Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'turtagrø'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Tips om forumet
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Podcasts om friluftsliv
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen
  • Turer og treff i Oslo-regionen sine Dagsturer
  • Utfordringer sine Personlige mål

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 7 resultater

  1. Vi er en stor gjeng på 30 folk som skal på langtur (8 dager) gjennom deler av Jotunheimen fra Turtagrø til Tyin. Denne turen skal ca. halvparten ha pulk og vi vurderer å gå opp ved Fanaråksfossen i retning Smørstabbreen og Sognefjellet. Er det noen som har gått der og som vet at det kanskje går bra?
  2. Ru_Paulsen

    Jøss, jeg kom jo opp jo.

    Fra albumet Bare bilder.

    Uff, her var jeg sliten....må bli flinkere til å spise frokosten min:)
  3. For snart et år siden, hadde jeg min aller tøffeste tur, over Skagastølsryggen. (turrapport) I år måtte det selvfølgelig overgås, med Styggedalsryggen. Kort oppsummert var vi tre menn (jeg, far min og Kaare_70) som gikk fra Turtagrø og overnattet i Maradalen. Dagen etterpå gikk vi opp Maradalsbreen og over Styggedalsryggen i et helt fantastisk vær. Returen gikk via Midt-Maradalen og over Bandet i løpet av to dager til med strålende sol. Kart Jeg skal har ikke tenkt å greie ut om detaljer, eller rutebeskrivelser, men lar heller bildene tale for seg. Resten av bildene kan du finne her: https://picasaweb.google.com/harald.1993/Styggedalsryggen2011?authuser=0&feat=directlink PS: Bildene endte opp motsatt som på forhåndsvisningen, og endte derfor i helt bakvendt rekkefølge, det får bare være.
  4. Topptur på Lodalskåpa, Brenibba og Austre Ringstind Etter et tidligere mislykket forsøk på å bestige Lodalskåpa og Brenibba var det nå tid for å prøve en gang til. Turen gikk derfor sørover til Loen etter noen viktige ærender i Romsdalen og på Sunnmøre. Lørdag 23. Mai Jeg hadde originalt tenkt å bestige Lodalskåpa i selskap med andre, men denne gangen gikk ikke det grunnet en spøk som jeg gikk på. Dette førte til at jeg besteg Lodalskåpa nesten alene med noen få andre i sporet bak meg. Reveljen gikk klokken halv seks om morgen for å utnytte det fine været som var meldt på lørdagen. Dette gikk greit selv om jeg kom til Bødalsetra fire timer tidligere (02.00). Jeg fulgte den fine stien innover i Bødalen og begynte å krangle med Bjørkekrattet der de fleste andre har møtt på problemet tidligere. Jeg fulgte den merkede stien til der Brattbakken startet. Navnet brattbakken kommer til sin rett der jeg kjenner dette godt i breen. Det er godt å komme til varden og starten på breen som er på 1650 moh og spenner på meg skiene og går i retning Ståleskaret. Jeg tar av meg skiene her og går på snøen til det flater mer ut igjen. Jeg går på ski frem til Veslekåpa og tar av meg skiene her og fester på meg stegjern. Turen til toppen går greit herifra, og snøen passer perfekt til stegjernene. Det er godt å komme på toppen, og jeg har brukt god tid å komme hit opp, hele fem timer. Jeg setter meg ned og nyter utsikten i en halv time før jeg pakker sammen og gjør meg klar for turen til Brenibba. Det går greit ned fra toppen hvor jeg fester på meg skiene ved Veslekåpa. Skituren til breen går greit, selv for meg som er litt mindre dyktig på ski. Et par timer senere står jeg på toppen av Brenibba. Tar meg en velfortjent pause her hvor jeg ser på noen som sikkert er på turen ”Josten på langs”. Skituren ned går raskt, og ikke mange minuttene senere står jeg på toppen av brattbakken på 1650 moh. Mitt talent på ski er for dårlig til brattbakken, og jeg bruker den velbrukte skli-på-rumpa-teknikken her. Jeg må krangle meg videre gjennom bjørkekrattet på veg til Bødalsetra, og etter ni timer og femti minutter