Søk i nettsamfunnet

Disse knivene har jeg... Helle Lappland (Samekniv) 22cm blad Egner seg fint til kvisting, små busker og brukt den til storviltslakt å. Konfirmasjonsgave, som er 16 år siden nu Helle Weidemann Flåkniven God skarp kniv, brukes for det meste på jakt... Mora 2000 Fiskekniven min, eller allroundern... er som oftes med overalt. God og billig kniv... Tillegg har jeg med Leatherman multitool, har to forskjellige... kick og supertool

Jepp, du er ikke alene. ------- Mine erfaringer fra en som nesten bare tarper/åpen himmel med quilt året rundt: Hodenett går greit for min del. Og som Espen Ørud sa, caps holder ting fint på avstand fra ansiktet. Ørepropper eller annet lydisolerende er kjekt for å ikke bli helt gal av lyden fra myggen som er cm fra ansiktet ditt. Myggen kommer som regel ved solnedgang, så bli i køya rundt den tid. Et par ting: - Alltid sjekk for flått morgen og kveld. De forstrekker områder med skygge og sitter som regel å venter i gress litt over ankelen. Om de henger med deg, seg pleier de å krype opp derifra. For min del pleier jeg bare føle hendene mine over beina hver gang jeg har vasset i gresset, så tar jeg dem tidlig. Det tar som regel 1 dags blodsuging før de når problematiske nivåer, men det er greit å forhindre før det kommer til det stadiet. Uheldignok har jeg dyttet 5 flått inn i meg så langt, men immunforsvaret har kanskje gjort jobben så langt. - Kanskje unikt for midten i september måneden, her på Østlandet? Jeg fått besøk av svermer med hjortelus flue (parisitter) én gang. Så vidt jeg forstår så hopper de (flyr) en meter i høyden, som en klynge. De er harde som okse-lær, og sitter fast på huden. Jeg hadde 12 av de over håret og ryggen én morgen etter å ha sover i et ullteppet. De måtte prelles med en del overbevisning. Ikke skadelig, vil jeg tro, men litt å styre med. - Bortsett fra det så har jeg ingenting å klage på. Jeg pleier å ligge på fjell eller stein, litt eksponert og opp fra terrenget, om det er mulig. Da slipper du unna mye rart. Jeg har sovnet like ved en maurtue, men de var ikke interessert i meg. Etter 5 år, så fikk jeg bare én snegle på pannen. ( ˘︹˘ ) Jeg forventet mer, så litt skuffet. Under åpen himmel og om posen blender inn i terrenget (grønn?), så kan det hende større dyr ikke ser deg på bakken, så det er noe å tenkte på. Har fått intimt besøk av rådyr. Heldigvis ingen elg så langt. Om du vil, så kan du kjøpe noe slikt. https://mountainlaureldesigns.com/product/ul-ground-cloth/ Jeg bruker det ikke ofte, men hver gang jeg gjør det så ser jeg maur spasere fint under det. 70gram/8$ er overkommelig. Mulig du kan spray det med permethrin eller noe slikt. Jeg vil tippe det gjør susen. Alt hva jeg har nevn er unntaket, men det er greit å være klar over hva som kan hende. God tur.

De definerer det som produktets praktiske levetid, så om den er helt utslitt får du ikke reparert det. Men om tape løsner eller delamineres, så fikser de uten diskusjon. Jeg har en jakke som er 12 år nå, den ble reparert i fjor uten problemer da den hadde gått opp i limingen et par steder.

