Gå til innhold

kugo

Passivt medlem
  • Innholdsteller

    83
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. Midtre Balggesvarri, østre topp 1427 og Østre Balggesvarri 1406 har ikke navn på kartet og med 11 kilometers anmarsj før man i det hele tatt ser toppene er dette neppe så veldig mange som gidder å ta seg bryet med et besøk. Av Dissse toppene er det 1427 som ser ut som turens høydepunkt på kartet og fra nabotoppene ser denne toppen fryktinngytende ut. En av de 124 1k toppene jeg har vært mest bekymret for i Lyngsalpene.PÅ 70 tallet fikk 1427 kallenavnet Klokketårnene pga sitt utseende fra nabotoppene. Starten er den samme som til Lyngenklassikeren Daltinden som er av de mest besøkte skifjellene i Lyngsalpene. Starten av turen fra Furuflaten har drøye 5 kilometers marsj inn Lyngsdalen før man kommer seg inn til den 3 kilometer store sletten før Dalbotn. Heldigvis har man mye fint å hvile øynene på inn mot Dalbotn, Etter 8 kilometer på tur er man på drøye 200 moh før man endelig kan begynne å ta litt høyde, Fra Dalbotn fulgte vi elvedalen som kommer ned fra Balggesvahjiehkki, etterhvert kom vi inn på isbreen som vi fulgte forbi punkt 804 der vi etter ca 11 kilometer endelig så dagens 2 turmål og skiftet kurs rett inn mot den navneløse breen mellom de navneløse toppene i dette området som neppe har hatt alt for mange besøkende. Etter ca 5 kilometer og drøye 800 nye høydemeter fra Dalbotn var vi endelig for å starte den artige delen av turen. Vi fulgte en bratt renne på ca 50 grader i retning av det laveste av klokketårnene, like under det laveste tårnet traverserte vi inn mot skardet mellom tårnene i et bratt snøfelt. Fra skardet fikk vi se ruten mot toppen, som så lettere ut en fryktet. Vi hadde bare sett dette beistet av en topp på avstand tidigere og hadde med oss klatreutstyr. Fra skardet var det en luftig travers mellom tårnene før vi gikk en bratt snøbakke opp mot toppen. Det var et lite opptak på halvannen meter like under toppen som gikk greit med isøks og stegjern. På toppen ble vi overrasket av en stor varde og herlig utsikt mot bl.a Nallangaisi, Guhkkesgaisis nordvegg, Jiehkkevarri, Balggesvarri sin høyeste topp, Nallancohkka, Gaskacohkka og Steindalstindene. Returen gikk etter samme ruten ned til innslaget til renna der vi prøvde å holde høyde mot skardet mellom 1406 og 1386. Vi var nede på ca 1050 moh før vi startet stigningen opp mot skardet som ligger på ca 1230 moh. De første ca 130 høydemeterne kom vi oss greit opp med skiene på, 35 graders bakke ca. Den siste biten mot skardet ble brattere- ca 45 grader, det var også litt problematisk å finne en plass vi kunne komme oss opp i skardet pga skavler som hang utfor kanten. Med få valgmuligheter for oppstigning fikk vi oss litt trøbbel med å komme oss opp til skardet med litt klyving på stein/is/snø de siste meterne. Fra skardet var det en enkel skitur på ca 175 høydemeter og en knapp kilometer til den vardeløse toppen. Utsikten fra toppen var som på den første toppen fantastisk. Nedkjøringen med utsikt mot Nallangaisi var nesten verdt turen alene. Nede i skardet klatret jeg og Eivind oss ned det bratte partiet på noen meter, mens Torvind var litt mer kreativ og kom fra til at han bare skulle droppe de 3-4 meterne ned fra skavelen og ned i den 50 grader bratte bakken:) Resten av returen fulgte samme ruten som opp, og med solstek i sporene våre fra turen opp gikk returen på 14 kilometer unna på drøye halvannen time. Vi brukte ca 9 timer på turen på drøye 30 kilometer og 1800 høydemeter. Stegjern og isøks er et minimum for folk som blir fristet av å gå 30 kilometer for å gå 2 topper uten navn:) Flere bilder
  2. Flere bilder og rute: http://kugo.no/2011/08/kvaenangstindan-s%C3%B8r%C3%B8stre-topp-1160-moh/ Kvænangstindan er noe av det ypperste Nord-Troms har å by på av toppturer. Lang anmarsj gjør at toppene ikke får så mange besøk som de fortjener. Heldigvis er det bare 2 av toppene der som er på listen min med topper over 1000 moh med p.f 100. Kvænangstindan gikk jeg under mine 4 døgn på kommunegrensa mellom Nordreisa og Kvænangen. Her er turbeskrivelsen fra anmarsjen på min første tur i området under turen. Fra startstedet ved basecamp Trolldalen er det ca 1 mil anmarsj i et terreng som byr på mange muligheter for ekstra høydemeter på turen inn mot Kvænangstindan. Fra vår basecamp er det beste å gå opp mot punkt 455 på