er jeg ved bilen igjen. Treffer på noen familier som er på setra, men jeg kan ikke snakke lenge fordi jeg har en kjøretur på tjue mil foran meg. Studerer NAF boken mens jeg spiser en boks med trøndersodd, og ikke lenge etter dette er jeg på veg til Turtagrø. Jeg angrer ikke på valget av veg da jeg opplever noe av det mest mektige landskapet jeg har sett på lenge fra fire hjul. Geovegen som den kalles har jammen fått seg et passende navn (selv om jeg måtte betale 180 kroner i bompeng). Søndag 24. Mai Bare en time etter ankomst på Turtagrø og sjekk av værvarsel har jeg krøpet i posen i bilen og har lagt meg for natten klokken 22.00. Planen er å stå opp grytidlig på søndagen for at jeg har noen plikter, samt en eksamen å forberede meg til neste dag. Reveljen går derfor klokken 04.00, og en frokost bestående av cola og nachochips er jeg på veg inn Ringsdalen klokken 04.25. Frokosten var god den da jeg kjenner at formen er mye bedre i dag enn foregående dag. Tar meg en drikkepause da jeg entrer breen og tar noen bilder av fjellene før den ventede tåken ankommer. Dagens mål er Austre Ringstind, den toppen jeg måtte snu 70 meter fra toppen sist gang jeg var her. Da jeg kommer til Ringsskaret klokken 06.50 ser jeg at tåken velter seg forbi Stølsmaradalstinden og Midtre Ringstind. Jeg setter fra meg skiene samme gang som sist, har på meg stegjern og tar med isøks. Snøen er kjempegod og gå på og det tar ikke lange tiden før jeg er på toppen. Står på toppen etter to timer og femti minutter og klokken er ikke halv åtte en gang. Det er nå snø i luften, jeg tar et par bilder og tar ikke noen lang pause på toppen. Skituren fra Ringsskaret går litt trått da snøen er hard og kjøre på og jeg har begrensede ferdigheter på ski. Tempoet går betraktelig opp etter at jeg kommer ned til bunnen av breen og renner nesten uten å måtte ta et eneste stavtak helt ned til bilen. Vel nede ved bilen ser jeg at de som hadde satt opp telt ikke langt fra bilen min spiser frokost og gjør seg klar til tur. Jeg for min del er ferdig med dagens tur og kjører nordover over Sognefjellet og treffer Håvard i Lom for en liten prat før turen går videre via Strynefjellet, Geiranger, hjemplassen min, Molde og Trondheim.
  5. Fra Gjende til Turtagrø. Over de høyeste fjelde.. Prolog: Bror min Otto G med solid klatre- og friluftserfaring har i flere år gått med en drøm om å bestige Norges 10 høyeste fjell. I en tur og uten påfyll av forsyninger. Andre prosjekt har kommet i vegen og selv har jeg vært litt lunken til et såpass strevsomt fysisk prosjekt på sommerstid. Men rundt påsketider ble loddet kastet og vi bestemte dato for start på turen. I tillegg ble Ole fra Skien, en venn av Otto hektet på ideen og meldte seg på. Ole er også en erfaren klatrer med masse friluftserfaring fra forsvaret. Toppene som vi ville innom var: Galdhøpiggen 2469 m Glittertinden 2464 m Store Skagastølstinden 2405 m Store Styggedalstinden Ø. 2387 m Skarstinden 2373 m Vesle Galdhøpiggen 2369 m Surtningssui 2368 m Store Memurutinden Ø. 2367 m Gjertvasstinden 2351 m Sentraltinden 2348 m Så kan man vel diskutere primærfaktorer o.l.......... Da ryggsekkene etter opplasting av klær, mat, brensel, telt, 100 m tau og sikringsutstyr tippet over18 kilo bestemte vi oss for å starte ved Gjende / Memurubu i syd. Spise ned vekta på sekkene og kjøre inn teamet før den mest krevende delen i Hurrungane. Turen ville kreve normal vinterutrustning minus ski. Ruta ville da bli som følgende: Memurubu-Surtningsui-Store Memurutinden-Glittertinden-Galdhøpiggen-Vesle Galdhøpiggen-Skarstinden-Gjertvasstinden-Store Styggedalstind-Sentraltinden og Store Skagastølstinden. Dag 1. 25. juni 2008. Gjende/Memurubu-Surtningsui-Veobrean-Store Memurutinden. 