Gå til innhold

Vinnerliste


Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 09. juli 2020 i alle områder

  1. På kvelden torsdag niende juli bærer det endelig avgårde mot Nord-Europas største høyfjellsplatå, sagnomsuste Hardangervidda. Ryggsekken (157 liter) er pakket - litt for tungt skal det vise seg, men jeg tar høyde for en drøy uke på fjellet. Attpåtil har jeg med en reservesekk i bilen, med både gass, gassbrennere og reservetelt. Reservesko er også med. Det er en typisk nybegynnerfeil å ta med seg for mye, men det skader ikke å ha litt ekstra liggende i bilen, i tilfelle det blir bruk for det. Jeg har med en ganske turvant hund, en ca syv år gammel Border Collie-tispe ved navn Mia. Hun har båret litt kløv før, og skal bære mesteparten av sin egen mat denne gangen. Jeg vet det er mye snø i fjellet fortsatt, og at mange vann på vidda sikkert er dekket av is, men værmeldingen ser sånn halvveis lovende ut, så jeg vil benytte anledningen til å dra nå fremfor å gamble på knallvær i slutten av juli eller starten av august. Forøvrig bør det nevnes at jeg aldri før har vært på langvarige teltturer, kun maks tre døgn i strekk, og nesten utelukkende på fjellet i min egen hjembygd i Romsdal. Dette blir altså en helt ny type opplevelse for meg, og attpåtil min jomfrutur til Hardangervidda, som jeg har fått kunnskap om via TV, blogger, YouTube og en bok eller to. Fra Løten, hvor vi er bosatt, kjører vi til Hamar, og derfra på ny firefelts motorvei med 110-sone opp til Brumunddal. Deretter en slitsom strekning med veiarbeid opp til Moelv, over Mjøsbrua og sørover til Gjøvik. Så går ferden via Valdres og etterhvert det nydelige Golsfjellet. Siden jeg har snudd døgnet og kjører om natten, unngår jeg den store trafikken. Over Golsfjellet møter jeg null biler i finværet. (Men til gjengjeld ligger det sauer og sover midt på veien. En hare ser jeg også.) På Geilo, etter å ha kikket på hjort i Hallingdal, stopper jeg, går inn på inatur.no og kjøper fiskekort for en ukes fisking i Eidfjord kommune. Jeg kjører videre inn på vidda, en overraskende lang strekning før jeg omsider kommer til Tråastølen, hvor jeg bruker bankkort til å betale kr 200(!) i bompenger til den lange og snirklete Tinnhølveien. Vel fremme ved Tinnhølen, styggtidlig om morgenen, parkerer jeg på den drøyt halvfulle parkeringsplassen. Det er strålende sol, men det blåser en iskald vind fra nordvest, og jeg er allerede glad jeg har med skjerf, lue, hansker og vintersovepose. Vi spiser medbrakt frokost, spaserer en liten tur over brua og tilbake igjen, og jeg foretar den siste pakkingen før det omsider bærer avgårde, med Bergans PowerFrame og kløv fra Biltema. Etter å ha gått noen kilometer opp på vidda får jeg øye på det jeg skjønner må være Langavatnet. Både papirkartet og GPS-appen Geoviewer bekrefter det. Siden jeg har vært våken i snart et døgn og er ganske sliten etter lang kjøretur og tung bæring, bestemmer jeg meg for at vi skal ha første basecamp der nede. Vi går forbi noen hytter ned til vannet og finner fort første teltplass, et ikke akkurat usjenert sted ute på et nes, oppå en liten haug mellom to større hauger. Dette er en tørr og fin teltplass hvor jeg naturligvis ser spor av tidligere ferdsel. En kano og noen andre båter like ved, understreker at jeg ikke akkurat befinner meg i urørt natur. Men jeg fylles av en dyp ærefryktfølelse, og får sterke frysninger, når jeg skuer sørvestover, mot den enorme vidda på andre siden av Langavatnet. Etter å ha fått opp teltet, et Helsport Sarek Ultralight 2+ Camp (verdens lengste teltnavn), prøver jeg fiskelykken. På tredje eller fjerde kastet får jeg faktisk napp, med en 15 grams holografisk Møresild i rød og sølv. Jeg mistenker, med rette, at det dreier seg om nybegynnerflaks, men er takknemlig uansett, og steker fisken senere samme dag. Fra ytterst ute på neset kan jeg kaste i medvind, siden jeg har kuling fra nordvest i ryggen. Denne vinden treffer også tilfeldigvis forteltets kortside, noe jeg ikke bevisst hadde tenkt over da jeg slo opp teltet, men som viser seg å være perfekt, all den tid den iskalde kulingen skal blåse stabilt fra nordvest de neste to døgnene, irriterende nok. Utpå ettermiddagen oppdager jeg at jeg har prestert å glemme igjen reservemobilen, etter alt å dømme i bilen. Dette er en Nokia 105, angivelig med lang batterilevetid, som jeg har kontantkort på. Meningen var å ha den i tillegg til smarttelefon. Selvsagt har jeg også med meg noen powerbanks, deriblant en testvinnende en med kapasitet på 20 000 milliampere. Sliten som jeg er etter å ha vært våken i godt over et døgn, kjørt langt og båret tungt, tar jeg likevel den tunge beslutningen om å gå ned til Trondsbu/Tinnhølen igjen, og lete etter reservemobilen der. Mia og jeg legger i vei, og jeg blir overrasket over hvor lang turen føles i nedoverbakke uten ryggsekk, all den tid den føltes så kort da jeg gikk oppover og hadde latterlig tung sekk på ryggen. Dette er forøvrig et fenomen jeg har vært borti annetsteds også, at samme tur kan føles mye lengre når man går den ned kontra opp, uavhengig av hvor sliten man er. I bilen finner jeg heldigvis fort mobiltelefonen, og vi begynner å gå opp igjen, slitne som bare pokker. Ovennevnte fenomen gjør seg heldigvis gjeldende, så turen tilbake oppleves kort, på tross av at jeg er dødssliten og har mørbankede bein. Mia hadde en gang en traumatisk opplevelse i telt på høyfjellet. Jeg brukte et billig NatureHiketelt som, viste det seg, ikke tålte sterk vind, og som derfor kollapset gjentatte ganger. Dette ga henne en aversjon mot å ligge i telt, så hun starter natten med å holde seg utendørs. Selv ligger jeg våken og lytter til regnbygene og kulingen. Den sterke vinden høres ut som torden pga teltets naturlige akustikk, og jeg er bekymret for Mia som ikke vil inn. Heldigvis, etter at jeg har sovnet, søker hun tilflukt i forteltet, og det er der jeg finner henne når jeg selv våkner utpå morgenkvisten, til sedvanlig vind og regnbyger. Jeg skjønner også at det bare var vind, ikke torden, jeg hørte i løpet av natten. Og jeg er glad for at Mia nå ser ut til å ha lært seg å sove i telt, på tross av blafrende og bråkete teltduk. Vi går en dagstur til elva Snero og Kristentjønn, hvor jeg fisker litt, uten hell. Så går vi til begge Vombstjønnene. Heller ikke der får jeg fisk. Tilbake på teltplassen begynner jeg å bli lei av vinden, kulda og regnbygene. Jeg har heldigvis mobildekning like ved teltet, så jeg kan utveksle meldinger med samboeren min, og på den måten holde meg oppdatert på hva slags vær som er meldt fremover. Det ser ikke akkurat kjempebra ut, men jeg kan ikke gi opp ennå, og teltet er ihvertfall mer enn bra nok til å holde seg stående og holde oss begge tørre og noenlunde varme. På dag tre, fortsatt med nordvest kuling og bygevær, bryter jeg leir. Vi vil vandre videre i retning Sandhaug, og pakker sakene. Sekken er ikke blitt noe særlig lettere siden sist, så etter å ha gått et stykke begynner jeg å se meg om etter ny teltplass i Eriksbudalen. Jeg finner noen lovende steder, men en bedring i været gjør meg likevel motivert til å fortsette opp til Reinsmyrtjønna. Og det er der vi ender opp tidlig på kvelden på dag tre. Jeg tar første og beste teltplass, og finner blant annet en plugg i jorda, en bekreftelse på at noen har teltet akkurat der før. Ølflasker og annet søppel er det heller ikke vanskelig å finne, og "sporløs ferdsel" er vel et fremmed begrep for mange, også i nasjonalparker -- eller kanskje særlig der. Rett etter at jeg har fått opp teltet, kommer et par andre karer og slår opp sitt telt på andre siden av vannet. Været er litt mildere nå, vindretningen er en annen enn før, og det blir en stille og rolig natt - om man ser bort fra Mia som bjeffer, uler og løper ut for å markere revir overfor en ny gruppe teltere som ankommer tjønna midt på natta. På dag fire får jeg en liten fisk i Reinsmyrtjønna. Denne får jeg på en 15 grams Møresild i rød og gull -- de holografiske røde har jeg slitt bort. (Det er generelt grunt vann på Hardangervidda, og lett å slite bort sluker, særlig for amatører som undertegnede.) Denne fisken viser seg å være hvit i kjøttet, i motsetning til den jeg fikk i Langavatnet. Jeg koker den og gir den til Mia senere samme dag. (Koking i stedet for steking, siden jeg likevel skulle koke opp vann til Real turmat.) Det er regnbyger, men ikke noe særlig vind. Mia er stiv og støl i forbeina etter bæring av kløv, og jeg er litt bekymret for henne. Jeg går alene opp på de nærmeste knausene på østsiden av vannet, de som ligger litt nord for Krakavadnutane. På dag fem, tirsdag, går vi opp på noen av Trondavadnutane, og nyter utsikten derfra. Jeg fisker i to navnløse vann, et lite og tilsynelatende dypt, og et større men tilsynelatende veldig grunt, muligens så grunt at det bunnfryser om vinteren. Det blir igjen resultatløs fisking, ikke overraskende nå. Vi går ned til Sandhaug. Der spør jeg en jente om hun vet hvorvidt Vipps godtas som betalingsmiddel - jeg la igjen penger og kort i bilen. Det svarer hun avkreftende på, men hun tilbyr seg uoppfordret å legge ut for kaffe eller øl til meg mot at jeg vippser henne penger når jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg takker nei til det generøse tilbudet, for øl har jeg ikke behov for, og kaffe har jeg egentlig mer enn nok av i teltet. En kraftig regnbyge kommer mens jeg står nede i Laken og fisker, og jeg søker tilflukt i entreen på Sandhaug, mens Mia må ligge fastbundet til en benk utenfor. (Hunder får ikke komme inn på Sandhaug.) Regnet gir seg etterhvert, og vi går korteste vei tilbake til teltet, stort sett i oppholdsvær. Så kommer en mye verre byge, og vi blir liggende i teltet resten av kvelden og natta. På dag seks blir det finere og varmere vær, og myggen begynner å gjøre seg gjeldende. Før har den ikke vært noe problem, så jeg har ikke angret på valget jeg tok om å legge igjen myggmiddel i bilen. (Tror ihvertfall det var der jeg la det.) Men denne dagen begynner altså insektene å vise seg, og det er enorme mengder vakende fisk i Reinsmyrtjønna. Vi går rundt vannet, og jeg fisker resultatløst med sluk før jeg prøver metoden dupp og flue. (March Brown Silver, anbefalt av autoriteten Tore Qvenild.) Og da greier jeg omsider å få en fisk, en som er ganske liten, men likevel med fin fasong og rød kjøttfarge. Fra dypet drar jeg også ufrivillig opp noe fiskesene og en sluk som andre har slitt bort, en gammel Halnekonge produsert på Remen Slukfabrikk i min egen hjembygd. (Hvor også Møresilda opprinnelig ble produsert.) En ny kraftig regnbyge kommer utpå ettermiddagen, og vi har fisk og potetmos til middag. På torsdag kommer det syv gutter og slår opp fem telt på andre siden av vannet. Fire av dem var der også en liten tur kvelden før. Jeg snakker med to av dem, og han ene vil gjerne gi bort Møresild til meg, når han hører at jeg har slitt bort mine egne. Han fisker kun med flue, sier han, og de viser meg de fine fiskene (fem og seks hekto) de har fått i tjønna. Jeg burde vel takket ja, men gjør det ikke. Et mønster har avtegnet seg, et jeg også har lagt merke til før, at fremmede folk veldig ofte er ekstremt gavmilde mot meg, uvisst av hvilken grunn, og at de spanderer uten å kreve noe tilbake. To nye telt dukker opp samme kveld, og Mia og jeg går tur opp på Trondavadnutane igjen, på et par andre topper denne gangen. Vi er i tillegg innom enda et dypt og navnløst lite tjern, men fiskestang har jeg ikke med denne gangen. På fredagen, mens det regner og vi pakker sammen for å dra ned, blir jeg tilbydd to ørreter av et par fiskere som skal dra ned selv akkurat nå. De får ikke spist disse fiskene selv, for de skal videre til hotellovernatting. Siden jeg er iferd med å pakke sammen må jeg dessverre takke nei til det generøse tilbudet. Men jeg noterer meg igjen at menneskers godhet er endeløs. Før vi får pakket helt sammen og dratt ned, blir vi liggende i teltet og vente på at enda en regnbyge skal gi seg. Oppsummering: Jeg møtte, som vanlig i villmarka, veldig hyggelige og gavmilde mennesker. Noen er nevnt her, men jeg hadde også samtaler med andre trivelige folk. Været var så som så, men jeg fikk i det minste testet teltet, som tydeligvis tåler både vind og regn, og som også er veldig lett. Romslig fortelt har det også, noe jeg setter stor pris på. Når man ligger værfast er det nok imidlertid smart å ha et høyere telt, selv når man er så kort som jeg. (Ca 176 cm.) Våken innetid i teltet kan bli litt kjedelig uten skikkelig takhøyde. Til neste tur skal jeg også pakke lettere, bruke sekk med lavere egenvekt, og ikke ta med så mye mat. Jeg dro ned igjen med en del uspist mat og godteri denne gangen, og det var en tung tur å gå fra Reinsmyrtjønna og ned til bilen ved Trondsbu. Hardangervidda kommer jeg ihvertfall tilbake til, enten det blir i år eller senere!
