Søk i nettsamfunnet

Om man går på p-piller kan jo rådet til Miamaria være en god ide, men da kan det lønne seg å teste det ut en gang på forhånd, noen får hinsides vondt i magen når de hopper over eller utsetter en periode.

Her kommer en liten oppsummering fra min første telttur med poden på 5 år. Forsåvidt min første rapport her inn også. St. Hanskvelden kjørte vi inn til Skar i Maridalen med Øyungsvannet som mål. Poden fikk egen sekk med kosebamsen i, samt sykkel for at turen skulle bli litt lettere for hans del. Det er ca 2,5 km med flatt og motbakker inn til vannet, sykkelen gjorde de flate delene adskillig lettere. Sekken passerte 22 kg for kun en natt, men da var podens sovepose og liggeunderlag, samt mat og klær til oss begge med i min sekk. De første bakkene gikk med sukk og stønn fra poden, han var sliten og lei før 100 meter var passert. Pappa bar sykkelen litt, og så var alt bra igjen. Fint driv i motbakkene Vi fant oss en fin plass ved vannkanten, laget til med pasta og pølse til en sen middag. Poden sovnet rundt halv tolv etter eventyrstund fritt fra pappas hode (tok ikke med eventyr om store troll, da jeg merket at det ikke var stunden til det). Utover kvelden og natten kunne pappa kose seg med en fabelaktig kveldshimmel på Øyungen. Dagen etter bar det ned igjen til familien, og jeg var igjen glad for sykkelvalget på poden, fint driv nedover bakken gjorde at jeg kunne holde god fart. Poden var godt fornøyd med sin første telttur, Oppsummering for pappa: 1. Dette skal gjentas 2. Ta ikke med DS på tur, ungen blir alt for opptatt av å spille til at alt mulig annet er fristende 3. Det godt og vel 20 år gamle teltet fungerer fortsatt stårlende, men det bør impregneres før neste tur.

Joda, mange har gått før. Her er en liste og antallet er økende for hvert år. Mange hjemmesider o g mye info her. Håper å gå turen, som AFP,er- http://www.norgepaalangs.info/

