Vinnerliste

Fra Sørlandet! Hytteferie er ikke feil! Ønsker alle FFere et riktig godt nytt turår som kommer! Kanskje ses vi der ute!

Nytt år - nye muligheter 🥳, eller er det egentlig det🤪. - Nok en skøytetur. Snøen har ikke kommet enda! Sol i pausa🤩 Da ble det 2 skøyteturer i dag. Det har blåst opptil 15 m/s i natt. Og rundt null grader. Så isen er i endring og det er meldt snø. Da. Gjelder det å finne ut hvor vi kan gå! Når snøen kommer går vi blindt. Konemor på del 1. V stil på skøyter anbefales ikke i overis! Startet sesongen med et magaplask 🥶. Knebeskyttere, albumebeskyttere og hjelm hjelper 😇.

Pga dekning, så popper nyttårsaften ved Ulevann opp. Landa på Svarvestolen i dag, første nyttårsdag. Ved nordenden av Glitre. Litt tøft for fotan med skogsveier og frossen mark...og godt over 20 på ryggen. Lærer aldri...men Trim for Eldre. Aktiv skøyting på isen...var jevnt over 20 cm tykkelse. Riktig godt nytt år!

I dag fløy det en liten spurveugle inn i vindusruta, mens jeg enda var i julepysjen! Den ble liggende i snøen, og med bikkja løs ute sammen med ungene, måtte den hankes inn. Etter litt varme og omsorg i yttergangen, fløy den videre til nærmeste busk. I buska poserte den på et vis bare ugler kan posere! Var det et lite takk? Flaks for meg fløy den opp i nærmeste busk, og poserte så flott som bare ugler kan gjøre! Litt småkjipt fotolys ga en del forstyrrelser, men klarte å redusere noe av dette i Lightroom. Nå flyger den videre inn i 2026! Godt nytt år alle sammen! 🎆🎉

Om du sett deg litt meir inn i hans fagbakgrunn, vil du oppdage at han ikkje er ein fagmann på hjortevilt eller viltforvaltning. Å kalle han for en fagkapsitet framfor andre som har via livet til å tileigne seg kunnskap på feltet, på same vis som han har tileigna seg kunnskap på infeksjonssjukdom og zoologi relevant for infeksjonssjukdom og tropemedisin, vert i mine auger heilt snodig. Han må gjerne ytre sine meiningar, og andre må gjerne vere samde, men å tillegge det tyngde på bakgrunn av at han signerer misvisande og out of place titlar i eit kvart stykke han skriv, vert feil. Det er også verdt å notere seg at han er generell motstandar av jakt, og går inn i dei fleste diskusjonar rundt viltforvaltning med sin agenda om at all jakt burde vore forbode. Blir litt som når Berit Nordstrand overalt vert omtala som lege i same åndedrag som ernæringsråda hennar vert omtala....Ho er lege med spesialisering innanfor farmakologi, rus og avhengigheit.

Romjulsmandag, nydelig sol og flott å gå på barfrosten. Det ble en tur i ganske-nær-området for å slippe lang reise. Krysset kommunegrensen Oslo/Bærum og rastet ved det som er Oslos vestligste vann, Store Hvitsteinvann, 348 moh. Pinnebrenneren sørget for varmt vann til lunsjteen. Solo Stove: Flott rasteplass - eller for overnatting:

Link til artikkelen hvor en pilot på redningshelikopter gir sine råd når han nå blir pensjonist!

Mye god lærdom i denne videoen. Det er bare så alt for lett å ødelegge disse døde furutrærne. Det er faktisk et krav til skogbruket at trær som har vært døde mer enn ett år ikke kan hogges.

Arkivfoto fra Island. I konkuranse med naturen . Crux-en har vært med på noen kontinenter nå, neste NZ.

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Ikke helt avslutningen på turåret som jeg hadde tenkt, men det blir det aldri heller. Jeg siktet meg inn mot 100 utenetter for året, og det hadde gått om jeg ikke fikk influensa siste helgen før jula, og en litt avkappet romjulstur. Jeg får nok ikke den sjansen igjen så mange ganger i livet. Fornøyd med 96 uansett for året! For siste tur nå i romjula måtte det selvfølgelig også komme et voldsomt uvær. Vel jeg skulle ut uansett! Jeg gikk fra Fagerheim til Krækkja, siden det virket som på snøkartet at det skulle ligge mest snø den retningen. Fremdeles litt stusselige snøforhold på Hardangervidda, og absolutt ikke noe bra snø å sikre teltet i. Værmeldingen fortalte om vindkast på 25-27-32 ms i kastene utover natten og neste morgen. Jeg la meg bak en stor container ved Krækkja turisthytte. Værmeldingen traff ikke helt på vindretningen, så containeren gjorde ikke så mye nytte for seg som jeg håpet. Jeg var uansett ganske klar på at leir _måtte_ brytes før det verste uværet på morgenen. Enten for å gå i været eller for å søke tilflukt et annet sted. Jeg landet på det fornuftige sistevalget. Etter en kjapp rekogneseringsrunde kvelden før det dro seg til fant jeg ut at det ene lille vindfanget på Krækkja var ulåst. Det ble fluktplanen da jeg etter noen få timer søvn i 05-tiden fant ut at nu er det dags, og teltet begynte å kjempe skikkelig mot en litt skråstilt vind som ifølge Yr da lå rundt 18(25) ms. Ganske uryddig og hektisk nedpakking av telt, men som alltid god trening. Ingenting ødelagt, men jeg presterte på idiotisk vis å miste teltposen til vinden, og den var langt bortevekk før jeg rakk å blunke... Så om noen finner en DCF teltpose et eller annet sted Sør-Øst for Hardangervidda kan det være min... Det ble noen kummerlige timer på gulvet i vesle vindfanget på Krækkja. Der var det ikke tett, så jeg ble passe føyket ned der jeg prøvde å få noen timer på øyet i jervenduken og på liggeunderlagene. Først i 11-12 tiden hadde det løyet passelig nok til å bevege seg ut. Med en form som ikke var helt på topp fremdeles etter sykdomsrunden tok jeg turen tilbake bilen og avsluttet turen istedenfor å ta en natt til. Det er fint å kjenne at man lever litt i blant, men jeg klarer meg fint uten 30-tallet i vindkast på tur sånn ellers! I hvert fall når man ikke har mulighet til å grave seg nødbivuakk!

