Gå til innhold

500fjell

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    3 868
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Dager vunnet

    1
  1. Hurrungane 2K-maraton

    Tusen takk! Absolutt, dette var helt avgjørende for å gjøre turen effektiv. Var glad jeg fant denne veien. Legger ved et par bilder som viser nedgangen til galleriet sett fra Vestre Austanbotntinden. Litt ekkel klyving ned i starten (kan løses ved en 10 meter rappell), lettere etter hvert. Nede på galleriet og opp til vestflanken er det spasertur nesten hele veien.
  2. Hurrungane 2K-maraton

    Flere bilder og kart: http://peakbook.org/500fjell/tour/94487/Hurrungane+2K-maraton.html Forord Hurrungane – tindesportens vugge og Norges høyeste alpine fjellområde. Rett og slett en plass som får folk flest til å grøsse på ryggen samtidig som det er noe forlokkende ved det. Gjennom mine 23 år som fjellfant har jeg hatt stor respekt for denne plassen. Her har jeg hatt mange fantastiske opplevelser og fått oppfylt mange drømmer, men jeg har også opplevd situasjoner som jeg helst ikke skulle havnet i. For eksempel da jeg gikk feil ned fra Store Midtmaradalstinden på årets kaldeste og mørkeste dag og var på kanten til å legge meg ned i snøen og gi opp livet, eller da jeg sklei utfor et stup i en isflanke ned fra Midtre Ringstind og slapp unna med kun to brudd i ankelen... Ser man på ulykkesstatistikken for den norske fjellheimen ligger dette området høyt oppe på listen over ulykker og nesten-ulykker. Likevel kommer man tilbake, for disse fjellene er så mektige og vakre at slike som meg ikke klarer å ligge unna. Slik har det vært helt siden den unge engelskmannen William C. Slingsby førstebesteg Store Skagastølstinden i 1876. Dragningen til fjellet skal ikke undervurderes. For de som ikke forstår referer jeg til filosofen Zapffe; «...tindesporten er meningsløs som selve livet, derfor kan dens trolldom aldri dø». Som dere forstår klarer jeg ikke å ligge unna Hurrungane. Det er sikkert flere enn meg som har sett på kartet over de 23 fjelltoppene (primærfaktor > 30 m) som ruver over 2000 moh i dette området. Vanligvis bruker man rundt 8-9 dager på å bestige alle. For noen år siden pratet min turkamerat Øyvind Mathiassen om muligheten for å bestige alle toppene på én dag. Den gangen bare ristet jeg på hodet og turte ikke en gang å vurdere det eller tegne opp en mulig rute. Idéen blusset opp i fjor da fjellguiden og kondisjonsfenomenet Nils Nielsen nevnte det samme for meg, men heller ikke han var sikker på om det var mulig å klare det på under et døgn. For moro skyld begynte jeg å se litt nærmere på kartet. Jeg regner meg selv for å være godt kjent i området og så på ulike alternativer for å linke ryggtraversene slik at man kan gjøre det mest mulig effektivt. Planleggingen ballet på seg og etter flere måneder trodde jeg at jeg hadde funnet det beste ruta, og jeg estimerte turen til å gå på rundt 22 timer om absolutt alt gikk på skinner. Det påfølgende året ble stadig brukt til å visualisere turen mentalt og tenke på hva man skal ha med seg og hvilket tidsrom jeg skulle gjøre et forsøk. Jeg turte ikke fortelle så mange om turplanene da jeg selv ikke var helt sikker på om det kunne gå. I tillegg ønsket jeg ikke at folk gikk rundt og var bekymret, for slikt påvirker meg også. Planen begynte å bli spikret og brikkene falt smått om senn på plass. Oppkjøringen på våren bestod av noe mer løpe- og klyvetrening enn normalt for å venne kroppen til å bruke de mest relevante musklene. Deltok på noen motbakkeløp og sprang halve distansen på ultraløpet Hornindal rundt. Grunnen til at jeg ikke sprang full distanse var frykten for at jeg ikke ville restituere meg fullt mot Hurrunganeturen, i tillegg til at jeg hadde slitt med et høyrekne tidligere på sommeren. Da kneskaden meldte seg for første gang var jeg helt knust og var redd for at årets store mål ville gå i vasken. Heldigvis gikk smertene over etter en uke med rehabtrening og hvile. Uka før selve Hurrunganeturen kjørte jeg på med fire lange rekognoseringsturer som gikk gjennom hele løypa i deler. På denne måten ble jeg 100 % kjent med hva som ventet meg undervegs, og dette hjalp utrolig mye både fysisk og ikke minst psykisk. Forholdene i fjellet var utmerket, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer snø til noen av de lange utforbakkene. Etter den siste rekognoseringsturen hadde jeg to hviledager som jeg benyttet til karbo-loading, få opp væskebalansen, lett sykling, pakking av sekk og rett og slett GLEDE seg masse! Formen virket god! Været så ut til å bli utmerket og nesten i overkant varmt med et kanonhøytrykk som lå over Skandinavia. Jeg hadde satt av en uke av ferien til alternative dager å gjøre dette på, men med dette været var det bare å velge og vrake. Planen ble til slutt å starte 21. juli rundt kl. 08.00. Utstyr, antrekk og mat: Antrekket jeg stilte i var så enkelt som t-skjorte, tights og alpine terrengjoggesko med vibramsåle (Dynafit Feline Ghost). Passet på å smøre meg godt meg compeed/vaselin på forhånd. I sekken (Berghaus Freeflow 30+6L) hadde jeg med meg en lett vindjakke, supertrøye, buff, lue, hansker, camelbak (3L) inkl vann med elektrolytter/magnesium (energidrikk på slutten), en halvliterflaske med vanlig vann, en liten rompetaske til avstikkere (med i den: GPS, mobil/kamera, liten vannflaske), alpinsele (Camp Alps 95), stegjern (Camp XLC 490), isøks (Camp Corsa Nanotech), et lite kilesett, karabiner, skrukarabiner, taubrems, cordelette, 30 meter randotau (Tendon 7,9 mm Alpine ST), sportsteip, elastisk bind, plaster, dopapir, smertestillende tabletter, liten kniv, hodelykt, i-pod m/høretelefoner. Mat som gikk med: 8 muslibars à la Jarle Austbø, 3 maxim energibarer, 1 maxim gel, 1 new energy sjokolade, 1 gullbrød, 4 pakker med 5-pack rullede smurte lilefsa, en halv Big One pizza, en real turmat (Pasta Bologna), to bananer og litt potetgull (salt og pepper). Av væske regner jeg med det gikk med totalt 11 liter (hvorav 3L tynt blandet maxim energidrikk, 0,7L Battery, 0,5L Cola og resten vann blandet med tabletter av elektrolytter/magnesium). Ruta jeg hadde laget startet fra bommen i Helgedalen. Første topp – Gjertvasstinden og siste topp – Søre Austanbotntinden. Tida startet i Helgedalen og sluttet på siste topp. Reelt sett så sluttet turen når jeg var vel nede ved bilen på Berdalsbandet, men tida ned dit var ikke så nøye. Hurrungane 2K-maraton Kl. 05.50 ringte vekkerklokka på hybelen i Sogndal. Jeg hadde sovet altfor lite på grunn av tropevarmen som regjerte for fullt. Fikk i meg en god frokost bestående av havregrøt med honning og et par skiver med brunost og blåbærsyltetøy. Kjørte opp til Turtagrø der jeg møtte Daniel som var min service provider for turen. Hans oppgave var å hente sykkelen etter at jeg hadde syklet til Styggedalsdammen, møte meg på Nørdre Dyrhaugstinden med litt ekstra mat, drikke og klær, i tillegg til å følge meg på sjarmøretappen til Austanbotntindane (vet jo aldri hvilken tilstand jeg ville være i