største fjellområde! Flat og småkupert om hverandre med Hallingskarvet, jøkulen og Hårteigen som små og fjerne, men likevel mektige landemerker. Litt nærmere, til tross for stor avstand, lå svære Sandfloeggi og Nupseggi. Jaggu større saker enn jeg hadde forestilt meg. Høyest sør for disse måtte nødvendigvis være Vassdalseggi. Litt av et rundskue! Etter å ha fått tatt et vardebilde av Sondre var tida inne for å fortsette. Skulle vi komme fram til hyttekos på Glaimane (også kalt Glaheimane) innen rimelig tid var det bare å henge i. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss helt til Hansbu eller Bamsebu, men av diverse grunner kunne vi bare glemme det. Først ventet et langt nedrenn før fjellmassivene med de artige navnene Stolen og Stokkholmen ble passert. Man tenker jo som fjellman umiddelbart på både Norges Matterhorn og en ellers bedre og mer naturlig utgave av den svenske hovedstaden... Vi tok en kort pause for å nyte myten om påskeværet, for nede på 1200 moh var det vindstille og varm sol fra stort sett skyfri himmel over de hvite vidder. Sannheten er at dette var for bra til å være påskevær. I påsken er det som oftest skittent mildvær, storm, leteaksjoner og annen elendighet... Videre bar det over flater og opp og ned mellom små nuter. Sondre oppdaget en søt liten gnager i det fjerne, koselig det! Vi gikk og vi gikk, men "uendelige" Ugleflott kom liksom aldri nærmere. Det var kanskje en ide å ta av fellene så bra som føret var nå. Det gikk straks fortere, men det var likevel drøyt så det holdt. Omsider bar det nedover mot Ugleflott. Jeg var stort sett tom for vann og hadde blitt kamel igjen. Sondre gikk med på pause og delte raust av drikken sin. Etterpå gikk det overraskende lett over og opp fra Ugleflott mot Ormevatnet i skumringa. På vannet dukket fullmånen opp, og det til gangs! Så stor har jeg nok ikke sett den før. Den skapte en fortryllende og trolsk stemning over vannflata, Saurflott og nutene rundt som man bare må oppleve selv for å kunne forstå omfanget av. Etter en slak og drøy stigning fikk Sondre øye på hytta som en liten firkant i det fjerne. Uffda, så langt, og jeg som er så gæærn i rygg og hofter! "Kom igjen!" sa Sondre med motiverende tonefall, og vi la trøstig i vei. Det hele var tross alt veldig greit, enkelt terreng og stemningsfullt, og etter relativt kort tid var vi framme på Glaimane. Klokka var nå 21.30. Vi fyra opp i ovnen og fikk smeltet snø. Men da vi skulle spise ble Sondre kvalm og måtte legge seg. Sånt skjer fra tid til annen, har følt det på kroppen sjøl etter enkelte turer. Nå var jeg derimot sulten og slukte realen. Mens Sondre dormet spiste jeg mer kake og leste om gærne polske vinterklatrere i Himalaya i Illustrert Vitenskap. Etterhvert kvikna Sondre til, og vi ble sittende oppe til klokka 02.30. En trivelig hyttekveld. 20. MARS Av en eller annen grunn lå jeg mye våken og hørte på vinden denne natta. Først nærmere kvart på 11 sto vi opp, og vi kunne greit konstatere at fortryllelsen fra i går hadde veket plassen for minimal sikt og litt snø i lufta. Vi bestemte oss for å trosse møkkaværet, Sondre hadde jo tross alt GPS. Det må jeg se å få skaffa meg snart jeg også. Man kan si mye fint om kart og kompass, men upraktisk som jeg er så syns jeg det blir et helvetes styr i nedbør og vind. Hjelper ikke med kartmappe da, for kompasset får ikke gode arbeidsvilkår på plasten over kartet. Det er også fort gjort å gå for langt til tross for riktig retning om det er skodde. Selvsagt skal det jo være med uansett da. Så lite stein som det var her gjorde sitt til at snøunderlaget og himmelen gikk i ett. Stort sett gikk det likevel greit å følge elva nedover mot Songevatnet. Da vi nærmet oss tregrensa fikk vi noe å feste blikket på igjen, og det var herlig. Etter relativt kort tid kom vi oss utpå det sterkt nedtappede vannet. Her var det nok av