Søk i nettsamfunnet

Hei godtfolk, Jeg vil begynne med å takke for et utrolig flott forum. Jeg har lest en del og lært mye her de siste årene. Det deles mye god informasjon og det er en fin tone mellom brukerne. Beklager at det blir en lang innledning før mitt spørsmål her. Jeg har lyst til prøve friluftslivet til sommeren etter ikke å ha vært på telttur siden jeg var barn. Jeg har vurdert nye og brukte soveposer og når Exped Mountainfire dukket opp på tilbud til 1799,- bestemte jeg meg for å slå til. Posen ser ut til å ha gode spesifikasjoner, men det var bortimot umulig å finne informasjon eller erfaringer på nettet. Jeg fant heller ikke noe på nettsiden til Exped. Via et kontaktskjema fikk jeg vite at posen er laget spesielt for Fjellsport.no og derfor ikke var å finne på deres sider. Soveposen beskrevet på Fjellsport.no: Exped Mountainfire er en ekte trekkingorientert soveposeserie for alle eventyr. Den har samme den baffelkonstruksjonen som finnes i Exped sine dyrere poser hvor hvert kammer har sin egen dunfylling og dimensjoner, samt 3D-footbox som leverer varme og plass for god søvnopplevelse. Formen er mer termisk effektiv og gir komfort uten å føles stram. Sesong: Vår, sommmer og høst T-Comfort: -0°C T-Limit: -6°C T-Ekstrem: -23°C Max personlengde: 180cm Fyllvekt: 580g Fyllmateriale: RDS-sertifisert gåsedun, 700 cuin/oz 90/10 Vekt: 920g Link: https://www.fjellsport.no/turutstyr/soveposer/soveposer/exped-mountainfire-5-navy-lagoon-m Er det noen som har erfaring med eller synspunkter på denne soveposen og, er det noe spesielt jeg som helt blank bør være oppmerksom på? Jeg er for øvrig 1,70 høy og vaker rundt 90 kg. Jeg finner også posen beskrevet hos https://www.bergfreunde.eu/exped-mountainfire-5-down-sleeping-bag/ Der beskrives den som "Spacious", så da passer den forhåpentligvis min kropp. Tusen takk.

Hei Jeg så ikke denne før nå og vet ikke om det er interessant for deg lenger, men det er en del utfordringer med hensyn til merking hvis man tenker å gå helt uten kart (jeg vil på ingen måte anbefale å gå uten noen form for kart bare så det er sagt). Det er noen strekninger der merkingen er (var i 2019) gammel og falmet og enkelte steder (ikke mange) der hogstfelt hadde ødelagt deler av stien og merkingen helt. Det var også steder der skilt var falt ned og der noen var forsøkt satt opp igjen, men pekte feil vei, så man må følge med. Men har du kart (GPS eller 1:50k papir+kompass) er det vel egentlig ingen steder du ikke lett finner tilbake til stien lenger framme om du skulle miste merkingen. Går du for papirkart har DNT en egen kartpakke. Selv hadde jeg lagt inne hele ruta på forhånd på GPS-en (papirkartene lå som reserve i ryggsekken). En del av DNT-hyttene har mulighet for lading. Jeg husker ikke i farta hvilke, men det vet vel DNT tenker jeg. Antakelig finner du ut en del på ut.no også. Der pleier det å stå om den enkelte hytta har lademulighet. Jeg opplevde ikke dette som noe problem, men jeg hadde da tatt med nok batterikapasitet til at jeg kunne klare meg til de stedene der jeg visste at det skulle være lademulighet. Jeg synes det gikk veldig greit. En ting man bør studere litt nærmere er hvor man får tak i vann underveis på strekningene etter Lygna til før man nærmer seg fjellet, særlig over Kvitingen/Glåmhaugen, men også på strekningene etter dette. Ved Kjerringfred finner du vann (kokte det for sikkerhets skyld, alternativt rensetabeletter). Ut over dette med vann er det ingen særskilte vanskeligheter. Et sted det kan være krøkkete å finne overnatting hvis man som jeg satset på hytter og annet er ved Skyberg (jeg hadde ikke med annet enn en fjellduk som nødovernatting og overnattet for det meste i hytter og noen få gapahuker). Det er foreslått en gapahuk like ved kraftlinja, men det lønner seg å gå ørlite lenger (noen hundre meter) og ta av til høyre opp mot Venholhøgda. Et stykke oppe i lia er (var i 2019) en gapahuk (Tusseplassen, bilde på peakbook) med bedre ly mot vær og vind og også mye koseligere enn nede ved kraftlinja. Det er ikke mange meterne fra stien og opp, kanskje 3-400 meter. Jeg var innom og så på gapahuken, så jeg vet hvordan den ser ut og jeg ville opplagt valgt denne framfor den foreslåtte. Selv ordnet jeg meg imidlertid med ei slags campinghytte jeg leide på det som kalte seg "Drømmegården" på AirBnB. På kartet heter gården Heggerusta (Skybergvegen 469) og ligger noe øst for Venholdhøgda, ca. en km østover fra Jotunheimstien. Veldig koselig sted hos veldig hyggelige folk. Vær obs på at både Liomseterhytta og Fehytta (selvbetjeningsalternativet like ved) er stengt begge to i perioden fra og med 16. mai til og med 20. juni. Jeg leide Liumseterhytta 100 meter unna av Gausdal fjellstyre via iNatur.no siden jeg var der i akkurat denne perioden.

Er litt usikker på hvor du vil med dette. Jakt er faktisk en forutsetning for at villreinstammene våre holdes på et nivå som beitegrunnlaget tåler. Siden villreinen er et svært sky dyr, kan de ikke krysse over til andre fjellområder, som de kunne før. Så nå står de isolert i minst 23 stammer. De har heller omtrent ikke naturlige fiender igjen (bortsett fra oss mennesker). I dag står en stor del av villreinstammen på Hardangervidda på sørsiden av Kvenna om sommeren. Dette er det området hvor DNT for 100(?) år siden bestemte at de ikke skulle ha hytter. Men dette er et for snørikt område til at dyrene kan finne vinterbeite. Det må de over 10000 villreinene øst på Vidda for å få. At noen av de som er engasjert i bevaring av villreinen også jakter er ikke underlig, og diskvalifiserer i alle fall ikke disse som vernere. Det er mer bekymringsfullt at DNT, kiterne og bestyrer på Sandhaug ikke er blant dem som engasjerer seg i vern av denne arten som Norge har påtatt seg et internasjonalt ansvar for. Det er svært godt dokumentert gjennom forskning hvilken påvirkning de ulike aktivitetene har på dyrene, og det er dette som brukes som kunnskapsgrunnlag for forvaltningen. Vi kan ikke ha en håndsopprekking blant de som vil bruke Vidda for å bestemme hva som skal være lov i nasjonalparken. Da havner vi på ville veier. Men jegerne må selvsagt også holdes i ørene. Den vanvittige flyaktiviteten til Lier-Hansen og hans rike kompiser er milevis over streken, og veldig bra at det ble eksponert.