den lange ryggen til Trolldalstinden. På turen til gikk vi lavere og havnet i en tett rasskog som ikke var noe særlig til start på en anmarsj på ca 10 kilometer. Om man går den øvre ruta har man sti deler av veien som går i viddeterreng med noen små bakker. Før man runder Corrovarri er man nede på like over 200 moh før det er slak stigning opp mot Storvatnet. Fra man runder Corrovarri er det drøye 3 flate kilometer inn før man starter stigningen opp mot Kvænangstindan. Etter å ha passert Storvatnet begynner stigningen sånn smått med 400 slake høydemeter opp mot 700 moh, der det virkelig begynner å bli bratt. Da jeg dagen før på min rekognoseringstur på Trolldalstinden hadde sett en tilsynelatende “enkel” rute til topps på den sørøstre toppen, fant jeg ut det var greit å starte med den sannsynligvis enkeleste toppen, med et håp om å finne en vei til toppen av Store Kvænangstinden. Fra 700 moh begynte jeg å ta høyde i en renne med mye løs stein og grus, i de partiene det lot seg gjøre gikk jeg en del etter ryggene på sidene av renna. Etter et stykke i renna byttet jeg til en renne som gikk litt lengre øst. Etter en løs tur med ikke så alt for mange vanskligheter utenom litt lett klyving kom jeg opp i et lite skard mellom de to toppene på den sørøstre toppen. Etter litt klyving for å komme meg over skardet var jeg på topplatået til Kvænangstindens sørøstre topp. Det var en liten varde på toppen og en fantastisk utsikt i alle retningene minus de få meterne Store Kvænangstinden dekte. GPS målte toppen til 1161 moh, noe som nok stemmer bra i forhold til høydekotene på toppen. Gikk samme rute ned fra toppen. Uten de store problemene var jeg nede på ca 800 moh, derfra begynte jeg å traversere i den bratte sørsiden på Kvænangstindan. Etter å ha måtte gå litt lengre ned enn ønskelig var jeg på ca 750 moh klar for å begynne å ta høyde igjen. I starten av turen mot Store Kvænangstinden gikk jeg rett opp mot skardet mellom Sørøstre og Store Kvænangstinden. De første ca 100 høydemeterne kom greit, men veien videre mot toppen fra skardet så rimelig håpløs ut, så måtte begynne å traversere vestover via noen bratte renner og rygger. De virket som de fleste rennene på Store Kvænangstinden endte i stup eller i særdeles bratte svapartier, så mye av turen måtte gåes i bratt terreng mellom rennene. Opp mot 1000 moh gikk det relativt greit å komme seg opp med litt klyving. Fra 1000 moh til 1130 moh var det rettogslett skikkelig bratt! Fra 1000 moh måtte jeg lage noen små varder og se etter kjennetegn i fjellet for å se hvor jeg skulle gå når jeg skulle ned igjen. Var en del åling inntil bratte sider og klyving i bratt terreng før jeg kom inn på vestryggen som går opp mot toppen. Delen på ryggen egner seg vel særdeles dårlig for folk med høydeskrekk, da det var skikkelig bratt og langt ned på sidene. Oppe på topplatået var det en spasertur på noen hundre meter til varden. På toppen var det lat ut gjestebok fra en tur ca 3 uker før mitt besøk og en varde som ikke så ut til å tåle så alt for mange vintre. Fra toppen var det helt fantastisk utsikt med nesten 1000 høydemeter rett ned på nordøstsiden. Man ser mye av Lyngen, Øksfjordjøkelen og øyene i området. Brukte lang tid på toppen på å spise en tørr brødskive mens jeg gruet meg til å gå ned.. I starten av returen fulgte jeg ryggen helt til det var bom stopp i ett stup på 5 meter, hadde ikke sett noen egnede plasser for å gå av ryggen, men så at jeg definitivt ikke hadde kommet opp denne veien. Så en av “vardene” mine fra ryggen og gikk opp ca 30 høydemeter , etterhvert fant jeg en renne jeg måtte ha kommet opp, men det var såpass bratt at jeg ikke ville tenkt at det var en egnet plass til å gå ned mens jeg fulgte ryggen. Fikk etter litt knoting kommet meg ned i renna og fulgte de vardene og kjennetegnene i fjellet på returen. Mellom 7 og 800 moh var det bratt der jeg kom ned ca rett under skardet mellom 1122 og Store Kvænangstinden, her burde man vel gå litt lengre nord på returen. Nede på 700 moh var jeg fornøyd med dagens to spennende topper, og klar for de ca 9 kilometerne til teltet. Brukte ca 11 timer på turen på ca 20 kilometer og ca 2000 høydemeter. Konklusjon: Store Kvænangstinden er skikkelig bratt og neppe kommer til å bli en ti på topptur, mens sørøstre som ikke tenner like mange er en forholdsvis grei topptur tiltross for sitt grimme utseende.
  3. kugo