Lovlig seint, men takk for innspill alle sammen. Kan nevne at det ble 3 dagerstur med den vannslangeløsningen i front. Fungerte egentlig helt perfekt. Så for meg jeg måtte mye bak og "re-plassere" det oppsettet, men det lå stabilt og beint hele turen. Traff forøvrig veldig bra på lengden også. Hadde halvpakket telt, og så bedding med innhold oppå der igjen, men var absolutt ikke topptung, og pulken velta aldri (Hardangervidda riktig nok, men likevel). Hadde såpass tunge ting (fuel, brenner, mat, repkit etc) nederst og bakerst i pulken så det var aldri et problem. Noe annet som fungerte meget bra var disse IKEA-posene med glidelås til 39 kroner istedenfor sånn pulkbag til omtrent en tusenlapp. 2 slike passa perfekt oppi en Expedition 168 pulk. Da hadde jeg 1 stk med mat og ting og tang jeg tok inn i teltet, og 1 som lå igjen i pulken og skapte tyngde gjennom natten med ekstra fuel, ekstra taudrag, tape, repkit osv.

Du har nok fått med deg de viktigste nasjonalparkene. Kan legge til Rago og Dividalen på den lista 😊 Ellers finner man ofte disse trærne i naturreservat, etter en periode med fokus på barskogvern rundt 2000-tallet. Da var det, i alle fall her nord, stort fokus på gammel furuskog. De fleste har bevaring av gammel furuskog, døde trær, gadd eller læger som verneformål. Disse naturreservatene har gjerne strenge regler for bålfyring, om det er åpnet for det i hele tatt. I våre områder står det gjerne "bålfyring er kun tillatt med medbrakt brensel på oppmerkede båtplasser ". Veldig bra at Monsen retter fokus mot dette! Han var en av verstingene når det kom til å lage store leirbål med død furu. Tror han selv har sett, med egne øyne, hvordan det kan påvirke landskapet (ref Femundsmarka). Her er forresten en tekst jeg og en kollega (han som kom på navnet Zombie-furuer😅) skrev på Rago sin Facebookside i forbindelse med nasjonalparkens 50 årsjubileum: Kjenner du til zombie-furuene i Rago? Ja, de døde trærne i nasjonalparken er faktisk fulle av liv! I hullene bor fugler, mår og ekorn. Og inne i veden vrimler det av sopphyfer og insekter. I de nordiske landene finnes det nærmere 4000 insektarter og over 2000 sopparter som lever av å spise døde trær. Mange av disse er rødlistede, da død ved har blitt en mangelvare i våre skoger. Hvorfor er det så mange arter som spiser død ved? Det er fordi veden inneholder mye energi. Energi som vi kan bruke til et kaffebål, eller som sopp og insekter kan bruke for å vokse seg store. Selv om det er mye liv i de døde furuene vil de ikke løpe eller hogge etter deg, som zombier. Og du må heller ikke hogge i dem. De døde trærne er fredet i hele nasjonalparken for å gi sjeldne arter av sopp og biller mulighet til å spise i fred og ro. Derfor må ikke de døde trærne brukes til å brenne bål. Vi har derfor lagt frem bjørk på bålplassene ved Storskogvatnet, som du kan bruke når du skal koke deg kaffe eller grille pølse. Neste gang du spiser nisten ved bjørkebålet og nyter villmarken, send også en tanke til de tusende usynlige som samtidig har sin velfortjente lunsjpause i furuene omkring deg.

Nyttårstur på Jomfruland, litt småsurt men kos å komme seg ut 😊

Da var det fullmåne 🌕 og klarvær. Blank is på Sælabonn (Tyrifjorden) gjorde at vi måtte ta turen. Deltaker nummer to – konemor – er ofte med når jeg holder kurs. Hun hjelper til i pausene og viser fram både NNN- og BC-systemene, som hun også bruker selv. MEN (heldigvis denne gangen, og ikke på en stor fellestur langt unna) oppdaget hun at BC-skøyter og NNN-sko ikke er spesielt kompatible 😂 Jeg hadde riktignok med ekstra skøyter, men uten BC-støvler ble det brodder. Flott, blank is uten snø, –7 grader og kraftig vind gjorde dette til en kort, men fin tur og lærerik 😇.

