Søk i nettsamfunnet

Hei. Temaet har vært oppe før en stund tilbake -og fortsatt aktuell problemstilling. Noen her som fikk med seg reglene som gjelder nå aktuelt? Har flere bekjente som går NPL. Noen tyske og uvaksinerte, noen norske fullvaksinerte. Vedkommende som er tysk tørr selvsagt ikke krysse grenser på sin vei, så det blir da mange uker med E6. Hun påstår at de norske kan fritt gå ut og inn i Norge og Sverige fordi de er vaksinerte, mens hun må sitte i karantene. Det ene er jo HVA en faktisk gjør . Og det andre: hva er reglene? Mener jo det fortsatt ikke er lov å krysse grensen fra Sverige til Norge UTENOM bemannet post, legitimere seg, vise coronapass etc. Eller? Uansett om du er vaksinert eller ikke. Så disse som går LOVLIG NPL må jo legge ruta tilsvarende at de kan gå gjennom grenspostene, går bilveien eller slår seg gjennom tungt terreng? Hva tenker dere?

Ok. Jeg missforsto visst. Beklager. Jeg forsto det slik at du spurte her på forumet om det var mulig å få dispensasjon til å krysse grensen hvis man skulle gå Norge på langs.

Om du ønsker erfaring til lengre turer så ville jeg sett litt på kosthold som kreves da. Med overvekt på karbohydrater vil det etter 1-2 uker være lurt å legge til mer protein og fett. Sjekk menytips til de som har vært på langtur. Eventuelle hviledager, intensitet, etappelengder, kulde/regn etc spiller da også en stor rolle. Sjøl har jeg mindre erfaring, kun en medium hurtig Norge på langs på sykkel langs kysten uten hviledager, og i Lofoten ca 1200 km fra Nordkapp sa kroppen godt ifra. La da inn mer protein til middag/kveld, og da snudde det skikkelig, og jeg syklet meg iform, På slutten ble det f.eks ei etappe med TdF nivå, 25 mil og 3200 hm.

Ja, det kan jeg love deg, men jeg vil ikke kalle det skjærgårdspadling, det er langt i fra alle steder man er beskyttet av en skjærgård når man skal norge på langs i etapper. Men været har alt å si, det kan være en kamp mot været eller en rolig søndagstur. Vi har opplevd begge deler i løpet av samme tur. Dagene vi hadde mellom Askøy og Askvoll var det gult farenivå på havet, som vil si at det frarådes å gå ut i små båter. Det tøffeste stykket var over Fensfjorden etter de sendte ut kulingvarsel på VHF-radioen for området. Vi hadde 15ms vind i ryggen og brytende bølger, og når jeg fikk surf med tungt lastet kajakk var sjøen helt oppe på fanget. Blir man ikke våt fra sjøen, så blir man gjennombløt av svette. Jeg hadde en ikke-planlagt velt på turen når jeg kom sidelengs i brytende sjø, men jeg rullet opp igjen. Når været er rolig, som da vi krysset Sognefjorden og ikke så en eneste båt, kan vi padle i prate-tempo hele veien og t-skjorte. Så været har absolutt alt å si.

Helt enig i at dette ikke er et telt, det er en "shaped" tarp, og enig i at hvis man skal bruke det på høyfjellet så må man både ha erfaring med å være i fjellet under krevende forhold og ha oppsettet av tarpen virkelig i fingrene. Man bør også supplere tarpen med en bivy for det er klart at dette ikke er så varmt som et telt med innertelt. Jeg ville følt meg trygg under en Trailstar fordi den som nevnt tidligere kan senkes helt ned hvis det skulle blåse skikkelig opp. Se f.eks. dette bildet: Her er det som dere kan se bare en liten åpning til venstre. Den kan også lukkes og stangen i midten kan senkes enda litt mer slik at man er veldig godt beskyttet mot vær og vind. Ang. bardunfester så har den ni stk. hvis jeg ikke husker feil. Jeg har tegnet inn med blått der det også er bardunfester på min: Her er forresten en anmeldelse av Trailstar skrevet av min venn Colin Ibbotson som har veldig mye erfaring etter å ha gått norge på langs, new zealand på langs, arizona trail, pacific crest trail, continental divide trail ++, og ikke minst vært mye på tur i Skottland som matcher Norge godt. Selv om denne anmeldesen er litt gammel nå så sier han at den fortsatt gjelder. Han sa forresten at Norge på langs var helt klart den mest utfordrende turen han hadde vært på :). Trailstar review.pdf

