Vinnerliste

Jeg ringte like godt til Hovedredningssentralen og fikk verifisert følgende. Det må aldri trekkes i tvil at HR tar en SPOT melding på alvor! Videre fikk jeg følgende opplysninger: SPOT og lignende er privatbaserte systemer og er ikke en del av det offisielle nødnettet. En SPOT nødmelding (911) går til en sentral i Huston. De registrerer meldingen og tar telefonisk kontakt med (i Norge) nærmeste hovedredningssentral. De vil foreta en rask kontroll av opplysningene og i verksette en aksjon. Det må aldri trekkes i tvil om at en aksjon ikke blir iverksatt pga budsjett ol. På spørsmål fra meg opplyste han at de hadde utført redningsaksjoner som følge av en SPOT melding. Han opplyste også at de som hadde et såkalt PLB system var garantert at nødsignalet ville gå direkte til en HR.

@BJV Når du kontaktet Hilleberg, var det en reklamasjon eller et spørsmål om reparasjon? Slik jeg ser det så er det to måter å angripe en slik sak på. Med utgangspunkt i meg selv og min bror så er vi et godt eksempel på hva som lønner seg. Min bror er den typen som mener at angrep er det beste forsvar. Hvis han har kjøpt noe som ikke virker eller som går i stykker alt for fort, så båser han seg opp og "Dette skal de faenmeg få tilbake og jeg skal fa. . &¤#-:: ,! gi dem inn så de husker det". Han får som regel alltid problemer hvis han reklamerer å noe. Jeg velger en helt annen vinkling. I forbindelse med jobb så har et langt yrkesaktivt liv lært meg at det lønner seg å være løsningsorientert. Ved en reklamasjon så er det som regel ikke ekspeditørens feil at noe gikk galt og hvis man kommer tilbake med et høflig spørsmål om hva vi kan gjøre for å rette opp feilen så ordnes som regel saken ganske greit. Kanskje hvis du kontakter Hilleberg og spør om hva som kan gjøres for å få reparert teltet så kan det være at du får en tilfredstilende løsning. En av mine til dels meget perifere bekjentskaper knakk en gang en fluestang fra Vangen. Tilfeldigvis var en salgsrepresentant fra Vangen i butikken når han kom inn for å sjekke opp om det kanskje gikk å reparere stangen. Resultatet ble at han mottok en helt ny stang fra Vangen et par uker senere.

Er nok ikke helt enig med deg, Kjell Ivar. Det er lett å tolke ekstra tyngde som "kvalitet" og alle de kiloene jeg har spart (inntil 16 000 gram på en alminnelig fjelltur) skyldes ikke bare tynnere og svakere materialer, men i høyeste grad mer fornuftig planlegging og bruk. Lettere og mindre omfattende utstyr fører til mer orden og lettere tilgjengelighet. Og jeg begynte med nøysomme notater om bruk og vekt allerede tidlig på 80-tallet og flere av de listene har jeg ennå. Det mest irriterende er at alle grammene jeg har fjernet fra sekken har havnet på kroppen og attpåtil rentet seg litt... For meg har allikevel den største endringen skjedd i hodet. For 25-40 år siden sov jeg om jeg lå horisontalt noen sekunder uansett underlag (brukte ikke medbragt underlag de første 10-15 årene) og mat var bare noe (u)nødvendig herk. Og vannet eller elven måtte helst ligge bak alle blåner og helst være litt myteomspunnet og utenfor rekkevidde for de som fikk historiene om dem. Og fiskene måtte være mange og store. Nå er totalopplevelsen mer i fokus. Bruker god til på å finne og etablere leir. Fisken er mat. Stillheten er verdifull. Teltet er mitt hjem. Oppsummert er hele turen en totalopplevelse og nytelse jeg aldri lengre veier i antall kilo eller teller i antall vilt eller fisk. Ordspråket "ikke alt som kan telles teller og ikke alt som teller kan telles" passer godt til mitt friluftsliv. ​

Hvor mange politikere eller velgere i disse dager har omtanke for marka om man aldri har satt sine bein i naturen? Det er jo nettopp uvitende som tar valgene om å bygge veier og utrydde feks salamandere og unike biotoper.

Att man kan vara omedveten om faror med plötsliga väderomslag och allt det medför av hypotermi, att ligga værfast, problem att orientera och liknande förstår jag, men kan inte tro att någon inte förstår att ett fall på 1100 meter kan vara skadligt? Det må väl finnas NÅGON gräns för hur dumma människor kan bli?