Snøen kommer 🥶, så det gjelder å utnytte tida best mulig! Da ble det en fellestur til Øyangen ved Ringkollen i Nordmarka. Meget bra is, sur vind! Turskøyter er sosialt og vi har alltid bålpause. Når turen var over fikk jeg med meg en til å se om Steinsfjorden var gangbar! Perfekt stålis 🥳, så da ble det utlyst en fellestur i morgen. For det er meldt snø ❄️

Jeg har flere pinnebrennere og lufter dem sammen eller hver for seg. Jeg klarer ikke å lande på hvilken jeg liker best (les: beholder hvis jeg bestemmer meg for å desimere bestanden). Hører gjerne andres erfaringer. Solo Stove: Picogrill: Den tredje er firkantet og vel den letteste og minste, og det beste ved den er at den er sidematet:

Ny dag - ny utlyst fellestur denne gangen for Nybegynnere på Turskøyter. Dette er ei gruppe som ofte sliter litt med å komme igang. Enten for at de er for forsiktig, og Vipps så er den fine isen borte i snø eller våren er der! Så viktig å sette av tid til desse også- ble 4 timer i dag😇. Flott is og -9 grader ved start Skøytetur uten bål er ikke bra😂. Sosialt og fint å gå på skøyter. Siste rest av kaffen ble brukt til å varme isskruen slik at jeg fikk målt isen. NVE - Varsom trenger data/info om isen. NB: Vi ble passert av 2 stk i dag i rasen fart, tok de snart igjen, førstemann tok julebadet i et kjent og veldig synlig innos. Gikk greit men de fikk en kort tur… Nyttig læring for de på nybegynnerturen med innlagt iskunnskap.

Et av første juledags delmål var å finne en spesiell julekurv i Lillomarka i Oslo, uthengt i regi av Kjentmannsmerkets venner. En førjulsreise var foretatt på www.kjentmannsmerket.org, som absolutt kan anbefales. I tillegg kunne vi logge en nærhengende geocache. Stedet kalles Angstkleiva. Opprinnelsen til navnet er uklar, mer kan leses på nevnte nettsted. Underveis møtte vi flere i samme ærend, på denne smale sti blant bratte skrenter, et stykke flott lillomarknatur. Deretter lunsj og varm drikke ved pinnebrenneren. Kjentmannsposter er forøvrig - tidvis - en stor bestanddel i undertegnedes turliv. Som geocacher; utmerket turkrydder.

Godt spørsmål! Vi har mange ulike løsninger på logistikken, fra sykkel og taxi, til haiking. I begynnelsen av turen, da barna var ganske små og etappene korte, var det nesten sånn at mannen min gikk etappene nordover og syklet sørover for å hente bilen, eller for å plassere bilen ved endepunktet. Etter hvert som vi går lengre etapper bruker vi ofte kollektivtransport så langt det lar seg gjøre, så er det taxi eller å fri til lokalbefolkningen eller haike. Vi har god erfaring med å legge ut forespørsel om transport på lokale facebooksider og betale noen for å bli hentet med tilhenger, kjøre innom og kjøpe bensin og plassere pulker og bagasje der snøen starter. Noen ganger er det ikke snø der vi stoppet forrige etappe og skal starte å gå. For eksempel da vi startet på Kopperå stasjon, måtte vi gå en del kilometer for å komme opp til snøen. Da var det gull å finne en som kunne kjøre pulker og bagasje opp til snøen og slippe oss av ved stasjonen. Vi har også gamblet på å treffe noen som trenger en bil motsatt vei. Over Hardangervidda fridde vi til folk som gikk motsatt vei, og traff til slutt en som ville kjøre bilen vår fra Haukeliseter til Eidfjord. Litt risikabelt å satse på sånne løsninger, men hvis en har god tid, finnes det alltid en plan B. Så er det jo også veldig fint når vi kan starte og avslutte etappene på steder der det går kollektivtrafikk, sånn vi gjorde på Otta, Haltdalen og Kopperå. Når det gjelder lengden på etappene, har det også variert veldig. Første året da barna var 2 og 5, la vi bak oss 12 kilometer. De siste årene har vi hatt etapper på mellom 10 og 20 mil stort sett. Litt lengre på vinteren enn på sommeren.

Restore av hele telefon gikk kjapt, foruten data for topokart. Jeg fant ut at topokart hadde ca 4GB med cache. Cache lagres i mange små filer, topokart hadde over 250000 slike cachefiler, og med restore fra iCloud så tok dette veldig lang tid, trenger ikke backup av cachefiler, men det får jeg ikke valgt bort. Dersom du bytter til ny iphone så kan det nok være lurt å slette cache først, for å øke hastighet på migrering av data fra gammel til ny telefon.