  2. Hei! I fjor krysset jeg og kona Alaska på tvers, fra Kaktovik i nordøst til Unalakleet i sørvest. 1800km på 57 dager - hvor ca halvparten av tiden var i packraft og resten på beina. Dette var bryllupsreisen vår, så da fikk vi stresstestet ekteskapet også Nå har vi akkurat sluppet første episode i en serie av 4 episoder om turen på Youtube. Tenker at det er noen som kan sette pris på sånt her Håper dere finner filmen interessant. Skulle du brenne inne med noen spørsmål, så fyr løs!
  3. Var også vitne til en gjeng med gladgutter på tur. Type Høy musikk og en del drikkevarer. Kjempestort bål på ei knusktørr kolle. Der sto teltet på høykant flere ganger i løpet av kort tid på lørdag. På avstand var Så det ut som et billig campingtelt, veldig høyt. Kunne umulig vært festet med barduner. Kanskje sånn popuptelt, jeg vet ikke. En bitteliten økning i vind, men fortsatt ikke mye vind, og det velta og kollapset flere ganger. vi var ca 1100 moh. De pakka samme og dro. Og satte igjen 5 POSER MED SØPPEL. Plast, bokser, masse mat, en halv liter rødsprit og masse annet ræl. Jeg bar alt med meg ned fra fjellet og til bilen. 5 km ca. Er litt lang i arma kan du si, fikk pakka det tyngste i sekken min, men ble mye å bære likevel. Kunne jo ikke gå fra dette.
  4. Kom hjem i går etter fem netter i Trillemarka. God blanding av masse forskjellig vær og til tider helsikes mye knott, men veldig deilig å koble ordentlig ut etter en hektisk vår på jobb. En av tingene jeg liker med Trillemarka er at det ikke er mobildekning 😊 Denne gangen satset jeg på dagsturer fra camp i stedet for mye vandring med sekk. Parkerte ved Skodøl og gikk til Grunntjenn og satte opp første camp der. Ble hengekøye denne gangen da jeg synes det kan være litt utfordrende å finne gode teltplasser i Trillemarka. Ganskje kjølig og bra med vind da jeg kom, så jeg fikk kjørt meg litt da jeg skulle sette opp den ultralette tarpen 😁 Neste dag gikk jeg en dagstur til Søtelifjell og gikk innom Madonnaen. Dette var det eneste stedet jeg så noe særlig folk, utover dette møtte jeg folk tre ganger i løpet av turen. Søkte ly i en liten bu da det kom en skikkelig regnskur. Dag tre sov jeg lenge da jeg hadde vært mye våken og kald om natta. Etter langsom mårrakaffe og frokost pakket jeg sammen og gikk til Vindholvatnet. Stoppa på veien ved vannet som ligger rett ovenfor Vindholvatnet (noen som vet hva det heter? Bilde nedenfor. Står ikke navn på kartet mitt.. Veldig vakkert). Hadde lang lunsjpause der. Satte opp camp ved Vindholvatnet. Jeg tilbrakte ettermiddagen/kvelden i sola ved vannkanten og bare slappa av. Mye fisk som hoppa. Dagen etter skulle jeg egentlig gå til Middagsfjellet, men samme hvor mye jeg leita så fant jeg ikke stien (ser helt uproblematisk ut på kartet, så skjønner ikke hva som gikk feil...). Til slutt kom det veldig mye regn så jeg rusla tilbake til camp. Hadde også et par ekstreme knottangrep, ett oppe ved Åsanlanglitjenn og ett ved camp. Umulig å sitte ute og drikke kaffe eller spise. Dag 4 ble det tur opp på Sølandsfjellet. Mye moltebær. Dag fem pakka jeg sammen veldig tidlig for å unngå å bli angrepet av en million knott mens jeg pakka. Siden jeg var nede i Sigdal relativt tidlig, la jeg inn en tur opp Høgevarde da jeg ikke har vært der før. Visste ikke at det var reinsdyr der, så ble ganske forbauset da jeg kom over en liten høyde og så 25 av dem 😆 Og derfra gikk turen hjem - nå føler jeg endelig at ferien har begynt 😊 planlegger nå Hardangervidda.
  5. Mot slutten av juli var det grått og trist i sør. I beste fall skiftende. Nordnorge derimot badet i sol og inspirerte meg til å ta med familien på en spontantur til Lyngsalpene. Dette er et område kjent for toppturer på ski, men jeg har lenge drømt om en fottur her. Planen var å gå tvers over Lyngen halvøya, med start på Svensby ferjekai. Gjennom Stortinddalen, ned Russedalen og ta sørover ved Fastdalshytta. Forbi Rottenvikvannet og ned til Lyngseidet. 31 km målt på ut.no sin ruteplanlegger. Vi kommer til Tromsø med fly på søndag 26.07 og må derfor en svipptur med drosje ut på en bensinstasjon på Kvaløysletta for å kjøpe gassboks. Det er gode buss og ferjeforbindelser fra Tromsø til Lyngen, så etter en rask middag sitter vi på bussen og står på Svensby ferjekai 1 times tid senere. De første 2 kilometerne går på grusvei, og allerede her stifter vi bekjentskap med svartfluer og klegg. Fra en annen verden. Nordnorske insekter må være pumpet opp på testosteron eller speed, for dette ligner ikke noe jeg har opplevd før. Heldigvis har vi tatt med myggnetting til å ta over hodet. På kartet er hele turen tegnet inn som umerket sti, men over myrene og inn mot Stortinddalen er det ikke mulig å se noe tydelig tråkk. Det beste er bare å sikte seg inn mot dalen og nyte det formidable synet: Over myrene må Trollvasselva vades. Den flyter rolig og dovent nedover og er uproblematisk å krysse. Vi har i tillegg til myggnetting tatt med crocs, som skal vise seg å være de 2 tingene vi setter mest pris på hele denne turen. Vi bestemmer oss for å legge myr og bjørkeskog bak oss før vi slår leir. Håpet er å slippe unna fluene. Bjørkeskogen står delvis tett, så vi er glade når vi passerer tregrensa, som er på 150 meter i denne dalen. Endelig finner vi en flat høyde der det blåser nok. Insektene gir opp og teltene pakkes ut. Jeg har en følelse av å være på 2000 meter med spisse tinder på alle kanter. Neste dag blåser det enda friskere. Vi kan gå uten å bli plaget av insekter. Det er en gnistrende flott dag med skyfri himmel, og deilig å gå opp den mektige breelva som ligger som et turkist bånd på venstre hånd. Rundt lunsj tid kommer vi til en brølende og stri sideelv som renner ned i fra Storvatnet. For å komme videre må vi krysse den. Det er kun mulig der den renner ut i en stille lagune av breelva. For å forsikre meg om at dette er trygt tar jeg et prøve vad. Elva flater godt ut nederst, så den er ikke dyp. Men det blir en 10-15 meter å krysse. Tilbake igjen. Og så over med hele gjengen. Jeg tror ikke jeg har mye følelse i beina etter dette.....Her blir det en velfortjent lunsj. Innerst i Stortinddalen er det løst vardet og vi følger disse oppover en bratt stigning på 200 høydemeter til vannskillet. Vi ser litt av en brearm, og smeltevannet som fosser nedover. Kondisjon og lår får kjørt seg, og jeg drikker sikkert en liter på vei opp. Solen steker og landskapet vibrerer. På toppen venter en storslått belønning: vi snur oss rundt og tar farvell med Stortinddalen. Nedover Russedalen er stien tegnet inn på sørsiden av elven, men tydelig varding leder oss over på nordsiden. Her må vi ta et viktig valg. Jeg antar at elva vokser seg så stor nedover at det ikke er mulig å krysse den igjen. Skal vi følge kart eller varder? Om vi går ned på sørsiden må vi også krysse en ny stor sideelv som renner ned Fastdalen. Vi bestemmer oss for vardene og heller krysse elva på bro nede ved Fastdalshytta. Men det får bli neste dag. Alle er klare for å slå leir, selv om vi på kartet ser at vi ikke har gått langt i dag. Og sannelig finner vi ikke en liten flekk med vegitasjon i all steinen. I alle fall for det ene teltet. Vi er veldig spent på om valget vårt har vært fornuftig, der vi kruser ned Russedalen. Spesielt siden vi etter en stund ser varder på den andre siden av elva også. Når vi kommer til punktet der elva fra Fastdalen møter elva fra Russedalen er jeg glad for at vi slipper å vade den. Sannsynligvis måtte vi fulgt elva langt oppover for å finne en trygg plass å krysse. Straffen blir det utfordrende terrenget resten av veien til broen. Altfor tett vegitasjon ved bredden tvinger oss opp i grov ur. Det er varmt, det er ingen vind lenger og fluene og kleggen er på krigsstien. I tillegg viser det seg at broen ser en smule tvilsom ut. Jeg går over uten sekk først. Heldigvis ikke noe bevegelse eller knaking. En og en går over med sekk, og endelig er vi ved Fastdalshytta. Jeg skulle selvsagt tatt bilde av denne broen, men man glemmer jo å ta bilder i kampens hete. Alle er varme, slitne og gretne, og det føles som en gave fra himmelen at nøkkelen til hytta henger over døra og betalingsordning finnes. Nå kan vi ha lunsj og en real pause. Fri fra de satans fluer og klegg. Her blir det 2 timers pause med risotto, kaffe og tørking av svette klær. Det blir som å starte dagen på nytt, der en glad og fornøyd gjeng forlater hytta. Målet er å nå Rottenvikvannet. Det er endelig en tydelig sti fra hytta og opp på fjellet. Som selvsagt forsvinner etter 1 kilometer. Heldigvis er terrenget mer lettgått en de 2 første dagene. Den grove ura jeg forbannet noen timer tidligere ser plutselig vakker ut når vi kommer opp i høyden og kan se ned på den. Og fjordutsikt får vi også: Til og med konfirmanten i huset måtte ut med et "wow" her. Etter at høydemetrene er unnagjort går det raskt fremover med sauer og snøfonner oppi lia. Et koselig og mer vennelig fjellterreng. Men crocs må selvsagt frem en siste gang der mange bekker små gjør en stor å: Endelig kommer Rottenvikvannet til syne. Og heldigvis finnes en kvalitetsbro et stykke nedenfor utløpet. På et høydedrag over vannet er det også nok vind og en bekk med smeltevann. En perfekt leirplass. Den siste dagen har vi bare noen få kilometer foran oss, og det eneste spenningsmomentet er om vi treffer stien ned lia, som er merket og mye brukt som nærtur. Det går som en lek og da er det bare å håpe at knær og lår holder helt ned til den saftige hamburgeren som venter oss på Go2 Arctic grill på Lyngseidet. Alle fantaserer om burger og brus nå. Og det skal bli hyggelig å treffe folk, for vi har ikke sett en levende sjel siden vi forlot grusveien på Svensby.
