Vinnerliste

Enten er jeg veldig simpel ellerså er det for mange mennesker med for lite problemer her. Et til du blir mett, om det er en pose, 10 poser, 14 sjokolader eller et glass med vann. Ingen er helt like når det kommer til energibehov og ingen kommer til å daue om de får 10 kcal for lite eller for mye. Ikke engang om de får 500 kcal for lite kommer de til å daue. Hva er greia med folks enorme besettelse av energi? DryTech hadde en helt grei forklaring for vanlig dødelige

https://turhistorie.blogspot.com/ I slutten av juli og begynnelsen av august i 2010 var jeg og Øystein på en tre ukers fisketur på Ifjordfjellet. Dette hadde vi planlagt i to år og vi gledet oss stort. Vi hadde aldri vært på en så lang tur før og vi kjente spenningen dirre i kroppen. Et av våre mål, bortsett fra å kose oss og ta det ganske rolig, var å få en ørret eller røye på over kiloen. Det hadde vi aldri gjort før, og vi hadde store forhåpninger at det skulle skje på nettopp denne turen. Ville vi oppleve drømmeforhold på ifjordfjellet? Det kriblet bra i magen når endelig den store dagen hadde kommet. Da vi landet i Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde ordnet en taxi som skulle kjøre oss til sentrum. Vi spurte taxisjåføren om han visste om en campingplass vi kunne innlosjere oss på til neste dag. Han mente at det beste vi kunne gjøre var å slå opp teltet bak rutebilstasjonen. Da var vi nært bussen som skulle gå til Ifjord og diverse butikker som hadde utstyr og proviant som ikke allerede hadde blitt pakket i sekken. Vi var ikke vanskelig å be, og kort tid etter var teltet slått opp. Vi fikk handlet det vi skulle, blant annet 3 bokser gass, vi turte ikke å basere oss på bålfyring hele turen, det er jo tross alt ikke så mye å fyre bål med på vidda. Planen var å gå fra Ifjord mot Dollajavri og videre mot Lakselv, så fikk vi se hvor langt vi kom. Ut på kvelden tok vi oss ei pils på den lokale puben før vi krøp i soveposen og drømte om all storfisken vi skulle få. Turens fineste leirplass. Neste dag hadde det begynt å regne og blåse, vi så skeptisk på hverandre der vi sto ved bilvegen og så oppover fjellsiden vi skulle gå. Men med mye pågangsmot og alt for tunge sekker fikk vi gått noen kilometer før vi slo leir mellom to fristende vann. Fiskestangen ble montert og vi fisket oss grundig rundt begge vanna. Ingen fangst. Ut på kvelden begynte vi å bli sulten og vi bestemte oss for å lage middag. Da jeg skal skru gassboksen på primusen var det noe som ikke stemte, den ville ikke feste seg. Tabbe! Vi hadde kjøpt feil type gass. Hva skulle vi gjøre nå? Vi bestemte oss for å spise sjokolade til middag å ta kvelden. Neste dag skulle vi gå ned til Ifjord på bensinstasjonen å kjøpe gass der. Når morgenen kom lot vi alt utstyret ligge igjen og vi gikk til Ifjord, men her hadde de ikke gass. Kjipt. Det hele endte med at vi måtte gå tilbake til leiren, pakke sammen sakene, spurte ned til vegen i et skikkelig dritt vær så vi akkurat rakk bussen som gikk tilbake til Lakselv. Når vi kom hit fikk vi kjøpt riktig gass, men fant da ut at det ikke gikk buss tilbake til Ifjord før over-imorgen. En hel ekstra dag bak rutebilstasjonen var jo akkurat det vi hadde håpet på da. For en generaltabbe. Vi følte oss som to idioter. Var det mulig? Men noe positivt kom ut av det. Vi la en ny plan, vi bestemte oss for at vi skulle gå av bussen i Kunes og gå anleggsvegen derfra mot Dollajavri, så kunne vi bruke de drøye to ukene vi hadde igjen til å bevege oss mot Ifjord. Dette ville gi oss god tid til å jakte på kilosfisken. Dessuten fikk vi lettet de alt for tunge sekkene for en god del unødvendig mat og utstyr. Det var dårlig vær da turen skulle starte. Vi har gått av bussen og er klar for å starte, lite visste vi om at neste dag måtte vi ta bussen tilbake. En skuffet vandrer som sitter på bussen på veg tilbake til Lakselv. Teltet er på nytt slått opp bak rutebilstasjonen. Her ble det en gjennomgang av mat og utstyr. De ble en tung marsj da vi gikk på anleggsvegen fra Kunes, gå på hard asfalt var ikke noe særlig med så tunge sekker. Etter en så "dårlig" start på denne turen begynte humøret å bli labert. Det var ikke sånn vi hadde sett for oss turen skulle bli, og det ga jo ikke den store villmarksopplevelsen å gå etter denne forbanna asfaltvegen, frustrasjonen vart enda større da vi så tyske turister freste forbi oss i store bobiler. Etter en lang etappe slo vi opp teltet ved et lite vann ikke langt unna vegen. Stengene ble montert, og vi hadde ikke særlig trua på noe bra fangst her. For å være helt ærlig begynte vi å tvile litt på hele opplegget og spørsmål som, om langturer var noe for oss? Sirkulerte i knollen. Hadde vi overvurdert oss selv? Vi trodde jo en slik tur skulle bli kos fra dag en. Jeg satt meg ned på ei lita tue og var deppa over hele situasjonen, for et dritt opplegg. Plutselig ropte Øystein, FISK! Jeg sprang bort til han og kunne se at dette var snakk om større fisk enn hva vi er vant med. Kort tid etter lå en fin 8 hektos ørret i håven. Vi jublet og ga hverandre en god bamseklem. Alt som var negativt i tankene våre var blåst bort på et lite øyeblikk. Nå var turen i gang, skikkelig i gang, det var vi begge enig om, og vi gledet oss til fortsettelsen. I ettertid har vi snakket om hvor viktig akkurat denne fisken var, det var den som snudde den negative trenden, det som fikk oss til å tenke positivt. Jeg kan fortsatt huske den gledesrusen vi opplevde akkurat da denne ørreten ble landet, og det tror jeg vi begge kommer til å huske resten av livet. Akkurat det lille øyeblikket. Kanskje den viktigste ørreten vi noen gang har fått? Turens viktigste fisk. Den ble et vendepunkt for oss. Humøret var tilbake. Turens første fiskemåltid. Vi bestemte oss for å forlate anleggsvegen og gikk med lyng under beina mot Dollajavri. Herlig. Vi stoppet og slo leir to ganger før Dolla, og fisket var bra. Vi dro opp både ørret og røye, ikke av de største, men fine hallkilos-fisker. Solen skinte og vi hadde forlatt anleggsvegen. Humøret var tilbake. Selv om humøret var bra var sekken fortsatt tung. Øystein tar en liten knert mens han legger en slagplan for hvordan fisken skal lures. Så var det min tur å få fisk. Herlig terreng å bevege seg i. Turens første røye, den var rød! En fornøyd kokk. Dagens mål var Dollajavri. Vi fisket oss ned Dollajohka uten å få den store fangsten. Da bestemte Øystein seg for å prøve den nyinnkjøpte kystwobbleren. Jeg hadde ikke særlig trua, men da sluken ble kastet ut bet det en fin 9 hektos ørret på før wobbleren