For de som ikke har oppgradert til v11 av topokart, dvs med synkronisering. 1) Oppgrader app. Manuelt eller automatisk 2) Før konvertering av prosjekter til nytt format så er det lurt å ta en backup med appen. Du får spørsmålet før konvertering. Jeg mistet alle prosjekter og data ved konvertering. Kontaktet Ivan og det kom kjapt en ny versjon med mulighet for backup, laget lørdag kveld. For å få tilbake data, så måtte jeg også utføre restore av hele telefon før jeg oppgraderte topokart og prosjekter. Jeg hadde en veldig god dialog med Ivan Lé Hjelmeland for å rette opp i dette og nå er alle data på plass igjen .

Storforbruker av Topokart selv, og har vært det en årrekke. Jeg vurderte en liten stund å bytte tilbake til Android-telefon, men det er umulig når en av de mest brukte appene mine "kun" er på iOS Nytt i nyeste versjon denne uken er at data nå synkroniseres via iCloud og ikke kun er lokalt på enheten. Helt nydelig, siden Topokart også kan installeres på Mac via App Store. Med appen på Mac får man muligheten til å ruteplanlegge på stooor og høyoppløst skjerm, og automatisk synkronisere alle prosjektene til telefonen og vice versa. Det er litt kronglete å navigere seg rundt i kartet på Mac enda, siden den egentlig er ment for iPad, men alt fungerer ellers. Skjermbilde fra Topokart på Mac: Både detalj og oversikt samtidig er noe man ofte savner fra papirkart Må bare gi mer honnør til utvikleren som på veldig kort tid fra jeg spurte om kartlag for satelittbilder over Svalbard nå også har implementert det i appen.

Det er deler av det i hvert fall, men "hovedvarmen" du får av fjellduken er at den vil fungere som en dampsperre om du lukker den så mye som mulig. Det er det som gjør at du holder mest på varmen. Derfor er det flere som også anbefaler store søppelsekker og tape i et enkelt nød-kit, siden det vil fungere som en dampsperre om åpningen tapes igjen. Mener jeg plukket opp dette tipset i en Randulf Valle-podkastepisode med tema førstehjelp på tur.