Her kommer siste iterasjon av Aust-tarpen min. Denne gangen gikk jeg for sandfarget silpoly. Det oppleves ganske likt som silnylon når man syr, og jeg har god erfaring med å bruke Rasant 75-tråd i kombinasjon med en 90/14-nål. Dette er en bomullstråd med polyesterkjerne som trutner og blir «vanntett» når den blir våt, slik at man sjeldent trenger sømforsegling. I tillegg har jeg erfart at en teflonfot på symaskinen gir mindre friksjon og eliminerer forskyving av de to panelene når de sys sammen langs midtsømmen. Denne har 23 bardunfester slik at den kan settes opp på utallige vis, blant som på bildene under. Forsterkningsstoffet til bardunene midt på panelene ligger på utsiden slik at man kan sømforsegle fra innsiden om man ønsker. Bardunene er 3 m x 1,7 mm dyneema/polyester. Jeg valgte å legge til o-ringer til bardunfestene for å minimere slitasje på båndet, og for at bardunene skal gli lettere. De kan også brukes i kombinasjon med en gåstav for å løfte tarpen. Vekten landet på 500 g alt inkludert. Kom gjerne med tilbakemelding på hva dere synes, og ikke minst hva dere ser etter i en tarp.

Var egentlig det jeg tenkte. Det med ekstra vekt er egentlig bare noen 100 gram forskjell fra den rette posen i min str og den på 200 cm, så det skal man kunne tåle. Den har komfort på minus 23 og da er det jo ekstra godt med varme klær på morgenen. Takk for innspill!

En liten oppdatering om den forsvunne pakken i følge sporingen. Sporingen står fortsatt fast på fredag 24 november og meldingen "Sendingen er dessverre feilsendt, men videresendes til riktig destinasjon. 24. november kl. 11.18" Nå er den underlig nok oppdatert med ny hentefrist: "Pakken må hentes innen torsdag 7. desember." Men den er fortsatt ikke kommet til riktig hentested. Faktisk ikke til noe annet hentested heller. Men hentefrist har jeg fått.. Men avsender Widforss, de skal ha behørig skryt for god service etter at jeg rapporterte saken til dem: "Lisbeth - Widforss 2023-11-29 12:05:35 Hei Hege Takk skal du ha. Jeg har opprettet en sak hos Bring på det med nr.xxxxxxx. Håper den kommer til rette fort. Jeg reserverer den siste sekken vi har igjen på en erstatningsordre i tilfelle den ikke dukker opp i løpet av de nærmeste dagene. Mvh Lisbeth"

Sitat fra 2013: Har ofte tenkt å lage en tråd der vi kan legge inn bilder fra småturene man går til daglig. De fleste av oss går jo småturer i nærområdet vårt - kanskje andre vil se hvor du bruker å gå, sykle, padle, ro eller løpe eller fly? Post gjerne på direkten - kanskje nevne hvor du er og hvor langt du har gått - kanskje en lokal fjelltopp? Skriv gjerne en egen turrapport! Om du har gått en lang tur over flere dager og har mange bilder setter vi stor pris en vanlig turrapport. Da vil du kunne plotte turen på turkartet og det er lettere å søke seg frem til for andre senere. Har du oppdatert bloggen? post oppdateringer i "Jeg har oppdatert bloggen min" De gamle "hvor har du vært på tur" trådene finner du her: Hvor har du vært på tur i dag 2022 https://www.fjellforum.no/topic/53774-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2021/ https://www.fjellforum.no/topic/50489-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2020/ https://www.fjellforum.no/topic/47471-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2019/ https://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag/ Nytt år, nye turmuligheter!

Er nok et stykke unna å være statshemmeligheter, all den tid både UD 2-1 og mer av Forsvarets opplæringsmateriell ligger åpent tilgjengelig på nett Jeg tror nok heller det hadde med leverandørbytte fra Jerven til Friluftsmagasinet å gjøre. Forsvaret fikk vel litt andre/flere typer duker i forbindelse med anskaffelsen, og de har laget nye videoer som ligger ute på YouTube. Så tenker at det heller hadde med at videoene var «utdaterte» å gjøre, og at de derfor ble fjerna. Avtalen ble inngått i 2019, og det kan virke som det var rundt den tida at videoene forsvant, før de nye dukka opp mot slutten av 2020 Så for de som eventuelt skulle kommer over denne tråden nå etter at de gamle videoene er fjernet, så ligger de nye videoene i denne spillelista fra Forsvaret (pluss litt annet):

Etter flere iterasjoner har jeg kommet frem til et tarpdesign jeg liker godt. Det er en nærmest kvadratisk tarp med målene 3x2,9 meter. Kantene har en catenary cut med dybde 5 cm for å sørge for at tarpen kan få et stramt oppsett [1]. Tarpen har totalt 23 festepunkter for barduner, hvorav 16 er plassert langs kantene, 3 er langs ridgelinen og 4 er fordelt midt på panelene. Er du tarpnerd ser du kanskje likhetene til Slingfins NFT tarp [2]. Med seks barduner veier tarpen i posen 570 g på min kjøkkenvekt. Materialer: Tarpen er sydd i 15D ripstop silnylon, hvor oversiden er ren silikon og undersiden er en blanding av PU og silikon. Dette gir høy vannsøyle og god rivestyrke. Festepunktene er forsterket med 40D silnylon som er orientert etter ripstopmønsteret til hovedmaterialet. Selve festepunktet er 25 mm grosgrain (kantebånd) som er sydd med boks-x-sting, festet til seks Helsport-barduner (1,8 mm, 4 m). Konstruksjon: Jeg har brukt en polyestertråd med et ytre av bomull (Amann Rasant 75) som trutner når den blir våt, slik sømmene blir "vanntette" [3]. Stinglengden er relativt høy slik at det totalt er færre hull i stoffet. Ridgelinen er sydd med en toppsydd fransk søm som blant annet er anbefalt av Yama Mountain Gear [4]. Jeg fant ut at en teflonfot ga minimalt med forskyvning av de to panelene når de skulle sys sammen. Jeg brukte en 90/14-nål. Kantsømmen er foldet dobbelt for å skjule råkanter. Ved flere festepunkter er det løkker orientert utover for feste av barduner, og en løkke innover for feste av bivy bag eller liknende. I tillegg er det ekstra fester langs kantene som er sydd inn i selve kantsømmen (og forsterket med sikksakksøm), i tillegg til forsterkede festepunkter langs ridgelinen og midt på panelene. 1. https://dutchwaregear.com/2017/07/21/diyers-guide-to-cat-cuts/ 2. https://www.slingfin.com/products/nft 3. https://www.nortent.no/blog/trd-og-sm 4. https://yamamountaingear.com/pages/french-seam Illustrasjon med mål og festepunkter. Stiplede linjer viser catenary cut. Pakket pakkposen som er romslig og kan komprimeres til halv størrelse. Festepunktene i hjørnene og på halvveis langs kantene har løkker som vender utover for feste av bardun, og innover for feste av bivy bag og liknende.

Du verden.. Den europeiske villreinen er en truet art som Norge har påtatt seg et internasjonalt ansvar for, siden det stort sett bare er her den fins igjen. Tidligere var det 2-3 bestander, men på grunn av all bebyggelse, aktivitet og infrastruktur er reinen nå delt i 23 separate bestander (og et par av disse er i ferd med å dele seg igjen). Innenfor disse områdene fins det ikke tilstrekkelig vinterbeite til at flokkene kan formere seg fritt. Da blir det først overbeite, så sultkatastrofe. Siden vi nå har fanget dyrene i mindre områder er enten jakt eller ekstremt stor økning i alle rovdyrbestander som kan regulere stammene. Det er ingen paralleller mellom den tåpelige skateboardsaken og for eksempel begrensning av kiting på Vidda. Kitingen er den verste aktiviteten, siden den skremmer reinen desidert mest. Man skremmer flokker uten at man er klar over det selv, siden kiten er fargerik og diger, og kan stå mange meter høyere enn brukeren. I tillegg dekker de store avstander i høy fart. Dette er godt dokumentert. Om vinteren er simlene drektige, og de tåler dårlig å stadig måtte flykte. Slik kan man fortsette å legge ut om alle mulige inngrep og begrensninger enkeltvis, men det viktigste er totalbelastningen. Ingen vil ha sin frihet innskrenket. Det er derfor vi har en naturkrise.

