Søk i nettsamfunnet

I dag så har jeg gått Steigtinden på 793 moh. i Bodø kommune. Starta fra Skau, turen tok nesten 5 timer, lengde nesten 12 km t/r. Fra vest: På toppen så er det et vindu: Utsikten fra vinduet er veldig bra. Her er det langt ned hvis du faller ut av vinduet: Mot vest: Kart: Høydeprofil: Bildet under tok jeg i vinter og viser østsiden av Steigtinden. Mot øst så er det et stup på mange hundre meter.

Jeg har endel erfaring innen området. Men gode hurtigkjettinger i god kvalitet hjelper mye, men de må passe til din bil. En vinsj må ha solide festepunkter, og det er ikke alltid så lett å finne. Ikke minst har de fleste normale biler ikke noe egnet sted å feste inn vinsjen på bilen. Delen du skrur inn i bilen er ikke veldig sterk, og ikke egnet til å dra opp en bil, uten at du skader feste/bilen. Styring av vinsjen er også en del av problemstillinga, og at tauet/wire går riktig inn, uten at det bygger seg feil på. Lang wire er skummel når/hvis den eller festepunktet ryker. Ikke minst så går det utrolig sakte med en vinsj…. I tillegg kommer norsk lov, kan du ikke kjøre med en vanlig bil normalt er det kjøring i utmark! Selv ubrøytet vei regnes som utmark mange steder ved 15~20 cm snø og bøtlegges i området 12~25 tusen. Er vel bare et tips. Ikke kjør deg fast…..🙈. Personlig rekord er vel rundt 2 timer på noen få meter, hvor jeg kjørte med tillatelse fra kommune og grunneier, i forbindelse med løypekjøring.

Hei. Jeg har en Alaskan Husky, tispe på to år. Vi går 100-150km i uken lokalt i Bergensregionen. Hjemme har hunden det ganske fritt. Hun har teppe i buret, men går gjerne inn til en av barna og sover på gulvet, eller kommer opp i sengen min for kos/vekking om morgenen. Hunden sover helst i samme rom altså, og er veldig «knytter til far». All oppdragelse på «hundespråk». Typ: Ved tigging «knurret jeg svakt, før jeg beit henne i øret når hun ikke sluttet å tigge (valp) - hun tigget aldri etter det. Sosialisert med hunder av mange sorter (masse hundegårder), og har fått møte hest, kyr, sau, katt, hjort, gris, etc. … og er lydig som få (får mye skryt av purk etc.). Kommer på innkalling om hun så har tatt etter en hjort i skogen (vi møter de ofte). Hunden har det nokså fritt når vi går i skauen/fjellet og så lenge hunden er ved min side på to innkallinger (plystring) er det ok. Har lært henne dette ved å avslutte enhver tur om jeg har måtte plystre tre/fire ganger. Da har jeg tatt henne i bånd og gått raskeste vei hjem. Samme om turen har vart i 10 min eller 2 timer. Hun lærte bemerkelsesverdig fort. Så ja, hunden har fått veldig mye frihet, men som med barneoppdragelse, under ansvar. Nå skal vi endelig tilbake til min katedral Åsedalen. Meg, hunden, og to døtre. De skal få oppleve hytte til hytte ved å gå trekanten for første gang. 34 km på tre dager, om vi ikke går tilbake til Selhamar for en ekstra natt. Jeg foretrekker å gå med telt, da slipper man mye styr.😅 Typ: kan jeg ha med hund hit-dit-etc. Hunden er vant til å ligge i fortelt eller inni teltet, men dette blir første gang hunden skal sove i DNT’s hytter. Hun er rolig, og bryr seg ikke nevneverdig om at det er andre hunder tilstede (f.eks 3 bur tett i tett på Selhamar). Dette ble alt for langt/mye, men jeg lurer på hvordan en så fri hund skal passe inn i å gå så lenge i bånd, og ikke få sove med far/barna. Kan jo risikere at hun uler/hyler etter oss når hun skal sove, og når hun våkner. Det jeg lurer på er, tar dere med underlag til hunden for å ha i buret? Må jeg overnatte med hunden i en hytte, og barna i hovedhytten? Barna er 9&12 filtered-717B667B-0E52-45A5-8098-7260B3A617F4.mp4 filtered-00A9F6F2-CFD0-4170-8E76-5D07B9F3CE03.mp4 MONK_1~7B899155-3AF2-4624-BE60-82727029D90B.mov filtered-1A502009-B6CE-46EB-9D70-0FD47F0A16BB.mp4 filtered-4A37C2B6-3D3B-46F5-9122-F2369DB78EC2.mp4