Trådtittel smått ment for å forvirre. Tråden handler ikke om pulkvelt eller når pulken ruller rundt i bratta, men et slags nytt pakkesystem på pulken jeg prøver ut for sesongen. Navnet "Pulkrull" valgte jeg for å kjøre like misvisende stil som "pulkpose" mange bruker for å omtale posen man ruller teltet i og har på pulken... "Pulkrull"-systemet er for de som foretrekker "harde" skumgummi/plast-liggeunderlag over de oppblåsbare. Den er også for de som aldri er blitt frelst av bedding på pulken. Dette er en slags oppskrift på systemet som jeg begynner å bli veldig fornøyd med. Deler her for erfaringsutveksling og eventuelt flere gode ideer til systemet. Kort oppsummering: Pulkrullen er en stor rull som festes på toppen av pulken bestående av sammenrullet telt med delte og tapede stenger, teltpose, 2x liggeunderlag-matter og et tilpasset trekk rundt hele rullen for å beskytte liggeunderlagene fra nedbør. Brutt ned i deler fra innerst til ytterst: Telt med tapede stenger og teltpose Dette blir litt subjektivt for typen telt, men begge mine tunneltelt, Keb Endurance 3 og Spitsbergen 3 X-Trem Camp har jeg delt i seksjoner så teltstengene passer innenfor pulkens lengde (viktig!) på ~150 cm, altså ikke to-delt, men minst 3 deler. To-delt vil i de fleste tilfeller føre til en urimelig mengde telt på utsiden av pulken som både subber og eksponerer teltet unødvendig for uhell. Øvrige stangledd er tapet så de sitter sammen. Kjent metode for de fleste... Rundt teltrullen har jeg en tilpasset teltpose som matcher ønsket lengde, og samtidig er ment for et relativt kompakt rullet telt. Siden jeg klarte å miste den råflotte DCF-teltposen jeg fikk sydd måtte jeg lage meg en ny og litt mer primtivt sydd pose i 40D SilNylon. Rent praktisk fungerer Silnylon faktisk litt bedre for dette systemet, siden materialet er en del glattere enn DCF, som gjør det enklere å dytte inn og dra ut teltposen fra hele rullen. Den nyeste posen ble faktisk også lettere enn DCF-posen, men det kan godt være fordi den er langt simplere. 64g! Liggeunderlag - 2x RidgeRest Large Motivasjonen for løsningen startet med at jeg ville kvitte meg med det oppblåsbare liggeunderlaget. Jeg synes det er mye mer behagelig og praktisk med "fast" underlag. De fleste skumgummi/skumplast liggeunderlag blir litt for smale for vinterbruk alene, men Therm-A-Rest sitt RidgeRest kommer faktisk i en Large-utgave som er 64 cm bred. Matten trekker ikke vann (som Bamse o.l.), og rillekonstruksjonen sørger for at fuktighet samler seg som dråper i bunn av rillene som soveposen ikke kommer borti. I kaldt vær kan dette lett ristes ut når det fryser til. Ganske optimal matte for vinterbruk med andre ord. Ikke uinspirert av blant annet Børge Ousland og Bengt Are Barstad som begge kjører samme matte. Total R-verdi på 4.2 (2.1 x 2). Jeg synes kanskje jeg aner noe svak kulde opp fra bakken med kun disse to. Bengt Are kjører kun to av de samme mattene hele vinteren, så det må jo være bra nok, men så har han også 5+ varmeovner (Huskyer) rundt seg i teltet. Mer om det i bonuspunkt. Det åpenbare minuset med to sånne matter er volum. Det er ikke snakk om å få dette inni pulken uten å kaste bort all plass til kun mattene. Å rulle to matter rundt hverandre blir også veldig stort og høyt. Her kom jeg frem til at den mest plass-effektive måten å pakke disse på må være som et rør rundt teltposen som jeg uansett vil ha oppå pulken lett tilgjengelig. Bonus: Teltgulv i varmereflekterende isoleringsfolie Kun som en bonus i løsningen som kun er prøvd på stuegulvet i kombinasjon med denne løsningen inntil videre, men som blir med på noen testturer fremover. Jeg har tidligere skrevet om en rimelig og enkel DIY teltgulv-løsning her: https://www.fjellforum.no/topic/61787-dyi-teltgulv-av-varmereflekterende-isoleringsfolie-fra-clasern/ Denne teltgulv-rullen er ikke blitt brukt så mye fordi det ble litt upraktisk å pakke den med oppsettet jeg kjørte på pulken tidligere. Rullen er semi-stiv, så den ruller seg ikke så tight sammen om man bare lar den ligge i teltet ved nedpakking heller. Men med dette nye pulkrull-systemet har det sin plass og det knapt uten å legge til noe merkbart volum på pakkingen. Jeg tilpasset bredden på gulvet til å passe rullen på ~145-150 cm, så den vil ikke dekke hele innertelt-gulvet, men store nok deler til at det blir lunere. Gulvet er også blitt noe kortere fra første iterasjon etter å ha blitt delvis ofret til andre DIY-prosjekter tidligere Gulvet veier nå 410g. Ref. R-verdi og kulde opp fra bakken nevnt lenger opp tror jeg at med dette delvis dekkende teltgulvet i tillegg til liggeunderlagene vil den totale isolasjonen bikke over "nok", der det med 2x RidgeRest kanskje akkurat ikke er optimalt. Faktisk ble det enklere å rulle sammen og pakke RidgeRest-mattene med teltgulvet i én vending, istedenfor å måtte rulle og legge hver matte i trekket for seg selv som jeg har gjort på turer så langt. Pulkrull-trekk Med liggeunderlag rullet rundt teltposen som et rør eksponerer man liggeunderlagene for snø og ev. regn. Spesielt med RidgeRest-mattene kan det bli litt plagsomt med snø i rillene som avhengig av temperaturen kjapt kan smelte om til vann som kan gjøre klær og sovepose våte. Dette formildes litt med teltgulv-bonusen nevnt over som dekker over mattene, og samtidig er enklere å holde "ren", men det beskytter likevel ikke mattene nok ved mye snøføyke. Løsningen på dette ble å sy et større trekk til hele rullen. Her brukte jeg også 40D SilNylon og veldig enkel snørelukking i begge ender. Hvorfor begge ender? Mest fordi det ble en enklere syjobb, men det har vist seg å være en lur løsning, for der jeg i fronten tar inn og ut teltposen kan jeg i bakdelen stappe en dunshorts, dunvest e.l. som jeg ønsker å ha lett tilgjengelig, men samtidig beskyttet fra elementene. Trekket gjør også at hele rullen blir én del istedenfor flere potensielt løse deler som kan forsvinne i vinden om man er uforsiktig. Hele systemet, der alle lag vises: I praktisk bruk: Det jeg liker aller best med hele løsningen er at det fungerer veldig godt i uvær, og min stil for opp/nedpakking av leir. Her er det lite som ikke er gjennomtenkt, og man eksponerer og løsner minimalt med ting fra pulken. Fremme i leir: Åpne ene enden av pulkrullen, og dra teltposen ut. Etter å ha tømt teltposen (inkl. pluggpose) hiver jeg bare teltpose-trekket inn i rullen og snører igjen så det ikke forsvinner (kremt kremt, ikke mist dette i vinden underveis! ) . Pulkrullen behøver IKKE å løsnes fra pulken. Den sitter like godt med og uten teltrullen inni, så rullen står aldri i fare for å forsvinne i vinden. Når teltet er oppe kjører jeg pulken inn i forteltet. Først her, trygt fra elementene løsner jeg rullen og tar ut mattene og ev. teltgulv fra trekket for å legge de i innerteltet. Brytning av leir: Jeg liker å pakke ned alt inne i teltet, beskyttet fra elementene. Det er også noe av grunnen til at pulken alltid blir med inn i forteltet. Med pulkrullen kan alt dette gjøres. Liggeunderlagene og ev. teltgulv rulles sammen, legges i trekket og sikres på toppen av pulken. Når alt er klart er det ut av teltet med pulken for å begynne å ta ned teltet. Når teltet er rullet godt sammen finner jeg frem teltpose-trekket fra pulkrullen, legger telt og pluggpose inn i det og til slutt dytter jeg bare hele rullen inn i pulkrullen og snører igjen. Klar for ny dag, uten å få snøføyke oppi blant utstyret i pulken eller risikere at noe blåser bort under nedpakkingen. Ferdig pakket på en Fjellpulken Traverse 145: Det er en relativt høy løsning, men materialene som utgjør mye av volumet, utenom selve teltet er ikke veldig tunge, så det blir ikke noe urovekkende høyt tyngdepunkt. Teltpose på vei inn/ut av pulkrullen: Snølukking i endene. God plass til dunshorts eller lignende i bakenden som man ønsker lett tilgjengelig: Jeg er personlig blitt veldig fornøyd med systemet. Hva tenker dere andre? Blir det for sært?

