Søk i nettsamfunnet

Isbjørn Jan Mayen har en oppgitt bredde på 88 cm, hvilket er relativt bredt. Legge imidlertid merke til at enkelte soveposer er konstruert av flere paneler (feks. overdel, underdel, sidedel) hvilket betyr at det er mer hensiktsmessig å oppgi omkrets ("girth") og ikke bare bredde på overdelen/underdelen. Det er flere produsenter som ikke EN-tester ekstremposene sine, så Isbjørn er ikke alene. Selv om konstruksjonen og materialene varierer (og vil påvirke komforttemperaturen), vil vekten på materialene i stor grad bestemme isolasjonsevnen (siden fiberisolasjonen utgjør brorparten av vekten). Derfor vil du kunne få en idé om komforttemperaturen på en pose ved å sammenlikne posen med en annen med tilsvarende vekt. For dunposer er det lettere, og man kan sammenlikne dunspenst og fyllvekt.* *

En lang men virkelig flott tur. Det hadde vært en kald tur lørdag, med vind og lave temperaturer- Når sola så sviktet, ble det en tur med glidelåsen på jakken helt under haka. Søndag skulle alt bli så meget bedre. Det var snakk om sol fra skyfri himmel, lite vind, og selv om det ville være kaldt fra morgenen av, så ville det bli varmere etter hvert. Siden det heller ikke hadde regnet siste døgnet, ville det også bli en ganske tørr dag. Det var fortsatt en vårtur jeg gjerne skulle ha tatt. Jeg hadde gått turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over Håfjellet, for så å ta over fjellet til Ristøl og Lauvlia og ned til «Skogen», rundt Engjavatnet og tilbake til bilen tidligere i år. Jeg skulle gjerne ta den flotte turen en gang til – minst.. Det er bare noen få år siden første gang jeg gikk denne turen, og den har alltid hatt merkelappen «langtur». Normalt har denne tatt meg mellom tre og fire timer. Det har alltid blitt en god pause underveis, og i flott vær er det noe å se fram til. Forrige gang jeg gikk denne turen, begynte jeg å fabulere om å ta med Bjursfjellet i samme slengen. Det ville gjøre turen omtrent en time lengre. Den gang ble det ikke noe av «omveien». Da jeg kom rundt Engjavatnet, kunne jeg kjenne at det var nok med den vanlige turen. Det kunne jo være at jeg var klar for en tur til Bjursfjellet denne gangen. Det var mange biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen da jeg kom. Det var ikke så underlig, med den flotte værmeldingen Yr hadde for dagen. Som vanlig tok jeg opp mot Stølssletta og Vindskaret. Det var spor oppover, og jeg kunne se noen på vei mot Håfjelltoppen. Det viste seg å være kjent folk, og vi tok følge fra toppen og nedover mot Bjødnali. Etter å ha tatt bildet av treet til broderen, tok jeg fatt på bakken opp mot gjerdeklyveren i skaret ned mot Ristøl. Stien oppover var godt synlig og fortsatt var det nødlinger som viste vei. Det må være flere folk som går opp til Ristølnuten enn da jeg la opp nødlinger for et par år siden. På Ristøl var det folk, og vi fikk (som vanlig) en hyggelig prat, før jeg tok over myrene mot Lauvlia. Hvor det også var folk, men denne gangen ikke noen jeg kjente. Fra Lauvlia til «Skogen» var jeg alene. Heldigvis var dyra fortsatt ute på marka, og jeg kom meg greit videre rundt Engjavatnet. Bortover mot Bukatoa og Solkjenn, kikket jeg oppover mot Bjursfjellet, og tenkte at dette egentlig var dagen for å se om det ville gå greit å ta med denne på turen rundt stølane. Det ble til at jeg tok over «den søta hålå» og oppover traktorveien mot toppen. I langsomt tempo. Det startet et par omtrent samtidig, og vi holdt nesten samme fart oppover, så det kan ikke ha gått veldig sakte. Opp mot toppen så jeg en hel gjeng som startet på turen nedover, og da jeg satt med te og kjeks, kom det opp flere folk fra Eikeland - den bratte veien. Det ble helst folksomt en stund. Nedover bakkene, tilbake mot «den søta hålå», gikk det greit, men det ble ikke til at jeg «slapp» meg nedover bakkene, så litt stiv og støl var jeg nok. Den siste bakken på turen, under Bukkanuten, på vei mot Jærbuskaret, laget heller ikke problemer, selv om jeg ikke helt fikk opp farten. De siste kilometerne innover mot parkeringsplassen er – heldigvis – temmelig flate, og de går på god vei. Jeg kan ikke helt si at jeg kunne tenke meg flere bakker og kilometer på beina, da jeg sto ved bilen, men likevel syntes jeg det hadde gått bra. Formen og beina var fortsatt brukbar. Etter 16 – 17 kilometer og en god del høydemeter, var det likevel helt greit å sette seg i bilen – etter nesten fem timer på tur.

Jeg var på utkikk etter det samme og endte opp med et Canon G1X iii. Har for øvrig også Ricoh GR iiix, men savna zoom på tur og ville ha noe værbestandig som Canon er, med den samme type sensoren som Ricoh (APS-C). Mange anbefaler sony, som over, men det er altså ikke værtettet og har en mye mindre sensor. G1X er ikke så populært fordi objektivet er treigt men det er jo ikke noe problem for landskap i dagslys, eventuelt med et lite stativ i mørket. Landskap på f5.6-8 blir uansett skarpest. Ikke topp batterikapasitet, men kan lades opp via powerbank. Kameraet koster 11-12.000, men grunnet dets upopularitet ville en Power-butikk bare bli kvitt det. Fikk det for 7-8000, husker ikke helt i farta.