Man kan drømme om Norge på langs og Canada på tvers, men i noen perioder av livet må man bare akseptere at noen timer ved bålet i marka bak huset er det man får. Denne fredagskvelden trosser jeg dørstokkmila etter at avkommet har sovnet, og sykler et stykke opp i bakkene mot markaområdene vi har bak huset. Godværet og den første våryrheten har meldt sin ankomst. Jeg har tenkt meg opp til den faste bålplassen min, som ligger høyt opp og fint til for solnedgangen. Jeg parkerer sykkelen og smetter på trugene, og legger i vei inn i skogen. Det er et kappløp mellom meg og de siste solstrålene. Jeg kjenner fort at jeg rett og slett ikke orker hele turen opp til plassen min i dag. Jeg er helt kake. Jeg finner i stedet en nokså fin kolle med litt utsyn, langt nok bort fra vei og sti til at jeg føler meg helt alene. Ikke det at det kommer folk innover her i kveld uansett, men allikevel. Jeg finner nok brukbar ved til bålet, fyrer opp, finner godstillingen på reinskinnet akkurat i tid til å få med meg solnedgangen. Jeg ser at bålet blir bra. Alle vet at det er forskjell på et godt og et dårlig bål. For en gangs skyld går røyken rett vekk fra meg. Det er fredag, så jeg unner meg en øl. Roen kommer sigende, med tyngde. Det er alt for lenge siden sist. I det skumringen tar over for dagslyset begynner en kattugle å tute et stykke lenger inn i marka, men ikke lenger unna enn at det føles nært. Kattuglas spøkelsesaktige lyd minner meg om ulvehyl. Ulveuglas spill gjør at jeg et øyeblikk føler meg hensatt til dypere ødemarker. Håmmårbekken nede i dalen under meg høres unektelig ut som Thelon river. Her hvor jeg sitter har ingen sittet før, det er jeg sikker på. Denne marka står akkurat nå ingenting tilbake for Nordvestterritoriene. Jeg sender noen snapper til noen jeg vet setter pris på slike snapper, og tar noen bilder, før jeg legger vekk telefonen og suger inn øyeblikket til det fulle. Når ølen er tom blir det et par brødskiver med ost på bålet. Ulven og Thelon bråker ufortrødent videre. Jeg legger meg tilbake på reinskinnet og kikker opp på den kveldsblå himmelen og de karakteristiske pistrete grantoppene man finner her øst for Store Slavesjø. I det mørket begynner å få fullstendig overtaket, og den siste veden er brent opp, slutter ugla å tute, og jeg pakker sammen og trasker ned igjen. Mens jeg triller ned bakkene på sykkelen, tenker jeg hvor heldig vi er som har marka så nært. Den er ikke urørt og utilgjengelig, men den er stor nok og vakker nok på sin måte. Jeg håper det blir mulighet for flere slike kvelder. Og drømmen om Norge på langs og Canada på tvers kommer nok til å leve videre.

Hei, er det noen som har krysset grensen Sverige/Norge i Koronatiden uten problemer når en vandret utenfor sivilisasjon med telt? Nå ønsker jeg ingen diskusjon om regler og styr. Bare svar på spm. vær så snill. Går det f.eks an å få dispensasjon når en går Norge på langs og må krysse feks.i Troms område?

Ja, dette har jeg også lest, og da blir det mer en bekymring enn trygghet. Og så kan disse enhetene gå tom for batteri (noe man ikke trenger å tenke på med en PLB). Episode 3 i kajakkpodden, Trond Eri og co brukte 6 spoter i Norge på langs. Altså 2 ukers levetid per spot, og en falsk nødmelding... Det er for dårlig.