Forslaget til @Dompappen funker helt sikkert, men kan kanskje bygge for mye vist plassen allerede er et problem. Et mindre plasskrevende alternativ i samme "gate"

Hadde Unna hatt mulighet til å ha mesh i hele døren på det originale innerteltet, hadde det hjulpet mye. Klart verd de 40 ekstra grammene.

+1 her. Har oppsummert plusser og minuser med Unna i et tidligere innlegg her: https://www.fjellforum.no/topic/60145-hilleberg-unna-eiere-fargevalg-og-erfaringer/#comment-524029 Hadde ikke så mye å trekke for der, men kan være enig med deg om at det blir vel tett om sommer-sola steker og luften står stille. Til de turene har jeg Niak. Men man vet aldri hvordan været blir - og da er Unna et trygt valg. Niak kan på sin side bli vel trekkfullt om det blåser opp litt litt og/elller temperaturen faller.

Jeg har Unna og elsker det. Latterlig raskt og enkelt å sette opp (i alle fall stort sett - er et øyeblikk under oppreisningen hvor det kan fange vind, som nevnt tidligere her), står godt, føler meg trygg i mye vær, og det er helt nydelig å kunne åpne dørene helt og sitte inne i teltet og likevel føle at du sitter ute. Størrelse på fortelt er smak og behag, men jeg liker å ha sekk og alt sammen i innerteltet, så for meg er det perfekt å ikke "kaste bort" plass til fortelt. For min del er Unna nå blitt "pensjonert" til et høsttelt. Jeg synes det er litt for tungt til sommerturer, særlig langturer, så da tar jeg heller med noe lettere og er mer kresen med hvor jeg camper mtp vind. En annen ting å være oppmerksom på med Unna på sommerstid, hvis du bruker det vanlige innerteltet, er at det blir j***ig varmt i sola. Det er bare en liten del av innerteltet med mesh-åpning. Jeg var "uheldig" med notorisk godvær på en sommertur, kombinert med en mygg- og knottbonanza som gjorde det umulig å åpne innerteltet. Da var det bare å ligge som en sjøstjerne inne i teltet mens svetten rant fram til sola gikk ned i 23-tiden hver dag før jeg orket å begynne å lage mat eller forberede morgendagen. Mesh innertelt hadde hjulpet betraktelig, men det er stort sett utsolgt + det er litt vel mye mesh etter min smak. I Norge får man jo lett alt slags vær innenfor samme tur så jeg hadde ideelt sett ønsket meg et innertelt som var delvis mesh. Ift. akkurat det ser Rogen interessant ut. Skulle jeg tatt med Unna på sommer-langtur igjen, tror jeg jeg hadde gjort det med mesh (hvis det var mulig å få tak i). Heller risikere å være litt kald innimellom enn å være fanget i en badstue.. Bryr man seg ikke om vekt, så er det jo perfekt å ta med seg begge innerteltetene for valgmuligheten. På evig jakt etter det perfekte telt.....

Enig. Har i perioder satt 2000 dager ute på opptak i T-We boksen til Telenor, og så sett noen episoder i slengen. Om det er T-We boksen sin feil, eller Naturkanalen- vet jeg ikke, men for hvert opptak som ble gjort så endte jeg opp med mer enn selve "2000 dager" episoden. Gjerne en halv episode av et annet program, og så egenreklame i mellom osv. Det ble mye spoling da så jeg ble fort lei og fulgte derfor bare med i korte perioder. All ropingen til hundene kunne den som redigerer for Barstad ha redusert, trenger ikke vise alt må vite. Men han snakker og roper (eller "kauker", som det heter på trøndersk) nå til hundene sine som små mennesker, noe som vel forsterkes av (vil jeg tro) at han er alene på tur og det kan gå tid i mellom hver gang han treffer folk. Er vel noen ekspedisjoner/overvintringer som gjennom historien har blitt avbrutt av at savnet av sosial kontakt ble for sterkt vil jeg tro. Selv tar jeg meg selv i å snakke høyt til meg selv om det er en stund siden jeg har møtt folk på tur, Som et klapp på skuldra til meg selv osv. Som en liten digresjon til det. Da jeg var yngre - og spesielt når jeg hadde det travelt, kunne jeg lett la meg irritere over eldre mennesker som brukte lang tid i kassa på butikken. Men etterhvert innså jeg at det ofte var snakk om ensomme mennesker som kun fikk den korte praten i kassa i løpet av en dag, og at det jo kunne ha vært min egen bestemor som stod der. Så da ble jeg nok litt mer tålmodig og overbærende for slikt. Vel, vi er alle forskjellig, noen kan være lengre alene enn andre, men det er noe i det..... som jeg nå kom til å tenke på fordi jeg nylig leste om en som ikke handler for hele uka når han kan, men heller tar den daglige turen til butikken - nettopp for den korte men for han viktige sosiale kontakten: https://www.bt.no/btmagasinet/i/k0WE5L/ensomhet-trygve-skjulte-lenge-hvordan-han-egentlig-har-det Så vel, det er jo forståelig at Barstad prater til og med hundene sine som "små mennesker". For eksempel når han han sier ting som "Nå må dere være rolig, for nå skal pappa filme litt". (Dog litt betryggende da at ingen av valpene som kom i høst ligner på han! Eller gjør de det?).