25 km – 1860 høydemeter. Om bestigningen av Surtningsui er det vel ikke allverdens å fortelle om. Vi la turen oppover Memurudalen. Etter stien å dømme har det gjennom årtider gått tusenvis føre oss. Været var nydelig og toppene i Rundt Memurubreeane dukket opp som perler på en snor. Reinsdyrflokker traff vi på nede i den grønne dalen og Gjendealpene kom etter hvert til syne bak oss. Fast snø traff vi på 1500 moh, men over 2000 m var det kommet en del nysnø med et skarelag på toppen som gjorde fremdriften treg. På 2200 m la igjen sekkene i den videre ruta mot nord. Godt å slippe den styggtunge vekta på ryggen de siste hundre høydemeterene mot toppen. Den første toppen ble feiret med håndtrykk, sjokolade og solkrem. Vi var på vei! Vi inntok en solid lunch i skaret føre 2196 Søre Blåbreahøe. Videre på godt snøføre over noen småtopper og holdt høyden nordover mot Styggehøbreskardet og kom inn på eggen på sydsida av Veobrean. Møtte en nabb på eggen som stengte for oss , men ungikk den på venstre side. Litt sleipt og bratt var det, men kom oss rundt og deretter ned den bratte eggen til Veobrean. Oppunder Memuruskardet fikk vi opp teltet, hadde en god middag og en liten strekk før kveldstur til Store Memurutinden. Med stegjern og isøks ble den bratte snøbakken nord for Store Memurutinden klatret. Et feilsteg her og vi hadde fått en fin rutsjetur langt utover Veobrean. Klokka 23 stod vi på toppen. Feiring ! Enda var sola godt over horisonten og vi fikk et fint skue ut over Jotunheimen denne midtsommerskvelden. En god halvtime etter var vi i teltet og nede i posan på Veobrean. Dag 2. 26 juni. Veobrean-Glittertind-Spiterstulen. 27 km – 890 høydemeter. Andre dagen rant like fin som dagen før. Flott å våkne på bre i 2100 meter og kjenne sola begynne å ta. På med sele og tau og videre på breen. Styrte vest for Veobretinden og deretter rett nordover og aust for Veobreahesten og bratt ned brefallet til Skauttjønne. Krysset over Skauteflyet i 1600 meter og traff på stien mellom Glitterheim og Spiterstulen. Her ble så det meste av sekkeinnholdet lagt igjen før vi strauk oppover mot Glittertind retning Glitterrundhøe. Videre opp til vi traff stien fra Spiterstulen og deretter var det bare å spasere bort eggen til topp no.2 i Norge – Glittertind. Feiring ! Godt med snø her oppe nå så egentlig var vi vel en del høyere enn Galdhøpiggen. Vi nøt været og prøvde å få sendt avgårde noen meldinger her oppe i ifra. Nedturen til provianten var gjort på en time og en god lunch ble inntatt før den heller kjedelige stien ned til Spiterstulen. Ovenattet ½ km nedenfor turisthytta og utenfor området for kjøpepress. Turens statutter skulle følges poengterte turleder Otto. Dag 3. 27 juni. Spiterstulen-Galdhøpiggen-Styggebreen-Vesle Galdhøpiggen-Porten-Storgjuvbreen. 28 km – 1864 høydemeter. Tredje dagen startet med litt vekslende vær. Skylaget så ut som det låg på 2000 meter, men sola var stadig fremme. Vi seg oppover stien mot Galdhøpiggen i turistfart. Holdt stort sett følge med folket med lette sekker eller uten. Rene folkevandringen. Passerte Svellnos og rasta litt oppunder Keilaugs topp. Tok en god pause på toppen (feiring !) og kikka bort på turens videre mål. Konstanterte at det var et stykke igjen til alle 10 var tatt men nå hadde vi jo 40 % og 2 av 3 solide motbakker unnagjort. Tok nå stien nedover mot Styggbreen og Juvasshytta. Litt av hvert av farende folk møtte vi nå som alle taulagene var gått ned. Ikke alle hadde utstyrt seg for høyfjellet. Nede på breen bandt vi oss inn og tok vi sikte på et par nunatakker som stakk opp over mot Vesle Galdhøpiggen. La fra oss det meste av utstyreret her og la i veg mot Løyfti på Vesle Galdhøpiggens nordside. Klatret opp på eggen her (en 2-er?) og videre innover eggen til varden på toppen. Nummer 5 av ti var tatt !. Fikk en ufyslig hagl- og sluddbyge på oss på nedturen, lettkledde som vi var. Tilbake og på med sekkene før vi gikk mot Porten. Nysnø gjorde nedturen gjennom porten sleip og glatt men vi slapp unna sikring. En slynge i veggen tydet på at ikke alle hadde vært like heldige med underlaget her. Vel nede på Storgjuvbreen seg tåka på igjen og siden klokka var nærmere seks tok vi like godt kvelden midt på breen. Dag 4. 