i det hele tatt hadde truffet vannflaten. Øystein jublet over ny personlig rekord, men ville vi passere kilosgrensen før turen var ferdig? Stor fisk og en fisker med et stort glis. Tatt med kystwobbler. Kunne ikke miste sluken, da måtte det vasses. Da vi kom til Dolla kunne vi se at det lå ei hytte på andre siden, den var opptatt og vi slo derfor opp teltet. Kort fortalt ble de neste dagene veldig bra. Vi fikk en del ørreter som lå akkurat under kiloen, rundt ni hekto. Etter to netter i telt, ble Dollahytta ledig og vi innlosjerte oss der. Vi unnet oss et lite bad den siste kvelden før vi skulle gå videre, noe som ble en heller kald opplevelse. Leir etablert ved Dollajavri. En glad fisker. For en kvalitet på ørreten. Ca 600 gram som fikk leve videre. Ni hektos ørret og livet er godt. Fiske i en av elvene i nærheten. Feit Dolla-ørret. En av mange fine kvelder. Etter et bad fungerer vindtørking bra, helst i full spurt. Helt grei natur. Speider etter storfisken. Dollahytta. Vi begynte nå å gå nordover. Sola skinte og humøret var fortsatt på topp. Neste leir ble med et større vann som tilhørte et vassdrag vi hadde hørt mye bra om. Etter noen få kast kjente jeg et solid rykk i stangen og mothugget ble gjort. Vi kunne se at dette var turens største så langt. Ville den passere kilosgrensen? Da fisken var trygt i land fant Øystein fram vekten, og den viste 9,9 hekto. Så nær, men likevel så fjern. Vi begge brøt ut i høy latter da vi så hvor nær jeg var målet. Men rett skulle være rett, kilosfisken var enda ikke tatt. Vi fikk en del fisk utover kvelden, men ikke noe som var større enn nestenfisken min. Vi fant vedsekker som lå strødd rundt omkring vannet og det gjorde det lett å fyre kveldsbålet. Villmarkstemningen var satt. Naturens egen sofa. Nok en drømmeleir. Litt mygg hørte med. 9,9 hekto, nesten kilos! Bål som ble fyrt opp med ved som lå å ventet på oss i sekker rundt vannet. En uforglemmelig kveld. Magisk. Kveldsmat. Etter et par dager bestemte vi oss for å gå videre. Det ble ikke lange etappen. Vi slo opp teltet ved et lite vann som tilhørte samme vassdraget. Da vi satt å spiste lunch bestående av en potetmos pose som vi delte kunne vi se flere fine vak ut på den lille pytten vi hadde campet med. Da var det min tur å sette på kystwobbleren. Rett ved land, like før jeg skulle løfte sluken opp fra vannet og gjøre et nytt kast, bet det en solid rugg på. Bremsen hylte og jeg hylte. Etter en liten kamp og Øystein hadde håvet fisken, viste vekten 1,1 kg. Kilosgrensen var brutt og mitt mål for turen var innfridd. Jeg fikk en del fisk her, men ingen som var større enn rekordfisken. Noen hadde spist et solid måltid her. 1,1 Kg. En grei dag på jobben. Når kilosgrensen var brutt var det lov å slappe av. Turen gikk videre til Silisjavrrit. Etter en dag med fint vær kom det tåke og nedbør. Det endte opp med to hele dager i teltet. Litt kjedelig, men samtidig var det deilig å ligge å kikke opp i telttaket og fundere over livet og turen så langt. Vi klarte å fyre et lite kaffebål ved Silis den første kvelden. Så kom det noen dager med dårlig vær. Teltdager. Øystein navigerer mot neste mål. Etter et par dager i telt var vi rastløse og klare for å komme oss videre. Etter en ikke så lang etappe fant vi en teltplass ved et lite vann i nærheten av Suolojavri. Vi fisket oss rundt og jeg fikk ei fin røye på nettopp 9,9 hekto, så det ble ikke noe kilosrøye på meg. Øystein fisket fortsatt innbitt for å kunne ta kilosfisken. Jeg kunne merke en ørliten frustrasjon over at han ikke hadde innfridd målet sitt enda. Ut på ettermiddag tok vi oss ei ny runde med stangen, jeg stilte meg opp ca 50 meter fra Øystein og kastet ut sluken. Plutselig hørte jeg et skrik som sikkert skremte alt levende i nærheten, inkludert meg selv. Du må komme! Jeg har storfisk på kroken! Jeg rakk ikke engang å sveive opp sluken min før jeg tok tak i håven å spurtet i full galopp mot Øystein. Vi så ei kjemperøye bryte vannflaten, vi så på hverandre og tenkte at dette må være turens største så langt. Da fisken endelig lå trygt på land og vi fikk veid den jublet han enda høyere enn hva jeg trodde en voksen mann kunne gjøre. 1,3 kg! Kilosgrensen var brutt for Øystein også, for en lykke. Øystein gjør seg klar for å fange kilosfisken. 1,3 kg og Øystein kunne senke skuldrene. Vi så en del reinsdyr på denne turen. Fin røye. God mat. Og god drikke. Et reinsdyr som krysset vannet da vi sto å fiska, bra ikke den bet på kroken Suolojavri. Når en bekk skal krysses, er det best å gjøre det ved å løpe med høye kneløft. Turen begynte å nærme seg slutten. Vi gikk noen kilometer til et nytt vann som ikke ga den helt store fangsten. Her fyrte vi bål hele kvelden og utpå natta pakket vi sammen og gikk videre. På morgenkvisten sto vi med bilvegen noen kilometer fra Ifjord. Vi hadde da gått ned bratte partier, krysset noen små elver og gått gjennom forholdsvis tett skog før vi kunne sette beina på hard asfalt igjen. Alt dette uten noen særlig dramatikk, bortsett fra at Øystein klarte å miste fiskestangen sin. Men takket våre egne gps-spor klarte vi å finne den tilbake uten å måtte gå alt for langt. Vi satte oss på en benk utenfor bensinstasjonen, som ikke hadde gass da vi var her sist, og ventet på bussen. Da vi kom til Lakselv tok det ikke lang tid før vi hadde fylt opp noen handleposer med herlig mat og snop som vi hadde drømt om de siste nettene. Begge spiste seg til bristepunktet og gikk rett i koma i teltet som så klart var slått opp bak rutebilstasjonen. Det ble noen netter her gitt. Dagen etter tok vi flyet sørover og turen var over. Det siste leirbålet før siste etappe av turen skulle bli gjort. Nattvandring på Ifjordfjellet. Den siste suppeposen blir spist. Det tettet seg til med skog siste del av etappen. Endelig i sivilisasjonen. I bakgrunnen kan vi se hvor vi kom fra En trøtt og sulten fisker. Fråtsing. Vi er i ettertid enig om at dette var en prima tur, selv om det ble en litt tung start. Uansett så lærte vi mye av denne turen som vi har fått god nytte av i ettertid, hvert fall at det er lurt å ta med riktig type gass. At begge fikk kilosfisk var jo veldig kjekt, men jeg er ganske sikker på at selv om vi ikke hadde fått storfisken hadde vi begge sett tilbake på turen med utelukkende positive minner. Denne turen gjorde meg hektet på å dra på litt lengre fiske/vandreturer i villmarka, og det har blitt en del døgn i telt i ettertid. Så får vi håpe at jeg og Øystein får anledning til å reise på en lignende tur en gang i fremtiden. Vis artikkelen på bloggen

