Søk i nettsamfunnet

Jeg var til topps på Bjørndalsdjellet forrige lørdag, og da var det mye folk på tur- Hvordan var det p åen fredag. (Jeg var i Hunnedalen innover mor Blåfjellenden - ikke en kjeft.)

Hva med Osprey Talon 22 eller 18? Du har vel kanskje allerede kikket på disse. Salomon er jo store på løpesekker, men jeg er ikke helt sikker på hvor gode de er med pc. http://www.salomon.com/no/product/agile-17.html http://www.salomon.com/no/product/skin-pro-14-3-set.html

I den prisklassen finner du mange gode kombinasjoner og sett. Bytter selv mellom et lett oppsett med Beastmaster 4-14 stang og Shimano Exage 1000FC snelle. God snelle med jevn brems og stang som takler små sluker (6-15 gram), og kjører stor fisk på en god måte. Fikk sjøørret på 1,9 kilo på den for en uke siden uten problem: http://www.tursiden.net/2015/05/drommestart-pa-helga-i-nord/. På mer vindfulle dager, dypt vann eller tunge sluker bruker jeg et rimelig fiskesett med Berkley 7-29 stang og Abu SX30 snelle. Koster ca 1000-1400 avhengig av hvilken butikk du kjøper den. Ikke fullt så følsom og morsom som det lettere settet, men takler sluker på 10-25 gram på en god måte. Kaster langt og kjører fisken fint. Mye for pengene. http://www.tursiden.net/2014/07/mer-friluftsliv-med-ferdigpakket-dagstursekk/ . Genrelt som Lompa sier: En stang som takler sluker fra 5-22 gram. 9-11 fot for lange kast. Snelle med god brems. Og ikke glem Møresilda Holo svart sølv og gull/rød på 10 gram og 15 gram. Muligens sjøørreten er mer bitevillig på tidlig vår, men det er nå den begynner å bli feit og knallrød i kjøttet. Lykke til

Eit alternativ, dersom du ikkje har mykje mot å køyre buss, er Sognogfjordaneexpressen ( http://www.fjord1.no/buss/ruteoversikt-for-buss/ekspressbussruter/sogn-og-fjordane-ekspressen-oslo-gol-sogndal-hoyanger-vadheim-skei-forde-floro ) fra Oslo (21:25 evt 22:20 Gardemoen) Då er du på Håbakken 04:00. Derifrå tar du Sognebussen ( http://www.fjord1.no/buss/ruteoversikt-for-buss/ekspressbussruter/sognebussen-sogndal-ovre-ardal-lardal-aurland-voss-bergen ) 06:45 og er framme ved Stalheim ca kl 8. Kjem du med fly til Oslo, kan du også vurdere å flyge like til Bergen og ta tog/buss derifrå.