Ja, jeg har byttet, men monterte inserts i stedet for å bruke treskruene som fulgte med. For å plugge hullene kan du bruke en litt tykk fyrstikk, eller en treflis. Det som er viktig er å også fylle hullet med lim. Det forhindrer vann å trenge ned i hullet. Det er derfor skruene limes også, ikke for å gi bedre hold. Derfor brukes vannfast trelim i butikken ved montering. Selv har jeg brukt 24h Araldite , den holder og tetter. Bruker ikke hurtiglim fordi det kan være at den begynner å herde før alt er gjort ferdig, og da forsvinner noe av holdekraften i limet. BC er borret med 3.6x14 dvs 3.6mm tykk og 14mm dypt. Fant ikke hva Explore har, men det skal finnes en spec i monteringsanvisningen. Det er på en måte en "spesialborr", men det innebærer bare at borret har innebygget dybdestopp, og det gjør at du ikke kommer dypere enn stopperen. Det er viktig at diameteren er riktig, for at skruene skal sitte, og at du ikke borrer for dypt, dvs gjennom skien.. Det finnes borrstopper som du kan montere på en vanlig borr for å begrense dybden. Fyll lim i hullet, og bruk en manuell skrutrekker, da har du kontroll på momentet.

Hvis du kan klare deg uten zoom så kan jeg anbefale Ricoh GR III (tilsvarende 28mm på fullformat) eller Ricoh GR IIIx (tilsvarende 40mm på fullformat). Det er et supert kamera, med en overraskende stor sensor (APS-C) for et lite kompaktkamera. Flotte farger, makrofunksjon. Jeg jobber som fotograf, og har X-versjonen på privaten. Kjøpte den brukt på Finn for ca budsjettet ditt. Altså mye kamera for pengene.

Er på jakt etter en god skalljakke til poden på 9 år. Har sett på disse jakkene: https://www.haglofs.com/nb/barn/jakker-barn/mila-jacket-junior-6047592C5 https://sportoutlet.no/klaer/ytterbekledning/product/113345?c=7960 Noen som har erfaring med en av disse, evt har andre jakker å anbefale? innspill mottas med takk.

Må si meg enig med @Ringperm, jeg har prøvd mye forskjellig oppgjennom, men har i det siste vært veldig fornøyd med Revolution Race GP Pro Rescue. Har både v1 og v2, og det er absolutt en bra forbedring at v2 kan utvides i leggen for å gå utenpå jaktstøvler o.l. Jeg liker den smale passformen og at de har rause benlengder også i de små størrelsene. Lårlommer er ikke noen favoritt, uansett hvor langt fremme eller på siden de er plassert. Til lette ting som bæsjeposer eller ett magasin med .22 l.r. går det bra, men langt fra noe jeg ønsker eller trenger. Baklommer er jeg derimot stor fan av, og denne har to. Med glidelås. Dette er en bukse som har hentet en småfrekk mengde inspirasjon fra Fjällräven Keb, men RR har laget den beste versjonen etter min mening. Som @Omnilite nevner om Keb har også denne buksen motsatt plassering av stretchpanel ifht. f.eks. Lundhags Traverse, som jeg alltid har tenkt er den logiske plasseringen av stretchpanel. I bruk synes jeg derimot det fungerer veldig bra. Jeg har prøvd en annen RR modell (Norwand) som har samme plassering av stretch-panel som Lundhags, men den er ikke på langt nær like god. Foretrekker bomull eller bomullsblandinger så lenge det er snakk om enkelt friluftsliv i ikke alt for fuktige eller høy-intense aktiviteter, men i dårlig vær eller mye svetting så vil jeg heller ha noe syntetisk, men preferansene er ellers ganske lik. Dvs. smal passform, håndlommer, baklommer og mulighet for å utvide benåpning. Ekstra ventilasjon er heller ikke å forakte. Favoritten i mange år er en bukse fra Trango World, men aner ikke hva den heter dessverre. Perfekt blanding av materialer; tynn stretch der det bøyes og tøyes mest, mer vindtett nylon der det ikke er behov for stretch og solid cordura nylon på noen utsatte plasser. Den begynner å bli hoinngammal, så leter stadig etter en erstatning. Jeg holder på å modifisere noen Norrøna-bukser for å konvertere ventilasjonsglidelåsene til "full-zip", så jeg får både ventilasjon og enklere av og på uten å ta av sko. Vinteren kom før jeg rakk å bli ferdig med moddingen, så jeg mistet litt fremdrift. Det er ikke alt jeg liker med Norrøna sine softshell-bukser, som f.eks. de håndlommene som @Marius Engelsen nevnte, men hvis glidelåsprosjektet blir vellykket så har jeg trua på at det kan bli ganske OK. Så langt liker også at det er ant-sagge-materiale på innsiden av bukselinningen. Veldig kjekt for oss som ikke har noe rævv å henge buksa på Gore-tex og andre regnbukser faller litt utenfor turbukse-definisjonen for meg.