Torsdag etter jobb fekk vi oss ein knallfin tur på Masdalhornet i Ørsta (977 moh). Ikkje alltid ein treng på dei høgaste toppane for den beste utsikta! Kanonfin tur, lett å gå og maksimal utsikt. http://lenesintur.blogspot.no/2015/09/mastodonten-masdalshornet-977-moh.html

Det var en fatal fallulykke ved Trolltunga nå i helgen. En SOS melding ble sendt fra en SPOT men det ser ut som den ikke utløste en aksjon. Er det noen som kjenner til andre tilfeller hvor SOS har blitt sendt fra SPOT i Norge, og evt hvilken respons dette ga. Hvis meldinger fra dette systemet ikke tas alvorlig så er det ikke så mye nytte i dette systemet.

Målerisk i Hjørundfjorden 22. juli 2015

Hvordan har friluftslivet endret seg? Før var folk flest innstilt på at de måtte tilpasse seg naturen, nå mener veldig mange at naturen må tilpasses folk...

Gikk opp på Skålatårnet i går. Tåke på toppen. Bedre i dag. Hadde en hyggelig kveld i tårnet sammen med tyskere med tunge sekker.

Så er Forollhogna beseiret igjen, 10 år etter forrige gang. Denne gang sammen med min kone som slet seg opp den siste kneika, men opp kom vi. Føltes nok som en større utfordring etter fylte 70 enn da jeg var 60

Tenkte jeg skulle legge ut noen bilder av meg og fattern fra ett eventyr i 1975 ,altså for nøyaktig 40 år siden denne sommeren. Vi padlet fra Grønningen øst for Snåsa over svenskegrensen og tilbake til Grønningen igjen via Jevsjøen. Mye bæring og strabaser. Noe som har vært vanskelig å toppe siden. Tror dette er villmark fortsatt. Fattern i dongeri , gummistøvler, flanellskjorte ( som var hverdagsskjorta den gangen ) og "vinteranorakken" . Den hadder mor sydd. Eneste dedikerte turplagget var hatten , som mor ikke likte han brukte ellers. På ett godværs bildet er det lave sko som gjelder og garantert ikke joggersko siden joggeskoen ikke var oppfunnet enda. Sikkert hverdags skoene hans. Kanoen var det store. Innkjøpt det året og min mor kom til å fnyse av den de kommende tiårene. Den var ikke billig. Og så var det den fantasiske fem år gamle ryggsekken hans. Jeg hadde lånt en sekk av en kamerat av fattern. Og for mitt vedkommende var det samme greia. Dongeri , islender og bomullskjorte. Og redningsvest tror jeg ikke folk hadde begynt å tenke på enda. Vi hadde ikke spist av kunnskapens tre den gangen og tenkte ikke at det var livsfarlig å legge utpå uten redningsvest.

I 2005 bestemte jeg og en kamerat oss for at vi skulle krysse Hardangervidda sammen . Vi hadde satt av to uker og da sier det seg selv at vi ikke skulle ha det travelt. Etter bare ett par dager begynte det å skurre. Jeg hadde vært på vidda mange ganger , ham ingen . Jeg hadde lyst å fiske , ville vi skulle ta en avstikker til Vestvassdalen og andre plasser jeg hadde vært før som hadde gjort meg lykkelig . Han ville fram til målet som var Haukeli. Allt annet var heft. Og så var han i mye bedre form enn meg. Det gikk opp for meg at vi hadde helt forskjellig mål for turen. Mitt mål var å være på Hardangervidda to uker og ende opp på Haukeli. Hans mål var å krysse Hardangervidda og kommer fram til Haukeli. To forskjellige ting. Den tredje dagen kom vi til at skulle vi fortsette å være kamerater, så burde vi skille lag. Og det gjorde vi. Jeg husker enda lykkefølelsen min da jeg så den røde anorakken forsvinne over horisonten vestover , mens jeg fant ut at jeg kunne like godt gå østover . Vi var begge fornøyd med løsningen og er fortsatt gode kamerater. Det er ikke alle som har det samme synet på friluftsliv."

