Søk i nettsamfunnet

Blir vel ikke akkurat noen stor turrapport, men skriver noen ord likevel. Jeg og Øyvind (oyvindbr) ville nok en gang forsøke å nå Lauvkollen (Drammensmarkas og Modums høyeste topp) fra Røine, etter bomturen for to uker siden http://tinderanglerne.blogspot.com/2010/01/en-god-gammeldags-skitur.html . Det gikk strålende i et par dager gamle spor innover i skauen. Kilometerne går fort når to karer med felles interesse alltid har noe å prate om. Tidsskjemaet så bra ut for en vellykket bestigning helt til skiløypa stoppet brått 5 km før toppen. Begge syntes dette var ille, men en skitur utenfor oppkjørte løyper er jo alltid koselig. Satte feller på skiene og fordelte brøytingen broderlig videre mot målet. Mye (!) snø gjorde at snittfarten sank betraktelig. Vi presterte å miste løypa i nærheten av Rævassbjørn. Her skulle vi tatt til høyre, men fortsatte vestover i null sikt mot det nådeløst kuperte terrenget sør i Tandbergbrennene. Vi havnet i et område som minnet meg mye om den jævlige turen gjennom bjørkeskogen mellom Stølsmaradalen og Snørestødet i desember. Attpåtil hadde vi ski som gjorde det utrolig kronglete å ta seg frem. Etter at jeg på klønete vis trynte i en bratt snøskråning besluttet vi begge om å snu, og ta denne Lauvkollen en gang for alle en varm vårdag etter jobb. Returen gikk greit, med litt småkladding grunnet overvann på bla. Langtjern. Rakk tilbake like før vi ville mørknet ute! Nok en gang, tusen takk for veldig hyggelig turfølge, Øyvind!

I går kveld brukte jeg skøyteskiene til en litt lengre tur for første gang siden 1995. Forrige gang de var i bruk var 1.mai 1995 på tur opp til Folaskardsnuten mener jeg å huske. Nå var jeg inne i Kanada nord i Finnemarka (Drammensmarka) og gikk drøyt to mil mellom kl. 19 og ca 20.30 før det mørknet. Snøen må ha vært ganske bløt på dagtid, men om kvelden fryser det på og det var skareføre og ganske hardt når jeg gikk. Jeg satt knapt nok spor i snøen og fikk opp et ganske bra tempo. Jeg har ikke gått så fort på ski siden siste jeg brukte skøyteskiene. Så hvis det er noen som vil nyte relativt milde vårkvelder med fuglekvitter i full fart gjennom skogen er det tiden for det nå Vinterstemningen er selvfølgelig borte. Bekkene har begynt å gå opp, og snøen forsvinner ganske fort på dagtid nå.

En litt annerledes turrapport, men jeg prøver For oss som er glad i sykkel er de få dagene i året med skikkelig barfrost omtrent like deilig som de få dagene man opplever virkelig bra pudderføre på ski. Det var meldt en kald natt til lørdag pga klarvær, noe som lå ann til å gi drømmeforhold i marka. Når klokka ringte tidlig var det 8 kalde grader og himmelen avslørte allerede at dette kom til å bli en knalldag på 2 hjul! Utgangspunktet for turen ble Solbergelva, hvor vi fikk en brutal kaldstart opp til Nerdammen. Så begynte morroa! Drammensmarka er jo kjent for mye myr, men i dag var alle myrområdene som asfalt, man kunne sykle over alt. Vi fulgte blåstien til Tverken og videre fra Steinkjerringa mot Skimtvannet. Leken blåsti, frosne myrer, artige crux, kort sagt GØY! Vi syklet den nordlige blåstien ut mot Storsteinsfjell, en sti som vanligvis er våt og sugen, men i dag var den en drøm! Ute på Storsteinsfjell fikk vi se at Lierdalen badet i tåke under oss og utsikten var så bra at pausen ble ekstra lang i det kalde og friske været. Tilbake igjen mot Tverken tok vi den sørlige blåstien. Krevende, men artig sykling også her. Vanligvis blir det samme vei tilbake, men i dag var vær og føre rett og slett for bra til å dra hjem, så vi tok en bonusrunde inn i marka mot Tverråsen før vi avsluttet vestover mot Solbergelva og den ultimate avslutningen ned Gravningen, leken singletrack med små crux ned lia mot Solbergelva igjen. Nesten 4 timer, 25 kilometer med stisykling og snaue 800 høydemeter ble unnagjort denne formiddagen. Rett og slett en av de beste stiturene noen gang for min del! Håper på flere dager med barfrost før snøen kommer for fullt.