(Legger ut enda en turrapport, jeg. Det er jo frivillig å gidde å lese dette...) Godværsdagen i slutten av juni skulle utnyttes maksimalt, og jeg hadde lest at nordryggen på Lauparen skulle være mulig uten tau, og ville også utforske eggen videre over Brurefølgjet i øst. Det ble en krevende travers, og bom stopp ved starten på Brurefølgjet… Parkerte på p-plass i Tresfjord ved veien som går over Vaksvikfjellet, gps 32 V 402216 6931371 på 90 moh, og fulgte skilt mot Eirsdalen, først litt østover. Så gikk den rødmerka stien over et gjerde (!) etter en bro, langs elva et kort stykke bak et uthus, før det var fin-fin skogsvei langt innover (sør) i dalen. Etter nesten 3 km gange fra p-plassen tok en sti av rett fram, mens veien svingte oppover mot øst (blant annet mot Rona og Nonsfjellet.) Galt stivalg Etter bare 200 m på stien kom jeg til et stikryss med skilt. Men skulle jeg til Eirsdalssetra eller Kjersemsetra? Jeg hadde gjort for dårlig research på forhånd, og ante ikke annet enn at jeg skulle opp mot nordryggen på Lauparen i sør. Begge stiene gikk noenlunde i samme sørlige retningen. Jeg satset på Eirsdalssetra, og fikk straks brynt meg på noen bratte bakker. Etter rundt 10 min var jeg oppe på setra, der stien stoppet. Æsj! Så var det bare å rusle ned og tilbake til stikrysset igjen. Den andre stien var i litt dårligere forfatning; og «Dagmar» har nok skylda: Rett som det var lå et lite eller større tre over stien og sperret veien. Brått var det et digert dyr som rørte på seg inni skogen, og jeg skvatt til. Sidesynet hadde varslet meg, men nå så jeg at det heldigvis bare var en hest (!) Flere hester fulgte på, og snart noen sauer også – et rikt dyreliv her inne, altså. Klyving opp nordryggen Halvannen kilometer etter stikrysset gikk ruta over elva (uproblematisk) og vestover opp et kort stykke, før den svingte sørover. Etter kort tid, da stien svingte mer mot vest, passet det å ta av mot sør, og opp de bratte gressbakkene på Breidskallens nordvestflanke. Krattskogen hadde nå tatt slutt, og jeg gledet meg til klyvinga opp på nordryggen på Lauparen, som tok seg flott ut. Oppe ved Breidskallen skulle man ta sikte mot et tydelig skar på nordryggen, men opp dit var det et digert snøfelt. Ved å holde langt lavere ville jeg få mer klyving (på tørt fjell) og valgte derfor dette. Etter 2t 45 min var jeg endelig i gang med klyvinga, som varierte mellom å klyve på selve eggen og andre ganger omgå luftig punkter ved å holde til høyre. Ganske løst her og der, og noen steder kom jeg nok bort i punkter av grad 2- selv om jeg omgikk de bratteste og mest utsatte delene av eggen. Været var imidlertid topp, og soltørr klippe med stor utsikt til begge sider er noe av det beste jeg vet, så jeg koste meg oppover. Mot slutten så det litt bratt ut, men det løste seg veldig greit, og etter 40 min klyving var jeg oppe. Herlig utsikt, og varde med kasse og bok. Tok en lang spisepause og koste meg i sola. Østeggen med «Militærlua» Eggen videre østover så meget spennende og utsatt ut, men skulle være mulig å gå uten tau. Etter kort tid kom jeg til en liten sylkvass pinakkel, som jeg ikke engang prøvde på uten tau. Det var lett å omgå denne i sør. Like etter denne var en tykkere og bratt pinakkel, som fra siden så ut som en av Forsvarets «berets» med sin skrå utoverhengende stil. Jeg tror derfor det er denne som blir kalt for «Militærhua». Heller ikke denne så enkel ut om en ikke har tausikring, men nå var en omgåelse i sør ikke lenger noen «tur i parken» akkurat, og jeg måtte klyve litt ned og opp i et skar. Vil anslå punktet til 2- eller kanskje 2. Så fulgte jeg i sørsida en bred hylle under østtoppen, som fra vest åpenbart krever tau. Etter nesten å ha rundet østtoppen, skjønte jeg det var mulig å klyve opp i sørflanken. Jeg satte igjen sekken, og på tørt fjell følte jeg ikke behov for tau, selv om det vanskeligste punktet nok er grad 2 her. Tok et bilde på toppen, og kløv tilbake samme vei. Klyving nedover østeggen Nå bar det nedover østeggen, men ganske snart støtte jeg på en utfordring, der et rappellfeste (tauslynge) talte sitt tydelige språk. Ved å søke litt østover fant jeg en mulige klyverute ned dette bratteste punktet på østeggen. Utoverhellende sva uten særlige tak er utfordringene her, men på tørt føre var friksjonen stor nok til at det var forsvarlig klyving uten tau. Åpenbart et punkt grad 2 her! Stopp ved Brudefølget Sør Så gikk det greit ned til laveste punkt på østeggen (ca 1220m). Jeg var rimelig spent på veien videre, for nå kom det en rekke bratte punkter. Først opp på Brudefølget Sør, der det på slutten var et noe utsatt klyvepunkt, som jeg gir graderinga 2(-). Etter toppen kom jeg ikke mange meterne før det var en slynge som talte om rappell. Jeg søkte litt fram og tilbake, men her var det ikke snakk om å klyve ned uten tausikring, så jeg måtte prøve en omgåelse av toppen i nordflanken. Dette ble en komplisert affære på fuktige grasshyller og løse steiner i skyggen av sola, og minst ett punkt med gradering 2. Noe andpusten og skjelven kom jeg forbi toppen, og kunne fortsette litt til på eggen østover. Gir opp eggen videre mot Brurefølget En hammer reiste seg stupbratt og krevde tausikring. Jeg kom meg videre i sørflanken et stykke, men det ble stadig mer utsatt klyving og jeg fant ingen lettere veier oppover. Klokka nærmet seg 15, og jeg var helt tom for vann. Migrenen banket så vidt, og jeg skjønte at selv om jeg fant en evt omgåelse av hammeren over på nordvestflanken av Brudefølget (burde være greit å klyve opp en av snørennene der), ventet fortsatt svært mange kritiske punkter og masse klyving opp og ned den kvasse takkete eggen. Det var derfor lett å avslutte moroa, «mens leken var god.» Jeg tok meg forholdsvis greit ned snøfeltet i den første botnen i nord, og ikke minst fant jeg snart rennende vann, som slukket både tørsten og migrenetendensene – deilig! Skulle jeg likevel skrå opp mot Nonsfjellet i øst, og prøve meg på Brurefølget fra nord? Jeg forkastet ideen siden det alt var ganske langt på dag, og jeg hadde 6 timer i beina, og 1300 høydemeter og masse klyving. Traversen av Brurefølget tror jeg er en dagstur i seg selv, og tau er nok absolutt kjekt å ha i sekken. Småspennende ned til Møsvatnet Snøfeltet tok etter hvert slutt, og vått mosegrodd fjell ventet, med utoverhellende flater. Dette kunne jammen bli en bomtur! Jeg holdt meg ganske nær bekken/elva og klarte å tråkle meg ned på en rimelig trygg måte, og ble muligens reddet av en stor snøflekk i nedre delen av bratthenget her: Et parti med kompakte sva stoppet framdriften, men et 1-1,5m hopp ned på snøflekken ble løsningen. Noe råtten snø her og der måtte jeg også se ekstra opp for. Er ikke sikker på om jeg kan anbefale denne veien ned seinere på sommeren. Nå var det grei skuring videre, og snart var jeg på stien igjen, og kunne småjogge ned Eirsdalen tilbake til bilen. 7,5 t på tur Normalveien på Lauparen er selvsagt langt enklere enn denne varianten. Brudefølget er nok en tur i seg selv, men jeg tror nok tau er kjekt å ha der, selv om man går fra nord. Skal en følge eggen i sin helhet; eller klatre fra sør mot nord, er tausikring en nødvendighet, ser det ut til.

