Vinnerliste

Var så godt vær at jeg tok gjemmekontor på Kattfjordeidet på Kvaløya i stedet for å sitte på jobb og trekke strøm. Dagens lekegrind. Skitntinden. Litt snø på toppen rett sør for "skitoppen". Ingen grunn til å labbe bort dit. Senja sett fra skitntinden. Flott spor ned fra Middagstinden forgrunnen til høyre.

Mount Chephren midt i mellom Columbia Icefields of Wapta Icefields i går kveld.

I dag begynte jeg ikke på jobb før langt på dag, så klokka 09 var jeg i gåinga opp mot Algåstind 689 på Vannøya. Ikke gått denne veien opp tidligere, så artig å prøve noe nytt. Begynte i Dalan, og gikk opp til aksla der en kan gå velge å gå mot Torstind eller Algåstind. Turen opp tok ca 2 timer og 15 minutter. Men litt tid til fotografering på tur opp ble det også. Fantastisk dag, stilla og fint og upåklagelig føre både opp og ned.

Siste mote, ski inn bike out

Noen nattbilder som har blitt tatt i det siste; Hoodoo'er i Canmore Veien opp til Kananskis Country fra Canmore Mount Chephren mellom Wapta Icefields og Columbia Icefields.

Tur til Mount Whymper i Vermillion Pass mellom Lake Louise og Banff. På grunn av usikkerheten med snøskredfaren den dagen snudde jeg og gikk opp Boom Mountain i stedet og fikk nedkjøring på varm og tung løssnø i stedet for kald løssnø og pudder opp isbreen til Whymper. Mount Whymper og isbreen jeg angrer litt på at jeg ikke sjansen på da den så langt snillere ut enn det jeg så da jeg var nede i dalen.

En dagligdags tur i dag - standardturen min Men nå er det jo blitt over to uker siden jeg har ferdes på disse stiene. Her er varden på Olsokfjellet, med Løvstakken til venstre og jeg tror vi skimter kritthvite Folgefonna bak til høyre: Har vært lite vårutvikling siden sist - kuldebølgen har nok sørget for at løvspretten blir litt forskjøvet. Men deilig med lengre dager Rakk jo både jobb, middag, tur, Dagsrevy (måtte stresse kneet med litt jogging for å rekke den) og en tur på nærbutikken - og ennå var solen oppe Me like!

Det er et jubileumsår for meg i år, det er 10 år siden siden min første tur i Femundsmarka. Derfor har jeg nå lagt ut en beskrivelse fra en tur i 2009. En tur som skulle by på den største ørreten jeg noensinne har fått, den dro vekta ned til 3,1 kg. Husker jeg brukte rundt 15 nervepirrende minutter på å trøtte den ut. Følelsen da jeg klemte pekefinger og tommel i gjellene på den og løftet den opp i kanoen husker jeg som det var i går

Fra helgens utflukt: Winter solitude by Espen Ørud, on Flickr

Pga alle dere turnerder her inne så har jeg fått det for meg at jeg trenger en tarp. Så jeg har bestilt 2. 2 stk i forskjellig størrelse, men overraskende lette fra DD. Tidligere har jeg brukt presenninger når jeg har hatt behov, men de er ikke lette, så i tråd med at jeg investerer i lettere og bredere utvalg av tursaker som igjen vil gjøre at jeg kan velge letteste og best egnede alternativ for enhver tur så tror jeg dette blir bra. Og så røyk jeg på et nytt lett og lite digitalt inne-/utetemperaturtermometer fordi det var svinkaldt sist tur og jeg ikke hadde med termometer til verken å måle ute eller inne med i teltet fordi jeg ikke fant det jeg har før avreise....

Har du vurdert to-posesystem? Dersom du har plass i den soveposen du har, til ein dunpose inni, er dette ofte ei god løysing. Då har du fleksibilitet, pakkbarheit og nok varme utan å ruinere deg. Prøv til dømes ein WP viking 600. Denne i kombinasjon med ein sommarpose i syntet, med comfort 16 grad er pluss, held meg varm til tjuge minus. Det er også mindre sårbart for fukt, syntetposen ytterst tek fukt utan frå, to poser flyttar kondenseringspunkt utover, og du vil i mange tilfeller ha ein tørr og komfortabel dunpose heile turen til endes. Hugs også ok underlag

Ja, her er det fart i diskusjonen, til dels litt amper også. Vil bare minner om hvordan en hund opplever en smule hissig eier som roper irritert: "KOM"!. Hva gjør hunden? Når den ikke kommer med en gang er det et signal til eieren: "Jeg hører deg nok, men ro deg litt ned - så kommer jeg". Minner også om at tråden gjelder hund på buss.