dag...). Sammen kjørte vi inn til bommen i Helgedalen. Her møtte vi til vår store overraskelse Ole-Petter fra Peakbook som hadde hørt rykter om turplanene. Han ville mer enn gjerne være vitne til rekordforsøket og hjelpe til med det som eventuelt skulle trengs. Da fikk Daniel med seg en trivelig assistent! Det var fullstendig surrealistisk at dagen endelig var kommet. Alt lå perfekt til rette, og nå var det bare opp til meg å prestere. Et helt år har jeg løpt denne turen inne i hodet, og takket være det føltes turen ikke så lang som det den faktisk er. Samtidig tenkte jeg mye på at jeg måtte ta vare på meg selv. Store deler av turen går i eksponert terreng usikret, og et feilsteg kan være fatalt. Mange har bedt meg være forsiktig, og det har jeg lovet å være. Tiden startet kl. 08.36 fra Helgedalen idet jeg syklet oppover mot Styggedalsdammen. Det siste jeg hørte før jeg gikk inn i min egen lille boble var at Ole-Petter sa; «jeg misunner deg som har anlegg for å gjøre noe sånn som dette her...!». Jeg bare håpet han ville ha rett i at jeg virkelig hadde anlegg til å gjennomføre dette som jeg slettes ikke var sikker på om ville være gjennomførbart... Bena føltes litt tunge i starten på sykkeletappen, men det kom seg etter hvert. Glemte helt å ta på høretelefonene med musikk, men det var i grunn deilig å slippe, får heller ta de på når nattens mulm og mørke legger seg over fjella. På høyeste punkt like før Styggedalsdammen parkerte jeg sykkelen og fortsatte til fots 30 minutter etter start. Tok sikte på ryggen opp til punkt 1838. Noe halvgrov ur oppover dit og var veldig obs på å ikke tråkke over i og med at jeg hadde såpass lette sko med lite ankelstøtte. Tok en skikkelig hodedukkert og slurpet i meg ferskt vann fra bekken ut fra Styggedalen. Siste sikre påfyllingsmulighet på en god stund. Styggedalsmassivet var innhyllet i en stor tåkesky. I grunn litt overraskende da værmeldingen var 100 % sikker på godvær, men det gjorde meg i grunn lite da det bare var deilig med litt skygge og en sval bris fra øst. Ankom Gjertvassbreens innsteg etter snaut 1,5 timer fra start. Her tok jeg turens første matpause og gaflet i meg tre lefser og en muslibar. Vurderte snøen som såpass myk at jeg ventet med å ta på stegjern. Gode forhold oppover breen. Var såpass kjølig her at jeg faktisk måtte på med vindjakke en liten stund. Omgikk de største bresprekkene greit og hadde god hjelp av sporene til folk som hadde trasket opp her tidligere på morgenen. Et parti var det ganske hardt, men det gikk akkurat greit nok med støtte fra isøksa. Nådde skaret etter en halvtime fra innsteget. Her var det av med sekken og på med stegjern og rompetaska som alltid var med på avstikkerene (med GPS, mobil/kamera og litt vann). Løpeskoene mine var ikke akkurat så veldig stegjernsvennlige, men etter å ha surra litt sportsteip i tillegg gikk det på et vis... Opp til Gjertvasstinden fulgte jeg samme rute som på rekognoseringsturen tre dager tidligere. Opp mot venstre fra skaret, og deretter til høyre over en bregleppe til et nytt snøfelt. Videre opp et kort parti med klippe før det siste snø-/isfeltet til topps (se rapport fra rekognoseringsturene for mer detaljert info). Merket at det allerede på tre dager hadde smeltet drastisk i tropevarmen som har vært og som er. Bregleppene var blitt større og snøbroene tynnere. Ankom toppen av Gjertvasstinden etter 2t 18min fra start. En halvtime foran skjema! Kjapt ned igjen til skaret, fikk av meg stegjerna og begynte på oppstigningen til Store Styggedalstinden. Fulgte østryggen direkte fremfor å begi meg ut på isflanken på høyre hånd med mine mjuke sko. Grei klyving opp her med noen få hårete opptak. Dagens andre matpause på toppen av Store Styggedalstinden østtoppen, 2t 42min fra start. Tåken hadde lettet og jeg ble vitne til den fantastiske utstikten som faktisk er her oppe. Man føler virkelig at man er på toppen av verden, som en konge. Alt annet føles så lavt ut. Så et taulag borte på vesttoppen. Da denne ikke har primærfaktor over 30 meter gadd jeg heller ikke ta meg bryet å stikke oppom denne i dag. Fortsatte fra østtoppen bortetter ryggen. Først ned i et hakk og opp et litt kinkig opptak. Deretter ganske grei marsjing videre. Rundet vesttoppen i sørflanken og kom innpå ryggen videre mot Sentraltinden. Ryggen ut dit er rimelig grei de fleste plasser, men det blir litt brattere opp til sistnevnte topp. Passerte taulaget som kastet noen overraskende blikk bort på meg. Blikkene og kommentarene jeg fikk fra folk jeg møtte i dag fungerte forøvrig som en stor humørfaktor og motivasjon for meg. Opp til Sentraltinden forserte jeg greit de passasjene som er litt utsatte. I starten holder man en del på høyre side av ryggen og i helt siste del holder man på venstre side. I alle fall løste jeg det slikt. Nådde Sentraltinden 3t 16min fra start. Fortsatte ned ryggen i retning Vetle Skagastølstinden. Midtvegs ned mot skaret la jeg fra meg sekken, tok en liten matpause og la i vei ut mot Maradalsryggen, kanskje dagens kjipeste avstikker i og med at man begynner å gå nedover. Fulgte en tydelig skråflanke i vestsiden av Sentraltinden. Holdt et stykke nede i denne flanken før jeg etter hvert kunne dreie inn på ryggen like ved den ene lille «taggen» før toppen «Sør for Sentraltinden». Mye løs ur og grus her, så vær litt obs. Taggen kom jeg opp på ved å slenge meg inn i en kamin på venstre side. Sør for Sentraltinden klatret jeg opp på ute på høyre side. Deretter måtte jeg klyve litt ned igjen til jeg kom til hammeren oppunder Nørdre Maradalstinden som på grunn av sine 30 meter i primærfaktor måtte med. Rundet hammeren via snøflanker i vestsiden og kom opp i skaret mellom Nørdre og S1. Brukte en drøy halvtime fra sekken ved Sentraltinden og ut til Nørdre. Tilbake gikk det også greit nok og brukte sånn cirka samme tid. Nok en matpause ble fortært, og ikke minst vann. Ble jammen tørst på turen ut på Maradalsryggen. Videre klyvde jeg ned i skaret mot Vetle Skagastølstinden ved å omgå den bratteste hammeren via en kamin på høyre side. Gikk et lite stykke opp i bakken mot Vetle før jeg nok en gang satte fra meg sekken og ruslet langsmed galleriene i Vetles sørflanke bort til Mohns skar og videre langs med Slingsbyruta til toppen av Store Skagastølstinden. I jevnt tempo brukte jeg 16 minutter fra sekken og til toppen av Storen, totalt 4t 53min fra start. Her var jeg ikke alene og jeg fikk en del artige kommentarer. Det var til og med et par damer som spurte om de kunne få ta et fellesbilde med meg på da de syntes det var så stort antiklimaks å se meg komme opp i tights og joggesko. Ja, jeg hadde vel stusset litt selv om jeg var i deres klær... Ble fôret med nøttemiks og greier før jeg så på klokken at jeg måtte reise videre. På vei ned igjen til skaret la jeg merke til et redningshelikopter som flakset over Skagastølsryggen. Håper det ikke har skjedd noe alvorlig. Det var i alle fall borte innen jeg var kommet så langt. Ringte Daniel og sa at det i alle fall ikke var meg det var noe galt