Kjapp helgetur til Blåfjellenden. Hva gjør man når bestyrerinnen reiser til London for helgen? Drar til Blåfjellenden selvfølgelig. Det får ikke hjelpe at jeg kom ned fredagsettermiddag. Det ble ny tur på samme sti lørdag formiddag. Nå er det egentlig lenge siden jeg har vært på Blåfjellenden en lørdagskveld. Det er normalt så pass mye folk - spesielt i slutten av august, begynnelsen av september i godt vær - at jeg pleier å overlate hytta til andre. Nå var jeg alene, og kunne like godt sitte på Blåfjellenden som hjemme i stolen og blafre mellom alle kanalene. Det er ikke mange kanaler å velge mellom i heia, men til gjengjeld mange kjekke mennesker. Denne helga starter også sauesankingen i dette området, og det er greit å få med seg det også. Turen startet med en, for meg, artig tildragelse. Litt oppe i bakken gikk jeg forbi en familie med barn og besteforeldre. En liten gutt, antakelig 3-4 år, trodde jeg var morfaren da jeg svingte forbi, og klamret seg til benet mitt for å holde igjen. Jeg tror ikke gutten syntes det var stas, men for meg som jo er morfar, var det bare kjekt. Turen over heia gikk greit, på tross av en ganske kraftig vind i mot. Det var ikke sommertemperatur, men greit å gå uten jakke. Nedover mot slettene ved Blåfjellenden, kunne jeg se at noen av sauene tilhørende “Blåfjellenden” alt var samlet sammen og sto i garen. Sauesankingen skjer omtrent på samme tid hvert år. Det er ikke alltid finvær som i år. Det har hendt at sankingen har skjedd med snø på bakken. Litt vemodig er det likevel. Sommeren er over for både sauer og folk. Det er ikke mange ukene til kalde og våte høstdager og heller ikke lenge til snøen igjen daler fra himmelen. Trist, men det kommer forhåpentlig et nytt år…. Sauene i garen fikk meg til å undres på hvor lenge noen orker arbeidet med å få sauene inn i heia og ikke minst samle de sammen på høsten. Det er et kjempearbeide de dagene sankingen - og ettersankingen står på. Lange dager med mye tråkking utenfor sti. Mange av bøndene er med på dette bare for å anledning til å oppleve fjell og hei og godt kameratskap. Det kan i hvert fall ikke være timebetalingen som lokker. Inne på hytta var det mye folk. Lørdag er ofte den dagen med best besøk, Det ble en gild kveld i selskap med gamle kjente, og med anledning til å snakke med helt nye mennesker. Selv om det bare var et døgn siden sist jeg var på hytta, var det likevel ting som trengte å fikses. Det er alltid et eller annet…. Morgenen kom heller tidlig. Noen hadde det travelt. Jeg var siste mann ut av hytta, og kunne ta fatt på tilbakeveien med håp om å ta igjen i hvert fall noen av de som hadde startet før meg. Det ble en kjapp tur over heia. Nedforbi Ølbakken tok jeg igjen sauedriften fra Fidjastølen og fikk en prat med folka. Å treffe kjentfolk og få høre siste nytt er alltid kjekt. Helt nede traff jeg en enslig jente på vei mot Blåfjellenden, Hun kan lett bli alene på hytta natt til søndag. Det så ikke ut til å legge noen demper på turlysten. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Bortsett fra satelittelefon har vi vel ikke mange alternativer til de forskjellige nødpeilesenderne, så om alternativet er å ha en nødpeilesender og risikere å ikke bli tatt "alvorlig" (som det insinueres lenger opp her)eller å ligge der uten nødpeilesender og prøve å bli tatt alvorlig (tro hvor lang tid DET kan ta?!), så satser jeg på nødpeilesenderen....

Den tuba ville truleg løyst problemet ditt, dersom du hadde tatt i mot tilbodet. Men du klager heller på dårleg service. Sjølv reknar eg hjelp til sjølvhjelp som mykje betre service enn att produktet skal sendast lange vegar og vera utilgjengeleg heile sesongen. Eg har aldri hatt bruk for kundeservice frå Hilleberg, men akkurat erfaringa di viser at eg truleg ville verte fornøgd med servicen dersom eg hadde hatt behovet.

Du ønsker med andre ord at friluftslivet skal dø ut når dagens generasjon friluftsfolk blir borte? Merkelig holdning.

Jeg trur dessverre ikke at det finnes overhodet noen grenser for menneskelig dumhet..

Altså som en nødpeilesender på sjøen.

Du mener vel LRS? Menigmann kontakter ikke HRS, det gjør enten LRS eller AMK. Hovedredningssentralen er øverste "sjef" innen redningstjenesten og koordinerer redningsaksjoner rundt om i hele verden. Nødmeldinger går enten til AMK = 113, eller LRS som er det lokale politi eller lensmanskontor. Men dette viste du sikkert fra før.