Jeg bruker Osprey Talon 22 med drikkepose. Jeg bruker den til både løping, sykkel og ski. jeg er 173 cm høy/lav og bruker s/m størrelse. Jeg synes sekken sitter godt med justering på mage, bryst og skuldre. Jeg anbefaler sekken.

Om man går på p-piller kan jo rådet til Miamaria være en god ide, men da kan det lønne seg å teste det ut en gang på forhånd, noen får hinsides vondt i magen når de hopper over eller utsetter en periode.

Her kommer en liten oppsummering fra min første telttur med poden på 5 år. Forsåvidt min første rapport her inn også. St. Hanskvelden kjørte vi inn til Skar i Maridalen med Øyungsvannet som mål. Poden fikk egen sekk med kosebamsen i, samt sykkel for at turen skulle bli litt lettere for hans del. Det er ca 2,5 km med flatt og motbakker inn til vannet, sykkelen gjorde de flate delene adskillig lettere. Sekken passerte 22 kg for kun en natt, men da var podens sovepose og liggeunderlag, samt mat og klær til oss begge med i min sekk. De første bakkene gikk med sukk og stønn fra poden, han var sliten og lei før 100 meter var passert. Pappa bar sykkelen litt, og så var alt bra igjen. Fint driv i motbakkene Vi fant oss en fin plass ved vannkanten, laget til med pasta og pølse til en sen middag. Poden sovnet rundt halv tolv etter eventyrstund fritt fra pappas hode (tok ikke med eventyr om store troll, da jeg merket at det ikke var stunden til det). Utover kvelden og natten kunne pappa kose seg med en fabelaktig kveldshimmel på Øyungen. Dagen etter bar det ned igjen til familien, og jeg var igjen glad for sykkelvalget på poden, fint driv nedover bakken gjorde at jeg kunne holde god fart. Poden var godt fornøyd med sin første telttur, Oppsummering for pappa: 1. Dette skal gjentas 2. Ta ikke med DS på tur, ungen blir alt for opptatt av å spille til at alt mulig annet er fristende 3. Det godt og vel 20 år gamle teltet fungerer fortsatt stårlende, men det bør impregneres før neste tur.

Joda, mange har gått før. Her er en liste og antallet er økende for hvert år. Mange hjemmesider o g mye info her. Håper å gå turen, som AFP,er- http://www.norgepaalangs.info/