med. Han og Ole-Petter hadde hentet sykkelen min og var nå på god vei opp mot Nørdre Dyrhaugstinden. Kjente av og til noen ekle smerter i høyre kne og etter hvert i venstre også. Pokker! Skal det være knærne som stanser meg i dag? Har opplevd at slike smerter bare plutselig forsvinner, så jeg krysset fingrene for at det ville være tilfelle i dag også.Ved å gjøre noen alternative bevegeler i ny og ne hjalp dette over tid og senere på turen kjente jeg i mindre grad til smertene. Fikk på meg sekken igjen og trasket over Vetle og ut Skagastølsryggen mot Nørdre. Ned Halls Hammer tok jeg en rappell som holdt greit ved hjelp av et 30 meters tau. Videre ut til Midtre passerte jeg et taulag på tre hvorav blant andre Aleksander Gamme var deltaker. Slo av en kort og trivelig prat før vi ønsket hverandre god tur videre. Grei klyving ned til Berges stol. Ned mot V-skar klyvde jeg meg ned 5 meter til et rappellfeste. Tok først en rappell ned til en hylle midtvegs i veggen. For tre dager siden hamret jeg en bombekile i en sprekk her som jeg hadde håpet å bruke i dag også, men selvfølgelig hadde noen klart å få den ut og tatt den med seg siden den gang... Heldigvis hadde jeg med en tilsvarende kile og karabiner, så jeg satte et nytt feste før jeg tok siste rappell ned i skaret. Var litt for rask i svingene da jeg skulle fire ned tauet og det viste seg at jeg hadde glemt å knyte opp den ene stoppknuta på tauet. Pokker, knuta satte seg fast i karabineren og ville ikke rikke seg lenger! Siden jeg uansett ikke skulle bruke tauet noe mer på turen var det ikke så fryktelig farlig sånn sett, men utrolig irriterende og urutinert av meg. Ropte opp til Team Gamme og spurte så pent jeg kunne om de ville ta med tauet og eventuelt kilen med seg og levere det på Turtagrø. Det var helt i orden, og jeg er evig takknemlig for deres hjelp. Tusen takk! Fortsatte ut ryggen til Nørdre der jeg tok en matpause og en telefon til Daniel slik at de visste at jeg var i rute. Hadde til nå brukt ganske nøyaktig 6 timer fra start i Helgedalen og lå hele 3 timer foran estimert tidsskjema! Dette var en stor lettelse og jeg kunne slippe skuldrene dypt ned og bare nyte dagen og den fantastiske utsikten man bare får fra tindene her oppe i Hurrungane. Det er nesten til å få en tåre i øyekroken av. Ned fra Nørdre valgte jeg å følge normalruta fremfor å følge de sporadiske snøfeltene som jeg og Rasmus gikk langs for tre dager siden. Grunnen var at snøen var temmelig råtten, og steinene mellom feltene var utrolig løse. Ønsket ikke å risikere noe nå, så tok det heller piano ned den vanlige ruta. Fikk dog en surfetur på et snøfelt like før 1584-vannet. Deretter fulgte jeg stien ned mot Tindeklubhytta et stykke før jeg tok sikte på nok et snøfelt på venstre siden ned mot bekken fra Skagastølsvatnet. Her fylte jeg opp camelbaken og spiste en sjokolade før jeg begynte på dagens nest lengste stigning opp til Nørdre Dyrhaugstinden. Fulgte en smart variant opp noen flanker rett opp fra nordsida på Skagastølsvatnet til jeg var oppe på Dyrhaugsryggen. Oppe på ryggen skrådde jeg diagonalt til jeg kom på høyre siden av de største snøfeltene. Nå var det bare å holde et jevnt sig opp til Nørdre der Daniel og Ole-Petter ventet på meg. Ble heiet opp de siste meterne til Nørdre mens Ole-Petter filmet ivrig fra mobilen sin. Jeg var glad for at formen fortsatt virket bra. Det er nok takket være at jeg har vært god på «spisetjænest» undervegs, og nå var det tid for en halvtimes lunsjpause og småskravling. Skiftet til nye sokker og t-skjorte, spiste en real turmat, litt potetgull, en banan og drakk en battery energidrikk. Masserte lårene og forberedte dem på mer hardkjør. Pausen gjorde underverker og jeg følte meg som et nytt menneske da jeg forlot mine kamerater kl. 17.00, 8t 24min etter start. Nå ventet en gøyal ryggtravers hele veien over til Store Midtmaradalstinden. Grei skuring forbi Store Dyrhaugstinden, bort til Søre Dyrhaugstinden og videre til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Brukte en snau time fra Nørdre Dyrhaugstinden til sistnevnte der jeg tok en kjapp matbit. Nå ventet den delen av turen jeg kanskje «fryktet» mest. På rekognoseringsturen ut til Store Midtmaradalstinden hadde vi regn og superglatt fjell, og jeg husker at jeg ikke likte meg i det hele tatt da. Heldigvis var det stikk motsatt i dag med tørt fjell og supergod friksjon. Likevel skulle det bli spennende å se hvordan utfordringene ble denne gangen. Første stykke ned fra Nestnørdre gikk fint. Et kort parti med sva ble forsert uten problemer. Lenger nede før «pinaklene» kom det ytterligere noen passasjer med sva som var noe mer krevende og utsatt. Husket «betaen» fra forrige tur i blinde, så jeg forserte dette uten problemer i dag på tørt føre. Pinaklene ble forsert langs en «berg-og-dalbane-sti» på høyre side. Et par punkter er litt hårete med noe ekkel nedklyving. Nok en gang sparte jeg mye tid ved å slippe å spekulere i rutevalget. Dermed brukte jeg ikke mer enn rundt en 20-30 minutter ned til Lovskar fra toppen. Fra Lovskar omgår man en liten topp ut i høyre siden før man kommer ned i et nytt hakk. Her la jeg fra meg sekken og startet på ferden opp til Store Midtmaradalstinden. En av de lengre avstikkerne på turen. Fulgte ryggen stort sett hele veien helt til det for alvor bratnet til (umulig å ikke skjønne hvor dette er hen). Om man følger ryggen videre kommer man til det som også her kalles Halls Hammer. Det er en grunn til at fjellbestigeren Carl Hall snudde der, og det gjør de fleste andre den dag i dag. I stedet omgår man hele ryggen ned i flanken på høyre side lang små gressete hyllesystemer. På denne omgåelsen må man forsere tre åpenbare «crux». Det første er det vanskeligste som er et buldreopptak rundt grad 3-4. Greit å klatre opp, men det er noe helt annet ned igjen da man ikke har noen spesielt gode tak for hendene, og under deg er det mange hundre meter med fri luft. Med andre ord, ingen rom for feil. På returen løste jeg det ved å legge igjen en 240-slynge rundt en tydelig nabb for å ha noe å holde seg i som back-up. Deretter fulgte et par andre utfordringer, men disse er langt fra like eksponerte som den første. Videre skrår man etter hvert opp mot ryggen igjen via en noe løs renna. Ryggen følges deretter slavisk til toppen (noen steder kan omgås ut til høyre). Nådde toppen av Store Midtmaradalstinden kl. 19.05, 10t 29min fra start. Spiste et gullbrød på toppen, luftet føttene og koste meg med kveldssola som malte fjellet i sterkere farger for hvert minutt som gikk. Ned igjen til sekken brukte jeg rundt en halvtime. Tok også her en liten matpause mens jeg pratet i telefonen med min tante som fylte 50 år i dag. Deretter klyvde jeg meg ned langs en bratt renneformasjon til Stølsmaradalsbreen. Renna går skrått ned mot høyre sett fra skaret jeg la igjen sekken ved, nedenfor et bratt snøfelt. Trasket over breen og opp til sørsiden av Austre Ringstind. Nå var det klart for toppsanking i Ringstind-massivet. La fra meg sekken nok en gang og klyvde