Bra prosjekt og mange supre folk her på FF! Jeg er veldig imponert! Det virker som om dere ikke lenger kan kalles "intro gruppe for flyktninger i naturen", men heller "viderekommen gruppe for flyktninger i naturen" Etter så mange turer og friluftserfaringer. (men dere har vel til stadigheter med dere nye ferskinger, så det blir vel intro fremover også.... )

Jeg har vert turleder for Turistforeningen i ca. 15 år og på slike organiserte turer er vi alltid min. to turledere. Det er ikke uvanlig at slike grupper splittes siden noen deltagere er fjellvandte og går lett og fort mens andre kanskje er det motsatte. Da kan gruppa deles med en turleder til hver halvdel, men jeg godtar aldri at gruppene kommer så langt fra hverandre at turlederne ikke kan se hverandre. I slike tilfeller har turlederen ansvaret for en gruppe mennesker, men når turlederen (meg) går på tur alene så har han kun ansvar for seg selv. Det har jeg god erfaring med og på soloturer er jeg alltid forberedt på at ting ikke går etter planen og at jeg kan bli nødt til å ta en ikke planlagt overnatting eller to ute.

Jeg har en kammerat som er brannmann og for noen år siden kunne han fortelle at det i løpet av et år i den kommunen han jobbet i var fem personer som hadde omkommet i brann. Felles for alle var at de ble funnet i døren inn til brannen med et ubrukt pulverapparat i handa. Det som skjer, og har skjedd helt siden det ble pådudt med brannslukker i alle hus, er at en del mennesker går på en eller annen form for kurs, ofte arrangert av et forsikringsselskap, og "lærer" å bruke pulverapparatet. De slukker en liten væskebrann i et kar ute på en åpen sikker plass. Så opplever de å bli vekket av røykvarsleren om natten, tørner ut av sengen, ut av soverommet og griper et seks kilos pulverapparat. Så åpnes døra inn til der det er brann, et rom som da ofte har en liten brann i et tv eller en sofa eller noe i den duren, og et tykt lag med sort røyk oppe under taket. I det døren åpnes så skjer det en eksplosjonsartet brennutvikling og personen med pulverapparatet får hele flammehavet rett i ansiktet. Enda et brannoffer på statistikken. Dette kan selvfølgelig okså skje med andre slukkemidler, men det største problemet er at vanlige folk læres opp til å bruke et pulverapparat under helt sikre forhold uten å lære noe som helst om hvordan man oppfører seg i forhold til en virkelig brann. Et brennende kjøkken slukkes lett med 2 - 4 liter vann hvis det blir brukt riktig. Før 1970 tallet så var gjennomsnittstiden det tok fra et branntilløp til overtent hus mellom 20 og 40 minutter. I dag er denne tiden redusert til ca. 7 minutter. Et pulverapparat kan brukes til å stoppe et branntilløp og er tomt i løpet av få sekunder, og så kommer rengjøringen og erstatning av pulverskadene. Vann kan brukes over alt i et bolighus, til og med rett inn i sikringskapet. De som husker noe av fysikkundervisningen på videresående skole husker sikkert at ferskvann er definert som isolator. Altså leder det ikke strøm. Sevfølgelig en sannhet med modifikasjoner siden ingen av oss har kjemisk rent vann i springen, men med strøm med en spenning opp til 500 Volt så kan ferskvann benyttes mot elektrisitet uten risiko. Og så tar vanligvis ikke vannet slutt etter noen sekunder, men du har nok til å foreta en evakuering fra et brennende hus. Det er etter min mening det eneste du skal gjøre hvis du har en brann. En brann som er mer enn et branntilløp, og da mener jeg brann i møbler, gardiner etc. av en sånn art at rommet har fått taket dekket av røyk. Kun evakuering, steng dører og vinduer hvis mulig og så kan fagfolkene ta seg av slukkingen. Men tilbake til vann og skum. Skadene etter vann og skum er mye mindre enn pulver og det er da ofte nok med vanlig rengjøring og tørking. Jeg har skumapparat på et rom jeg kaller kontoret. Her er det mye elektronikk, og i kjellerstua hvor mine barn ofte samles og spiller på diverse data og tv spill. Da står det 3 -4 store flatskjermer + en haug med pc-er og spillkonsoller, videomaskiner og stereoanlegg. Skum er let for dem å bruke og jeg ville foretrukket skum en gang for mye enn pulver en gang for mye. Resten av huset er dekket av tre brannslanger med vann. Jeg kjenner en dame som opplevde at et tv tok fyr mens hun var en tur på badet. Hun evakuerte alle som var i huset og da brannvesenet kom så spurte de om hun hadde forsøkt å slukke. Svaret var nei, og da kunne brannmannen opplyse at hvis hun hadde forsøkt så hadde hun sannsynlivis ikke overlevd. Forsikringsselskapet tenker kun penger og stilte samme spørsmålet og da de ville vite hvorfor hun ikke forsøkte å slukke så var selvfølgelig svaret at da hadde hun sannsynligvis ikke overlevd, "og det kan du få bekreftet av brannvesenet hvis du ønsker det". P.s. Stikk innom din lokale brannstasjon og spør hvor mange pulverapparater brannmennene har hjemme. Jeg vil tippe at det ikke blir mange. Husk ingen er mer redd for strøm enn en elektrikker og ingen er mer redd for brann enn en brannmann og det er fordi de vet hvor farlig disse tingene er.