Med Chris på laget skulle endelig den vanskeligste toppen jeg hadde igjen av 2k-toppene i Jotunheimen til pers; Nordre Maradalstind. Det var et lykketreff, både vær og turfølge, og nesten uvirkelig å få oppleve dette en mandag i slutten av august. Vi overnatta i bilene, og la i vei kl 7 presis fra Turtagrø. Turen opp til hytta på bandet tok 2,5 time, og stien må ha blitt betydelig utbedret siden min forrige tur i området (2006). Den var slett ikke så ille som jeg husket den. Vi tracket ruta med tanke på peakbook. Berges chausse Pause og matbit på Bandet i storslåtte omgivelser og vakkert høstvær. Jeg utforsket hytta her – og tok bilder – igjen med tanke på peakbook, noe Chris var meget fornøyd med. Jeg var også uhyre spent på veien videre; Berges chausse – som jeg hadde lest så mye om. Vi fant denne utrolige stien ganske greit, og tracket den. Midt i brattveggen går den smale stien nesten horisontalt langs 1700-meterskoten på kartet. Under de gode forholdene vi hadde, var selv det vanskeligste punktet bare trivelig. Slingsbybreen og rampa mot Maradalsryggen Så var det tid for Slingsbybreen: På med stegjern og tau, for her så vi mange sprekker. Det var en kort brepassasje, før vi la igjen stegjern og isøks ved svaene. Disse var tørre, og derfor gikk det lett og kjapt bort til rampa/skulderen som ledet opp mot Maradalsryggen. Noen varder underveis bekreftet at vi var på rett vei. Mot slutten ble det mer og mer klyving; vi måtte under og opp en småekkel passasje – i alle fall var det litt ekkelt med sekken på ryggen. (På returen tok vi av sekkene, og sendte dem til hverandre etter å ha krøpet igjennom. Da gikk det svært så lett og greit.) Like etterpå kom vi til et meget luftig punkt, der vi svingte oss ut og over avgrunnen med hendene rundt en stein. Her skal man ikke glippe taket, altså! Chris mente dette fortjente en rødgul trekant på peakbook-kartet. Jeg var helt enig, og på tilbaketuren la vi en slynge rundt denne steinen, mens vi svingte oss rundt, og tok med slyngen etterpå. Så var vi endelig oppe på Maradalsryggen klokka 12.30! Jeg var litt overrasket over at det allerede var gått 5,5 time. Dette kunne bli en sen kveld, da jeg skulle på arbeid i Bagn neste morgen… Bratt opp til S3 Vi så med en gang at det ventet mer klyving her, og skred til verket: Opp mot S3 skulle det være «greit» i følge klatreføreren. Likevel var det minst ett punkt som var både luftig og småekkelt. Faktisk tok vi en kort rappell på returen forbi dette punktet. Man må følge en meget smal hylle bratt oppover noen meter på nordsida av egga. Heldigvis er det en solid sprekk å kjøre fingrene ned i langsmed hylla oppover her. Videre til S2 var det en noe luftig og smal egg, men uproblematisk. Rett etter S2 var det stupbratt ned, og et rappellfeste talte sitt tydelige språk: For første gang i dag skulle tauet fram. Det passet egentlig greit, for videre mot S1 var det opplagt at vi trengte tausikring. Klatring rundt S1 Den korte rappellen gikk kjapt, og vi tok en spisepause nede i skaret i sola. Her satte vi igjen sekkene også. Egentlig burde vi klatret med tausikring rett opp sørflanken, men jeg – som ville vente med å sikre – fant ingen enkel rute opp, og havnet langt opp mot venstre. Vi var i ferd med å runde den bratte hammeren, og Chris ville tilbake og klatre opp sørflanken, eller prøve å klatre rett opp fra der vi sto. Jeg syntes derimot tanken om å omgå den bratte hammeren var tiltalende, og ønsket heller at Chris skulle lede ut på svaene til venstre, og omgå hele «galskapen» på noe som virket letteste måte. Chris hørte på meg, og jeg sikret ham over svaene: Han la ruta helt oppunder den loddrette veggen, der en kunne bevege seg til venstre (nordvestover) over svaene i overkant, med undertak i den brede sprekken mellom sva og fjellvegg. Ved å stemme føttene imot svaene fikk en dermed god nok friksjon. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor Chris ikke beveget seg raskere i slikt «lett terreng», men fikk føle årsaken etterpå: Flere steder sildret det litt vann, og svaet var såpeglatt. Selv med tau ovenfra syntes jeg dette var ganske ubehagelig klatring. Jeg vil tro det var solid treerklatring her. En lang taulengde (40 m) holdt ikke helt rundt hammeren, men neste taulengde var kortere og lettere, og snart var vi oppe på ryggen igjen, mellom S1 og dagens mål! Nordre Maradalstind Det var lett opp til Nordre nå, som vi nådde kl 15.40. Her ble det fotografering i storslagne omgivelser, og utforsking av egga et stykke videre mot Sentraltind. Vi måtte imidlertid tilbake samme veien, både til sekkene ved foten av S2 og isøksene/stegjerna nede ved svaene. Styggedalstinden så direkte kjedelig ut fra denne vinkelen, mens Storen og for så vidt også Jervvasstind var flotte! Utforsking av hammeren på S1 Vi ruslet tilbake, og over S1. Nå skulle hammeren på egga her utforskes på rappell, sa Chris. Det var en svært kort rappell, og med topptaufeste sikret jeg Chris, som ville klatre opp igjen. Han la om til svasko, og klatret kjapt opp – i en dog ganske uortodoks stil. Nedfiring, og nytt forsøk: Nå tok han seg mer tid, og fant ut hvilke tak han skulle bruke – og hvordan. To ganger til kløv han opp, smidig som en katt. Se det, ja, nå var det stil! Han hevdet de øverste to meterne var femmerklatring, mens de nederste 3 meterne ikke var verre enn grad 3. Men det var en god hylle like under cruxet, og bra sikringsmuligheter i sprekken her, så han mente bestemt at dette hadde vært en bedre vei opp på S1. Jeg måtte vel bare innrømme at han hadde rett, men var samtidig litt glad for at jeg hadde sluppet å klatre denne hammeren. Vi gikk enkelt noen meter videre, før vi tok en lang rappell ned sørflanken, og ned til skaret med sekkene. Jammen bra vi hadde med 50 m klatretau også. Jeg hadde hevdet at 30m ville holde, men latt Chris bestemme dette. Lang retur og sein kveld S2 rundet vi i sørflanken, men et snøfelt skapte litt småproblemer her. Så lett opp til ryggen, som vi fulgte over S3. På vei ned fra S3 kom vi til et klyvepunkt begge husket var litt ubehagelig, og Chris var lettet da jeg ganske umiddelbart foreslo en kort rappell her. Snart kunne vi begynne på skulderen ned fra Maradalsryggen, i retning Slingsbybreen. Det utsatte punktet her opplevde jeg hakket verre nedover, selv med en slynge rundt steinen her. Chris, som kom etter, gjorde to forsøk, før han høyt proklamerte at han ville finne en annen vei, og ikke risikere livet her. Han forsvant en stund, men kom snart tilbake, og snek seg forsiktig rundt det kritiske punktet. Under den trange berghella like etterpå, tok vi av sekkene og sendte dem til hverandre. På denne måten gikk det kjapt og greit ned der. Nede ved svaene var det på med stegjern igjen, og så krysset vi breen igjen. Det så ikke enkelt ut å komme seg opp til Mohn skar via Slingsbybreen lenger. Et stort bratt parti mangler helt snø/is. I «gamle dager» skal dette ha vært mye enklere. Klokka var alt blitt 20 da vi gikk Berges chausse, og jeg skjønte det ble en sein kveld! Videre gikk det på autopilot; lett over Skarstølsbreen, og så den lange veien tilbake til Turtagrø. Hodelyktene måtte fram, og den siste halvannen timen gikk i mørke, med lysene fra hotellet som referansepunkt. Klokka nærmet seg 23 da vi nådde bilene, etter 15,5 time på tur. Chris skulle overnatte i bilen på p-plassen, og jeg må si at jeg misunte ham dette, framfor 3 timers kjøretur tilbake til Valdres! Kart, samt nedlastbar gps-fil finnes på: http://peakbook.org/...dalsryggen.html