meg opp svaene til Austre. Brukte rundt et kvarter fra bunn til topp og det samme ned igjen. Stod på toppen kl. 20.26, 11t 50min fra start. Har aldri funnet noen «perfekt» vei opp dit, så går litt forskjellig fra gang til gang. Vel nede igjen ringte mine foreldre (som ikke hadde hørt et kvekk om denne turen på forhånd) og lurte på om jeg var på tur, noe jeg bekreftet. Beroliget dem med at jeg snart var framme og ønsket dem god natt. Neste var harepustoppen Stølsmaradalstinden. På forhånd hadde jeg vurdert å klyve opp nordryggen fra Vikingskar, men etter rekognoseringsturen jeg og Endre hadde for noen dager siden slo vi det fra oss da denne ruta var både hårete, begrodd, fuktig og løs. Det var mye smartere å klyve opp snøflanken som går rett opp fra øst. Sent på sesongen kan det være kinkig å gå denne veien på grunn av en stor bregleppe lengst nede, men i dag var det fortsatt noe igjen av snøbrua på venstre side. Først en transportetappe over breen bort til innsteget på «renna» og derfra gikk det jevnt og trutt oppover med isøksa parat for hånd. Snøen hadde fin konsistens, så det gikk forholdsvis effektivt. Stod på toppen kl. 21.27, 12t 51min fra start. Returen gikk kjapt og fint med lett og kontrollert snøsurfing tilbake til sekken. En kjapp matbit før ferden gikk i retning Midtre Ringstind. Krysset over Vikingskar og greit ned på vestsiden der jeg fulgte snøflanker nordover et stykke. Hadde også her på forhånd vurdert sørryggen, men fant også ut på rekognoseringsturen at den hadde noen ekle crux med løse blokker som jeg ikke ville utfordre meg på under en slik langtur. I vestsida på Midtre la jeg fra meg sekken og tuslet opp normalruta som ikke byr på noen særlige vanskeligheter annet enn litt løs ur. Litt klyving i øvre parti, ellers greit. Stod på toppen i nydelig solnedgang kl. 22.18, 13t 42min fra start. Nok en matbit da jeg var nede ved sekken. Mørket kom sigende på og da var det deilig å kunne lytte til litt motivasjonsmusikk på øret fra I-poden. Opp mot Store Ringstind gikk det greit å omgå de største bresprekkene. La fra meg sekken på den lille «flata» like før siste brattbakken, rundt 1970 moh. Herfra fulgte jeg østryggen til toppen greit. Hastet litt med å komme meg over på vestsida av Store Ringstind før hodelykta måtte fram, da visste jeg at de verste passasjene var over. Stod på Store Ringstind kl. 23.20, 14t 44min fra start. Tok en kjapp telefon til Daniel og ba ham gjøre seg klar for finaleetappen opp til Austanbotntindane. Sklei meg ned til sekken via snøflanker. Herfra og videre er det sikkert mange som er spente på hvor jeg har gått. Etter mange studier av diverse bilder og flyfoto har jeg «oppdaget» et hyllegalleri som går tvers over i sørveggen på Store Ringstind. Det nås ved å klyve ned renna sør for flata på 1970 moh der det tidlig på våren ligger en snøflanke, mens nå senere på sommeren kun er en fossende bekk der jeg forøvrig kunne fylle vann. Litt kinkig klyving helt øverst, vær obs på løse blokker. Lenger nede løser det seg opp før man kommer ned på galleriet som følges helt bort til snøflanken vest for Store Ringstind. Brukte ikke mer enn et drøyt kvarter fra toppen til jeg var på snøflanken i vestsida. Kall gjerne ruta «Kvambekks chaussé» om det er ok! En fin måte å linke ruta mellom Ringstindene og Soleibotntindene om man ønsker å gå for eksempel «Ringsdalen rundt» eller lignende. I vestsida tok jeg meg en god matpause med blant annet nok en battery. Nå måtte også hodelykta fram da det begynte å bli relativt mørkt. Sakte, men sikkert begynte det å gå opp for meg at jeg ikke var langt unna å klare målet mitt med å fullføre under 24 timer. Stresset derfor ikke så mye på slutten og passet heller på å ikke tråkke feil. Kom meg inn på Soleibotnryggen. Grei klyving over sørtoppen og bort til stortoppen. Bommet litt i inngangen til skaret mot Store, men hentet meg relativt kjapt inn igjen. På Store var det av med sekken og bare motivere seg for en avstikker ut til Nørdre Soleibotntinden. Noenlunde grei klyving ned til skaret, med blant annet forsering av et bratt snøfelt. Fra skaret holder man litt ut til venstre og klyver seg opp til ryggen som følges opp til toppen. Noen luftige plasser på slutten, men gode tak. Brukte 10-15 minutter hver vei t/r Nørdre. Var tilbake på Store Soleibotntinden kl. 01.00, 16t 24min fra start. Nå var det på tide å få fram gel'en som har ligget urørt i sekken en stund. Konsentrerte karbohydrater så det holder, og nok til å få meg til å føles som et hyperaktivt barn som nettopp har spist seg full på godterier i en bursdag! Ned fra Store Soleibotntinden mente jeg å huske at det fantes en vardet «sti». Jeg husket visst ikke helt riktig. Jo, vardet var det, men de var jo såpass sporadiske at det var en utfordring å få øye på dem, spesielt i mørket. I tillegg var det nesten like greit å gå ute i terrenget enkelte plasser. Ikke mye sti å skryte av, med unntak av få steder. Bakken ned til Berdalsvatnet føltes lenger enn forventet. Det tok tid i denne ura i mørket, men jeg hadde heldigvis ikke dårlig tid. Fikk etter hvert øye på lykta til Daniel borte på Austanbotnryggen. Han fikk bare legge seg ned og vente på meg... Brukte rundt 40 minutter fra toppen og ned til Berdalsvatnet hvor jeg tok en siste vannpåfylling og en liten lefsebit før jeg giret meg opp til dagens siste motbakke og finaleetappe til Austanbotntindane. Først i noe løs ur og litt sikksakk opp til selve ryggen. Hadde nytte av å kjenne ruta opp her på forhånd. Kom meg opp til Daniel som lå og druntet i mørket, for det var Ole-Petter som hadde lykta. De rakte ut en cola til meg som smakte utmerket, i tillegg hadde de med nye joggesko og sokker til meg, noe føttene satte meeeget stor pris på! Føltes ut som hele fotsålen var en eneste stor vannblemme nå... Hastet ikke noe videre nå. Jeg lot Ole-Petter ta føringen og gå i front oppover ryggen til Vestre. Tok en liten pause her før vi fortsatte. Ole-Petter sa at han ikke ønsket å ta turen ut til Søre, men heller vente på oss. Derfor satte jeg opp tempoet noe opp i klyvinga opp til Store slik at han ikke trengte å vente så lenge, men han hang på hakk i hæl likevel, med staver, og Daniel uten lykt! La fra oss sekkene midtvegs ut til hovedtoppen. Kom oss opp på Store Austanbotntinden kl. 03.14, 18t 38min fra start, og Ole-Petter filmet ivrig i mørket. Husker ikke helt alt jeg sa her og nå... Trasket tilbake til skaret mot V0-toppen, og herfra ned på sørryggen via omgåelser via hyller og gallerier øst for denne ryggens bratteste del. Jeg hadde vært ute på forhånd og vardet noen punkter slik at jeg lett kunne kjenne meg igjen. Kom oss ut på ryggen og på de siste meterne før toppen på Søre Austanbotntinden sprang Daniel i forvegen og klappet meg fram til turen siste toppvarde, og Ole-Petter stod på V0 og blinket med lampen. Klokken var nå 03.39, og jeg hadde brukt totalt 19 timer og 3 minutter på turen. Jeg klarte det...! Jeg hadde tenkt så mye på hvordan jeg ville reagere om dette ville bli virkelighet. Ville jeg