Åh, som det synger oppå fjellet. Vinden plystrer inn i mitt sinn, og jeg traver opp, opp, over bekkefar og berg. Jeg uler! Det er i slutten av juni. Regnet vil ikke gi seg helt. Vi har vært her i traktene nordvest for Ål i en ukes tid, og jeg har brutt meg ut av hytta for en tur utpå ettermiddagen. Målet er et vann jeg har sett på kartet. Det ligger på andre siden av fjellet. Jeg tror det er fisk der. Jeg ringer og bringer. Sett over poteter. Hasta la vista. Myrpyttene skvetter. Jeg klyver oppover lia, skuer mot fjellet. Myser mot sola som et øyeblikk blinker tilbake mellom skyene. Under meg ligger et landskap jeg begynner å bli kjent med: Tjernet hvor begge guttene fikk føle på fiskefeberen i går kveld, speilblankt mellom fjellbjørk og mygg, fullt av sprellende steikeørret. Noen kilometer mot sørøst; bekken vi krysset dagen i forveien. Den smakte så friskt og godt at vi måtte stoppe og slurpe flere ganger på turen oppover lia, så godt at det skumret før vi kom hjem, og da vi skimtet hytteveggen løp guttene inn til mamma for å fortelle, klissvåte av lykke. SKÅL, MIN BROR! Smårollingene klarer ikke dy seg når de ser fjellbekken sprudle nedover lia. Den smaker bedre enn brus. FISKELYKKE: Ni år gamle Ask viser stolt fram feriens første ørretfangst, tatt med mark og dupp. Denne kvelden fikk gutten to til også. Og mange, mange myggstikk. Etter en times marsj i godt driv er jeg halvveis til målet. Vinden synger enda høyere her, på toppen av Sangenuten. 1189 moh. Lett å se på lang avstand. Det ruver en mast på den høyeste knausen, en konstant ereksjon av et landemerke, og et ganske populært turmål på vinterstid. Men i dag er det bare ett menneske å se. Meg selv. Jeg tar av lua, tørker svetten. I en turbok kan jeg lese at det var noen andre her for to uker siden, et følge på fem-seks personer. En av dem har tegnet en smiley. «Ut på tur, aldri sur». Jeg ser ned på landskapet, tregrensen, vannene, åsene. Miniatyrhusene som klorer seg fast som små insekter nedover dalsiden. Og mot vest velter fjellene og bergene over skyene, opp på et digert platå. De strekker seg ut mot horisonten. Jeg sjekker med kart og kompass. Blir litt forvirret av nålens misvisning. Går noen meter bortenfor og prøver på nytt. Det funker. Der nede, en god kilometer unna i luftlinje, ligger selve Vannet. Den krokete ringen på kartet som jeg har fundert på helt siden jeg satt foran hyttepeisen på julaften. Med sviende kinn etter skituren. Jeg dagdrømte om sommer. Det knitret da jeg la på en kubbe til. PÅ TOPPEN: Telemasten på toppen av Sangenuten er ikke særlig vakker, men herifra får du et godt skue til Hallingdalen. Og snur du deg rundt, kan du speide utover både Hallingskarvet og Hardangerjøkulen. Et svupp i myr, to klakk mot stein, klyv over lyng med lange bein. Jeg er på vei, i riktig lei, pass deg nå fisken, for her kommer jeg. Fjellfantens enmannsorkester slår takten ned fjellsidene, over knasende tyrirøtter og ei irrgrønn steinrøys hvor det sikler under hellene. Pulsen driver opp tempoet idet jeg får øye på bekken som putrer ut i vannet der fremme. Jeg senker farten litt før landing. Går med rolige steg ned til bredden. Vannet ligger på 1105 moh. Det er ikke trangt om plassen her. Jeg pakker ut stanga, fester en spinner. Hører plasket. Sveiver inn. Venter på smellet. Som ikke kommer. Jeg prøver igjen. Tråler bortover hele langsiden. Krysser bekken. Kaster i vifteformasjon bortover den andre langsiden. Etter litt spaning finner jeg en gammel, gjenglemt markboks. Den har overvintret minst et par sesonger. Det er altså rimelig å anta at det finnes fisk her. Vannet kruser seg. Det blåser opp. Regnet kommer tilbake. Jeg skifter spinner. Trår varsomt. Sikter bak en stein. Drar inn, prøver igjen. På andre siden av steinen nå. Det hjelper ikke. Dette er irriterende. I sommer har jeg prøvd fiskelykken oftere enn på lenge, men på alle disse forsøkene – helt siden april og frem til nå – er det ikke rare resultatet å skryte av: Fiskepinnene vi har fått de siste dagene troner øverst på listen. For øvrig har samtlige fisketurer vært helt og totalt uten hell, vel å merke hvis man ser bort fra selve naturopplevelsen. I mai glapp en sjøørret helt innmed land i skjærgården utenfor Fredrikstad. Den prøvde i hvert fall. Og på et tilfeldig kast i slutten av april, kroket jeg en lat og diger torsk på et fergeleie oppe på Nordmøre. Den snuste på lukten over bølgene og mannet seg opp til et uinspirert plask. Det var nok til at sena sleit, og torskjævelen tok likegodt med seg Møresilda da han stakk. Og her: Ikke ett vak å se. Jeg tvinger meg selv til et par kast til, men konstaterer til slutt at vannet er dødt. Det gjør ikke så mye. Bedre lykke neste gang, ut på tur, aldri sur, osv. URTEHAGEN: Fjellet er goldt over tregrensen, men skjult i lyng og røyser finnes et mylder av fargesprakende fjellblomster. Disse to ble knipset med mobilkameraet på veien opp til Sangenuten. Planten til venstre må vel være rosenrot. En gjenganger fra fjell til fjære, og dessuten en plante som ifølge det Store Internettet har vært i folkemedisinen helt siden vikingtiden. Enkelte nettsider vil ha det til at den også har en oppkvikkende virkning på sexlivet. Planten til høyre er jeg usikker på. Har googlet litt, og ser den ligner på Skogstorknebb, men samtidig er vel denne litt mer hårete? Hårete Skogstorknebb. Jeg pakker sammen sakene. Tusler opp på en kolle. Her blir jeg sittende å speide utover fjellene og åsene nedenfor. Jeg super en kaffeskvett. Rundt omkring ligger flere vann og lokker. Heldig er den som har god tid, telt i sekken og godt, gammeldags fiskebett. Jeg drømmer. Klokka går. Telefonen ringer. Min elskede kvitrer. - Fikk du fisk? Jeg tenkte å sette over potetene. (Håp i stemmen) - Nei (litt flau). Det er helt dødt her (som alltid, fanden heller). Men det har vært en deilig tur (hør-hør, han snakker sant nå). Jeg har besteget Sangenuten (jeg er en mann, jeg kan gå, men vil helst bestige). Jeg starter hjemturen nå (tar nok litt tid, ble plutselig så slapp i skrotten). DET MAGISKE SPEILET: Ikke et menneske så langt øyet kan se. Og ingen fisk. Hvorfor ville jeg akkurat hit? Jeg vet ikke. Kroken på kartet, kanskje. Tid for retrett nå. Jeg kaster et siste blikk på Vannet idet jeg tusler forbi. Det skummer i små bølgetopper. Jeg krummer ryggen opp de første bakkene. Funderer på om jeg skal gå over det ene eller andre fjellet, eller rundt på den ene eller andre siden. Og jeg er andpusten allerede. Litt kald også. Men plutselig er det som en varm hånd stryker meg over kinnet. Solen sprekker gjennom skyene og får bølgene til å blinke der nede. Væromslag. Pokker heller, skal jeg gidde å prøve én gang til? Det tar nøyaktig null sekunder å bestemme seg. Jeg snur før jeg får tenkt tanken ferdig. Trasker nedover steinura og fisker fram fiskestanga med småfrosne fingre. Tre kast, tenker jeg, maks tre kast. Så er det stopp. Sena suser utover, men vinden tar spinneren og kaster den nesten helt inntil land. Dritt. Det var kast nummer én. Jeg sveiver inn, må tenke nytt. Jeg sikter sidelengs, og den røde prikken havner et godt stykke ute på vannet. Bedre. Sveiv rolig inn nå. Rolig, rolig. Meter for meter. Jeg følger spinneren det siste stykket inn mot land. Var det en skygge nedi mørket? Sikkert bare innbilning. Helvete heller. Ett kast igjen. Et fint kast. Et umerkelig plask mellom skumtoppene. Jeg lar den synke litt. Det gjelder å bruke tiden godt. Så sveiver jeg sakte inn og … HUGG! Den sitter! DEN SITTER! Den er stor. Å satans oldemor, det er sant, DEN ER FAKTISK STOR! På siste kastet! Det dunker i stanga. I tinningen. I hjertet. Dunk-du-dunk-dunk. Du skal ikke glippe, aldri i verden, du skal inn! Men hvorfor raser ikke sena ut? Svømmer fisken inn mot land? Rolig nå, hold snøret stramt. Ikke så travelt. Kom … Kom ... Den stiger som et hvitt spøkelse fra dypet, et sprell levende gjenferd, som river og sliter og kjemper, en gladiator i vannet. Jeg hører meg selv. Kom. Å fyttigrisen. Kom. Kom! Det er i dette øyeblikket at verden stopper helt opp. Lyden forsvinner, alt går i sakte film. Jeg løfter stanga. Fisken stritter imot. Så spruter den opp av vannet. Gjennom luften. Svever. Deiser ned på gresset. Spretter opp som en stålfjær. Og jeg kaster meg over den og hugger kniven inn i skallen på den, nådeløst. I et lite sekund rekker jeg å kjenne et snev av melankoli, for jeg elsker denne fisken. Men så bryter lurvelevenet løs; en eksplosjon av lyd og lykke. Vinden hviner i ørene, fisken banker i gresset og bølgene klukker inn mot land. Og min egen stemme stiger som et eneste langt brøl. Den gjaller gjennom fjellheimen med dette gledens budskap: Han fikk fisk. En skikkelig stor en! Han er lykkelig nå. Eufori for faen! Skjelvende av lykkerus plukker jeg opp telefonen for å forevige den historiske begivenheten. Holder fisken med én hånd, filmer med den andre. Klønete og keitete, men likevel: 13 sekunder med destillert lykke. Så sender jeg filmsnutten hjem som il-post, med beskjed fra han alle har ventet på: Det blir fisk til middag likevel. ØYEBLIKKET: Mer skal det ikke til for å vippe en mann fullstendig av pinnen. Bildene er hentet fra den lille filmsnutten. Og den kan du se her: Den blinker som et sølvsverd. Et kunststykke fra forhistorisk tid. Jeg aner ikke hvor stor den er. Noen vil sikkert mene den er helt på det jevne, men den er uansett den største fjellørreten jeg har fått. Sekken er likevel lekende lett, pakket med fisk og jubel og glede. Jeg spretter opp den tyngste veien, i rak luftlinje tilbake mot hytta. Jeg traver opp, opp, over bekkefar og berg, og det blir noen harde kneiker før jeg kan starte på nedoverbakkene, for kursen legges over toppen, opp på selveste Sangefjellet, 1168 moh. Jeg viker ikke en tomme. Nå skal jeg hjem, rett hjem. SØLVSVERDET: Så havnet du i lyngen til slutt, etter alle årene i det iskalde dypet. Et riktig prakteksemplar av en norsk fjellørret, Salmo Trutta Alpinus. Kveldssola streifer hytteveggen idet jeg drar monsteret opp av sekken. Ungene stirrer med runde øyne. Vi løper inn og leter i skuffer og skap etter en vekt, forgjeves. Så legges ørreten ut på tunet, og vi måler med tommestokken: 46 centimeter fra spord til snute. Den er velfødd og feit, jeg tipper litt i underkant av 1,5 kilo. En kikk i buken viser at livretten har vært ørsmå kreps; det tyter marflo ut av magesekken. Kjøttet er dypt, dypt rødt. Endelig ligger fisken på middagsbordet. Den serveres med poteter, gressløk, gulrøtter og rømmesaus. Vi eter til vi blir sprekkmette, likevel blir det rester igjen. Så koker jeg kaffe. Tenner i peisen. Og der blir jeg sittende, salig. DET ER SERVERT: Endelig blir det mat til sultne mager. Sju år gamle Noah gleder seg. Fisken har blitt saltet og pepret og helstekt i ovnen. Duften fyller hele hytta.