Har testa ut STS Reactor Extreme litt..må jo det når den hevder å øke tempen med 10-15 grader! ;-P Hyttetur: STS + bomulls lakenpose utpå der sammen + ullstilongs og en tynn langermet ullundertøytrøye. Ca. 5 grader inne på morgenkvisten --> Kjølig, våkna flere ganger iløpet av natta, men fikk da sove ) Hyttetur: STS + sommersovepose (Ajungilak kompakt sommer +30, +10, extreme +5) + ullstilongs og en tynn langermet ullundertøytrøye. Ca. 5 grader inne --> Godt og varmt ) Telttur: Sommersovepose (gammel og slitt Haglöfs Outback Zero komf.temp. ca 0) komfortabelt ned til ca 7 grader. Sommersovepose + STS er komfortabelt ned til ca 0. Med ullundertøy, hals og lue, komf. ned til ca -3. Komfortemperatur er jo veldig subjektivt, og det er mange faktorer som spiller inn utenom temperatur, som luftfuktighet, når man spise sist og hva man spiste, hvor sliten man var, dagsform, osv.... Har tatt utgangspunkt i at jeg er aleine i et tomannstelt som er litt høyt under taket. Er 182 høy, veier ca 75kg. Jeg syntes STS Reactor Extreme er langt mer behagelig, slitesterk og praktisk enn en silkepose, men krever hyppigere vask, den varmer mest når den er rein, på samme måte som superundertøy. Ps. en stor hund på hver side av soveposen hjelper mye mer enn både lakenpose og ullundertøy til sammen Da blir komf. tempen på Hagløfsposen i allefall -5 uten uten ullundertøy og lakenpose

Jeg bruker et slipesett fra Lansky Ligner på det på link men jeg har flere steiner http://www.utepaatur.no/lansky-standard-brynesett-p-434-c-196.aspx Fungerer fint til kniv men er ikke så enkelt å bruke på øks.

