Vinnerliste

På tur i gammelskog. Snart kvelden. Mangler teltstang til presenningen. Kommer på ideen da jeg passerer den ideelle stanga Gav også god lyd for nordvesten.

Er ikke dette uansett en bortkastet diskusjon, og bortkasta penger å skulle bygge noe som er "trygt"? Man reagerer og vil gjerne finne trygge løsninger fordi to stykker for noen dager siden ble knust og døde, men det dør jo turister på godt sikrede steder også hvert år? Feks i Geiranger så er det et stort stup litt ovenfor sentrum. Der finnes det flere forskjellige gjerder, flere av de er ganske høye, det står plakater om at fjellet er vått og glatt og det samme er opplyst på en stor tavle ved parkeringa. Selvom det nettopp har regnet så ser jeg hver gang jeg er forbi minst fem som balanserer på kanten utenfor gjerdene. Som oftest er disse tomsingene velsignet med mer flaks enn jeg og hele min familie kan håpe på iløpet av et helt liv. Nå er det heldigvis et par år siden sist en familie på brutalt vis ble informert om at de nå ble litt færre til årets julemiddag. Vøringsfossen er litt mer brutal med ignorante vesener på to bein, der dør det i snitt en turist i året som har klatret på utsiden og falt nedi. Skal vi hindre slike Darwinkandidater fra å dø en brutal død i norsk natur, så er det behov for å leie hver enkelt av de fra turistbussen/bobilen/whatever og helt bort til det de skal se på. Slipper man hånda deres ett sekund før de er trygt tilbake i bilen så har man mista de.. Nei, pengene om de finnes, må nok brukes til noe nyttig i stedet. Gjerne til bedre parkeringsfasiliteter ved severdigheter. Det er mange steder helt uskyldige bilister risikerer trafikkdøden fordi det parkeres i svinger og på bakketopper for å se akkurat den delen av norsk grunnfjell selvom det ikke finnes en trygg plass å sette fra seg transportmiddelet.

Dette er en tur jeg har tenkt på en stund. Masse høye fjell noen få timers togtur for hovedstaden er perfekt for en kar som ikke engang har busskort. Men uka før klarte jeg endelig karre meg til å søke om fri på fredagen. Og etter litt aktivitet på chatten her på forumet, i tillegg til en liten post på forumet, så hadde jeg fått med meg @Henrik og @Sig Man på tur. Henrik har jeg vært på tur med før, men Sig Man har jeg aldri møtt, så det skulle bli artig å møte nye folk. Torsdag 7. august kom. Jeg hadde pakket sekken, det gjenstod bare å ta med maten som stod i kjøleskapet. Toget gikk kl 16 fra Oslo S, så da rakk jeg komme meg hjem etter jobb, dusje, skifte klær og ta en liten matbit før jeg satte meg på Dovrebanen. Jeg gikk så av på Otta, hvor taxien jeg hadde bestilt stod og ventet. Den førte meg opp til Spranget for i overkant av 500 kr. Klokka var vel ganske nøyaktig 20:00 når jeg ringte Rondvassbu for å leie meg en sykkel. Det stod masse sykler der, så det var ikke fare for å måtte gå. Brukte litt over halvtime på å sykle inn til Rondvassbu. Der var det mye folk, og jeg måtte stå i kø for å få betale for sykkelen. Det kostet 100kr. Synes det er litt vel stivt, men når det er så sent på kvelden, så fikk det bare stå til. Det var en fin kveld, Svarthammaren helt til høyre og Ljosåbelgen i det fjerne Gikk så opp til Rondholet, ved foten av Vinjeronden og Storronden for å møte Henrik som hadde satt opp teltet sitt her. En flottere teltplass skal man lete lenge etter. Henrik fylte år denne dagen, og da måtte det bursdagskake til. Dagen derpå, etter den store bursdagsfesten var det knallvær når vi tittet ut av ytterteltet. Ble en bedre frokost før vi pakket sakene og var klar til avgang i 11 tiden. Det er jo tross alt helg tronns frokostfavoritt, eggNbaconMcFjellburger Etter ikke alt for lang tid var vi oppe på 1760 meter, hvor den ble en kjapp pause. Vi var slett ikke alene på fjellet denne dagen. Vi var nå i godt driv mot Vinjeronden, og formen bli i grunn bare bedre og bedre. Nyter utsikten som også bare blir bedre og bedre. Kjapp lunsj på Vinjeronden. Feirer i farta Henrik sin første 2000 meter Sånn passe bratt i Rondane gitt. Her er vi på vei til Rondeslottet, og ser så vidt Vinjeronden helt til høyre, og Storronden bak der. Småsvett, ikke langt unna toppen nå Lettpakkern Og vips, så var vi på Rondeslottet. Etter å ha vært på toppen en liten stund gikk det var varmt og vindstille, til hagl og torden. Da tok vi kjapt beina fatt og startet nedstigningen til Langgulpdalen hvor vi skulle møte sistemann. Nedstigningen var lang, kjedelig og seig. En lang bratt bakke med få naturlige pauser. Jeg er i grunn glad vi gikk ned og ikke opp den veien. Det hadde vært sånn passe begredelig. Når vi kom ned til Langgulpbekken møtte vi på en gjeng som hadde gått samme vei som oss, og som vi hadde møtt på toppene bortover. De var snill og tilbød oss kaffe, så vi satte oss ned for en prat, før vi gikk videre. Samtidig har vi prøvd å få tak i Sig, da vi var litt i tvil om hvor vi skulle slå leir. Det førte til at Sig ble litt usikker, og endte opp med å ta en omvei for å være sikker på å møte oss. Til slutt endte vi med å møtes der vi hadde planlagt i utgangspunktet Sig Man har endelig fått opp teltet, men Rondeslottet og Vinjeronden i bakgrunnen. Klokka var vel ca. 20 når vi slo leir, og da ble det litt skitprat over middagen og litt moro drikke til. Vi tok det omtrent like rolig neste morgen som første morgenen, og kl 11 var vi klar for avmarsj mot Høgronden. Henrik lot telt og det meste annet stå, Sig og jeg hadde noen planer om å kanskje gå Høgronden - Digerronden via Midtronden, så vi hadde full oppakning. Jeg kjente forrige dag godt i bena denne dagen, men vi hadde godt driv opp denne gangen også. Her går vi mot Høgrondbue hvor det ble en god lunsj i finværet. Litt mer vind denne dagen. Her har vi bua langt nede når vi er nærmere halvveis på vei opp til Høgronden. Ca. 100 høydemeter ned sør for bua finnes en vannkilde som kan benyttes om man ønsker å overnatte her. Går fint å overnatte både inne i bua, og utenfor med telt. Husk godt liggeunderlag På toppen blåste det godt, og det var relativt kjølig. Vi stod en stund og så bort på Midtronden og Digerronden. Men jeg feiga ut, og Sig var vel ikke så ivrig på å gå alene med så tung sekk, så vi fant ut vi skulle gå ned samme vei som vi kom. Fotografen var ikke så populær :-/ Når vi kom ned til teltet igjen, ble den et kjapt måltid før det ble springmarsj oppover dalen for å finne neste leirplass. Ble ikke så mye bilder resten av kvelden. Vi var vel framme i 21 tiden. Den natten blåste det kraftig opp mens regnet hamret løs på teltene. Men teltene holdt uten problemer og vi var tørre alle mann når vi stod opp til finvær neste morgen. Her pakket Henrik sakene sine tidlig på morgenkvisten og satte kursen mot båten som går over Rondvatnet. Sig og jeg gikk nedover Langgulpdalen igjen for nte gang. Kunne slett ikke klage på været denne dagen. Bilen til Sig stod nede ved Straumbu. Der ble det en kald Cola før jeg ble kjørt til togstasjon, så jeg kom meg hjem til Oslo igjen. Takk for en finfin tur. Blir nok flere turer til Rondane innen rimelig kort tid