28 juni. Storgjuvbreen-Illåbandet-Skarstind-Nordre Illåbreen-Hammarstulen i Leirdalen. 12 km – 370 høydemeter. I dag skulle Skarstinden til pers. Skulle bli den første klatretoppen da vi etter å ha rundet Illåbandet gikk for langt mot nord. Letteste veg opp hadde vel vært opp i skaret nord for Nåli. Men slik vi gikk kom vi opp i skaret rett syd for Skarstind. Snørennene som gikk mot skaret var lange og bratte og endte i steinrøysa nede mot Nordre Illåbreen. Har ikke funnet beskrivelser av støt mot dette skaret og det ser ut som det er lite brukt. Etter å ha sikret oss og etablert standplass i toppen av snørenna ble Ole sendt oppover. Snart haglet det med is nedover renna. Både fra Ole som hogg seg veg og trinn oppover i en 3 meter loddrett frossen foss, samt nysnø og is som løsnet fra henget over oss. Etter en halv time hadde han fått dradd seg opp over isen, kommet seg en 10 meter oppover i en ny snørenne. Her fikk han sikret tauet og nestemann, meg kunne gå på. I det jeg skulle dra meg inn over toppen av fossen løsnet taket til isøksa og bums rausa jeg halvannen meter ned og ble sittende å dingle i tauet. Rapellfestet til Ole hadde løsnet, men heldigvis, han hadde satt inn to ekstra. Neste forsøk gikk greit og ikke lenge etter var også Otto kommet opp. Herifra var det bare plankekjøring mot toppen med stegjern og øks. Så var det å feire topp no.6 på ruta over Norges høyeste. Rapellen ned skaret gikk greit og en heks ble satt igjen. Siden det nå var blitt adskillig mildere var det stadige issprang som gjorde retretten noe usikker, men nede under fossen i snørenna bedret det seg. Vi beholdt tauet på og sikret oss nedover. Litt surt å måtte gå opp igjen 100 meter da ingen husket på å få med seg sekkene ned. Turen ned snørenner og kampesteiner til N.Illåbreen av bratt og tung med stor opp-pakning. Godt deretter å kunne kruse nedover på tvers av breen og følge Nordre Illåi nedover mot Leirdalen mens Skarstind hele tiden kneiset bakom oss i solskinnet. Turen ned til Leirdalen så ut som å bli en enkel sak helt til Søndre Illåi dukket opp og sperret vegen med god vannføring. Det ble å søke seg oppover et par kilometer og krysse over denne tverrelva til Nordre Illåi på snebro. Gode og trøtte kom vi ned til vegen i Leirdalen og hvilken overraskelse. Her på en leirplass lå det ved ferdig oppkappet. Det var bare å fyre opp og tørke klær. God lavlandscamp ! Dag 5. 29 juni. Hammarstulen i Leirdalen-Leirvassbu-Gravdalen-Storutladalen-Jervassbøen. 30 km – 400 høydemeter. Dagens 3 mils etappe ble nærmest for en hviledag å regne. De eneste høydemeterene ble tatt på 8 km asfalt opp til Leirvassbu. På veg opp ble vi fristet til å bryte alle etiske prinsipper. En ung dame søkte etter overgang over Leira for å bestige Geita men broa hadde vårflommen tydligvis tatt med seg. Hun tilbød oss skyss opp til Leirvassbu, men fikk forklart turens mål og mening. Takk alikevel til sprek, blond ung dame med tykk flette. På Leirvassbu måtte vi likevel inn for å få litt førstehjelp. Ole hadde dagen før kjørt steghjernet inn i leggen og fått ei rift. All takk for hjelpsom og hyggelig betjening (og fjellfører) på Leirvassbu. Kaffeen vi ble traktert med smakte himmelsk. Så gikk det videre nedover Gravdalen på en delevis snødekt gammel anleggsvei før vi etter Gravdalsdammen kom inn på stien ned Storutladalen. Krysset Storutla og Jervvasselva før teltet kom opp i bjørkeskogen på Jervassbøen. Bål ble fyrt opp og klær tørket før regnet satte inn for fullt. Dette lovet ikke bra for neste dag over Styggedalsryggen. Dag 6. 