Søk i nettsamfunnet

For første gang på Rigmors plass. Det ble klart alt på kvelden at på turen neste dag ville det bar bli oss gutta. Den kvinnelige delen av turgjengen ville ha en grei dag mot Amadores. Det var derfor bare Sigbjørn, Edvin og jeg som møtte opp utenfor resepsjonen til «Natural Park» klokka ti. En god gjeng, og vi var i grunnen klar for en tur innover til Norskeplassen og videre. Til i motsetning til dagen før, var det sol og bare et lett slør av skyer. Fra morgenen viste termometeret over tyve grader, og det ville bli varmere ut over dagen Et flott vær til å gå tur i. Som vanlig ble det den bratte bakken opp fra «Huledama» og det gikk greit videre innover mot Norskeplassen. Litt underlig var det at det omtrent var like mye folk på vei innover som på søndag, og på Norskeplassen var det også masse folk. Siden vi ville innover mot «Våres plass» som dagen før, ble det også en tur oppom «Sukkertoppen». Mot «Våres plass» var det også folk i flokk og følge. Vi behøvde egentlig ikke å besøke «Våres plass», men siden det bare er en omvei på ganske få meter, ble det til at vi stakk bortom. Vi fortsatte så videre innover på stien som også fører til Karpedammen. Planen var å finne «Rigmors Plass». Både Edvin og Sigbjørn hadde en gang i fortiden forsøkt – hver for seg – å finne denne «plassen» på kanten av fjellet med utsikt ned i Arguineguindalen. Vi viste at vi måtte videre innover og ikke til venstre i sti delet mot Karpedammen, og at det litt lengre inne ville være nok et sti dele der stien til venstre går videre mot «Dusjen» og blir brukt av Norskeklubben på turene sine. Stien som tar av mot høyre burde gå mot «Rigmor Plass». Noe den viste seg å gjøre. Vi kunne se et tre på kanten av stupet ned mot dalen under, og antok at «Rigmors plass» lå like i nærheten. Igjen viste det seg å stemme. Nå skulle vi ned og opp et par smådaler, men stien viste ganske klart hvor vi skulle gå. Det så jo ut som om det ville være vanskelig å komme opp over kanten på begge de små dalene, men det gikk greit. Det siste stykket var bratt, men som vanlig kunne vi følge stien og ganske greit komme opp og over den første bratte kanten. Som i første dalen viste stien også bra opp på neste, og vi kom oss også greit opp den. Nå jeg sier greit, så er det ikke helt riktig, Det var et par plasser det vi måtte «klatre» en meter opp og gå en liten hylle mot neste kneik. For min del, som er litt plaget med respekt for bratte kanter og stup, gikk det bra. Bedre enn det jeg hadde trodd da jeg så kantene nedenfra. Det siste stykket opp på den siste ryggen, viste ikke stien på bare berget. Det var laget en ganske stor varde der stien gikk ned kneika, og for folk som ikke er god kjent, så kan varden være nødvendig for å finne veien tilbake. Det var noen nødlinger – små varder opp mot treet og varden ved «Rigmors Plass». Det lå en protokoll inne i varden og den viste at det ikke er veldig mange som finner veien. Varden – og protokollen – er grunn til at jeg antar at vi fant «Rigmors Plass», og jeg håper jeg ikke tar feil. «Rigmors plass» fortjener mer besøk, Den ligger riktignok et par kilometer lengre inne i terrenget enn «Våres plass», men utsikten er like spektakulær, og treet som stå ytterst på kanten gjør også sitt, Nå fant vi ikke hula før på veien tilbake. Plutselig oppdaget vi en mur i kanten av stien, og bak muren var det en hule. Den er antakelig lett å overse der den ligger i «henget», hvor mange konsentrer seg om hvor de setter beina. Tilbake veien gikk stort sett som turen innover, bortsett fra at vi ikke gikk ut til «Våres plass», og fulgte veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over. Det ble en liten kjapp pause før vi tok fatt på de siste kilometerne tilbake mot «Natural Park». Etter en liten stund fant Edvin ut at han ville ta «omveien» om «dalen», og slik ble det også denne dagen en tur utover mot sjøen på kanten ned mot Branco de Balito. Innerst i dalen der stien svinger oppover, var det denne dagen varmt. Det var minst 26-27 grader og ikke et vindpust, Lengre utover «Dalen» fikk vi vind på oss og det føltes mindre varmt. Totalt ble det en tur på 16-17 kilometer, og med pauser brukte vi omtrent fire timer. Vi var godt fornøyd med endelig å kommet oss opp til «Rigmors plass».