Grytidlig i morges på Tikneppen i Bymarka. Stille og fredelig! Sola steg sakte men sikkert bak Geitfjellet. Morgentåka kom sigende og skjulte snart Gråkallen med sin enslige kuppel. Veldig fint å sitte her og se dagen komme, på vei hjem så vi tre rådyr i veikanten som en ekstra bonus!

Ser jo ikke ut som det har hjulpet på det stedet der da...

Kanskje eit skilt i denne stilen hadde hjulpet? Brutalt, men sikkert realistisk

Tror ikke det finnes noen enkel løsning på dette, uansett hva man bygger at utkikkspunkter og tilrettelagte stier så vil det alltid finnes en tiltrekkning mot en mer "ekte opplevelse" slik at enkelte uansett vil gå utenom sperringer og tilrettelagte utkikkspunkter. Tror løsningen er et sted midt i mellom, man må opplyse om farer og regler og tilrettelegge for at gjestene kan oppleve breen/fossen/fjellet fra et trygt sted, uten at man nødvendigvis trenger å støpe opp permanente installasjoner som man ser rester av om 200 år. En velbrukt sti forsvinner fortere enn betong og metall. Tenker også at man bare må akseptere at ulykker vil skje fra tid til annen, ferdsel i fjellet medfører risiko enten man er fjellfant eller bobilpilot. I begge kategorier er det de som strekker strikken litt langt eller som bare har uflaks.

Morgentur opp til Baunehytta på Nattlandsfjellet. Fin tur på rett over 3 timer fra jeg gikk ut gjennom døra til jeg var hjemme igjen. Prøvde meg på en ny vei tilbake og endte opp på villspor og måtte igjennom en myr for å komme meg på rett vei igjen. Våt, men fornøyd var jeg hjemme til lunsj.

Vi kan ikke ta ansvar for at turister ikke gidder lese skilt. Det er ikke alle skilt jeg leser selv heller, så egentlig vet jeg ikke om jeg har gjort noe ulovlig eller farlig. Men om det da skulle ha skjedd meg noe så er jo det mitt ansvar. Uansett så er det hver enkelts ansvar å sørge for egen sikkerhet. Vi kan ikke annet enn å informere og så la de velge selv. Etter å ha hørt at de trodde sperringen var der for naturen sin skyld og derfor ga langt f....i den så er jeg ikke så sikker på om jeg vil ha så mange turister hit. Dumt vi tjener penger på dem Å tilrettelegge er jeg ikke tilhenger av. Jeg vil ha minst mulig menneskelige inngrep, så får heller en og annen idiot stryke med. Synd det skal gå utover andre, i dette tilfellet barna.

Jeg bruker et oppblåsbart liggeunderlag med "antiskli" (overflate som minner om semsket skinn) på oversiden. I hengekøya bruker jeg det med den siden ned, og undelaget holder seg perfekt på plass, presset mot køyestoffet. For å entre hengekøye med sovepose åpner jeg i fotenden, slik at jeg kan ha et bein på utsiden av posen. Mye enklere å stå støtt mens jeg trekker resten av posen på plass. Så er det bare å sette seg i køya og "rulle" seg på plass. Enket og greit. ..det pleier å være mye vanskeligere å stable seg ut av køya igjen om morgenen. Ligger for godt..