30 juni. Jervassbøen – Jervasstind 6 km – 1450 høydemeter Det hadde regnet fra seg i løpet av natta og tåka drev unna. Temperaturen var såpass lav at vi så en god del nysnø på toppene rundt oss. Turen opp på Jervasstind er egentlig en laaang, lang bakke. Et kort stykke på rundt 2000 moh måtte klyves og vi sikres oss oppover den siste snøeggen. Her var det langt ned på sidene. Været var vekslende med tåkebanker avløst av flott solskinn. Da vi til slutt stod på toppen seg tåka inn fra syd og umuligjorde all fremdrift. Det ble en heller laber feiring av turens syvende stortopp. Grunnet dårlig sikt og mye nysnø utsatte vi rappellen ned i skaret føre Store Styggedalstinden. 5 meter under toppen måtte teltet opp samtidig som vinden økte på. Det var en heller utolmodig, skjeggete og rufsete fjellvandrere som tidlig på ettermiddagen måtte krype i hi. Utover kvelden bedret heller ikke været seg og vi satte klokka til vekking på 0200 for å få litt hvile og starte tidlig neste dag. Var ute på et nødvendig ærend rett før midnatt og fikk se en uforglemmelig solnedgang i nordvest. Vinden var fortsatt hard men tåka lå langt nede, muligens på 16-1800 meter. Dag 7. 01 Juli. Jervasstind – Styggedalen – Keisarpasset – Turtagrø 16 km – 250 høydemeter Klokka 02 var det like gale. Vind og fuktig, tett tåke. 3 timer etter var tåka letta og vinden spaknet. I 6-7 kuldegrader fikk vi i oss den siste frokostpakka, begynte å pakke ned og klargjøre oss for de siste 2000 meterene over Styggedalstindene, Centraltinden og Storen. Men før teltet var nede blåste det opp igjen og tåka steg mer og mer opp mot oss på 2350 meter. Snart var det like gale som dagen før. En telefon til yr.no bekreftet vår mistanke om retur fra Jervasstinden. Meldingene gikk ut på forverring til regn på ettermiddagen. Lite lystne var vi på å bli sittende eksponert på ryggen i drittvær i flere dager, selv om den så fristende ut i spredte solglimt. Otto og Ole hadde gått over ryggen året før under ypperlige forhold i august og hadde en god aning om hva som var i vente i forhold til teltplasser med mer. Så dermed var det bare å ta den tunge veg ned att. På med sele og tau for å gå ned snøeggen igjen. Spora ver nesten utviska fra i går. Deretter krysse ned i Styggedalen. Store stup her og det var vel et av dem som kostet livet til to tsjekkere her for noen år siden. Keisarpasset og Helgedalen ble trådd ned mens vi hele tiden hadde blikket opp mot Styggedalsryggen som kom og gikk i tåka. Hadde vi vært for feige ?? Ankomsten til Turtagrø var vel ikke helt som ønsket, men duverden for en følelse å hive av seg tunge sekker og skitne klær etter ei uke over de høyeste fjelde. Epiolog: Over de høy fjelde. 7 dager – 144 km – 6100 høydemeter. Ja så gikk ikke min bror Otto – G’s drømm i oppfyllelse. Så nær, så nær. Kun 2000 meter bort til siste topp på lista. Men en fin tur ble det likevel. Flere flotte dager i Jotunheimen og et team som fungerte utmerket sammen. Noen nye topper og flere gamle for oss alle. Men turen blir nok ikke tatt om igjen av oss. Vi har sjekket en del og ikke funnet at den er gjort før, som vi vet. Men utfordringen ligger der til alle fjellfolk. Når vi med en snittalder på 50 år kunne ta 97% av turen uten noen fysiske problemer burde det være mange fjellfolk som kunne ha prøvd seg, dersom de har guts til å gjennomføre den. Så kan man si at vi burde ha stått på å ta den siste biten også. Men med tanke på at det var 3 kjerringer, 12 unger og 4 bikkjer som ventet hjemme var det vel best vi avsluttet i tide. Da vi ankom Turtagrø var all føring på Storen utsatt for de neste dagene på grunn av forholdene, så det var flere enn oss som reserverte seg. Men en dag står vi nok på Jervvasstind igjen og tar resten.