    Mine første Lyngentopper med båt

    Det er veldig mange topper i Troms som ikke har noe navn, er nok godt over 50 av de 666 som ikke har noe navn. Listen er laget etter PF 100 meter.
  4. Endelig fikk jeg sett Lyngens imponerende østside fra båt. De to toppene var en navneløs topp mellom Austre og Vestre Vaggasblåisen på 1175 moh. Denne toppen er i Lyngenmålestokk "enkel", mens den andre toppen var Norde Vaggastinden på 1092 moh, denne toppen så på avstand vanskelig ut og det er neppe så alt for mange som har vært på denne. Fra Koppangen hadde vi bestilt oss båtskyss og båtturen langs Lyngens østside var fantastisk! Med det grønne vannet i Strupen etter brevannet fra Lyngens største isbree: Strupbreen og den vanvittige østveggen på Støvelen som stuper 800 moh rett ned i havet som to av høydepunktene. Etter ca 20 minutter ble vi satt på land i Vakkasnjarga, her er det neppe så alt for mye menneskelig kvalitet og de første ca 200 høydemeterne gikk i tett skog før det etterhvert flatet litt ut og vi kunne følge dyretråkk videre inn mot Austre Vaggasblåisen. Austre Vaggasblåisen viste seg å være en overraskende snill isbre, med bare en synlig sprekk, så vi krysset breen uten bruk av tau. Den siste biten opp mot skardet som skiller Austre og Vestre Vaggasblåisen hadde en ca 40 grader bratt snøbakke før vi var oppe mellom isbreene. Fra skardet var det en enkel spasertur i steinur mot toppen av denne navneløse toppen på 1175 moh. Fra toppen er det fantastisk utsik mot de fleste spisse tindene på den nordlige delen av Lyngenhalvøya. Fra topp nr 1 måtte vi gå ned til Austre Vaggasblåisen på ca 650 moh før stigningen startet igjen. Den bratte snøbakken egnet seg bra som akebakke med goretexbuksa mi. Opp mot skardet mellom Nordre og Store Vaggastinden var det en ca like bratt snøbakke før den siste biten gikk i usedvanlig løs stein/grus. I skardet ble klatreselene tatt på og vi startet på den luftige eggen på ca 350 meter og ca 165 høydemeter. Etter ca 100 meter møtte vi turens crux, der vi måtte ta i bruk tau noen høydemeter. Det skal sies at ingen av oss lider av noe særlig høydeskrekk , så det er vel enkelte steder andre også ville foretrukket bruk av tau... Etter at tauet ble tatt igjen var det grei klyving den siste biten mot toppen av Norde Vaggastinden, som til vår skuffelse hadde en liten varde. Sannsynligvis noe som er etter Engelske geologer på 70-tallet? Turen var på ca 11 kilometer og ca 1600 høydemeter. Vi brukte ca 7 timer på noe som må være tett mot årets tur. Flere bilder og turbeskrivelse http://kugo.no/2011/07/massiv-mellom-vaggasblaisene-1175-moh/
  5. Etter en vinter med rasfare og uvær fikk jeg endelig årets første Lyngentopp. Med en turkamerat som samler på toppene på Lyngenhalvøya ble det et litt utradisjonelt valg med Nallancohkka. Nallancohkka er ganske langt unna Lyngens mest besøkte topp. Den enkleste måten å komme seg på Nallancohkka på er å gå via Steindalsbreen og gå den i snøbakker fra vest, denne turen blir noen kilometer lengre i tillegg til at Steindalsbreen krever bruk av breutstur på en såpass snøfattig vinter som i år. Her er et eksempel fra i fjor. http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/her-blir-klatreren-reddet-opp-av-bresprekken-3241421.html Anmarsjen er på ca 7 kilometer i slakt terreng opp den fantastiske Steindalen med utsikt mot Lyngenklassikere som Steindalstindene, Gaskascohkka og Sfinxen, før det blir brattere opp mot renna . Renna starter på ca 700 moh, og ender opp litt øst for toppen på ca 1260 moh. P.g.a en del is i starten av renna satt vi igjen skiene ved innsteget, men renna var bred og ikke brattere en 35 grader i starten, så det ville absolutt vært mulig å gått deler av renna med ski på beina på den gode snøen som var under turen vår. Etterhvert blir renna smalere og brattere, den siste biten var ca 50 grader før vi kom opp på den i Lyngenmålestokk brede ryggen. Fra toppen av Nallancohkka er det fantastisk utsikt mot Steindalstindene, Imagaisi, Kveita, Nallagaisi, Gaskascohkka osv. Vi gikk turen i fantastisk vær, noen varmegrader i sola og meget gode snøforhold. Turkameraten min som har en del flere Lyngentopper av meg gikk renna uten stegjern.. Flere Bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2011/03/nallancohkka-1328-moh-2/
  6. kugo