Flott føre på Songa i helga. På Berunuten var det full innsats med restaurering av den ene hytta. Imponerende av Vinje Kommune å bruke så mye penger på almenningshyttene sine. Utedoen ved jakthytta opp mot Stokkholmen har en imponerende utsikt. Merkelig at den ikke kom med på Lonely Planets liste over verdens fineste utsiktsdasser. Og her er utsikten! EirikW

De siste ukene har stått i kjøkkenfornyingens tegn! Huff og huff! Men allikevel har vi fått tatt noen fjelltrimtopper her i området. I dag gikk jeg og gutten på Torghatten. Alltid en bratt tur, uansett rute, men morsom. Det er litt artigere med guttetur og jeg ser klart verdien i at vi får oss noen turer bare oss to. Bygge litt intern turhumor er bare bra. Vi hadde ikke med mat, men mora hadde i all hemmelighet puttet en plastpose med kjeks i lomma hans.. dette panoramabildet er tatt akkurat når han rekker meg posen på toppen. Vi gikk en litt annen rute ned igjen.. som gir ganske spektakulære utsiktspunkt. Men krevende. For noen få dager siden var vi på Trælneshatten - en fin tur med 570 meter stigning. Nok for de fleste. Ungene har som mål å klare alle 18 toppene i årets fjelltrim. I fjor gikk de 11 - nå har de 8 - så det burde gå..

Må bare nevne Hammerfest kommune sin skrytevideo av Seiland nasjonalpark, den fikk ihvertfall meg interessert i å svinge innom en gang.

Men til meg kan du si det, for nå har jeg kommet hjem - uten å dæve!!

Deilig at hælene mine ikke ser slik ut som de gjorde i fjor etter pulktur

Om det skal brukes pulk så ville jeg definitivt valgt en syntetisk pose, langt billigere og mer "solid" en en dyr overpriset dunpose. Du får vinterunderlag og syntepose for prisen av bare en tilsvarende dunpose

Bedre med en litt for varm pose enn en man ligger og småfryser i 🙂 Og bruker man pulk så får du jo endel gode syntetposer til prisen du nevner (store vinterposer tar drøyt med plass i ryggsekk) Ville nok kjøpt en god syntetpose som tåler endel kulde og lagt resten av pengene i ett topp vinterunderlag istedenfor å brenne av alle pengene på en grei dunpose til vinterbruk og ligge på ett tynt foamunderlag. Man klarer seg veldig greit med "billig" utstyr vår,sommer og høst. Men strax gradestokken nærmer seg -20 så tømmes lommeboka kjapt om man skal handle inn utstyr som holder mål 🙂 Ser at Whistler slo meg på målstreken her.

Om ambisjonen er høyfjellet vinterstid bør du se på poser med komfort mellom -20 og -25. F.eks. Mammut Tyin Exp 5 season eller lignende. Store og tunge, men det gjør ikke så mye når den skal fraktes på pulk. Husk også at underlaget har mye å si, så invester i et skikkelig underlag som f.eks. Exped Downmat.

Jeg tok å gikk så hardt på i motbakke med min Xenith fullastet at selve temperaturen rundt midjen kom på 80 grader celsius, så formet den seg perfekt. Hvis ikke du vil kjøre så hardt på, så former den seg av seg selv etterhvert

I og med jeg skulle ned til Oslotraktene og bedrive båtpuss denne helgen, men det rykket i turfoten, tenkte jeg at flere fluer i ett smekk måtte være mulig. Så da jeg dro nedover hadde jeg pakket med meg det nødvendigste for en overnatting ute. Sekken ble puttet i bilen sammen med arbeidstøy, pussemaskin samt div. verktøy. Lørdag morgen dro jeg avgårde, ned til Gyssestad Båthavn (i Asker) og båt ble vasket, pusset og polert og hatt på bunnstoff under vannlinje. Dette mens det i finværet ble lagt store planer av kaptein og fokkeslask for sommerens seilturer nedover sørkysten av Norge. Været var fint og arbeidet ble dertil fint utført. Men jeg hadde en plan, før seilturer og for den aktuelle lørdagskvelden. Jeg hadde jo pakket med meg telt, sovepose og mat (samt en liten øl), jeg hadde kommet til å tenke på et sted på Kolsås kvelden i forveien. Jeg vokste opp rett under Kolsåstoppen i ungsdomsårene. Kolsås var et sted som ble tidlig oppsøkt, for både teltturer og klatring. Senere i voksenårene brukte jeg området mye til turområde for hunden min og meg. Jeg er med andre ord lommekjent der. Jeg hadde tenkt på fredagskvelden på et spesifikt sted på Nordre Kolsåstopp, med plass til mitt lille Niak-telt og med fin utsikt utover Oslogryta og Bærum, fjorden og nærområdene på Kolsås. Kolsåstoppen omtales jo som oftest i entall, men består jo egentlig av to topper, Nordre- og Søndre Kolsåstopp. Så da båtpussen var klar kjørte jeg bilen opp til Stein Gård og parkerte. Deretter var det en kjapp tur på blåmerket sti opp 3 km for å kommet til det forutbestemte punkt. Jeg møtte få på min vei opp og da jeg kom fram var jeg alene. Etter å ha etablert leir, åpnet jeg en øl (velfortjent sådan etter rask tur opp samt båtpuss) og så utover by og bygd mens jeg følte meg som kongen på haugen. Det ble en fin kveld mens mørket senket seg og sivilisasjonen blinket der nede. I dag morgen kl. 06:30 våknet jeg til et strålende vær og mens jeg lå og nøt fuglekvitter samt en kopp kaffe var jeg enig med meg selv at man ikke skal kimse av de små turene. De gir massevis av påfyll, det skal ikke så mye til for å storkose seg en lørdagskveld om våren, selv rett i nærheten av Stor-Oslo. Morgenstemning søndag 07:00 Leirplass lørdag kveld Panorama Kolsås og Oslo lørdag kveld