Dette var en merkelig tråd. Du har jo selv anbefalt Mountain Equipment tidligere på forumet: Sovepose til ekstrem kulde ? Hvorfor har du kjøpt fem stk hvis du er misfornøyd? Min erfaring med Mountain Equipment er at de har gode dunprodukter. Jeg har riktignok bare lånt en Glacier 1000 tidligere, og da fikk jeg testet den ned mot -18°C. Dette fungerte helt greit for meg (Limit -19, comf -11). Har to dunjakker fra ME som har vært svært gode. Den første (ME Vega) kjøpte jeg i 2010, og har vært mer eller mindre i daglig bruk på kalde vinterdager siden. Uten tvil mitt beste kleskjøp!

Som Nils Einar nevner så ble vedkommende frikjent i ankesaken. Uansett mye styr, som folk flest helst vil være foruten. Ettersom det tilsynelatende både er lovlig og politiet ikke har for vane å sjekke innholdet i hanskerommet mitt, så er min definisjon av "forsiktig" i denne sammenhengen at man ikke gjør noe idiotisk og ellers oppfører seg som en ansvarlig voksen. Så ja, jeg fortsetter nok å ha kniver liggende der jeg har nytte av dem, uten at jeg kommer til å bekymre meg det minste for å havne i en lignende knipe. https://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/frifunnet-etter-bot-for-kniv-i-hanskerommet/s/12-95-3423578552

Jeg synes at solotelt ofte blir et kompromiss hvor man velger 2 av 3. Enten vektlegger man lav bærevekt og gode egenskaper værmessig, eller så godtar man høyere bærevekt til fordel for bedre romfølelse og væregenskaper. Pris er nå så sin sak, men det blir vanskelig å oppdrive et telt som egner seg både til A: Lav vekt, B: Gode egenskaper i vind og snøfokk + C : God romfølelse. Jeg har tittet på, og prøvd flere typer telt (har en svoger som låner ut av sitt enorme utvalg) og konklusjonen står seg dessverre. Som alt annet i friluftslivet så blir det et spørsmål om hva man vektlegger og hva man kan avse som unødvendig luksus. Personlig så er jeg en 3-sesongsentusiast og vektlegger tyngden på oppakning og egenskaper i felt over romfølelse. Av den grunn heller jeg ofte i retning av gode kuppeltelt på steder der jeg forventer ulendt terreng og få optimale teltplasser, eller gode tunneltelt der jeg venter gode muligheter for oppsett og plugging. Har romslige telt også, men da glir vekta fort opp i + 3 kg dersom jeg ønsker et værbestandig telt. Misliker den vekta på ryggen såpass mye at de for det meste blir liggende i boden når jeg går på tur. Med pulk på vinterstid blir det selvsagt et annet regnestykke, og man kan godta et oppsett på totalt 30-50 kg dersom man driver med dette. Vinterutstyr er tungt som F… så pulk må til for å dra med seg den enorme soveposen og de massive liggeunderlagene uansett, men «solotelt» faller likevel mellom to stoler slik jeg ser det. På vintertur med lang mørketid og mye innetid så er det, etter mitt syn, 3- personstelt som gjelder. Til nøds 2-personstelt.

Jeg kjøpte meg et nytt par Åsnes Ingstad ski i våres. Et kjøp som i grunnen har vært veldig tornefull. Først var skiene knekt ved ankomst, så jeg fikk ikke brukt dem i vår - når jeg nå skulle ta de i bruk var venstre binding montert på høyre ski. Utrolig irriterende, men butikken har vært veldig grei og ordne opp og kompensere, så jeg blir å bruke høyre ski på venstre fot - sparer vel miljøet også for det har vært nok att og fram. Jeg har bare brukt Voile 3 pin tidligere, men på disse skiene har jeg kjøpt Rottefella Supert Telemark til mine Alfa quest. Jeg syns de er utrolig trange å få på og skoene får en veldig belastning når de er på. Det er bare å glemme å stramme mer til - kun øverste hakk er mulig. Noen som ser noe problem med å bruke det slik? Kan sålen knekke? I oversikten til Rottefella Rottefella Super Telemark passer best på de litt lavere såletykkelsene på mellom 12 og 15. Mine sko måler jeg til 17 mm på tuppen... https://www.fjellsport.no/merker/rottefella/rottefella-super-telemark-sort På skoene står det : Passer utmerket sammen med Rottefella Super Telemark https://oslosportslager.no/produkt/greenland-quest-advance-gtx-75-mm-fjellskisko-dame-38889.aspx

Disse ligger i bildene på Sentinel Playground etc., så det er ikke noe som er manuelt markert på bildet i etterkant. Det ligger kun på Sentinel 2 L2A (korrigert for atmosfæriske forhold), ikke på L1C (ikke korrigert for atmosfæren). Det er først i det siste at disse har dukket opp på bildene, såvidt jeg kan se, så jeg antar det er en automatisk generert maske ut fra sensordata og algoritmer/beregninger knytta til den nevnte korrigeringen, muligens. Om man titter på «Scene classification map» for L2A-data, så sammenfaller disse hvite områdene ganske greit med de sorte (No Data) områdene fra klassifiseringa (som igjen benyttes for den nevnte atmosfærekorrigeringa, slik jeg har skjønt det). Så jeg vil tro dette har en sammenheng. Finner ikke særlig med informasjon om dette noe sted på sidene til Copernicus etc. da, så helt sikker er jeg ikke. Mulig det er en feil i datasettet som har sneket seg inn, og at slikt blir fikset etterhvert, ikke godt å vite. Ut fra beskrivelsene av den aktuelle visualiseringen så er det ikke nevnt noe om visning av slike masker. En ting er vel at Sentinel Playground erstattes av Copernicus Browser, så da er det ikke sikkert Playground fortsetter å få siste data på sikt. Ellers er det vel litt vedlikehold på gang til og med 22. desember, samt at det har vært problemer med noen datasett fra Sentinel 2 tidligere i høst. Mulig det kan ha noe med saken å gjøre? Er en del saker det går an å se gjennom her. De skal i alle fall ikke ha slutta å ta bilder, det er vel faktisk meninga at en tredje Sentinel 2-satellitt skal sendes opp i 2024 (Sentinel-2C, som testes for tiden).