gråte, ville jeg juble, eller ville jeg rett og slett ikke reagere noe spesielt? Svaret ble en god blanding av alt. Jeg var selvsagt veldig glad og lettet over å være ferdig med turen, men jeg tror ikke helt realiteten hadde gått skikkelig inn over meg. Fikk tatt et toppbilde der jeg ser ganske glad ut, men etterpå gikk jeg egentlig bare stille rundt i mine egne tanker. Adrenalinet sank betraktelig når jeg visste at jeg ikke hadde noe tidspress lenger. Likevel prøvde jeg å konsentrere meg fullt, i alle fall til jeg var «trygt» tilbake på vesttoppen. Først nå merket jeg hvor sliten jeg egentlig var. Øyelokkene føltes som bly, knærne kokte, matlysten forsvant og jeg hadde mest av alt bare lyst til å spy. Prøvde å knipe igjen så godt jeg kunne da jeg var kjent med konsekvensen av å miste all næring på tampen. Turen ut til Berdalsbandet har aldri føltes så lang før, men heldigvis har alle turer sin slutt. Kl. 06.00, 21t 24min på tur, og over 24 timer i våken tilstand kom vi fram til bilen på Berdalsbandet. Det første jeg gjorde var å hive ut madrass, dyne og pute fra bagasjerommet og en ny underbukse fra bagen. Deretter legge seg nedpå og slukne som et lys... Bare etter en halvtime på øyet våknet jeg av at sola stekte og masse mygg som virret rundt hodet mitt. Det var ikke akkurat den beste restitusjonen jeg hadde håpet på. La meg bare si til slutt at jeg kjørte tidlig hjem denne morgenen, tidlig. Etterord I skrivende stund føler jeg fortsatt at turen ikke helt har sunket inn over meg. Det er en rar følelse når man har utført noe man har tenkt på og planlagt såpass lenge. Man merker en slags tomhetsfølele i etterkant, som et vakuum, ingenting... Jeg merker i alle fall at jeg har fått et helt annet forhold til Hurrungane nå enn det jeg hadde før. Jeg har fortsatt stor respekt for fjellene, men jeg føler at jeg kjenner de på en helt annen måte, kjærligheten har blitt sterkere. Denne dagen gikk absolutt alt på skinner, og det har sikkert med en blanding av flaks og gode forberedelser. Jeg håper mest på sistnevnte. At turen kan gjøres enda fortere er det ingen tvil om, og det er ikke så nøye for meg heller da mitt mål var å gjøre alle toppene på én tur, og helst under et døgn. Nå begynner denne rapporten å bli farlig lang, så da er det vel på tide å sette et punktum. Tusen takk til alle de som har støttet og trodd på meg på forhånd, og takk for alle gratulasjoner i etterkant! Det setter jeg umåtelig stor pris på!
  3. Flere bilder finnes på: http://peakbook.org/500fjell/tour/52546/Revansje+p%C3%A5+Juratinden+i+knallv%C3%A6r.html Følg turene mine via Facebook: http://www.facebook.com/500fjell Det er godt over ett år siden det dramatiske uhellet jeg hadde under et forsøk på Juratinden 3. januar 2012. Fallet under den rappellen ga med en støkk som jeg heldigvis har kommet greit over. Man må rett og slett ta det som ufrivillig læring når ting som kunne gått så galt faktisk gikk i min favør. Revansjelysten over et nytt forsøk på å vinterbestige denne toppen kom tilbake da Signar spurte om jeg ikke skulle bli med til Romsdalen denne fantastiske helgen. Avgjørelsen om å reise skjedde temmelig spontant på fredagskvelden. Jeg fikk med meg Espen som jeg traff på Rjukan Ice Festival, han var gira på en alpin toppbestigning i Romsdalsfjella og dermed kjørte vi gjennom natten helt til Sjoa der Geir Arne hang seg på lasset og kjørte resten av veien slik at også jeg fikk litt søvn før turen. Ved Rabben innerst i Grøvdalen traff vi Signar, Martine og Jørgen og litt før kl. 09.00 var vi i gang oppover i bakkene. Dette var min første tur med det spreke paret Signar og Martine, og tempoet deres var som ryktene tilsa – raskt! Føret var ganske hardt gjennom skogen og oppover mot brattbakken til Hoemskaret så det var veldig greit å gå med lett randoutstyr. Espen hadde fjellski, så han hadde sin fordel nå før returen. Praten gikk lett fram til brattbakken, her var det potensielt skredfare så vi måtte gå med en god avlastningsavstand mellom hverandre. Å være sosial for enhver pris må det bli en slutt på! Fellene mine dekket ikke hele bredden til skiene, så det ble litt strevsomt der det var veldig hardt føre i bratta. Jeg valgte derfor å ta en snarvei mer direkte enn det de andre hadde gjort. De så ikke at jeg gikk en annen vei så de ventet en god stund lenger nede i sola på at jeg skulle komme. Etter hvert skjønte de at jeg var i forvegen og etter dette ruslet vi så og si samlet helt til oppunder Gjuratinden som tårnet opp av landskapet over oss. Toppen er like kvass som en nyspisset blyant, i alle fall kan det virke sånn sett fra denne vinkelen. Martine visste ikke helt hvor ruta gikk, og hun ble litt bekymret siden hun misforstod ruteforklaringen min og trodde at jeg mente at vi skulle gå rett opp den bratte flanken i øst. I stedet gikk vi opp en snørampe som førte oss opp på søreggen. Fantastisk plass å være og for en utsikt! Eikesdalsvatnet glinset 1500 meter under oss langt der nede, i nordøst kunne vi skimte fjellene på Tustna og til og med vindmøllene på Smøla, i sør lå Tafjordfjella på rad og rekke, i vest snødekte Romsdalsfjell med Trollveggen som det store øyefanget, men ikke minst, i nord reiste Juratinden seg opp som et beist av en kjempe. Det kriblet like mye i magen i dag som sist jeg var her, men i dag var snøforholdene mye mer gunstig. Vi gikk med skiene på bena et lite stykke bortetter egga før vi kledde på oss klatresele og stegjern. Signar, Martine, Jørgen og Geir Arne gikk i forvegen mens jeg og Espen kom litt etter slik at det ikke skulle bli unødig kødannelse. Dette er Espens første alpine tur og siden han ikke er vant med å traversere i bratte snøflanker med isøkser og stegjern valgte jeg å sikre ham det meste av veien. Ruta gikk ut i vestflanken oppunder et bratt punkt man kommer til på eggen, deretter runder man et hjørne og inn i den renna der jeg forrige gang gikk opp igjen på eggen. Artig å se den plassen der jeg hadde englevakt sist gang... Videre traverserte vi forbi renna, ganske bratt her, og så inn i en ny renne som førte opp til toppkrona. Det siste stykket opp til toppen gikk ruta ut i nordsida og opp til et kort klatrepunkt (grad 3+) som fører til topplatået som ikke er særlig stort. Godt fornøyd med at alle kom seg opp på en dag som dette! Ned igjen ble det litt kaos i og med at et annet taulag også skulle opp til toppen, og nå var det ikke plass til flere personer. Vi klarte å rappellere oss ned fra toppen i vest med en 60 meters rappell og deretter karre oss tilbake til skiene. Turen ned igjen til bilen var eventyrlig i øverste del med perfekt pudderføre, men resten av veien var snøen dessverre mer vindpakket og hard. Det tok litt tid for Espen å komme seg ned, og han var ganske lei av å tryne gang på gang med fjellskiene sine. Kjørte i elvesøkket i nedre del og det ble en artig tur når elva var sånn halvvegs åpen flere steder. Turen ble feiret med pizza på Mama Rosa i Åndalsnes og rødvin på hytta vi leide på Åndalsnes camping. Takk for en knalltur gutter og jenter!