Ser bra ut! Jeg har latt meg inspirere av denne: https://www.fjellfedre.no/2018/02/guide-diy-paris-expedition-pulk-fjellfedre-edition/ ..og endt opp ca som dette, med franske karabinere festet i strikken på ene siden: Utfordringen med dette blir at jo flere karabinere man har festet, jo verre blir det å feste gjenværende karabinere siden strikken sklir gjennom de små løkkene. Med din løsning unngår du dette 👌

Om det ikke er et must at det må være Stanley, så finnes det 1,9 liters Hydro Flask i Norge, selv om disse kanskje ikke holder like godt på varmen, ettersom fokus later til å være å holde øl kaldt (de oppgir 24 timer på kaldt, 12 timer varmt). Blant annet tilgjengelig her: https://www.outnorth.com/no/varemerker/hydro-flask/hydro-flask-growler-f16-black-64oz Eventuelt kan man ta sjansen på Amazon, selv om prisen kanskje blir i høyeste laget (jeg har 1,2 liters-utgaven av denne, og er veldig fornøyd med den): https://www.amazon.com/Thermos-Stainless-Vacuum-Insulated-Beverage/dp/B08JWGP2J1?th=1

Ferdig fortommer er ok selv om jeg knyter mine egne :;-) . Selv lager jeg løkke i enden mot fluesnøre (for enket å bytte) og kapper av spissen og knyter på en 1,5mm ring i enden. Da kan jeg bytte spissen uten å kappe fortom stadig kortere. For mer avansert, lage egen fortom: https://flyalfscreek.wordpress.com/2021/02/23/take-me-to-your-leader-2/

på ferdige fortomer står det ofte lengde på 9 eller 12 fot. Og et tall med x bak, som er tykkelsen på spissen. Jeg kjøper ofte en 9 fot 3x fortom og en rull med 25 meter i 4x og en rull 5x. Da knyter jeg på ca en meter med 4x eller 5x på fortomen som har 3 x tykkelse. Jeg skifter spiss ganske ofte og en rull på 25 m varer en sesong. Kjøper pakker a 2 ferdige fortomer. Da har jeg lenge. Ved vase/floke kan det hende at du må skifte og det er greit å ha en i reserve. å feste fortomen til fluesnøre gjøres med løkke til løkke eller en knute avhengig av hva som følger med fluesnøre. Noen snører har en løkke fremme. Finnes mange varianter av knuter på YouTube . tore

Bare hyggelig. Som en av dem fra den eldre garde, så har man vært gjennom en rekke ulike telt løsninger gjennom +30år, men det er etter min mening først de siste 12-15 årene utviklingen av telt har skutt fart. Før denne utviklingen fant sted hadde vi et fjelltelt til alle turer. Hva som har vært det foretrukne telt alene på lengre turer (2-4 uker) har derfor variert. Det henger sammen med nevnte utvikling, men også økonomisk. I mange år var Golite Shangri-La den foretrukne boligen på tur. Et utmerket pyramide telt/mini lavvu, en klassiker i dag. Status; Utslitt. Så ble det overgang til amerikanske Tarptent Scarp 2. Fornøyd i starten, spesielt det å for første gang ha to innganger. Likevel ble det for knotete oppsett, og teltet endte opp som konfirmasjonsgave til en nevø. Så tok vekt hysteriet meg (+Youtube) og kjøpte mitt første budsjett telt, Lanshan. Egentlig ingenting å utsette på dette teltet, og selv om det er lavere, så var jeg igjen tilbake til pyramide formen. Samtidig krøp stadig følelsen nærmere av at jeg hadde mistet noe man hadde mye av før, plass, et mer praktisk telt. Etter mange timer "telt nerding" (noen som kjenner seg igjen?) så fant jeg et Koreansk telt med to innganger på under 2kg til en gunstig pris. Det beholder jeg nok (Eller gir bort til Bua). Svarte, altså dette "men" sniker seg på. Kroppen spør pent om det er mulig å kjøpe et "siste" telt med en levelig høyde. Kroppen er lei av type C moment fra turn inn og ut, av -og påkledning. Så nå skiftet fokus fra Big Sky telt, til et nytt pyramide telt med to innganger og god høyde. Mange års erfaring med Shangri La gjør at jeg fult og helt stoler på lavvu formen i alt av vær langturer byr på sommerstid. lv_0_20240205234332.mp4

Jeg har alltid sovet med åpen sovepose for å få mer plass, gikk over til quilt i fjor og ser ikke for meg at jeg noen sinne kommer tilbake. Gjengangeren her på Forumet er at man prøver Thermarest Corus først, så får man den i posten og finner ut at den er elendig. Den har så tynt dun at man bokstavlig talt ser tvers i gjennom den. Og så kjøper man seg en Enlightened Equipment Revelation i stedet. https://backpackinglight.no/products/revelation-regular-wide-12-unisex-dunquilt?_pos=6&_sid=9f1b35e38&_ss=r 4500 for -12 versjonen, men backpackinglight har alltid rabattkode. Så den faktiske prisen ender på 4050 kroner. Finnes i mange ulike versjoner.

Sjekket Prisjakt, i løpet av det siste året har den kun vert billigere en enkelt gang da kostet den 2507 hos Outdoorexperten. Utenom det (korte) tilbudet så er dette billigste pris siste 12 måneder. Ligger også høyere i utlandet, som tilsier at det faktisk er et reelt tilbud.