Det øverste bildet der var ikke særlig spektakulært, men hjalp litt på med det nederste, artig fjellformasjon i det minste. Var sikkert ikke helt lett å klatre opp med sæle utpå brudekjolen..og så uten å bli skitten..Jeg og kona hadde nok trøbbel med å komme oss opp på ei kraftig grein oppi et tre uten å bli skitne i allefall.. På den annen side hørte jeg om noen som gifta seg på (jeg trur det var) Skitntind utenfor Tromsø vinteren for halvannet år siden ;o) De fikk med seg prest og greier opp på toppen, og brudeparet tok visst noen flotte telemarksvinger på vei ned igjen

Rart du ikke har fått mer tips til nå. Jeg kan ikke hjelpe mye, men jeg har vært på tur på Sørøya ved noen anledninger for mange år siden: http://bjarnesturblogg.blogspot.no/2012/02/tilbake-til-srya.html Turen som vist i bloggen tok utgangspunkt i Dønnesfjordbotn. Derfra gikk vi inn i fjellet sørøstover. Vi kom ned igjen til sivilisasjonen på veien mellom Breikvikbotn og Hasvik. Vi var ute en knapp ukes tid. Morten B. Stensaker vier også et kapittel til Sørøya i boka "Norges beste fisketurer". Samme område jeg besøkte. http://bjarnesturblogg.blogspot.no/2010/06/norges-beste-fisketurer.html

B-17 flyvraket i nabokommunen Bygland har jeg besøkt flere ganget. En times trimtur opp i lia. Det ble skutt ned. Manskapet på 5 ligger begravd på Bygland. Etterkommere og familie setter umåtelig stor pris på at de blir hedret hver 17. mai. http://ktsorens.tihlde.org/flyvrak/bygland.html

Hei Har kjørt renna på Vestre Austabotntind i går, 22.juni. Veldig mye snø i området. Kunne gå med ski fra bilen. Ingen tegn til sprekker eller bregleppe. Skikkelig sommersnø. Så veldig kompakt med heldigvis ikke isete. Gikk opp med stegjern. Ingen silkeføre men greit å stå ned. Uansett er det en fordel ikke å falle her. Sørrenna på Soleibotntind hadde også vært mulig. Men bedre å ta den tidligere i sesongen. Se bildene for mer info.

Jeg var der i Helga. Fortsatt en del snø, og fortsatt is på noen vann. For eksempel var det ikke mulig å parkere ved p-plassen på grunn av mye snø.

Har provat den tidigare och kommer att prova en gång till när jag skall köpa den. Är 183 cm lång, rygglängden vet jag inte. Vid tillfället då jag provade kunde jag använda både regular justerad till max rygglängd och tall justerad till minimum rygglängd. Personalen i butien tyckte då att jag borde välja tall då det enligt dem såg bäst ut. Men som sagt jag skall ta och prova den ordentligt en gång till. Bara så det inte blir någon form av missförstånd, Nozone har padding i axelremmarna men de är smala och tunnare än vanligt. Crux AK 75 som jag också tittat på har ingen stoppning i vare sig axelremmar eller bälte. Bältet är heller inte avstyvat så att det går att "hänga" ryggsäckens vikt på det. På utsidan.se har några medlemmar sagt att de anser Crux AK75 vara möjlig att använda upp till 22-23 kg med acepptabel komfort. Efter att ha sett den så är jag tveksam till det. Men som jag säger, använder man sin ryggsäck ofta och blir van vid att bära den så är blir man mer tålig och klarar av sämre komfort.

Men det er ikke lett å velge. Var innom "Mods of Norway" og så på en skjorte. Over 1000,- kroner. http://store.moodsof...picnic-check-5/ Spørsmålet ble da selvfølgelig hvor den var laget. Dette nektet ekspeditøren å svare på. (Hadde kanskje vert lurere å si at han ikke visste det.) Skal jeg betale over tusen kroner for en skjorte som "flittige barnehender" i Kina eller India har sydd for en femmer eller er skjorta laget i et land som behandler og lønner sine arbeidere på et anstendig vis og derfor den høye prisen. En tilsvarende skjorte selges av "Dressmann" for 329,- http://dressmann.com...ex.asp?id=83508 Hva er så grunnen til den lave prisen hos Dressmann? Barne eller slavearbeid i østen, eller store innkjøp og gunstige innkjøpsavtaler. Den leveres også med en såkalt "knappegaranti". Faller det ut en knapp så får du ny skjorte. Men hva skjer med den som mangler en knapp? Går den rett i søpla eller havner den her? http://www.miinto.no...p-49692-skjorte Nei det er ikke lett å vite hva man skal kjøpe.