Tror jeg gjorde et lite "kupp" her om dagen. 8 Wenger lommekniver/multiverktøy fra Outdoor experten for "en slik og ingenting". For noen dager siden browset jeg Prisjakt og de ulike merkene de lister opp priser og modeller for under Multitools. Der fant jeg altså opplistingen dere ser under her. Produktene var listet hos hhv Outdoorexperten og Skistart (men etter at jeg bestilte de hos førstnevnte forsvant de for begge hos Prisjakt.) Victorinox med røtter tilbake til 1891 og Wenger 1893, begge produserte sine versjoner "Swiss Army Knives". Victorinox kjøpte opp Wenger i 2005, men fortsatt produksjon av Wenger sine kniver med Wenger-logoen, inntil de i 2014 overtok produksjonen selv og videreførte (nesten alle)modellene under sitt eget Victorinox merke og logo. (mer om dette se www.sakwiki.com/). Under her lister jeg de jeg kjøpte (ankom i dag), og hva tilsvarende modell med Victorinox logoen selges for i dag (norske priser fra prisjakt/prisguiden pr 29.10, de jeg fant): Wenger Evogrip S557, kr 240,- --> Victorinox Evogrip S557 NOK 1439,- Wenger Hardwoods 57 (aka Ranger 57), kr 175, --> Victorinox Ranger 57 M Grip (aka Hunter ) kr 1499,.- Wenger Evolution ST 14.814, kr 155,- --> Victorinox Evolution 14, kr 818,- Wenger Evolution 17, kr 130,- --> Victorinox Evolution S17, kr 690 - Wenger Evolution 23, kr 155,- --> Victorinox Evolution 23, GBP 51,99 Wenger Hardwoods 13, kr 105, - ->Victorinox Camper og Hiker kr 331,- Wenger Nail Clip 581, kr 175,- --> Victorinox Nail Clip 580 kr 980,- Wenger Evolution 10, kr 75,- --> Victorinox Evolution 10, EUR 26,- Og som om ikke dette var nok, så fikk jeg dertil kr 150 i sånn "stige rabatt" (kjøp over 1000). Et kupp altså i forhold til hva Victorinox modellene går for i dag. Men egentlig så "sparte" jeg vel ikke noe her, all den tid jeg kjøpte en "haug" med lommekniver jeg strengt tatt ikke trenger.....men bare "måtte ha" . PS: Akkurat nå er bare "Nail Clip" modellen igjen på lista: https://www.prisjakt.no/c/multiverktoy?brand=3362

Hei Litt OT, men jeg er (som vanleg) enig med Dompappen mht Malamute. Se bare på TV-serien med frilufts Tonje? i Canada med malamute som krangler, biter og må sys flere ganger - og det innenfor samme flokk. Har både lest og vært i kontakt med Gisle Uren, som har noen helt klare retningslinjer for valg av Grønlandshunder ( og andre hunder) både til flokk og avl. I flokken helst i samme familie = ulveflokken; til avl selvfølge IKKE av hensyn til innavl. Derfor var jeg selektiv med 2 ny AH som skulle være enten brødre eller vokset opp i samme flokk. Det ble det siste og de 2 hannhunder på nå 5 år krangler aldri sammen, og de kan gå løs sammen i hundegården!! Gisle boken står bak meg på reolen og er meget leseverdig!!! Men de fleste her på forum er godt kjent med selve lejrlivet mm. som han også skriver om. Jeg bruker samme anorakk og gjenbruker den slitte "kontorgenser" som ull-undertrøye likesom Gisle, så vi er visst ganske på linje.🙂 Grønlandshund er trekhundenes "traktor", hvor Alaska husky er sportsvognen. Sibir vel et sted i mellom. Grønlandshund har nok en sterk "ulveflokk" mentalitet, så nykommere må innordne sig i rangordenen, hvilket ikke altid er en enkel sak. Endelig trives både de, Sibir og AH nok best flere sammen dvs. minimum 2 stk. Bra at Tessatroll derfor har 2stk. som sikkert er meget snille! Og det er altså på Grønland hunder som ikke betenker sig på å gå løs på en Isbjørn!! Til Malin: Har du tenkt over om det skal være hann eller tispe?? Tisper har løpetid 2 ganger i året, men det er egentlig ikke noe problem, bortsett fra noen av de blir mer kranglevorne eller tar en pause på ca. 3 uker og blir matvrak og legger på sig i den tro de skal ha valper!? Tispen her i huset har 2 x 3 ukers pause i året fra noe trekkvillighet. Men det er hannen som har "løpetid" og går på veggene og spiser ikke i ca. 10 dager under høydepunktet. Det kan bli litt slitsomt - nettopp ferdig med en løpetid!! Men andre tisper er helt motsatt!! Tisper er heller ikke nødvendigvis mer fredelige: - tispe kan være tispe værst - og så kan det bli ganske alvorligt og langvarigt. Men fullsstendig individ avhengig. Jeg har kennelklubbber ( ikke spesiellt norske) litt i vrangstrupen: Bare se BBC utsendelsene om innavls sykdommer fx. Schæfer: De skal med død og makt iflg rasetandard ha et fallende bakparti, som ved lang avl har medført hoftedysplasi, kalvbeinhet mm. så de enn ikke kan hoppe opp i en politibil! Politiet bruker derfor nå andre raser eller fra særlige linjer av schæfer. En "skjønhetsdommer" hos Cruft , England, ble konfrontert med dette av en veterinær: Hunden var nærmest invalid, men "sådan skulle den se ut". Ingen ulv, husky eller tilsvarende har sådan bakparti! Vi har venner med Schæfer nr. x. Det er grenseløst, hva de har vært til veterinær med!! (Værre enn hest, hvor man like gjerne kan la vet flytte inn (spat, fnat, snave, snive, kolikk, shaking head, halt, hoste, ringorm mm) Har også sett utstillinger i "småhundeklassen", hvor det viktigste var å være bra damefrisør før utstillingen - og de hvite hunde ble pudret med talkum, så de så hvitere ut!! Det sammme med alle flatsnuter mm. Min egen buhund hadde en ekstra tann i munnen. Den kunne vi bare trekke iflg. avlerne, (som i øvrigt var frosset ut av buhundeklubben, fordi svarte buhunde ikke var korrekte på det tidspunkt), så ville vi ha en bra utstillingshund - javel, men genet for ekstra tann ble vel ikke trukket med ut mht avl?? På et tidspunkt (1960-tallet??) ville noen i Grønlandsmiljøet importere noen hunder fra Grønland for å få ny gener til en liten populasjon, men fik nei fra Kennelklubb miljøet, for nå hadde man endelig fått så fine ensartete "Grønlandshunder" i Norge. Det er forbudt med andre hunder på Grønland! Presten, legen mv evt fra Danmark kan ikke ta sin "teppetisser" med!! For Inuitterne sin del kan Grønlandshunden likne på en hyene - bare den trekker og år på isbjørn! Danmarks TV DR har en serie om "siriuspatruljen" hvis man vil se grønlandshund. Mine 2 gamle huskyer er mye polarhunde med stå ører, bra pels mm. De 2 ny AH har "flappører" og i 35 kg klassen og noe hyene aktige. De er meget snille, men ville foran noet bevegeligt. De trekker som bare det. I noenlunde føre over ca. 2 mil: ca. 12 kmt i snitt og 23 kmt topphastighet og det bare med 2 hunde. I tungt føre forleden var vi ned på 6,5 kmt i snitt med en dårlig slede. Til Malin vil jeg stadig mene at en av "mellom-spissene" fx islandsk fårehund eller en av lapphundetypene evt elghund/AH blanding kan være et bra valg til alle typer ture med kløv - og noe trekk, særlig snørekjøring, hvis en av de større og tyngre. Samojed får det sikkert lett varmt om sommeren og noen er altså avlet bort fra trekk til "hvite pudderkvaster" evt inkl. eksempotentiale som flere andre "hvite" hunderaser. Elgen