Minus 24,7° i dag og nå i kveld passerte det akkurat 27 minus. Hadde meg noen skiturer i søken etter sola i dag. Må vente helt til i 13 tiden før solen kommer ned i dalen og den varmer ikke noe særlig. Det har kommet 50 cm snø oppå isen i løpet av noen få dager og det er dessverre slutt på ettermiddagene og kveldene med smelling og brak når isen trekker seg sammen. Et fenomen som er veldig spesielt og kombinert med kvelder med nordlys er det nesten utenomjordisk. Får testet utstyr og klær når det er slike forhold og ikke rette dagen å teste nye votter fant jeg ut!

Det kan lett gå godt. Etter et par dager med kjappe og grei turer, var jeg egentlig klar for en litt lengre tur. Yr mente at søndagsværet ville bli greit for tur. Det skulle bli overskyet, ikke regn, og bare sånn passe vind, men best av alt ganske bra temperatur. Etter en lang vinter med temperaturer rundt null, var det endelig snakk om 10-11 grader. Jeg mener det har bare vært et par dager denne vinteren med så høy temperatur. Selv om det bare var noen få dager siden jeg hadde gått tur fra Gramstad, var det der jeg tenkte meg. Den gang ble det Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En kort tur, der jeg var litt sur etterpå, for ikke å ha tatt med Dalsnuten. Selv om det så mørkt ut over Sandnes, så kunne det ha tatt litt tid før regnet kom inn over Dalsnuten. Siste dag av vinterferien, og det var andre som ville på tur. Mange andre. Jeg hadde problemer med å finne parkeringsplass, og jeg var der før elleve. Det ble antakelig ikke mindre biler etter hvert. Jeg var usikker på hvor lang tur jeg virkelig var klar for. Egentlig var planen å gå om Fjogstadnuten og ikke ta turen om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Da jeg kom opp til gjerdeklyveren og stien mot Bjørndalsfjellet, ble det likevel til at jeg tok oppover. Ved Stavstol, ble det også til at jeg gikk innover Bjørndalsmyra. Som denne dagen var litt tørrere enn forrige gang jeg gikk her. Som vanlig var det ingen andre på tur innover myra, og jeg så ikke folk før opp mot Mattirudlå. Fra Mattirudlå og videre var det folk omtrent hele veien. Noen som gikk samme vei som meg og en del som var på vei mot Paradisskaret. På Bjørndalsfjellet var det fullt av folk, og jeg ble ikke ensom på tur resten av den dagen. På vei forbi Fjogstadnuten og videre bortover flyene, lurte jeg på hvor jeg burde gå. Da jeg kom til stidelet mot Resasteinen og Kvitemyr, ble det til at jeg tok oppover mot Resasteinen og Løemyr. Oppe på Sørdalsleitet kunne jeg se tilbake over myra, og det var folk på alle stier, også noen som meg, på vei mot Resasteinen. Fra Resasteinen tok jeg veien direkte mot flyvraket og videre mot stien nedover dalsiden mot Skaret og Skjørestad. Jeg traff noen andre turgåere, men ingen viste hvem som hadde bygget denne flotte stien, og hvorfor. Den gjør det uansett enkelt å komme ned fra toppen til Skaret der jeg skulle. Jeg skulle mot Gramstad og Dalsnuten, og da passet det å gå under Skeppetonå tilbake til Sørdalsleitet og stidelet der. Der fortsatte jeg «rett fram» i stede for å ta en av de merkede stiene og endte ut i enden av Løemyr på den gamle stien mot Dalsnuten. Nå hadde det egentlig vært greit å bare gått til bilene, men med alle folkene som jeg kunne se på toppen av Dalsnuten, ble det til at jeg tok oppover. Også her et lite stykke på umerket sti opp til stien mellom Dale og Dalsnutene. Det var virkelig mange på tur denne dagen, selv om det egentlig ikke var det beste været. Da jeg kunne se nedover mot Gramstad, var det et helt 17. mai tog på vei til og fra toppen. Øverst satt de fleste i le for vinden, som var kald, mens jeg bare tok den vanlige runden rundt varden før jeg fortsatte nedover. Parkeringsplassen på Gramstad var fortsatt full og det sto biler på alle mulige og noen umulige plasser. Klokka viste at jeg hadde vært ute på tur i nesten fire timer. Det ble en skikkelig langtur denne dagen. Den første denne våren. Jeg var godt fornøyd med dagens innsats.

Det er som @Espen Ørudsier. Hvis du har fått riktig tilpassede felleski, så skal de ha akkurat nok feste tilpasset din vekt og skiferdighet, og de skal gli godt uten at fellene bremser nevneverdig. Når du henger på en pulk, så "passer" ikke skiene lengre. Du kan prøve å smøre litt foran fellen kanskje til å begynne med rundt 15cm. Amundsen skiene går forsåvidt nedi sporet, men de vil skrape i tuppene i svinger, på midten vil støvlene ta borti sidene på sporet (BC). Har du 75mm binding er det den som tar borti.