Er en smule interessert i denne selv. Har ikke funnet noen fullgode tester på nettet enda men her er en liten oversikt med noen gode bilder av brenneren. Artikkel på engelsk. http://www.hikinginfinland.com/2012/02/primus-omnilite-ti.html

Og så var det varslet strålende vær i pinsehelgen. Spent på hvordan det nye teltet (TNF Mountain 35) skulle fungere, bestemte jeg meg for en 2 til 3 dagers sykkeltur i Oslo Nordmarka. Pga skogsarbeid og fine grussveier er området dit lett tilgjengelig med sykkel, noe som jeg husket fra tidligere ferier da jeg bodde i Nederland. Parkerte bilen ved Maridalen og sola stekte mens jeg monterte sykkel og tilhengeren. Ble litt bekymret om de massevis av greiene som jeg hadde med fra hjemme og nå måtte inn i tilhengeren, så reduserte noen kilo her på P-plassen i 26 °C. Tenkte å utforske Lillomarka litt mer, men opdaget for sent at jeg var liksom ‘innestengt’ med den blytunge tilhengeren da jeg kjørte noen få kilometer nord for Lilloseter mot Sinober. Det visste seg å være trillesti og det gikk ikke an med tilhengeren. Fikk litt dårlig humør, snudde og kjørte med en gang via øst- og nordsiden av Maridalsvannet mot Ullevålseter, hvor det ble camp langs nydelige Store Åklungen. Koselig med folk og, for det var en del telting dit som forventet. På østsiden av vannet har man sol til sent om kvelden. Dagsetappe (fra kl. 15 på lørdag) omtrent 35 km. Neste dag ble det kaffe hos Ullevålseter og gikk det via Kikutstua over fine grusveier i stekende sol mot Katnosdammen, hvor det ble telting igjen. Mye folk og god stemning underveis denne dagen, mens kommer man lenger inn i marka, er det betydelig mindre folk. Omtrent 35 km igjen. Dat begynnte å blåse en del om natta og neste dagen, på mandag altså, hadde fintværet snudd. Det var grå himmel. Bestemte meg å sykle mot bilen, i rasende fart helt ned via Sørkedalen og opp igjen på Holmenkollen for å få noe skikkelig trening i beina Så via Tryvannstua og Ullevålseter tilbake til bilen. Skikkelig treningsøkt. Hele turen var da på 115 km og hele 4000 høydemeter, ifølge Satmap gpssen. Noe å lære av: · den vintersoveposen er altfor varmt i netter med 14 °C ;-0 · liggeunderlaget kan godt være et slags dobbelt system for litt mykere, bedre komfort (greide det nå med yttertelt under selve underlaget) · tilhengeren er blytung med både telt og kjøkkenutstyr når man drar på tur alene, men det fungerte likevel overraskende fint etter noe ‘tilvenning’. Nordmarka: anbefalt på det varmeste.

Hei! Skjønte ikke helt hvilken skrue du tenkte på, men hvis det er den som sitter i den "bøyla" som du flipper over for at snøret skal kastes ut så har jeg en pakke med sånne skruer liggende. Det er standard skruer, mistet skrua på min shimano snelle engang selv. Edit: tror jeg skjønte hva du mente nå, da blir saken en annen ;P

Nikon D90 med Tamron 17-50 2,8 er alltid med på tur. Mangler litt på zoomområdet men lysstyrken veier opp og vel så det! Tilpasset sniper strap som kan festes i forbindelse med sekken gjør at det ikke føles så tungt å bære samtidig som du alltid har kameraet tilgjengelig for bruk. Har også nesten alltid med meg Gorillapod XL. Genial stativtings som kan festes (nesten) overalt. XL utgaven skal kunne holde 4kg og det er vel nok for de fleste. Føler jeg for å bære litt ekstra, eller at vekt ikke er viktigst (kanoturer eller korte turer) tar jeg også med meg Nikon 80-200 2,8 og et skikkelig stativ.

I Bergen er det også en slik tur hvert år. 34-35 km, total stigning 2400m.

Canon EOS 350D med batterigrep og 2 batterier. Prøver å velge ett objektiv per tur pga vekt. Det blir ofte en Tamron 18-270 pga det brede arbeidsområdet, men også Canon 10-22 kan gi artige variasjoner. Vurderer å kjøpe et mindre kamera for klatreturer (vekt, volum og lettere å ta frem kjapt), men er veldig i tvil om type kamere. Tar gjerne imot tips!