Hei Jeg har et spørsmål ang r verdi på exped liggeunderlag, håper noen på forumet her har mulighet til å svare . Mitt exped synmat 7 lw er oppgitt med følgende spesifikasjoner: Isolasjonsevne: R-verdi: 4,8 Bruksområde ned til -17°C Fyll: 160g/m2 Mikrofiber(Texpedloft) Exped versa 4r er oppgitt med samme tykkelse(7 cm) og fyll (160g/m2), R-verdi er satt til 3.9 og bruksområde ned til -10. Skulle ikke disse underlaget hatt samme R verdi ?

Very clear information, thank you for the effort Grimner. I am still doubting about which sleeping bag I should take, my 3-season bag with a limit temperature of -2°C or my warmer bag with a limit temperature of -12°C. Any advice?

Hei Har noe erfaring fra near-miss med moskus! Vi har både vinter og sommer gått fra Kongsvoll stasjon inn via Stropsjødalen til Reinheim, en grei tur gjennom denne elvedal Et stykke inne kommer en mindre sideelv nordfra Kaldvelldalen. Der er sommerstid en bro. Det er ofte mosku i Kaldvelldalen og det er vel der Kongsvoll fjellstue tar turister på moskus safari. Akkurat der ved broen havde en moskusflokk lagt sig for å tygge drøv - det tar vesådan ca. 3 timer. Vi hadde goe gamle buhunden med. De bytter på å ha en stor moskus stående vakt mens de andre tygger. Vi holdt selvfølgelig respektfull avstand for de er jo ganske store. Det er ingen tvil om at vakten og de andre var ekstra oppmerksom på hunden. Hadde vært kuer hadde jeg jaget dem fra brua, men det virket ikke innbydende. Så vi planla en omgående manøver som inkluderte vading etter å ha ventet et par timer. Vi ville gjerne frem til Reiheimen innen midnatt. Vadingen varforholdsvis tett på flokken, som dog omsider var ved å være ferdig med drøvtyggingen, så flokken kom noe i bevegelse opp mot Kallvelldalen, MEN ikke mer enn den største "Vaktokse" ble stående en stund med full oppmerksomhet på hunden. Så kom de i drift, men en jypling av en ung moskus virret rundt. Til slutt fortrak de og vi kom til Reinheimen ca 02 om natten og snek oss inn i nødbua. Vi så dog flere store skremmende steinblokker underveis i sommernatten. Har steinblokkene hår er det moskus!! Konklusjon: Moskussen er helt klart meget klar over og oppmerksom på hunde" Uten hund kunne vi sikkert ha gått nærmere, men det er ikke anbefalelsesverdigt. Så sikkerhetsavstand med hund bør være større. Og moskus kan være hissige krabater. Men det skjer fobausende få uhell med moskus på Dovre. Jeg har fx aldri hørt at de har rennt et telt ned. Men på skogstien første stykke fra Kongsvoll er det fullt muligt å gå direkte på en moskus i et sving! En moskusokse på Sdr Strømfjord flyplassen, Grønland, angrep alltid den lille røde traktor, som dro flyene frem. Den ble så innfanget og bragt inn i bunnen av dalen. Der gikk så en liten uke, så var den tilbake og klar for nye angrep! Elgen