    På Troms høyeste punkter.

    Er vel av samme typen selv, vanskelig å kommentere på totalt ukjente steder:) Men leser det meste av rapporter selv fordeom kommentarene uteblir.
  7. kugo

    På Troms høyeste punkter.

    Er vel litt begrenset hvor spennende turrapporter fra Troms er for dere "søringer", så har sluttet å poste rapporter her, ihverfall "kjedelige" sommertopper... Kanskje det blir noen Lyngentopper til vinteren:) Får en topp i ny og ned, nådde 1/3 av toppene i helga og er oppe i 130 nye hittill i år. Med fotballkamper hver lørdag til nå i høst blir det veldig væravhengig å få til turen på den ene dagen i uka det er mulig å gå på tur. Nå er heldigvis fotballsesongen over, så det er kanskje mulig å få seg noen turer i løpet av høsten
  8. Piggtinden er kanskje fylkets mest majestetiske topp og samtidig en av de vanskligste toppene. Piggtinden ble førstegangsbesteget i 1920, og første vinterbestigningen var så sent som i 1971. Piggtinden er kanskje mest kjent for Petter Wessel Zappfe sin beretning om sine 4 forsøk på å nå Piggtinden i “Fire korstog til Piggtind” fra Barske Glæder. Vi gikk vestryggen hele veien til toppen. Startstedet mellom Fjellås og Heimdal i Lakselvdalen ligger en liten times kjøretur unna Tromsø, parkering finnes ved brua som går over Storelva. Den første kilometeren går etter god skogsvei inn mot noen reingjerder på venstresiden av Storelva, etter reingjerdene blir skogsveien gradevis sti de ca 4 kilometerne opp mot ryggen mot Piggtinden. Over noen myrer er det vanskelig å se stien, men der er den merket med vegstikker. Med såpass god sti som det er inn mot ryggen er det en effektiv anmarsj til Piggtinden. I starten av ryggen på ca 600 moh er den ganske bred og det er slitasje i terrenget man kan følge oppover, likevel er det en del småklyving i starten. Litt løs stein og grus må man nesten også regne med. De første par hundre høydemeterne er det en del gress og grus, men lengre opp er det stortsett bare stein og noen partier med bart berg, noe som gjør at man helst bør besøke Piggtinden i tørt vær, men Piggtinden er vel ikke akkuat noe man gjør i lavt skydekke og regn uansett…. Vestryggen var egentlig forholdsvis grei å gå opp til ca 1300 moh, litt klyving og noen partier på svaberg var de “eneste” utfordringene på turen til 1300 moh. Ryggen ble smalere hele veien, og spesielt nordsiden var luftig, men ryggen var såpass bred at vi konkluderte med at det hadde vært greit å gått så langt. Fra den “siste” fortoppen ble det en noen luftige partier på eggen der det var langt og bratt ned både på nord og sørsiden, og det var et såpass stort hakk i eggen at vi tok