Takk for svar. Har også kommet til konklusjonen om at dette må være robust nok for oss. Gleder meg til å teste det til våren. Slik jeg ser det etter å ha kjent litt på stoffet så tenker jeg stengene er godt dimensjonert ift dukstyrken. Usikker på om det vil ha noe for seg med doble stenger, ville kanskje ha økt stangdiameteren istedet. Flott. Til tross for sponsingen får jeg et godt inntrykk av teltet. Deres bruk av det i filmen er veldig likt vår tiltenkt bruk. Gleder meg til å teste det til våren. Dersom tråden lever enda kan jeg legge inn en anmeldelse.

Har endelig fått med meg hva hundene hans heter, det er: BAK GÅ BAK TI STILL LÆGG DÆ NED LIGG I RO ....men de har det nå godt i lag ser det ut til, han og hundene ,.

Pkt 1 er Ikke gå gjennom isen😇! Det er derfor vi går på nylagt stålis hvor vi kan leses isen. Pkt 2 - vi er normalt oppe igjen i løpet av 15-30 sekunder. Vi øver på dette. Du blir normalt bare våt til livet. Så blir det et team som hjelper deg: 2 som hjelper deg å kle av deg, 1 som vrir opp det våte tøyet (har med fora arbeidshansker) 1 som finner frem det tørre tøyet du har i sekken. Vi bruker å ha med tørre sokker, som vi putter i 2 brødposer på vært bein. Du er tørket og ferdig skiftet på 5-8 minutter. Dette er så lenge vedkommende ikke er skadet. Om vedkommende ikke kan flyttes, har vi med en 110% vanntett sekk, som tapes helt tett. Da fordamper ikke vannet og vi har klær utenpå evnt en liten sovepose (dunjakker) og legges på liggeunderlag og sitteplater) pluss legger inn noen varmeelementer. Utenpå der en vindsekk, som vi hekler kastelina rundt vedkommende slik at hen kan fraktes til land. Alt dette krever at du har øvd og har med litt ekstra i sekken. Men det vanligste skaden er fall på isen. Da har vi med brodder slik at vedkommende kan gå til land.

Det engelske språk har ord og uttrykk for det meste, og KI'en til Google er ikke vond å be når man lurer, som jeg gjorde nå...finnes det et begrep eller en beskrivelse for slik adferd? hadde ikke annet å gjøre just nå... Btw fenomenet er viden kjent, er stadig noen som signerer sin meninger med en tittel som ikke alltid er relevant for det de uttaler seg om.

Link til Artikkelen Da er Bærum kommune på rett vei. Det er bedre å lære opp folk enn å drive med sperringer. I området har det til å med vært brukt politisperrebånd.

Enig i at Lanullva er bra...supertermo fra Brynje er ikke ull, men fungerer veldig godt som innerste lag. Har nær sagt sverget på kun bruk av naturmaterialer, men når det gjelder Brynjes nevnte plagg, så må jeg krype til korset. Fukttransporten er uslåelig! Lett og, ikke minst. Men har alltid med meg ull på tur ved kalde, ut over det...enten ifa skjorte, joggis, boxser o.l. Lanullva blir fort for hot for meg ved aktivitet, og gram messig blir Lanullva det jeg ikke tar med i sekken vanligvis. Pulk derimot tillater herligheten. Eventyret Lanullva startet vel med at ho mor ville strikke noe til mannen sin som var skogsarbeider...der han kunne holde seg varm med ribbrstrikk, samtidig med at pustehull ga frislipp av damp. Ganske genialt! Brukt en liten formue på undertøy fra Lanullva til meg selv og datra. Kommer til å følge meg livet ut! PS! Ribbestrikken til Lanullva hjelper ikke på selvtilliten når man er tynntjukk. Følger kropsformen, og ikke det jeg sprader rundt i blandt folk.

Jeg mener Lanullva topper allt av ull. Har nærmere 1000 døgn i skog/ fjell, og dette produktet får jeg ikke rost nok. Varmer bedre enn Devold, Brynje , Aclima, Woolpower mm og tørker på kroppen.

Jeg har hatt litt forskjellig opp gjennom årene. Det er relativt liten forskjell på forskjellig undertøy av anerkjente merker. Tykkere er varmere, ellers er passform og høy hals viktig. Er det du har for kaldt, ta på et lag til. Det er mye mer fleksibelt enn å kjøpe noe tykt som kan bli for varmt i enkelte tilfeller.