Ettersom kompisen til Crockett valgte seg et fiskebilde så måtte jeg nesten følge opp da våren også for meg betyr fisketurer av ymse slag. Ironisk nok samme helg og samme sted som jeg plukket inspirasjonsbildet fra for vinter tidligere, men dette bildet er fra 1 år senere enn det forrige. Jeg forsøker å få spikret inn så mye som mulig fiske i vårperioden, men ikke alle fisketurer er fullt så fjellturvennlig som røyefiske på isen. April/mai er isfiskesesongens høydepunkt i Finnmark. Det begynner bli veldig lange lyse netter, temperaturene er (som regel) ikke veldig avskrekkende og man kan (om man er heldig med været) ligge å dra seg i sola med en pilkestikke i hånda. Å kombinere dette med teltturer er derfor suverent. Jeg har tidligere vært på isfiske i området så sent som 17.mai, men kompiser som har bodd her vesentlig lengre enn meg kan malerikt fortelle om isfisketurer inn her i midten av juni. Artctic Char @ Bajit Varisjávri by Espen Ørud, on Flickr

Da ble det en liten tur i går like vel. En nabo ringte og ville ha meg med på en liten søndagstur rundt Store Stokkavann utenfor Stavanger, en tur på ca. to timer, men finnes det noe mer kjedelig enn å gå på en grusvei, rundt et vann, sammen med en mengde barnevogner, joggere, pensjonister, sykler etc. etc.? Han skulle ha med seg hunden sin, en gammel springer spaniel og da måtte det bli en lett tur. Våren har bitt seg godt fast her vest og jeg foreslo Tungenes, Jærens nordligste punkt. Her er det lett å gå for en gammel hund, stort sett svaberg og kulturbeite og i vest ligger Nordsjøen ned sine rolige ettertenksomme dønninger. Sånn ble det og jeg tok med en kaffekjele og litt opptenningsremedier, kaffe og et par pølser av den gammeldagse sorten med ekte pølseskinn og masse smak. Langs veien fra parkeringsplassen og nordover langs østsiden av tungenes gikk det bra, men når vi passerte fyret og kom ut på svaberget i nord så gikk det heller smått med hunden. I følge eieren så skulle den nå, etter hundens kalender, være ca. 90 år og da er det ikke så rart at den er litt stiv i bevegelsene, hører og ser litt dårlig og sikkert heller ville ha ligget hjemme i korga si. Så etter en liten time så syntes jeg så synd på det gamle dyret at jeg fant en grei plass nede ved vannkanten, tente bål av litt rekved, som det alltid er mer enn nok av her, og fikk satt over kaffekjelen. Da var det slutt på finværet. Det kom noen kraftige byger med vind og regn, men det er bare sånn det skal være her. Det sies at hvis du ikke liker været på Jæren så bare vent et kvarter. Det ble varm svart kaffe og pølser med sprøstekt pølseskinn, godt med lukt av bålrøyk i klærne og da var vel det meste på plass for å ha hatt en fin tur. Vi pakket sammen og begynte på turen tilbake til bilen, men da hunden stod og klynket og nektet å hoppe opp en liten kant på under en halv meter så innså jeg at dette var i ferd med å utvikle seg til dyreplageri. Jeg tok en rask beslutning og vi tok snarveien over golfbanen og gikk veien tilbake til parkeringsplassen. Ikke mye tur i forhold til det jeg er vandt til, men mye frisk vårluft, årets første møte med en del trekkfugler på vei nordover og sikkert mer enn nok tur for hunden. På parkeringsplassen, som var ganske full da vi kom, stod det igjen en bil, vår bil. Vi var altså de siste, de som hadde holdt ut uværet bare hjulpet av et lite bål til å holde varmen og kaffe og en pølse til å opprettholde livet og krefter nok til å komme seg hjem. Uten tvil, VI VAR DE TØFFESTE ! Tungenes fyr med øya Bru i bakgrunnen. Jærens nordligste punkt med Alstein og Kvitsøy i bakgrunnen.

Columbia Icefields har ligget på vent ei god stund og med ei lovende værmelding kjørte jeg opp for å prøve meg på Mount Athabasca (3491m). Spennende tur da ett snødump dagen før sendte snøskredfaren opp på faregrad 5 og med det måtte jeg ta en annen vei opp en først planlagt, ei rute som bydde på 500 høydemeter bæring av ski opp ett brefall og videre opp ei bratt fjellside. For det meste fin nedkjøring, men mye stein den øverste delen, samt en svært bratt (50 grader) og eksponert del da jeg rant ned isbreen under vesttoppen. Selve toppen av Athabasca Hovedtoppen til venstre, vesttoppen (50m lavere) midt i bildet. Ruta ned gikk ned høyre side av vesttoppen før den svingte seg til venstre over det 100m høyte isbrestupet i bildet.

Den årlige orrhaneleiken med friluftsklubben (10 - 13 år) i jeger- og fiskerforeningen fredag til lørdag, det starta bra men var noe som skremte fuglene før det ble såpass lys at vi kunne se dem, så to haner som fløy over myra og en nysgjerrig ugle var det eneste vi så av fugl i år. Men men, sånn er det noen ganger, var nå en hyggelig tur likevel. Ellers har helga bestått av mange timer på skytebanen med 100 skudds leirduesti både lørdag og søndag og rådyr- og elgsafari på gårdsplassen

Fortsatt liten huggormfare på Sennalandet.... (Den nye turspaden av året leverte varene når det ble behov for å spa litt snø...)