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes. Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse. Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk. Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt! Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen. Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget. Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres. Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen. Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. ' "The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr. "Jeg står i morgenlyset på høgda, aleine med mitt eget spor i nysnøen. Stillheten kimer i ørene mine, -jeg kommer liksom så nær meg sjøl. Så midt i sentrum at det nesten gjør vondt." - Hans Børli Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne! Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia. Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen. Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før. En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta. Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda. Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta. Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen. Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet. «Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før. Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn. Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt. "Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud der byder i høiden at vandre! Mit lavlandsliv har jeg levet ut, her oppe er vidde, frihet og Gud der nede famler de andre." -Henrik Ibsen Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også. Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond. Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis. Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon! Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter. Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien. Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna. Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der! Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på. Takk for oss, Hardangervidda!

Veldig kult prosjekt og det blir nok en fantastisk opplevelse! Når det kommer til valg av sko og behandling av bein har jeg noen raske tips til en sånn tur. Når det kommer til sko vil jeg anbefale ett par lette fjellsko med GTX og et par terrengsko. Min favoritt er uten tvil Arcteryx norvan ld 2 og selv gikk jeg ca 70% av Norge på langs med disse skoene i fjor. Grunne til at disse er min favoritt er fordi de har en såle med godt feste som også er stiv nok til at du kjenner steiner du går på gjennom sålen. Det beste med skoen er likevel at de er produsert i et skum som ikke suger vann. Dette er helt genialt siden skoene tørker fort, jeg brukte de selv mye til vading og med tørre sokker og såler føltes ikke skoene veldig våte rett etterpå. Det med at de ikke suger til seg så mye vann vil også gjøre de lettere om du går der de blir våte. Vedlikeholdet er også veldig viktig og lufting er lurt å gjøre. Jeg har også laget en liten film som går gjennom litt tips knyttet til vedlikehold av bein med alle mine beste tips som jeg også brukte på Norge på langs. Her er det sikkert noen tips som kan komme godt med på en sånn tur https://youtu.be/x7PxRg_UU3w Tilsutt vil jeg også anbefale innleggsåler som passer dine bein.

Jeg har i dag Åsnes amundsen med BC binding. Det går jo forsåvidt fremover når jeg seiler, men er ikke mulig å krysse oppover mot vinden for eksempel. I hovedsak blir skiseilet kunn dratt frem når det krever mindre energi og seile enn å gå, men merker det er noe ustabilt med opsettet jeg har... Bruken er lange turer med pulk. (For eksempel Norge på langs denne vinteren) Burde jeg 1. Kjøpe et par bredere ski med BC binding til å ha liggende på pulken, for å så bytte når jeg skal seile? 2. Sette på 75mm bindinger med oppbygnisplater på Amundsen skiene? 3. Ha 2 par ski med 75mm, et par til å gå med og et par for å seile med? 4. Ha en ski som er både god til å gå med og til å seile med (75mm eller bc?) Hva tenker dere? Hvilke ski kunne vært aktuelle? BC VS. 75mm VS. BC magnum? (Ser på det som uaktuelt å ha forskjellige typer støvler med meg på tur) Takk for alle svar

jeg har ikke egen erfaring, men en dansk lege som har gått Norge på langs over to sesonger - instagram: @theflyingsurgeon, brukte MSR Hubba NX-1. På hjemmesiden sin skriver hun: Tent: MSR Hubba NX 1- person. 6 years old. A 3-season tent, especially susceptible to side winds. I would not trust it to handle more than 12 m/s wind. Objectively I don´t think this tent is adequate for the long wilderness stretches I´d have to pass (such as Finnmarksvidda), but after lifting my backpack in Abisko parking lot (including my 2,2 kg Hilleberg Soulo 4-season tent) I took a calculated risk and went for this 1,3 kg tent. It went well, but I would not recommend saving weight on something as essential as the tent. The tent is 6 years old and used a lot as I like the very spacious design. I had no tent issues in the North. However, in the South a pole broke on the second day while setting the tent up peacefully in a forest just outside Trondheim (temporarily fixed with replacement tube). Later on, the storm in Ryfylkeheiene led to a large 2* 40 cm tear in the outer tent, repaired with a piece of glued-on plastic trash bag. When camping in wet and rainy conditions, as I did in Jotunheimen, the outer tent remained dry, but water leaked into the tent from the bottom. I did not use a footprint. På instagram-siden hennes er det også film fra innsiden av teltet i bra mye vind, og og bilder etter episoden i Ryfylkene.