Jeg er nysgjerrig på hva dere svarer! Kopier og fyll ut med egne svar da vel. Hvor langt går du per dag når du går i fjellet? Helst mellom 15 og 28 kilometer. Kommer litt an på terrenget. Hva savner du mest når du er i fjellet alene? Kan ikke komme på noe.. Foretrekker du å sove i telt eller på hytte? I telt. Uten tvil. Er det ikke kjedelig å gå alene? Nei, da hadde jeg gått sammen med noen! Hvilken type fjelltur liker du best? En med lange dagsmarsjer og klare mål. Gjerne oppom en topp eller to. Er du ikke redd for å skade deg eller gå deg bort? Jeg er forsiktig, så jeg er ikke redd for å skade meg egentlig. De fleste rutene jeg går alene er godt merket, dessuten har jeg alltid med meg GPS. Hva er din drømmetur? Akkurat nå drømmer jeg om å gå på ski fra Hjerkinn til Lillehammer! Selvfølgelig i strålende sol og -7 grader hele veien. Hva er den beste turen du har vært på til nå? Uten tvil Trekanten i Trollheimen. Det var helt magisk. Hvor var du på tur sist? Topptur til Blåhøa, fra Gjevilvasshytta. I strålende sol! Hvor går neste tur? Muligens topptur til Svarthetta, fra Jøldalshytta. Eventuelt høsttur i Forollhogna. Hva er det typisk å glemme når man pakker sekken? Har pakkliste, så det er sjelden jeg glemmer noe. Å laste inn det riktige kartet på GPS-en kan jo være smart å huske. Nevn tre småting du absolutt ikke klarer deg uten på fjelltur! Tanntråd, ørepropper og gnagsårplaster. Nevn tre litt større ting du helst vil ha med deg! Bortsett fra telt, soverpose og sekken min kan jeg jo nevne en hund, kamera og en stor ullgenser. Ditt beste tips til de som skal på langtur i fjellet? Pakk lett, planlegg nøye og ikke overvurder deg selv. GOD TUR!