Bortsett fra at de færreste av oss tilhører ytterpunktene, nesten uansett hvilken sak det er snakk om. De fleste befinner seg stort sett i midten, og de aller fleste konflikter eller mulige konflikter kan jo faktisk løses, og med gode argumenter er det veldig fint når noen kan si "enig med forrige taler". Dette gjør seg spesielt gjeldende i saker der man har tung vitenskapelig argumentasjon på den ene siden, og så drar media til og finner en eller annen alternativ ytterliggående på den andre siden for "å balansere" saken. På den måten legitimerer de anti-kunnskap, da det ofte gis inntrykk av at begge sider er like "tunge" i debatten.

Dette synes jeg var en liten skivebom, Lindap. Naturen er til for oss som liker den uberørt. En bro over en brearm ville bli et stort uhyre. Og hva om brearmen vokste kraftig noen år og tok herligheten med seg nedover ?

Her er min nye fremtidige jakt- og turvenn, Jippi, en golden tispe

Gaustatoppen Eller det er hvertfall det sønnen min sier, som akkurat gikk fra fantastiske fire til stolte fem år, at han skal på toppen av verdens høyeste fjell med fyrtårn oppå. Om den kan sammenlignes med de mektigste toppene i Himalaya kan nok diskuteres blant de faktaorienterte voksne, men i et vakkert barnesinn er den nettopp det - høyeste stedet på jord. Værmeldingen var usikker og ingen meteorolog visste helt riktig hva som skulle komme av værtype. Yr meldte sol og lite vind, Storm meldte regnbyger og lyn og de pene damene på skjermen innrømte at de faktisk ikke var sikre på hvordan været ville bli i helgen. Men både Trude (livsledsager) og jeg hadde fri fra jobb, og Adrian (sønn) hadde vært klar for å spise vaffel på toppen av Telemark siden jeg nevnte det for han uker i forveien. Nei vi bare drar opp på hytta på Skinnarbu og tar det derfra, skulle det bli møkkavær har vi alltids regntøy og turløyper utenfor samt brettspill og terninger innenfor. Etter en sen morgen og noen timer på veien, fikk vi Tinnsjø på høyre side av bilen og blikket tittet opp på himmelen og de spredte skyene som dannet hvite bomullsdotter med innslag av grå flekker. Vi ble enige om at dette var godværsskyer og bestemte oss for å ta Gaustatoppen idag. En kjapp tur innom Rjukan for å handle med litt munngodt og så spolte vi opp den "vingletevonglete svingebakken" (sitat liten gutt) og så bort til bunnen av fjellet. Vi hadde bestemt oss på forhånd etter litt frem og tilbake om å ta Gaustabanen opp og gå ned igjen, bare det å ta tog og bane inni fjellet ville være en opplevelse i seg selv for en liten kar som er togentusiast som mange andre på hans alder. Vi parkerte bilen nedenfor bommen fordi det hadde allerede blitt ettermiddag, og bommen til parkeringen stenger klokken 17:00. Altså vil det bli kveldstur ned og forhåpentligvis har de fleste av dagens toppturgjester kommet seg ned fra fjellet slik at vi blir mest mulig alene. Vi kjøper oss billett til den siste turen opp og idet døren går opp til tunnelen slår den syv grader kalde luften imot oss, jeg kikker ned på Adrian som har et frydfullt smil om munnen. "Bor det drager her inne pappa" spør Adrian - "Ja for lenge siden, men nå er det bare toget som bor her" sier jeg. Etter litt så går vi ombord i det blå lille toget som frakter oss skramlete innover i fjellet, så et bytte over til et lite rødt tog som frakter oss opp til toppen. Det store smilet og uttrykket til han lille guttungen vår er enormt, dette kan man se er noe han virkelig syns er spennende. Vel fremme på toppen etter 15 minutter går vi ut av den lange tunnelen til utgangen, jeg kikker rundt meg og kan puste lettet ut. Det er knallvær med sol og spredte skyer, og rundt tyve grader - fantastisk. Klokken viser at ettermiddagen er godt igang og beste av alt, det er nesten ingen mennesker her oppe! Bare noen her og der som er på vei ned, deilig å ha fjellet for seg selv tenker jeg mens jeg nyter gleden til Adrian og Trude som virkelig koser seg. "For en fin utsikt mamma og pappa" sier han en mengde ganger mens han går opp de siste meterne opp til steinhytta. Han vet at det finnes vaffeler her oppe og lukten av nystekte hjerter brer seg om i den vindstille luften. Et par vaffelplater og en coca cola til en pris som bare finnes på fjelltopper og enkelte loppemarked blir konsumert til et av fastlands-norges beste utsikter, det er ikke vondt å være til på en plass som dette nesten alene med sine nærmeste. Etter påfyll tar vi en tur bort til toppunktet og tilbake igjen over eggen, slapper av og koser oss en god stund før vi beveger oss nedover. Adrian spretter nedover som en fjellgeit i sine fjellstøvler i størrelse 29 til blikket av en litt bekymret mamma, men han er stødig som få og er vant med ulendt terreng under beina. Det blir en håndfull med pauser med påfyll av energi og hygge på vei ned, og Adrian finner en provisorisk seng for å legge seg til å sove et par ganger. "Se pappa, jeg tror jeg sover her jeg" sier han med øyene lukket og et lekent smil om munnen Kveldssola senker seg over landsskapet når vi kommer lenger ned, det skaper lange skygger og et behaglig lys som gjør nedfarten ekstra hyggelig. Etter litt over tre timer er vi nede igjen ved bilen, vi kjører hjem til hytta og får oss en sen middag. Guttungen kommer seg i seng etterhvert og vi blir sittende oppe noen timer til på terrassen med et par glass til sola som har gått ned bak Hardangervidda. Perfekt. Solstien Dagen etter tar vi Krossobanen opp til Gvepseborg, vi har jo en dag til å fylle med eventyr før helgen er over og vi velger Solstien som går i en rundtur på ca en halv mil som starter på toppen av Krossobanen. Dette er en familievennelig tur med fem forskjellige oppgaver på veien som barna må utføre, man får med seg en tursekk nede ved stasjonen som er fylt med fem forskjellige poser nummerert 1 til 5 til de forskjellige postene. Har aldri tatt denne turen før og ble overrasket hvor flott og tilrettelagt for små barn denne runden er. Selve Solstien er steinlagte trapper som går hele veien opp til toppen ved tyske kanonstillnger fra krigens dager, den begynner nedi skogen og går oppover over tregrensa og opp på vidda. Herlig tur med flott natur og kjempefin utsikt på toppen utover Hardangervidda og Gaustatoppen, samt morro og læringsrikt for barn. En sikker vinner for småbarnsfamilier som anbefales på det sterkeste Slik ser de nummererte skiltene for oppgavene ut Steintrappene er et morsomt innslag og sparer naturen for slitasje. En av oppgavene ved soluret et stykke opp i løypa Siste biten på vei til toppunktet En nydelig helg med et perfekt turvær, takk for denne gang herlige Telemark og vi ses igjen