En flott tur med flott følge. For noen år siden fant vi en ny plass å besøke. Hjermandsplass ligger et drøyt stykke opp og inn av Norskeplassen, men det var turen til denne plassen og videre ned til Eivinds plass jeg tenkte på denne dagen. Turleder Edvin var ikke sen om å hive seg på. Det ville bare bli oss to. Sigbjørn kom ned en uke før oss og var nå på vei hjemover – til kulde og is – i hvert fall kuldegrader på natta. Nå var det i utgangspunktet bare et forslag, og vi var begge enige om at vi fikk se på dagsformen litt lengre innover. Først måtte vi i alle tilfeller innom Norskeplassen. Det ble en tur innover i god fart, men uten at vi presset oss. Vi så lite folk og på Norskeplassen var vi alene da vi gikk over for å fortsette videre mot Dusjen og starten på stien mot Hjermandsplass. Nå tar vi vanligvis inn mot «Våres plass» og videre oppover mot Karpedammen, men i stede for å ta ned der, går vi veien mot Dusjen, Denne gangen møtte vi et par, som var litt usikre på hvor stien ned mot Arguineguin tar nedover. Den starter omtrent på samme sted som stien mot Hjermandsplass, bare på andre siden av veien som går mot Cortadores. Vi tok følge oppover veien, og av en eller underlig grunn fant vi ikke stedet der stien mot Dusjen tar av fra veien. Her har Edvin og jeg rotet tidligere, så det er en mulig forklaring – at vi roter... Oppe under Dusjen sa vi takk for følget og tok nedover den ganske bratte bakken, mens paret tok nedover på andre siden. Det var hyggelig med følge, veien oppover kan lett bli litt kjedelig. Stien videre til Hjermandsplass og Eivinds plass, er den kjekke delen av turen. Her går det først nedover og så både opp og ned, over tørre bekker og opp bratte sider der stien henger litt i dalsiden. Rett før Hjermandsplass går stien forbi en «bygning» og her ligger fortsatt «løven» og passer på. Heldigvis var det denne gang vann i kassen på Hjermandsplass. Denne dagen hadde jeg tatt med for lite å drikke, og var glad for å kunne kjøpe en flaske varmt vann. Videre nedover er det lett å gå. Det er temmelig flatt og mye god sti – et stykke. Nedgangen til bunn av dalen, er ikke lett å gå. Her er det bratt og mye løs stein. Tidligere var stien langs dalen mot Eivinds plass nesten skjult. Noen har ryddet og rensket, og gjort det greit å komme fram. Det er igjen en bratt bakke opp til stien som fører direkte nedover til Eivinds plass. Vi kom opp den bakken bare litt andpustne. Nede i dalen hvor vinden ikke fikk tak og sola var midt i mot, var det skikkelig varmt enkelte plasser. Oppe på toppen av åsryggen og med litt vind ble det helt grei, men nå hadde vi vært på beina en stund, så det passet godt med en pause på Eivinds plass. Bakken opp til Sukkertoppen fra Eivinds plass er lang og krever litt krefter. Vi så etterhvert slutten på turen og for bare over Norskeplassen og nedover mot brattebakken til Natural Park. Selv om turen denne gangen hadde noen innslag av «transportetapper», så hadde vi en virkelig flott langtur. Det ble omtrent fire timer og slik vi gikk denne, var den på omtrent 16-17 kilometer. Denne dagen var det akkurat nok. En flott tur og det var kjekt å kunne sjekke ut en skikkelig langtur.

Da er det kanskje på tide å ta hintet om at det kanskje er du som tar feil, heller enn alle andre? Mountain Equipment har også et godt rykte på seg som en produsent av kvalitetsprodukter, så når du kommer med slike påstander som du gjør i denne tråden bør de jo være hakket mer begrunnet enn med veldig anekdotiske forklaringer om at du synes sånn og slik. Og jo mer informasjon du kommer med etterhvert, jo mer virker det som det er «brukerfeil» eller urealistiske forventninger til et produkt basert på misforståelser av hvordan temperaturgrenser fungerer. Det virker fortsatt ikke som du helt har skjønt hva disse oppgitte temperaturgrensene gjenspeiler. For at du skal kunne forvente at en sovepose med T-comfort på -8 °C er komfortabel ned mot -8 °C må du jo ta hensyn til at laboratorieforsøk etter EN-standarden er gjort med visse forutsetninger om blant annet liggeunderlag og bekledning (og tilnærmet vindstille, så om du sover under åpen himmel vil det også kunne være nødvendig å ha en pose med temperaturgrense som er lavere enn lufttemperaturen). Om du går for et liggeunderlag med R-verdi = 2 vil komforttemperaturen i soveposen ikke kunne strekkes ned til det området som benyttes i testene, da de nok benytter litt bedre liggeunderlag enn dette (kan se ut som standarden spesifiserer R = 4,8 ± 7 %, altså betraktelig mer enn du brukte). R-verdi på 2 er relativt lite, og egner seg bare for sommerbruk. For sammenligningens skyld har vel disse 10–12 mm tykke celleskum-underlagene à la Ajungilak Bamse og Bergans Extreme en R-verdi på ca. 2, altså ikke all verden for et oppblåsbart liggeunderlag. Man kan selvfølgelig argumentere frem og tilbake om testene burde vært gjort med lavere R-verdi på liggeunderlagene i lab, men standarden er nå engang slik at det ikke er tilfelle. Og for soveposer beregnet på mer enn tresesongs bruk er det jo uansett urealistisk å belage seg på liggeunderlag med R-verdi så lav som 2. Det er vel gjerne sagt en tommelfingerregel om at R-verdi på liggeunderlag vinterstid bør være minimum 5. Jeg synes ut fra det du skriver at du tillegger Mountain Equipment i overkant mye ansvar for at du småfrøs. Du valgte jo å ha et lite isolerende liggeunderlag og å ligge uten ullundertøy i posen, og det virker som du ukritisk ser på T-comfort som en temperaturgrense som skal gjelde uansett. Om du hadde brukt et liggeunderlag med R-verdi på 5+ så hadde nok opplevelsen vært en annen.