Ny kløv til minstepelsen. Togo frå Seleverkstedet. No er det ei stund til ho skal Kløve kilo, men tilvenning med tom kløv, kanskje med eit par tomflasker i, er planen. Ikkje kløvsesong no, men med 30% rabatt var det berre å slå til, då dei i utgangspunktet har ein utriveleg pris. Om nokon har ein gammal komte dei ikkje lenger nyttar, som kan høve ei Grønlandshundtispe kjøper eg gjerne. Tippar kanskje omkrins 42-46 cm på halsringen når utvekst, 11-12 cm dia alt etter fasong på ringen.

Vinteren har sluppet taket. Endelig kunne det se ut som det igjen ville være mulig å komme på en skikkelig fjelltur. Midt i Sandnes, og ingen av toppen jeg tenkte på er over 400 moh, men likevel en fjelltur. Nå er toppen rundt Gramstad ganske populære. Jeg ville antakelig ikke bli alene på tur denne dagen. En dag der YR lovet bra vær og ikke frost. Det var restene av frost og sne som bekymret meg. Det er en stund siden jeg beveget meg lettbent og med eleganse på glatt og iset føre. Det er noen dager siden været slo om og vinteren trakk seg tilbake. Det tar likevel en stund før is og snø forsvinner. Etter et par dager med regn og vind og 7 grader, var jeg så avgjort klar for en tur med bakker og topper. Tanken var å starte fra parkeringsplassen ved Gramstad å gå mot Mattirudlå via Bjørndalsmyra og så til Bjørndalsfjellet og videre ned og over Fjogstadnuten. Skulle formen være bra og beina greie, så kunne jeg jo ta med Dalsnuten i tillegg – håpet jeg. Det hadde vært en lang vinter uten skikkelige bakker. Det var enkelt å sjekke tilbake. Faktisk hadde jeg ikke vært på tur fra Gramstad siden starten av november. Det virket utrolig at vinteren hadde vært så lang. Det var virkelig tid for en tur fra Gramstad. Jeg er ikke veldig opptatt av å gå for meg selv,men en del av turen jeg planla går utenom merket sti, helt uten skikkelig sti, og for meg er det en kjekk del av rundturen. Det var kjekt å gå innover Bjørndalsmyra denne dagen. Myra var fortsatt frosset, og selv om det var vann, så gikk jeg ikke nedi. Det ble en liten smak av «villmark» der jeg nesten klatret oppover mot stien mot Mattirudlå. En kjekk del av turen. Oppe ved Mattirudlå ble det tid til å beundre utsikten som for det meste var skjult av dis denne dagen. Bortover mot toppen av Bjørndalsfjellet, tittet sola gjennom og landskapet badet i sollys. Det var lenge siden jeg hadde fått oppleve naturen i slikt lys – uten is og snø. Det var noen andre oppe ved toppen, men på vei nedover bakkene og videre oppover mot Fjogstadnuten traff jeg få mennesker. Selvsagt kom det ei jente løpende forbi – i godt tempo. Heldigvis kom det folk bak – som jeg ikke så. På en eller annen måte flagret en pose med noe medisinstoff ut av lommen på buksa . Medisiner som så avgjort ikke er i bruk daglig , men om er grei å ha med ved behov. Jeg fikk en melding litt senere på dagen, og kunne plukke opp «greiene». Det hadde ikke vært helt kjekt å finne ut at jeg manglet denne posen, dagen før jeg skulle reise sydover. Jenta som for forbi oppe i heia etter Fjogstadnuten sa hun ville oppom Dalsnuten. Jeg kunne jo ikke være dårligere, og tok en umerket sti mot Dalsnuten. Det var noen folk på vei oppover mot toppen, men de fleste jeg kunne se, var på vei nedover. Helt oppe, var det ingen andre. Jeg var helt alene på toppen- Det er ikke så ofte det skjer. Jeg fikk med meg fire flotte topper på denne rundturen fra Gramstad denne dagen. Det gikk nok ikke fullt så lett som en del av turene på høsten, men det blir vel forhåpentligvis bedre ut over våren. I alle tilfeller så ble det en god treningsrunde på omtrent 12 kilometer og jeg brukte omtrent tre timer på turen.