sprekker og oppstuvet is, rene skruisen! Vi bestemte oss kjapt for å gå langt oppi sida igjen. Der oppe var det lenge rene autostradaen, og solnedgangen viste seg for oss i det skylaget delvis revna i vest og lagde fin og mystisk stemning omkring Berunuten og langt utpå vannet. Men så kom vi til et parti hvor et bekkesøkk kom ned. Det frista lite å rote nedi "breglepper" for å forsere det, så vi sleit oss opp på land. Nå begynte en slite- og krongletur av dimensjoner. Sondre var i kalasform, og jeg var glad for at jeg hadde trent godt på forhånd, ellers hadde det hele blitt mer infernalsk enn godt er. Måtte jobbe på konstant høygir for å ikke sakke akterut. Vi måtte ta den ene omveien etter den andre, men til slutt sa terrenget stopp der hvor den østligste tarmen av Songevatnet går inn. Etter knoting med pulken for min del kom vi oss motvillig ned på vannet, kryssa det så fort som mulig og pusta ut på land på motsatt side. Her fant vi ei løype som vi fulgte kanskje en snau kilometer før vi slo leir. Du verden som livet ble verdt å leve igjen da vi fikk skifta til tørre og varme klær! Teltet kom opp, vi spiste raskt og slo oss til ro slitne og fornøyde. 21. MARS Mye vind i natt også, men skisporet nedover i retning Bitdalsvatnet hadde ikke føyka helt igjen. Været hadde slått om til mildvær, så vi slapp fokksnø selv om vi hadde medvind. Det ble en relativt rolig etappe, men før det for alvor bar nedover måtte vi ta noen omveier på grunn av småstup, skavler og bekkesøkk. Godt vi ikke kom her i dårlig sikt! Vinden tiltok i styrke, men vi tok en lang og behagelig pause i vindsekken til Sondre. Etterpå prøvde vi å bruke den som vindseil, men ga det opp ganske fort. Dermed bar det ut på Bitdalsvatnet. Jammen synd at dette vannet og denne dalen er så prega av inngrep! Vannet er regulert, og på begge sider (iallfall fra et stykke utpå) går det kraftlinjer. Dette området som gode gamle N. Rustad i sin bok beskrev som rent vestlandsk... Vi ante hvor pent det egentlig har vært her. Fjellsidene minner litt om både indre Rogaland, Vang i Valdres og gode, gamle Dyttholsfjellet i Vassfaret. Nattens mildvær hadde sannsynligvis ført til stor skredfare og vi registrerte opptil flere selvutløste ras både i nord- og sørsida fra Bitdalsvatnet. Til tross for slit ble vi ofte hjulpet framover av medvinden, delvis morsomt og delvis ukontrollert. Godt det var ei "kjentmannsløype" her også, ellers ville vi følt det som temmelig nifst å gå over dette regulerte vannet. Omsider kom vi fram til demninga, og da ble det mobildekning for første gang på turen. I seg sjøl et kvalitetsstempel for et øde område, men det gjorde godt å få sendt melding hjem og få roet fars nerver. Nå gjensto bare sjarmøretappen på den langtekkelige veien nedover til Rauland. Det var til tross for "påskefølelsen" trått og etterhvert litt vel mye seigpining for iallfall én sliten kropp, men etterpå er alt det ubehagelige glemt. Man tenker bare tilbake på de gode minnene og begynner å fantasere om nye turer. Denne turen hadde vært fantastisk; fire harde dager med pulk over fjell og vatn, totalt ca. 100 km langt! Til tross for gedigen burgerfråtsing, Burn og Urge så hadde jeg gått kraftig ned i vekt da jeg kom hjem og foretok min rutinemessige veiing som onde tunger kaller anorektisk. Takk til Sondre for en litt anderledes tur! Jeg føler at tinder lokker stort, men samtidig blir det etter planen et snarlig gjensyn med Hardangervidda. Dette er jo et område som iallfall for Buskerud- ,Telemark- og Hordalandsfolk bør være barnelærdom! For bilder og kart, ta en titt her: http://peakbook.org/tour/11377/Pulktur+i+Hardangerviddas+%22ukjente%22+villmark.html

Til 7-21 gram har jeg brukt 1000 strl og 2500. 2500 synes jeg blir for stort vanligvis, men til fjellfiske (hvor fisken da ofte er relativt store og spreke) så kan jo 1500 strl være en bra størrelse.