Var på høgafjellet (868) på Osterøy. Drøy tur, skikkelig seigt, men ble jo ein kommunetopp til.

Det kan stemme, men først bør du sjekke oppsett - kartinformasjon og sjekke om mest informasjon er aktivert.

Skjønner. Men man vet jo aldri. Det er jo best å være på den sikre siden

Det er lett for oss innfødte å avskrive disse turistene som Darwinpriskandidater osv. men det er ikke så enkelt å vite at en bre kalver om man aldri har sett en før. Har selv vært på safari i Kenya og spurt guiden om jeg kunne gå tre skritt lenger for å ta et bilde (flodhest i vannet), såg helt trygt ut, men guiden svarte at det godt kunne være krokodiller ved elvebredden så det var livsfarlig. Poenget er at når man ser noe som er ekstremt vakkert og fascinerende er det veldig lett å glemme seg litt. Jeg hadde heldigvis lokal guide!

Jeg kjøpte et par solbriller idag. På Hyttebutikken hadde de noe de kalte for mc-solbriller. Konseptet er at det er noe skumgummigreier på innsiden som gjør at jeg har trua på å utsette overgangen til alpinbriller vinterstid. Vi får se til vinteren om de er verdt sine 150 kroner og holder fokksnø og kald vind ute.

Herlig..!! nå ble det kartvisning

Den er ikke en smule underdimensjonert for en slik jobb

At utlendinger omkommer på ferie i Norge er kynisk (understreker kynisk) sett et gode for turistnæringa. Opprettholder imaget om vill og utemmet natur. Om dette er ønskelig er noe annet.

Nei vi hadde med, men han trengte dem ikke.

Det er alltid greit å ha med potesokker på slike turer. Jeg har en hund som sjelden blir sår (dette er individuelt), men dersom det skjer er det veldig kjekt å ha sokker(og kanskje fett) tilgjengelig. Dette gjelder også dersom han skulle få kutt/skade på foten. Sannsynligheten er da høy for at hunden kan fortsette turen etter noe førstehjelp, isteden for den må bæres ned.

Snakket med lensmannen i Luster. De sier det er breførerlaget som avgjør dette, så jeg prøver å få kontakt med de.

Vi hadde med en coker spaniel forrige helg . Han var ganske vimsete (10 mnd) og han stressa en del og vi måtte hjelpe han med å løfte han litt over selve eggen. Men fungerte fint så lenge man har på sele får da har man noe å løfte i

Men skal sies at når vi gikk hjem siste dagen, og jeg ikke trengte å bære med verken vann, noe særlig mat eller vinterbunkern til @Henrik, så ble alt meget lettere. Så lett at jeg rett og slett måtte ta med meg noen liter friskt fjellvann hjem

Fine bilder igjen tronn!

    Det er stor forskjell på storleiken til Ringstind 1 og Ringstind superlight. Og Ringstind 2 (som det vert referert til fleire gonger i denne tråden) er enno større. Men det som bestemmer om eg synest eit telt er romsleg eller ikkje, er korleis eg får plass til meg og mitt inne i teltet, og ikkje korleis det ser ut ved sidan av eit anna telt. Og eg har god plass til meg og mitt i Ringstind 1.

Er glad i min Bergans Imingen zip off. Kjøpte meg ny nå før denne sesongen. Kan også brettes opp og festes på enkelt vis. Lett, myggtett og tørker fort.

Var på kommunetoppen i Vaksdal kommune i dag. Brukte ca 1t og 45 minutt opp. Kun nokon få dråper regn, så det vart ein utruleg flott tur. Anbefales! Toppvarde Utsikt til Kvitanosi (?)

Legger ut et bilde som viser dimensjonene på Ringstind 1 og Ringstind 2 versjon 1 fra rundt 2005. Den store lengden i innerteltet og den store takhøyden gjør at teltet føles langt romsligere enn lignende (ofte lettere) 1mannstelt. Det er også gode kokemuligheter i ytterteltet.