En rundtur hjemmefra på 12 kilometer. Jo, det er mulig å trosse varsel om oversvømmelser, sterk vind og snøskred, uten å sette hverken liv eller helse i fare. Denne dagen vartet YR opp med skikkelig dårlige nyheter. Det var snakk om storm i kastene, snøskredfare, og oversvømmelse. Alt på en gang. Mange gule farevarsel med andre ord. Nå er vel snøskredfaren ikke særlig stor uansett snømengder på flate Jæren, men med grønne marker og bare noen spredde flekker av snø, så virker det helt feil å melde noe slikt. Vind og nedbør, er noe annet, og denne dagen skulle det blåse skikkelig – i følge YR. Jeg har jo gått tur i vind tidligere, og vind over 17-18 m/sek, er ikke å kimse av. Det kan være skikkelig tungt å gå med så sterk vind i mot, og med slik vind bakfra, kan det være vanskelig å holde balansen. Først kom snøen og laget det utrivelig å gå tur. En skitur ble løsningen,. Så kom det mildvær og regn. Det var omtrent umulig å holde seg på beina, og det ble et par inne dager, bare avløst av et besøk på treningsstudio. Jeg så fram til vanlig vinter, med litt regn og ikke tegn til is og snø. Selv med 7 grader og regn tar det likevel tid før snøen forsvinner. Søndagen gikk uten tur. Mandagsmorgen blåste det fortsatt, men vinden minket litt ut over morgenen. Det lå igjen en og annen snøflekk, og det var fortsatt litt is enkelte plasser. Med sterk vind var det ikke snakk om en tur langs stranden. Det måtte bli en helt vanlig treningstur rundt Gruda til Øksnevad, om Klepp og hjem. På vei nedover mot Bore, kunne jeg kjenne vinden, men den var langt fra så sterk som meldt. Den laget i hvert fall ingen problemer. Nå kom det noen dråper flygende. Ikke mange, men nok til at det ble litt surt – en kort stund. Selvsagt var nedbøren ikke med i varselet. YR mente det ville være opphold. Nede på Bore er det noen som har elva i bunnen av hagen om sommeren og hagen i bunnen av elva om vinteren. Alt var som vanlig, men slikt kalles ikke flom. På nordsiden av Borevarden, på vei mot Gruda, var det is i veien. Turveien hadde ikke blitt brøytet og den nedtråkkede snøen forvandlet til is. Fortsatt gikk det greit å komme fram. Først oppe på Grudavarden, hele 75 moh, og over de åpne jordene, kunne jeg kjenne vinden. Øverst, uten le, var nok vindkastene opp mot 20 m/sek et kort øyeblikk. Litt til min overraskelse, tittet sola fram, og det ble sikt utover mot havet. Videre over mot Øksnevad, var det denne dagen helt uproblematisk å gå. Jeg kunne se at det hadde flommet vann i ganske store mengder enkelte plasser. Vannet hadde skyllet vekk sand og grus og laget dype løp. Det er jo litt rart å se grønne marker og bare veier når YR mener det er fare for snøskred, men nettopp grønne marker og bare veier er det jeg egentlig er vant med på denne tiden av året. Det er ikke lenge til snøklokkene og andre vårblomster titter frem. Det vil antakelig være hestehov i blomst etter bare noen få soldager. Fra Øksnevad tilbake til kjøkkenet er en litt kjedelig del av turen. Det blir et par kilometer langs vei og en siste kilometer inne i byggefeltene. tilsammen blir det likevel 12 kilometer i god fart og med en bakke som i hvert fall gir litt trening.

Dersom du velger en mindre sekk blir du tvunget til å prioritere hardere, og får en lettere sekk. Jeg ville ha startet med en 65 l sekk. For meg er lettvekt gitt en mye større turglede, men dette er jo opp til hver enkelt. Mine 4 store (sekk + sovepose + underlag + telt) veier 2,1 kg, og det er ikke ultralett. En normal sekk til 3-5 dager uten vadere men med fiskeutstyr + klærne jeg har på veier til sammen ca 16 kg. Her et eksempel på høyfjell: https://flyalfscreek.wordpress.com/2022/08/02/lightweight-hiking-outfit-lettpakke-fjelltur/

Jeg har kjøpt en skokk med slike: https://a.aliexpress.com/_EuwDkVj Jeg lot dem være ute i -30 og forsøkte å vri den for å se om de brakk og det gjorde de ikke. En av 12(?) røk umiddelbart da jeg strammet bardunene men resterende så ut til å klare seg fint. Hvordan de er over tid er et annet spørsmål... Det har vært mye forberedelser for min del siden jeg så og si aldri har overnattet ute vinterstid før. Mye klær og utstyr har blitt kjøpt inn og blitt testet i kuldeperiodene som har vært. Noe småtteri har jeg sydd selv.