  4. Klatring med barn - tips?

    Hei! Du parkerer på en P-plass på vei ut til Lahellholmen. Herfra må du gå opp igjen til hovedveien og følge denne bort mot svingen nedenfor Kaståsen. Herfra går det stier nedover mot vannkanten der du etter hvert vil finne klippene. Mer detaljert beskrivelse finner du i klatreføreren "Drammensgranitt".
  5. Bilder og kart her: http://peakbook.org/tour/33725/Dr%C3%B8mmetur+til+Melkefjellet+og+to+til.html Endelig ble det anledning til å gjennomføre en skikkelig topptur i Troms, sammen med Tromsfjellas store sønn kugo10 (Kent Hugo Norheim). Etter snøværet som har pågått de siste dagene var fjelltoppene nå kritthvite og bød på pudderdrømmer enhver skientusiast kan tenke seg. Vi fant den ultimate turen der vi både fikk flere fine nedkjøringer og tatt mer enn én topp. Kent Hugo hentet meg på Statoil på Heggelia og vi kjørte sørover på E6en til Lapphaugen. Ingen spor var synlige oppover mot toppene vi skulle på, så vi fikk æren av å gjøre brøytejobben. Rundt klokka 10 var vi igang mot Melkefjellet. Først ned en liten bakke før vi etter hvert gikk ut av bjørkeskogen og oppover en brattere bakke mot punkt 780. Enkelte heng overskred 30 grader så vi holdt noenlunde avstand mellom oss. Fant en fin rute opp til der det flatet ut hvor vi tok en pust i bakken. Fantastisk varmt vær og utsikt, herfra var det spesielt Spanstinden på andre siden av dalen som ble øyemagneten. Praten gikk lett mens vi travet videre rundt Melkefjellet og bort til sadelen mot Grønfjellet. Grei skuring opp til Grønfjellet, men vi ble tatt litt på senga av enkelte luretopper. Helt vindstille på toppen og upåklagelig utsikt. Spesielt iøynefallende var Rivtind med sine kvasse toppspir, minner nesten om Trollveggen sett fra Romsdalen! Den toppen var vi begge enige om at måtte tas iløpet av året. Etter en rast var det av med fellene før en deilig nedkjøring til sadelen mot Melkefjellet. Deretter på med fellene igjen før vi la ivei opp mot Siskkitčohkka. Vi delte broderlig på brøytejobben. Enkelte plasser var det en halv til en meter dyp pudder og andre plasser mer vindblåst og hardpakket snø. Høydemeterne gikk sakte men sikkert og på toppen var det herlig å ta føttene ut av randoskoa. Dæven som disse skoene isolerer! Ble helt overopphetet. I alle fall på en slik dag hvor man nærmest kunne gått i baris. Dagens siste topp, men ei den minste ble selveste Melkefjellet. Da vi kom opp på denne registrerte vi noen andre folk som var på vei oppover, gjett om de både ble overrasket og litt skuffet over at de ikke var de eneste som hadde tenkt til å legge spor ned igjen? Nedkjøringa var en fantastisk opplevelse, en av de bedre rennene jeg har hatt! Så på GPSen etterpå at max hastighet var på 67,5 km/t! Mer er det vel ikke å si om det... På vei bort mot bilen så vi at det hadde gått et skred oppe mot Spanstinden, helt tydelig at noen skikjørere hadde utløst det da sporene gikk rett inn i rasområdet. Vi så også spor som gikk ut av raset, så satser på at ingen ble begravet... Turen ble feiret med burger på Jonnys bistro, tusen takk for turen Kent Hugo!
  6. Kjenner ikke nøyaktig til forholdene der nå, men ifølge denne rapporten http://peakbook.org/tour/31918/Midtre+Hellstugutinden%2C+Store+N1+og+N2.html så var det relativt lite og hard snø i helga.
  7. Magisk dag over Mauken 4. mars 2012

    Hehe, kjenner den samme følelsen jeg også. Grunnen til at den ikke ble tatt skredfaren som rådet i hele Troms den helgen. Gleder meg stort til våren, men først blir det to uker med Cold Response
  8. http://peakbook.org/tour/30691/Magisk+dag+over+Mauken.html Endelig ble det tid til en skikkelig fjelltur igjen! Etter første permisjon fikk jeg rasket med meg fjellski og utstyr opp igjen som jeg kommer til å bruke flittig resten av året jeg er stasjonert her oppe i Bardufoss. Fikk med meg en kompis på tur denne fantastiske søndagen. Egentlig hadde vi sett for oss en spiss tind sammen med kugo10 (Kent Hugo Norheim), men på grunn av den store skredfaren som har rådd den siste tida satset vi heller på noen lavereliggende topper vest i Maukenmassivet. Etter en kjapp frokost fikk vi på oss sekken og rakk akkurat bussen som gikk nordover mot Tromsø. Med militærrabatt er det nesten gratis å reise kollektivt her oppe! Hoppet av ved Lundberg i Takelvdalen. Målet for turen var en travers over til Fleskmoen og stikke innom Myrefjellet og Helgemauken. Snøen var ikke så dyp og løs som vi fryktet så det gikk relativt radig opp gjennom bjørkeskogen mot Myrefjellet. Nysnøen glitret i solskinnet og vi var begge enige om at langt bedre kunne det ikke bli akkurat nå. Krysset en skiløype som visstnok går fra Målselv fjellandsby og gjennom Rognmoskardet, temmelig trafikkert her Deilig å komme opp på ryggen og få sola rett i fleisen, litt av en utsikt vi fikk også! Ryggen opp mot Myrefjellet var delvis avblåst, men det gikk greit å ta seg fram. Ofte blir det slik at man går litt spredt når det er motbakke, man er uansett så anpusten at det blir slitsomt å skulle prate og være sosial samtidig. Først når vi nådde toppvarden kunne vi la gleden og entusiasmen slippe fri. Superlativene stod i kø, bildene får fortelle resten... Vi returnerte ned mot Rognmoskardet via en scooterløype som gikk i dalføret sørvest for toppen. Det var herlig å renne ned i løssnøen mot skaret, dog uten randoski. Jarle har stått en del nedoverski før så det ble ikke så mye venting som normalt. Gikk kun på blåswix opp på Helgemauken, ikke det samme festet som med feller, men det gikk det og. Det blåste en god del på toppen så vi ble ikke så altfor lenge, bussen tilbake gikk dessuten om bare litt over en time. Rennet ned gjennom skogen ble et kapittel for seg, men det ble preget av mye moro i starten og mer «la-det-stå-til» gjennom skogen på slutten som satte improvisasjonsevnen på spill. Vi hadde ikke mye tid før bussen gikk så vi krysset Målselva på isen og kom oss bort til E6`en. Bussholdeplassen på Fleskmoen var lenger oppe enn jeg trodde, så vi kjappet oss bortover langs veien, og nådde den helt i siste liten, puh! Vel inne på bussen kunne vi konstatere at dette ble en 100 % vellykket tur, dette var jammen noe annet enn å råtne på brakka i leiren som så mange andre hadde gjort denne dagen. Burgeren på Jonnys bistro smakte utmerket. Takk for turen, Jarle!