Og her kommer oppsummeringen etter en fi(n)sefin tur! DAG 1 Planen var egentlig å ta toget til Hallingskeid og gå mot Geilo. Men på grunn av NGIs skredfarevarsel, bestemte vi oss for å starte turen fra Finse. Vi hoppet av toget i 16-tiden søndag. Temperaturen var minus 2 og et lett snødrev krydret luften. Jeg spurte en av de hotellansatte om noen hadde gått til Krækkja i det siste. "-Ja, det gikk noen karar i forrige uke", sa han. Han lo tørt da jeg spurte om de hadde gitt noen livstegn fra seg siden... Solen var sakte på vei ned over fjellene, og vi spente på oss pulkene og gikk til andre siden av Finsevannet hvor vi slo opp teltet. Førsteinntrykket av pulk som bagasjebærer var meget godt. "Pulk er det nye sekk", ble det sagt. Utover kvelden tiltok vinden og temperaturen krøp nedover. Vi fyrte opp multifuel'en, smeltet snø i en 4,5 liters leirkjele fra Primus, og fikk i oss en DryTech. Norske fjelltopper beskuet til smaken av Chilli Con Carne. Og en iskald gin tonic for å innvie turen. Blir ikke mer nasjonalromantisk enn det. DAG 2 Natten hadde ofret oss lite søvn. Teltduken hadde duret hardt i vinden hele natten og forteltet var pakket med en halvmeter snø. Snødekkede pulker. Vintersoveposene hadde ikke klart å ta helt unna for kulden, følte vi, men vi klarte å grave frem primusen og begynte snøsmelting til en varm frokost. Liten til stiv kuling ute. Hm... Vi vurderte om det var tilrådelig å gå, men rundt klokken 12 pakket vi alt og forlot et firkantet teltavtrykk på Finsevannet. Satte ut kompasskurs og fulgte med på GPSen samtidig. Det var ingen klar eller stikket løype, men snart fant vi åtte riller i snøen som vi fant ut måtte være Paris-pulkene til de "to karene" som hadde gått ruten en uke før oss. Vi fulgte kartets vinterrute opp mot Hansbuflata. Vinden var til tider ganske sterk og snøen pisket fra vest. Hetten på. Da vi kom til Brattefonnvatnet ble vi usikre: Kartet på GPSen anga ikke vannene i området(!). Kartet var hentet fra frikart.no og vi brukte en nyere Garmin - Colorado 300. Den anga noen hvite områder i områdene med vannet, men vi stod foran et vann - ikke en isbre. Og det var vanskelig å se om det hvite området på GPSen liknet på landskapet vi så foran oss. Etter dette la vi bort GPSen og holdt oss til kartet. Været ble stadig dårligere, og da klokken nærmet seg fire og lyset var så flatt at vi ikke så forskjell på flatmark og skrent, slo vi leir på nordsiden av Finnsbergvatnet. Sikten var ikke på mer enn 20 meter, så vi ante ikke hvordan området så ut. DAG 3 En ny natt med kulde. Og sterk vind. Uff. Denne natten hadde vi kledd enda mer på oss, men minus 15 og kraftig vind, som også snek seg inn fra alle kanter i teltet, gjorde at øynene var litt mer morgenhovne enn ønskelig. Teltstengene som hadde stått imot vinden hadde bøyd seg permanent! Men da jeg åpnet opp teltduken måtte jeg nesten felle en tåre. For Hardangervidda viste frem sitt mest bedårende smil: Blårosa morgenhimmel, ikke en sky, en sølvaktig halvmåne på vei ned og titusenmeterssikt. Nydelig! Pakket leir og pulker og ga oss i vei mot Krækkja and beyond. Dagen var helt nydelig. Solen skinte og ga oss nesten påskefølelsen. Vindstille, men