Hei Mine 2 gamle snille huskyer er nå 11 og 12 år og dermed pensjonister og svært late foran en slede! Så jeg har fått 2 ny huskyer. spannhunder i løpsklassen: 30-35 kg, supertrent og umåtelig sterke. De er meget snille, men også meget ville! Og bare en vei: fremover!! jeg har bare hatt dem siden høsten, og de lyder ikke noen kommandoer noe særlig. Ved H/V må de stå og tenke sig lenge om! Det virker ganske komisk, men er upraktisk. Så de vil formentlig IKKE stoppe på noen kommando, hvis jeg faller av sleden. Her må mye trening til! Derfor kjøre jeg nå med et bredt "masteklatrer" belte med en sikkerhetsline (bit klatretau), så lang at jeg ved oppankring kan gå de 3 - 4 m frem og klare liner, når surrehuene har rotet det til. Belte, fordi det tross alt bare er 2 hunder, som nok ikke kan trekke meg (100 kg klassen med klær) og en evt veltet slede. Jeg ville jo nok prøve å få en vanlig 2x2 oppspenning til å fungere. Det bør det også i ubrøytet lende. Ellers 2 i front og 1 + 1?? Jeg kjører en hjemmebygget sprintslede som teknisk er ganske lik Danler sleden (som er en bra slede). Danler har bunnplate, så den bedre kan kjøre i løs snø. Før jeg bygget studerte jeg (industrispionasje) mye RSS sprintsleder. Felles for disse sprintsleder er en "bro" foran, hvor meier/ski kan vippe om en bolt, så skiene kan kantes ved skråkjøring og sving. Jeg bruker et par gamle, lette tur/langrennsski 205 cm som meier. De har litt innsving, så det blir litt styring ve kanting. Jeg gikk for lett vekt ( ca. 10 kg) så jeg har ikke bunnplate og er derfor avhengig av et skuterspor eller tilsvarende. Det er hele tiden tenkt vekt som på sykkel. Så det er 0 bagasjeplass utover å legge en mindre sekk med reservedeler, potesokker, snacks, termos ekstra klær/votter mm. Jg har dog vært på 3 dages telttur med den, da hundene var spreke. Jeg har en "storslede" som jeg er ved å bygge om til "halvtoboggan" dvs med bunnplate ca. 5 cm over meiene. Den består bare av meier, bunnplate, oppstander. Bunnplaten er så ganske (unødvendig) tykk: 10 mm, fordi den visst har vært brukt til passasjer. Jeg skal senere bytte den til ca. 5-6 mm. Det blir noen kg å spare her, for plastmaterialet har ganske stor egenvekt. Jeg vil anbefale å se litt på andre sleder også fx Bjørkis, Oinakka, ( noe rimeligere) google hundeslede. En del brukte på Finn også, men noen der er vrak. "Finnmarksvetterne" har sikkert hjulpet Kasin?? Jeg skal lese om det! Elgen

Mange damer jeg kjenner, inkl meg selv, bruker vinterposen mye av året. Det er egentlig kun på sommeren i lavlandet at jeg bruker tresesongersposen min som da sommerpose. Sommerposen går ned til -5, vinterposen som jeg bruker vinter, vår, sommer på fjellet og høst, går ned til -20. Hvis hun er frossen av seg ville jeg valgt en med veldig god margin på komf tempen, samt utstyre henne med en varmeflaske i posen. En annen ting du kan gjøre er å drite i om det er dame eller herrepose, men det har du kanskje tenkt på allerede Jeg har brukt Montbell sine poser, men den jeg hadde som gikk ned til -20 har gått ut av produksjon, så de har bare denne nå og den er ikke så varm som den eldgamle modellen de hadde. Dog: den er kanskje varm nok? Fordelen er at det er stretch i den hvilket gjør at du kan strekke deg litt ekstra, det er god plass i den synes jeg iallfall. Har plass til både meg selv og den snorkende bikkja på 12 kg. https://euro.montbell.com/products/disp.php?p_id=1121397 Annet alternativ som er langt billigere er vel warmpeace viking, de har en sånn ekstra skjøtestykke du kan kjøpe til om posen er for trang.

Hun er 12 uker nå, og passert 11kg Hun nekter å sitte i pulken i fart 😂 Men legger seg gjerne oppi den hjemme på stua. Heller ikke noe problem å bevege på den mens hun får godbiter i pulken. Men å bare sitte der, når det er så meget med spennende snø utenfor? Nei vet du hva! Vi kom oss vel 200 meter på første pulktur. Ikke oppkjørte løyper pga maskinhavari, men bra og bredt skispor etter mange turgåere. Hun slet seg ut og la seg ned, da snudde vi, men ville fortsatt ikke sitte om bord i "bussen".

Jeg har blitt glad i korte lette stenger med lav kastevekt. Den jeg bruker på fjellet er 210 og har oppgitt kastevekt på 0,5-4,5 gram😅 bruker den opp til 12 g normalt, men en 18 grams sildesluk i ny og ned går greit. Så i utgangspunktet er det 3-15g jeg ser etter. Makk og dupp er noe jeg bruker lite, selv om det alltid er med. Planlegger også å kjøpe en ultralett packraft for å bruke på vannet så rekkevidde er ikke det viktigste kriteriet.