I likhet med andre her på forumet slo jeg til da Helsport Bitihorn SL tarp kom på salg nylig. Siden jeg lager turutstyr selv ville jeg få tak i en slik tarp for å se hva jeg kan lære og bruke i mitt eget design, men også hva som kan forbedres på Helsport sin tarp når jeg skal bruke den. I den forbindelse har jeg gjort meg noen refleksjoner som har ført til modifikasjoner av Helsport-tarpen som jeg mener har forbedret den. Det dreier seg rundt egenskapene til silnylon, som jo brukes i både tarper og telt, og derfor håper jeg disse refleksjonene kan være nyttig for flere her på forumet. Min måte er heller ingen fasit, og jeg regner med flere meninger om temaet, og vil gjerne ha innspill og kommentarer! Både silnylon og silpoly som brukes til tarp og telt har et ripstopmønster som forsterker stoffet i den retningen mønsteret er vevd. Imidlertid er stoffet lite stabilt 45 grader på ripstopmønsteret, hvilket i både polyester og nylon (men mest i sistnevnte) fører til at stoffet kan strekkes (bias stretch). Dette er illustrert med bildet under: Dette kan demonstreres ved å dra i stoffet i ulike retning. I video 1 ser vi at stoffet strekkes veldig lite i retningen til ripstopen: Video 1.MOV Stoffet strekkes enda mindre om vi drar i ripstopretningen langs sømmen. Sømmen motvirker altså strekk: Video 2.MOV Om vi derimot drar 45 grader på ripstopen ser vi hvor mye silnylon kan strekkes: Video 3.MOV Et av problemer med strekk i en tarp er at bardunfestene i hjørnene er 45 grader på ripstopmønsteret. Når silnylon naturlig strekkes over tid kan det gi en slapp tarp, som opplevelse mest mot nettopp hjørnene. Dette kan adresseres på flere måter. Man kan selvsagt etterstramme tarpen, men det kan jo være kjipt om natten eller i regn. Mitt alternativ (som andre på forumet også har nevnt) er å feste kraftig strikk i hjørnene. Og her er det viktig å vite at det forskjeller på strikk. Jeg har brukt en ekstra sterk 3 mm strikk. Man kan også lage en dobbel løkke dersom man ikke har dette. Poenget er at man må kunne strekke bardunen stram uten å makse strekken i strikken. Strikkens elastisitet gjør at når silnylonen i tarpen etter hvert strekkes vil den likevel holdes stram. Jeg valgte også å feste en O-ring i acetal mellom strikk og bardun for å redusere friksjon og slitasjen på strikken. For fire hjørner veier strikk + O-ring totalt 12 gram. Som en sidefortelling er dette også et viktig tema for hengekøyer. Siden disse potensielt skal håndtere mye vekt og samtidig gi god liggekomfort har flere produsenter begynt å bruke nylon med dobbelt ripstopmønster. Det gjør at stoffet også stabiliseres 45 grader på den vanlige ripstopen, hvilket skal gjøre at man ligger mer behagelig. Uten at jeg har testet køya deres vet jeg at Bark bruker dobbel ripstop i sine hengekøyer. Jeg håper noen fant dette innlegget interessant. Det er mye mer man også kunne diskutert blant annet silnylon versus silpoly versus DCF, men det lot jeg bevisst ligge og holdt meg til silnylon.

Fant noen betraktninger til hjelp i vurderingen, se: forums.garmin.com/outdoor-recreation/inreach/f/gpsmap-66i/216092/one-device-or-two-66i-only-vs-inreach-mini-plus-66st (akkurat nå er Garmin nede, men kan da se nevnte tråd i Googles cache (mellomlager): webcache.googleusercontent.com/search?q=cache:vbPJV9ejaZoJ:https://forums.garmin.com/outdoor-recreation/inreach/f/gpsmap-66i/216092/one-device-or-two-66i-only-vs-inreach-mini-plus-66st+&cd=12&hl=en&ct=clnk&gl=no&client=firefox-b-d )

Crispi Skarven 2.0. Da mine gamle sko bikket 16 år i lang og tro tjeneste skaffet jeg disse i vår før flere lengre turer i sommer. Det er en fryd. Enten det skal vades i elver, gå i umerket terreng på vidda, T-merkede stier i nærområdene, steinrøyser i Lofoten eller som på bildet, rolig dag i Setesdal Vesthei. Uten tvil de beste jeg har hatt. Så gjenstår det å se om gummien holder da.

Ikke så langt unna deg med mine 16 år gamle Varg Rastegaisa - kjempesko! Litt artig å tenke på at de ble kjøpt etter råd her i forumet - min første post her da i sept 2004

Det jeg bruker nå er, fra minst til størst: Bergans Vengetind 10l hoftesekk. Perfekt for å ha med jakke eller ekstra mellomlag, eller kanskje brodder og hodelykt. Er blitt veldig glad i denne på kort tid. Dog er det for stor plass på tosider av stroppen under drikkeflaskeholderen på siden. Der må jeg sy på en kryssende stropp før den kan brukes. Nettinglomma på andre siden er veldig nyttig. Dagligsekken gjennom snart ti år er en Mammut-sekk med det noe snodige navnet Xeron Shake 30. Egen lomme til pc, sekken er akkurat stor nok til å få plass til en sånn polstret "camera insert" jeg fant på ebay (det isettet passer forresten også inn i teltrommet nederst i Xentih 88 ). Bortsett fra at sekken trenger en vask tror jeg den kan leve mange år til. Går som håndbagasje på flyet (men det gjør vel alt som er mindre enn en flyttebil i våre dager). Bergans Helium 55 (den gamle modellen med glidelås ned hele fronten). Lett og fin sekk som er god å bære opp til 10-12 kg, kanskje noe mer om man er god til å pakke. Over det synes jeg den faller sammen litt. Veldig fornøyd med denne til et vidt spekter av bruk. Osprey Xenith 88 er sekken for all bruk der Heliumen blir for liten eller for spinkel. Tomvekta er på ca 2,8 kg, men bare lokket er rundt halvkiloen og klipses som oftest av. Flappelokket funker helt fint om man ikke trenger ekstralommene i lokket. Sekken tåler mer vekt enn jeg gjør, så aner ikke hvor grensa går. Det eneste minuset jeg ser er at de kunne spart seg lommene på hoftebeltet. Jeg synes de bygger for mye og føles litt i veien samtidig som de er for små til at de egentlig er brukbare. Hadde vært fint om de kunne tas av. Vurderer å klippe dem av. Ellers veldig fornøyd.