I likhet med andre her på forumet slo jeg til da Helsport Bitihorn SL tarp kom på salg nylig. Siden jeg lager turutstyr selv ville jeg få tak i en slik tarp for å se hva jeg kan lære og bruke i mitt eget design, men også hva som kan forbedres på Helsport sin tarp når jeg skal bruke den. I den forbindelse har jeg gjort meg noen refleksjoner som har ført til modifikasjoner av Helsport-tarpen som jeg mener har forbedret den. Det dreier seg rundt egenskapene til silnylon, som jo brukes i både tarper og telt, og derfor håper jeg disse refleksjonene kan være nyttig for flere her på forumet. Min måte er heller ingen fasit, og jeg regner med flere meninger om temaet, og vil gjerne ha innspill og kommentarer! Både silnylon og silpoly som brukes til tarp og telt har et ripstopmønster som forsterker stoffet i den retningen mønsteret er vevd. Imidlertid er stoffet lite stabilt 45 grader på ripstopmønsteret, hvilket i både polyester og nylon (men mest i sistnevnte) fører til at stoffet kan strekkes (bias stretch). Dette er illustrert med bildet under: Dette kan demonstreres ved å dra i stoffet i ulike retning. I video 1 ser vi at stoffet strekkes veldig lite i retningen til ripstopen: Video 1.MOV Stoffet strekkes enda mindre om vi drar i ripstopretningen langs sømmen. Sømmen motvirker altså strekk: Video 2.MOV Om vi derimot drar 45 grader på ripstopen ser vi hvor mye silnylon kan strekkes: Video 3.MOV Et av problemer med strekk i en tarp er at bardunfestene i hjørnene er 45 grader på ripstopmønsteret. Når silnylon naturlig strekkes over tid kan det gi en slapp tarp, som opplevelse mest mot nettopp hjørnene. Dette kan adresseres på flere måter. Man kan selvsagt etterstramme tarpen, men det kan jo være kjipt om natten eller i regn. Mitt alternativ (som andre på forumet også har nevnt) er å feste kraftig strikk i hjørnene. Og her er det viktig å vite at det forskjeller på strikk. Jeg har brukt en ekstra sterk 3 mm strikk. Man kan også lage en dobbel løkke dersom man ikke har dette. Poenget er at man må kunne strekke bardunen stram uten å makse strekken i strikken. Strikkens elastisitet gjør at når silnylonen i tarpen etter hvert strekkes vil den likevel holdes stram. Jeg valgte også å feste en O-ring i acetal mellom strikk og bardun for å redusere friksjon og slitasjen på strikken. For fire hjørner veier strikk + O-ring totalt 12 gram. Som en sidefortelling er dette også et viktig tema for hengekøyer. Siden disse potensielt skal håndtere mye vekt og samtidig gi god liggekomfort har flere produsenter begynt å bruke nylon med dobbelt ripstopmønster. Det gjør at stoffet også stabiliseres 45 grader på den vanlige ripstopen, hvilket skal gjøre at man ligger mer behagelig. Uten at jeg har testet køya deres vet jeg at Bark bruker dobbel ripstop i sine hengekøyer. Jeg håper noen fant dette innlegget interessant. Det er mye mer man også kunne diskutert blant annet silnylon versus silpoly versus DCF, men det lot jeg bevisst ligge og holdt meg til silnylon.

Hei,vi planlegger ryger i sommer,har gått fleire andre signaturruter før. Der står 12 dager og 16 hytter. Hvilke hytter kan man hoppe over?? vi har 31/7 tom 13/8 og håper å rekke turen innenfor dette tidsrommet. på forhånd tusen takk for svar😊 monica

Lengre stang gir lengre kast. Men det hjelper bare litt, hvis du vil ha lengre kast og fiske i åpne vann og tjern så anbefales høyere kastevekter. En 6 grams sluk kommer aldri til å kaste i nærheten av det en 12 grams gjør. Så da er kanskje det beste alternativet noe slikt som 10 fots 4-16 grams stang.

Hei, er vindkast på 17-18 på fjellet noe som sl telt tåler helt fint?