Hei! Legger ut turrapport fra vår siste tur, en svært så avslappende uke på Hardangervidda. Film blir det også, men den legger vi kun ut på http://www.dorgerundt.com Turhilsen, Sindre F22, 2 sek, ISO 100 F16, 1/5, ISO 200 Selv om vi i aller høyeste grad har bein å gå på, bestemte vi oss for å legge lista for høstturen litt lavere i år enn i fjor. Forrige turs 20 mil og 17 dager ble denne gangen nedskalert til 5 mil og 6 dager, dagene på grunn av tidsklemma, milene for å få mer tid til fiske og avslapning. Vi var så heldige å få skyss til Tinnhølen, noe som gjorde at vi nok en gang fikk til en A-til-B-tur, i stedet for den litt mer kjedelige A-A. Målet var å krysse nasjonalparken fra nord til sør, med Mogen som siste stopp. De første dagene bare rant unna mens vi gjorde nesten ingenting. Lasse fiska så snart det ble vindstille - Lasse kaster fluer i solnedgangen. F8,1/25, ISO 400 Sindre tok fram kameraet så snart den gyldne kveldstimen kom - F22, 1/2 sek, ISO 100 - bare avbrutt av kaffekopper, mat og noen sparsomme kilometre i ny og ne. Ruta Ruta vår fra Tinnhølen gikk langs T-merket sti til Sandhaug, nesten eksakt midt på vidda, der de solgte verdens beste øl i kiosken. To av de fikk bli med oss noen kilometer lenger, før vi slo leir. Fra Sandhaug, som ligger ved Nordmannslågen, gikk vi videre med knapt et blikk på kartet, og fant enden av Bjornesfjorden uten å involvere hjernen i det hele tatt. De siste par høstturene har vi knapt sett en sti hele turen, så dette var luksus. Litt historisk sus er det også over denne strekningen, ettersom Nordmannsslepa – fordums tiders hovedfartsåre over vidda – gikk her. Videre bar det litt sørøstover på undersiden av Bjornesfjorden til vi kom til vannet/-ene Elgsjå. Fem dager, tre mil totalt så langt. Ikke akkurat utmattende. Det ble en ørret her og der underveis på ruta, nok til litt kveldssnacks. Men det var først den dagen det ble helt vindstille og skikkelig varmt at ting løsnet for alvor. Etter at vi hadde fått en håndfull fisk - En håndfull fisk - og middagen var berga, var Sindre mer enn fornøyd. Lasse derimot, klarte ikke å gi seg før han hadde tatt opp og hivd uti flere titalls ørreter i samme vann. Snittstørrelsen var ikke allverden, med noen av de største opp mot 300g, men bettviljen kompenserte. De fleste fikk slippe ut i vannet igjen, etter å ha stirret døden i hvitøyet. Matfisk Nest siste dag hadde vi plutselig i overkant av to mil igjen å gå, men det var en unødvendig bekymring. Etappen var over allerede midt på ettermiddagen, med bare litt møre bein å vise til, etter alle nedoverbakkene. Etter dette krysset går det kjapt ned under tregrensa Dermed ble det Aass Bayer på Mogen turisthytte også. En god del mer bedagelig (og kaloririk) turrutine enn vi er vant med. Men da vi satt der og koste oss, begynte det selvsagt å regne, etter en uke med bare knallvær. Det hadde vi sikkert fortjent, men det er jo alltid stusselig å måtte traske ut i regnet med lavvoen. Med fiskekort for elva Kvenna (rett ved Mogen), ble kvelden likevel grei, riktignok med bare en eneste ørret. Båten fra Mogen til Skinnarbu (mot Rjukan) går flere ganger om dagen, og er en helt nydelig tur i finvær som det vi hadde. Båtturen tar to timer, og det er vafler og kaffe å få ombord. Vi fikk båten til å ringe etter taxi til oss, og med overjordisk flaks rakk vi Rjukanekspressen, takket være en serviceinnstilt taxisjåfør. Fra Rjukan tok det omtrent tre og en halv time å komme seg via Notodden, Kongsberg og Drammen til Oslo. Foto på vidda Periodevis får jeg (Sindre) helt dilla på foto, og det var fint å ha god til å dyrke den interessen mens Lasse sto til hofta i et eller annet vann. Selv synes jeg noen av bildene ble riktig så fine, men når det kommer til landskapsfoto er kanskje ikke sentrale Hardangervidda det mest ideelle området. Det er for flatt, noe som selvsagt 1) gjør bildene mindre dramatiske, og dessuten 2) gjør at sollyset faller (for) jevnt over landskapet, selv når sola står lavt. med litt mer kupert landskap øker oddsen for å få ulik belysning på forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Det gjør det iallfall vanskeligere for en amatør som meg! F22, 1/30 sek, 100 ISO, gradient ND-filter I tillegg hadde jeg mye moro med vann i bevegelse, siden jeg hadde med flere gråfiltere til kameraet. I det tredje siste bildet i denne turrapporten var lukkertiden oppe i hele 13 sekunder, selv om solen ikke var gått ned! Ingen av vannbildene ble helt som jeg håpte, men man lærer masse av å prøve seg frem. Neste gang blir alt perfekt! Om du har lyst til å ta en lignende tur, har vi følgende info til hjelp: Adkomst skjer via Riksvei 7, med avkjørsel og et par mil på grusvei sørover til Tinnhølen. Fiskekort for Øvre Numedal Statsallmenning kostet oss 250 for en uke. Det dekker store deler av ruta, minus området rundt Nordmannslågen/Sandhaug, og rundt Mogen. Ved Mogen kjøpte i dagskort i elva Kvenna for 75 kroner. Bjornesfjorden og enkelte andre vann er private. Her er et kart over området fiskekortet dekker. Båt på Møsvatnet fra Mogen til Skinnarbu kostet 290 kroner, og tok to timer. Ombord kan du få vafler, kaffe og andre kioskvarer. De kan også ringe etter taxi for deg. Taxi fra Skinnarbu til Rjukan koster 450 kroner (fastpris) og tar cirka en halvtime. Rjukanekspressen går flere ganger om dagen, og returbillett helt til Oslo kostet 375 kroner.