Med Chris på laget skulle endelig den vanskeligste toppen jeg hadde igjen av 2k-toppene i Jotunheimen til pers; Nordre Maradalstind. Det var et lykketreff, både vær og turfølge, og nesten uvirkelig å få oppleve dette en mandag i slutten av august. Vi overnatta i bilene, og la i vei kl 7 presis fra Turtagrø. Turen opp til hytta på bandet tok 2,5 time, og stien må ha blitt betydelig utbedret siden min forrige tur i området (2006). Den var slett ikke så ille som jeg husket den. Vi tracket ruta med tanke på peakbook. Berges chausse Pause og matbit på Bandet i storslåtte omgivelser og vakkert høstvær. Jeg utforsket hytta her – og tok bilder – igjen med tanke på peakbook, noe Chris var meget fornøyd med. Jeg var også uhyre spent på veien videre; Berges chausse – som jeg hadde lest så mye om. Vi fant denne utrolige stien ganske greit, og tracket den. Midt i brattveggen går den smale stien nesten horisontalt langs 1700-meterskoten på kartet. Under de gode forholdene vi hadde, var selv det vanskeligste punktet bare trivelig. Slingsbybreen og rampa mot Maradalsryggen Så var det tid for Slingsbybreen: På med stegjern og tau, for her så vi mange sprekker. Det var en kort brepassasje, før vi la igjen stegjern og isøks ved svaene. Disse var tørre, og derfor gikk det lett og kjapt bort til rampa/skulderen som ledet opp mot Maradalsryggen. Noen varder underveis bekreftet at vi var på rett vei. Mot slutten ble det mer og mer klyving; vi måtte under og opp en småekkel passasje – i alle fall var det litt ekkelt med sekken på ryggen. (På returen tok vi av sekkene, og sendte dem til hverandre etter å ha krøpet igjennom. Da gikk det svært så lett og greit.) Like etterpå kom vi til et meget luftig punkt, der vi svingte oss ut og over avgrunnen med hendene rundt en stein. Her skal man ikke glippe taket, altså! Chris mente dette fortjente en rødgul trekant på peakbook-kartet. Jeg var helt enig, og på tilbaketuren la vi en slynge rundt denne steinen, mens vi svingte oss rundt, og tok med slyngen etterpå. Så var vi endelig oppe på Maradalsryggen klokka 12.30! Jeg var litt overrasket over at det allerede var gått 5,5 time. Dette kunne bli en sen kveld, da jeg skulle på arbeid i Bagn neste morgen… Bratt opp til S3 Vi så med en gang at det ventet mer klyving her, og skred til verket: Opp mot S3 skulle det være «greit» i følge klatreføreren. Likevel var det minst ett punkt som var både luftig og småekkelt. Faktisk tok vi en kort rappell på returen forbi dette punktet. Man må følge en meget smal hylle bratt oppover noen meter på nordsida av egga. Heldigvis er det en solid sprekk å kjøre fingrene ned i langsmed hylla oppover her. Videre til S2 var det en noe luftig og smal egg, men uproblematisk. Rett etter S2 var det stupbratt ned, og et rappellfeste talte sitt tydelige språk: For første gang i dag skulle tauet fram. Det passet egentlig greit, for videre mot S1 var det opplagt at vi trengte tausikring. Klatring rundt S1 Den korte rappellen gikk kjapt, og vi tok en spisepause nede i skaret i sola. Her satte vi igjen sekkene også. Egentlig burde vi klatret med tausikring rett opp sørflanken, men jeg – som ville vente med å sikre – fant ingen enkel rute opp, og havnet langt opp mot venstre. Vi var i ferd med å runde den bratte hammeren, og Chris ville tilbake og klatre opp sørflanken, eller prøve å klatre rett opp fra der vi sto. Jeg syntes derimot tanken om å omgå den bratte hammeren var tiltalende, og ønsket heller at Chris skulle lede ut på svaene til venstre, og omgå hele «galskapen» på noe som virket letteste måte. Chris hørte på meg, og jeg sikret ham over svaene: Han la ruta helt oppunder den loddrette veggen, der en kunne bevege seg til venstre (nordvestover) over svaene i overkant, med undertak i den brede sprekken mellom sva og fjellvegg. Ved å stemme føttene imot svaene fikk en dermed god nok friksjon. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor Chris ikke beveget seg raskere i slikt «lett terreng», men fikk føle årsaken etterpå: Flere steder sildret det litt vann, og svaet var såpeglatt. Selv med tau ovenfra syntes jeg dette var ganske ubehagelig klatring. Jeg vil tro det var solid treerklatring her. En lang taulengde (40 m) holdt ikke helt rundt hammeren, men neste taulengde var kortere og lettere, og snart var vi oppe på ryggen igjen, mellom S1 og dagens mål! Nordre Maradalstind Det var lett opp til Nordre nå, som vi nådde kl 15.40. Her ble det fotografering i storslagne omgivelser, og utforsking av egga et stykke videre mot Sentraltind. Vi måtte imidlertid tilbake samme veien, både til sekkene ved foten av S2 og isøksene/stegjerna nede ved svaene. Styggedalstinden så direkte kjedelig ut fra denne vinkelen, mens Storen og for så vidt også Jervvasstind var flotte! Utforsking av hammeren på S1 Vi ruslet tilbake, og over S1. Nå skulle hammeren på egga her utforskes på rappell, sa Chris. Det var en svært kort rappell, og med topptaufeste sikret jeg Chris, som ville klatre opp igjen. Han la om til svasko, og klatret kjapt opp – i en dog ganske uortodoks stil. Nedfiring, og nytt forsøk: Nå tok han seg mer tid, og fant ut hvilke tak han skulle bruke – og hvordan. To ganger til kløv han opp, smidig som en katt. Se det, ja, nå var det stil! Han hevdet de øverste to meterne var femmerklatring, mens de nederste 3 meterne ikke var verre enn grad 3. Men det var en god hylle like under cruxet, og bra sikringsmuligheter i sprekken her, så han mente bestemt at dette hadde vært en bedre vei opp på S1. Jeg måtte vel bare innrømme at han hadde rett, men var samtidig litt glad for at jeg hadde sluppet å klatre denne hammeren. Vi gikk enkelt noen meter videre, før vi tok en lang rappell ned sørflanken, og ned til skaret med sekkene. Jammen bra vi hadde med 50 m klatretau også. Jeg hadde hevdet at 30m ville holde, men latt Chris bestemme dette. Lang retur og sein kveld S2 rundet vi i sørflanken, men et snøfelt skapte litt småproblemer her. Så lett opp til ryggen, som vi fulgte over S3. På vei ned fra S3 kom vi til et klyvepunkt begge husket var litt ubehagelig, og Chris var lettet da jeg ganske umiddelbart foreslo en kort rappell her. Snart kunne vi begynne på skulderen ned fra Maradalsryggen, i retning Slingsbybreen. Det utsatte punktet her opplevde jeg hakket verre nedover, selv med en slynge rundt steinen her. Chris, som kom etter, gjorde to forsøk, før han høyt proklamerte at han ville finne en annen vei, og ikke risikere livet her. Han forsvant en stund, men kom snart tilbake, og snek seg forsiktig rundt det kritiske punktet. Under den trange berghella like etterpå, tok vi av sekkene og sendte dem til hverandre. På denne måten gikk det kjapt og greit ned der. Nede ved svaene var det på med stegjern igjen, og så krysset vi breen igjen. Det så ikke enkelt ut å komme seg opp til Mohn skar via Slingsbybreen lenger. Et stort bratt parti mangler helt snø/is. I «gamle dager» skal dette ha vært mye enklere. Klokka var alt blitt 20 da vi gikk Berges chausse, og jeg skjønte det ble en sein kveld! Videre gikk det på autopilot; lett over Skarstølsbreen, og så den lange veien tilbake til Turtagrø. Hodelyktene måtte fram, og den siste halvannen timen gikk i mørke, med lysene fra hotellet som referansepunkt. Klokka nærmet seg 23 da vi nådde bilene, etter 15,5 time på tur. Chris skulle overnatte i bilen på p-plassen, og jeg må si at jeg misunte ham dette, framfor 3 timers kjøretur tilbake til Valdres! Kart, samt nedlastbar gps-fil finnes på: http://peakbook.org/...dalsryggen.html