  9. Juratinden må du oppleve, Ole-Petter! Jeg skal i alle fall tilbake en gang, men helst uten uhell Alt går i alle fall bra her oppe i nord, foten er frisk og den brekte stegjernstaggen håper jeg at en kyndig romkamerat av meg skal få sveiset sammen. Satser på eskalerende toppturaktivitet framover nå som rekrutten er over. Ulykkesrapport fra turen ligger forresten på Norges Klatreforbund sine statistikksider http://db.klatring.no/sikkerhet/pages/rapportEn01.asp?2040
  10. Var fullstendig klar over at skredrapporten fra Strynefjellet og Finse ikke er det samme som grønt lys opp brattbakken til Gjuratinden, men værtypen har vært mye lik i Romsdalen som Strynefjellet de siste ukene, så det gir likevel en viss indikator om at snøen har stabilisert seg mer. Men er helt enig i at det er forholdene der og da man må vurdere. Takk, ulykken er registrert. Ja, det handler om nye impulser. Skulle gjerne hatt noen kontakter flere kontakter innen klatremiljøet som har lenger erfaring enn meg. Har jo tross alt nylig bikket tenårene. Regnet med at det ville bli en del "forståsegpå-meldinger" etter denne rapporten i og med at jeg er ganske ærlig med tankeskildringene. Men jeg tar alle tips med til etterretning, det er slik man utvikler seg fremfor å sitte på gjerdet og tro at en selv er verdensmester. Er veldig ydmyk sånn sett. Takk! Skal til Heggelia/Bardufoss, så får satse på å benytte en del av dødtida til å utforske Tromsfjella Nå bærer det på ny tur i morgen med tau, isøks og stegjern. Satser på at jeg overlever det også
  11. Har en viss peiling på risikovurdering når det gjelder skredfare, men den kunne sikkert vært enda bedre. Vi hadde med spade for å sjekke stabiliteten ved å lage en tverrgrop og banke med spaden på snøen ovenfor. Den virket stabil, men det kan jo variere fra sted til sted. Det var et fast lag i bunn, med en del pudder mellom dette og det øverste skarelaget. Greit å ha med seg søkestang, skredsøker og spade når man ferdes i slik terreng. Kunne forresten tenkt meg å leid en sertifisert tindevegleder en helg eller to for å rette opp uvaner/feil innen klatring, bre og skredrisiko. Samt kunne utvikle ferdighetene og få tips. Men nå blir det først et år i militæret.
  12. Takk for hyggelige kommentarer! Så lenge ting går bra er det jo bare å lære av feilen, og dette er en oppfordring til å være ekstra nøye med kameratsjekk og dobbelsjekking av vitale punkter som blant annet et rappellfeste er. Jeg skrev kanskje feil i og med at vi ikke brukte båndslynge, men et statisk 6 mm tau. Egentlig skal man jo ha to slynger, men det gjorde vi heller ikke. Har brukt dette slyngetauet mange ganger før med dobbel fiskeknute, så det er nok gjort en åpenbar feil siden den løsnet med en gang jeg lente meg bakover.
  13. Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/27364/Fors%C3%B8k+p%C3%A5+Gjuratinden.html -------- Mørkevandring opp lang bakke Lenge har jeg siklet på Gjuratinden (1712). Dette spisse og alpine spiret som tårner høyt over Isfjorden, som enhver umulig kan la være å imponeres av. I og med at jeg snart drar nordover i militæret ville jeg og Bjørn-Even ta en siste tur, og den skulle bli spenstig og uforglemmelig. Vi forsøkte på Gjuratinden vinterstid. Vi ankom sætra Rabben rundt halv ti kvelden før og slo opp mitt splitter nye telt (Terra Nova Super Quasar) på sletta nedenfor vegen. Følgende natt ble preget av litt dårlig søvn med mange tanker som strømmet rundt i hodet. Lytte til skred som tordnet ned fjellsidene, vinden som ulte ned gjennom dalen og mulige ting som kunne gå galt under en vinterbestigning. På grunn av at vi spiste grådig mye på Sinclair på Kvam like før gjorde at kroppsvarmen føk til værs, først langt utpå natta merket vi at det egentlig ikke var så varmt. Vi fikk nå litt søvn til slutt. Våknet kl. 05.15. Det har blitt få turer på oss i høst, så vi prøvde å komme inn i rutinene igjen. Kle på oss, spise frokost, gjøre klar sekk og ski – festen er i gang! Vestlandsfjella er imponerende, men baksiden (?) er at en bestigning her alltid byr på en laaang motbakke fra nærmest havnivå til himmelhøyde. Låra fikk i alle fall kjørt seg oppover med digre randoski (Bjørn-Even hadde lette fjellski, gru deg til nedrennet!) og gørrtung sekk som inneholdt blant annet klatreutstyr og varme klær. Det var snø helt fra start og vi prøvde å følge t-stien opp gjennom skogen. Opp gikk det greit, men vi grudde oss allerede til returen ned her... Lenger oppe gikk skareføret over til pudder og ved Førhaugsteinan skiftet det mellom pudder og hardpakket snø. Skredfare? Det var stemningsfullt å gå i mørket og titte ned mot bebyggelsen rundt Isfjorden som glitret som tusen stjerner. Dette får man ikke oppleve i Jotunheimen. Natta var lang og vi ønsket etter hvert at det skulle bli lysere. Hyppige spise- og drikkepauser gjorde til at lyset kom kjappere, følte vi. En ting vi var litt spente på var rasfaren. Etter å ha lest side opp og side ned om juleorkanen Dagmar ble jeg litt skeptisk til akkurat dette. Men det beroliget meg litt å tenke på at denne bakken er vestvendt og at skredfaren kun var moderat på Strynefjellet sist jeg sjekket. Etter Førhaugsteinan kommer én bratt bakke hvor vi fulgte en slags rygg. Deretter flatet det litt ut før det ble så bratt at det bikket 30 grader. Her gikk vi spredt og forsiktig i sikk-sakk oppover. Til høyre for oss hadde det gått et skred som vi kunne skimte i grålysninga, så vi følte oss ikke helt komfortable. Men snøen virket i grunn stabil og vi kom opp uten å merke antydninger til drønninger. Herfra og videre opp økte vinden kraftig på med mye snøfokk som gjorde det til en kald opplevelse. Bjørn-Even hadde problemer med at stålkanten på den ene skia løsnet og at fellene ikke satt godt nok. Ved å brekke stålkanten og surre sportstape rundt fellene fikset vi biffen. Låra var seige, men ved å ta skritt for skritt over tid kom vi til slutt oppunder Gjuratinden som så enormt stilig ut fra denne vinkelen. Nå fikk vi også se litt av sola som skinte med oransje farge på toppene omkring. Det var noen skydotter her og der som skygget litt for sola og det var ikke helt tydelig å se om sola nettopp hadde stått opp eller om den var på vei ned. Dagene er korte så vi hadde bare tida av veien om vi skulle rekke til topps på Gjuratinden. Gjuratinden – we`ll be back Vi rundet like oppunder Gjuratinden i østsiden og parkerte skiene ved en stor bresprekk under en skråflanke av snø som førte opp til sørryggen. Hadde nå brukt hele 5,5 timer fra bilen og opp hit! Skjemaet begynte å ligger tynt an, og vi var spente på hvor lang til vi ville bruke på toppstøtet. Brukte litt tid på å skifte fra randostøvler til alpinstøvler og diverse greier, altfor lenge siden forrige vintertur, må få til hurtigere overganger. Omsider var vi klare for toppstøt, med en sårt trengt lettere sekk. Snøen opp skråflanken var virkelig djup. Sank ned til hofta for nærmest hvert steg. Selv om den heldigvis ikke er lang måtte vi skifte på å brøyte minst to ganger. Endelig var vi oppe på ryggen og vi skuet opp på den majestetiske Gjuratinden som badet i midtvintersol, et forlokkende skue. Eggen oppover var stort sett grei å følge med ymse snø og is som gjorde