kaldt var det likevel. Vi gikk til vi kom til Krækkja, og fulgte fjellsiden langs Svonuten før vi rant nedover til Ørteren-vannet. Pulk i nedoverbakke med taudrag følte vi gikk nogenlunde greit. Når den veltet rullet den rundt som en rundt og havnet stort sett på bena igjen. Verre var frykten for at den skulle tverrstille seg i nedoverbakke og gi føreren et momentant rykk bakover. Etterhvert som ettermiddagen kom skjønte vi at kvelden kom til å bli kald. Hadde du votten av i lengre enn et halvminutt kjente du at kulden bet seg fast i hud og bein. Vi kom frem til Lægreidstølene bare noen hundre meter fra riksvei 7 da vi bestemte oss for å slå leir i stedet for å gå enda litt lenger mot Tuva. Moralen var viktiger enn kilometerstanden. Temperaturmåleren viste minus 21. Da vi kom inn i teltet fyrte vi primusen. Vips ble dunjakken min kliss våt, samt dunsoveposen til min turkamerat. Fiberposen ble derimot ikke våt. Innetemperaturen var på pluss 1-2 grader. Vi diskuterte fukt og kulde og tørr luft, men satt ikke igjen med så mange klare svar... DAG 4 Natten hadde vært...kald. Det ble noen timers søvn her og der, og en kort fyring midt på natten. Vi hadde droppet tanken om å sitte fyringsvakt på 2-timersskift, men angret litt da morgensolen stod opp. Det var med drømmende blikk vi så de varme trailerene rulle forbi. Kartmappen av plast knakk opp pga kulden og skiskoene var bunnfrosne. Brrrrrrr... Vi kledde på oss fort, spiste fort, og forsøkte å komme oss avgårde så fort som bare mulig for å få varmen i kroppen. Vi begynte på turen mot Tuva. Da terrenget skrånet under Monsbunuten - bare noen en knapp kilometer fra vår forlatte leirplass - bestemte vi oss for å slå på skredsøkeren og vi gikk med 100 meters avstand oss i mellom. 2 minutter senere kom jeg ut på et åpent, skrått snøparti like under selve nuten. Plutselig gikk det et drønn under meg. Luftlaget i snøen kollapset! Bølgen forplantet seg 100 meter nedover skråningen, og 100 meter opp mot toppen av fjellsiden. Jeg stod bom stille og krysset fingrene for at snølaget på toppen ikke skulle løsne og rase mot meg. Den holdt stand. Heldigvis. Vi bestemte oss for å renne rett ned fra fjellet og gå en mindre skredutsatt linje rundt. Turen mot Tuva var utrolig flott, og den var staket fra østenden av Monsbunuten helt frem til Tuva-hytten. Da vi så skiltet "Tuva, 7,2 kilometer" smilte jeg og tenkte - digg, ikke så langt. De ordene måtte jeg bite i meg. Det føltes i hvert fall som 14 kilometer med pulken, ingen spor, og et snølag som ga etter. Fremme ved hytten rundt kl 15. Siste kilometerne var tunge. På Tuva traff vi en godt voksen mann som testet utstyret sitt før han skulle gå Norge på langs. Han sa at han hadde vært 30 netter på Grønland, men aldri opplevd den kulden som det hadde vært den siste natten. Han skulle kjøpe ny soverpose etter nattens erfaring. Da var det ikke bare oss... Vi vurderte å gå fra Tuva til en ventende hytte på Geilo, men bestemte oss i stedet for å ta kveldstoget fra Ustaoset. Dermed bar det over heiene nord for Tuva, med Hallingskarvet i full bredd foran oss. Vi skimtet Ustaoset og underlaget begynte å bikke nedover. Siste del av turen