Såklart det er lov. Men et lite, vennlig tips Jeg forsøker å tenke på hva slags intensjon jeg har med det jeg sier. Er det for å øse ut frustrasjon og lufte alt jeg har på hjertet? Da kan jeg si akkurat det jeg vil på den måten jeg har lyst. (Med noen få begrensinger i lovverket angående trusler, hatefulle ytringer osv) Men hvis jeg ønsker å overbevise andre, tror jeg det er lurere om jeg er mindre bastant og forsøker å respektere meningsmotstandere mine. Folk som leser blir mer velvillig innstilt til den som oppfører seg på en ordentlig måte. På arbeidsplassen min ender gjerne diskusjoner med at den ene debattanten klasker en spade i hodet på den andre. Selv om den som slår føler seg sterkt forulempet og mener seg berettiget til å gå til angrep, blir vedkommende sjelden møtt med sympati fra omgivelsene. Budskapet drukner lett, både i barnehagen og på nett, dersom formidlingen blir feil... Selv er jeg fryktelig lite glad i slike hundeparken der man sjelden kjenner de andre hundene. Hunder som er i hundeparken KAN være aggressive, engstelige, dominante, og mange eiere følger ikke med eller leser ikke hundespråket godt nok til å skjønne om det som skjer der ute er ålreit for hundene eller ikke. Noen få, trygge, sosiale, lekne hunder kan nok ha stort utbytte av å løpe rundt på en sånn plass, men for veldig mange hunder, min egen inkludert, er ikke et slikt tilbud egnet til å stimulere i det hele tatt. Min hund, en italiensk vannhund, lever for tre ting: å svømme, å bruke nesa på å søke etter gjenstander, og å bli klødd bak øret av meg eller andre i familien. Så lenge han får dekket minst to av de behovene de fleste dagene i uken, tenker jeg han har et godt liv. Det er MITT ansvar å dekke de behovene, samtidig som jeg må passe på at det ikke går ut over andre. Ikke samfunnet sitt ansvar, ikke naboenes. Jeg har selv valgt å ta på meg det ansvaret det er å ha dyr, og den dagen jeg hypotetisk sett ikke klarer å ivareta det ansvaret, må jeg i så fall vurdere hva som er best for han. Mulig omplassering da er det riktige, muligens også det utenkelige ordet avlivning. Det er dessverre også en del av ansvaret mitt som dyreeier å avgjøre når det beste for hunden og omgivelsene er at den ikke lever mer. Jeg vet at finn er full av hunder som trenger nye hjem, men jeg synes det er mer et bilde på at det er for enkelt å skaffe seg kjæledyr, og at mange ikke har tenkt over konsekvensene det innebærer. Det er ikke en menneskerettighet å ha dyr, det er mer en bonus man opparbeider seg med en kombinasjon av heldige omstendigheter og egeninnsats

Det finns ju oftast funderingar över vad man kan ta med för mat på sina vandringarna. Frystorkad är bekvämt men även väldigt dyrt... Jag tänkte kolla vilken mat som man hittar hos vanliga supermarkt, som passar bra för fjällvandring och är inte allt för tung. Idéer för billig och lätt turmat

På samme måte som gode fiskevann får du nok ikke svar på dette i et åpent forum. Mitt tips er å studere kartet over aktuelle områder og sjekke flyfoto på norgeibilder. Når du har snevret inn litt tar du noen turer for å leite etter spor i form av møkk.

Etter å ha solgt et par pulker og også lånt bort min egen ved noen anledninger så får jeg alltid tilbakmeldinger om at pulken min "trekker seg selv" i forhold til det de har brukt før. Det er ikke utenkelig at dette trikset er det som utgjør forskjellen. Legger på 5-6-7 lag eller noe i løpet av høsten en dag jeg likevel skal surre rundt i heimen. Ut fra hvor overrasket folk blir hver gang dette kommer opp så slår det meg at det kanskje er flere som ikke har hørt om/bruker dette. Bare TROEN på at jeg har en pulk som glir bedre gjør turen til en lek for min del

Ellers er det mye alpin natur å ta av på Seiland. Der har blant annet Randulf Valle vært noen turer. Turer dit og andre steder i Finnmark har han beskrevet på en meget god og informativ måte her: https://www.cappelendamm.no/_faktaboker/natur-og-fritid/friluftsliv-i-finnmark-randulf-valle-9788202504595 Der er jeg helt sikker på at du finner både informasjon og inspirasjon nok til å gjøre gode vurderinger i forhold til deres turpreferanser...