You are quite right, Norge på langs is a concept spurred on the idea that one always should be able to walk the length of ones country. There is no "correct trail", no official trail marking and no stamp to be given in a book, or a permit issued before you leave. You read the map and make up your own idea of where you want to walk. If you don't want to do that work, you have to find someone who has done the trip before you and copy their GPS-track (if they have one and are willing to share). But then you will be doing their version of Norge på Langs, and not yours. So the hard way is to do the work and find the trail you should connect yourself. Exampel - Most people turn east (when going north) when they reach Jotunheimen, that way they won't have to cross Trondheimsfjorden. Likewise they cross through Sweden when they get as far north as Sulitjelma, the mountains on the Norwegian side here is quite strenuous with few paths and fare-able mountainpasses. The walk through Sweden on the other hand is well marked, and progress is easy to be made. Typically from Padlejanta to Abisko. That being said - the Norwegian Tourist-organization - Den Norsk Turistforening /DNT - (which is a private organization) mark many trails, and if you use the map at ut.no you will get a good oversight of what to expect. That page is in norwegian, but you might find GPS-tracks from Norge på langs there also. On this page you can find maps for Sweden.

Hello everyone. When I posted this topic, the world was still pandemic-free. Obviously, it was not a good idea to walk Norge på langs in the summer of 2020. However, the situation of summer 2021 might be more positive! Thus, I am now again preparing for Norge på Langs. What I plan on doing now, is: 1) Get a large planning map from kartverket 2) Plan the route 4) Get my gear in order 5) Plan food Regarding 2), I am wondering why most people walk from south to north? Is there a clear benefit in doing so? People someone has some insight on this? Furthermore, I understand that the Norge på Langs is not one trail, but rather several connected trails. However, I cant seem to find a list with which trails should be connected, Any insights? Thank you for your time, again!

Skjønner ikke helt hvordan du kan velge bort depot og samtidig klare å få sendt mat til hunden uten å planlegge. Da vi gikk Norge på langs i 2018 krevde det mye planlegging, spesielt fordi vi hadde med hund og derfor måtte holde oss i Norge. Fra området Sulitjelma og nordover mot Narvik er terrenget mildt sagt vanskelig på den norske siden og det går ingen merka eller umerka stier her. Alternativet går gjennom Sverige, men i dette området er det ikke tillatt med hunder. Vi brukte ekstrem fôret til Appetitt og det fungerte veldig bra. Husk at hunden også skal bære dette, og jo mer energi pr kilo, jo lettere kløv blir det. Du kan lese om turen vår på utentur.com

Jeg hadde en kombinert vinter/sommer/høst tur. Brukte ski og pulk i Sør-Norge og opp til Meråker, derfra videre til fots. Jeg opprettet en side på FB for turen i 2018. Søk på "Bit for bit, bilde for bilde". Jeg startet på en ny vintertur i 2020, Denne ble ikke helt som jeg hadde tenkt, avbrutt pga korona-situasjonen og sykdom men jeg har gått to korte etapper og skal fullføre når jeg får tid. Søk på "Norge på langs vinteren 2020". Har ikke hund selv og har ikke erfaring med hund på langtur med de trenger mye næringsrik mat. Bikkjer kan være følsomme for endring av for-type. Jeg hadde med meg kart for ca 1/5 del av ruten underveis. Hadde også DNTs planleggingskart. Resten av kartene sendte jeg til og fra post i butikk. Det fungerer greit men husk at posten kan være treg noen ganger så send i god tid. Du bør postlegge minst en uke før du beregner ankomst til et sted. Jeg hadde også hele norgeskart på mobil lastet ned på telefonen og brukte dette mye. Solcelle kan fungere veldig bra når du har sola i ryggen kan panelet henge på sekken hele dagen gjerne i kombinasjon med en powerbank. Du bør teste ut solcellene først. Noen fungerer bra og andre fungerer dårlig er min erfaring.