Her er en liste over aktuelle webkameraer på eller i nærheten av MASSIV-ruten. Cams lyttes fra nord til sør (Sota Sæter til Haukeliseter) og selv om flere er ment å vise trafikk- og kjøreforhold på veiene, gir de alle et inntrykk av snøforholdene. En slik liste er tydeligvis ikke endelig, siden kameraer vil bli lagt til/deaktivert i løpet av tiden. De kan imidlertid gi en nyttig informasjonskilde for alle som planlegger å kjøre hele eller deler av MASSIV-ruten. Vær oppmerksom på at mange av kameraene som er plassert ved betjente hytter er aktive kun når hytta er betjent. 1. Sota Sæter: 1A (retning sør, Tverrådalskyrkja) https://bismoelektro.no/webcam/sota1000M.jpg 1B (retning nord øst, Liavatnet) https://bismoelektro.no/webcam/sota2000M.jpg 2. Nørdstedalseter: foreløpig ingen webkamera 3. Sognefjellet: 3A (6 x webcams): https://skjolden.com/sommarski/ 3B (Hervavatn, retning Skjolden) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3703 4. Skogadalsbøen: foreløpig ingen webkamera 5. Fondsbu: 5A (retning sør øst) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=15 5B (retning sørvest) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=15 5C (Høystaka – foreløpig deaktivert) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=15 5D (Tyinholmen) https://www.tyinholmen.no/webcamera/ 5E (Tyinosen, retning Årdal) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3851 5F (Tyin bom aust, retning Tyinkrysset) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3570 5G (Tyin bom, retning bom) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3571 6. Slettningsbu: selvbetjent hytte, ingen webkamera 6A (Kyrkjestølane, Filefjell v/Varden) https://www.vegvesen.no/trafikkinformasjon/reiseinformasjon/webkamera/#/vis/0529026_1 6B (Kyrkjestølane, E16 Filefjellstunnelen vest, retning Borlaug) https://www.vegvesen.no/trafikkinformasjon/reiseinformasjon/webkamera/#/vis/3000603_1 6C (Kyrkjestølane, E16 Filefjellstunnelen vest, retning Tyinkrysset) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3855 6D (E16 Filefjell v/Smedalen) https://www.vegvesen.no/trafikkinformasjon/reiseinformasjon/webkamera/#/vis/1429041_1 7. Sulebu: selvbetjent hytte, ingen webkamera 8.Skarvheim DNT (R52 Breistølen, retning Borlaug/Lærdal): https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3649 9. Bjordalsbu: selvbetjent hytte, ingen webkamera 10. Iungsdalshytta: https://www.webkamerahallingdal.no/iungsdalen/iungsdalshytta001M.jpg 11. Kongshelleren: selvbetjent hytte, ingen webkamera 12.Geiterygghytta: foreløpig ingen webkamera, men Vestredalen Fv50, retning Hol: https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3643 13. Finse: 13A (Finse stasjon) https://www.bt.no/nyheter/i/pqR9V/Finse 13B (Finsehytta – foreløpig deaktivert) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=2205 13C (Finse Research Centre) https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=1961 14. Krækkja: foreløpig ingen webkamera 14A Skulevika, Rv7: https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3614 14B Dyranut, Rv7, retning Haugastøl: https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3620 14C Leiro bom, Rv7, retning Dyranut/Haugastøl: https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3579 15. Stigstuv: foreløpig ingen webkamera 16. Sandhaug: foreløpig ingen webkamera 17. Litlos: foreløpig ingen webkamera 18. Hellevassbu: selvbetjent hytte, ingen webkamera 19. Haukeliseter: 19A http://94.139.67.154:50000/axis-cgi/jpg/image.cgi?resolution=800x500 19B (E134 Haukelifjell, retning vest): https://www.vegvesen.no/trafikkinformasjon/reiseinformasjon/webkamera/#/vis/1229026_1 19C (E134 Midtlæger, retning Røldal): https://www.webcamsinnorway.com/webcams.php?viewcam=3623

Stangen knakk i to med vindkast 20 her, og rev opp ytterteltet. Ville holdt meg unna 17 også etter denne erfaringen.

Sitat fra 2013: Har ofte tenkt å lage en tråd der vi kan legge inn bilder fra småturene man går til daglig. De fleste av oss går jo småturer i nærområdet vårt - kanskje andre vil se hvor du bruker å gå, sykle, padle, ro eller løpe eller fly? Post gjerne på direkten - kanskje nevne hvor du er og hvor langt du har gått - kanskje en lokal fjelltopp? Skriv gjerne en egen turrapport! Om du har gått en lang tur over flere dager og har mange bilder setter vi stor pris en vanlig turrapport. Da vil du kunne plotte turen på turkartet og det er lettere å søke seg frem til for andre senere. Har du oppdatert bloggen? post oppdateringer i "Jeg har oppdatert bloggen min" De gamle "hvor har du vært på tur" trådene finner du her: Hvor har du vært på tur i dag 2023 Hvor har du vært på tur i dag 2022 https://www.fjellforum.no/topic/53774-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2021/ https://www.fjellforum.no/topic/50489-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2020/ https://www.fjellforum.no/topic/47471-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag-2019/ https://www.fjellforum.no/topic/27011-hvor-har-du-vært-på-tur-i-dag/ Nytt år, nye turmuligheter!