Hei,vi planlegger ryger i sommer,har gått fleire andre signaturruter før. Der står 12 dager og 16 hytter. Hvilke hytter kan man hoppe over?? vi har 31/7 tom 13/8 og håper å rekke turen innenfor dette tidsrommet. på forhånd tusen takk for svar😊 monica

Jeg har ikke noen satelittkommunikasjonsdings i og med at jeg ytterst sjelden beveger meg alene i områder hvor slikt trengs. Men om prisen blir lav nok kan det jo hende jeg kommer til å trenge en allikevel... Så, har folket noen mening om Motorola Defy Link? Virker som den er litt mer begrenset i seg selv enn en inReach men den har knapper både for sos og check-in. Alt annet er det vel greit nok å ta via app, egentlig. Det antydes en pris på $99 og månedsabonnement på $5. Uvisst hva bruken da koster, men til nødbruk er det mindre viktig. Kort omtale: https://9to5google.com/2023/02/24/motorola-defy-satellite-link-accessory/ Motorolas sider: https://motorolarugged.com/en-gb/motorola-defy-satellite-link/

Interessante diskusjoner, synes jeg, men det er egentlig ganske mange ulike tema som tas opp. For å ta min vinkling på ting... Teknisk kvalitet har lite å gjøre med hvor godt et bilde er. Om motivet er sterkt nok er teknisk kvalitet mindre viktig. Ikke dermed sagt at ikke høy teknisk kvalitet er å fortrekke selv om motivet er godt 😊 For å ta de to tingene som har gjort mest for å heve (innholdmessig) kvalitet på mine bilder: - Unngå å ha hovedmotivet i midten (med mindre du vet hvorfor du vil ha det i midten!), men gjerne på en tredjedel horisontalt og/eller vertikalt. - Ta en rask sjekk og se hva du ikke vil ha med i bildet. (Og så kommer resten, som å tenke geometri, balanse, fargekombinasjoner, dynamikk etc, og så det tekniske med dybdeskarphet, vinkler, perspektiv etc) Diskusjonen mobilkamera vs systemkamera kan også deles inn i flere områder: - Størrelse på sensor (som går mer på dynamisk spenn og støy enn på oppløsning) - Utskiftbar optikk (som gir uendelig mye flere kreative muligheter enn en mobil - og bedre teknisk kvalitet) - Ergonomi (gode fysiske kontroller gjør det mye enklere å oppnå det man vil - og, for min del, gjør det mye mer morsomt å ta bilder) Når det gjelder råformat på mobiler så gir det helt klart bedre redigeringsrom enn JPEG, men de ligger langt etter på dynamisk spenn, og jeg tror mange fortsatt bare har 10-bits fargedybde (mot 12, 14 eller 16 på kameraer med større sensor). Dessuten er det innbakt en god del endringer også i råbildene (men dette skjer i større og større grad med systemkameraer også, etter hva jeg har lest meg til). De JPEG-bildene vi får fra moderne telefoner er utsatt for ganske tung prosessering. Telefonprodusentene vet hva som er svakhetene i kameraet og kan programmere spesifikt ut fra dette. De disponerer også noen ganske heftige prosessorer til å utføre jobben. Resultatet er web-vennlige (eller instagramvennlige, om du vil) bilder, men de vil ofte falle litt igjennom om de skal skrives ut i stort. Igjen, jeg synes ikke det er så viktig om motivet er godt nok. Neste tema: Hvor krevende er det egentlig å redigere bilder i råformat? Med de "ordentlige" kameraene mine tar jeg bare råformat. Jeg har tatt jobben med å lage importprofilter for hvert kamera sånn at alle bilder blir justert innafor sånn ca riktig fotballbane før jeg i det hele tatt har sett på dem. Så er det å bla fort igjennom og merke de jeg vil gjøre noe mer med. Og så justere litt til på disse - det kan være alt fra noen få sekunder til noen minutter, og i noen tilfeller lenger tid (men da gjerne i flere omganger over litt tid, siden det er lett å bli blind for hvor hardt man har dratt i spakene!). Med mobilen bryr jeg meg sjelden om å ta noe i råformat. Det er som regel godt nok til bruk på nettet. Alt det sagt, mobilkameraene blir bedre og bedre for hvert år (kanskje mer gjennom prosessering enn selve kameraet, men samma det), og for flere og flere vil dette være "godt nok". Jeg ser ikke noe problem i det. For meg er elendig ergonomi den største glededreperen med mobilkameraer. Verden blir lysere og lettere i det øyeblikket jeg tar fram min fantastiske Ricoh GR - ikke stort større enn en mobil, men med uendelig mye bedre kontroller (og en APS-C-sensor bak et vidunderlig 18/2.8-objektiv). Enda bedre er det å få en av speilrefleksene mellom hendene. Optisk søker, baby! O Glede! Et godt grep, alle kontroller der de skal være, rett under fingerspissene. Med 3-4 gode objektiver (makro, vidvinkel, rask normal og tele), noen filtre og et stativ snakker vi en annen divisjon enn en mobil. Men det veier! Kort oppsummering etter et altfor langt innlegg: Fotografering vil alltid være et sett av kompromisser. Det gjelder bare å finne det kompromisset som passer deg best.