Dagbladet i dag Men er det ikke rart at det er først nå det er snakk om skader, en drone på 2,5 kg er vel ikke noe imot et fjernstyrt fly, type jetfly på 20 kg i 300 kmt eller et seilfly på 15-25 kg?

Neida. Droner gjør aldri noe galt. Det er alle folkene som vandrer rundt uten å bli gjetet. Ikke er de inngjerdet heller. Det burde faenmeg vært forbudt å slippe folk løse i utmark.

Åh, jeg trodde du var bekymret for forurensning av din nytelse av det elektromagnetiske spektrum?

Mitt Ringstind 2 har totalt 8 barduner. Her er et bilde fra sist helg. Det kommer dårlig fram fra bildet, men det blåser omtrent kuling når jeg knipset det. Dog økte vinden betraktelig utover natten etter jeg tok bildet, opp til storm styrke. Vinden skrelte av mose og vegetasjon på berg og store steiner rundt teltet. Tok en video med telefonen også, men jeg får ikke til å laste den opp ..

Vært en uke på Hardangervidda. Mitt første besøk her. Variert vær og variert terreng, men stappfullt på alle hytter og rent folksomt på en del av stiene.

Nå vet ikke jeg om det er opplyst, men issprut fra kalving kan fort nå 200 m eller mer når isen treffer fast grunn, kan hende det er derfor sperringene står et stykke unna breen.

Jeg ser ikke det helt store problemet i at han uttaler seg. Han ønsker jo bare en større debatt rundt temaet, og det har han sannelig fått.

Men rett over sperringane gjekk dei alikevel, sjølv om dei trudde det var for å ta vare på naturen.....