  6. Hei, Jeg prøver meg på min aller første tur-rapport. Den blir ikke særlig detaljert, men kort oppsummert og med noen bilder. Turen er: Glitterheim-Spiterstulen-Leirvassbu-Gjendebu-(Gjendesheim med båt) Dag 1: Kjørte fra Moss til Randsverk for å møte turfølge på Glitterheim. Turfølget besto av seks "normalt" tur-vante damer i relativt god form. Parkerte bilen på Randsverk og tok taxi for buss inn til bommen hvor Nasjonalparken Joutunheimen starter. Der finnes sykler man kan låne for å sykle inn til Glitterheim. Sykkelturen er 7 km og tar ca 45 min. Tok sekken på ryggen (men det fantes også sykler med sykkel-vogn for barn / last). Dag 2: ˍVi hadde tenkt på å evt. ta Glittertind denne dagen, men tåke, regn og vind satte en stopper for det. Vi så oppover mot Glittertind, og jeg tenkte at jeg var glad for at jeg ikke skulle opp dit. Vi gikk istedenfor turen fra Glitterheim til Spiterstulen via Skautflye. Dette er korteste veien mellom de to hyttene, og den med færrest høydemeter etter hva jeg forstår. En relativt krevende tur, kanskje meste pga av været. Vi brukte ca. 7 timer med minimalt med pauser. Stående lunsjpause da været var ruskete. Turen er merket ekstra krevende og er ca. 16 km. Noe i ur. Bra med staver. En del vading / steingåing, men vi beholdt støvlene på. Lurt med staver! Rødmerket sti. Ikke vanskelig å finne veien. Denne dagen møtte vi kun to andre tur-følger. På veien så vi også Galdhøpiggen i tåke. Dag 3: Fra Spiterstulen til Leirvassbu. Rødmerket sti. Lett å følge stien. 15,3 km. Noe lettere tur en dagen før. Været ble bedre, og terrenget var litt snillere enn dagen før. Denne dagen brukte vi nok ca. 8 timer, men med flere pauser enn dagen før. Flott tur. Noe vading / steingåing her også. Denne dagen møtte vi to andre tur-følger. På veien så vi lenge "Kyrkja" som var en pen topp å se opp mot. Dag 4: Fra Leirvassbu til Gjendebu. Rødmerket sti. En lenger tur enn dagen før, men lett å gå. Sola viste seg, og alt var flott. Siste km. noe lange med slitne bein. Knærne begynte å kjennes litt, til tross for at det ikke var særlig bratt noen steder. Veldig fin tur nedover til Gjendebu. God sti. Noe steingåing / vading her også. Turen er 18,9 km og er merket krevende. Vi brukte ca. 8,5 timer med mange pauser. Vi møtte ca. 6 turfølger alt i alt på hele dagen. Da vi kom til Gjendebu var det flere folk, men likevel godt om plass for oss der vi satt i sola med hver sin øl. Dag 5: Båten fra Gjendebu til Gjendesheim og hentet biler. Hjemover. Alt i alt en fantastisk tur med veldig flott natur i Jotunheimen. Dagsetappene opplevdes krevende nok for at vi ble glade for å se hyttene hver dag, men overkommelige for oss damer (ca. 50 +). Ville ikke tatt med folk i dårlig form eller små barn. Fordel å ikke gå med tung sekk / telt, i hvert fall for oss. Usikker på om jeg ville tatt denne turen med tung sekk. Jotunheimen har overgått mine forventninger! På alle måter.
  7. Svært relevant spørsmål! Vedtekter hos DNT: § 1 Formål Den Norske Turistforening (DNT) skal arbeide for et enkelt, aktivt, allsidig og naturvennlig friluftsliv og for sikring av friluftslivets natur- og kulturgrunnlag. Jeg mener at DNT har spilt ut sin rolle. De er nå en aktør med monopol på hotelldrift i fjellheimen og nasjonalparker. For eks er de er en aktør som i større grad bidrar til nedbygging av randsoner, enn å være en forkjemper for at det ikke skal gjøres. De setter selv mellom barken og veden når det kommer til naturvern. De ønsker mest mulig folk inn til hyttene sine, selv om det går på bekostning av for eks. trekkruter hos rein, moskuser osv. Både Rondvassbu og Snøheim og flere til har vært kritisert for dette. De har svært høy standard på de betjente hyttene sine. Som koster sitt, både med å transportere ting ut til de, men også kostnadsmessig. Dette er ikke forenelig med "enkelt friluftsliv", men et resultat av "krav" fra den menige mann i gaten. Enten så må de bli en "vanlig kommersiell aktør" med samme vilkår som resten av hotell og reiselivsnæringen. Eller så må de gå tilbake til røttene sine og være en bidragsyter for enkelt aktivt og allsidig friluftsliv. Og ikke prøve å være hele turnorges bestefar utad, samtidig som de skal være en bedrift med økonomisk vekst. Hvor stort reklame budsjett har DNT for eks. Jeg synes jeg ser reklame for de mer som overalt i en eller annen form. Som i svært stor grad er rettet mot nye kunder. Kan ikke komme på å ha sett en reklame som har fristet undertegnede. Som en aktør som selv anser seg til å bidra for å ivareta våre tradisjoner med fjellvandring, så synes jeg ikke de bidrar stort der heller. Det bygges ut nye moderne hytter med all verdens av fasiliteter hvor det brukes store anerkjente designere og arkitekter. Kostbare prosjekter. Store arkitektoniske byggverk som reiser seg i markant i omgivelsene. Dette er stikk i strid med den historiske byggemetoden i Skandinavia. Hvor man bygde for at bygningene skulle stå lenge, lunt og trykt. Misforstå meg rett, jeg liker absolutt nyskapende og moderne arkitektur.. der den passer inn! I fjellheimen bør de være enkle, funksjonable, trygge og passe inn med omgivelsene. Se for eks på Skålatårnet. Bygd med materialer som er i området samtidig som det er bygd på en måte at være ikke skal "få tak" på bygger "glir" den inn i omgivelsene på en "relativt" god måte. Både som en stein koloss, men også som en varde. At det er noe fint byggverk er det vel opp til hver enkelt å bedømme. Skålabu derimot. Har ingenting der oppe å gjøre. Et stor hus i tre, med store utsiktsflater og vinduer. Jeg ser jo at det er et praktisk bygg, og vil ha en høy nasjonal og internasjonal reklame verdi, "nyskapende og spennende arkitektonisk bygg på Norges tak". Nå skal det sies at de har tatt litt vare på tradisjons byggeteknikk og tilhørighet med å ha bakveggen i stein, pluss for det. Men den store framsiden... Hva skjedde med å bygge med terrenget? Bygge for å vare, stå trykt og være et sikkert tilholdssted. Jeg synes DNT maler seg opp i et hjørne. De ønsker mest mulig folk ut på tur, så de kan tjene godt med penger og ha en solid økonomi samtidig som de holder tritt med storsamfunnet. Men som alle kommersielle aktører, så må inntektene bestandig øke, siden kostnadene øker. Sånn er den kapitalistiske verden. En dans man må være med på enten man vil eller ikke. For at de skal kunne henge med i dansen må de bl.a. øke kapasiteten på de mest populære hyttene sine, bygge nye hytter osv. tilrettelegge for nye kundegrupper, nye tilbud osv. Bygger der de moderne, interresante bygninger, vil de også få omtale og spisse seg inn mot nye kunde segment også. Dette stemmer ikke med en medlems organisasjon som er bygd dugnadsånd og entusiasme for fjell og friluftsliv. Som skal i vareta det enkle, allsidige og naturvennlige og kulturelle. Men nå går ikke kapitalisme akkurat hånd i hånd med dugnadsånd og entusiasme, naturvern, tradisjon og historie heller, og vil vel aldri gjøre det. Jeg kjenner flere som har meldt seg ut av DNT, nettopp pga. den retningen de er på vei nå. Folk som tidligere har vært relativt aktive i sin lokal forening. Jeg skal innrømme at jeg også tenkte noen ekstra runder før jeg fornyet medlemskapet i vinter. Jeg er slettes ikke sikker på at det blir noe medlemskap i -21. Jeg bruker knapt tilbudet deres lengre. Har vel hatt to netter på en hytte i år, har ikke gått en meter på DNT sti. Utover det så har jeg kjøpt 3 kart på den lokal DNT butikken. I tillegg til at jeg er mer og mer uenig i de valgene til gjør, så er det lite som veier for. En binotis, jeg føler meg ikke "hjemme blant likesinnede" på de store hyttene heller. De føles mer som et "hvilket som helt annet hotell".