En rundtur hjemmefra på 12 kilometer. Jo, det er mulig å trosse varsel om oversvømmelser, sterk vind og snøskred, uten å sette hverken liv eller helse i fare. Denne dagen vartet YR opp med skikkelig dårlige nyheter. Det var snakk om storm i kastene, snøskredfare, og oversvømmelse. Alt på en gang. Mange gule farevarsel med andre ord. Nå er vel snøskredfaren ikke særlig stor uansett snømengder på flate Jæren, men med grønne marker og bare noen spredde flekker av snø, så virker det helt feil å melde noe slikt. Vind og nedbør, er noe annet, og denne dagen skulle det blåse skikkelig – i følge YR. Jeg har jo gått tur i vind tidligere, og vind over 17-18 m/sek, er ikke å kimse av. Det kan være skikkelig tungt å gå med så sterk vind i mot, og med slik vind bakfra, kan det være vanskelig å holde balansen. Først kom snøen og laget det utrivelig å gå tur. En skitur ble løsningen,. Så kom det mildvær og regn. Det var omtrent umulig å holde seg på beina, og det ble et par inne dager, bare avløst av et besøk på treningsstudio. Jeg så fram til vanlig vinter, med litt regn og ikke tegn til is og snø. Selv med 7 grader og regn tar det likevel tid før snøen forsvinner. Søndagen gikk uten tur. Mandagsmorgen blåste det fortsatt, men vinden minket litt ut over morgenen. Det lå igjen en og annen snøflekk, og det var fortsatt litt is enkelte plasser. Med sterk vind var det ikke snakk om en tur langs stranden. Det måtte bli en helt vanlig treningstur rundt Gruda til Øksnevad, om Klepp og hjem. På vei nedover mot Bore, kunne jeg kjenne vinden, men den var langt fra så sterk som meldt. Den laget i hvert fall ingen problemer. Nå kom det noen dråper flygende. Ikke mange, men nok til at det ble litt surt – en kort stund. Selvsagt var nedbøren ikke med i varselet. YR mente det ville være opphold. Nede på Bore er det noen som har elva i bunnen av hagen om sommeren og hagen i bunnen av elva om vinteren. Alt var som vanlig, men slikt kalles ikke flom. På nordsiden av Borevarden, på vei mot Gruda, var det is i veien. Turveien hadde ikke blitt brøytet og den nedtråkkede snøen forvandlet til is. Fortsatt gikk det greit å komme fram. Først oppe på Grudavarden, hele 75 moh, og over de åpne jordene, kunne jeg kjenne vinden. Øverst, uten le, var nok vindkastene opp mot 20 m/sek et kort øyeblikk. Litt til min overraskelse, tittet sola fram, og det ble sikt utover mot havet. Videre over mot Øksnevad, var det denne dagen helt uproblematisk å gå. Jeg kunne se at det hadde flommet vann i ganske store mengder enkelte plasser. Vannet hadde skyllet vekk sand og grus og laget dype løp. Det er jo litt rart å se grønne marker og bare veier når YR mener det er fare for snøskred, men nettopp grønne marker og bare veier er det jeg egentlig er vant med på denne tiden av året. Det er ikke lenge til snøklokkene og andre vårblomster titter frem. Det vil antakelig være hestehov i blomst etter bare noen få soldager. Fra Øksnevad tilbake til kjøkkenet er en litt kjedelig del av turen. Det blir et par kilometer langs vei og en siste kilometer inne i byggefeltene. tilsammen blir det likevel 12 kilometer i god fart og med en bakke som i hvert fall gir litt trening.