Kom over denne anmeldelsen på "Bjørn og Solveigs turblogg" www.bstur.no/2023/01/23/helsport-lofoten-superlight-3-camp-telt-review/

Disse posene har en litt annen temp rating enn de fleste andre. Spørsmålet er om jeg skal gå for den som er 0 comfort, -6 limit og extreme -23. Eller den som har confort -10, limit -18, extreme står ikke oppgitt på nr 2. Bestemt meg for at det bli fiber, for meg spiller det ingen rolle om den veier 1 kg mer. I alle fall ikke når dun er 2000 kr dyrere.

Ikke kjent med hvordan fisket er der, men ut fra Gule Sider kart (ofte litt lettere å se grunner i vann her enn f.eks. på Norgeskart) ser det ut som den på enkelte steder er dels langgrunn: Fant også et flybilde fra 2019 på norgeibilder.no hvor man ser konturene av bunnen ganske tydelig:

Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!

De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.

Kan se ut som satelittdekningen for iPhone blir utvidet: https://www.macrumors.com/2023/09/01/spacex-emergency-sos-iphone-satellites/

Kortfellfestet på mine nye Rabb 68 ski er for romslige, slik at kortfellene hele tiden ramler av. Kortfellfestet er så slarkete at braketten på fellen kan trekkes rett ut av skia, uten å måtte vippes opp. Dette er fører til at kortfellfestet ikke fungerer i praktisk bruk, og at fellen til stadighet rives av helt uten forvarsel. Det er altså slarket i lengderetningen som er problemet. Bildet viser hvordan kan braketten trekkes ut av skia. Jeg har sammenlignet med et eldre par med Falketind 68 jeg har liggende, og der er kortfellfestet til sammenligning helt tight, selv etter fem års bruk. På Falketind 68 må bakkant av braketten vippes opp, og framkant av braketten er i kontakt med sålen helt til braketten er helt ute av festet. Dette er jo det geniale med det gamle festet, og det sikret at braketten ikke løsnet fra skia under bruk. Patentet (patent 318691) viser tydelig hvordan festet skal være (fig. 23). Kortfellfestet på Rabb 68 skiene er ikke utformet i tråd med patentet, mens de gamle skiene mine er helt etter boka. Er det andre som har opplevd lignende problemer? Det skal da vel ikke være slik?