  8. Oppsynet i Femundsmarka er orientert. Det anmeldes!
  9. Fire døgn i Sulis på Dorrohytta er over. Hytta kan leies på inatur. Et fjellområde totalt blottet for kø, men rikt på vann, tjern, topper og ikke minst en fantastisk flora. Anbefales!
  10. Fin tur på Brønnøysunds tak Breivasstind 1223. Lang dag i krevende terreng sammen med @graham 23 km - 1500 hm. noe snø og is i høyereliggende strøk Og elvene er store. Den nye innfallsporten i tosbotn var en virkelig god sti. Mange biler så mye folk på tur.
  11. Fire dager på Hardangervidda, deilig vær og rom med utsikt 😊 ned i morgen kveld før styrtregnet kommer...
  12. Heisann! Jeg er ny på forumet men jeg kommer gjerne med mine 2 cents på dette området. Jeg har i en årrekke jobbet i organisasjoner som har som formål å jobbe med fredningsområder. Hvis folk betviler effekten droneflyvning har på lokal fauna har jeg mange skrekkhistorier jeg kan bidra med. Fugler er ekstremt sensitive for støyen dronene lager, vi har i en årrekke slitt med at fugler som heilo, blåstrupe, myrsnipe osv skyr reir og avbryter hekking pga uvettig droneflyvning. For fuglene kan en drone virke som en «hengende» rovfugl, og videoen til personen fra børgefjell har nesten garantert skremt mange av de sjeldne og utryddningstrua artene som hekker i den ganske unike biotopen der oppe midt i hekkesesongen. Jeg forstår godt at droner gir fantastiske bilder, men det er utrolig mange førere av disse som er skikkelig egoistiske når de er ute og flyr i uberørt natur. en oppfordring til dronepiloter bør være å holde leketøyet på bakken i hele hekkesesongen slik at de ikke skaper utfordringer for arter som allerede har 80% nedgang i bestanden. Det koster ikke så mange kalorier å forstå at en nasjonalpark ikke er en lekepark. Ser dere noen som bryter regelverket - si ifra!
  13. Nei, dette er jeg svært uenig i. Hvordan skal en søknad gjøre at du må sette deg inn i regler? En søknad er bare et spørsmål om du får tillatelse eller ikke. Skal du få noen form for garanti for at den som søker også setter seg inn i regelverk må du ha en form for intervju eller eksamen. "smekk på baken" er det allerede åpning for i lovverket. Det bør brukes mye mer. Miljøkriminalitet har tradisjonelt hatt lav prioritet, men de siste årene synes jeg å ha sett at trenden på dette er i ferd med å snu. Nei, det høres ikke bare byråkratisk ut. Det ville etter min mening være svært så upraktisk og også ta bort mye av spontaniteten i friluftslivet. Hvis jeg er på ferie ett sted, og så får lyst til å gå en tur i det fine været, så må jeg først sjekke om det er en nasjonalpark/naturreservat der. Så må jeg finne ut hvordan jeg skal søke for å få lov til å komme dit. Så må jeg eksamineres, eventuelt møte opp ett sted og få høytlesning av reglene for gjeldene område. Og så kan jeg dra på tur, kanskje. For nå har det vel gått så lang tid at jeg antakelig har reist hjem. Søknader og dispensasjoner kan være greit for å regulere mengden av og kanalisere trafikk i et utsatt område, men er etter min mening ikke en løsning for å få folk til å sette seg inn i regelverk. Jeg har mye mer tro på holdningsskapende arbeid, gjerne allerede i barneskolen. Det vil egentlig forundre meg om ikke skolebarna lærer det allerede (men foreldrenes oppførsel betyr som regel mer). Det var det når jeg gikk på barneskolen (1965-1975). Mulig det var fordi vi hadde en lærer som var veldig glad i naturhistorie og friluftsliv. Han tok oss med i 6. klasse på en ukes telttur i Nordmarka og en ukes telttur året etter i Vassfaret, da med en spantebygget kano trukket med seilduk som vi barna i klassen selv hadde laget i sløyden. Er det slutt på sånt for dagens barn eller? Jeg er svært glad for at vi har fri ferdsel for fotturister i naturen i Norge. Jeg ønsker på ingen måte at det skal bli som i USA, eller i England for dens saks skyld (Skotland og Irland er mange steder mye mer likt med Norge)
  14. Hadde planlagt å gå over Søre Steinbruhøa og Nordre Steinbruhøa (i Sunndal kommune), med start ved Reinsvatnet. Plan var å starte å gå i 18-tiden for å ta unna så mange kilometer som mulig. Men ble forsinket, og startet ikke før 19:30. Etter ca. 3 km, var klokken allerede 21:00. Det begynte å bli dårlig sikt. Egentlig skulle jeg gå et par timer til. Litt skuffet, slo jeg opp teltet og overnattet. Det er det fine når man har med alt i sekken, det er bare å sette opp teltet når man må. Det var kaldere enn forventet. Neste tur må skumunderlaget være med, ikke bare luftmadrass. Kroppen ble veldig kald, og da måtte jeg snu meg ofte. Alltid litt "spenning" i å åpne teltdøren om morgenen for å se værstatus. Fin utsikt etter noen få minutters gange. Det er slik som gjør at jeg liker å gå i fjellet. Hovedmålene ikke synlig. Mistet mye av motivasjonen siden jeg nå visste at jeg ikke ville greie å gå planlagt tur. Satset på at det var mulig å komme meg ned igjen et stykke lengre frem. Det var ganske bratt, men gikk fint å komme ned til flatere terreng. På slutten begynte jeg å bli veldig sliten, vondt i både beina og ryggen. 1-2 km fra parkeringsplassen møtte jeg ca. 15-20 personer i løpet av 15 min som var på vei ut i fjellet. Var tilbake ved bilen 12:45. Ikke noe spesielt eller spektakulært som skjedde på turen, men synes det var en fin mini-tur. Tviler på at jeg hadde greid å gått opprinnelig rute, så jeg må nok roe ned egne forventninger og planlegge kortere ruter. Hjelper ikke på saken at jeg er utrolig stresset, og tar sjeldent pause når jeg først har startet å gå. Det er noe jeg må prøve å forbedre meg på. Tegnet inn ca. rute. Hadde det vært GPS-sporing, ville det nok blitt mye mer hit-og-dit, enn disse fine/rette strekene. 😀
  15. I sommer tok vi utgangspunkt i innfallsportene til landskapsvernområdet. Dette området er vel velkjent for toppturer på fjellene her - men i år har det blitt dalvandring - ikke toppturer. Ikke spesielt lange turer akkurat - men tur er tur - og flott å oppdage nye steder i «bakgården». Nå kan selvsagt turene bli mye lengre - vi satser på et par lengre turer i høst. Noen av innfallsportene har vi vært på tidligere år, som Blåvannet, Lyngstuva og Steindalen. Da vi gikk til Blåvannet for fem år siden - møtte vi to andre, nå er det rene køvandringa ifølge lokalavisa Men uansett, et knippe turmål følger: Goverdalen Fugldalsvatnet / Faueldalsvannet Faueldalen naturreservat, vi ser nedover dalen - vi er på tur opp til vannet. Lyngsdalen, hvor Sydbreen, Midtbreen og Vestbreen sees, og Jiehkkevarri ligger inni der hvis jeg ikke tar feil? Elvevolldalen, Nervatnet. (Elvevolløypene ble kåret til Troms fineste turløype for et par år siden. Utgangspunkt for tur inn Langdalen, og over til Djupen - Friarstien) Det har ikke vært voldsomt folksomt på disse turmålene, en del finske turister, men stort sett har vi bare møtt en og annen hist og pist. Satser på flere turer her nå som høsten kryper innpå, og fluene og kleggen gir seg litt
  16. Sommerferie gir mulighet til å prøve nye turmål. En lørdag i juli satte @TerjeH og jeg oss i bilen og kjørte to timer til Øverbygd for å gå på Rostakulen (1274 moh). Dette fjellet rykket umiddelbart opp på topp-ti-lista mi over flotte fjell! Nydelig terreng og godt planlagt sti. Stien starter bak stabburet på Kongsvold bygdemuseum ved Lille Rostavatn (Rostavatnet på folkemunne). Siden Rostavatnet ligger på bare litt over 100 meter over havet har vi over 1100 høydemeter stigning foran oss fordelt på ca 4 km. Stien er tydelig og godt merket. Den vanskeligste biten å finne fram var faktisk helt i starten der det var svært overgrodd av blom og kjerr. - Er vi på fjellet snart? Turen starter gjennom et par tette plantefelt. Vi lo litt av den tette merkinga på granleggene helt til vi hadde snudd oss to ganger rundt og straks lærte oss å sette pris på den. Videre går stien gjennom åpen bjørkeskog i ei fin stigning opp mot Rostaaksla. Som på alle finværsdager i juli har vi greid å samle med oss en umasse med svartfluer og det Indre Troms er eksperter på: Mygg. Vi begynner å nærme oss skoggrensa og et deilig vinddrag som kan holde insektene litt unna. Tilbakeblikk mot Lille Rostavatn. Vi er kommet opp på Rostaaksla og begynner å se hva som ligger foran oss. Lett å se hvor fjellet har navnet sitt fra. Jeg hadde snakket med kjentfolk i forkant og fått beskrevet siste mulige vannkilde. I området tok vi også dagens første matpause. Det begynte å bli lenge siden frokost. Kleggen blei ivrig med på måltidet. Nå begynner alvoret. De siste 400 høydemetrene går stort sett rett opp. Vi skjønner hvorfor de har satt opp en turpostkasse nede ved fjellfoten i tillegg til på toppen. Stien har sålangt vært lagt med så behagelig stigning som mulig, men opp her greide ikke en gang Øverbygdingene å legge stien slakt. Utsikt tilbake nedover Aksla. Rostaelva, Tamokelva og Målselva slynger seg i solskinnet. Stadige pust i bakken. Utløpet av Rostavatnet med Lombola nedfor og fjellrekka mot sør. Fram til 1100 moh har vi gått på mosesti, men nå blir det meir stein. Dette partiet var det eineste som var litt ekkelt å gå i med litt lausgrus og -stein. Lenger opp blei ura fast igjen. Straks oppe. Fjellene innover Tamokdalen med Hahttagaisi, Sjufjellet og Lille Russetind. Vi klarte det! Et obligatorisk vardebilde. Vi brukte knappe tre timer opp i sommervarme-tempo. Nydelig utsikt fra toppen. Rostavatnet nederst, Devddesjavri/Dødesvatnet bak og Likkafjellene til ventre. Ligger fortsatt en del snø man må over dersom man vil videre til selve Rostafjellet, men ut fra sporene har det ikke vært til hinder for de ivrigste turgåerne. Svett turkompis i sommervarmen. Bak ser vi ryggen videre opp mot Rostafjellet (1514 moh). Det er ca 4 km til neste topp, så det får være til en annen gang. Dette veier mindre enn en termos. Og mat må man ha! Nydelig vær og flott utsikt gjorde at vi ikke hadde noen hast med å gå ned. Vi gikk lengre fram på kanten for få enda bedre utsikt ned mot vatnet. Noen har vært på antikvariat og kjøpt en mekanisk høydemåler fra 70-tallet. Den viste seg å være meir nøyaktig enn alskens nymotens Garmin-greier. På tide å tenke på heimveien. Men området er fullt av framtidige turmål! Bare sjarmøretappen igjen ned til bilen. Takk for turen! (Den inntegna ruta går forbi selve toppunktet og ned mot kanten der stien får videre mot Rostafjellet). Stien er rødmerket av DNT og godt brukt, så det er enkelt å finne fram. I brattpartien snirkler den seg elegant mellom fjellhyllene slik at det ikke blir tyngre enn det må. I tørt vær går det fint an å gå i lave sko. Siste mulighet for vann er på Aksla et lite stykke fra fjellfoten.