Denne gang med innslag av "kultur". Det er ikke alltid lett å planlegge dagene når yr plutselig endrer sine varsler. Onsdag var Yr helt klar på at det ville komme regn – i bøtter og spann – på torsdagen. Da jeg sto opp på torsdagen var det mer snakk om noen dråper ut over dagen. Regnet hadde de «flyttet» til fredag. Min plan for torsdag var å ta en treningsdag inne. Det har blitt alt for mange dager på tur, og for få dager med styrketrening. Jeg kjenner at mindre en en gang i uka på trenings-studio gir negativt utslag. Det var altså ikke meningen at det skulle bli tur i det hele tatt denne dagen. Når det så blir omtrent opphold og lite vind, og det til og med var snakk om litt sol, så kunne det ikke bli en innedag. Jeg måtte på tur. Som vanlig var det ikke helt klart, hvor jeg skulle ta ut. Selv om det var varmegrader, så mente jeg det ville være best å ta en tur ute mot havet. Det er en del turer jeg kan velge mellom der. Etter å ha tenkt meg om, fant jeg ut at det ville passe å gå fra Varhaug gamle kirkegård og nordover. Det hadde blåst kraftig fra nord, og uten å tenke nærmere på det, mente jeg at vinden fortsatt kom fra den kanten. Så feil kan man ta. Jeg liker best å ha medvind hjemover, og selv om det bare var snakk om 7-8 m/sek denne dagen, så kunne det bli litt ubehagelig å ha den vinden rett i mot – med bare 3-4 grader i lufta. Tanken var å gå så langt jeg «orket» og så snu. Jeg var bestemt på at det ikke ville bli den lange turen helt til Hå gamle prestegård og tilbake. Det var dagen for en litt kortere tur mente jeg. Det blåste mer enn jeg hadde regnet med på Varhaug. I tillegg lå det snø i fenner bortover. Nå var det ikke is, men snøen var en overraskelse. Jeg hadde trodd det var snøfritt nede i sjøkanten. Sjøen gikk tungt, og det var hvite bølget langt til havs. Det må ha vært skikkelig vind ute i havet. Det var så avgjort ikke en dag med «godt» vær, selv om det gikk greit å gå tur. Det var ikke mange andre ute denne dagen. Det pleier alltid å være noen ved Bodle , men denne dagen så jeg bare en kar som strevde med å få på plass takpanner på naustet. Vinden hadde nok vært opp mot storm her nede ved sjøen. Siden det ikke skulle bli noen lang tur, la jeg turen ned til poddelen nedenfor Grødaland. Hvordan noen kunne finne på å bore etter kull her ute i sjøkanten er ikke helt lett å forstå, men noen hadde troen på prosjektet i 1870 årene. Det er vel antakelig den eneste plassen i Norge det er boret etter kull. Siden jeg var på kultursti, la jeg likegodt turen opp om Grødaland-tunet også. Grødaland er et tun med en samling av gamle Jærhus. Gamle i og med at de er fra 1750 tallet. Litt underlig å se bare en pipe på et ganske stort hus, og det ble tidligere ganske sikkert fyrt med torv. Det var kalde vintrer før i tiden. Det var selvsagt stengt og lukket, men jeg tok en kjapp runde og fikk sett meg om. Nede på «Kongeveien» fortsatte jeg mot Reimebukta. Jeg hadde ikke vært på tur mer enn i en time, og det ville gå fortere tilbake. Ved Huldresteinen kunne jeg se folk på vei sørover. En hel gjeng. Det var jo ingen andre ute denne dagen, så jeg ruslet bort mot sjøhusene og traff folkene. De var på en årlig tur nettopp denne dagen, og skulle tilbake samme vei som de var kommet. Det passet bra å snu ved sjøhusene. Det er omtrent halvveis mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegård. Turen ville da bli på omtrent 11-12 kilometer. Helt passe denne dagen. Vinden jeg hadde hatt delvis bakfra på turen nordover, løyet og nesen forsvant. Det ble en helt vanlig tur mot kirkegården. Fortsatt var det snø, men det hadde tydelig minket på bare de to timene jeg hadde vært på tur. Det hadde vært en kort tur, på kjente trakter, men «omveien» om Poddelen og Grødalandstunet, gjorde at det ble en litt annerledes tur enn vanlig.

Hei, Ser at det er mange her som har stor oversikt over knivmarkedet, så kanskje dere kam hjelpe med å finne en kniv som passer mitt bruk. Jeg er på jakt etter en kniv som skal brukes som jakt, fiske og friluftskniv, siden jeg mistet min kjære Mora 2000 i høst. Bruksområdene spenner fra småhard bruk som batonnering og banking av is på isboret og finpirk-arbeid som filetering av småfisk og rypebryst. Jeg har vært superfornøyd med Mora 2000 kniven, men ønsker av og til at bladet kunne vært litt lengre. Og så er jeg litt redd for at kniven skal knekke snart under batoneringen, er like overrasket hver gang det går bra. De kravene jeg har satt til kniven er da at: -Bladet må være 12-14 cm -Fulltengs, eller deromkring så den tåler litt juling - bladtykkelse på rundt 3 mm. Vil ikke ha særlig tykkere enn dette, men må man så må man. - en slire som er funksjonell i beltet, dvs lett å sette kniven på plass mens man holder på med greier. Sliter litt med å se hvor praktisk disse amerikanske taktiske slirene man knyte på låret egentlig er. Slirene på Mora 2000 og hunterkniven er fantastisk bra synes jeg. Bestilte nesten Helle Digi Galgalu, men fant en review hvor sliren fikk slakt siden kniven ramlet ut i tide og utide. Så satt den på vent. Synes Fallkniven S1 er bra ut, men den har veldig tykt blad. Og så finner jeg flere amerikanske kniver som ser passende ut, men klarer ikke overbevise meg om at slirene er bra nok. Hunterkniven liker jeg godt både størrelsesmessig og sliren, men tror den også knekker til slutt med mye batonering også. Så, er det noen av dere som har forslag til kniver å sjekke ut som passer mitt bruk?

Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf

Barmark i stede for is og snø i strandkanten. Det har ikke blitt så mange innlegg i loggen den siste tiden. Været får ta skylda for noe, men det har også blitt litt styr i forbindelse med Jul. Det har likevel blitt noen turer på et par timer. Jeg har gått hjemmefra og rundt Gruda og over mot Øksnavad og hjem. En flott tur på god vei og nok så flat, men 12 kilometer. Yr mente det ville bli et lite opphold i all ekstremvær på fredag før Jul. Nesten ikke nedbør, nesten ikke vind og nesten ikke kuldegrader. En strandtur ville være mulig, mente jeg. Det var hvitt ute i hagen da jeg kikket ut på morgenen. Yr mente det ville komme skyer innover rundt 12, og at skyene også ville inneholde litt nedbør. Her var det bare å komme seg ut for å utnytte det lille værvinduet. Jeg var i tvil om hvor jeg skulle gå. Først tok jeg sikte på å bare kjøre ned til Bore, men på vei nedover, så ombestemte jeg meg og tok til Orre og Friluftshuset. Bare et lite stykke nedover mot Bore, var det slutt på snø og det var tørt på veien. Nede ved stranden var det heller ikke frost. Temperaturen hadde antakelig ikke vært undere null den natta. Nå hadde ikke YR helt rett i alt. Det blåste, ikke mye men mer enn det de hadde meldt. Med temperatur bare litt over null og en liten bris – 7/8 m sek, så blir det kaldt, i hvertfall til jeg har fått gått meg varm. Jeg tok nedover mot Orre-elva, som er nesten 1,5 kilometer lengre mot sør. Her fulgte jeg stien på innsiden av strandsonen og sanddynene. Med vinden bakfra, ble det en grei begynnelse på turen. Elva hadde funnet nytt løp ytterst og var nå mye nærmere Åtangen. Ute på stranden med vinden rett i mot, var det ikke like lett å holde farten oppe, som nedover mot elva. Vinden var ikke sterk, men bød på så pass motstand at jeg måtte ta i. Det kunne merkes på pust og puls. Orrestranden er over tre kilometer fra Årtangen til Sørnes. Lengre mot nord er det også sandstrand til Revtangen, som igjen bare stikke ut i sjøen før det igjen er sandstrand. Fra Revtangen til Skarstein er det ikke mer en en kilometer, men det virker langt nok. Denne stranden har endret seg ganske mye. Jeg er aldri helt sikker på om det vil være sandstrand eller rullestein, etter en skikkelig høststorm. Det har vært et godt stykke med stein den siste tiden, og det var mer stein denne gangen enn sist jeg gikk her. Jeg var ikke sikker på om turen ville bli lengre enn ned til Skarstein. Tanken var å gå en grei tur, og det kunne egentlig passe å snu der. Det ville da bli omtrent en 10 kilometers tur. Nå hadde YR heldigvis tatt litt feil, og skyene de mente ville komme inn mot land ganske tidlig, var fortsatt ute i sjøen da jeg kom til Skarstein. Det var sol, tørt og vinden hadde løyet. Det var ingen grunn til å gjøre en kort tur ut av det. Jeg fortsatte nordover mot Reve havn. Det ville gjøre turen omtrent 40 minutter og 3 kilometer lengre. Denne dagen ville det likevel bli en helt grei tur. Det ble ingen stopp ved Reve Havn. Jeg hadde ikke med varm te, og savnet den da jeg sto ved den vanlige plassen for en pause. Det hadde passet med varm te og kjeks denne dagen. For å gjøre turen litt annerledes enn på vei nordover, tok jeg inn i dynene ved Skarstein. Det blir en tur opp og ned med ganske bratte kneiker og nedover ganske bratte bakker, og selv om det bare er noen meter opp og ned, er det nok til at jeg puster mer.... Det ble en fin tur sørover også. Et lite øyeblikk lurte jeg på å ta om elva igjen, men da jeg nærmet meg Friluftshuset var det enkelt å ta direkte mot bilen. Været på turen hadde vært mye bedre enn ventet, men sjøen gikk tungt og ved rullestein-stranden var det et ganske høy lyd. Det kom litt nedbør på vei hjem, og oppe i høyden (39 moh) var det mer snø enn da jeg startet. En flott tur å¨årets korteste dag, og med sola så vidt over horisonten.

Noe større enn det du etterspør, men jeg er veldig fornøyd med min Lundhags Gneik 34 liter sekk. Jeg bruker den nesten daglig når jeg går tur med hund. Hunden er koblet til d-ringene i hoftebeltet med en hanefot, og jeg har ca. 12 kg vekt i sekken for ekstra trening. Jeg bruker også sekken når jeg trekker dekk eller pulk. Da har jeg både hund og taudrag festet i d-ringene. Sekken er i et stille stoff, tåler mye bruk, har smarte løsninger og er passe stor til både dagsturer på barmark og til lengre turer med pulk. Kan absolutt anbefale denne sekken.