Og som et lite tillegg, forandre og redigere på bilder er ikke noe nytt... Det gikk fint med analog film og uten Photoshop også HISTORY OF PHOTO EDITING [1826-2019] https://fixthephoto.com/blog/retouch-tips/history-of-photo-retouching.html

Er dagkirurgi i dag ja. og de eneste sykepleierne jeg traff under oppholdet var alle menn. Ikke helt min greie. Men takk for tipset ad brede sko og Ortopedklinikk. Har vært hos sistnevnte tidligere og fått fotsenger, men det var altså for flere år siden. Er tverrplattfot, så fotsengene jeg fikk den gang var bygd opp under tverrbuen og hjalp meg da på fjellturne ved at fotan ikke så lett skled frem i støvlene (minsket da presset mot tåkulene i større grad enn uten slike såler). Men brede sko, det er notert. Dog har jeg nå 15-16 par tursko og fjellstøvler stående, noen godt brukt, andre ikke, så sjansen er god for at noen av de mindre brukte nå passer. Du vet, når man sliter med hallux valgus, så hjelper det ikke bare å prøve sko i butikken, man må gå de inn før man vet om de "passer" og kan brukes (les: gjør mindre vondt enn det paret de skal erstatte) - og ikke alle gjorde det da. Derav så mange par i boden, i noen tilfeller 2 par av samme modell, men i ulik størrelse... osv.

På sommeren hender det at jeg slår til og lager meg cold brew (kaller vi det kaldbrygget kaffe på norsk?), særlig nå som det har vært nokså varmt i det siste. Veldig enkelt i grunn, litt grovmalt kaffe legges i kaldt/romtemperert vann i 12–18 timer sånn omtrent, avhengig av temperaturen. Kaffen laget på denne måten smaker mindre bittert enn kokekaffe som har blitt kjølt ned. Kaldbrygget kaffe blir gjerne brygget som et konsentrat som kan tynnes ut med vann/melk og isbiter når kaffen skal nytes i sommersola. Burde være fullt mulig å gjøre slikt på tur under et bålforbud også (da er det jo gjerne tørt/varm i lufta uansett). På sist batch brukte jeg 100 g kvernet kaffe kombinert med 400 g vann, satt i kjøleskap i ca. 18 timer. Denne konsentrerte kaffen tynnes så ut i et forhold et sted mellom 1:1 til 1:4 litt avhengig av preferanse. Så det går litt mer kaffe per liter kaffe enn ved koking, Klart, det blir ikke den samme "hyggen" som man er vant med fra en varm kopp kaffe, men absolutt ikke så verst.

Amerikanerne gir ikke med dørene når det gjelder dette. Jeg tok dette bildet nær Lake Tahoe i 2019. Det som var forbudt ute var også forbudt inne. Men så har de hatt noen episke branner...

Ser ut til at dette foreløpig er en seriøs diskusjon. Vi bor i Norge, og er pålagt og følge norsk lov. Dette gjelder i utgangspunktet programvare mm. Dette jeg skriver nå kan kanskje regnes som kverulering, men man skal følge lovverket i det landet man oppholder seg. Et grotesk eksempel.: I Norge er seksuell lavalder 16 år. I Noen land er det 12 år. Hvis du oppholder deg i landet med 12 års grense, så har du lov til samkvem.(ikke kjøp/salg), men du har ikke lov å hente hjem en 12 åring til Norge og ha samkvem her i Norge siden det er 16 års grense her. Det samme er det med internett. Lovverket i Norge sier nei, uansett hvor i verden serveren er. Jeg vil ikke tøye grensene mere i denne diskusjonen, så dette er mitt siste innspill.

Som flere har nevnt, der det drives aktiv kultivering og tilrettelegging så har jeg lite i mot å betale litt for fiskekort. Men det finnes mange steder hvor det absolutt ikke burde vært nødvendig. Syntes det er vanskelig å kategorisere tilfellene helt bastant! Mange steder kunne det med fordel til tider vært gratis med forbehold om kun en stang og regler for hva som skal settes ut - det er jo også kultivering. Uansett flott at det stort sett er gratis for barn og de under 16 år! Det finnes steder som tar opp mot 250-400 pr døgn for steder helt uten kultivering og det er vertfall drøyt!