en rapell på ca 2.5 meter ned på eggen igjen, der var det en bolt i fjellet som vi brukte som feste i tillegg til ei kile. Akkurat på det punktet var eggen veldig luftig, så det fristet ikke noe særlig å klatre ned…. Videre oppover måtte vi ut av eggen en gang for å traversere oss rundt ett luftig parti, ellers fulgte vi ryggen slavisk opp mot skardet mellom toppen på >1440 og hovedtoppen der klatringen startet. Før vi kunne starte klatringen måtte vi vente ut tåka, så det ble en god pause og noen besøk på yr.no for å sjekke siste nytt på værfronten. Når tåka endelig lettet fikk vi en liten “wow-opplevelse” da den gjennstående biten til toppen så bratt ut… Vi begynte å sjekk noen forskjellige altarnativer for klatringen videre opp, 3 altarnativer ble fort til 1 og vi gikk for renna i midten. Noe som nok er normalveien da vi litt lengre opp fant hugde spor i fjellet. Vi kunne klyve opp ca 10 meter fra renna som blir brukt ved vinterbesøk fra Piggtindskardet. Der laget vi en standplass før Bjørn klatret videre opp. Klatringen som kunne vært unnagjort med ett 30 meterstau med riktig rutevalg er grad 4-5, vi startet på venstresiden av renna og måtte krysse renna på slutten av taulengden. Renna var helt fri for noen form for tak, så der hadde noen hyggelige klatrere med stor hammer hugd spor i fjellet. Etter vi kom på høyresiden av renna var det bare klyving videre i renna til toppen. Renna var overfylt av rapellfester i forskjellige varrianter etter mange besøk tidligere. Topplatået var i overkant av 100 meter langt og relativt flatt, østtoppen som skal være tilgjengelig uten klatring fra Piggtindskardet ble ikke besøkt da det ikke fristet noe særlig å klatre ned fra vesttoppen på den smale eggen som var snødekt i særdeles bratt terreng mot nordog en skavel som hang utfor kanten på sørsiden…. På nedturen var 30 meter tau litt i underkant, så vi måtte dele rapellen inn i to etapper, første etappen gikk ut mot skardet på nordveggen der vi fant en hylle som vi kunne lage ny standplass fra. Første rapellen var fra en stor stein med ca 10 slynger som lå igjen, mens andre rapellen var i en bolt og ei kile. Rapell nr2 førte oss ned i skardet mellom >1440 og Piggtinden med ca 1,5 meters margin… Resten av returen fulgte samme veien som vi gikk opp langs eggen. På slutten var det noen slitne bein etter 14 timer på tur.... Flere bilder: http://kugo.no/2010/08/piggtinden-1505-moh-3/
  9. kugo

    5000 rasende raske høydemetere og 1000 normale

    Da har han som har laget listen min brukt samme kriteriene, noe som var greit da ca 120 av 666 topper over 1000 meter "ligger" på kommunegrensene i Troms.
  10. kugo