små opptak mer krevende enn på tørrføre. Så kom vi til en hammer der vi bestemte oss for å runde denne på venstre side. Etter å ha rundet hjørnet måtte vi ned et litt kinking punkt før vi kom inn i en snørenne. Her kunne vi velge å følge snørenna opp til ryggen eller å klatre på is/klippe ved siden av. Etter litt nøling ble det til at vi stort sett fulgte snørenna som var drøyt 40 grader bratt. Siste delen måtte vi traversere på klippe for å komme opp på ryggen igjen. Klokka var nå 13.00 og det mørknet om tre timer. Bjørn-Even var skeptisk til å fortsette grunnet tid og manglende vinterklatreerfaring med stegjern og isøks. Optimistisk som jeg stort sett er klarte jeg å overtale ham til å fortsette litt til. Her valgte vi å ta fram tauet og jeg ledet opp et litt kinkig punkt før en høyere hammer sperret veien videre. Jeg valgte å skjære ut til venstre og etablere standplass. Bjørn-Even kom seg opp han også. Jeg skjønte også at tiden snart rant ut for oss, etter å ha rundet hammeren på venstre side og sjekket veien videre så jeg at hvis vi skulle sikre hele veien ville vi mørkne ute før vi var tilbake ved skiene. Vi hadde rett og slett ikke tid til det. Litt bittert i og med at toppen kun var snaut 80 meter unna... Gjuratinden, vi kommer tilbake! Nær-døden-opplevelsen Vinden tiltok kraftig og det var meldt opp mot stiv kuling i fjellet utover ettermiddagen. Lett å bli satt ut når man får puddersnø pisket opp i ansiktet med en iskald vind. For å komme oss tilbake enklest mulig valgte vi å rappellere oss ned i snørenna til der vi rundet forrige hammer. Vi tok slyngebåndet rundt en perfekt nabb. Bjørn-Even fikk i oppgave å lage dobbel fiskeknute på slynga mens jeg ordnet tauet. Jeg tok en kjapp titt på fiskeknuta som så grei ut. Da vi omsider skulle hive ut tauet kom det bare opp igjen med vinden, så planen var å dra det med seg under rappellen. Jeg var førstemann til å rappellere. Jeg stilte meg opp med ryggen vendt mot veststupet og lente meg langsomt bakover. PLUTSELIG ser jeg at slyngebåndet på rappellfestet ryker. Jeg utroper forfjamset «hæ, NEI!» før jeg faller i et luftig svev bakover mens jeg ser at Bjørn-Even blir mindre og mindre. Jeg rekker å tenke at nå kommer jeg til å dø, lurer på hvordan det føles, blir alt mørkt? Deretter dundrer jeg borti fjellveggen og fortsetter i en dobbel salto før jeg treffer snørenna. Jeg har null kontroll der jeg ruller nedover snørenna som er rundt 40-45 grader bratt. Jeg registrerer at jeg kommer til å treffe noen steiner ved siden av. Heldigvis treffer jeg disse med ryggsekken og hjelmen. Tenkte videre at jeg måtte stoppe meg, jeg må redde meg ut av situasjonen. Merket aldri noen dødsangst eller redsel, kun løsningsorientering. På mirakuløst vis klarer jeg å klore meg fast til snøen før jeg fortsatte utfor en klippe videre ned vestveggen. Jeg ser rundt meg og tenker, «er det mulig?, jeg lever». «JEG LEVER!» ropte jeg opp til Bjørn-Even som var på gråten og helt fra seg langt der oppe. Jeg sjekket kroppsdelene, og jeg var åpenbart ikke lam, jeg hadde utrolig nok ikke fått andre skrammer enn en litt forslått rygg, en litt hoven venstre ankel og et blåmerke på venstre triceps. Av utstyret hadde en isøks løsnet fra spinner leash`en og tauet hadde jeg dratt med meg ned i renna. Jeg hadde begge isøksene hektet rundt halsen under rappellen, noe som kunne gått riktig ille... Ikke noe av utstyret ble ødelagt under fallet annet enn noen skrammer i buksa, på sekken og en del tydelige riper i hjelmen. Hvis jeg ikke hadde hatt på hjelmen og ryggsekken hadde jeg definitivt ikke vært tilstede i dag... Jeg tok tak i en isøks og krabbet meg oppover for å kunne stå litt sikrere. Bjørn-Even klyver ned ryggen og inn i snørenna usikret for å komme ned til meg. Jeg var fortsatt sånn halvvegs i sjokk, men på ren autopilot tok jeg fram kameraet for å knipse et bilde av meg og snørenna. Deretter begynte jeg å kveile opp tauet. Vi trengte heller ingen redningshelikopter i og med at jeg tydeligvis fortsatt levde og var i god behold. Mer hell i uhell er det faktisk ikke mulig å ha. Bjørn-Even kommer ned til meg og er i sjokk selv. Jeg spurte ham hva som egentlig skjedde. Hektet slynga seg av nabben? Bjørn-Even forklarte at det var knuta som han knøt røk. Har aldri sett han så lettet da han skjønte at jeg var uskadd. Jeg beroliget han med å si at sånt er et felles ansvar og jeg tar på meg like mye av skylda i og med at jeg ikke dobbelsjekket knuten som i utgangspunktet aldri skal kunne ryke. Men nå måtte vi glemme dette for en stund, trekke pusten dypt, og konsentrere oss om å komme oss trygt ned fra fjellet. Returen Stemningen er veldig spesiell mens vi følger ryggen ned mot skiene. Jeg tenker at jeg liksom lever på overtid siden jeg faktisk mest sannsynlig ville vært død. Tidligere har jeg vært døden nær flere ganger på mine turer i fjellet, spesielt vil jeg trekke frem glissaden på Midtre Ringstinden i 2009. Hvor mange liv har jeg igjen nå? Det er rart å tenke på, men nå er det viktig lære av hva som gikk galt i stedet for å tenke seg redd på fremtidige klatreprosjekter. Det som ikke dreper gjør en sterkere... Vel framme ved skiene fikk vi omsider skiftet og gjort oss klare til den lange nedoverbakken. Med tung sekk, kraftig vind, konturløst terreng, og ujevnt skiføre ble ikke dette noen spesielt god opplevelse. Spesielt spent var jeg på det bratteste henget. Like før dette valgte vi å få på oss hodelykta. Men hvor var det jeg la den? Til slutt så måtte jeg lete rundt i hele sekken, og i et kraftig vindkast med snøfokk ble fingrene så kalde at jeg nesten fikk angst. Bjørn-Even trådde til og hjalp meg med situasjonen, til slutt fant jeg hodelykta og vi kunne fortsette nedover. Jeg hadde randoski og kunne derfor kjøre mye fortere enn Bjørn-Even. Det gikk greit ned bratthenget uten at noe ras ble utløst. Bjørn-Even valgte å bære skiene ned her, noe som tok en del lenger tid når hvert skritt synker langt ned og skoen blir fylt med kald snø og is. Hodelykta til Bjørn-Even lyste ikke så godt så resten av veien ned måtte jeg prøve å begrense farten for å lyse vei for oss begge. Siste stykket gjennom skogen var så kjipt at jeg skal la være å skildre det. Mye stønn og banning kom fra begges kjeft. Men med tid og stunder kom vi ned til Rabben i god behold. Deilig å få skiftet til tørre klær og omsider kunne dure i bilen ned mot Åndalsnes der vi fråtset i en stor burger med brus! Nå ventet kun 7 timer i bil hjem mot hovedstaden og det hverdagslige etter en tur som var langt utenfor det jeg regner som en hverdagslig opplevelse. Så neste gang du ser solen gå ned bak buktende blåner mens kaffelars putrer over bålet - tenk på hvor uendelig godt du har det som lever, er frisk og sprek. En dag er de ting som i dag oppleves som en selvfølge, uoppnåelig. God tur, og husk ekstra godt på hva mamma sa da du dro; vær nå forsiktig da...
  14. Sommertur til Demmevasshytta

    Likte også veldig godt det første bildet, fint med en turrapport fra "baksiden" av Hardangerjøkulen.
  15. Ljomsnuten-1268, høgaste på Valle Austhei ?

    Urdalsnuten ligger i vestheia, mens Dag har vært på tur i Valle Austhei Fine bilder Dag, så ganske forblåst ut oppi der.
×