Til @Elisabeth-81 takk for oppklaringen. Jeg er uenig med deg om en rekke forhold, bl.a. det at ved skyting av en hund er det lagt opp til en slik reaksjon, hunder er skutt før uten slik reaksjon, jeg kan ikke se at det er en allment akseptert måte å reagere overfor andre vi ikke kjenner. Uansett skal jeg la det ligge, og heller forholde meg til opprinnelsen til tråden, Lars Monsen sitt innlegg. For å ta hele det opprinnelige innlegget, steg for steg, Monsens kommentarer utheves. En sauebonde har gjort det igjen. Skutt en hund, attpåtil rett foran eieren, som står tilbake i dyp sorg og sjokk. Er det på tide å ta en grundig evaluering av hele sauenæringa slik den er i Norge idag? For å få i gang tankerekka stiller jeg en rekke spørsmål, men gir ingen svar -- de får hver enkelt av dere som er interessert finne ut av. Monsen starter med å konstatere at det å skyte en hund når du er sauebonde er noe som skjer stadig vekk, og at dette er et vesentlig problem i samfunnet som bør tas tak i da det skjer alt for ofte. For det første er jeg ikke kjent med at det er et vesentlig problem. Det er så langt jeg kan se få saker om dette i media og det har ikke vært oppe til debatt tidligere. Monsen beskriver det som om en hver sauebonde ligger på skjul bak loven med hagla klar til skudd og venter på at fremmede hunder skal liste seg frem. Har tar overhodet ikke stilling til forutsetningene som kan ha ligget til grunn, og fraskriver seg ett hvert anliggende for saker der skyting av hund kan ha vært berettiget. Videre drar han glatt dette ene forholdet inn som inntekt for å ta for seg hele sauenæringen, fra A til Å, en næring meg bekjent han overhodet ikke kjenner til annet enn som noe han treffer på tur. Som eksempel - jeg møter søppelbilen hver dag, fordi den kjører rundt og lukter vondt skal jeg engasjere hele Norge til å reformere søppelbransjen. Se på Italia, der løser de det på en helt annen måte. Skal en sauebonde, som utvilsomt ikke er en nøytral part, ha rett til å avlive hunder på stedet? Dette er svart på tidligere i tråden - i nødverge overfor sauer som beviselig er skadet kan en bonde gjøre dette, og det er lovbestemt. At Monsen, og mange andre ikke liker det er helt greit. Kanskje bør ikke bøndene ha denne muligheten, uansett blir det som i de fleste saker der en part ikke liker en rett en annen part har. Skal det endres, må begge parter gå i seg selv og se på hvordan de kan ta tak i problemet. Jeg kan ikke se at Monsen i det hele tatt beskriver hvordan han selv går frem. Slik han legger frem innlegget sitt virker det som om det ikke bare er spørsmål, men hans meninger også. Dette da han ikke på noen måte svarer ut selv for å vise hvordan han mener hundeeiere skal gå frem for å motvirke slike handlinger. Er det akseptabelt at hunder må holdes i bånd, mens sauene kan gå fritt -- hvorfor er det IKKE slik at sauene til en hver tid MÅ PASSES PÅ? Dette har bl.a. med de grunnleggende instinkter til de forskjellige dyr å gjøre. Det tror jeg nok Monsen selv kjenner godt til. Jeg har aldri hørt om sau som har jaget mus eller spist rotter. Spøk til side, det Monsen ikke tar opp er økonomien i landbruket. For til sauer på sommeren koster noen kroner, det er gratis i marka/fjellet der grunneier enten har grunneierretten eller beiterett, og dermed en lovfestet rett til å slippe sauer. Monsen har ikke tilsvarende tinglyst løperett for hunden på fjellet. Hvorfor er det greit at sauene invaderer private hyttetomter og gjør sitt fornødne over alt? Hva har dette med skyting av hund i nødverge å gjøre? Når det er sagt, det er hytteeieren sin plikt å gjerde inn hyttetomta. For veldig mange hyttetomter er dette bestemt allerede ved opprettelsen av tomten, da de gjerne ligger i utmarksområder hvor det fra gammelt eksisterer beiterett. Forøvrig har jeg aldri sett at Monsen har plukket opp dritt etter sine hunder i de programmene han viser. Han kan jo starte med seg selv først. Hvorfor må hundeeieren dekke alle utgifter til å gjerde inn eiendommen sin hvis han ikke ønsker sauer inn på tomta? Når hyttetomta er opprettet på grunn hvor det fra gammelt av ligger beiterett kan jeg ikke se at svaret på dette er så vanskelig. Se også svar over. Hvorfor har hundeieren skylda hvis hunden sliter seg fra oppstallingen i opphisselse over de herreløse sauene som breker bare et steinkast unna? Hvis Monsen (og andre) har så god kontroll på hundene sine som det påstås, og disse hundene attpåtil er helt ufarlige, kan jeg ikke se at dette er noe reelt problem. Hvorfor kan sauene gå fritt i veibanen, legge seg til i flokkevis i mørke tunneler, på alle mulige svingete småveier såvel som E6? Hvor mange alvorlige ulykker med mennesker involvert har skjedd som følge av denne praksisen? Hvor mange mennesker er drept? Invalidisert? Kostnadene på materielle skader? Hvor mye av dette må sauebøndene dekke? Igjen kan jeg ikke se hva dette har med skyting av hund som jager sau å gjøre. Uansett er det vegeier sitt ansvar å holde vegen fri for dyr. Igjen vises til grunnleggende grunnrettigheter som ligger på eiendom. Statens vegvesen kan ekspropriere beiterett i avstand fra vei og i samme slengen gjerde inn. Det er uansett samme problem med elg, rein, rådyr osv. Jeg kan ikke se at Monsen ønsker disse dyrene vekk. Kanske vi skal begynne med å gjete elgen også? Hvis en sau er like mye verdt som en hund, og saueeieren er like glad i hver sau -- hvordan kan saueeieren leve med alle sauene som skader seg eller går seg fast og sulter og tørster langsomt og pinefullt i hjel? Er det greit å ha en årlig kvote sauer som dør på dette viset -- uten at noen egentlig vet hvor mange sauer det gjelder? Sauen er der som et nyttedyr - den skal skaffe bonden en inntekt. Hvis vi bodde i Kina ville vi kanskje ha hundegårder også der formålet var oppaling av hund for avliving så vi kunne tjene på kjøttet? Å sende sauen på beite er et valg såvel knyttet til økonomi som noe annet. Jeg kjenner flere sauebønder som gråter sine bitre tårer hver gang de finner et dødt lam i skogen. Sauer er ikke dårlig til å finne fotfeste, brøkdelen som går seg fast er liten i forhold til hvor mange sau som er ute på beite hver sommer. Rovdyra våre får skylda for å ha drept veldig mange sauer. Hvor sikre er vi egentlig på at det faktisk er rovdyra som står bak, og ikke «naturlige dødsfall» som følge av tilnærmet null gjeting? Denne påstanden skulle jeg likt å se Monsens belegg for. Forøvrig vet enhver bonde hvor mange sau han/hun sender på beite hvert år. Og hvor mange som kommer hjem, og hvor mange som finnes med sår etter angrep, og hvor mange som forsvinner. Dette er ikke ukjente tall. Rovdyrproblematikken har heller ingen ting med hendelsen på Hellestø å gjøre, men Monsen er nå flink til å snu argumentasjonen til det han vil snakke om. Som at en bonde som skyter en hund er en uforsvarlig saueeier som legger skylda på rovdyra bare for å få mer erstatningspenger fra staten. Jeg ser ikke helt hvor Monsen har det fra. Hvorfor kan sauebønder, som ikke er en nøytral part, drepe rovdyr som de mener truer sauene sine? Monsen beskriver det som om sauebønder kan skyte alle rovdyr som måtte befinne seg der hvor sauene er, uansett. Dette må Monsen forklare nærmere og vise belegg for påstanden før jeg kan ta ham seriøst. Er det en god opplevelse for norske friluftsfolk og utenlandske fjellturister å ha hundretusener av løse sauer gående tilnærmet uten tilsyn over alt i naturen vår, både i nasjonalparker og andre fredede områder? Har aldri hørt at det er et problem. Heller en oppkonstruert sak fra Monsens side. Tar den endeløse brekinga bort følelsen av å befinne seg i urørt, vill natur? Jeg er riktignok ikke så mye på tur som Monsen, men jeg kan da ikke si at dette er et problem. Konstant breking kan jo bety "hjelp" eller "fare", kanskje Monsen skulle undersøke og se om han kan hjelpe til neste gang dette er et problem for ham. Dessuten er det ikke sau som definerer hva som er villmark. Hvordan ser andre land på Norges praksis? Hva mener gjeterne i Spania og tilsvarende land, der flokkene gjetes til en hver tid, og det med en imponerende kontroll? Hvis den norske stat ga bort midler til bøndene for å etablere lønn til gjetere, kunne dette sikkert prøves ut i Norge. Er det greit å trekke på skuldrene og si at, tja, det har jo vært sånn lenge så da må vi fortsette med det -- og vi må jo ha sauekjøtt i gryta? Må vi virkelig det for en hver pris? Ikke for enhver pris, men jeg kan ikke se at Monsen har tatt opp relevante problemstillinger i denne sammenheng. Kort sagt, er det akseptabelt å ha det på denne måten? Kort svar - så langt. JA. Til slutt - Monsen har laget mange flotte TV-program, skrevet godt og formidlet sine naturopplevelser med bravur. Ekspert på sauenæringen er han derimot ikke. Nå er ikke jeg det heller, men jeg er ikke noe dårligere enn Monsen, i hvert fall!