VÅR FØRSTE TUR TIL FEMUNDSMARKA FRA KÄRINGSJØEN TIL GRØTÅDALEN - TIL FOTS Etter flere år med drømmer, visualisering, planlegging, studering av kart, samt lesing av blogger og forum på nett, var det endelig klart for debutturen til Femundsmarka. Fjorårets planlagte tur ble avlyst grunnet tidsmangel, men allerede i vinter ble det bestemt at turen til Femundsmarka skulle trumfe all annen ferieaktivitet sommeren 2013. Allikevel var det med nød og neppe at jeg fikk skaffet til veie en turkamerat. Min opprinnelige turkamerat, som det meste av planleggingen er gjort i samarbeid med, dro mer eller mindre på impuls til Tanzania for et års frivillig arbeid (!). Andre prioriterte sydentur, noen laksefiske, mens noen hadde problemer med å overtale samboere til å få "permisjon". Selv om jeg muligens hadde dratt på tur alene om jeg hadde vært nødt, er jeg glad for at Stein Ola hadde lyst og mulighet til å bli med. Utgangspunktet var velkjente Käringsjøen i Rogens Naturreservat i Jämtland. Turen hit fra Meldal tok omtrent fem timer, inkludert stopper for proviantering. Per-Roger Wiberg på Käringsjøen tok vennlig imot oss, og parkering og fiskekort ble ordnet. Været her inne var godt, men det blåste en kraftig vind. Men hva gjorde vel det, vi hadde jo sjekket værmeldingen, og besluttet at padlingen over Rogen burde være "a walk in the (national) park". Allikevel ble vi skeptiske da vi konsulterte Per-Roger om været, og han begynte å snakke om "den der forbannade nord-vesten". Det skulle senere vise seg at Per-Roger - naturligvis - hadde helt rett i sine vurderinger om vindforholdene på Rogen. Vi har lite erfaring med padling fra tidligere, både med kanoer og vind- og værforhold. Vi hadde lånt oss en Ally-kano av en bekjent, men aldri montert en slik tidligere. Det var derfor ikke fritt for at vi var noe stolte da vi, helt uten hjelp, fikk montert kanoen i løpet av en times tid. Sjøsettingen i kanalen nede ved Käringsjøen skjedde klokka 17 den 19. juli. I grove trekk var planen å padle over Rogen, bære opp Bredån til Bredåsjøen, videre over Läsjøen og Vonsjøen inn til Femundsmarka, nærmere bestemt Kratlland. Mer detaljert plan enn dette forelå ikke. Vi hadde heller ikke bestemt hvor lenge vi skulle være ute på tur, eller hvor overnattingene skulle skje. Vi ville føle på friheten i villmarka uten å være bundet av en stram tidsplan. Allerede 50 meter ut på Käringsjøen forsto vi at padleplanene kanskje måtte revurderes. Vinden tok kraftig i kanoen og bølgene var tildels grove. Turen ned til Rogen via Hån gikk allikevel bra, selv om bæring av kano og sekker var mer slitsom enn vi så for oss. Distansen Käringsjøen - Rogen var naturmessig veldig fin; små vann og bekker som vekslet mellom smale, dype, rolige partier som var fine å padle i, og striere, steinete partier med vegetasjon rundt som ikke lot seg hverken padle eller line. Fiskestanga fikk svingt seg allerede her, og selv om gjedda var bitevillig i Hån, ville ingen bli med opp i kanoen. Det var med en slags skrekkblandet fryd vi reagerte når vi endelig så Rogen der nede. Det var godt å være framme etter noen timers slit, men ute på den voldsomme innsjøen så vi skumtopper på bølgene, og bare lyden av Rogen denne kvelden var nok til å forstå at her padler man ikke. Etter en rast ved båthuset nede ved Rogen vedtok vi å prøve å komme oss til Rogenstugan for å campe der for natten. Vi dristet oss til å padle over viken mellom der hvor bekken fra Hån kommer ned og Rogenstugan. Denne lille strekningen ble ubehagelig nok. Når vi kom ut fra det rolige vannet bak neset møtte vi bølger som hadde fått fart helt fra vestenden av Rogen i en vind som minnet mer og mer om kuling. Å komme seg i land på andre siden av viken hadde vært problematisk om ikke Stein Ola hadde hatt på seg vadebukser. Disse hadde han på fordi vi håpet det ville være mulig å line kanoen mer i bekken ned fra Hån. Det endte med at vi bar kanoen og sekkene de siste par hundre meterne bort til Rogenstugan. Gjennom natten føltes det som vinden økte i styrke. Vi visste også at meteorologisk institutt ikke brakte gode nyheter for vår Rogen-kryssing. Etter frokost lørdag var derfor beslutningen tatt - vi kunne ikke ligge her i dagevis og vente på at vinden skulle løye. Det var bare en ting å gjøre; apostlenes hester skulle få bein å gå på, som man sier. Vi gjemte Allyen så godt vi kunne ved Rogsboderna, og pakket det nødvendigste i sekkene våre. Det nødvendigste for en uketur veier mer enn nok, viste det seg. Sekkene var fordømt tunge, men vi så ikke mørkt på å tilbakelegge strekningen Rogenstugan - Kratltjønnan med 30 kg på ryggen. Allikevel ble de to sixpackene med øl liggende igjen i kanoen. Vel vel, noe må man ofre. Min turkamerat Stein Ola, som ikke var så feig at han lurte seg unna førstegangstjenesten, foreslo at vi fulgte militærets retningslinjer for lengre marsjer, med 50 min gange og 10 min hvile. Jeg protesterte ikke. Vi la i vei i et tempo som for min egen del vitner om en del overmot og manglende respekt for distansen. Men som kjent er Rogenmorenen lettgått, og når vi etter hvert kom inn på den markerte turiststien gikk marsjen som en lek - det flate partiet til Rødviken (bildet over viser brua over bekken i Rødviken), stigningen opp mot Bustvola, stien under skrentene langs samme fjell, ned til den nordre viken av Funesdalstjernet (vi "kuttet svingen" noe og tok av fra stien like under den vestre toppen av Bustvola), og endelig Reva. Her hadde vi vår fjerde pause etter en marsj på i underkant av fire timer. Bildene over er tatt ved Revas utløp i Rogen. På dette tidspunktet hadde undertegnede begynt å "få det", som man sier. Ikke bare var energilagrene tømt; gnagsår og trykksmerter spredte seg også som ild i tørt gress under føttene. Det oppsto derfor et lite gledesutbrudd når vi endelig så enden av innsjøen vi hadde spasert langs i 15 km. Vi kunne konstantere at Rogen er en innsjø, ikke en elv. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg er vant til tunge sekker og lange marsjer i skog og mark, selv om jeg er en del ute i marka og fisker. Stein Ola derimot, er nok mer vant og langt seigere enn undertegnede. Vi trener begge noenlunde regelmessig, og er "i vår beste alder", men man merker fort at det å ferdes over store avstander i villmarka krever andre egenskaper enn hva en 90 min fotballkamp gjør. Når vi krysset Reva var vi endelig inne i Femundsmarka, både fysisk og mentalt. Man føler at terrenget endrer seg noe her; det er flere vann, enda mer stein, enda mer tunggått - og enda vakrere. Reva og Rogshåen er begge idyller. På et vis følte undertegnede at vi var framme nå (det skulle vise seg å være en grov feiltagelse). Idet vi passerte Rødviken hadde været skiftet slik at sola skinte fra blå himmel. Strekningen langs ryggen ved Rogshåen ble allikevel et lite mareritt for undertegnede. For det første klarte vi å havne på feil side av reinsgjerdet, slik at vi ikke fikk gått langs stien, men måtte klatre over steinblokker store som studenthybler. For det andre ble smertene under føttene verre. For det tredje er Rogshåen lang, ganske mye lengre enn man ser for seg når man, som nevnt over, krysser Reva og føler at man er framme. Allikevel nådde vi Røa og brua over denne rundt kl 17. Da hadde vi hatt en lengre fiskepause omtrent midt på Rogshåen, resultatløs sådan. Seks times marsj med 30 kg på ryggen, samt en porsjon Real turmat, hadde gjort sitt at undertegnede, etter noen resultatløse kast i Røas utløp i Litlbuddhåen, sovnet i lyngen like ovenfor brua. Oppvåkningen skjedde fort og brutalt da Stein Ola deiset en gjedde på ca. 3 kg i lyngen foran meg. Den hadde tatt spinneren like ovenfor brua. Dermed ble også jeg inspirert til å prøve fisket litt hardere. En times kasting langs Rogshåens søndre side gav ikke noe i nærheten av fast fisk. Stein Ola, den seige djevelen, hadde tidligere ytret ønske om å fullføre marsjen inn til Kratlvola samme kveld. Etter hvert som kroppen hentet seg inn igjen, ble også jeg mer og mer lysten på å våkne ved Kratltjønna neste morgen. Kartet sa oss at avstanden var omtrent seks km. Det burde da i høyeste grad være overkommelig. Dessuten ser terrenget fra Storfisktjønnan og bort til Voltjønnan rimelig flatt ut. I underkant av to timer, stipulerte vi at marsjen ville ta. Nuvel. Så feil