Det er lenge siden jeg har vært på lengre turer. Veldig lenge siden. Faktisk er dette den aller første teltturen på 10 år. 3 barn, sambo(ex) og livet generelt har vært unskyldninger for den berømte dørstokkmila. Men, nå er barna større, sambo har blitt ex, og på merkverdigvis har jeg plutselig mye mer tid. Begynte å planlegge turen i mars, og pga jeg viste jeg hadde 4 uker til rådighet var planen en lang tur. En SignaTur rett og slett. Haukeli til Kvitlen. 16 hytter, 215km, 7113 høydemetre. Men. Helt slik gikk det ikke😂🤦‍♂️ For det første, kroppen var noenlunde utrent, den er dessuten blitt merkbart eldre. Jeg startet friskt, med full sekk på 31kg fra parkeringsplassen ved Eikebrekka. Solen skinte og optimismen og gleden var stor over å endelig være i gang med eventyret. Turen inn til Kvitlen fra Eikebrekka gikk greit, lettgått terreng, og hadde ikke sekkvekten allerede begynt å plage meg kunne jeg gjerne ha kost meg litt også. Fått med meg mer av omgivelsene. Men etter 3 timer var menisken i venstre kne begynt å klage, og reimene på sekken føltes som den skulle rive skuldrene ut av ledd😂 Men jeg kunne vel ikke gi opp nå? Mobildekning var der heller ikke, så derfor bestemte jeg bare for å trøkke på. Vondt skal vondt fordrives og smerte er bare svakhet som forlater kroppen os osv… en time senere, og nå har det begynt å verke i menisken i høyre fot også. Fokuserer bare på bakken foran meg. En fot om gangen. Stadig er skritt nærmere målet. En time til går, smerten i venstre har nå forduftet. Det går litt lettere. Solen skinner, optimismen øker. Avgang eikebrekka kl 13:30, framme kl 19:00. Så 5 og en halv time. Det er ikke særlig fort. Sånn går det når man overvurderer egne evner og undervurderer terreng. Fant meg en fin plass bak hytta og fikk opp telt og fikk av sko. Kokt opp vann og en av lars monsen nesten utgått på dato frystetørka middager stod på menyen. De smaker ikke best, men 40kr stk for 5-700kcal? Det går ned:) Sovner som en stein til lyden av en klukkende bekk og fugler og den forsikrige vinden i trærene. Frihet!:) Våkner grytidlig neste morgen. Ca 6, det er blå himmel og sol og du bare vet at dette blir en fantastisk sommerdag. Vannet koker. Første bud er kaffen, deretter helles riktig porsjonert vann mengde over i skåla med havregryna i, rører litt og lar der svelle noen minutter mens man får dagens første kaffekopp i kroppen. Spiser kjapt, og pakker sammen det hele og er avgårde like over kl 7. Dagen begynner bra, ingenting verker, og terrenget er lettgått og viser seg fra sin aller beste side. Det er tørt da der har vært en lengre periode med bra vær. Når jeg nærmer meg Sløle verker det i begge menisker igjen, har gjort en stund. Har lyst å gi opp. Finner ingen tørrskodd vei over elva og ender med å vade over, barføtt fordi jeg hadde selvsagt glemt å ta med crocsene. Det går fint, vannstanden var lav, såvidt over anklene, og strømmen var nærmest ikke merkbar. Oppe ved hytta kl 12, og møter her et reisefølge av 2 ungdommer, ene fra Italia og den andre fra Danmark. De var i full sving med å filme seg selv med et gopro i over en halv time mens de tøyet og bøyet muskler jeg ikke ante eksisterte engang. Jeg kokte opp en kopp kaffe, og smørte meg et par knekkebrød mens jeg så på denne seansen. Når de var ferdig hadde vi en hyggelig samtale, og det viste seg at de også skulle videre til tommansbu, som meg. Når de skulle gå var de litt uenige om hvor stien gikk, så jeg gav dem litt starthjelp med å peke ut hvor de var, og hvor stien gikk videre og ønsket dem god tur. Selv så plukket jeg ut en liter flaske med bensin og satte igjen på hytta med lapp om at den er gratis for den som vil ha den. Da ble sekken iallefall noe over er kilo lettere. Deretter lagde jeg ennå en kopp kaffe, og satte meg i solen for å nyte stillheten og utsikten nedover dalen, og for å la kroppen hvile litt. Begge meniskene streika, selv uten sekken på, så var det smertefullt å gå. Særlig nedover og kuppert. Føttene verket, skuldrene verket. Men gi opp? Snu i tide? Spare på kreftene og søke ly i tide? Neida, på med sekken og trasket videre. Turen begynner lettgått, flatt eller svakt oppover dalføret. Pausen hjalp, smerten er mindre nå. Men så blir terrenget brått litt mer bratt. Fortsatt egentlig lettgått, men i oppover bakke går det ikke lenge før knærene igjen skriker og ber. Stopp, slutt! Jeg setter på litt musikk fra min eldgamle musems gjenstand av en musikk spiller. Ipod touch 4tg gen. Fantastisk batteri kapasitet(5-6 timer om dagen x 3 på hver lading) og lav vekt. Går videre, glemmer smerten litt mens jeg fokuserer på å gå, og nyter pink floyd’s, the wall. Terrenget flater ut igjen, og jeg skimter de to ungdommene. De sitter ved elven et par hundre meter oppover forbi det skiltede stidele, i retning skreådalen. Jeg går bort og slår av en prat. Det viser seg at de igjen var litt uenig om rutevalget, så jeg tilbydde dem hjelp igjen, og de takket og bukket siden de var på vei til å gå mot Skreå men skulle til tommansbu. Jeg benyttet sjansen til å hvile litt selv, før jeg skulle gå løs på noen relativt bratte 300 høydemetre. Litt nøtter og sjokolade senere er jeg på vei oppover. Puster og peser. Knærene verker, det går trått. Venstre foten fram. Så høyre. Et skritt av gangen. Er skritt nærmere målet. På toppen blir jeg belønnet, en fantastisk utsikt nedover dalen jeg kom fra og framover i dalen jeg skal passere. Men jeg ser på gpsen, regner ut den gjenstående avstanden og erklærer for meg selv at nok er nok, første aktuelle teltplass skal velges. Og det tar ikke lang tid å finne en kjempe finn plass like ved stien mellom et koselig lite vann, blåfjelltjødn og et litt større, ytra skreåvatnet. Klokken er nå blitt 1700, og får slått opp teltet og kokt opp vannet. Lars monsens Bolognese. Det spises fort. Utsikten nytes. Leser litt i en bok. Har lyst å fiske, men knærene striker fullstendig, så det blir med utsikten. Det vaker, en hel del. Kvelden lir på, og jeg sover helt til 8. Åpner teltet og bare ligger i åpningen og nyter utsikten over et speilblankt vann. Spiser grøt, og tar sekken på