Ja, hvilket nærrenseri har du funnet på Hedmarken? Har tenkt på Marihøna på Lillehammer, de renser iallfall dundyner. Uten å derailer diskusjonen helt så har jeg mer tiltro til lokale renseri enn de store i Oslo, men det kan jo være bygdemennesket i meg. Jeg har også tenkt på Trondheim Damprenseri, kan høre med de, men jeg mener at de hadde sluttet å rense soveposer da jeg kjøpte dyne i 2020 fordi det ikke lønte seg, for mye jobb og for lite penger. Jeg sa de burde sette opp prisen så det lønte seg, dette er jo en tjeneste man glatt kan betale en del for. Å få rens og påfyll av dun på en pose mellom 8 og 12 000 gjør jo at man ikke trenger å kjøpe ny så jeg kunne godt betalt en del for de. De tok 750 den gangen tror jeg, alt for lite.

Kult prosjekt! Min erfaring med både Mara 70 og 100, og Tera 60 og 80, er det samme som @Walle. I tillegg synes jeg at Tera som er en glattere tråd kan gi finere sting i visse stoffer. Hvis du ikke allerede har bestilt tråd vil jeg anbefale å sjekke ut AdventureXpert.com. De har alle trådene vi snakker om i mange farger. I tillegg er frakten rimelig så tråd + frakt havner på ~12€ som er momsfritt og fort lavere enn en norsk nettbutikk. Lykke til og del bilder av hengekøya når den er ferdig!

Siste tur for sekken og første tur for stokken. Sandvatn har vært et turmål i svært mange år. For lenge siden, da jeg fortsatt var fikk lønn for å jobbe, ble det ofte en tur til Sandvatn, et par ganger i måneden. Turen er fortsatt på programmet, men ikke så ofte som før. Dette året har det blitt sent for første turen innover. Den har normalt gått to uker etter første turen til Blåfjellenden. Snøen får ta skylden for at det ble en sen start på sesongen, og sommeren som kom «tidlig» og fort, er årsaken til at jeg synes jeg kom sent i gang med fjellturene. Det ble fort høye temperaturer, og selv om det var mye snø, så forsvant den ganske kjapt dette året. Det ble sommerforhold i løpet av bare et par uker. Jeg var selvsagt spent på hvor mye snø som fortsatt ligger igjen opp i høyden. Sandvatn ligger på litt over 900 moh, og det var skiføre inne med hytta til langt ute i juni. Det var ikke skiføre nå. Alt fra Lortabu, den lille bua som står for seg selv helt øverst i Hunnedalen, var et klart at det nå var sommer. Nesten ikke noe hvitt å se oppover. Selv den vanlige fonna, som ligger inne i skyggen hele dagen, var forsvunnet. Videre oppover lå det fortsatt noen fenner, og jeg måtte tråkke på snø et par plasser. Det er en spesiell fonn som noen år ligger til langt ut i august. Et år kan jeg huske at jeg så rester av fonna i oktober. Den lå stor og bred på den vanlige plassen. Det skal bli spennende å se hvor lenge den ligger i år. Det var hyggelig å være på tur i heia denne dagen. Oppe i bakken ble jeg hilst velkommen av en steinskvett og litt lengre oppe fant jeg den gamle kjenningen «fjelltjæreblom». Begge deler er ting jeg mener hører med på en sommertur. Det var andre på tur. Jeg traff på folk som var på vei inn til turistforeningens hytte, som meg, men også folk som var på vei mot Mohildler. Det var et følge på tre. En gutt på omtrent 15 år som var med, hadde på seg en «vekt-vest» med 15 kilo. God trening, mente faren. Jeg var egentlig i fin form da jeg kom til hytta. Planen var å ta en god pause, drikke både saft og te, og få i meg litt mat. Det var folk på hytta, som holdt på å rydde og vaske, og det ble litt prating med disse. Da jeg, etter en god halvtime, gjorde meg klar for tilbaketuren, kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur. Det tok likevel ikke lang tid før jeg glemte å kjenne etter om beina var grei, og det ble tur som vanlig. Innover heia hadde det vært sol og greit vær. Det trakk over mens jeg spiste, og jeg lurte på om det ble nødvendig med mer klær – eller om det skulle komme noen dråper. Værmeldingen mente det skulle være en «tørr» dag. Det ble en tur -begge veie – i bare ullblusen og korte bukser. En skikkelig sommertur, selv om det ble litt kaldt over kantene. Uten sol og en litt kald trekk ble det likevel ikke en stopp i den vanlige badekulpen denne gangen. Det håper jeg det blir anledning til senere på sommeren. Turen frem og tilbake er på 16-17 kilometer, og selv om denne turen går i et nok så greit terreng, tar det mellom fire og fem timer for meg. Det er en litt lengre tur enn de fleste turene jeg tar ut på, men selv om den er lang, var jeg i rimelig god form nesten helt ned. Jeg kunne, etter hvert kjenne at jeg hadde vært på tur en stund, men jeg tenkte tilbake på «gamle» turer, og kunne ikke huske en tur til Sandvatn der jeg ikke var litt trøtt på slutten. Det hadde vært en grei tur. Med på turen hadde jeg ny stokk. Presang fra broderen, og den måtte selvsagt bli med. Jeg bestemt også at sekken – en Bergans Helium 45 liter, hadde vært med på sin siste tur. Sol og mange turer har tatt knekken på topplokket – ikke mitt, men sekken sitt, og nå var det på tide å skifte sekk til en ny lik, som har ligget hjemme i et par år. Det var på tide å si takk for mange turer til sekken, og håpe på mange fremtidige turer med stokken.