  17. Nytt sted, nye turmuligheter å utforske inkludert en og annen ukjent utfordring.
  18. Sørbølfjellet i Flå er Hardangervidda i miniatyr fortalte den trivelige taxisjåføren som kjørte oss fra Flå sentrum og opp til Røde kors hytta på Veneli. Onsdag 08.07 klokka 19:00 starter jeg og kona årets første fjelltur, som skal følge deler av Vassfarstien fra Veneli, over Sørbølfjellet og ned til Gulsvik. Omtrent 30 km fordelt på 5 dager. Et kraftig overtråkk for 4 uker siden gjør at turen må gå i Lasaron-tempo med fiskestang og kryssord. Med støttebandasje rundt venstre pote vandrer vi i vennlig fjellskog med myrull og summende mygg rundt oss. Over Veslefjellet bestemmer vi oss for å krysse myrene og følge stien over tregrensa før vi slår leir. Mer vind, mindre mygg og nydelig utsikt til solnedgangen. En sterk kandidat til fotokonkurransen "crocs i solnedgang" Neste dag våkner vi til blå himmel og deilig vær. 200 høydemeter skal nedlegges før vi er oppe på platået. På vei oppover skyer det raskt over og vinden stilner helt. Mygg og fluer er på oss så snart vi stopper opp, så vi går uten pause til vi kommer til et sjarmerende lite tjern på vel 1200 meter. 4 kilometer og begge er klar for lunsj. På grunn av mygg og noen lumske skyer setter vi opp teltet på en flat høyde ved tjernet. Etter en matbit blir vi bare liggende der og ender opp med å slå leir for dagen. Etter litt trøstespising av tørket frukt blir det en tur rundt til forskjellige nabovann med fiskestanga. Som regel er dagsetappene mine mye lenger, og da blir det lite tid og energi til fisking. Så egentlig ganske fint dette: Denne natten drømmer jeg så levende at jeg oppdager et hull like ved ventilen på Exped liggeunderlaget. Og selvsagt våkner jeg på morgenkvisten med ræva på bakken. Etter noen desperate minutter med visuell inspeksjon må jeg etter frokost frem med såpe og vann. Hullet lokaliseres på det siste området jeg såper inn. Lim og lapp. Tørke tørke såpe... Og så kommer de lumske skyene igjen Så lumske at regntrekket må på: Men regnet uteblir på mirakuløst vis og vi fisker oss fra vann til vann. Og i vann 1221 ved hytta Harehopp blir det endelig fangst. Mye vak og napp. Mister 2 fisk, så det blir bare 1 som havner i panna sammen med sopprisotto. Etter Harehopp-hytta blir det mer og mer stein i terrenget. Jeg kjenner den dårlige ankelen blir sliten over steinfeltene og er veldig forsiktig her. Har ikke lyst til å vrikke ankelen på nytt. Vi ender opp ved tjern 1160. Mye rennende vann og flat og fin leirplass. Det blir egg og bacon til frokost neste morgen. Jeg har tørket egg i dehydtratoren min, kjørt det til pulver i kjøkkenmaskinen og er spent på om det blir noe eggerøre å skrive hjem om...Overraskende god, men ikke helt som ferske egg. For å unngå en alt for lang siste etappe på søndagen så ser jeg at vi i alle fall må gå til Fekjaløken ved 963 i dag. Da har vi i det minste en plan for dagen, i motsetning til de 2 foregående der vi uten mål og mening virkelig fant fjellroen. Det er et mektig og flott landskap når vi nærmer oss Ørneflag. I det nydelig været bestemmer vi oss for en avstikker til toppen av Ørneflag. Lett stigning og etter 20 minutter er vi ved toppvarden. Tilbake på stien igjen runder vi Ørneflag. På østsiden er fjellet bratt og knudrete i motsetning til den grønne bølgende nord-vest siden. Det er et storslått og lettgått terreng fra Ørneflag og ned til Fekjaløken. Og akkurat der tregrensa starter står en staselig fjellfuru, som har vokst seg mye større enn alle de andre. Det er ikke tvil om hvor teltet skal stå. Her er det super utsikt over til Norefjell. Vi sover veldig godt sammen med det gamle treet og det svake bruset fra elva. Sørbølfjellet har vært et hyggelig bekjentskap, og ligger bra til om en skal reise fra Oslo. Med kollektivt er det knappe 2 timer med tog eller buss. Så får en velge om en skal gå opp på fjellet for egen maskin, eller ta taxi som vi gjorde. Jeg betalte rundt 450 kr. for turen. Det er bomvei opp, og jeg er litt usikker på parkeringsmuligheter. Nesten ikke noe snø der. Nesten ikke noen folk der. Siste dag blir en ren transportetappe nedover grusveier og hyttefelt, og nede i Gulsvik ligger Hallingporten kro, der vi avslutter med middag. Etterhvert føler jeg på en måte at jeg kjenner meg igjen her. Plutselig husker jeg en episode av Åndenes makt, der Lilli Bendriss renset opp hele Hallingporten. Hun har tydeligvis gjort en god jobb, for her var det ingen skygger lenger...
  19. Hei folkens! Jeg har nå hatt kanoen på vannet en ukes tid. Som dere vet strevde jeg veldig, men alt er glemt nå. Tenkte jeg skulle skrive en liten oppsummering av førsteinntrykket i tilfelle andre er interessert i samme type kano. Det står i beskrivelsen at denne passer perfekt for barnefamiliar, og jeg tror de skrev at det går fint med to voksne og to barn. Dette er mye mulig om barna er små, jeg har hatt to stykk barn på 11 år og synes da kanoen er passe full. Det blir trangt mellom årene. Jeg tror nok det ville gått med en passiv passasjer ekstra, men da blir det veldig intimt. Jeg er veldig fornøyd med kjøpet, og tror det er den perfekte kanoen for oss. Jeg har ikke hatt noen problemer med å kontrollere kanoen. Jeg synes den er veldig enkel å padle. Jeg har bare mistet kontroll ved et par anledninger hvor det har vært mye vind. Da har det vært fort gjort å gjenvinne kontroll. Kanoen går dit jeg vil den skal gå. Vi har vært ute i tett trafikk med mye båter og bølger, dette har ingen ting å si. På det verste gynger det litt ekstra godt, men det er bare artig. Jeg har også testet med hund i kanoen, og hun skulle angripe et tau som hang under en bro. Det ble et veldig spetakkel hvor hun hoppet opp pp skuldrene mine med labbene i det vi passerte. Kanoen gynget stabilt, fikk aldri følelsen av at vi kom til å velte. Setene blir brukt som ryggstøtte. Sitter mest på kne, eller på rumpe i bunn med ryggen mot setet. Det er godt å sette seg opp på de for å få bedre utsikt, men utover dette ser jeg liten nytte i setene. Gulvene er dekt med liggeunderlag og tepper. Hele familien er fornøyd med investeringen, og vi er ute på vannet hver eneste dag. Artig å oppdage nye badeplasser. Takk for alle gode tips! Her er en video fra dagens tur med litt munnspill mens vi flyter inn en stille sideelv
  20. Spar meg for flere kokkeprogrammer Spar meg for flere programmer om oppussing og interiør Spar meg for flere sangkonkurranser Spar meg for flere programmer om folk som skal selge bolig eller gjette verdien på dem Spar meg for flere programmer der noen skal finne seg kjæreste Spar meg for flere dårlige komiserier Spar meg for flere talkshows uten innhold Spar meg for flere allsang - konsepter Spar meg IHVERTFALL for flere programmer der folk stenges inne på hoteller og skal stemme hverandre ut Alt dette sparer jeg ganske enkelt meg selv for Men kommer det flere programmer om og med folk som er på tur, skal jeg sjekke det ut.
  21. Når man kjører i retning yttersida av Nord-Senja er det enkelt å kjenne igjen Astritind (742 moh) ved Botnhamn. En lang og slak fjellrygg med en markant pigg mot nord. Endelig var dagen kommet for @TerjeH og meg til å bestige fjellet. Stien starter ved idrettsbanen i Botnhamn og er merket Kvannhågen (ja, skiltet er så skeivt). Idrettsbanen ligger ca en halv km fra fergeleiet, så ivrige Tromsøfolk kan omså sette igjen bilen på Brensholmen og ta med sykkel på ferga. Nærområdet er mye brukt av lokalbefolkninga så det går stier både her og der, men i starten siktet vi oss heile veien opp mot høyden for å få maksimal utsikt heile turen. Det er en del myr i starten, men det gikk bra i lave sko. Etter et par kilometer over myr og momark kommer turens egentlige stigning opp til Kvannaksla (500 moh). Vel oppe på aksla har noen fraktet opp et bord og benker og rigget til rasteplass. Den passet vi på å bruke på både opp- og nedtur. Det var et par andre familier i marka denne dagen, men det virker heldigvis ikke som om turistene har oppdaget dette fjellet ennå. Oppe på Kvannaksla er det fint og flatt fjellterreng. Litt opp, litt ned og et par småvann der det går an å hente drikke. Selve Astritinden er nå synlig og ser spennende ut. Oppe i høyden er vinden blitt litt kjøligere, så det var godt å få på jakke. Utsikt sørøstover med Stønesbotn nærmest og fjellene på fastlandet bak. Vi begynner å nærme oss selve tinden. Mannen med høydeskrekk er spent. Vi visste det skulle være noen klyvetak på slutten. Det viste seg å være ca en halv km og 150 høydemeter småklyving, så vi fikk øvd oss begge to. Giska nede til høyre med en snipp av Hekkinga utenfor. Stien er godt merket og tydelig, men det er nok best å gå her når det er tørt. "Jaha, ja. Så her skal vi altså opp?" Og videre. Stien begynner til venstre i bildet og krysser over og så opp renna på høyresiden av den hvite steinen. "Jøss! God knall for høydeskrekken dette!" Tørt føre, gode steiner å holde i og gode sko gjør det likevel greit å gå. Den kortvokste må selvfølgelig ned på knærne på vei opp og sile på ræva på vei. Endelig framme ved toppvarden. En litt meir kronglete tur enn vi hadde trodd, men artig og absolutt verdt det. Vi fant oss ei hylle rett under varden for en lang og god pause. Utsikt mot 647-toppen, Hekkinga og ellers rett til Grønland. Utsikt mot nord med Edøya, Hillesøya, Sommarøya og Håja. (Et Instagramvennlig bilde der vi har klipt bort heile vindmølleparken på Kvitfjell/Raudfjell.) På vei tilbake tok vi en titt ned i Baltsfjorden (må ikke forveksles med Balsfjord). Fjellene i Ørnfjorden og Medfjorden bakover med Breitinden som enklest å identifisere til venstre. Vi er midt i juli, men fortsatt uvanlig mye snø i fjellene. Nede på Kvannaksla igjen. Bare 5 km igjen tilbake til start. 6,5 km (en vei) og ca 800 høydemeter fra fotballbanen i Botnhamn og til Astritinden. Løypa er litt sånn cirka tegnet inn siden turen skjedde i de dager Garmin var kryptert tilbake til steinalderen.