  6. Store Skagastølstind, 2.405m (Helge og Coni, 24.01.2007) For en som meg som er glad i spisse tinder er Hurrungane det mest spennende område i Jotunheimen. Storen og naboene hans er imponerende tinder på sommeren, men de er enda mer fascinerende vinters tid. Det norske vinterlyset skaper praktfulle farger som pynter de bratte toppene enda finere. Etter noen sommerbestigninger vokste ideen i meg å prøve Storen på vinteren. Da var jeg nok ganske heldig at jeg møtte Helge på 4000 toppen Zinalrothorn i Sveits. Han hadde nemlig også planer om å klatre på Norges tredje høyeste topp i den kalde årstiden. Skal man lykkes med et slikt ”prosjekt”, må alt klaffe. Ikke minst været. Jeg har sjekket været på Turtagrø hver dag på noen uker. Og det har nesten ikke skjedd en dag med fint vær. Siste mandag sjekket jeg værmeldingen på nettet, snakket med værtelefonen og oppdaget et værvindu på onsdag. Det var meldt solskinn hele dagen over hele Jotunheimen. Jeg ringte Helge og kvelden etter (tirsdag) satte vi i bilen i retning Skjolden. Turen begynte med flaks. Vi rakk fergen fra Lærdal 2 minutter før avgang. Men bare en time senere kom det første tilbakeslag. Da vi satt opp teltet i Fortun snødde det tett. Dårlige utsikter. Vekkerklokken ringte 3:30, ikke en gang 4 timer etter vi har langt oss. Det var tøft å stå opp. Vi, eller bilen vår, klarte den første utfordringen, veien opp til Turtagrø. Kl 5.00 var vi i gang. Først gjaldt det å finne en vei opp til Tindeklubb hytta. Grunnet snørasfaren under samme hytta valgte vi å gå en alternativ rute. Vi gikk opp skråningene mot Dyrhaugstind for å traversere til NTK hytta. Månen glitret med sitt fravær, men natten var så klar at man kunne ane toppene rundt omkring. Først og fremst Storen. Det var faktisk utrolig fint å gå i mørket. Klokken har passert halv åtte når vi sto under bratthenget opp til breen. Dette henget er en typisk raskandidat. Vi kunne ikke gå den før dagslyset ga oss muligheten til å bedømme skråningen. Det viste seg heldigvis at snøkonsistensen var veldig kompakt og tryg. Vi krysset skråningen oppover, en og en. Så var det bare å spasere over breen før vi nådde bandet. På bandet var solen i ferd med å slå skikkelig gjennom. Fargene på toppene var så utrolig at vi begynte nærmest å juble. Dyrhaugstindene var oransje, Jostedalsbreen farget rosa. Og så Storen. Den var hvit, helt hvit. Et uvanlig syn for oss som kjenner Hurrungane fra sommertiden. Vi var for late til å grave fram inngangen til hytta og forberedte oss til toppetappen ute. Det blåste ikke en millimeter/sekund, så tingene vi ikke trengte på toppen lot vi bare ligge foran hytta. Etter å ha skiftet skistøvler med fjellsko gikk vi til verks. Først opp snøskråningene. Forholdene var forbausende bra. Det var litegran slit å lage spor men det kunne ha vært mye verre. Allerede kl halv tolv var vi på begynnelsen av det første svapartiet. På sommeren tenker man ikke så mye på tau på det stedet. Men på den dagen var det annerledes. Storen var helt snøhvit, men snøen var ikke tykk nok overalt slik at vi måtte etterlate noen skrapspor på svaene. Det var litt ekkelt av og til. Det viste seg at veien til innsteget var litt mer krevende