kan man ta. Terrenget i Femundsmarka er tunggått, det visste vi på forhånd. Fra Rødviken til Reva ble stien stadig mer steinete, og man måtte bokstavelig talt hoppe fra stein til stein, i full konsentrasjon for å ikke brekke en ankel. Inne ved Rogshåen vokste steinene, og man måtte begynne å gå rundt og ikke over. Når vi så passerte Storfisktjønnan, tok av fra T-stien, og nærmet oss Midtrøsttjønnan ble terrenget for alvor tunggått. I det vi passerte sistnevnte tjønner fikk vi virkelig lære betydningen av blokkmark. I stigningen (det "flate" terrenget på kartet) opp fra Midtrøsttjønnan følte undertegnede at han var på randen av sin fysiske yteevne. Lagrene var tomme, hele kroppen gjorde vondt, og alt man så foran seg var stein, stein, stein (og Stein Ola), samt motbakke. Vi karret oss likevel opp til Voltjønnan. Her oppe får man for første gang en brukbar utsikt over terrenget bakover mot Røa og innover mot Rogen. Vakkert er det, det er udiskutabelt. Man burde egentlig tatt seg mye bedre tid til å nyte utsikten, men vi ville gjerne fullføre marsjen før det ble for mørkt. Sakte men sikkert gikk ferden videre over de flatere partiene under toppen av Kratlvola. Innimellom kom vi borti noe som minnet om en sti, men den forsvant fort igjen. Et av våre mest brukte sitat her inne var uten tvil "er ikke dette en sti?". Svaret var ofte "jo, det er det", men før man hadde fullført denne setningen var stien borte i ei steinrøys. I det Kratltjønnan åpenbarte seg i tussmørket foran oss i landskapet kjente i hvert fall jeg, og det tror jeg også Stein Ola gjorde, mange følelser strømme på. Glede over å være framme, lettelse over at marsjen med tung sekk var over, en ro i kroppen fordi man skal bo flere døgn ute i storslått natur, samt en kribling etter å få prøve fisket i disse sagnomsuste, men utilgjengelige vannene. Teltet ble satt opp på den eneste mulige teltplassen vi fant her ved den innerste Kratltjønna - like utenfor den laftede bua som står her inne. Dette er kanskje ikke tillatt, og i så fall beklager vi, men bua var tom, og vi var slitne, så teltet ble reist og vi sovnet rimelig fort. Dette etter at jeg hadde gått tilbake opp den første stigningen mot Voltjønnan for å hente fiskestengene mine, selvsagt. Disse hadde jeg (som man ser på bildet over) satt igjen når jeg skulle ta bilder av Kratltjønnene foran oss. Det faktum at jeg orket dette vitner nok om at jeg ikke var helt på randen av min fysiske yteevne allikevel. Når man er sliten, og møter et slikt terreng som man gjør her inne, krever det at man er sterk i hodet. Blokkmarka er mentalt krevende å bevege seg i, da marsjfarten blir lav og steinrøysene ser endeløse ut. Jeg og Stein Ola ble enige om at dette kanskje er det mest krevende med å ferdes her inne. Søndagen sov vi lenge. Om natta blåste det kraftig, og det skyet på, men det regnet ikke. Vi fyrte et morgenbål på bålplassen ved bua. Ved til bålet var uproblematisk å finne på bakken her inne. Vi må bare beklage at vi tok oss slik til rette ved bua, men det krydde ikke av fine teltplasser her inne, og ingen mennesker var i sikte. Dessuten var vi nøye med å ordne opp etter oss. Deretter ble det en fiskerunde - endelig! Først langs sørsiden av Kratltjønna, deretter langs vestsiden av Stortjønna, før vi rundet av med å fiske rundt Rundtjønna. Dessverre ble det en resultatløs fiskedag, selv om undertegnede hadde føling med en meget pen fisk i Rundtjønna. På vår fiskerunde traff vi forøvrig folkene som leide Grøtådalssetra - seks personer i alt. Vi slo av en prat med noen av dem. Meget hyggelige folk. De kunne bekrefte vår mistanke om at fisken her inne tildels er grov, men vanskelig å fange. Den ene herren vi snakket med kunne fortelle at faren hans, som sto der borte i vika, hadde vært her inne hvert år siden 1969. Respekt! Han kunne også fortelle at de tok mer fisk her inne før, da han var her som guttunge hvert år fra han var 7 til han var 15. Ikke overraskende. Vel tilbake i leiren, noe irritert over å ha mistet fin fisk, sovnet vi begge i teltet en times tid. Når vi våknet igjen utpå ettermiddagen, var vi utrolig nok noe rastløse, og følte for å fiske mer, og for å få fisk. Vi besluttet derfor å pakke sekken og traske over til den legendariske Grøtådalen. Vi tok med tarpen i tilfelle fisket var bra og vi følte for å bli over natta. Vi kom ned til Grøtåa like nedenfor Seterhåen omtrent 500 m over setra. Klokka var nok rundt 20. For en fiskeentusiast skal man lete lenge for finne noe som virker mer forlokkende enn Grøtåa slik den ser ut her; dyp og stilleflytende. Man tenker umiddelbart at her kan det absolutt være stor fisk, og hva er vel morsommere enn å fiske stor fisk i små bekker. Allerede på et av de første kastene smalt det på en ørret med fin size, kanskje i underkant av halvkiloen. Dessverre var den alt for vilter til å bli med på land. Vi fisket så videre opp mot Rundhåen. Dette resulterte kun i noen små klassiske bekkefisker. Et par kast i Rundhåtjønna gav heller ingen gevinst. Vi trasket derfor nedover igjen for å finne en passende leirplass. På turen nedover oppdaget vi hvor latterlig mye multer som finnes i Grøtådalen. Vi kunne spist oss mette på en kvadratmeter på en hvilken som helst myr nedover fra Rundhåen. Dette området må være multeplukkerens eldorado. Et innslag jeg så på NRK nett-TV, hvor oppsynsmann Torfinn er i hovedfokus, nevnes også dette med multene i Grøtådalen. Det hevdes at 2013 er det beste multeåret i manns minne - noe jeg ikke betviler. Vi fant en fin opparbeidet leirplass på ryggen mellom Grøtåa og Sætertjønna. Her slo vi opp tarpen, fyrte bål, stekte de stakkars fiskene vi hadde fått (et par ekstra fiskepinner ble nappet opp av Sætertjønna), tok en støyt av Thor Heyerdal-flaska, og sovnet som steiner under tarpen. Det kan ikke bestrides at det er mye bedre å sove under åpen himmel (vel, nesten åpen himmel, om man ser bort fra tarpen) enn i et klamt telt - dersom man tolererer en og annen myggdjevel i ansiktet i løpet av natta. Neste morgen våknet vi av sollyset. Blå himmel, stekende sol og vindstille. Vi kunne for første gang se de tre toppene av det mektige Svukumassivet stå og holde vakt over Grøtådalen. Endelig! Væromslaget var kommet. Nå blir det kanskje fart på fiskebettet, tenkte vi. Vi la en rask slagplan over frokosten, og besluttet å fiske ned Grøtåa og tilbake via Grantjønnan, Stortjønna og Halvkoitjønna. Kort oppsummert ble dette en fantastisk dag. Vi fisket oss ned Grøtåa, Stein Ola med flue og jeg med mark, og landet nok (små-)fisk til at vi kunne spise ørretmiddag ved en idyllisk kulp nede ved åa, omtrent en km ovenfor Krokethåen. Etter rasten trasket vi de omtrent 10 høydemeterne opp på moreneryggen og over til den vestre Grantjønna. Her tok en feit ørret på knappe halvkiloen på et av de første kastene. Morsom fisk! Sola strålte fremdeles, og det blåste en svak bris, akkurat sterk nok at man kunne kaste skjorta uten å bli spist opp av insekter. Dette må være en sjelen perfekt dag i Grøtådalen, rent værmessig. Forøvrig må det nevnes at vi ved den østre Grantjønna ble vitne til et av de merkeligste værfenomenene jeg har sett. Vi sto i ro og mak og fisket da vi plutselig hørte et fryktelig leven på den andre siden av vannet. Min første tanke var at her må det være et stort dyr på ferde. Lyden minnet om en elefant som bryter seg igjennom et tett buskas - det knakk i trær og kvister. Det tok en god del sekunder før det gikk opp for oss at det ikke var Grøtådalselefanten som var på ferde, men en virvelvind! En 3-4 meter høy furu bøyde seg kraftig, og det så ut som om vinden truet med å rive den rett opp med roten. Man har jo sett små virvelvinder før, men ikke noe i nærheten så kraftig som dette. Merkelig, på en slik værmessig stille og rolig dag. Ved Stortjønna tok vi noe mer småfisk, før vi avsluttet ved Halvkoitjønna. Deretter trasket vi tilbake til Sætertjønna, tok en powernap under tarpen, før vi pakket sammen og gikk tilbake mot Kratltjønna. På tilbaketuren valgte vi en rute som gikk høyere opp i landskapet, slik at vi fikk enda bedre utsikt innover Svukumassivet og mot Vonsjøen, som skimtes på bildet til høyre over. Fantastisk utsikt, særlig i slikt klart vær. Hadde man hatt krefter og tid, skulle man absolutt tatt turen opp på en av toppene i nærheten, som