Hei, et lite tips vedrørende snømengde er å sjekke med de betjente hyttene i området når turen nærmer seg. De svarer stort sett på epost. Nøyaktigheten til værmeldingene er avhengig av om det er et stabilt værsystem i område - et stabilt høytrykk gir stort sett bra vær. Men det er også typisk med lokale regnskurer, spesielt på ettermiddagen. Av erfaring drar jeg aldri på vidda (eller generelt på fjellet) uten regntøy. Gikk Finse - Haukeli i 2019. En veldig fin tur hvor en opplever stor variasjon i topografien. God tur.

Så på en RX100 VA bl.a og en som var veldig lik. Det at det er fra 2014 og 2019 betyr vel nødvendigvis ikke at det er dårlig teknologi? Det jeg mener med bedre bilder er at jeg på med Nikon jeg hadde måtte styre med å justere eksponeringskompenasasjon opp/ned og i noen settinger hadde superkule motiver, men det ble for mørkt/lyst. Turvenn med mobil fikk krystallklare bilder. Jeg har ikke tid, ork, tålmodighet til bearbeide bilder (uten om enkel beskjæring) eller sette meg inn for mye fotokunnskap under kniping eller i etterkant. . Jeg vil bare knipse, og pryde heimen med de kuleste. Hender en sjelden gang jeg knipser noe til familiechatten, men det er når jeg først har stoppe for å ta noen bilder. Selv om jeg fint har råd til 20.000-ish, tenker jeg nok at 5-10.000 er mer en godt nok for mitt bruk. Coolpixen og andre lignende jeg har hatt, hatt gir fine bilder på vegg. Største jeg har nå er vel 70x90.

Fikk min Relevation -12 Long/Wide i dag. Mye bedre inntrykk av denne en Corus, den blir beholdt. Og så skikkelig lang og vid, noe jeg bare syntes er deilig. Men var ikke imponert over pakkeposen, svært dårlig kompresjonssekk fulgte med.

Amerikanerne gir ikke med dørene når det gjelder dette. Jeg tok dette bildet nær Lake Tahoe i 2019. Det som var forbudt ute var også forbudt inne. Men så har de hatt noen episke branner...