Fra Bladet Jakt: WOOLNET er plagget for deg som har varierende aktivitetsnivå. Nettingkonstruksjon produsert i merinoull. Dette gir meget god isolasjon og «pusteevne ». Lukt setter seg lite i plagget. Total Easy Care behandlet, dette gjør plagget kløfritt og reduserer problemer med krymping. Kan vaskes i maskin på 40°C. Egen erfaring: Har brukt ett sett mye i 2 år, 30+ isklatredager med svært varierende aktivitetsnivå (ofte gjennomsvett før helt rolig) 10+ pulke-/ryggsekkturer med varighet fra fra 1-6 dager og da som eneste undertøysett (gås tørr før bivuakk), 20+ langturer på ski, 20+ sykkelturer på vår og vanlig friluftsliv. og i temperaturer fra +10- -25. Vanlig kombo har vært skalljakke/bukse, eventuelt ullfrotte/tynn ulltrøye som mellomlag i friluftsliv. På trening med overtrekksklær utenpå. Plaggene er svært slitesterke (til å være ull - kun litt flossete), gir meget god tørrhetsfølelse, forsterkninger på de rette stedene (gunstig ved sekkebæring), føles ikke klamme, lukter lite, har svært god passform og "følger kroppen" og gode mansjetter. Har helt erstattet tynn ulltrøye/bukse som innerste lag og er favoritt ved varierende aktivitet og under kalde forhold. Størrelsene stemmer godt med de størrelser som jeg ellers bruker, ikke velg for romslig da de på tur strekker seg noe. Anbefales: terningkast 6