Kommet hjem fra en uke med eventyrlig fiske på Hardangervidda. Tursekker og kløv ble pakket lett etter alle kunstens regler, fiskesakene oppdatert, kart printet ut og laminert. Joda, vi ble omsider klare for årets fiskehappening: En ukes fisketur i fjellet med overnatting ute eller i hytte avhengig av været. Vi klatret opp og innover fra øst. Værgudene var med oss og vi kunne ta snarveier og omveier utenom merkede stier. Vi hadde studert kart i flere måneder og plukket ut et område der vi hadde hørt det var fisk. Det skulle vise seg - vi hadde hørt helt riktig...

I løpet av sommeren har jeg møtt en sju åtte løse huskyer i områdene jeg var i. Dette har sikkert litt med hvor jeg ferdes, og/men de fleste møtene løser seg ofte greit. Men det kan være ganske ubehagelig noen ganger. Man vet jo aldri hva slags forfatning de er i, osv. Fem av de hundene jeg møtte i sommer hadde heller ingen eiger i nærheten. Jeg er glad åtteåringen på tur alene ikke var den som møtte på et par av de huskyene. Så ærlig må jeg bare si det. Så har jeg selvfølgelig som de fleste andre kjørt slalom blant saueflokker, og stått på bremsepedalene fra tid til annen. Så fra en som ikke er i noen av leirene, så kan det se det ut som det er rom for forbedring begge steder.

Skar-Øyungen t/r i Maridalen. Fin tur for små og mellomstore bein på 3 og 5, han på 7 kunne med letthet gått den både en og to ganger til ( hvis motivasjonen hadde vært der).

Fint vær og besøk hos foreldrene mine i Lom = en aldri så liten topptur. Formen har vært litt laber de siste årene, men la i vei fra Leirvassbu i retning Spiterstulen en tidlig morgen. Ved vannet Panna skrådde vi oppover. Rotet oss borti ei renne med mye løs stein, som heldigvis gikk seg til etterhvert. Gikk lett opp den siste biten, og premien var storslått utsikt og god nistepakke. Hadde selskap av masse knott og fluer på toppen, noe jeg fint kunne vært foruten... Ryggen bort til vestre var grei, men litt luftig for min smak. Turen ned gikk lett, vi holdt nå noe mer til venstre, slik at vi kom på venstresida for renna vi fulgte opp. Her fant vi jammen varder, så spørs ikke om det var her man skulle gå! Brukte totalt 6,5 timer på turen i rolig tempo med mye pauser (varmt vær krevde kosetempo og mye vann fra min side). Eter to topper (2102 moh (store) og 2035 moh (vestre)) var det godt med en kald brus på Leirvassbu før den humpete bilveien ned igjen og deretter deilig middag hos "opphavet". En herlig dag! Så noen knips fra iPhonen. Vakker natur, blomster og et hyggelig møte med en fjellrype! Idyll! I retning Leirvassbu. Kyrkja (2032 moh) sett fra Kyrkjeglupen. Møtte denne rypa på vei opp! Flott utsikt! Mot Smørstabbtindane.