Det finns ju otaliga turgåere, mig inkludert, som går soloturer i fjällen, så meningen med regel nr 7 är väl att gruppen ska alltid hålla samman, inte att det är farligt att gå alena?

Det er ingen nyheit at nylon vert svekka av UV. Og i den grad teltet har vore så mykje brukt at det er naturleg at farga har falma, er det også like naturleg at stoffet er svekka. I den samanhengen, er det ikkje tal netter som har betydning, men kor mange dagar teltet har stått i sola. UV-belastningen er betydeleg større om teltet har stått mykje i basecamp eller har stått på plenen ein dag for tørking etter kvar eindagstur, enn om teltet har vore i sekken heile dagen og bare er brukt natterstid og all tørking har skjedd innandørs. Litt meir informasjon om levetid for telt frå ein heilt annan teltprodusent, men alt er relevant for svenske og norske telt også: http://www.cascadedesigns.com/msr/blog/5-tips-for-longer-tent-life/ Når det gjeld mine erfaringar med lettvektstelt, er dei begrensa til Helsport Ringstind, Hilleberg Soulo og det nevnte amerikanske teltet. Ringstind-teltet mitt er litt eldre enn trådstartar sitt telt, og brukt omlag like mykje. Det er i ein slik forfatning at eg ikkje vert overraska av noko når det gjeld havari, stanga er allereie bytta frå Helsport si gamle sprø til Easton. Soulo har same duk som trådstartar sitt telt, men teltet mitt er brukt mykje mindre, ettersom teltet er for heilt spesielt bruk. Det nevnte amerikanske teltet var bare søppel og det fyrste og siste amerikanske teltet eg nokonsinne kjøper. Det er også det siste teltet eg prøver med tynnare duk enn duken i Ringstind og Soulo. Hilleberg og Helsport sine "superlette" telt er heilt uaktuelle for min del, ettersom eg reknar med at levetida vil vera sørgeleg kort.

Er en fyr som gir vekk et telt i "kjøp og salg" gruppa. Kanskje det kan være interessant for dere?

@pahatlem - jeg vet jo at du er en fyr som egentlig er veldig gald i komfort...så jeg skjønner egentlig ikke helt greia med at ting skal være så kjipt når du er på tur (4mm underlag i minusgrader, etc.), selv om det jo selvfølgelig er behagelig å bære på minst mulig vekt. Jeg vil ikke presse deg i noen retning her, men sjekket en del rundt på nettet, og fant følgende mulige tillegg til utstyrspakken din - tror kanskje det er mer i din gate, og ved et evt. innkjøp kan du dessuten kaste alle bekymringer om sikkerhet ut vinduet: Tipper du kan skjære vekk noen gram ved å droppe ytterteltet, sannsynligvis er det også noe å spare på å velge lettmetallfelger. Bunnduken synes jeg du skal beholde, samme med den geniale og fullt utstyrte kjøkkenluka... så kan du heller legge den der latterlige Caldera-blikkboksen din igjen hjemme (det ER jo en fullstendig ubrukelig sak, mest egnet til å leke med hjemme i hagen.) Håper du tar deg en runde i tenkeboksen! Velmenende hilsen, Fredrik