For første gang på Rigmors plass. Det ble klart alt på kvelden at på turen neste dag ville det bar bli oss gutta. Den kvinnelige delen av turgjengen ville ha en grei dag mot Amadores. Det var derfor bare Sigbjørn, Edvin og jeg som møtte opp utenfor resepsjonen til «Natural Park» klokka ti. En god gjeng, og vi var i grunnen klar for en tur innover til Norskeplassen og videre. Til i motsetning til dagen før, var det sol og bare et lett slør av skyer. Fra morgenen viste termometeret over tyve grader, og det ville bli varmere ut over dagen Et flott vær til å gå tur i. Som vanlig ble det den bratte bakken opp fra «Huledama» og det gikk greit videre innover mot Norskeplassen. Litt underlig var det at det omtrent var like mye folk på vei innover som på søndag, og på Norskeplassen var det også masse folk. Siden vi ville innover mot «Våres plass» som dagen før, ble det også en tur oppom «Sukkertoppen». Mot «Våres plass» var det også folk i flokk og følge. Vi behøvde egentlig ikke å besøke «Våres plass», men siden det bare er en omvei på ganske få meter, ble det til at vi stakk bortom. Vi fortsatte så videre innover på stien som også fører til Karpedammen. Planen var å finne «Rigmors Plass». Både Edvin og Sigbjørn hadde en gang i fortiden forsøkt – hver for seg – å finne denne «plassen» på kanten av fjellet med utsikt ned i Arguineguindalen. Vi viste at vi måtte videre innover og ikke til venstre i sti delet mot Karpedammen, og at det litt lengre inne ville være nok et sti dele der stien til venstre går videre mot «Dusjen» og blir brukt av Norskeklubben på turene sine. Stien som tar av mot høyre burde gå mot «Rigmor Plass». Noe den viste seg å gjøre. Vi kunne se et tre på kanten av stupet ned mot dalen under, og antok at «Rigmors plass» lå like i nærheten. Igjen viste det seg å stemme. Nå skulle vi ned og opp et par smådaler, men stien viste ganske klart hvor vi skulle gå. Det så jo ut som om det ville være vanskelig å komme opp over kanten på begge de små dalene, men det gikk greit. Det siste stykket var bratt, men som vanlig kunne vi følge stien og ganske greit komme opp og over den første bratte kanten. Som i første dalen viste stien også bra opp på neste, og vi kom oss også greit opp den. Nå jeg sier greit, så er det ikke helt riktig, Det var et par plasser det vi måtte «klatre» en meter opp og gå en liten hylle mot neste kneik. For min del, som er litt plaget med respekt for bratte kanter og stup, gikk det bra. Bedre enn det jeg hadde trodd da jeg så kantene nedenfra. Det siste stykket opp på den siste ryggen, viste ikke stien på bare berget. Det var laget en ganske stor varde der stien gikk ned kneika, og for folk som ikke er god kjent, så kan varden være nødvendig for å finne veien tilbake. Det var noen nødlinger – små varder opp mot treet og varden ved «Rigmors Plass». Det lå en protokoll inne i varden og den viste at det ikke er veldig mange som finner veien. Varden – og protokollen – er grunn til at jeg antar at vi fant «Rigmors Plass», og jeg håper jeg ikke tar feil. «Rigmors plass» fortjener mer besøk, Den ligger riktignok et par kilometer lengre inne i terrenget enn «Våres plass», men utsikten er like spektakulær, og treet som stå ytterst på kanten gjør også sitt, Nå fant vi ikke hula før på veien tilbake. Plutselig oppdaget vi en mur i kanten av stien, og bak muren var det en hule. Den er antakelig lett å overse der den ligger i «henget», hvor mange konsentrer seg om hvor de setter beina. Tilbake veien gikk stort sett som turen innover, bortsett fra at vi ikke gikk ut til «Våres plass», og fulgte veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over. Det ble en liten kjapp pause før vi tok fatt på de siste kilometerne tilbake mot «Natural Park». Etter en liten stund fant Edvin ut at han ville ta «omveien» om «dalen», og slik ble det også denne dagen en tur utover mot sjøen på kanten ned mot Branco de Balito. Innerst i dalen der stien svinger oppover, var det denne dagen varmt. Det var minst 26-27 grader og ikke et vindpust, Lengre utover «Dalen» fikk vi vind på oss og det føltes mindre varmt. Totalt ble det en tur på 16-17 kilometer, og med pauser brukte vi omtrent fire timer. Vi var godt fornøyd med endelig å kommet oss opp til «Rigmors plass».

Av og til når man minst venter det kan man trenge litt verktøy - som oftest kniv eller skrutrekker, men kanskje også ei lita tang. Så jeg har gått til anskaffelse av et par små multiverktøy. Kjøpte først en Gerber Dime - 62 gram, grei tang, lite knivblad, ok flattrekker, nesten ok "stjernetrekker" (som er helt flat), fullstendig ubrukelig saks som ikke kan klippe noe som helst. God flaskeåpner som er permanent ute, men den var det mer bruk for i gamle dager. Og så har de funnet plass til en pakkeåpner - aka en liten kniv som ikke kutter så dypt og ikke er brukbar til så veldig mye. Burde kanskje hatt en boksåpner. Totalt sett får jeg ikke den store kvalitetsfølelsen - som ikke er uventet når den koster 250 kr. Fikk nylig en Nextool Mini Sailor - 82 gram. Litt større tang og kniv enn på Dime'n, ok skrutrekkere (stjerna er "trykt sammen" men ikke helt flat) og ei lita men god saks. Kombinert boks- og flaskeåpner, og en liten pinne som bl.a. kan brukes til å åpne skuffen til SIM-kort (ikke det jeg gjør oftest). Gir jevnt over et mye bedre inntrykk enn Gerber, alt er litt tightere og glattere. Så gjenstår det å se hvordan slitestyrken er. Om ikke metallkvaliteten er helt topp vil det bli litt mer slark etterhvert. Time vill sjåvv. Tok noen bilder sammen med en standard 89mm Victorinox (52g).