Jeg foretrekker å helle posen i en 10 liters gryte med vann. Da har jeg mat for hele turen..........

Synes det er helt grei forklaring så skjønner ikke helt all surmulingen. Drytech har et prinnsipp at det skal være 500 g ferdig mat når den er tilsatt riktig mengde vann. Så har de som alltid drevet å justert innholdet for å tilby best mulig produkt. For de aller fleste kunder er konsistens og smak det viktigste kriteriet. Og endrer man sammensetning av råvarene endres jo både tørrvekt og kalorinnhold hvis de skal være tro mot 500 g ferdig mat. Vil man ha mye kalorier er det jo mulig å velge en annen rett. Dette trur jeg de nok ikke gjør for å spare penger. De har vel hele tiden vært opptatt å selge innbydende mat som folk synes smaker godt og har en bra konsistens. Har hvertfall flere ganger vært borti kundeundersøkelser fra de om hva jeg som kunde synes om maten. Personlig så bruker jeg bare Real for det meste til varmlunsj på tur, bruker som regel å unne meg den luskusen at man lager ordentlig middag på tur. Så er det kalorier du er ute etter velger du de rettene som har mye. De har middagsretter i spennet mellom 520 kcal til 670 kcal, er du opptatt av smak velger du den du liker.

Skjønner ikke helt problemet nå som dette er grundig oppklart av Drytech selv! Altså, for å oppklare… Skal vi se. Sist jeg spiste Real ble jeg ikke ordentlig mett, men nå leste jeg denne forklaringen og forstår at jeg faktisk ble mett, men egentlig bare ikke skjønte det helt. Og hvorfor. Eller noe slikt. Og selv om mettheten var ikke så stor som før, men veide like mye som før, etter at jeg hadde spist, men ikke før, så tar den like mye plass. Og så tok den mindre plass underveis fordi vi ikke helt skjønner forholdet mellom kalorier og vekt. Eller var det volum. Og tomposen rommer mindre søppel enn før så det blir til og med mindre forsøpling. Et eller annet sted. Eller begge. Før eller etter måltidet. Avhengig om vi veier det, teller det eller måler det med… med… Nok om det, ingen grunn til å gjøre det vanskeligere enn det er. Selv om alt er bedre etterpå. Eller var det før. Vel, det kommer an på mye rart på en eller annen måte.

Jeg har vasset gjennom Østmarka fra Ellingsrudåsen og nedover mot Lutvann. Det er snø, mye snø, men stiene er gått opp og er greie å gå i. Sekken er pakket med en sovepose, et liggeunderlag og litt mat. Men nå begynner det å mørkne og det ser egentlig også litt mørkt ut. Det er nemlig vanskelig å finne ved i den våte skogen og utenfor stiene er det vanskelig å bevege seg i snøen som fortsatt er ganske dypt. Håpet om utenatt nummer fem i år begynner å svinne. Skal jeg feige ut? Men så! I en skråhelling nedover i retning Lutvann ser jeg død gran. Her er det muligheter. Telefonen ringer mens jeg sanker ved. Kjæresten lurer på om jeg ikke heller skal komme hjem? Hvorfor i all verden skal jeg ligge ute i skogen, bare noen få kilometer fra nærmeste vei? Det virker jo helt meningsløst? Jeg fortsetter å sanke grannkvister og selv om veden er våt får jeg etterhvert i gang bålet. Det brenner friskt. Etterhvert senker natten seg. Og ja, jeg hører av og til lyden av sirener og fly som suser over hodet mitt. Men kvelden kommer og himmelen er stjerneklar. Bålet gir god varme. Jeg legger vekk boka og stirrer inn i flammenefrem til de slukner og jeg sovner. Hvis dette er meningsløst, er det helt greit.