gikk med pulk ned fjellsider med tær og busker. Hehe. Litt av et kav, men det toget skulle nås! Listet oss over Usta-vannet i møket og klokken 18 blank gikk vi inne i det varme venterommet på Ustaoset stasjon. Dagsetappen var på 20 km pluss, tror jeg. OM VI SKULLE GÅTT SAMME TUREN IGJEN/ERFARINGER Paris-pulken som følgesvenn var en vinner. Vi kunne ha med oss flere ting for å holde varmen og komforten. Hovedutfordringen var den skarpe kulden. Ved neste tur ville vi tatt med utstyr som sikret oss varme netter med god søvn. Jeg hadde en helt ny Ajungilak Tyin-pose, og den klarte seg greit, men ikke godt nok. Siste natt sov jeg med to ullstilongser, fleezebukse og foret skibuse, to ulltrøyer, ullgenser, to fleezejakker og dunjakke. Og jeg frøst. Og bare så det er sagt - ift varme og luftlag og denslags - så forsøkte jeg å sove med mindre klær for å gi mer "rom" til varme luftlag rundt kroppen, men neida. Da frøs jeg mer. 4,5 liters kjele til snøsmelting: Bra å kunne fylle den med snø og la den smelte mens vi gjorde andre ting. Men vi hadde en mindre kjele de gangene vi ville ha kjappere koking. Brukte heptan bensin. Burde hatt med 2 termoser per person slik at vi hadde mer varmt vann til lunsjen. Ville trolig tatt med snøklaffer til teltet for å hindre full "gjennomlufting" med påfølgende snødryss. Har spist en del Real/DryTech de siste årene og merker at det er lett å gå lei vannbasert mat. Alt blir litt likt etterhvert. Tror jeg ville vært mer nøye på å variere maten til neste tur. Havre og rosiner til frokost er godt det, men ikke hver dag.

Endelig var det klart for ny tur med min svoger Espen. Vi hadde lenge snakket om å komme oss tilbake til Flekevatn, som vi også var på i Mars 2010. Dette er et nydelig område i Froland kommune i Aust-Agder, med herlige omgivelser og godt fiske. Området går inn i Froland Fiskeadministrasjon (FROFA) sitt satsningsområde, og det liten tvil om at jobben de har gjort her er kjempebra! Med nyinnkjøpte fiskekort fra Jakt og Friluft legger vi i vei fredag formiddag. Turen starter ved brua på Steane ved Ytre Lauvrak. Herfra går det en vei, stengt med bom, opp mot et par hytter som ligger i samme område. Til vår store overraskelse er veien faktisk brøytet i år, og det ser jo lovende ut! Men, pga et mildvær noen dager tidligere, som nå har blitt til minus 8 - 10, viser det seg raskt at vi kanskje burde vurdert skøyter fremfor fjellski. Det er stort sett knallhard stålis i veien, og vi frykter at dette kan bli tøft. Heldigvis bedrer det seg litt etter hvert som vi kommer litt opp i bakkene, og etter ca halvannen times slit med tunge pulker er vi oppe på det høyeste punktet. De ca 500 metrene med utforkjøring før vi er nede på vannet blir alt annet en stilrent, men vi kommer oss nå ut på vannet med alle kroppsdeler og alt utstyr i god behold. Vel nede på vannet velger vi å bore et testhull, bare for å forsikre oss om istykkelsen. Den viser som forventet 10 cm porøs is på toppen, 15 cm overvann, fulgt av 50 cm stålis. Den kalde forvinteren på Sørlandet har sørget for at vi ikke behøver å tenke så mye på om vi er på trygg is om ikke annet. I pulkene har vi tatt med oss fryktelig mye