f. eks. Kratlvola. Herfra må utsikten være helt ubeskrivelig vakker utover dette landskapet. Turen fra Grøtådalen til Kratltjønna består nesten utelukkende av klatring i steinrøys, i hvert fall den ruta vi valgte. Om det var vi som var blitt mer vant med terrenget, eller om det faktisk er tilfelle, føltes det som at terrenget var mye mer lettgått her enn inne ved Midtrøsttjønnan, fordi man hele tiden kunne hoppe mellom store, stødige steinblokker. Dersom man bare beholder konsentrasjonen og balansen beveger man seg faktisk ganske effektivt. Inne ved Midtrøsttjønnan er steinblokkene noe mindre, og til tider dekt av mose og lyng, slik at det oppstår mange flere "feller" i terrenget, som man må gå rundt. Vel "hjemme" ved teltet ble kveldsbålet tent, og mørket trengte seg på, mens fullmånen steg på himmelen. Vi nøt den fine kvelden ved bålet, satte til livs resten av Thor Heyerdal-flaska, og tok en kveldsfisketur til Rundtjønna. Resultatet ble en småpen ørret for Stein Ola. Ingenting å skrive hjem om, men tatt i betraktning at Kratltjønnene ikke akkurat hadde bydd på et fyrverkeri av fiskebett, til tross for utallige kast, var det morsomt å se at det faktisk er mulig å ta fisk her inne. Vi hadde i løpet av kvelden besluttet å starte hjemturen allerede litt utpå dagen neste dag. Det var flere grunner til dette; for det første lærte vi (jeg) av turen hit at hele strekningen til Käringsjøen er litt vel drøy for en dagsmarsj. For det andre var fisket her inne ved Kratlvola såpass vanskelig at vi ønsket å prøve andre områder i tillegg. Dessuten er det jo fint å få tid til å se mer av Femundsmarka. Vi våknet på nytt til strålende vær, og etter en avsluttende, resultatløs fiskeøkt i Kratltjønna, brøt vi leir og begynte hjemturen i 14-tiden. Sekken var noe lettere, og det faktum at man er noe mer kjent med terrenget, gjør at hjemturen går lettere en turen hit, i hvert fall mentalt. Turen over til Midtrøsttjønnan tok bare i underkant av en time (går det an, så langt som denne turen føltes når vi gikk motsatt vei?). Vi prøvde fisket her, men vi havnet nok på litt feil side av vannet, dvs. i de grunne partiene på vestsiden, så det tok ikke lang tid før vi la i vei mot Storfisktjønnene. Vi kom ned den lille dalen som strekker seg oppover fra den østre Storfisktjønnas sørvestlige bukt. Her var det dags for en rast og litt fiske, og endelig fikk vi oppleve litt fiskebett! Abboren i dette vannet viste seg å være svært bitevillig denne ettermiddagen, og vi fikk lurt opp et par på 3-4 hg. Dette er første gangen vi får abbor, da vi kommer fra et abbor-fritt område i Trøndelag. Deretter fant vi igjen T-stien og fortsatte mot den andre Storfisktjønna. Noen småørreter var bortpå kroken her, men vi fisket fort forbi. Vi tok så av fra T-stien og klatret over den lille ryggen mot Storrundhåen. Etter noen nytteløse kast her var vi på nytt slitne og sultne, og trasket bort til Røas utløp i samme vann for å raste. Her hvor Røa renner ut i den lille håen i Storrundhåens øvre ende, og skaper fine strømmer og bakevjer i det dype vannet, kan man lett tenke seg at det står fin fisk. Det gjør det nok også høyst sannsynlig, men hverken vi - eller de andre som holdt til rundt samme område - fikk føling med den, uansett hvilket redskap vi prøvde. Uansett er dette en fin fiskeplass, og en skjønn flekk av natur. Etter rasten tok vi fatt på marsjen hjem for alvor. Nå var turen i realiteten over, bare transportetappen hjem gjensto. Etappen langs Rogshåen var langt kortere og lettere denne gangen, når vi klarte å treffe stien. Fra Reva valgte vi å følge stien mot Skedbostugan helt til stien fra Käringsjøen og Rogenstugan krysser. Denne stien er i stor grad klopplagt, dermed sparer man i hvert fall krefter, og enn ikke tid, selv om distansen er dobbelt så lang om man følger stien i stedet for å gå "straka vegen". Vi hadde bestemt oss for å gå så langt vi (jeg) orket denne kvelden. Selv om jeg var i tvil om jeg klarte å mobilisere nok mental styrke denne kvelden, hadde jeg bestemt meg for at vi skulle nå Rødviken før vi slo opp teltet. Jeg fortalte ikke Stein Ola om målet mitt, da jeg som sagt var i tvil om jeg var i stand til denne marsjen denne kvelden. Uansett var jeg ikke bekymret for om han klarte denne strekningen - han kunne sikkert fortsatt til Funäsdalen. Nedkjøling av såre føtter i kaldt vann viste seg å være ganske effektivt. Dette lindret de verste smertene for en stakket stund, og ble gjentatt flere ganger på hjemturen. Da vi passerte broa i Rødviken var det mørkt - klokka var vel rundt 23. Selv om føttene var kommet inn i en slags auto-zombie-bevegelse, og nok kunne fortsatt lengre, var jeg mentalt så lei av den steinete stien at jeg var nesten fysisk kvalm. Vi bestemte oss for å campe nede ved gapahuken, om det var plass. Når vi nærmet oss denne, så vi at det brant et bål der nede. Ikke overraskende i og for seg, midt i ferien. Vi ble møtt av en hund som skvatt opp og bjeffet intenst. Hverken den eller folkene her forventet nok å se folk ramle inn i leiren så sent på kvelden. Folkene, to par fra indre østland på vår alder, viste seg å vær særdeles hyggelige (møter man noe annet en hyggelige mennesker i marka?), og ryddet plass for oss rundt bålet og spanderte kjeks og en dram. Det viste seg sågar at vi hadde felles bekjente. Disse to parene hadde også padlet fra Käringsjøen, men via Rødsjøen (hvor de hadde tatt noen svært pene røyer) og ned hit. Videre skulle de mot Revsjøene. Synd at kvelden ble så kort, vi kunne godt sittet der hele natta ved bålet. Neste morgen sto vi opp noe tidligere. De andre var allerede oppe, og en av jentene tok sågar et morgenbad i Rødviken. Respekt! Det vannet var kaldt. Vi kastet i oss den siste tørre brødskiva og la i vei. Det tok noe lengre før kroppen kom i gang denne dagen, men vi gjorde marsjen til Käringsjøen på to timer. Vi valgte å ta stien mot Käringsjøen, som tar av den merkede stien omtrent midt mellom Rødviken og Rogenstugan, og sette igjen sekkene her, før vi gikk ned igjen til Rogenstugan og hentet kanoen og resten av utstyret. Det var deilig å se husene på Käringsjøen igjen, selv om Stein Ola ikke uttrykker denne følelsen veldig tydelig i bildet over. Her spiste vi den siste Real turmaten, og konstaterte at jeg hadde mistet den øverste delen av den nye fiskestangen min et sted mellom Uthussjøen og Käringsjøen, før vi startet den siste marsjen ned mot Rogen. Stort sett på turen har jeg gått først for å bestemme tempoet, men nå, på siste etappe, ville Stein Ola fram for å dra. Og for et tempo! Overgangen kan sammenlignes med det som skjer når Northug ligger fremst i feltet for å bremse, før Legkov eller Olsson ikke orker å gå søndagstur lenger og går fram og setter fart. Jeg måtte regelrett småjogge bak ham for å holde følge. Distansen Käringsjøen - Rogenstugan gikk på 45 min. Stort fortere er det ikke mulig å gå, tror jeg. Kanoen fant vi igjen på samme sted, like hel. Den ble sjøsatt på en stille Rogen i knallvær. Gud hvor fint det hadde vært om vi kunne hatt slik vær og padlet inn i stedet! Velvel, neste gang. Vi padlet, linet og bar oss opp til Käringsjøen igjen. Dette tok vel en times tid. Mye lettere uten sekkene. Kanoen ble demontert, bagasjen lagt i en haug i bilen, og hjemturen startet. I Funäsdalen ventet en burgertallerken og en kald cola. Alt i alt ble debutturen til Femundsmarka en suksess, selv om vi ikke gjennomførte i henhold til planen. Vi fikk jo sett andre deler av området enn om vi hadde padlet inn. Dessuten sitter man igjen med en følelse av å ha oppnådd noe når man har tilbakelagt såpass store avstander med så stor oppakning. I tillegg fikk vi førstehånds kjennskap til hvordan det er å ferdes i Femundsmarka, som utvilsomt er en fin erfaring. Vi fikk oppleve de dype delene av nasjonalparken, og ble belønnet med fantastisk vær de siste dagene. Selv om fisket var noe skuffende (vi var i og for seg forberedt på dette), så var naturopplevelsen fantastisk. Den dårlige fiskelykken skyldes nok i stor grad vår manglende kunnskap om fisket i området. En ting er i hvert fall sikkert - vi skal tilbake. Da tror jeg kanskje Grøtådalen bli prioritert enda mer. Halvmørke nattetimer med fint vær og godt fiskebett her inne må være fullstendig magisk - kanskje den ultimate naturopplevelsen for meg personlig.