Så lenge man jobber har man krav på 4 eller 5 uker ferie (avhengig av om man har tariffavtale eller ikke). Du sa: "Er det berre arbeidstakaren med fast arbeid, 5 ferieveker og eit gjennomsnittleg liv som er temaet her? For så snakkar vi i alle fall om ein liten del av landets befolkning." Jeg sa aldri noe om fast jobb og et gjennomsnittlig liv. Men folk har ferie og de som vil kan bruke den ferien på å dra langt inn på fjellet, bort fra scootere og annet støy. Utifra din kommentar til min kommentar tolket jeg det dithen at du mener folk flest ikke har ferie. Om du ikke mente at folk flest ikke har ferie forstår jeg ikke helt hvorfor du kommenterte et innlegg om at folk har ferie. Vel...vi blir nok ikke enige nei. Vet ikke om du retter den "sterkestes typiske tankegang" til meg, men om du gjorde det så vil jeg bare si at du aner ikke hvem du prater med.

Bruker den ellers til? Jeg kan faktisk ikke komme på at jeg har brukt snøscooter til noe annet enn vedkjøring siden 2001, det har jeg ingen interesse av, men jeg klarer ikke å irritere meg over en enslig snøscooter som passerer i nye og ne heller... jeg har prøvd, men jeg er ikke utstyrt med en egoisme som tilsier at alt skal tilpasses min bruk. Forøvrig; hvem skal man ta mest hensyn til - de hytteeierene som velge å bo i en bråkte storby og trekker ut i distriktene i helgene for å få fred og ro, eller de som faktisk bor i distriktene og ønsker å bruke naturen der de selv bor? Det ville vært temmelig unaturlig om en person fra Indre - Namdal krevde konstant ro og fred om han oppsøker Oslo, men det er tydelig at en byboer kan kreve ro og fred i Indre-Namdal...

Jeg er ikke helt sikker på om jeg er komfortabel med at mine kommentarer rundt hvilke snøscootere som brukes, tolkes som en støtte for snøscootere i nasjonalparker... men man bør være såpass pragmatisk anlagt at når det helt klart kommer noen endringer - så bør man inn å sørge for at de endringene ikke skaper større problemer enn de trenger. Det er vel heller tvilsomt at du har opplevd en Ockelbo i fri utfoldelse på Finnmarksvidda de senere årene, da de Ockelboene som har overlevd siden produksjonen ble lagt ned på 80-tallet stort sett er arbeidsmaskiner som i svært liten grad tilfredsstiller fartsentusiastene av i dag. Det du har hørt er nok moderne klatre- og fartsmaskiner (som i hht. innlegget mitt ikke burde typegodkjennes). Du kan, for øvelsens skyld, sammenligne lyden fra en moderne 4-takter som kjøres i normal fart, med en tilsvarende 2-takter fra 80-tallet med samme fart - så skjønner du hva jeg mener om støyforskjell. (Det er klart, om du trykker gassen i bånn i full fart vil det meste lagt bråk.) Når det er sagt, så er jeg fornøyd om jeg får ned vinterveden uten å måtte fylle ut de samme 10 sidene år etter år etter år etter år... kun for å tilfredsstille noen fanatikere i MD. Skal jeg på tur går jeg på ski.

Du får ta turen fra Porsgrunn og inn til Evje en gang Eirik. Så kan vi ta ta første skidag gjennom skooterfritt område (i den grad det da finnes) og neste dag gjennom skooterhelvete. Så kan vi gjøre opp status deretter.

Flott høstbilde Scottlized, klart, skarpt og fine farger! Profilbilde av Snøhetta, tatt om natta, ca. 4min lang eksponering.

Som en av like'erene så får jeg kanskje gjøre klart at jeg likte at de kom og forklarte. Det var på ingen måte ment som en støtte av deres forklaring. Mine likes betyr ikke nødvendigvis at jeg er enig i innholdet. Enig. Dette leser for meg som en teknikers forklaring. Logisk riktig, men ikke akkurat noe som skaper tillit hos forbrukerne.

ble ny hodelykt på meg:-) kosta 200kr på ebay og er ca dobbelt så kraftig som kompisen min si h14 lykt.

Jeg anbefaler også Ruff Wear. De har kommet med en ny og forbedret modell også.http://www.originaldoggear.com/product_info.php/info/p202_Palisades-Pack--8482-.html Vi har prøvd mye forskjellig på våre hunder, og syns Non Stop er fryktelig dyrt i forhold til kvaliteten. Ruff Wear koster også litt, men det er meget solid.

Selv takk. Hånden ordner seg sikkert og måltidet vil nok bli dokumentert. Du får ta med deg pilkestikka dit igjen til vinteren. Tenker å prøve det samme selv etter tyve år. Vi har alltid noe å se frem til!