luksus, bl.a. lavvo og ovn! Vi gleder oss veldig til å få igang alt dette, og leirplassen legger vi i et åpent sørvendt område i håp om å få litt sol inn i leiren også. Vi rigger oss opp, henter ved og vann, og når kvelden kommer kan vi ikke annet enn å småflire litt for oss selv der vi sitter og nyter en god porsjon med "Erter, kjøtt og flesk" boksemat ved bålet. Det er ca 5 minus ute, alt er tørt og fint, stillheten er overdøvende.... Vi nyter en kaffe med tilbehør før vi kryper i soveposen, og vi er begge enige om at vi er utrolig priviligerte som har muligheten til å oppleve dette. Lørdag morgen er vi oppe i 8 tiden, fyrer bål og koker kaffe. Været er det samme, minus 5 grader og skyet. Det blir en lang stund ved bålet før vi endelig kommer oss ut på isen for å fiske. Som vanlig blir det litt leting etter de beste stedene, men etter ca halvannen times fisking har vi nok til en god lunsj! Og det finnes vel knapt noen bedre lunsj enn sprøstekt abbor på bålet, sammen med potetmos og en pils . Etter lunsjen dormer vi litt ved bålet før vi samler litt ved igjen, og gjør oss klare for nok en herlig kveld ved bålet. Det klarner opp på kvelden, temperaturen synker til rundt minus 10, og lørdagskvelden kan bare kort beskrives som: Stjerneklar, utrolig måneskinn, Minestronesuppe med pølsebiter, pils og en rødvin, kaffe med en bitteliten skarp en, og ikke minst noen fantastiske timer rundt et herlig tyribål!! Søndag morgen viser naturen seg fra sin beste side, og vi kan nyte frokosten i et herlig påskevær! Vindstille, sol fra skyfri himmel, og ca minus 5 grader. Selv om eggene har frosset i løpet av natten blir det egg og bacon til frokost (eggene tinet greit i panna). Vi bestemmer oss for å pakke sammen leiren med en gang, og heller ta en stopp på veien hjem for å fiske og kose oss litt i godværet. Og for en dag det ble! 5 varmegrader, det spraker i isen! Vi fisker, drikker kaffe og spiser sjokolade, og kan ikke annet enn igjen å prise oss lykkelige for å få lov til å oppleve dette i slutten av Januar Utpå ettermiddagen blir vi til slutt nødt til å komme oss hjemover igjen, og turen ble alt annet enn enkel for min del. Min nyinnkjøpte Parispulk med hjemmelaget drag etter martin.m sin metode viste seg å fungere optimalt når terrenget gikk oppover eller bortover, men når vi nå skulle ned igjen på holka ble det en liten utfordring. Espen hadde fast drag på sin Fjellpulk, så han la i vei utfor, mens jeg slet bigtime med min pulk som på død og liv konstant skulle forbi meg i utforkjøringene. Løsningen ble tilslutt å klipse pulken løs fra sekken, og holde den foran meg i utforkjøringene. Dette fungerte veldig bra, og vi kom oss ned til bilen med æren sånn noenlunde i behold... Turen ble avrundet med en god pølsemeny på Esso i Osedalen

Det er ikke slik at det er alvorlighetsgraden som gjør at folk oppsøker legevakt ved hundebitt. Selv ved overfladiske sår er det vanlig å oppsøke lege i frykt for stivkrampe. For å sette tallene i perspektiv så var det 1125 skadde i trafikken i Oslo i 2010. Og alle vet jo hvor liten risiko det egentlig er for å bli involvert i en trafikkulykke og bli skadet. http://www.ssb.no/vtu/tab-2011-01-14-02.html