ryggen. Den er for tung. Tar den av, og tenker litt. Finner ut at jeg ikke trenger å bære 4 kilo havregryn på en slik tur, der kan jo kjøpes på «alle» hyttene. Så jeg heller ut 3 kilo med havre. Sekken føles lettere, og turen mot tomannsbu kan begynne. Men terrenget er små kuppert og det tar ikke lang tid før knærene igjen skriker. Nå går det sakte. Ekstremt sakte. Korte forsiktige skritt, en fot, en støvel og en sko, 1,2… det går framover. Sakte. Det blir maange små pauser, annen hver stein stor nok til å sitte på og la sekken hvile på uten å måtte ta den av/på blir benyttet. Og sakte men sikkert kommer jeg nærmere og nærmere målet. Helt fullstendig tappet for all energi; livsgnist og motivasjon tramper jeg inn på tunet. Her er det fullt av folk. Slo av en hyggelig prat, og det viser seg at det skulle være dugnadshelg. Så flere var på vei, og jeg følte jeg bidratt. Men jeg var virkelig knust. Slo opp teltet, spiste middag, leste litt i soveposen og sovnet lenge før det var nødvendig med leselys inni teltet. Om morgenen var det noe mer skyer, men temperaturen var fortsatt fin. Jeg kunne høre dugnadsgjengen jobbe på en stund, før de begynte å forsvinne puljevis. Og før kl var blitt 15 var alle gått. Jeg orket ikke stå opp før en stund etter der var blitt helt stille. Lå bare å slappet av i soveposen, slumret litt og leste litt. Spiste middag og forsøkte fiskelykken. Og allerede på første kast hadde jeg napp. Mistet den, men gnisten ble tent. Alltid en god booster å ha kjenning med en fisk. På tredje kast satt den, og etter en kort kamp(ultra light utstyr), lå en 300 grammer å sprellet i lyngen. Kakk. Fisker videre. Og 10-15 min senere biter det igjen, litt mindre denne gangen. 200g maks. Men det sløyes kjapt og kunne fornøyd konstatere at den «store» var rød og fin i kjøttet. Mens den lille var litt begynnende rosa. De gikk i panna og ble en herlig sprøstekt kveldsmat. Sovnet tidlig, og våkner av at regnet pisker mot teltet mens vinden river og sliter i bardunene. Jeg bestemmer meg kvikt for at det blir en til hviledag, og tar derfor med meg litt mat, bok og elektronikk(batteri bank osv) og trekker inn i hytta. Nyter stillheten, og lyden av styrtregn som trommer mot ruta. Legger kabal, mange, men bare er par gikk opp, som vanlig. Leste litt i gamle hyttebøker. Kjempe fint sted. Jeg synes dette er den koseligste hytta på denne etappen. Og siden den ligger såpass kort fra hunnedalen så kommer jeg nok til å dra med ungene hit på kortere helgeturer. Alle dingser er ferdig ladet, og like før jeg skal ut i teltet igjen for kvelden, så ramler det inn en familie. En bestemor og hennes datter, samt datterens 2 barn. De hadde gått inn fra hunnedalen i styrtregn og vind og var klissvåte til beinet. Så de fyrte i peisen og hang opp. Jeg ønsket dem god natt og gikk for å sove. Neste morgen var det opphold, men fortsatt overskyet av mørke gråe skyer og noe vind. Før jeg pakket sammen gikk jeg gjennom sekken og la ting over i en bærepose. En kniv(hadde 3), et belte, en teltlykt og ekstra batterier, samt en del andre småtterier som jeg ikke trengte. Kjente på posen, veide sikkert 2 kilo. Så gikk jeg gjennom maten, og flyttet havren over fra tung vanntett plastboks over i lynlås poser. Satte igjen 2 slike vanntette plastbokser som veide ca 500g hver, tomme i hytta. Gjemte posen med dill og dall i hytta, med en plan om å skulle hente denne igjen på en dagstur litt senere i sesongen. Sekken er nå merkbart mye lettere enn utgangspunktet, og turen begynner bra. Men når jeg skal begynne på nedstigningen ned mot hunnedalen, så begynner begge knærene og verke. Og verke. Og det er bratt nedover. En skritt av gangen. Halveis nede tar jeg av sekken, og da ser jeg at min trofaste bergans 90l sekk innkjøpt for rimelig nøyaktig 20 år siden er i ferd med å sprekke. Et stort stykke av sømmen er allerede sprukket og det er først da jeg bestemmer meg. Jeg må ringe, avslutte turen. Bli hentet i Hunndalen, istedenfor å gå til blåfjellenden. Glemte jeg å si at kort tid etter avgang fra tomannsbu begynte det å pøsregne igjen? Så stien var vått, og bergknausene var glatte og skoene dassvåte. Også var det noe tåke som kom og gikk på turens høyeste punkter. Men tilbake til nedstigningen til Hunnedalen. Jeg brukt ekstremt lang tid ned i dalen. Sakte men sinkert jobbet jeg meg nedover og forbannet meg selv for å ha pakket alt for tungt, og ikke hatt med staver. Vel nede i dalen slappet jeg av en times tid før jeg ble henta. Hjemme ble jeg møtt av xxl reklame, 50% på alt fra bergans. Sekken var jo begynt å flerre, så det passer jo ypperlig. Og jeg øyet meg ut en bergans trollhetta v5 95l, som på salg gikk for 1749kr. Denne var ikke på lager i butikk, men måtte sendes med post. Men det gjorde ingenting siden jeg bestemte meg for en uke hvile mens jeg planla turen videre. Målet var fortsatt haukeli, men pga hvileuke og hviledager måtte planen forandres noe. Så denne turen ble kun eikebrekka-kvitlen-støle-tomannsbu-hunnedalen. Men det er greit, jeg tar det som en seier. Og med dyrkjøpt erfaring så ble sekken for neste tur pakket og ompakket og gramjakten ble en liten besettelse. Jeg har fortsatt en del å gå på, men det blir noe mer kostbart. Som feks å bytte ut mitt 2.4kg 3manns telt med et lite og lett 1-1.2kgs telt. Men når alt var pakket og klart så veide sekken nå totalt 19kg. Og det er inkludert staver og fiskeutstyr og mat og alt. Mye mer behagelig. Ekstrem forskjell, og det gjorde min neste tur ble til en fantastisk opplevelse. Det får bli fortsettelse i en ny tråd, men kan raskt beskrive ruten: båt fra lauvvik til lysebotn, over kamsfjell til kamsdalen, og videre mot little aurådal, storsteinen, hovatn, vassdalstjønn, krossvatn, og målet om haukeli glapp i denne omgang. Mer om det i neste tråd:) Takk for at du har orket å lese helt hit😅 Vet noen en måte jeg kan komprimere bilder på en iphone? Prøvde legge med noen bilder fra turen, men maks totalstørrelse på 14.65mb gjør at jeg bare får lagt til et par bilder.. fisken fra vannet ved tomannsbu og bilde 2 er utsikten fra teltet når jeg lå ved ytra skreiåvatnet.