Hei! En liten digresjon, men i boken til Lars Monsen og Trond Strømdahl "Norge på langs" fikk hundene problemer på tur. Utfordringen var at tørrfor fra dagligvarebutikk ikke var energirikt nok, og for dårlig. Ha dette i tankene til Sam Ellers beskriver boken en slik tur godt, og den har gjerne mange tips du kan bruke selv om de går turen på et år og har et annet rutevalg.

Jeg og hunden min skal gå fra lindesnes til Nordkapp den 1.6.21. Jeg har læst om andre sine erfaringer på denne turen. Planlegging av depot fremstår ikke som en mulighet for meg. Jeg ønsker å bestemme tempo og varighet av oppholdet det forskjellige steder selv. Ønsker ikke stress med å være avhengig av noe som helst. Det en nok med å forholde seg til være, tenker jeg. Jeg har 5 mnd til rådighet men har et ønske om få gjennomført turen på ca 3 mnd. Jeg har tenkt å gå til fots, uten ski el pulk. Jeg tar med forsyninger for omtrent 14 dager fra start. Sam skal bære sin tørrfôr. Fiskestanga blir med men jeg kommer ikke til å satse stort på denne. Vi skal gå mest mulig i villmarka. Ruten skal gå gjennom det fantastiske landskapet i Norge og kun i Norge. Vi skal gjennom Setedal, Hardangervidda og Jotunheimen først. Videre fortsetter vi nordover tett på det svenske grensen. Det kan bli litt ekstra utfordrende å passere Blåfjell, Børgefjell og Saltfjellet. Også med tanke på påfyll av proviant. Ønsker ikke planlegge altt i det små. Vi skal tross alt være på tur i Norge! Vi er vant med å være på tur i villmarka og har det basale på plass. Vi har allerede påbegynt målrettet trening. Det som vil være annerledes med npl er lengden på turen og mat som vi trenger å skaffe underveis. Er det noen som har erfaring med kjøp av matvarer på slik en tur og evt hvor det er best å gjøre dette. Vil sette stor pris på råd om andre ting som kan være nyttig å være forberedt på.

Flertallet på fjellforum har ikke problemer med dørstokkmila. Allerede en her som har nevnt at han har sekken pakket klar til enhver tid, og det har jeg sett flere her inne har. Vi har planer i hodet, ruten tegnet inn på kartet, værmeldingene sjekkes selv om vi vet vi ikke kan dra på tur, og er klare som springfjærer til å dra på alenetur når anledningen byr seg. Jeg er faktisk sikker på at jeg ikke er den eneste som planlegger neste tur før den pågående turen er over 🤣 Enkelte har barn, og kone som jobber turnus i helsevesen. De jobber gjerne helger, kvelder, røde dager, og flere av skoleferiene som påske, vinter, jul, etc. Barn er ofte syke, og med mange i husstanden kommer det stadig ting i veien, og det er ikke bare bare å drive en stor familie alene heller. Dette er ikke unnskyldninger, og det går naturligvis utover turmulighetene man har alene. Ikke minst: For at aleneturen skal bli bra må alt være på stell hjemme før man drar, først da kan man slappe av og nyte opplevelsen. Tar man med ungene på tur løser man alt på en gang, men da får man ikke realisert norge på langs. Og, med fare for å ta helt feil, har ikke du barnet 100% av tiden heller, og har sånn sett samme «friheten» som terka snakker om... 😏

Sant nok men selv om panelet bare lader 30% av maks når det henger på sekken så blir det ganske mye i løpet av en dag. Så får man heller legge det mest mulig ideêlt den tiden man ikke er i bevegelse 😊 @Anders_G brukte vel Anker 21W panelet under Norge på langs. Erfaringen hans fra den turen bør vel gi en grei pekepin om solcellepanel ?