I vente på gode forhold for fottur på Hardangervidda-vest og Dovrefjell så tok jeg turen over Lifjell. Det ble tog fra Oslo fredag 16.06 til Bø, og billett hjem med Haukeliekspressen fra Seljord på søndagen. Fra Bø kunne jeg ta bestillingsbuss opp til gamle Lifjell hotell på Østli, og det sparte meg for noen kilometer med trasking på asfalt. Det passet ypperlig å komme seg inn i skogen raskest mulig for temperaturen begynte å krype opp mot 30 grader. Det er utrolig lummert, luften står helt stille, og på stien opp mot Nybu holder jeg på å smelte bort. En stor flokk med hissige fluer henger over meg. Heldigvis har jeg myggnetting til å ha over hodet. Jeg kjemper meg oppover. Spytter ut en seig klyse og glemmer selvsagt at jeg har myggnetting på. Jeg kan kjenne rekylen slå i mot ansiktet. Etter Nybu passerer jeg en spennende landskapsformasjon, en dyp kløft som heter Hellerdalskyrkja. Jeg går inn fra oversiden. Det er deilig og svalt inne i den trange passasjen. Etter noen minutter kommer jeg ut på den andre siden. Det er et spesielt lys ute, og jeg ser på den lilla himmelen at det brygger opp til uvær. Det kommer noen små dråper. Fuglene har sluttet å synge. Og så drønner det løs, ikke langt unna. Heldigvis er det en Heller der jeg kom ut som jeg søker ly under. Uværet passerer like over. Himmelen flerres opp av lyn og like etter smeller det. En sterk vind koster nedover dalen og gjør at det regner sidelengs. Jeg må ta på Skalljakke og regnbukse og huke meg sammen helt innerst i hulen for ikke å bli søkkvåt. Det er en utrolig opplevelse å ligge slik å se uværet herje en times tid. Og utrolig flaks at jeg kunne søke ly her. Når det roer seg er jeg faktisk kald. Det hadde jeg aldri trodd for 2 timer siden. Det småregner fortsatt når jeg slår opp teltet ved Rjupetjønn. Jeg er glad jeg tok med tørt ullundertøy, for alt jeg har gått i er fuktig av regn og svette. Da smaker det ekstra godt med sol og blå himmel neste dag. Jeg får lagt ut klær til tørk på den lille leveggen av stein. Og for en deilig dag det ser ut til å bli. Melkesjokoladereklame tenker jeg og legger i vei. Jeg følger merket sti opp på Jøronatten på 1275, og deretter blir det navigering på impuls og hjertens lyst. Det eneste som er planlagt er at natten skal tilbringes ikke så langt unna Store Tjorbuvatn og merket sti slik at jeg kan beregne å treffe bussavgangen fra Seljord neste dag. Når jeg går utenfor sti bruker jeg som regel lenger tid. Uberegnelige ting oppstår, og det er mye mikroterreng som en ikke kan se på 1:50 000 kart. Men været er nydelig og terrenget stort sett lett å gå i. Det er et rålekkert landskap ved Blomtjønnin og Blomtjønneggin. Og klokka 17:07, under Blomtjønneggin, på 1150 meters høyde føler jeg at jeg har funnet kveldens leirplass. Det går en god bekk med friskt smeltevann rett bak teltet, det er tørt og flatt og jeg har luftig utsikt over Tjorbuvatn. Den siste dagen starter med det samme godværet fra dagen før. Jeg har sovet uvanlig godt denne natten og det er alltid trivelig å bryte leir i godvær når telt og alle tingene er tørre. Teltet, Vaude space seamless 1-2, merker jeg er det teltet som helst blir med på tur. Dette er den 3. sesongen det er i bruk. 1590 g og har den unike egenskapen at du kan slå det opp med ytterduk og innertelt sammen, samtidig som du kan bruke bare innertelt på varme dager. Stang kanalene er i innerteltet. Det er ganske likt Hilleberg Niak der duken ikke går helt ned til bakken. Jeg setter kursen nedover mot Seljord. Når jeg rigger meg til for lunsjpause har et skydekke drevet innover. Selvsagt begynner det å regne når jeg skal spise. Da er det på med skallklær igjen. Det blir en nedstigning i tungt Telemarksregn. Nede ved Seljord holder jeg øynene åpne. Kanskje får jeg øye på den beryktede ormen? Men nei, det mest dramatiske jeg ser er en påkjørt frosk. Til tross for at Lifjell er et forholdsvis lite område, så fikk jeg fjellfølelsen der, og en helt fantastisk godværsdag og et spennende uvær på kjøpet.