enn forventet. Men vi var optimistisk allikevel. Solen skinte som bare det. Og selv om det var kaldt i lufta, skapte solen påskefølelser. Og det var så fint. Spesielt utsikten til Riings- og Austabotntindene. Selv om vi kom fort oppover, gikk klokken. Vi nådde innsteget av Andrews renna kl ett. Klokken 2 skulle vi stå på toppen, i hvert fall etter planen. Men den isete og skumle Andrews renna gjorde om på tidsplanen vår. Heldigvis var Helge i storform. Han ledet de to fulle taulengdene opp til varden. Grunnet is og snø var det helt umulig å bruke noen av takene. Hele klatringen var basert på stegjernskraping og isøkser. Sikringen foregikk på friends av alle størrelser. Og Helge måtte ta i bruk hele racket for begge av taulengdene. Kl 15:30 kom det store øyeblikket. Helge kom opp renna, måket seg opp de siste ti meter til topps og hentet meg etter. Målet var nådd. En drøm har blitt realitet. Og stemningen kunne ikke vært bedre. Fortsatt var det ingen sky på himmelen. Lyset fikk farger igjen, praktfull kveldsstemning. Men det var altfor lite tid for å nyte øyeblikket. Det gjaldt bare å komme seg ned så fort som mulig. Vi gikk ned til helikopter slyngen. Eller til det stedet hvor vi tenkte den skulle befinne seg. Men etter fem minutters graving ga vi opp og la en gigant slynge rundt en blokk og fyrte oss ned. Akkurat i solnedgangen. Nok en rappell, noen traverser og skumle nedover klatring partier og vi var tilbake i snøflanken. Vi rakk det akkurat. Men nå ble det mørkt. Ingen problem, nå var vi i sikkerhet. Vi løp ned til bandet, pakket sekkene våre og kjørte ned til Turtagrø. Denne gangen med månen over oss. Klokken halv ti på kvelden var vi tilbake på Turtagrø. Dønn sliten, fysisk og psykisk, men så fornøyd. Så utrolig fornøyd.
  7. Værmeldinga fredag kveld tilsa tidleg start på lørdag, så kl 06.00 kjørte eg frå Øvre Årdal. Parkerte på gamlevegen aust for bommen, og gjekk frå bilen 06.35. Ein strålande morgen i fjellet, sola hadde så vidt nådd dei høgste toppane. Gjekk inn i Hurrungbotnen, og opp på ryggen nord for vatnet på 1512. Vidare opp på sjølve ryggen, og strake veien til toppen av Store Soleibotntind. Oppe kl 08.15, nesten vindstille og sola lågt over alle Jotunheimens toppar i aust. Fantastisk rundskue, men langt i vest låg alt truande skyer. Var borte og såg på ruta vidare mot søre, men ingen ting for ein amatør som meg. Returnerte same vegen, til vatnet, gjekk så sørover ryggen på vestsida og opp i ura på sørsida. Greit å ta seg litt mot aust, og så langs egga på sva rett til høgre for breen. Så oppover ryggen til Vestre Austabotntind. Med fjellfilmfestival på Turtagrø vart det etter kvart folksamt på toppen, men dei fleste skulle vidare til Store. Ein del nysnø i nordflanken, berre toppen av egga var snøfri det meste av vegen opp. No nerma truande skyer seg innover Sognefjorden, og etter ein kort pause var det berre å returnere. Tok litt for langt mot nord ved høgde 1483, men kom ned uten alt for store problem. Så vidt tilbake i bilen, kom dei første regndropane, så "timinga" var perfekt. Med litt sikring går det kanskje an å prøve seg på toppen neste gang? Agnar Å.
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.