En tur jeg har tenkt på noen år er å traversere alle toppene i Tjønnholstindmassivet, det vil si fra Eggi i øst, så over Høgdebrotet, Tjønnholstinden, Skarvflytindene, Austre og Vestre Leirungstindene for så å avslutte med Knutsholstindene i vest. En slik tur vil gå over 11 (?) primærtopper og ørten sekundærtopper. De fleste har jeg vært på minst en gang på før, så det blir litt som en opprydding og regne. Tar også med 10-metringene ifall jeg begynner å samle på dem. Fristende er også å se hvordan jeg takler å gjøre noe slikt alene. Siden jeg ikke kan se at noen andre har lagt ut rapport om noe slikt tenker jeg at det kan være interessant. Klokka er sju på morgenen og jeg kan se Rasletind og Munken i det fjerne. Herlig. Here be mountains Fra parkeringen på Vargebakken går jeg inn Leirungsdalen nedenfor Knutshøe. Makan til mygghull har jeg ikke opplevd på denne siden av polarsirkelen. Snurper hetta sammen og gir gass. Pumpa går. Nedre Leirungsdalen aka Mygghelvetedalen Høy puls når jeg forsøker å løpe fra myggen i Leirungsdalen. Pulsen går opp når jeg ser eggen opp til Høgdebrotet. Stor sett løser ting seg opp når jeg kommer på nært hold, så det er bare å prøve. Klyvinga løser seg greit når jeg først starter. Litt hit og dit, mest på høyre side av eggen. Bombesikre jammer hele veien. Er på riktig side av komfortsonen. Sist jeg var på Steinflytinden og Tjønnholstinden gikk jeg den rotete omgåelsen i flanken. I dag spaserer jeg eggen. Godt å se at jeg gjør framgang. Skremmer opp noen ryper så fjæra flyr. Fester en til capsen, det skal vist være godt for noe. Går opp til skaret mellom midtre og søre Skarvflytinden. Fonnen har trukket seg mye ned, så fjellet er farlig løst. Begynner å merke at jeg har vært ute lenge. Klokka er 1800. Vurderer om jeg skal ta meg et varmt måltid nå, men tenker at det ikke bør ta lang tid å komme opp på midtre. Nåja. Velger omgåelsen i flanken. Forkaster å klatre eggen direkte, føler ikke for å oppsøke utsatt terreng. Tar ikke engang en nærmere titt på hammeren. Lærdom: Aldri ta en beslutning på tom mage. Når jeg kommer opp på toppen av midtre ser jeg at hammeren greit kan omgåes til venstre. Jeg burde ihvertfall tatt med tauet, det er bare en kort rappell ned til enkelt terreng. I stedet blir det gampehelvete ned i ura. Beslutningen koster 400 høydemeter, minst en time og litt tapt stolthet. Skal ikke bli noen flere løse omgåelser på denne karen her. Ever. Knutsholet sett fra skaret mellom midtre og søre Skarvflytinden Finner forresten et interessant kadaver. Kan noen identifisere hva slags dyr dette er? Det er vanskelig å forestille seg at noen annen drøvtygger enn rein går så langt inn i Knutsholet, men kan rein blir så svær? Kadaver Platået mot Østre Leirungstind. Når platået på Skarvflyløyftinden. Går i krabbegir, men når jeg setter på Laibach blir det nærmest en seiersparade. When we all give the power We all give the rest Every minute in the hour We don't think about the rest Finner en grei bivy på nordsida av Austre Leirungstind. Rene hotell Ritz. Bruker tid på å rydde stein og mekke mat. Sovner først 2400. Statistikk dag en: 3000 høydemeter opp. 1900 ned. Pulsklokka anslår at jeg har brent 8600 kcal. Kan det stemme? Det er jo mer enn forsvaret beregner for en soldat i strid... Vekkerklokka er på klokka seks. Planen er å starte sju, men det var så deilig å drikke kaffe i posen at det ble en knapp time seinere. Tåkegufs gjorde det heller ikke så fristende å stå opp. Er spent på dagens crux opp på Vestre Leirungstind. Har samme følelsen som før Eggi. Siden den gikk greit regner jeg med at dette også gjør det. Vestre Leirungstind Det viser seg at dette er betraktelig løsere. Tar sikte på en serie av hyller som går ut mot høyre. Enkel klyving, men alt det løse gjør det ganske ekkelt. Vurderer sterkt å sikre. Problemet er i hva. Det er få muligheter å lage en skikkelig standplass. I tillegg er det lite fristende å måtte rappellere og rense en lengde som er så traverserende. Kjenner grundig på hvert eneste tak. Under toppen klatrer jeg direkte opp en slags kamin. Fjellet er rimelig fast, og jammene gode, bortsett fra ett flytt som er sketchy. Heiser sekken opp denne siste biten. Nå som jeg er oppe på Vestre Leirungstind er det bare sjarmøretappen igjen. Resten av ryggen gjorde jeg for åtte år siden, så jeg vet at dette går greit. Klyvingen opp på Vesle Knutsholtind er bare interessant og gir tilbake godfølelsen. Like så Store og Nordre. Fra nordre Knutsholstind Klokka tolv er det bare nålene igjen. Skikkelig autistgreie med de 10-metringene... På Kjerringa får jeg om sider brukt klatrestæsjet. Siden jeg må komme ned samme vei som jeg klatrer opp er det ikke noen grunn til ikke å sikre. Føler meg som supermann når jeg får tau mellom beina. Velger å klatre nordvestryggen (om man kan bruke et slikt ord om en pinakkel). Nede igjen ser jeg at det ikke er lenge til båten går. Stresser, og glemmer igjen kokekaret. Dersom noen finner et 1 liter Optimus Litech kokekar på innsteget til Kjerringa tar jeg imot med stor takk! 1430 er jeg ferdig med siste pinakkel, en halvtime senere enn planlagt. Løping og glissade ned fonna. 400 høydemeter på 10 minutter. Ned til vadestedet i Svartdalen. Ser den første T-en på turen. Mr T har vært ute å tagget igjen Ruller ned lia til Veslådalen. Ser båten komme inn. Brua over Veslåe er ødelagt. Vasser over med vann til lårene. Gir alt som er igjen for å nå ferja. Tenker på et Inuitt-ordtak som sier at når du tror du ikke har mer å gi, er du bare halveis. Når jeg løper forbi hovedbygget på Gjendebu har båten akkurat lagt i fra land. 10 minutter for sein. Føkk. Båten seiler uten meg Da er det ikke annet å gjøre enn å rehydrere. Takk til Gjendebu som serverer iskalde halvlitere fra kran! Det frister ikke mye å ligge i en full sovesal, da er det bedre å campe på kaien. Så blir jeg også først i køen. På veien ut er det noen svære steiner. Hva er bedre tidsfordriv enn buldring? Anbefales om du har noen timer på Gjendebu. Venstre lett, høyre vanskeligere. Igrunnen var det like greit at jeg mista båten. Turens hardeste flytt. Båten kommer inn.

Jeg har en siberian husky tispe. Liten og trivelig turkompis. Og full av energi!! Synes det er viktig å ha en hund som fungerer i hverdagen også, og siberians er veldig enkle og behagelig å ha med å gjøre.

Etter at min kjære Rago (AM) gikk bort i vår pga. sykdom tok det ikke lang tid før vi bestemte oss for at det var for tomt i huset. Her er Arya (AM) hun er snart 4 måneder gammel (på bildet er hun litt over 8 uker, kommer nyere bilde seinere)

Meget godt fornøyd med min Trailstar. Ingen mygg eller knott, så i natt blir innerteltet droppet.

Hva med et kilt og paraply-treff?