Har testa ut STS Reactor Extreme litt..må jo det når den hevder å øke tempen med 10-15 grader! ;-P Hyttetur: STS + bomulls lakenpose utpå der sammen + ullstilongs og en tynn langermet ullundertøytrøye. Ca. 5 grader inne på morgenkvisten --> Kjølig, våkna flere ganger iløpet av natta, men fikk da sove ) Hyttetur: STS + sommersovepose (Ajungilak kompakt sommer +30, +10, extreme +5) + ullstilongs og en tynn langermet ullundertøytrøye. Ca. 5 grader inne --> Godt og varmt ) Telttur: Sommersovepose (gammel og slitt Haglöfs Outback Zero komf.temp. ca 0) komfortabelt ned til ca 7 grader. Sommersovepose + STS er komfortabelt ned til ca 0. Med ullundertøy, hals og lue, komf. ned til ca -3. Komfortemperatur er jo veldig subjektivt, og det er mange faktorer som spiller inn utenom temperatur, som luftfuktighet, når man spise sist og hva man spiste, hvor sliten man var, dagsform, osv.... Har tatt utgangspunkt i at jeg er aleine i et tomannstelt som er litt høyt under taket. Er 182 høy, veier ca 75kg. Jeg syntes STS Reactor Extreme er langt mer behagelig, slitesterk og praktisk enn en silkepose, men krever hyppigere vask, den varmer mest når den er rein, på samme måte som superundertøy. Ps. en stor hund på hver side av soveposen hjelper mye mer enn både lakenpose og ullundertøy til sammen Da blir komf. tempen på Hagløfsposen i allefall -5 uten uten ullundertøy og lakenpose

Jeg bruker et slipesett fra Lansky Ligner på det på link men jeg har flere steiner http://www.utepaatur.no/lansky-standard-brynesett-p-434-c-196.aspx Fungerer fint til kniv men er ikke så enkelt å bruke på øks.

Det øverste bildet der var ikke særlig spektakulært, men hjalp litt på med det nederste, artig fjellformasjon i det minste. Var sikkert ikke helt lett å klatre opp med sæle utpå brudekjolen..og så uten å bli skitten..Jeg og kona hadde nok trøbbel med å komme oss opp på ei kraftig grein oppi et tre uten å bli skitne i allefall.. På den annen side hørte jeg om noen som gifta seg på (jeg trur det var) Skitntind utenfor Tromsø vinteren for halvannet år siden ;o) De fikk med seg prest og greier opp på toppen, og brudeparet tok visst noen flotte telemarksvinger på vei ned igjen