Ta med tørkede egg:) http://www.ingridsblogg.no/?p=406729

Er skrevet om litt erfaringer med videokamera på tur her: godturen.com/?p=260

Mye penger for en vekt. Ville valgt en herfra (fri frakt), feks: http://www.dealextreme.com/p/portable-hanging-electronic-hook-scale-20kg-max-10g-resolution-13298 http://www.dealextreme.com/c/digital-scales-406?page=1&pagesize=100&pagesort=popularity

Du får god tid i Bergen; som du skjønner ligger ikke togstasjonen på/ved flyplassen men inne i sentrum; forbindelse med buss eller taxi. Neste avgang er 22:58 fra Bergen, annkomst Finse 01:32

Siden været var flott, og dagen fortsatt ung, foreslo jeg en skikkelig ekspedisjon for Chris, som straks syntes forslaget var bra. Da vi fem timer seinere plundret oss ned den store renna fra toppen, er jeg ikke sikker på om han var like enig… Vi satte igjen en bil ved gården Stabben, ved Sålåsundet, (vest for Stabben 827 m)med tanke på returen på kvelden. Nedenfra så renna fra toppen ut til å være grei skuring helt ned igjen – med mulighet for å søke inn på den skogkledte bratte ryggen dersom uforutsette problemer. Så fortsatte vi med bilen min, helt ned til gården Innerberg i sør, og forbi denne. Nå ble veien langt dårligere og smalere, og jammen møtte vi en elektriker i bilen sin her. Passeringen gikk på utrolig vis, og Chris ropte begeistret og høyt av glede for at det var jeg – og ikke han – som satt bak rattet. Jeg satte opp et telt ved veien her, før vi ruslet videre til stolpe nr 29. Her begynte stien, og her sto en bil parkert på p-lomma også. Flere folk oppi her? Utydelig og gjengrodd sti opp i sør Stien var svært bratt, og ganske så gjengrodd av einer og kratt. Men vi søkte som sporhunder, for å miste stien opp i dette terrenget, ville være håpløst tungt. En formidabel mengde fluer holdt meg med selskap underveis, og stadig nye venner og slekter småkryp sluttet seg til supporterne. Stien endte i et flott utsiktspunkt, der vi knipset litt, før vi gikk videre, nå mot NV. Vi møtte en far og sønn som mente å ha glemt kartet på toppen, men det så vi aldri noe til. Vi fulgte etter hvert en del stein, tidvis løst, men rimelig greit opp til SV-egga på 800 moh. Her tok vi en liten pause, før den lettere delen opp til topps. Innerbergsalen (908m) kalles også Stabben, men da forveksles det lett med den lavere nordtoppen på fjellmassivet her. Kjempevarde her oppe, og en ørliten notisblokk som ikke sto i forhold til varden i alle fall. Videre nordover ryggen Fluer og kryp hadde forlatt oss nå, og den lette morsomme biten gjenstod: Ryggen nordover! Herlig utsikt til begge sider i kveldssola, vindstille og lettgått grassterreng! Vi var snart over Nonsknubben (796m) og Søre Stabben (798m). Men nå var vi spente, for veien videre så meget spennende ut: Tre små forrevne spisse topper måtte forseres, før den bratte hammeren opp til den nordligste og høyeste toppen, som måtte være Stabben (827m.) Klyvinga ned i det første skaret var grei, og vi satte igjen stavene og sekkene her. Klokka var alt 20, og jeg var litt spent på tida. Det var tross alt langt ned til fjorden igjen, om det da gikk an å ta seg ned dit den veien vi tenkte. Godt å vite at jeg hadde hodelykt i sekken, i alle fall. Vi så ned renna som førte mot fjorden, og det så rimelig greit ut så langt vi kunne bedømme det – og det hadde det også gjort nedenfra også. Tøff klyving Nå skulle vi opp på den første av de tre små toppene. Et tråkk var tydelig her, men jammen ble det ganske så utsatt og luftig. Jeg merket av på gps-en, for her må en gul trekant settes. Et blått nylontau var lagt ut, men vi kløv opp uten å bruke dette. Ikke før var vi oppe, før tråkket gikk nedover igjen, og stoppet i en bratt hammer. Hva nå? Jeg var innstilt på å snu, for jeg var redd for at tida gikk i fra oss, men Chris nektet å gi seg her, og kløv ned et sva til venstre for hammeren. Det viste seg å være ganske lett, så jeg fulgte på. Joda, maks 2- her, og ikke så veldig utsatt i grunnen. Vi døpte svaet Chris’ sva, og var nede i neste skar. Omgåelse av pinakkel Den neste toppen var det ikke snakk om å klyve over uten tau – reneste pinakkelen dette. Tråkket gikk da også et stykke nedover i renna til venstre her, og snart rundet vi toppen nede i vestsida. Jeg satte et gps-punkt til hjelp for andre: 32 V 460037 7007119 755 moh. Nå var det grei klyving oppover på neste topp, den tredje. Fra den tredje toppen så det igjen tøft ut videre opp til Stabben (827m). En bratt hammer så umulig ut, men vi gikk nå ned i skaret før denne, og her så vi at tråkket krysset egga like under den bratte hammeren under en diger og løs steinblokk. Etter at vi var forbi denne, sendte jeg den utfor i renna, fysj så skummel! Tråkket gikk nå bortover i den skyggefulle østsida på noen utsatte hyller som Chris slett ikke likte. Så gikk det bratt opp – og vips så var vi oppe på en smal egg med en liten busk av alle ting, og så var det lett bort til varden på 827m. Et trigonometrisk merke eller noe var ramlet ned her. Vi knipset og var storfornøyde med ruta opp hit, men somlet ikke. Jeg minnet om tida; nå var klokka 21! Om to og en halv time var det mørkt. Vi fulgte samme vei tilbake, og etter en snau halvtime sto vi igjen i skaret med sekkene og stavene. Tøff retur for Chris Nedover renna var det ganske bratt og uhyggelig løst mange steder, og Chris var aldeles ikke komfortabel. Han holdt bare halvparten av farta jeg hadde, og klaget høyt sin nød. Det var bare å ta tida til hjelp, enten det ble mørkt eller ei. Nede på 460 høydemeter var det mulig å komme seg ut på den skogkledte bratte ryggen, og alt var bedre for Chris enn å fortsette i renna, så vi lot det stå til. Det var et lurt valg, for det gikk en del raskere nå, og føltes mindre utsatt. Det var begynt å skumre da vi nådde ned til en skogsvei, som vi fulgte lett ned til bilen. Klokka var nå 23.20, og jeg slapp akkurat å ta fram hodelykta! Skulle jeg gått opp på Stabben 827 m tror jeg jammen at jeg ville valgt denne renna opp; og slippe den tette vegetasjonen som er overalt ellers, og heller gått ned stien i sør – ved Innerberg. Forslag; gå altså turen motsatt vei! Gps-track m.m kan lastes ned her: http://peakbook.org/tour/40287/Stabben+%28Innerbergsalen%29+%22extended%22.html