-10 er for dame og - 19 for herre

Tusen takk, det kan godt hende jeg gjør hvis det passer sånn Godt å høre at det ikke bare er meg som sliter med å passe inn i "riktig" form og fasong. Og fint at du har funnet flere som passer deg. Det gir håp for meg også! Da har jeg noen modeller å teste ut

Jeg ga opp noen Alpha-sko tidlig og byttet til Crispi Stetind. Merkene kan godt være tilfeldig da det har med hva som passer MIN fot og evt ikke passer. Jeg har imidlertid lært ett og annet underveis etter å ha måttet ta på sko for å gå hjem når foten ser ca sånn ut: 1. Jeg kan godt gå milevis i sko uten problemer og skoene virke greie, men det blir problemer når det skal trekkes pulk. Antakelig går jeg mer fremoverlent som igjen gir mer friksjon og bevegelse. Så jeg må teste med pulktrekking om det skal ha noen hensikt å forsøke sko. Alpha-skoene trodde jeg virkelig jeg hadde gått inn via mange og lange skiturer på fjell og vidde, men de fungerte rett og slett ikke når jeg skulle dra pulk. 2. Jeg klarer ikke ha så trange sko og så stram snøring at foten sitter helt fast. Da blir jeg kald på beine selv uten at det er spesielt kaldt og når det tidvis ryker på 20-30 kuldegrader i mitt hovedturområde så går ikke det. 3. Så jeg har lett romslige sko. En fordel er at jeg kan bruke en tynn sokk innerst og en tykkere utenpå. Jeg har hatt god suksess med å bruke en helt vanlig "hverdagssokk" innerst. Tynn sort utgave. Disse er foten utsatt for hver dag ellers. Jeg har forsøkt gode ullsokker som funker om sommeren i f.eks Crispi Skarven, men DET går ikke. Det virker som det blir for grovt. 4. Jeg taper for sikkerhetsskyld. Både jeg og noen kompiser med samme problemer har funnet ut at Leuko-tape er klart best å forebygge med. Den er sterkere, glattere og har sterkere lim enn vanlig sportstape. Den er brun i fargen og fåes på apoteket (, men ikke alle tydeligvis så jeg har et visst lager i skapet ). I helgen som var var jeg på tur der det var tung pulktrekking i litt for dyp og løs snø i ca 4 timer inn og ca 3 timer ut igjen. Jeg tapet føttene før jeg satt meg i bilen og kjørte hjemmefra og denne satt på til jeg var tilbake i heimen så den sitter godt. Jeg har alltid med reserve i "legeposen", men har aldri hatt behov for å tape om under veis. Legeposen inneholder også Compeed i variasjoner, men har aldri hatt behov for den etter at jeg byttet både støvel og sokkeregime og forholdsregler.

Bildet er noen år gammelt men er fra en karpefisketur sammen med en kompis. Pga. vannmengde i vannet ovenfor så visste vi at de hadde åpnet slusene på demningen litt, men vannet er langgrunt så blei litt vassing når det ble napp utpå natta. Vi syntes begge at det var ett vakkert syn og lot heller stenger og rigger bli liggende og nøyt synet utover kvelden med noen iskalde pils 😊 Det var vår og vi var igang igjen 😊

Jeg bruker stort sett alltid kne høye gamasjer på tur. Ikke på grunn av fare for huggorm, men det er praktisk med tanke på lyng og kratt og så kan de lett tas av før du setter deg inn i bilen etter turen. Gjørme og annen dritt som sitter igjen opp etter beina blir da igjen på gamasjene i stedet for å havne rundt på bilens interiør. Hvis du bruker tykke sokker eller lang bukse under gamasjene så kan du regne med at en huggorm ikke klarer å bite gjennom, uansett type gamasjer. Den vil uansett, i de fleste tilfellene, ikke nå høyere opp en skoene dine, og hvis de er ankelhøye eller mer så har du god beskyttelse. Muligheten for å bli bitt av orm er minimal. Den er vanligvis så sky at den stikker av så snart den merker at noen eller noe er i anmarsj. Størst mulighet for å bli bitt er vel om våren når ormen kryper ut fra vinterhiet og legger seg i solen for å varme seg. Da kan den ligge på små fjellhyller eller lignende hvor du kan komme til å ta på den hvis du klatrer i litt bratt terreng. Hunder er ofte mer utsatt enn mennesker. Du har kanskje blitt stukket av veps en eller annen gang, og hvis du reagerer kraftig på vepsestikk så kan det være lurt å være forsiktig med orm. Det er samme type gift og reaksjonen er kun allergisk. Andre mer eksotiske slanger har gift som angriper nervesystemet eller åndedrettet, men giften fra vår huggorm gjør ingen av delene, her er det kun snakk om en allergisk reaksjon som relativt lett dempes med et eller annet antihistamin preparat. Jeg reagerer ikke i det hele tatt, verken på stikk fra veps eller bier, og jeg er ikke redd for huggorm. Like vel har jeg aldri vert i nærheten av å bli bitt. Det finnes fremdeles en del myter rundt ormen og en er at de minste ormene er de giftigste. Ormen skal derfor være nødt til å henge seg opp i et tre når den føder unger for å unngå å bli bitt ihjel av sitt eget avkom. Dette er selvfølgelig bare tull. Hoggormgift er hoggormgift uansett størrelse på dyret. Store eksemplarer har større giftkjertler og har derfor muligheten til å injisere en større giftmengde, men når den biter, eller hugger så åpner den ofte bare kjeften på vidt gap og hugger gifttennene i byttet. Kjevene må klemmes sammen og klemme på giftkjertlene for at giften skal komme ut og derfor er det helt vanlig at et hoggormbitt som er utført i forsvar ikke etterlater så mye gift siden det vanligvis bare et et hugg og ikke et realt bitt. Glem råd som f.eks. å stramme et tau over bittstedet, kutte i bittet og forsøke å suge ut giften, den funker ikke like vel. Kjenn på reaksjonen etter bittet, og hvis du føler deg dårlig, enten fysisk eller psykisk, så ta kontakt med AMK, 113, de vil fortelle deg hva du bør gjøre.