  22. Det er sjeldent jeg blir akutt forelsket, men dette er pina meg noe av det bedre jeg har brukt i nyere tid! Rett og slett helt fantastisk
  23. Jeg videreformidler reaksjonen til en av naturoppsynet i Femundsmarka nasjonalpark da jeg sendte linken til videoen til ham: "Men jøye meg. Det er det verste jeg har sett. Jeg anmeldte en for et par uker siden, men dette overgår hogginga hans." Jeg har kontakt med flere som driver oppsyn i Femundsmarka og benytter meg selvsagt av disse skulle jeg oppleve eller se tilsvarende.
  24. Bæråsen er et område som vi er mye på tur - året rundt. Børgefjell (som er rett i nærheten) er så utilgjengelig i forhold, mens dette området er lett tilgjengelig. Jeg har akutt behov for å få gått en skikkelig dagstur for å få i gang pusten litt. Hva kan vel passe bedre enn 16 km over dette området? Fortsatt lysegrønne blad på bjørka og nesten vårlig enkelte steder her oppe - på ca 600 moh. Fantastisk turterreng - og det er godt fiske i disse vatna. De ligger som en perle på en snor langs hele dette området. Nord for vannskillet har noen satt ut røye, så der er det mer småfisk enn lenger sør i fjellområdet- Flott fiskerbu/gjeterbu. Legg merke til snomengdene i kappfjellet i bakgrunnen. Ikke rart at vannføringen i Vefsna er høy enda. Bæråsen til venstre - Fiplingdalen til høyre. Jeg velger å gå ryggen bortover - ryggen som jeg så ofte ser i mot fra hytta vår nede til høyre der. Simskardmyra til venstre og i det fjerne øvre Fiplingvatn og bak der Majavatn osv. Begynner å gå først kl 12, og er fremme nede kl 19. Fin årstid gjennom et fantastisk område.
  25. Har vært mange våte turer i sommer, men det er egentlig ganske hyggelig å sitte tørr under tarpen med nykokt kaffe og skolebolle og høre på regnet som plasker. Mot alle odds fikk jeg Eiriksvann for meg selv i går, siste lille overnattingstur før ferien er over.
  26. Takk for tilbakemelding. Ferien er over for i år,men tar med meg turforslaget videre. I år så ble det Rondane. Kjørte til Smuksjøseter og parkerte. Gikk en times tid mot Per Gynt hytta. Her hadde vi camp og fikk mange flotte turer. Yngstefrøkna var eneste som fikk fisk. Skulle ikke mer til enn at det ble innkjøp av egen fiskestang da vi kom hjem. Ble noen flotte dager i fjellet som hadde alt av vær. Fra tindrende sol til regn,skudd og snø. Selv med varierende vær så ble hele familien hektet på friluftsliv. Er allerede i gang med planleggingen av neste utflukt.
  27. En uke var satt av til «Gutta på tur» En kompis med bikkje og meg selv. Første etappe var Fagerfjell/Blefjell hvor vi lånte hytta til tanta mi, som ligger ved skisenteret. Jeg har vært der noen ganger så er «halvgodt» kjent i høgget, og vært på/ved bl.a. Store Ble, Åklinuten, Brørsteinan, Sigrids/-Eriksbu, Gunnulvsbunatten og Juvsfossen for å nevne noe, i tillegg til «ekspedering» ved de store vanna nede på «flata». DAG #1 Vi kom opp utpå formiddagen på mandag, pakka ut og spiste en kjapp matbit før vi satte kurs mot Gunnulvsbua, via Grøtebua. Jeg vet at dette er et MEGET bløtt område (bortsett fra tørkesommern 2018) , så bløte støvler var jeg forberedt på. Fin utsikt fra toppen av skiheisen, stilig å se mot «gamle kjente» som Jonsknuten, som vi var på i fjor (og jeg selv var på for året før) og Åklinuten. Måtte vade rett før Gunnulvsbua, det har jeg ikke gjort før, men det gikk selvsagt fint. Oppe ved «bua» var det lunsj, før vi gikk opp Dølen til Flesbekknatten, og ned igjen til «bua». Fortsatte på Gunnulvsburunden mot Ljøsbuvanna og alpinbakken, og ned til hytta. Fint vær, og temp. Noen dråper på toppen, men ikke noe å bry seg om. Fajitas til middag i sola på terrassen. Terningkast 10 til første dag. Rute i Sportstracker: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c62598b6f307b1fc3ec0f Alle bilder fra turen: https://drive.google.com/drive/folders/1t-xMd0AoDU_BT7ugJdCQoJQaVmba5ws1?usp=sharing DAG #2 Jeg hadde egentlig tenkt Åklinuten via Eriksbu, men kult om vi kunne gå til en sted jeg ikke hadde vært før, så vi kjørte da til P-lass ved Butjønnsetra, og hadde Viermyrnuten som mål. På veien dit går man forbi Ormehogg og «den hvite hesten». (ikke skjønner jeg hvordan den har fått sitt navn, ser mer ut som en dromedar fra en vinkel fra oversiden, men stilig er den). Bratt men lettgått, og tidvis bløtt. Stilig å se en annen gammel kjenning, Gaustatoppen i det fjerne når vi nærmet oss toppen. Pasta med skinke ble kokt opp på min elskede JetBoil, med utsyn mot Kroktjønn før det bar ned igjen til bilen. Et par små runder med litt haggel, ga ingen demper på en ellers nydelig solfylt dag. På veien tilbake, stoppa vi på Blåberg, tok en is, før vi tok en kjapp tur bortom Juvsfossen, en utrolig stilig og vakker naturperle som anbefales om man er i området. Veldig enkelt å komme til, og meget barnevennlig. Atter en terningkast 10-dag ble avsluttet med en bedre middag i sola på terrassen Ruter i Sportstracker: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625abff81056bff5750c og https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625aea6b7336c7973cb1 Alle bilder fra turene: https://drive.google.com/drive/folders/12FT6uNNM58ZQgw_f-chl81YqCX-U-s-j?usp=sharing GPX-filer Dag #3 Dette ble en hviledag med det vi kunne ta med oss av snacks på veien langs Lågen, mot Geilo og over mot Hardanger. Det ble litt fotostopp ved tre stavkirker på veien opp mot Geilo, før vi rullet ut på vidda. Vi stoppa ved Sysendammen, et mektig stykke ingeniør og byggekunst. Det er jo en inngripen i naturen, men det er nå engang gjort, og det på en fin måte som ikke skjemmer omgivelsene så alt for mye mener nå jeg. Neste post var Vøringsfossen. Først et stopp på toppen, så vi kunne skue utover, samt ta en vaffel, før vi trilla ned til nedre P-plass, og gikk inn til fossen. Vi lot bikkja få hvile i bilen på denne turen. Vi gikk så langt inn det var forsvarlig å gå. Vøringen er mektig sak, mye krefter i sving der. Stilig å komme så nær. Ferden videre mot dagens mål, Lofthus med middag i Kinsarvik (ELENDIG service på campinga, så da ble det burger og pølse på Esso). Vi kjørte opp til folkehøyskolen i Lofthus, hvor jeg gikk for 20 (!!) år siden (tiden flyr). (Den gang var jeg definitivt IKKE en glad vandrer. (å gå var noe man måtte gjøre for å komme seg til butikken) Utrolig godt å få se igjen skolen etter så mange år. Planen var å parkere der, å sove i bilen, eventuelt ved idrettshallen i Kinsarvik, men vi så litt på kartet og fant en vei som gikk langt oppe i lia. Vi kjørte opp dit, og «fant» en p-plass, (vi visste ikke at den var der). Da var valget enkelt, så da sov vi der. Dagens tur: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625a318e917c95f81acd Dagens bilder: https://drive.google.com/drive/folders/1bqoB_-WePoJ8_xpom20X5TnQ6siDu4_r?usp=sharing Dag #4 Vi hadde sett for oss tre netter på vidda, med både transportetapper og kortere utflukter fra camp. Dette ville bli min første telttur på fjellet, kompisen er en erfaren fjellcamper. Vi satte kursen opp mot Munketreppene og Nosi og videre inn på vidda. Vi hadde sikta oss ut Grubbeskarvotni som første camp. Det er nokså bratt og brutal start, men for turvante karer med god kondis, bø det ikke på noen problemer å rusle oppover til toppen ved Rjukende, hvor vi ble møtt av noen koselige geiter, som heldigvis ville ha litt kos. Nå har jeg vært litt på ulike fjellturer de siste åra, så jeg hadde jo en idé om hva jeg ville få se, men det er jo uansett ett utrolig vakkert landskap man skuer utover. Litt nedtur at der vi hadde sikta oss ut var dekket av snø, og ikke så teltevennlig, men vi fortsatte en liten stund til, og fant et PERFEKT sted, langs elva ved Myrtakliev, så det gjorde ikke noe. Rigga oss til, og spiste etter hvert litt middag. På turer mer en to netter sverger jeg til Real, for å spare på vekt/volum, og Real er faktisk ganske så godt, ikke fordi man er sliten og ville spise hva som helst, men det er faktisk ikke så ille som folk skal ha det til mener nå jeg. Mange gode smaker, eneste «problem» er at det ikke metter nok, så en avokado med smørost (jepp det er digg) er en fin forrett og nøtter til dessert, så er man i mål. En liten kveldstur oppe skjæringa før det ble et par runder med Yatzi og krype ned i posen. Sol hele dagen, shortsvær og topp stemning, da blir det terningkast 10 igjen. Turene i Sportstracker: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625bba79ee70f65a14f5 (batteri gikk tomt like før camp) og https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625b8043d24161d3a696 Alle bilder fra dagen: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625b8043d24161d3a696 Dag #5 Planen nå, etter å revurdert og omgjort planer flere ganger siden starten, var gå tilbake mot Solbjørg/Opesjovatnet slå camp der til søndag, og ta kortere utflukter til nærliggende topper (vi elsker toppturer). Etter litt leting fant vi, igjen, den PERFEKTE plassen, ved utløpt av Opesjovatnet. Rigga oss til, enkel tomatsuppe med egg (og nogo attått) til lunsj, før vi satte kurs mor Middagsnuten. Flott utsikt mor Lofthus og Sørfjorden. Fint å se fra denne siden og over mot Rjukende. Her var det også dekning