Har PLB. Den har garantert strøm, trengs ikke lades, trengs ikke å ha aktivt abonnement, har strobe, og sender GPS posisjon pluss radiosignal slik at man kan peiles nøyaktig inn selv om man flytter seg eller driver avgårde. Jeg har refleksteip på skistavene. Alle vindsekkene og nødteltene mine er orange. Padletøy og vest har refleks. Sommerstid mangler jeg kanskje refleks i fjellet. Men jeg har vel sikkert tjue reflekser liggende i skuffen. Så å feste en på utsiden av hver sekk er ikke dumt 👍 En ting han kanskje skulle ha nevnt er et lite liggeunderlag. Jeg har klippet til et smalt og brettbart underlag, slik at jeg kan krølle meg sammen og ligge på dette inni vindsekken. Trenger ikke å være stort.

@Kastensland, beklager rabattkoden har gått ut og er erstattet av 10%. De har også bare igjen noen få sko i størrelse 41 (hvilket passer meg). Man får forresten 15% rabatt som DNT-medlem hos Alfa.

Jeg brukte bestillingstaxi i juli i fjor for å komme meg ned fra Sota til Lom (uten å måtte bytte til buss i Bismo). Hvis jeg husker riktig, kjører den bare på tirsdager, fredager og lørdager, men siden ting kan endre seg fra sesong til sesong, er det bedre å sjekke med busselskapet (Innlandstrafikk). Taxinummeret i juli i fjor var +47 906 87 836. Taxituren kostet det samme som en vanlig bussbillett. Privattaxien (Skjåk Taxi) fra Bismo til Sota er veldig dyr (kr. 1200). Det finnes en Facebook-gruppe («Samkjøring til Sota Sæter DNT») som du kan be om å bli med i. Kontakt Ove eller Silje (vertskapet Sota Sæter).

Jeg fikk akkurat se et bilde av en litt lavere støvel fra Alfa, kanskje i XP 12 høyde? Ellers samme utvendig utformelse som nye Outback 2.0 Xplore, men med en BOA strammer på utsiden, med rykte om "neste år" (vet ikke om dette nå gjelder i år eller 2027). Det er jo akkurat det jeg kunne tenkt meg egentlig. Sier jeg samme dag som jeg fikk nye Outback 2.0 Xplore i hus Sistnevnte virker veldig gode på førsteinntrykket i stua, men jeg er glad jeg satset på en størrelse større! De integrerte gamasjene havner under buksebenene hos meg, derfor blir det nok litt styrete å justere stramheten i snøringen underveis.

Hei! Jeg planlegger å gå massiv til sommeren sammen med hunden min. Har gått en del i fjellet før, men aldri så langt alene, så hun er en mye trengt kompanjong. Hun er en Cobberdog og relativt sprek, men ser at det likevel bys på noen utfordringer! Jeg synes det er vanskelig å finne info på nett om noen som har gått denne ruten med hund tidligere.. Hva gjør man på de etappene der man går i taulag? Har noen erfaringer med dette og eventuelt forslag til ruter slik at man unngår det. Planen er å sove i telt og kommer nok til å ha litt tung oppakning i utgangspunktet, så vil gjerne unngå å måtte bære henne🫠 Tar veldig gjerne i mot gode tips til dette, men også andre råd og erfaringer om turen!

Den siste som er firkantet er vel ikke Tom's hjemmelagede blikkboks brenner? Har en slik selv, nemlig. Var ute og luftet den i går.

Hei Har en guttunge på 3 1/2 nå som vi har brukt Deuter Kid Comfort Pro på i noen år nå. Meget fornøyd med egentlig alt her. Bærekomfort er topp for både meg og samboer, da rygglengden enkelt kan justeres. Og guttungen sitter komfortabelt og har store vokse-muligheter i den. At den har innebygd soltak og mye mer, er også et stort pluss. Har kun dog erfaringer med denne.

Dagens tur ble på det jeg kaller «Pedagogisk is». Røsholmstranda er superlang og veldig grunn. Et perfekt sted for å lære sprekkmønster ved for tynn is! Meget hyggelig selskap også 🤩 Husk lyd, den er viktig 🤩. Ingen ble våte 😇

En lille lørdags tur i lokal området. sjømands kål efterfulgt af kaffe og jule goddis.

På iPhone er Topokart - Norgeskart på tur den absolutt beste til mitt bruk. Link til AppStore Utvikleren er @Ivan Lé Hjelmeland som fikk mye input fra forumet her og det meste er integrert i appen.

Legger med et par bilder til av teltet i bruk. Fikk nå også klipset på de to hempene midt på bakveggen mellom innertelt og yttertelt, det gav enda mer volum i innerteltet. (de strekkes ut av de to bardunene midt på bakenden av teltet. Fortsatt veldig godt fornøyd, og fungerer topp for to voksne og tre barn. Vi bruker det stort sett med fronten åpen som på bildet, noe som gir enkel tilgang. På denne turen våknet vi opp til et telt uten kondens på innsiden av ytterteltet. Det er nok summen av flere faktorer som gjorde det, men lufteventilen helt i toppen er nok medvirkende. Av detaljer kan det nevnes at teltpluggene som fulgte med har "avrundede" kanter, og at teltet (med alt) veier inn på 5650g, noe som bare er 10 gram over det som er oppgitt på hjemmesidene. Det var litt vind fra siden på bildene, så veggene buler litt, men ingen blafring, og teltet oppleves veldig solid og stabilt. Hører gjerne erfaringer hvis noen har testet teltet i litt mer ruskevær.