Oppdatering: Det har straks gått fire måneder, og selv om det ikke har blitt så mange utflukter i sommer som planlagt, har jeg runda godt over 50-60 timers bruk i ulikt terreng og i varierende vær, og mener at skoene er inngått med god margin og at jeg kan uttale meg om hvordan opplevelsen over tid har vært. Jeg har fremdeles litt problemer med å venne meg til hvor myke og lette de er med en gang jeg begynner å gå med de, men det er et luksusproblem jeg kan akseptere. Totalt sett må jeg si at jeg er ekstremt godt fornøyd med disse skoene, og selv om jeg hadde trua på de da jeg kjøpte de, så hadde jeg ikke trodd de kom til å føles SÅ mye bedre enn andre sko jeg har hatt til turbruk. Hver gang jeg knyter de og gjør meg klar til tur tenker jeg faktisk litt over det, hvor fantastisk digg det føles å ha de på føttene, og hvor utrolig glad jeg er for at jeg ble tipset om disse skoene. Tusen takk, fjellforumister!

Er ikke i nærheten av pakkelisten fra 1925, men da jeg gikk gjennom papirene mine kom jeg over en meny - og pakkeliste fra 1981.

Er forholdsvis ivrig på å pakke lett, men kjenner meg igjen i trådstarters betrakninger. Som jeg ser det så er mye av kosen knyttet til tingenes historie. Den lette titankjelen har nå vært med på tur i fire år og den har fått sjarm og patina med tiden. Samme med flere andre ting, deriblant en kniv som gjør turen komplett enda jeg knapt har bruk for den. Skal ikke kimse av minnene som knyttes til tingene våre, men samtidig er det mulig å lage nye minner.

Gode kaffebønner, kaffekvern og Hario V60.

Jeg syns det er blitt mindre friluftsliv og mer fjellsport. Der folk før gikk, skal det nå helst løpes. Du skal helst samle topper, ikke opplevelser. Det blir ikke en ordentlig tur om du ikke velger et vanskelig mål som krever guide og muligens transport med statsfinansiert helikopter hvis du blir overrasket av været. Klær lages med eksepedisjoner for øye. Korte jakker fordi du skal ha plass til klatresele, gigantisk vindfang av en hette fordi du skal ha plass til en hjelm.

Det er en forandring i friluftslivets utstyr som jeg tror de "gamlekara" ville funnet noe underlig. Vi betaler nå i dyre dommer for å kjøpe utstyr som beviselig har dårligere kvalitet enn det utstyret vi har fra før. For å spare vekt. Det er utstyr som er vanskelig å reparere og som fornyes veldig ofte- og vi handler utstyr selv om vi kunne klart oss godt med det utstyret vi hadde fra før. Underlig nok så tenkte vi ikke så mye på vekta på utstyret før i verden. Sekken SKULLE være tung når man startet turen, men var man en gjeng i lag var det viktig at man fordelte vekta likt kan jeg huske.

Det som har skjedd er at vi har fått bedre råd. Ta friluftsklær. Hadde du spurt far min i foreks.1970 , da var jeg 17 år , hva han brukte til friluftsklær , hadde han sett rart på deg og sagt " hæ?" Og kanskje spurt hva :mener du? Eller: hva er friluftsklær ? Og når du så hadde sagt dedikerte klær som er beregnet på å bruke ute i friluft , hadde han sagt at det var alle klærne hans, med unntak av blåsdressen som ikke ble brukt så ofte. På kalde dager brukte han varme klær , og på varme dager lettere klær. Og på blåsete , vindtette klær. Samme om han skulle til fjells eller jobbe i tomta. Fottøyet i fjellet i 1970 var gummistøvler . Som 17 åring hadde jeg hørt om at det fantes lærstøvler , og min far snakket drømmende om " den som hadde hatt det " , men det var hinsides hans og min økonomiske rekkevidde. Liggeunderlaget i 1970 var bakken. Jeg hadde med ett ullteppe som jeg brettet til underlag av og til. Min far kjøpte en flott 70 liters Bergan ryggsekk i 1970 som jeg tror kostet flere hundre kroner, altså bortimot ei halv månedslønn den gangen , til min mors store forargelse. Jeg arvet den og har den fortsatt. Den største forskjellen er at vi har fått bedre råd og kan tillate oss å ha klær og utstyr som er dedikert til en fritidsaktivitet . Svært uvanlig for en arbeider for 50 år siden . Men vi syntes aldri synd på oss selv i fjellet den gangen heller. Vi syntes vi hadde det kjempefint i fjellet og registrerte ikke at vi savnet noe utstyr. Det eneste jeg syntes jeg hadde altfor lite av var sluker . De var dyre og de ble da som nå , mistet alt for ofte...