Tror som andre at brenner betyr mye. Bruker Crux brenneren når det skal være lett (87g). Den er et bra kompromiss mellom lav vekt og ok spredning på flamme. De stekpannene jeg foreløpig har endt opp med: Lokk til AMG Titanium 750ml, 12 cm diameter (66g). Perfekt til en biff. Anti-stick belegg, men tåler neppe mye. Hele settet er 157g. Trangia med foldbar håndtak og anti-stick belegg (334g). Har tålt sinnsykt mye, er svært bulket men belegget holder bra bortsett fra der håndtak er i kontak når sammenfoldet. Tok ei stund før jeg lærte å legge en papptalerk inni før sammenfolding. Eagle hot pan med lokk og anti-stick belegg (1160g). Solid fin bålpanne når det skal lages større måltider. Håndtakene er noe irriternde men når jeg husker å ta med en ståltråd for å låse de i øvre stlling er det ok.

På sommeren hender det at jeg slår til og lager meg cold brew (kaller vi det kaldbrygget kaffe på norsk?), særlig nå som det har vært nokså varmt i det siste. Veldig enkelt i grunn, litt grovmalt kaffe legges i kaldt/romtemperert vann i 12–18 timer sånn omtrent, avhengig av temperaturen. Kaffen laget på denne måten smaker mindre bittert enn kokekaffe som har blitt kjølt ned. Kaldbrygget kaffe blir gjerne brygget som et konsentrat som kan tynnes ut med vann/melk og isbiter når kaffen skal nytes i sommersola. Burde være fullt mulig å gjøre slikt på tur under et bålforbud også (da er det jo gjerne tørt/varm i lufta uansett). På sist batch brukte jeg 100 g kvernet kaffe kombinert med 400 g vann, satt i kjøleskap i ca. 18 timer. Denne konsentrerte kaffen tynnes så ut i et forhold et sted mellom 1:1 til 1:4 litt avhengig av preferanse. Så det går litt mer kaffe per liter kaffe enn ved koking, Klart, det blir ikke den samme "hyggen" som man er vant med fra en varm kopp kaffe, men absolutt ikke så verst.

Har du ca 800 netter ute har du masse erfaring. Da vet du hva du trenger og hva som er mulig å legge igjen. Har du kano i tillegg i starten blir du nøtt til å gå to turer, med den vekta du oppgir, når du må bære forbi stryk osv.... Jeg var selv på en kanotur som varte i 12 dager i fjor høst. Jeg startet med en sekk på 17 kg. Her var mat, gass, fiskeutstyr og kamera inkludert. I tillegg kom kanoen, vest og årer. Ca halvveis klarte jeg å bære/ dra kanoen og sekken på en tur. Bære og bo 4.04 kg Forskjellig utstyr 2.3 kg Matlaging 1.44 kg Klær 1.68 kg Fiskeutstyr 0.79 kg Mat 6.91 kg Total 17.17 oz lb g kg kg

47 kg på langtur er altfor mye, det vil bli kun et sabla slit og du vil ikke få glede av etappene i det hele tatt, og sjansen for akutte belastningskader på knær etc vil være stor og turen blir ødelagt. Det min mening såklart, men har erfaring med tung sekk og vet hva det kan innebære. På min første langtur veide sekken min 36 kg og det var ikke gøy, etter det bestemte jeg meg for å aldri bære så tungt over lenger tid igjen. Så trivselsvekta for meg er mellom 20-25 kg på langtur, det går greit og sekken blir lettere for hver dag også når man spiser og drikker opp medbragt. Det kommer an på din fysiske form og da. Det er mange som velger langt lettere sekk enn det såklart, typisk mellom 12-18 kg. Men da velger man meget lett utstyr og er veldig bevisst på vekta av tingene man har med seg. Så jeg vil si at du burde strebe etter å komme deg ned til rundt 22-25 kg på totalvekta og få en fin turopplevelse som ikke innbærer slit og enda mer slit Lykke til.