Folkens.... Endelig. Det blir Pasvik med på packraft og til foots, passe 50 - 50. Helga 8 - 12.9. 23. Er spent. Starter med Svartbrysttjernet og over til Ellenkoia. Derfra Grenseparvatn og til treriksroys. Derfra over til Ødevasskoia og til fots tvers igjennom til start. Lurer på om jeg deretter kan padle tilbake til Vaggetem. Eller om det blir padling på Pasvikelva ett stykke. Noen som har gjort noe lignende?

Folkens.... Endelig. Det blir Pasvik med på packraft og til foots, passe 50 - 50. Helga 8 - 12.9. 23. Er spent. Starter med Svartbrysttjernet og over til Ellenkoia. Derfra Grenseparvatn og til treriksroys. Derfra over til Ødevasskoia og til fots tvers igjennom til start. Lurer på om jeg deretter kan padle tilbake til Vaggetem. Eller om det blir padling på Pasvikelva ett stykke. Noen som har gjort noe lignende?

I juni 2019, gjorde jeg et forsøk på å komme meg på toppen av Bleia i Lærdal. Etter litt feilnavigasjon, kom jeg ikke i mål der. September 2021, gjorde jeg et nytt forsøk, men etter bare et par timer, ga jeg opp pga. manglende motivasjon. Tredje gang er sjarmen. Eller? Ved ankomst parkeringsplassen var det mørkt. Derfor ble det overnatting i bilen. Neste morgen var jeg klar for action. Hadde planlagt en svært direkte rute mot Bleia. Kom meg over den lille skogen i starten. Bare stein, stein og mer stein videre fremover. Må kikke litt tilbake også for å se hvor langt man har gått. Et stille fjellvann. Etter flere timers gåing, kunne jeg endelig se Bleiaskarvatnet, som er et vann før man går opp til Bleia. Hadde planlagt at dette skulle være camp. Satte meg ned, tok av sko og sokker, og jammen kom ikke solen frem også. Fikk spist litt sen frokost. Ville ikke sette opp telt enda, tenkte at det er en sjanse for at jeg kan gå et stykke tilbake etter å ha vært på Bleia. Gjemte sekken min i en steinrøys, vet aldri hvem som kan lure rundt i fjellet. Tok med meg vannflasken i hånden, og startet turen opp mot Bleia. Det ble enda mer stein, stein og stein. Slitsomt når man ikke har en sti å gå etter, og må balansere på steiner hele veien. Begynte å kjenne at det ene kneet ikke var 100% bra. Men det gikk overraskende raskt å komme seg opp, trolig fordi jeg ikke hadde en tung sekk på ryggen. Etter ca. 5,5 timer siden start fra bilen, var jeg på toppen. Ble tid til noen bilder, før jeg tok fatt på turen nedover. Jeg har aldri vært den som sitter på toppen i timesvis, det er bare kjedelig. Men så er jeg alltid på tur alene. Kanskje mer hyggelig med pause på toppen hvis man er sammen med noen. Ikke vet jeg. Da jeg startet nedoverturen fra Bleia mot Bleiaskarvatnet, tenkte jeg at jeg kan trolig gå et godt stykke tilbake mot bilen allerede i dag, så blir det kortere å gå i morgen, og kommer meg raskere hjemover. Valgte en litt annen vei ned mot Bleiaskarvatnet, litt snillere rute (deler av veien), men litt lenger. Dessverre begynte begge knær å murre, det skjer som oftes på vei nedover. Gikk tregere og tregere. Kom meg endelig ned til vannet, da var det ingen sjanse for at jeg kunne gå videre. Knærne var ødelagt. Satte opp teltet, og la meg ned for å slappe av en stund før middag. Middag (og kveldsmat) ble luksus denne gangen: Pølse stekt i smør + potetmos med ekstra salt. Etter middag, var klokken bare 16:30. Resten av dagen ble brukt på å slappe av i et glovarmt telt med nettbrett (med mye serier lagret på minnekort), en iskald boks brus (som hadde ligget i vannet i en del timer) og litt nøttesnacks. Ikke noe mobilsignal i camp, og det hadde vært manglende signal stort sett hele turen, unntatt toppen av Bleia. Veldig rart å ikke kunne "sjekke noe veldig raskt" på mobilen. Litt slitsom natt, da luftunderlaget ble tomt for luft mange ganger, som betydde at jeg måtte fylle det opp igjen flere ganger i løpet av natta. Dette var egentlig det perfekte underlaget, ekstra bredt og mykt & godt å ligge på, når det var luft i det da. Neste morgen var det også flott vær. Pakket sammen og startet turen hjemover. Valgt en annen rute tilbake, som endte opp med å være mye snillere mot 2 dårlige knær. Var ikke så mye opp og ned, men litt lengre. Etter noen timer kom jeg inn på en sti som jeg fulgte resten av veien. Måtte over en elv. Fant ikke noe godt krysningspunkt, kanskje det var lengre oppe? Derfor vasset jeg bare over, uten å bry meg. Jeg ble klissvåt nesten opp mot knærne, skoene fulle av vann. Men brydde meg ikke, siden det ikke var så langt tilbake til bilen. Må innrømme at det var litt gøy å gjøre noe jeg normalt aldri ville ha gjort. Da jeg kom frem til parkeringsplassen, valgte jeg å ta en rask dukkert i elven ved siden av parkeringsplassen. ISKALDT! Kjempeflott å kunne vaske av seg den verste svetten og ta på seg rene klær, før man setter seg i bilen og kjører noen timer. Da kan jeg endelig krysse av Bleia fra listen. Dette hadde vært en fin dagstur om det ikke hadde vært for dårlige knær. (Turen fant sted 8. og 9. september)

Det er verdt et forsøk. Funker mye bedre enn jeg hadde trodd. Men viktig å få en leppe som passer til kjelen ellers blir det ikke mye bra. Ikke lekkasjer slik som jeg har det i dag. Men det funker bare på små kjeler 0.4-05 L blir de større, blir diameter for stor og det blir ikke noe fint å drikke av, etter min erfaring.

Henter denne ydmykt frem igjen. Vurderer nytt solo-telt til fisketurer på Hardangervidden i perioden 01. juni- 30. september. Og gjerne Finmarksvidden, Børgefjell etc når den tid kommer, da også i denne tidsperioden. Står mellom Soulo, Unna og Niak. Det jeg er mest bekymret for er vind. Da ser jeg for meg at Soulo er best. Samtidig så er jeg 185cm, så litt redd for at det blir for lite om jeg må ligge værfast. Har lyst på lavest mulig vekt uten at det går ut over sikkerheten på de turene jeg skal på. Hva er deres erfaringer?