På telt, klær og utstyrsfronten har det skjedd en god del ting. (Gore-tex f. eks). Når det gjelder Selvbetjente/ubetjente hytter - som jeg besøker mest, er endringen mye mindre. Det er skjedd en del "forbedringer", men de fleste er mer eller mindre kosmetiske. Det er fortsatt stearinlys som gjelder - selv om det er bedre "dekning" av solsellestrøm. Det vann fra bekk eller elv i stålbøtter, og gass til koking. Dassen er fortatt helt enkel, og vask foregår i vaskevannsfat. Alt som før. (Endringene går på oppgradering av brannvarslere, og lys i boder og på dass - ledlys krever mindre strøm. Det er innført sortering av bosset, og jeg skifter i hvert fall sengetøyet oftere enn før. Madrassen skiftes fortere - Olav Thon har et eget fond for dette. Det er også en negativ utvikling. Renholdet er blitt vanskeligere. Flere og flere lar være å vaske etter seg. Det er færre som tar i et tak med rydding og enkelt vedlikehold. Og kravene som stilles er høyere. Det klages lettere (min personlige oppfatning) For egen del vil jeg også legge til at det ikke så lett blir tatt hensyn til andre - f. eks ved ikke å ta med hund inn i hytta og liknende. Men det "festes" mindre og alkoholbruken er gått ned.)

Har i dag mottatt julepresang fra Helsport! Fantastiske Helsport! Pakken inneholdt 4 liggeunderlag (FoamMat TREK Jerv), 4 soveposer (Lyngen XT), 4 ryggsekker (1 Fjellheimen 85L, 3 Snota 21L) og ett tremannstelt (Romsdalshorn). Dette tar jo helt av! Takk igjen til dere som fikk dette i stand! Neste uke skal jeg holde "foredrag" (les: tiggetale) for Rotary International om flyktninger og friluftsliv: og nylig fikk vi beskjed om at Madlaspeideren har fått tilslag på midler øremerket samarbeid og utstyr med/til oss på Læringssenteret. Det begynner å se ut som noe, dette her! Kommer tilbake med mer!

På tur i fjellheimen på svensk side av grensa i nord, uten telefondekning, gikk det bare et par minutter (vel kanskje det var ca 10) fra jeg sendte tekstmelding til mottakere i USA og Norge fra min InReach SE til jeg fikk svar fra begge. Ble imponert av dette ja! Betydningen av at man har mulighet til toveiskommunikasjon illustreres godt i trådene om Trolltunga ulykken, der de ikke hadde samme mulighet med sin SPOT Gen3 sender og der politiet synes å ha ventet på bekreftende svar.

Dette er kunst med stor K! Vakkert bilde, blir liksom ikke det samme når man legger pakklista inn på lighterpack.com og excel. Man snakker om nostalgi i denne tråden. Det å fremdeles ta seg til til å skrive slike menyer og pakklister er riktig nostalgi og er med på å bygge opp under spenningen før man endelig skal få dra på årets første langtur.

Om 10 kg "mer" er positivt eller negativt vil komme an på mange faktorer - f.eks BMI i utgangspunktet. En person på 175cm kan f.eks være hhv 65 eller 75 kg og ha en normal BMI. Dersom begge disse tenkte personene er i tilsvarende kondisjon er min påstand kort og godt at personen ¨på 75kg ville være mindre skadeutsatt på samme tur enn personen på 65kg + 10kg sekk. Det er jo en grunn til at man f.eks anbefaler fjellsko med stivere ankelstøtte for tyngre sekk. Hvis du legger til grunn at 10 kg automatisk er det som skiller fra ikke helseskadelig vekt til "økt fare for hjerteinfarkt" er jeg enig med deg. Men det er altså ikke det jeg prøvde å diskutere - jeg går utifra en situasjon med forøvrig like forutsetninger mellom tilfellene, altså bortsett fra de 10 kg. Men... nå holder vi vel på å spisse oss utenfor tema...

Ifølge vakthavende på HRS vil alle nødmedinger bli tatt på alvor. Vi snakket også litt om denne saken du refererer til og dersom jeg forstod vakthavende rett fikk de en nødmelding via SPOT. MEN i tillegg fikk de så mange, tildels motstridende opplysninger eller som han sa: "Det ble virvlet opp så mye støv", at det tok tid å kvalitetssikre alle opplysninger. Dersom du er i tvil så ta en telefon til HRS, og spør dem direkte. Og hvis du fremdeles ikke stoler på SPOT, og har en siste utgaven, kjøper jeg den gjerne Men om jeg var deg, ville jeg holde en knapp på HRS's versjon om hendelsen og beholde den.