Tror jeg gjorde et lite "kupp" her om dagen. 8 Wenger lommekniver/multiverktøy fra Outdoor experten for "en slik og ingenting". For noen dager siden browset jeg Prisjakt og de ulike merkene de lister opp priser og modeller for under Multitools. Der fant jeg altså opplistingen dere ser under her. Produktene var listet hos hhv Outdoorexperten og Skistart (men etter at jeg bestilte de hos førstnevnte forsvant de for begge hos Prisjakt.) Victorinox med røtter tilbake til 1891 og Wenger 1893, begge produserte sine versjoner "Swiss Army Knives". Victorinox kjøpte opp Wenger i 2005, men fortsatt produksjon av Wenger sine kniver med Wenger-logoen, inntil de i 2014 overtok produksjonen selv og videreførte (nesten alle)modellene under sitt eget Victorinox merke og logo. (mer om dette se www.sakwiki.com/). Under her lister jeg de jeg kjøpte (ankom i dag), og hva tilsvarende modell med Victorinox logoen selges for i dag (norske priser fra prisjakt/prisguiden pr 29.10, de jeg fant): Wenger Evogrip S557, kr 240,- --> Victorinox Evogrip S557 NOK 1439,- Wenger Hardwoods 57 (aka Ranger 57), kr 175, --> Victorinox Ranger 57 M Grip (aka Hunter ) kr 1499,.- Wenger Evolution ST 14.814, kr 155,- --> Victorinox Evolution 14, kr 818,- Wenger Evolution 17, kr 130,- --> Victorinox Evolution S17, kr 690 - Wenger Evolution 23, kr 155,- --> Victorinox Evolution 23, GBP 51,99 Wenger Hardwoods 13, kr 105, - ->Victorinox Camper og Hiker kr 331,- Wenger Nail Clip 581, kr 175,- --> Victorinox Nail Clip 580 kr 980,- Wenger Evolution 10, kr 75,- --> Victorinox Evolution 10, EUR 26,- Og som om ikke dette var nok, så fikk jeg dertil kr 150 i sånn "stige rabatt" (kjøp over 1000). Et kupp altså i forhold til hva Victorinox modellene går for i dag. Men egentlig så "sparte" jeg vel ikke noe her, all den tid jeg kjøpte en "haug" med lommekniver jeg strengt tatt ikke trenger.....men bare "måtte ha" . PS: Akkurat nå er bare "Nail Clip" modellen igjen på lista: https://www.prisjakt.no/c/multiverktoy?brand=3362

Noen som har testet de her fra Dundas? https://dundasfootwear.com/collections/gs22/products/gunnerside-22-gs22 Lær, uten goregreier, sydd såle og greier. Virker lovende.

Hvis det er snakk om nødladere med 25–30k mAh @ 5.0 V, altså ca. 17–20k mAh @ 3.6 V (som er den spenninga det meste av småelektronikk med oppladbare Li-ion batterier bruker, og som man realistisk sett har disponibelt, derfor hadde det vært bedre om batterikapasitet var oppgitt i Wh), så tror jeg nok jeg ville vurdert en modulær løsning med f.eks. en XTAR PB2S med 4 stk 21700-batterier à 5000 mAh = 20k mAh @ 3.6 V. Da hadde jeg hatt muligheten til å ha med 5k, 10k, 15k eller 20k lt etter behov, og dermed kunne sluppet å dra med hele 20k på en kort todagerstur. I tillegg har man da mulighet til å bytte ut en battericelle om gangen dersom noen skulle bli dårlige. I tillegg kunne batteriene bli brukt i noen av lommelyktene mine når jeg ikke er på tur med nødladeren, eller jeg kunne tatt ut 18650-batteriet i hodelykta og brukt det til å lade mobilen om nødvendig, ettersom PB2S takler både 18650- og 21700-batterier. Muligens litt dyrere enn å kjøpe en rein nødlader, men det hadde vært verdt det for min del. Ellers er jeg enig med @Marius Engelsen ang. strømforbruket ditt. Om du er i områder med liten eller ingen dekning, men ikke har telefonen i flymodus, så vil den bruke mer batteri på å «søke» etter basestasjoner. Har vært på 5-dagers HV-øvelse med en nødlader på ca. 15000 mAh @ 5.0V, og trengte vel kanskje å lade telefonen et par ganger på den tida, blant annet fordi den var i flymodus en del av tida.

Hei:) Da er vinteren begynt og gradstokken har løpt ned til -22 og der blir den vel værende i noen måneder til i verste fall. Jeg er ute etter en parkas som jeg kan ha ved bålet, når jeg skal hente ved, være ute/i skogen med ungene og likevel bruke på jobben/ til hverdags. Her jeg bor ligger dwet som oftest mellom -18 og -30 fra rundt disse tider til mars, så må være noe som er varmt. Skal ikek på lengre turer og heller ikke sitte mye stille med den(maks halvtime kanskje?) Noen som har noen tips? Ting jeg har sett på: https://www.staypro.no/verneutstyr/arbeidsklaer/jakker/friluftsjakker/helly-hansen-workwear-bifrost-jakke-svart-svart-3047154?channable=00a9f2736b750033303437313534ff&VAT=1&gad_source=1 https://www.fjellsport.no/herreklaer/jakker/parkas/fjallraven-nuuk-parka-m-black-247562 https://www.fjellsport.no/merker/norrona/norrona-gore-tex-down750-parka-unisex-olive-night?channable=01384b6964003131362d303838388d&variantId=116-0888&gad_source=1 https://www.brukas.no/arcteryx-therme-parka-m https://www.fjellrevenshop.no/produkt/fjellreven-singi-down-jacket-herre/ vil ikke ha en byjakke, men må likevel kunen brukes blandt folk:D:D takk

Startet befalsskolen i '83 (3-årig utdannelse) og vi fikk utdelt M66. Etter ett år kjøpte hele troppen M77, vi måtte stille likt, og da ble lave marsjstøvler og anklets parkert for godt. Jeg gikk en hel natt og vasset i råtten snø. Støvlene ble klissvåte, men du verden så myke de ble i læret etterpå. Gikk ikke så mye med sekk og i terrenget ellers på den tiden. Men som påpekt i tråden så er yngre føtter mye mer tolerante. Opplever moderne sko som mindre krevende å "gå inn", om det i det hele tatt behøves.