Det var nu en stund sedan jag gick turen men jag har visst glömt att posta bloggen om den här. Jag gick Norge på langs i fjor sommer från Lindesnes till Nordkapp. Ganska standard rutevalg utenom noen små snarveier over Hardangervidda och Finnmarksvidda. https://per2019npl.com/

Hei, Er i markedet for å kjøpe et 4-sesongs telt/vintertelt primært. Har sett og lest meg opp på Svalbard High 3 Camp som jeg vurderer fra XXL nå: https://www.xxl.no/helsport-svalbard-high-3-camp-tremannstelt-rod/p/1037130_1_style. Det kommer primært til å bli brukt på lengre turer som Hardangervidda, MASSIV og forhåpentligvis en vintervariant av Norge på langs etterhvert. Jeg trenger altså et solid telt som skal vare en stund fremover. Disse turene foregår åpenbart med pulk, men enkelte andre vinterturer vil kunne gå med sekk. I hovedsak vil teltet bli brukt på tur med to personer (og kanskje hund). Det jeg da lurer på er om dette vil være et godt og sikkert valg for turene som er skissert, eller om som har enda bedre peiling og mer erfaring har noen tips/innspill som bør vurderes før jeg eventuelt kjøper dette. Setter stor pris på alle svar! På forhånd takk for hjelpen /Fredrik

Hei Fjellforum folk! Jeg har akkurat lastet opp en ny film på kanalen min med litt klipp fra Norge på langs som jeg gikk i sommer. Tror og håper noen her kan ha litt glede av filmen, også ser jeg frem til å høre hva dere synes

Om ikke vekt og pris er avskrekkende er Hilleberg Nammatj ekstremt enkelt; som sagt like lange stenger og alt er grovt / stort og enkelt å håndtere. Dersom du ikke trenger et ekstremtelt er Hilleberg Kaitum i samme kategori ang. enkelthet, like lange stenger og svært enkelt å få stramt. Et vennepar av meg gikk Norge på langs med et slikt så de tåler også MYE vær. Unna er nevnt som det lette, selvstående alternativet. Kunne promotert Soulo som jeg eier selv, men det er utelukkende 1-manns. Jada, ble mye Hilleberg her. Men som det heter: If you can be Batman, always be Batman. På samme måte sier jeg: Hvis du kan velge Hilleberg, velg alltid Hilleberg

Bushcraft er satt sammen av Bushlore og Woodcraft. Med andre ord kunnskap om fauna, flora og evnen til å bygge/lage det du trenger ut av forskjellige typer tre. Mye av dette er kanskje basiskunnskap for den friluftsvandte nordmann, men det er nok av folk her på berget som heller ikke ser forskjell på blåbær og krekkling. Hvor kunnskapen om å fyre bål begrenser seg til å undre lenge og vel over hvordan man får fyr på "jetboil'n" når den innebygde tenneren ikke funker. Er vel egentlig ingen fasit på hva som er bushcraft utstyr slik sett. Ser man på opphavet til ordet så får man ta i husk at store deler av USA ikke ble bebodd før engang i løpet av 1800, mens de fleste bygder/tettsteder var allerede befestet i Norge. De som da drog vestover som nybyggere måtte ha kunnskapen om å høste av naturen og bygge det man trengte. Skal man da overleve så nytter det ikke med ting man ikke kan stole på fungerer, dag etter dag. Ting som ikke kan reparers osv. Derfor er og friluts livet i Norge som jeg vokste opp med basert på ull, ull og noe vindtett. Dette fungere, det holder og kan evt reparers/bøtes på om det skjer noe. Mye av det vi tar med oss når vi skal ut i naturen er kun brukbart fordi vi har en jævla diger panikk knapp med oss. I form av et velfredssamfunn og et teknologisk nivå som gjør det mulig. Gå Norge på langs uten kontakt med det moderne samfunn, hvor viten om at om det du bærer/drar/dytter med deg er det du har overleve med. Det har blitt blandet inn en hel masse ord og begreper inn i dette med bushcraft, det er jo en masse ting som krysser grensene her. Jeger, overlevelse, vandring, høsting, bosetter, helbreder og sikkert flere. Mye av dette var engang kunnskap de fleste kunne noe om. Jo mer spesialisert folk har blitt i sin kunnskap jo mindre kan man om andre områder. Det er begrenset hvor flink du kan bli innenfor mange områder. Bushcraft utstyr blir med dette som bakgrunn utstyr som enten er så holdbart at du ikke klarer å ødelegge eller slite det ut og om du skulle være maks uheldig kan reparer.