På tide og bidra litt😝 Her er 30 Day Wilderness Survival Hike in Norway fra Trek Heads https://www.youtube.com/watch?v=fC0WfZY5NJ8 Masse fra Trek Heads jeg ikke har sett, men dette var helt ok og se på.

Etter en herlig påskeuke i fjellheimen var jeg råklar for årets første tur med Allyen. Jaggu ble det fiskefangst også! Les og se bilder her!

Nettopp det som skjer med meg og, virker som føttene mine har blitt bittelitt større for de jeg har nå er blitt for trange i tuppen og har passet akkurat inntil de siste årene De er uansett modne for utskifting etter 5 år i tjeneste.

Denne lørdagens markatur gikk fra Finnvikdalen (på Kvaløya i Troms), via Kjølen og Finnlandsfjellet og ned til Kvaløysletta. Det klassiske ski-iveien-for-utsikten-bildet Ble brede ski med plastsko i dag siden vi fryktet at snøen kom til å være mye vindpåvirket. (Vengsøya sett fra Kjølen.) Varmebua på Kjølen er kjærkommen. Man kan si hva man vil om Kjølen, men kjølig™ og trekkfull det er den! Klart for tur nedover. Ganske så slakt og opp og ned. Endelig fin styresnø!

Flere timer med vandring i Finnemarka. Helt herlig ☺️😊. Rundt 15km på morran med lett sekk på ryggen

Noen forbanner at snyen ikke smelter, mens andre ikke kan vente med å få på seg skian etter jobb for å oppsøke den Fantastiske skiforhold på toppen, og når det i tillegg er vindstille og sol hele veien og svetten siler nedover ryggen er lykken rimelig komplett Troms

Påskas siste skitur på "overtid" Bildet er fra gårsdagens skitur til Holdsjøen. Å jobbe i palmehelgas drittvær for å kunne ta fri også "3. påskedag" var et sjakktrekk. Startet på Målåsetre. 18 km t/r i lettkupert og vanvittig flott terreng som ikke var direkte overbefolket. Drømmedag til fjells i området mellom Ålen og Tydal.

Har hivd inn noen ekstra feriedager for denne påsketuren til Nord-Trøndelag, og i dag var det tid for å nyte den aller siste dagen med skikkelig pent vær Startet fra Øvergården i Rørvik og gikk utover til Ryumslia i strålende solskinn. Da jeg kom til "Einarhytta" *, begynte det å bli delvis skyet og bildet jeg tok av plakaten på hytteveggen ble nesten helt uten gjennskinn: Jeg fortsatte opp til toppen på Vattatuva, der landskapet som man ser rundt seg kan minne om høytliggende fjellområder i innlandet, men det er altså 162 moh i et lavt (og ganske værhardt) øyrike. I horisonten langt ute i havet mot nord ses både Søla, Vega og De syv søstre - kald luft er klar luft Fra Vattatuva gikk jeg til gapahuken i Bardalen, så videre mot Vikestad (der kom det faktisk noen snøfnugg dansende), og til slutt til hytta som jeg og min bror eier sammen, ved vannet øverst til venstre i kartutsnittet ovenfor. Etter å ha tent opp i ovnen, brukte jeg tre kvarter, to sluker og en spinner på å få null fisk Et solid napp, da Så etter å ha avsluttet fiskeseansen, ble det litt øksbruk (det skal alltid ligge godt med opptenningsved klar til neste tur), skriving i hytteboken og avslapping i solveggen i ly for nordavinden. Da det nærmet seg middagstid, var det bare å finne litt mobildekning og ringe etter skyss tilbake til Rørvik - dette blir jeg nesten bortskjemt av, gitt *) "Einarhytta" har fått navnet sitt etter Einar Hansvik, innehaver av Hansvik Sport i Rørvik - han har vært primus motor for å få satt opp hytta og har lagt ned utallige dugnadstimer der. Den er laget som et treff- og samlingssted for dagsturer, så det er i utgangspunktet ikke soveplasser der - men skulle man bli overrasket av drittvær, er det ingen problemer å overnatte på gulvet. Og varmen holder man fint vha den svære vedovnen der

Tenkte jeg skulle benytte anledningen til å trekke frem fjellområdet mellom Folldal, Oppdal/Drivdalen og nordre deler av Østerdalen. Her ligger Orkelsjøhytta, en av DNTs minst besøkte hytter, noe som er litt merkelig med tanke på det flotte området den ligger i, men på den andre siden så ligger hytten utenfor rutenettet. Påskehelgen ble benyttet til å rusle fra Innerdalen i Rennebu via Næringstangen til Orkelsjøhytta, overnatting her og samme veg tilbake. Innerdalen brøytes til Kubrua 1 km før Bustaden om vinteren og om sommeren kan man kjøre helt opp til demningen på Innerdalsvatnet. Orkelsjøhytta var sist besøkt i slutten av januar og det hadde vært et par og tyve mennesker innom siden sist jeg var der i starten på august..