Rart du ikke har fått mer tips til nå. Jeg kan ikke hjelpe mye, men jeg har vært på tur på Sørøya ved noen anledninger for mange år siden: http://bjarnesturblogg.blogspot.no/2012/02/tilbake-til-srya.html Turen som vist i bloggen tok utgangspunkt i Dønnesfjordbotn. Derfra gikk vi inn i fjellet sørøstover. Vi kom ned igjen til sivilisasjonen på veien mellom Breikvikbotn og Hasvik. Vi var ute en knapp ukes tid. Morten B. Stensaker vier også et kapittel til Sørøya i boka "Norges beste fisketurer". Samme område jeg besøkte. http://bjarnesturblogg.blogspot.no/2010/06/norges-beste-fisketurer.html

B-17 flyvraket i nabokommunen Bygland har jeg besøkt flere ganget. En times trimtur opp i lia. Det ble skutt ned. Manskapet på 5 ligger begravd på Bygland. Etterkommere og familie setter umåtelig stor pris på at de blir hedret hver 17. mai. http://ktsorens.tihlde.org/flyvrak/bygland.html

Hei Har kjørt renna på Vestre Austabotntind i går, 22.juni. Veldig mye snø i området. Kunne gå med ski fra bilen. Ingen tegn til sprekker eller bregleppe. Skikkelig sommersnø. Så veldig kompakt med heldigvis ikke isete. Gikk opp med stegjern. Ingen silkeføre men greit å stå ned. Uansett er det en fordel ikke å falle her. Sørrenna på Soleibotntind hadde også vært mulig. Men bedre å ta den tidligere i sesongen. Se bildene for mer info.

Jeg var der i Helga. Fortsatt en del snø, og fortsatt is på noen vann. For eksempel var det ikke mulig å parkere ved p-plassen på grunn av mye snø.

Har provat den tidigare och kommer att prova en gång till när jag skall köpa den. Är 183 cm lång, rygglängden vet jag inte. Vid tillfället då jag provade kunde jag använda både regular justerad till max rygglängd och tall justerad till minimum rygglängd. Personalen i butien tyckte då att jag borde välja tall då det enligt dem såg bäst ut. Men som sagt jag skall ta och prova den ordentligt en gång till. Bara så det inte blir någon form av missförstånd, Nozone har padding i axelremmarna men de är smala och tunnare än vanligt. Crux AK 75 som jag också tittat på har ingen stoppning i vare sig axelremmar eller bälte. Bältet är heller inte avstyvat så att det går att "hänga" ryggsäckens vikt på det. På utsidan.se har några medlemmar sagt att de anser Crux AK75 vara möjlig att använda upp till 22-23 kg med acepptabel komfort. Efter att ha sett den så är jag tveksam till det. Men som jag säger, använder man sin ryggsäck ofta och blir van vid att bära den så är blir man mer tålig och klarar av sämre komfort.

Men det er ikke lett å velge. Var innom "Mods of Norway" og så på en skjorte. Over 1000,- kroner. http://store.moodsof...picnic-check-5/ Spørsmålet ble da selvfølgelig hvor den var laget. Dette nektet ekspeditøren å svare på. (Hadde kanskje vert lurere å si at han ikke visste det.) Skal jeg betale over tusen kroner for en skjorte som "flittige barnehender" i Kina eller India har sydd for en femmer eller er skjorta laget i et land som behandler og lønner sine arbeidere på et anstendig vis og derfor den høye prisen. En tilsvarende skjorte selges av "Dressmann" for 329,- http://dressmann.com...ex.asp?id=83508 Hva er så grunnen til den lave prisen hos Dressmann? Barne eller slavearbeid i østen, eller store innkjøp og gunstige innkjøpsavtaler. Den leveres også med en såkalt "knappegaranti". Faller det ut en knapp så får du ny skjorte. Men hva skjer med den som mangler en knapp? Går den rett i søpla eller havner den her? http://www.miinto.no...p-49692-skjorte Nei det er ikke lett å vite hva man skal kjøpe.