    5000 rasende raske høydemetere og 1000 normale

    Hehe, sykt irriterende ja. Er flere topper der kommunegrensa går bare noen meter fra toppen. For eksempel Vassdalsfjellet i Troms (snakk om rundt 10m!!). "Er" Vassdalsfjellet i Balsfjord eller Storfjord da? Ser WWV har Vassdalsfjellet som kommunetopp i begge kommunene, samme med han som har laget listen jeg samler etter....
  11. Fugldalsfjellet eller Loddevarri er fylkets fjerde høyeste topp og er et fantastisk skifjell i storslagen natur. Fugldalsfjellet ligger like ved de mer populære toppene Holmbukttinden og Jiehkkevarri, og av en uforståelig grunn finnes det lite info om Fugldalsfjellet på internett tiltross for muligheter for over 1600 høydemeter nedkjøringi i en av norges lengste skibakker om du velger å kjøre ned i front. Startstedet i Fugldalbukta ligger litt over en times kjøretur unna Tromsø, det er muligheter for parkering på en stor parkeringsplass like ved Fugldalelva, derfra går det sti opp Fugldalen. Starten går i slakt terreng i ca 3 kilometer inn Fugldalen, på våren kan man følge Fugldalelva for å unngå å bære skiene i steinur, noe jeg måtte gjøre på min tur til Fugldalsfjellet. På ca 160 moh blir det brattere og høydemeterne går fort unna. Jeg begynte å gå på skrå oppover mot renna jeg skulle følge opp til breen under Fugldalsfjellet. På ca 580 moh starter renna som tar deg opp til ca 1040 moh. Renna er i overkant av 30 grader hele veien opp mot breen, noe som krever vurdering av forholdene før du legger ut på en tur til Fugldalsfjellet. Den siste biten opp mot breen er noe brattere en resten av renna, og vil nok kreve at du tar av deg skiene for å komme deg opp til breen. På hard snø kan det kanskje være greit å ha med en isøks. Litt avhengig av forholdene kan det hende at du må bære skiene deler av renna. Fra starten av breen starter du på en laaaang bakke du følger ca 540 høydemeter før du endelig kan svinge mot toppen av Fugldalsfjellet. Bakken er ikke veldig bratt, men den virker lang når du går oppover mot toppen. Fugldalsfjellet har som mange av toppene i området et stort flatt topplatå, utsikten mot toppene i nærheten er upåklagelig. Du får studert noen av de spennende toppene det ikke finnes så mye om på nettet på nært hold de siste høydemeterne opp mot toppen. Fugldalsfjellet er absolutt en topptur jeg vil anbefale. Nedkjøringen i den nevnte lange bakken og renna er førsteklasses. Alternativt kan man gå opp/kjøre ned flere steder i front, men det blir brattere. Gikk turen som en solotur under "hetebølgen" i Nord Norge i 17 Mai helgen i nydelig vær. Brukte ca 5.5 timer på turen etter en knallhard toppturdag dagen før med 3 uavhengige tusenmeterstopper i finværet:) Flere bilder : http://kugo.no/2010/05/fugldalsfjellet-loddevarri-1686-moh-2/
  12. Gikk en Jiehkkevarritravers nå i 17. Maihelga, fra Kveita vises den mystiske renna kjempegodt
  13. Nyttig og spennende lesning. Takk for en kanonrapport.
  14. Nallangaisi er en av Lyngens kremtopper, og en av de vanskligste toppene over 1500 moh i fylket. Nallangaisi er en krevende topptur, både i form av lang anmarsj og bratte bakker, og er nok til nå den vanskligste toppen jeg har vært på. Nallangaisi er med sitt brutale utseende en av de mest kjente toppene i Lyngen. Vi valgte å bruke ruten i vestsiden fra Lyngen.name, som ble klatret første gang i 1983 av Geir Jenssen og Bjørn Arntzen. De siste 700 høydemeterne går i terreng som er mye brattere en 30 grader, så en bestigning av Nallangaisi krever gode snøforhold. Startstedet i Holmbukta ligger ca 1 times kjøretur fra Tromsø. Det er noen parkeringsplasser ved veien, vi parkerte på en parkeringsplass ved på en skogsvei noen hundre meter nord or brua. Vi fulgte skogsveien så langt den gikk på venstresiden av elva. Etterhvert gikk vi langs elva inn til Goverposten, en av Ullsfjord SK sine trimkasser i området. Vi fulgte Goverdalen ca 10 km inn mot Rundvatnet. De første 5-6 kilometerne går i veldig flatt terreng, før man begynner å ta litt høyde når man kommer på linje med Titinden sitt høyeste punkt. Vi holdt retning mot Rundvatnet der vi hadde en velfortjent lunsj etter ca 3 timer inn Goverdalen. Vi gikk rett mot Sfinxen til vi rundet nordveggen på Nallangaisi, når man går under vestveggen på