Hadde stor glede av neverfletting-/ neversløyd-kurs på Rauland Akademiet her i sommer. Stor nytte og, da de herligste ting oppsto mellom fingrene, på kort tid, av dette fabelaktige materialet(kan minne om lær, om man har de rette emnene). Blant annet neversko. Opprinnelig kommer neverflettings-teknikken og tradisjonen fra Russland, senere Finland. Så da kursholder, med aner fra sistnevnte land...som for øvrig holder til på Finnskogen, https://www.outdoorfinnskogen.com/ , fortalte om "dokumentert" holdbarhet ved neverskoens fortreffeligheter, måtte jeg bare lage meg et par😄. Ettersigende er en neversko-mil 16 km. Når skoen var slitt, ble den trukket opp på leggen, ny sko satt på(tok meg...en utrenet fletter...en dag å lage ett par). Ved reisens slutt telte man så hvor mange sko det var på leggen, og visste derav hvor langt man hadde gått...ganske enkelt;). ( Hvem går mer enn to sko på en dag ??? ) På tur er bjørkenever konge til oppfyring. Men og til så mye annet. Som kjent ble torvtak gjerne belagt med never under torven(innsiden opp). Dette fordi den er vanntett, og er holdbar i forhold til råte i godt og vel over hundre år...så sant den ikke blir eksponert for sol. Torva isolere litt, men ble opprinnelig lagt over neveren for å holde den på plass. (Den krøller seg lett, om den ikke er i press.) Stoffer i neveren er bakteriedrepende, og ble tidligere brukt opp mot beholdere for matvarer...som f.eks brødbakst. Vel...høstes når det ikke er høst ( på våren). Innerbarken skal ikke med, fordi at bjørka skal leve videre(kanskje ny bark etter 7-8 år). Lagres i ca 60x60 cm flak, innside mot innside i annethvert legg, der disse dreies 90 grader, for å motvirke krøll/ spenn i materialet. Neveren er som en løk med lag, så man fjerner øvre lag, slik at den er medgjørlig ift håndarbeid. Kan fuktes med Spinol...eksempelvis. Never...for meg en ny oppdagelse, og kommende favoritt!