Måtte bli to turer i dag også! Først 5-6 km fjæretur med hundan, før det bar hjem for å hente randoutstyr og komme seg til fjells. Siste påskedagen leverte slik som resten av påska har gjort her i Troms. Fantastisk full av energi blir en av sånne dager

Langfredag morgen. Nytt påfyll av snø! Jippi liksom. Heldigvis klarnet det opp til skyfri himmel utover kvelden. Etter en kald natt ble vi vekket rundt halv fem av noe jeg er ganske sikker på var traner som tok seg en dans på morgenkvisten. Forsøkte å få sett dem, men de ble skremt, muligens av mitt bustete sovehår. Sorry traner, nestegang skal jeg ta med hårbørste og føner. Andre av lokalbefolkningen var mer vennligsinnet. Kanadagjessene kom for å hilse på de nye naboene flere ganger, men snudde i forskrekkelse og vantro da det viste seg at jeg ikke hadde kaffe å tilby, kun te. Ettersom hunden min er av den rause sorten og ikke er så nøye på hva som er menneskemat og hundemat, og har et anarkistisk forhold til mitt og ditt, valgte jeg for enkelhet skyld å hundesikre maten. Nesten så jeg innbilte meg at jeg var i Alaska. Hadde det kommet en bjørn, ville jeg garantert ha snakket engelsk til den. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Ett fjell jeg har sett på flere ganger når jeg har kjørt opp veien i Kananaskis Country er Mt. Nestor. Så ut som en fint skifjell opp/ned sørsiden med 1200 høydemeter jevn stigning med rundt 30 graders helning hele veien fra Spray Lakes på 1690m. Derimot er det høy snøskredfare ned rennene, spesielt de siste ukene. På avstand var det vanskelig å se hvor store skavlene øverst i rennene var og om de hadde gått i nyere tid eller ei. Det var også vanskelig å finne informasjon om å gå opp her på ski noe jeg syntes var litt mistenkelig da fjellet er populært på sommerstid og beskrevet som en lett topptur. Var nær med å gå opp her noen dager siden, men pga den høye temperaturen så var nok ikke skiføret særlig bra mot sør samt at rasfaren var høyere. Uka startet med ett fall i temperaturen og plutselig snødde det 1000m lavere enn i helga. Ett værvindu mellom kl 03.00 til 12.00 var meldt på Yr.no, mens den offisielle værtjenesten i Canada meldte snø og skyer hele dagen. Dette var dag to med kuldegrader helt ned til Canmore på 1300m så jeg vurderte det til trygt å gå opp tidlig på morgenen før særlig eksponering av solvarme. Normalruta opp går også i trygt terreng som ikke er spesielt skredutsatt, noe som er betryggende da man kan renne på ski ned denne ruta om man ikke renner ned i rennene. Slik så fjellet med sin mer imponerende profil fra nordøst ut da jeg var ved Spray Lakes tre dager før. Slik så toppen og øverste del an ruta ut med store skavler som henger ut over både øst og vest-renna. Den trygge normalruta går på ryggen rett overfor den lange skavlen. Jeg våknet kl 03.30 med fullmåne og stjernehimmel, men fortsatt var det noen byger i lufta. Det så ut som Yr's værtjenesten var å stole på i dag så jeg gjorde meg klar for tur. Blir det dårlig vær er dette også ett lett fjell å snu på med kort avstand til bilen. Kjørte ned veien langs Spray Lakes til snøskredområdet under Buller Mountain og parkerte der. Parkering innenfor snørasområdet er ikke tillatt så klart. Herfra gikk det en trase igjennom skogen ned til Spray Lakes og jeg krysset den ca 1km brede innsjøen i raskt tempo. Sjøen hadde forøvrig blitt senket med 15m den siste tiden, så her ble det flere høydemeter enn først antatt! Spray Lakes er forøvrig svært populær blant isfiskere og skikitere. Sola står opp på Mt. Murry (3024m) mens den høyere Mt. French (3234m) ruver bak. Etter å ha krysset innsjøen startet stigninga umiddelbart og det gikk greit unna opp sørrenna. Har hadde ett stort snøras lugget med seg over 50 store grantrær da det gikk for ikke mange dagene siden. Dette raset hadde gått ned østrenna, så der var det ikke særlig bra føre å renne ned på uansett om jeg ønsket det eller ei. Jeg gikk inn i vestrenna og fortsatte oppover. Der lå det også rester av ett stort skred, men det hadde gått for flere uker siden da det lå godt med snø oppå. Her blåste det også noe så det var litt kaldt og surt før jeg gikk inn i sollyset på 2400m. Solvarmen varte ikke lenge. Oppe på 2600m gikk jeg inn i en sky som omringet toppen av fjellet og som tydeligvis ikke hadde noen planer om å stikke av. Håpet mitt var at den skulle lette akkurat i det jeg nådde topppunktet ettersom skyen hadde ett godt formål; holde snøen kald! Oppe på den første fortoppen får jeg øye på skavlene som har vokst seg farlig stor over stupet mot øst så her er det bare å holde god avstand. Jeg gikk ned på vestsiden av fjellet, i god avstand fra skavlene langs toppen. Toppene vokser seg gjerne flere meter høyere enn hjemme i Norge på vinteren på grunn av mindre vind, og slike skavler kan fort dra med seg hele hetta av snø