Er en smule interessert i denne selv. Har ikke funnet noen fullgode tester på nettet enda men her er en liten oversikt med noen gode bilder av brenneren. Artikkel på engelsk. http://www.hikinginfinland.com/2012/02/primus-omnilite-ti.html

Og så var det varslet strålende vær i pinsehelgen. Spent på hvordan det nye teltet (TNF Mountain 35) skulle fungere, bestemte jeg meg for en 2 til 3 dagers sykkeltur i Oslo Nordmarka. Pga skogsarbeid og fine grussveier er området dit lett tilgjengelig med sykkel, noe som jeg husket fra tidligere ferier da jeg bodde i Nederland. Parkerte bilen ved Maridalen og sola stekte mens jeg monterte sykkel og tilhengeren. Ble litt bekymret om de massevis av greiene som jeg hadde med fra hjemme og nå måtte inn i tilhengeren, så reduserte noen kilo her på P-plassen i 26 °C. Tenkte å utforske Lillomarka litt mer, men opdaget for sent at jeg var liksom ‘innestengt’ med den blytunge tilhengeren da jeg kjørte noen få kilometer nord for Lilloseter mot Sinober. Det visste seg å være trillesti og det gikk ikke an med tilhengeren. Fikk litt dårlig humør, snudde og kjørte med en gang via øst- og nordsiden av Maridalsvannet mot Ullevålseter, hvor det ble camp langs nydelige Store Åklungen. Koselig med folk og, for det var en del telting dit som forventet. På østsiden av vannet har man sol til sent om kvelden. Dagsetappe (fra kl. 15 på lørdag) omtrent 35 km. Neste dag ble det kaffe hos Ullevålseter og gikk det via Kikutstua over fine grusveier i stekende sol mot Katnosdammen, hvor det ble telting igjen. Mye folk og god stemning underveis denne dagen, mens kommer man lenger inn i marka, er det betydelig mindre folk. Omtrent 35 km igjen. Dat begynnte å blåse en del om natta og neste dagen, på mandag altså, hadde fintværet snudd. Det var grå himmel. Bestemte meg å sykle mot bilen, i rasende fart helt ned via Sørkedalen og opp igjen på Holmenkollen for å få noe skikkelig trening i beina Så via Tryvannstua og Ullevålseter tilbake til bilen. Skikkelig treningsøkt. Hele turen var da på 115 km og hele 4000 høydemeter, ifølge Satmap gpssen. Noe å lære av: · den vintersoveposen er altfor varmt i netter med 14 °C ;-0 · liggeunderlaget kan godt være et slags dobbelt system for litt mykere, bedre komfort (greide det nå med yttertelt under selve underlaget) · tilhengeren er blytung med både telt og kjøkkenutstyr når man drar på tur alene, men det fungerte likevel overraskende fint etter noe ‘tilvenning’. Nordmarka: anbefalt på det varmeste.

Hei! Skjønte ikke helt hvilken skrue du tenkte på, men hvis det er den som sitter i den "bøyla" som du flipper over for at snøret skal kastes ut så har jeg en pakke med sånne skruer liggende. Det er standard skruer, mistet skrua på min shimano snelle engang selv. Edit: tror jeg skjønte hva du mente nå, da blir saken en annen ;P

Nikon D90 med Tamron 17-50 2,8 er alltid med på tur. Mangler litt på zoomområdet men lysstyrken veier opp og vel så det! Tilpasset sniper strap som kan festes i forbindelse med sekken gjør at det ikke føles så tungt å bære samtidig som du alltid har kameraet tilgjengelig for bruk. Har også nesten alltid med meg Gorillapod XL. Genial stativtings som kan festes (nesten) overalt. XL utgaven skal kunne holde 4kg og det er vel nok for de fleste. Føler jeg for å bære litt ekstra, eller at vekt ikke er viktigst (kanoturer eller korte turer) tar jeg også med meg Nikon 80-200 2,8 og et skikkelig stativ.

I Bergen er det også en slik tur hvert år. 34-35 km, total stigning 2400m.

Canon EOS 350D med batterigrep og 2 batterier. Prøver å velge ett objektiv per tur pga vekt. Det blir ofte en Tamron 18-270 pga det brede arbeidsområdet, men også Canon 10-22 kan gi artige variasjoner. Vurderer å kjøpe et mindre kamera for klatreturer (vekt, volum og lettere å ta frem kjapt), men er veldig i tvil om type kamere. Tar gjerne imot tips!