på mobilen, så da sjekket vi YR, og der stod det at vi IKKE skulle bli til søndag, så da ble planene lagt om igjen. Veldig geit å være fleksibel. Gikk tilbake til campen og nøt en herlig Real-middag, og slækka i sola. Men vår firbente venn begynte å oppføre seg litt merkelig. Virket litt redd/utilpass og hadde det ikke så godt. Jeg gikk en da en liten runde for å se om jeg kunne finne et sted med dekning, men ville ikke gå for langt, tilfelle det skulle bli verre. Da jeg var tilbake hadde kompisen funnet ut at vi måtte avbryte, komme oss til et sted med dekning og få ringt veterinær. Kjapp nedpakk av utstyret ble gjort, så putta han dyret i sin sekk, og jeg tok med noe mer enn jeg hadde båret til nå, og vi gikk mot Rjukende hvor vi visste det var dekning. Ganske høy fart til å ha enda tyngre sekk en jeg hadde, og kompisen med sidetungsekk med bikkje. Greit å være i god form. Bikkja titta ut av sekken, og så ikke ut til å ha det alt for ille der han titta ut. Vel framme ved kanten av vidda, og dyret sluppet fri, virket han piggere, heldigvis. Han var nok sikkert ganske sliten, selv om han vært med på mange fjellturer og er en meget sprek liten tass. Vi bestemte oss da for å dra ned til bilen og tok farvell til vidda for denne gang. Når bikkja vet vi er på vei tilbake mot bil/hytte/telt er han alltid ganske ivrig, så det var han som ledet an siste biten ned. ,det var jo et godt tegn, da var han i hvert fall ikke alvorlig syk, slik som vi trodde et par timer tidligere. Vel framme ved bilen, ble det litt mat før vi takka av for kvelden. Det viktigste var at bikkja nå var seg selv igjen. Vidda står der til evig tid, og med tanke på hva vi hadde opplevde denne uka, så var det absolutt ikke noen nedtur å avslutte før vi hadde tenkt. Turene i Sportstracker: https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1d503f113c4c01bf9fdda8,, https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625b458a1e4f6c7002ea, https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625cbff81056bff5750f, https://www.sports-tracker.com/workout/tullball520/5f1c625c458a1e4f6c7002ec Bilder fra dagen: https://drive.google.com/drive/folders/1qmFrEA5Gl4B7bqhdraX5wKEoc0XBTcPv?usp=sharing Dag 6# Vi rulla ned til brygga i Lofthus og tok frokosten der, før vi satte kursen hjemover over Haueklifjell. Med drøye 7 mil på disse dagene, og mange av dem full oppakning, og ganske mange høydemeter var det godt med rolig dag i bilen over fjellet, og komme hjem å få pakket ut og ha hele ettermiddagen til å la minnene synke inn, mens man hvilte skrotten. Mange inntrykk og fine opplevelser i godt selskap, en uke jeg aldri vil glemme. Jeg skal definitivt ha flere teltturer på fjellet, men er fortsatt mest glad i Marka, (bl.a. p.g.a tilgjengeligheten og litt mer stabile værforhold) Vårt neste mål er Galdhøpiggen før sesongen er over, om været matcher med timeplanen. Track1.gpx Track2.gpx Track3.gpx Track4.gpx Track5.gpx Track6.gpx Track7.gpx Track8.gpx Track9.gpx
  28. Som ivrig, ustemplende Kjentmannsjeger med en haug med bøker (ikke nyeste), og lagt samtlige inn i GarminBasecamp på PC og GPS, har jeg i en del år hatt Hurum på lista. (men det er jo så utrolig mange andre steder å farte rundt, så dessverre blitt litt oversett) Hadde en tur i Svelvikmarka, ferje til Verket og gikk over Knivsfjellet (KM-poster) til Holmsbu og Kyststien tilbake i fjor, og hatt et par turer rundt hele Hurumlandet på landeveissykkel, det er det jeg har sett av Hurum. Nå var turen komme for å ta minst tre, helst fire poster av ulik årgang på nord-øst delen av Hurum. Gjorde en avtale med en fra forumet her, så vi møttes ved Sætre, og kjørte opp til P-plass ved Sem, og gikk opp til Stikkvannskollen. Skikkelig nedtur at trappa til tårnet var tatt ned. Hvor farlig kan det være å gå i det tårnet? Har gått i tretårn som har vært ganske lugubre uten å bli skada, men men. Første post var unnagjort. Neste post var syd på Stikkvannskollen, så vi gikk litt på noen stier, og litt off-pist og kom da fram. Da foreslo turfølge at vi kunne stikke ned til Milorg-hula i Vestre Askedalen. Vi gikk bratt ned mot Sæterpytten, og det var utrolig frodig i fin vegetasjon og stilige berg/fjellformasjoner. Sånne steder er det vanskelig å ta bilder som viser hvordan det faktisk er. Absolutt verdt en tur. Vi kom fram til hula, en herlig skjult skatt som jeg er veldig glad for at jeg ble vist. Nå har jeg noe å vise fram til andre. Vi gikk opp igjen til tårnet, og turfølge dro hjem. Veldig hyggelig dame Jeg spiste da matpakka, og satte kursen for dagens tredje post, Bjønnåsen. Gikk mot Stikkvannshytta, og fulgte grusveien et stykke, før jeg tok snarveien, rett/bratt opp til Bjønnåsen. Jeg DIGGER «vertikal lyng-krabbig/klatring» for å komme til topper. Bjønnåsen var et utrolig vakkert skue. Koselig hus, fint langt gress, et par putter og en haug med sauer. Jeg har så lyst til å klappe dem, og fikk så vidt rørt litt på en som kom luskende, men de er dessverre for redde. (Dumme dyr assa😝) Droppa plan om den fjerde posten på Gleinåsen, men det gjør jo ikke noe. Jeg MÅ tilbake til Hurum. Gikk grusveien ned mot Hesthagdammen og mor Grønsand og ned til fjorden og fulgte Kyststien rundt via Kinnartangen og veien videre tilbake til Sætre hvor jeg ankom i dag tidlig. Herlig å høre live Beatles-musikk fra et utested, det var en fin avslutning på en helt SUPER dag. Ca to timers busstur hjem igjen, (hva er vel 2x2 timer med buss når man får oppleve det jeg gjorde?) Tidvis litt grått vær, litt koseregn og vind, ganske perfekt turvær egentlig. Atter en terningkast 10-tur.
  29. Fra en fisketur i går - Jeg droppa fiskinga på slutten og tok heller bilder Tatt med Canon 5D mkII og 70-200mm f2.8L IS mkII (1/320s - f2.8 - ISO100 - 105mm) Fluefisker: @Michal Wallentinsen
  30. På mitt barndoms fjell. Ikke særlig høyt men flott er det fortsatt. Tore
  31. Uansett. Anmeldelse er levert! Hva det nå måtte koste turbloggeren...
  32. Tok turen ti Norefjellstua og gikk tur/retur Høgevarde. Var litt surt og halvveis ble det vått (ikke direkte det som var meldt...). Men fikk sett to flokker med reinsdyr, både på turen opp og turen ned. Og på vei ned til Noresund fikk jeg sett denne flotte Bifrost-broen. Æsene har besøkt Noresund i dag.
  33. Jeg tviler sterkt på at man hadde fått vernet området hvis ikke grunneier hadde fått beholde bruksrettigheter og det er _mange_ grunneiere på Hardangervidda (det er blant annet mange sameier, og disse er listet opp i verneforskriften for Hardangervidda nasjonalpark), så hvis man bare skulle vernet statens areal hadde nasjonalparken blitt vesentlig mindre. Det er jo slik at disse arealene var/er en viktig del av ressursgrunnlaget for gården, og eiendomsretten er vel ikke noe som ble bestemt av Høyfjellskommisjonen, det var vel primært et organ for å løse eiendoms-tvister mellom staten og private. Eiendomsretten er vel nedfelt i grunnloven og nei, det er faktisk ikke noen forskjell på om man eier hage eller om man eier noen tusen mål utmark .. vel, bortsett fra at det er litt vanskelig for hvermansen å påberobe seg allemannsrett i en hage da. Jeg skjønner ikke hvorfor det er noen urettferdighet involvert her, det er fullt mulig å kjøpe seg landbrukseiendom med utmarksrettigheter hvis man har den interessen. Man må selvfølgelig forholde seg til alle de andre morsomhetene som ligger i det å eie landbrukseiendom som bo- og driveplikt og slikt men aldeles ikke umulig. Hadde det vært helt klin umulig å bli grunneier så kunne jeg jo vært enig i at det hadde vært noe urettferdig.
  34. I lys av denne kronikken på NRK: Fjols til fjells tenkte jeg det kunne være interessant å diskutere denne påstanden litt. At allemannsretten har gått til hodet på folk altså. Har den det? Selv er jeg veldig glad vi har allemannsretten, og den må vi verne om, men det forutsetter jo at folk kan oppføre seg. Jeg må jo si meg enig i at inntrykket er at endel er vesentlig bedre oppdatert på rettene sine, enn pliktene. Vi har jo sett utallige eksempler på at folk tar seg til rette, forsøpler etc. både på andre folks eiendom og i verneområdene våre. Hva skyldes dette, og hva kan gjøres for å endre slike dårlige holdninger? Joda, informasjon, informasjon og mer informasjon må selvfølgelig til, men man skulle jo tro at det for de fleste var opplagt at man lukker grinder man må åpne for å gå gjennom og at søpla ikke forsvinner av seg selv .. Så har allemannsretten gått til hodet på folk og tror folk at allemannsretten er uangripelig slik at man bare kan ture frem som man vil? Det påstås noen ganger at allemannsretten er under press ved at det innføres begrensninger av ulik art, men er det egentlig vår egen skyld?
  35. Jeg tror ikke egentlig dette har noe med allemannsretten å gjøre, men heller manglende oppdragelse og folkeskikk hos en betydelig del av befolkningen.
  36. Kanskje det minst spennende bildet på lenge, men jeg fikk knipset Jupiter med månene Io, Europa, Ganymede og Callisto i kveld og måtte bare dele den opplevelsen. Sony A6000 med 55-210 linse. Tatt på 210mm, beskjært, digitalzoomet og fikset på i RawTherapee. Lite og ingen erfaring med nattehimmelfoto.