https://flyalfscreek.wordpress.com/2021/06/15/first-impressions-tarptent-aeon-li/ https://flyalfscreek.wordpress.com/2022/08/02/lightweight-hiking-outfit-lettpakke-fjelltur/

Ikke kjent med hvordan fisket er der, men ut fra Gule Sider kart (ofte litt lettere å se grunner i vann her enn f.eks. på Norgeskart) ser det ut som den på enkelte steder er dels langgrunn: Fant også et flybilde fra 2019 på norgeibilder.no hvor man ser konturene av bunnen ganske tydelig:

Jeg er mer av biketouring -typen og kjøpte for noen år siden en ramme og sadelveske for å prøve bikepacking. Dilemmaet for meg ble at at disse veskene nesten ikke rommer noen ting pga. formfaktoren og at jeg derfor ble tvunget til å bruke ryggsekk i tillegg (noe jeg misliker). Man skal hardstappe virkelig godt for å få ondebrokje, soveposen og liggeunderlaget nedi en pølseformet sadelveske, og f.eks 14L blir ikke mye altså. Og, hvor gjør man av allt det andre - ned i en rammeveske som er nesten like umulig? Hva med vann da? Jeg fant fort ut at det var like greit å beholde bagasjebrettet og slenge på sykkelveskene igjen. Skaffer man seg et par lette sykkelvesker (under kiloen for paret), blir ikke vekta så ille alikevel og jeg har flere ganger vært på ukesturer med 7-8 kilo totalt og forsåvidt ikke savnet noe. Nå som jeg har blitt seniorsyklist setter jeg mer pris på komfort og totalvekta ligger på rundt 12-13 kilo, og kan sykle i månedsvis med dette hvis jeg absolutt vil.

Jeg lurer på om jeg skal bruke denne tråden til å stille noen nybegynnerspørsmål, i stedet for å starte nye tråder om alt jeg lurer på. Hvis det er innenfor forumreglementet. Jeg søker i forumet før jeg spør, men noe av det jeg lurer på er muligens så banalt at ingen tidligere har trengt å spørre. Det meste er ikke spesielt relatert til bikepacking, dog, men vanlig friluftsliv. Så tre spørsmål: 1. Campingplasser. I utgangspunktet kommer jeg til å slå opp teltet i det fri, men noen ganger kan man trenge fasiliteter til klesvask, dusj, strøm til diverse ladbare enheter, osv. Er dette noe de fleste campingplasser har? Og er det vanligvis et problem å få plass med et enmannstelt på en campingplass i fellesferien? I den grad det er mulig å spå noe som helst om kapasiteten i min tids mest spesielle sommer. 2. Sykkelhavari. Jeg har sjelden hatt behov for noe mer enn å lappe/ skifte slange. Jeg tenkte å lære meg å skjøtte kjede i tilfelle det ryker. Er det noe mer jeg burde tenke på? Skulle man få fullt havari langt oppi fjellet, vil det alltid dukke opp noen som kan bistå med hjelp til nærmeste tettsted (hvis noen tør å stoppe for fremmede i disse tider ...). 3. Koking. En morgen uten kaffe er en skremmende tanke, og jeg tenkte å ta med aeropress. Den veier nesten ingenting og tar lite plass. Hva er det minste jeg trenger av utstyr for å varme vann (og kanskje også kunne steke noen pølser?). Eller begynner vi her og snakke om ting som tar så mye plass at det kanskje er bedre å finne seg en kafé? Jeg endte forresten opp med seteveske og styreveske fra Ortlieb. Tror ikke jeg tør å satse på noe som ikke er helt vanntett, og bikeshop.no hadde bra tilbud på den ene av dem. 15 liter i den foran. 8-16 liter i den bak. Begge kan komprimeres til å bli ganske små hvis jeg ikke pakker dem fulle. Jeg bør således ha god plass, men jeg vil likevel minimere vekten til et absolutt minimum. Alle råd til nybegynnere ser ut til å starte med at vi pakker for mye. Jeg vil heller pakke for lite og finne en butikk ved behov.

Har både hatt Rago extreme, og nå fått meg Spitsbergen som vinterpose, men fikk dessverre ikke testet denne i vinter. Rago Extreme har fungert fint ute under klar åpen himmel i fjellet i ca 12-15 minus. Jeg opplevde dette som grensen der jeg føler meg trygg og komfortabel, men da har jeg ingen ekstra buffer om det skulle bli fukt. Spitsbergen oppleves som betydelig mer velfylt og har absolutt mer å gå på. Skulle egentlig bare mangle, men opplever denne som tryggere mtp at det skulle oppstå cold spots og svikt i dunspenst. Begge er romslige poser, så fint plass til litt ekstra klær om man skulle trenge det.

Vet du noe om når sesong 2 kommer? Det ble jo (hvertfall delvis) spilt inn i 2018 og planlagt å komme i 2019, men det kom vel ikke i fjor?