Det høres absurd mye ut dersom du skal gå denne tiden. Vekt for langtur kan være ca 12 kg eller en del mindre uten mat inklusive fiskeutstyr, uavhengig (omtrent) av lengden på tur.

Digg å lese ar jeg ikke er den eneste. Hilsen 170 cm og 62-67 kilo, alt etter form. Jeg klarer noe mer vekt i sekken på ski enn til fots, fordi da glir man avgårde og slipper slag i føtter og knær. Men eller synes jeg alt over 17-18 kilo blir veldig tungt. Må ikke glemme at når vi bærer 20 kilo er set omtrent 1/3 del av kroppsvekten vår, og 30 kilo blir halvparten 😅😅😅

Første turen til Vådlandsnuten dette året. Fortsatt er været det aller beste for tur, og værmeldingen fremover er heller ikke dårlig. Med flott vær blir det mye tur. Likevel var planen denne søndagen nok en langtur. Til og med en tur som har vært «langtur» i ganske mange år. Nesten helt fra jeg startet å gå turer, har Vådlandsnuten vært et greit turmål. Til å begynne med holdt det å gå opp og ned. En tur på et par timer, eller helst litt mer. Det ble også til at jeg tok rundturen om Maribakken og Rolighetsvatnet før Vådlandsnuten etter hvert, og denne turen har blitt en nesten fast vårtur. En tur opp i høyden, før sesongen i heia starter. Dette året har det ikke blitt en tur opp til Vådlandnuten. Det har vært så mange andre kjekke og nesten nye turer. De «gamle» har nesten blitt glemt. Det var så avgjort tid for en tur til Vådlandnuten. Hele 802 moh, og en av de høyeste toppene nærmest sjøen. I tillegg ville jeg ta med turen ned til Rolighetsvatnet og videre til Hanklatjørnene og ned Maribakken og tilbake til bilene. Rundturen er ikke på mer enn 12 kilometer , men med 4-500 høydemeter, og i et ganske vanskelig terreng med mye stein og huller. Turen kan lett ta ganske lang tid, men alene med tørr bakke burde det gå litt kjappere enn om vi hadde vært flere i følget. Nå har Gjesdal kommune lagt sin dagturhytte til Madland. De har tatt i bruk tomta til den gamle STF hytta Fisketjønnbu, som brant for noen år siden. Dagturhytta er populær, og det ville antakelig være en del folk innover på en så pass flott dag. Det var i hvert fall mer biler på parkeringsplassen enn jeg hadde sett på mange år. Det var folk på vei oppover, men ved Fisketjønnbu kunne jeg ikke se eller høre folk. Det var flere som hadde slått opp telt rett over elva for Fisketjønnbu. Like ved siden av stien mot Vådlandsnuten. I bunn av bakken opp mot Høylandsskaret ble det en liten stopp for å smake på vannet i bekken. En tradisjonell stopp, og vannet var like godt som alltid. Rett under de siste bakkene under toppen kom det to karer i god fart. Jeg pekte på bakken rett opp mot toppen og forklarte at jeg hadde brukt å gå opp der – i gamle dager. De tok rett opp, og det så ikke ut som om pusten hindret farten. På toppen var det en god del folk. Både de to karene som hadde kommet opp den bratte veien og en del andre. Det startet tre stykker nedover mot Rolighetsdalen samtidig med meg og vi holdt sånn noenlunde følge til bilen. Det var kjekt å være tilbake på Vådlandsnuten, og det var flott å gå videre nedover mot den gamle drifteveien fra Madland til Gilja. Det er fortsatt hei her oppe. Trær og småbusker har ikke så langt etablert seg, selv om bjørka «kryper» oppover både mot Høylandsskaret og oppover i Maribakken. Det er ganske store endringer fra de første årene jeg gikk her. Som vanlig hadde det vært en virkelig flott tur. Varmen gjorde at jeg nok ikke hadde drukket nok, og da jeg først heiv innpå en halvliter, kunne jeg kjenne at gjorde godt. En flott og kjekk tur