Et kg er et kg er et kg - spesielt for knær. Men de fleste som har hatt noen for mye, vet at kroppen lettere tilpasser seg dem man går med til daglig, enn de man tar på seg en gang i blant. Ergo - jeg går heller på tur med mine 10+ på kroppen enn 10+ i sekken. De fleste av oss med erfaring med for mange vil nok også si at det som regel er lettere å slanke sekken enn seg selv. Det var poenget mitt. Å gå med "både og" av "overvekt" er selvfølgelig verst. At å ta bort det unødvendige er viktigst - der er vi 100% enig.

Matglad var vel ordet jeg letet etter Hadde selv en tur etter jobb på fredag. Opp til ullevålseter og ned igjen til Sognsvann. Første vanlige dagstur i Nordmarka på laaange tider. Rakk akkurat ned igjen før mørket slo inn over skogen.

Får sende inn sekken til Bergans for å få sydd på D-ringer i adamantium som vogndrag. Null stress.

No er det gjerne brot på andre reglar enn berre nr 7, som gjer at det går gale for dei som velger å ikkje følgje nr 7. Det er ikkje farleg å gå åleine, så framt ein ikkje gløymer dei andre reglane på same tid - og evt trossar turleiaren sine stadige formaningar...

Når man først er på kjøkkenvekta med utstyret synes jeg også det er på sin plass å gå på badevekta med kroppen. Fett er også en del av totalvekta man bærer med seg, og hvis det går så langt at man holder styr på grammene i utstyret med excelark, så synes jeg man bør legge litt omtanke i kroppen også.

Jeg har igrunn samme filosofi som deg. For meg er også livet i leiren viktig og da er det alltids en del ting som er med som for en lettpakker vil fremstå som unødvendig. Når det er sagt har jeg blitt mer bevisst på vekt og fordelene det gir å ha en så lett sekk som mulig. Har de siste par åra redusert vesentlig ved å skaffe lettere sekk, sovepose, telt og kokeapparat. Med en lettere sekk blir vandringen triveligere og jeg får med meg mer underveis. I tillegg er overskuddet større når man kommer frem

Gjekk denne turen, dog frå vest til aust, med born i 2012. Grei tur, men djevelsk med klegg første to dagane på strekka stjørdal - kvitfjellhytta - prestøyhytta. For meg, som har eit lett anstrengt forhold til trøndermyra (beklager trønderar, eg er oppvokst i ura) var første delen av turen eigentleg berre måteleg sjarmerande. Delar av etappen mellom Kvitfjellhytta og Prestøy begyndte det komme seg, likeins vidare til Schultzhytta. Frå schultzhytta og vidare til Ramsjøhytta, Storerikvollen, Nedalshytta og grensa var den definitivt finaste delen av turen. Dei to første dagane av turen er områder eg neppe besøkjer på. Resten var flott, og vert truleg vitja igjen Dog med telt (utruleg mykje sjarmerande områder for telting). Borna har snakka om å gjere turen oppatt, men med ski. Om vi gjer det blir vi nok å gå frå aust til vest.

Før var det om å gå ting som ingen hadde gjort før. Det er det for noen fremdeles, men det er vanskeligere å finne noe. Snart må man sykle på enhjulssykkel opp Everest med hendene på ryggen, uten oksygen, for at det skal være noe. Så er det noen, antagelig mange fler enn før, som skal gå det som alle andre går. Derfor må det skiltes og merkes på alle vis, og settes opp postkasse. Snart kommer det nok sofaer på toppene, så de skal ha noe å kvile seg på før de går ned igjen. (En benk vil jo bli for hard i røven for dem.)

Litt på siden, men på sin plass å nevne her: Hørte på radioen her om dagen at det er i Rogaland at integreringen av flyktninger fungerer best, og at nettopp Johannes Læringssenter har høyest suksessrate for å få folk ut i jobb og praksisplasser. Virker som dere gjør en god jobb! Gratulerer, keep up the good work!

Haha, skrevet kl 06:57! Jeg er på banen -- men selvfølgelig på jobb: Jeg er i spader over all den positive tilbakemeldingen, men er i møte til kl. 11 i dag. Jeg skal svare dere (alle, puh..) da! Tusen takk for den overstrømmende oppmerksomheten!