som ligger over toppen. Da jeg kom opp på den andre fortoppen (Nestor S2) ble ryggen tynnere. Vestsiden av fjellet var isete og bratt så jeg ble tvunget opp på toppen igjen. Jeg brukte staven til å kjenne på dybden av snøen ned til fast fjell og kunne vurdere hvorvidt jeg gikk trygt i forhold til skavlen. Ca 10m fra toppen av S2 gikk staven min gjennom det tynne topplaget av forblåst snø. Her var det en stor sprekk under danning, stedvis halvmeter bred fant jeg ut da jeg slo ned nysnøen og fikk se sprekken tydelig. Jeg plasserte meg ca 1m fra sprekken mens jeg fortsatte de få metrene opp til S2. Her spadet jeg ned litt snø og fant ut at fjellet var knapt 20cm under snøen. Fjellet fortsatte flatt 2-3m utover under skavlen før stupet begynte. Skavlen gikk 6-7m utover fra sprekken ved toppen av S2 og det var også her jeg måtte ta av meg skiene. Ruta videre går bratt, først ned i ett skar på 15m, så å gå videre på ski var ikke nødvendig heller særlig trygt etter mine ferdigheter. Etter å ha gått knapt to meter fra skiene klapser skavlen sammen og faller utfor stupet hvor det går stupbratt i nesten tusen meter. Skavlen river også med seg topplaget med snø opp østsiden av S1 som jeg ser forsvinner med voldsom fart. Slikt skremmer meg der og da, marginene er små og her er det mange vurderinger som taes hver meter samt at det er ønskelig at jeg tar de riktige valgene til en hver tid. Jeg vurderer om det heletatt er trygt nok å fortsette videre og belager meg på å snu på S2. Etter en pause bestemmer jeg meg på å gå ned i skaret for å se nærmere på veggen opp mot S1 som er en klyvebratt vegg på 16 meter. Gå rolig, ta hver meter av gangen og ta meg god tid til å vurdere hver eneste risikoelement er høyt på dagsordenen. Av de siste syv turene har seks av de inneholdt snøras som går langt nærmere meg enn det jeg har opplevd før. Så langt mener jeg at jeg har gjort flere gode vurderinger og beslutninger noe som er grunnen til at jeg akkurat nært nok alle gangene. Det har ikke bare vært flaks. Men marginene er såpass små med fatale konsekvensene og jeg vet at det er umulig å ha hundre prosent oversikt og kontroll på alle fareelementene til en hver tid. Jeg må bare ha den oversikten og kontrollen når det gjelder, og det blir ganske ofte når jeg går så mye i slikt risikabelt terreng som jeg gjør. Fjellet overasker noe også. Jeg er vant til norske fjell og det er utrolig enkelt å finne informasjon, bilder og videoer av omtrent hvert eneste fjell i landet, både sommerstid, vinterstid og uværstid. Mulighetene vi har med de ulike kartene som produseres og ligger gratis ute på nett gjør at man kan planlegge turene sine ordentlig slik at man vet akkurat hva som venter der oppe. Her er det på langt nært slikt. På en side er det akkurat det som er spennende og eksotisk, på en annen måte forhøyer det flere risikofaktorer. Toppen av Nestor var mer alpin enn jeg hadde sett for meg, noe jeg ser på som ett pluss for det er der jeg trives aller best. Derfor fortsatte jeg mot toppen jeg ikke viste hvor var enda men tok det svært med ro for å gjøre det tryggest mulig. Utfordringen var den bratte snøen og å vite hvor fjellet under var da det fortsatt var store skavler opp mot toppen. Selvsagt viste det seg å være mindre krevende videre til toppen enn hva jeg antok da jeg sto på S2 rett etter at raset gikk. Bildet tatt knapt ett minutt etter at raset gikk. Deler av skavlen sto igjen så vidt det var. Fra S2 til S1. Nede til høyre på S1 ser du hvor skredet nettopp gikk. Ut fra beskrivelse på nett så trodde jeg S1 var hovedtoppen, det var det ikke. Nytt lite skar ventet, men nå ser jeg opp mot det som er toppen. Fant toppvarden under snøen! Stupbratt mot vest, jeg legger også merke til at skaret mellom Nestor og nabofjellet Old Goat er 200m høyere enn på kartet som er printet i 2011... På tur tilbake til S2 hvor skiene venter Når jeg kommer tilbake til S2 åpner også himmelen seg og jeg får akkurat det jeg ønsket meg, utsikt mot alle kanter og fjell Den høyere Old Goat Mountain (3120m) i nord Nedkjøringa gikk utrolig fint. Kjørte ned den tryggeste ruta, samme vei som opp. Bortsett fra litt vindblåst parti helt øverst gikk det meste i pudderkjøring hele veien ned til vannet. Fra tregrensa og ned var det mange fine hopp å leke seg med samt at man kunne ha stor fart mellom fint spredte grantrær i nedre parti. Litt humpete og hardt over raset, men samtidig artig å hoppe over tre grantrær som lå veltet!

Det du nevner får du fint plass til i 16,5. 18 foteren er ett hangarskip :D. Jeg har 18foteren, og i den klarer jeg å få 2 voksne, fire små barn, lavvo og ustyr :-). De 50CM er jo i midten, altså der det er størst lastekapasitet. Pakkstørrelsen er ikke så veldig forskjellig, tungt okke som. Generelt er nok 16,5 mer kurant om du ikke har veldig behov for veldig mye plass.