  37. Satte meg et meget lite mål for helgen: gjøre noe, ikke sitte inne HELE helgen. Fredag ettermiddag var jeg på Kvikneskogen (Tynset kommune). Parkerte rett ved Rv3. Blåste opp packraften og gikk 3-5 minutter til et vann. Fiskestanga ble også med. Fiskekort kjøpt på Inatur til 90 kr. Padlet opp en stillegående elv med flere "svinger" mens jeg fisket litt. Tok ikke lang tid før jeg fikk fisk. Men før jeg begynte å sveive inn, begynte jeg å lete i sekken etter en pose (legger ikke fisk direkte i packraften). Da jeg hadde fisken ved siden av packraften, skulle jeg prøve å ta bilde siden den var av grei størrelse, men akkurat da jeg tok opp kamera, fant den det godt for å stikke av. Kom til en ny sving, og ca. 20 meter fra meg, så jeg noe i vannet som rørte på seg. Forstod ikke hva det var med det samme. Fikk raskt tatt opp kamera, og knipset et bilde. Det ble et skikkelig høyt plask, og den forsvant under vann. Alt skjedde veldig raskt. Må innrømme at jeg ble litt skremt med det samme. Satt og kikket rundt i noen minutter. Men så hørte jeg et nytt smell/plask, da var den kanskje 70-80 meter lengre oppe. Bestemte meg for å ikke padle videre oppover, men begynne på turen tilbake. Fisket meg tilbake, ble masse småørret. Etter hvert begynte packraften å bli veldig slapp, og svært mye mygg. Da var det på tide å komme seg på land. Da jeg var tilbake i vannet der jeg start, så jeg en elg. Den stod og kikket på meg i flere minutter, mens jeg kikket på den. Den fortsatte å spise, og spaserte sakte ved vannkanten. Slo opp teltet rett ved bilen. Veldig dårlig plass, med en del bråk gjennom hele natten fra veien. Neste morgen kjørte jeg noen minutter til der det er skiltet med Klebersteinsbrudd. Bomvei, 50 kr, betaling med Vipps. Kjørte opp på fjellet. Lørdagens mål var Store Børsjøhø. Stor-Børsjøen Høyre side er vell Tylldalstoppen/Tron. Lengre bak tror jeg det er Nordre-, Midtre og Søre Sølen. Men mulig jeg tar feil. Børsjøhøgruva Et hull. Tilbake på toppen, før jeg startet turen tilbake.
  38. Fredag til lørdag med gode opplevelser. Det er selvsagt mange grunner til at jeg går tur til Blåfjellenden omtrent en gang i uka. At turen «bare» er 8 kilometer og at det tar omtrent 2 1/2 timer er en grunn (eller muligens to grunner?). Utsikten nedover Fidjadalen er en annen god grunn. Den er virkelig noe å få med seg, både i flott vær og i regn. Den er også helt forskjellig om sommeren i forhold til vinter. Begge verdt å få med seg. For egen del, synes jeg det er virkelig kjekt å treffe nye folk i heia. Det er alltid noe å få med seg. Alle har noe å fortelle. Enten om fjell og tur, eller erfaringer fra jobb eller fritid. Noe nytt er det alltid. Av og til, når alt klaffer, været er bra, temperaturen rett, og jeg er alene, får jeg anledning til å sitte på terrassen og beundre utsikten, helt for meg selv. Det er langt mellom slike stunder hvor alle problemer er langt vekke og hvor jeg bare tenker på småting. En slik «opplevelse» fikk jeg – ganske gratis på fredagskvelden. Det er bare å ta turen til Blåfjellenden – 2-3 timer, med sekk innholdene mat og utstyr for en overnatting – 10-12 kilo. Helt enkelt og greit, så har alle samme mulighet. Nå er det jo greit å andre «unnskyldninger» for å ta til heis. Som tilsyn på en turistforeningshytte har jeg alltid et ærend innover til hytta. Den siste tiden har oppgaven vært å få på plass smittevern utstyr, som engangshansker, klorin og lignende. Det måtte bli en tur denne uka også. Og YR var rimelig klar på at det var fredag – lørdag som var best. Denne gang fikk yr rett. Det var litt skyer, men for det meste sol innover. Litt kald vind fra nord, men det var helt greit å gå med kortarmet bluse. Jeg fikk noen hyggelige timer for meg selv på hytta. Ikke helt alene forresten. Det kom en kar opp Fidjadalen – springende, og han skulle videre til Hunnedalen. I full fart. Nå var det andre folk i heia også- Et par karer ville prøve å fiske i Djupavatn, og jeg traff en annen kar som var på vei mot Fossebekktjødnet med både slukstang og fluestang. Selv om det ikke var folk på hytta da jeg kom, så ble det etterhvert flere på hytta. Det kom fire jenter. Alle etter åtte på kvelden. Ut over kvelden og natten, stilnet vinden. Det ble klar himmel, og pytten utenfor lå speilblank. En kveld som jeg bare av og til får oppleve. Morgenen kom med kjempeflott vær. Jeg hadde det ikke travelt, men gjorde rent og pakket sekken. Det var folk i heia. Det kom to stykker tidlig. De var på dagstur. Det kom en dansk familie, som også var på vei mot Hunnedalen. Jeg snakket med flere på veien tilbake. De fleste var på dagstur. Likevel var jeg stort sett alene i heia. Selv om stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen er populær, er det aldri «trengsel». I det jeg kom over de høyeste bakkene, så jeg skyer og grått vær i sør. Det regnet som YR melde ville komme senere på ettermiddagen. Jeg lapp unna uten en dråpe denne helga. Les hele artikkelen
  39. Flott vær inn, regn tilbake. Det er helt greit å ikke ha faste plikter. Uten en jobb å gå til, er det mulig å bruke mer tid på å følge med på YR. Lørdag regnet det – hele dagen, men på søndag skulle det bli noe bedre vær. Med litt sol, men også regn ut på ettermiddagen. Det måtte bli en søndagstur, men hvor skulle turen gå. Broderen var ikke å få tak i. Han var muligens på hytta og ikke klar for søndagstur. Jeg tenkte på flere alternativer, men alle var i lavlandet, og helt litt for korte... Jeg gikk og tenkte på muligheter, langt ut på dagen, nevnte jeg for Bestyrerinnen at hadde jeg bare kommet på det litt tidligere, så hadde det passet med en tur til Sandvatn. Svaret var at det er lenge lyst og jeg burde bare komme meg avgårde. En tur fram og tilbake til Sandvatn, har vært en vanlig søndagstur i mange år. Det er omtrent 8 kilometer inn til Sandvatn, og dagsetappen blir derfor i underkant av 16 kilometer. Normalt en «grei» dagsetappe, men ikke for tung og lang når sekken kun inneholder utstyr og mat for en søndagstur. Det står tre timer for turen, men det er rimelig greit å komme inn litt kjappere. Er formen grei og turen inn ikke har vært for «hard», så går det fortere tilbake. Det var andre på tur denne søndagen. Jeg gikk forbi to jenter på vei innover, og det kom en god del folk imot på vei tilbake. Det vil være en del folk som overnatter. Jeg ble også tatt igjen av en kar. Han satt på terrassen da jeg kom til hytta. Vi fikk en kjekk prat. Det var også to par å hytta. De hadde egentlig tenkt å ligge i telt, men været på lørdagen overbeviste de om at det var bedre innendørs. De brukte kvelden til å tørke utstyr og klær. Da jeg kom holdt gjengen på å pakke for turen mot Lortabu. Noen kostet gulvet, mens andre var i gang med å vake. Det var virkelig kjekt å se at hytta ble skikkelig rengjort. På vei innover gikk jeg å lurte på hvor mye snø det ville være igjen. Det lå fenner på de vanligste stedene, og de var omtrent så store som de jeg vanligvis finner en måned tidligere. Det har vært mye snø i heia, og fonna som vanligvis ligger lengst, kan bli liggende til den nye snøen kommer. Omtrent som i 2015. Det var flott vær på vei mot Sandvatn. Sol og varme, men i det jeg fikk se hytta, dukket det opp grå og triste skyer i nordvest. Det var varmt, med 14 grader på terrassen, men bøyene som YR hadde nevnt ville antakelig bli jevnt regn. Hjemturen ble adskillig tristere enn turen inn. Jevnt regn. Heldigvis kom trekken bakfra, og det er alltid bedre med regnet bakfra enn i ansiktet. På vei oppover bakkene, gikk jeg og kikket etter fjelltjæreblom. På et par svaberg, er det mulig å finne denne flotte planten hvert år. Jeg så ingen på vei innover, men på returen fant jeg flere blomster. Kjekt å se, nærmest «gamle» venner. Jeg var både våt og litt kald da jeg sto på parkeringsplassen, men egentlig godt fornøyd med meg selv. Det ble en tur fram og tilbake til Sandvatn dette året også. En skikkelig flott tur, selv om det kom regn på tilbakeveien. Les hele artikkelen
  40. Hei, Som ny valpeeier er nok jeg en av de som går på det meste. Dyrt er det men utstyr må man ha. Jeg bruker mye tid på turutstyr og kvalitet til meg selv og hvorfor skal jeg tenke ulikt til hunden bare fordi jeg kan. Har en cocker spaniel og har kjøpt klippeutstyr til den store gullmedaljen. En saks av god kvalitet er lik 1000 nok og det må man jo nesten ha. En klippemaskin koster fort 3000 nok og det må man ha. Jeg jeg må nok skjerpe meg litt men lett er det ikke. Og man er tilbake til den originale problemstillingen om kvalitet og pris. Altså er det sammenheng mellom pris og kvalitet? Testet et nytt billigtelt nå i helga og makan til dårlige greier har jeg aldri eid. Men jeg testet også gassbrenneren fra biltema til 300 nok og den fungerte utmerket. Hund er morro og jeg synes det er fantastisk å være eier av en valp som etterhvert skal bli verdens beste turkamerat. Mvh Tore
  41. Jeg klarte å få til 11 dager i vakre Femundsmarka i sommer før jeg måtte hjem. Jeg klarte til og med å kaste opp hele 9 ganger. Det var litt av en tur!
  42. men visst dette viser seg og være i regi av en eller annen skole så burde kanskje oppsynet ta en telefon dit også.. for om detter er ei linje som har noe med villmark og gjøre så burde første time være og orientere seg om regler i en nasjonalpark..
  43. Hei! Jeg ble litt inspirert av denne tråden, så i dag laget jeg meg et eget primusunderlag av en aluminiumsplate. Den skal slankes litt mer på vekt ved at jeg skal bore litt mer i den. Det er gjenget hull slik at skruene (laget av aluminiumsnagler som er gjenget) kan flyttes slik at det kan lages til fester til andre brennere også. Her er litt bilder fra prosessen: https://photos.app.goo.gl/KBjnrg5D7QjNSS6f8
  44. Kudos til deg! Det er så synd med slike folk på fjellet
  45. At ikke alle turer er instagrammateriale, er dagens fisketur i Trysilfjellet et godt eksempel på. Det ble en heller kortvarig affære, da jeg presterte å skli i båten, slik at jeg havnet i vannet... Var heldigvis på grunna, så slapp å kave for å komme meg oppi båten... Om ikke annet, så fikk jeg testet at vesten fungerte som den skulle Ikke ble det fisk til kveldsmat, heller, siden turens eneste fangst fikk lov til å svømme videre for å få vokse seg større...
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+02:00


Kommersielt samarbeid: Rabattkoder og sporingslenker

Fjellsport Fjellsport

Milrab Milrab

Skitt Fiske

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.