Nallangaisi ser man renna man kan følge opp mot toppen. Det var gått mange ras fra vestveggen til Nallangaisi, noe som ikke er unaturlig da det er bratt og mye sol i veggen. Så man må vurdere forholdene nøye før man legger ut på en tur til Nallangaisi. Vi krysset opp mot innsteget til renna over noen ferske ras i den 30-35 grader bratte siden opp mot ca 1000 moh og starten av renna. I starten var renna i overkant av 35 grader og bred, men på ca 1200 moh ble det brattere og smalere et lite parti, kanskje opp mot 45 grader, før renna ble bredere igjen opp mot ca 1420 moh, der vi gikk ut av renna og opp mot eggen. Når du kommer opp til punktet der vi gikk av eggen lå det en stor stein midt i renna like over der vi svingte ut mot høyre og du ser at man er har kortest mulig vei opp mot eggen. Biten opp mot eggen var bratt, kanskje bortimot 60 grader, men det så ikke så ille ut å ramle ned i den brede snørenna så det gikk greit. Vi havnet på en smal hylle like under eggen med mye luft under oss når vi kom oss opp den bratte renna, herfra til eggen var det desidert vanskligste punktet på turen. Det stakk litt fjell ut av snøen, og det var ikke noe tak i snøen for isøksene våre, vi måtte virkelig arbeide for å finne tak til stegjernene. Vi måtte sikre rundt en stein og hadde standplass i en 45 grader smal bakke mens førstemann gikk opp cruxet på ruta, når førstemann var oppe på eggen mer eller mindre trakk han opp andremann med tauet. Vi brukte godt over timen på de ca 5 høydemeterne før vi var på eggen. Vi fulgte eggen ca 35 høydemeter fra vi kom inn på eggen før vi møtte på et stort bratt fjell i eggen på ca 1480 moh, der måtte vi traversere ut i sørveggen forbi hindringen før vi gikk inn på eggen igjen. Vi fulgte eggen videre helt mot toppen. Toppen er luftig, og det er fantastisk utsikt mot toppene på Lyngenhalvøya. Nallangaisi har vært min drømmetopp siden et besøk på Imbodentinden i påska i 2009, så det var utrulig godt å endelig stå på toppen av Nallangaisi som er et av de råeste fjellene utseendemessig i Lyngen.. Nedturen gikk etter samme rute som oppturen, ned cruxet klatret førstemann med stramt tau, mens andremann hadde sikring i samme steinen som på oppturen. Vi var griseheldige som fikk medvind på skaren i Goverdalen, så vi brukte under en time på de 10 kilometerne fra skiparkeringen vår ved starten av renna og ned til bilen. Flere bilder: http://kugo.no/2010/05/nallangaisi-1595-moh-3/
  15. Lille Durmålstinden som er naboen til Store Durmålstinden jeg var på sist helg så jeg som en egnet topp til en liten ettermiddagstur etter jobb. Startet å gå kl 1900 i fantastisk vær, enda vi er i begynnelsen av Mai kunne jeg kle på meg skiene i vegkanten helt nede med havet. Lille Durmålstinden er tiltross for sin litt beskjedne høyde et fantastisk utsiktsfjell og en spennende topp på Lyngenhalvøya. Lille Durmålstinden er en litt krevende topp, med litt klyving etter en luftig egg. Startstedet ved Leirbukta noen km fra Holmbukta ligger ca 1 time og 15 minutters kjøretur unna Tromsø. Parkerte på en parkeringsplass som var tint frem siden besøket mitt på Store Dumålstinden for 6 dager siden. Starten går gjennom furuskog i småkuppert terreng, noe kronglete når det nesten er fritt for snø i starten. Satset på samme start som til Store Durmålstinden, retning rett mot Rissmålsskardet til vi kom til Måsevatnet. Fra Måsevatnet startet en ca 3 km lang travers med høyreskien øverst forbi Durmålsskardet og opp mot ryggen av Lille Durmålstinden. Slutten av traversen går i bratt potensielt rasfarlig terreng, så et alternativ tidligere på vinteren er å gå inn på ryggen tidligere. Jeg traverserte helt bort til det bratte innsteget på eggen før jeg begynte å følge eggen. Var en del klyving langs den ca 500 meter luftige eggen, alle traversene foregikk på venstesiden av eggen pga fallhøyden ned mot Fornesdalen… Mens du går eggen har du fantastisk utsikt mot fjellene rundt Sjursnes, Fjellene på den andre delen av Lyngenhalvøya og toppene rundt Fornesbreen. Lille Durmålstinden er en meget fin topptur! Brukte ca 4 timer på turen på ca 1170 høydemeter og 14 km. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/05/lille-durmlstinden-1132-moh/
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.