Søndagstur på høgjæren. Det ble igjen oss gamle gubber på tur. Denne gangen var det ikke mulig å få til en tur oppe i heia. Det ville ta for lang tid, både i kjøring og i gåing. Det måtte bli en av de nærmere turene, og da ble det til at vi valgte en rundtur på Jærens høghei. Nå er jo dette ikke så veldig høyt, men opp mot 400 moh. Terrenget minner om Hardangervidda, med samme bølgende landskap, med myr og småvann. Det mangler en skikkelig elv. Det renner elver gjennom landskapet, men det er stort sett oppdyrket eller kulturbeite langs elvene. Men fisk er det. Og i nærheten av Storamos, er det funnet rester av steinalderboplasser, som må være blant de eldste i Norge. Også den gangen må det ha vært fisken som trakk folk. Det var en god del folk ute og gikk den dagen. Vi for forbi en del på vei mot ”steinkjerringå”, men møtte bare en person mellom ”sreinkjerringå” og Synesvarden. Rett før toppen gikk vi forbi en flokk sauer. De sto tett sammen og var tydelig på vakt. Hunder? Og på toppen var det en familie som holdt på å skrive seg inn i protokollen. Vi fikk da spørsmål om vi hadde sett sauene, og kunne svare. Det viste seg å være bonden, som var ute og sjekket opp, samtidig med at familien tok en søndagstur. Turen fra Synesvarden og ned til parkeringsplassen ved Holmavatn er lett, svært lett. Det er for det meste slak nedoverbakke og god sti. Det blir fart av sånt. Ulempen er at turen tar fort slutt. Denne gangen var jeg helst i ”god” form da vi kom ned til Holmavatn. Og det selv om det hadde blitt tur både torsdag og fredag, og trening på lørdagen. I mangel av noe bedre. Det var en fin tur. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Kjempeflott turrapport Du er flink til å sette ord på det du opplever. Det er veldig lett å kjenne seg igjen i det du beskriver og det er vel med et lite vemod vi som ikke får fisket nok ser vinteren komme. Men alt til sin tid kanskje.

Herlig rapport å lese for en som stadig venter på noe liknende ...... Du er god til å skrive, takker så mye

For det første, dasspapir er ekkelt, det er ikke noe mer trivelig å støte på det selvom man vet det blir borte etterhvert, spes når man vet at det koster deg knapt en kalori å gjemme det under noen steiner. Ironisk er det vel også at det gjerne er de samme folkene som klager over hundemøkk som slenger fra seg sin egen dritt overalt. Men, greit å vite, jeg sender bikkja mi til deg neste gang han stinker av folks dritt, siden du ikke syns det er noe ekkelt så kan jo du vaske det bort Femundsmarka, mellom Elgå og Haugen gård, 26.07-30.07 2009. Hardangervidda, området rundt Glitreberget 31.07 2010. Imingfjell, Buvatn 12.09 2010 Hardangervidda, Halnetjørna 16.09 2011 osv osv osv.... Kommer ikke på noe mer i farta. Forsvinner stortsett bort fra stier så fort som mulig. Om steder i skogen også er av interesse kan jeg komme med en haug, men da kan jeg ikke komme med datoer. Men for all del, tro hva du vil. Jeg styrer unna alt som har med DNT å gjøre

Om du ønsker en kombinert kløv/sele er http://www.ruffwear.com/Palisades-Pack_2 et godt alternativ. Her kan "sekken" tas av selen. Ev http://www.ruffwear.com/Approach-Pack-Dog-Pack Her kan ikke "sekken" tas av. Ene bikkja tok en tur i elva og da fant vi ut at de ikke er vanntette, men er det egentlig noen kløv som er det? Jeg syns de sitter bra på hunden. Lett å ta av og på. Syns den som ikke har løs sekk er enklest, men den andre har jo fler bruksområder. De har kanskje litt små sekker, om du har tenkt til å la hunden bære mye. Nå var du vel egentlig ikke ute etter andre anbefallinger, men siden sele ble et tema ville jeg bare si at jeg er godt fornøyd med disse.

Jeg tror veldig mange kan det. Hva man vil er en helt annen sak, viljen er noe man styrer selv. Så om du ikke gidder gå i to dager for å få stillhet så er kanskje ikke stillheten viktig nok. Vi har virkelig blitt et sammfunn hvor vi skal ha alt servert på sølvfat. Hva man kan er også hovedsaklig snakk om prioriteringer, med mindre man av medisinske grunner ikke kan. Vi er ihvertfall enige om at vi ikke liker tanken på fri ferdsel, men at kommunene burde få styre det selv

Den kan sikkert minne om det, men i dette tilfellet kom den fra noen som egentlig kunne vært ganske langt nede, men som nekter å gi opp. Og jeg er ikke noen sterk person, jeg bare gidder ikke legge skyld eller ansvar over på andre, selvom jeg faktisk i mitt tilfelle kunne gjort det. Livet er ikke rettferdig, det må man bare lære seg å leve med. Jeg vil heller ikke ha vidda full av scootere, men jeg har ingen rett til å nekte andre å ville det. Istedefor å tro at verden kommer til å rase sammen pga dette så finner jeg heller de stedene hvor man aldri kommer til å se en scooter Jeg syns bare folk er litt vel trangsynte og egoistiske. Sett i et annet perspektiv, nå "nekter" vi jo alle rullestolbrukere adgang til fjellet istedefor å gi dem muligheten til opplevelser.

Eg retta den ikkje mot deg som person, men mot argumentasjonen som vert brukt. Argumentasjonen minner unektelig om ein slik tankegang. Eller? Og hovudpoenget mitt var at diskusjonen kring kven som hadde høve og ikkje høve til å nytte seg av stadig innskrenka områder var noko einsidig i skildringa si. Dersom ein ser på sysselsettingstal, så er det ein del menneske i vårt land som ikkje er i den situasjonen. Dette er mitt siste innlegg, då eg ser at me aldri einast. Eg tykkjer at all argumentasjon og handling som fremjar ei utvkling der naturen vert ein knapp ressurs, og bruken av den kan utvikle seg til å bli elitisk, er håplaus. Ynskjer alle engasjerte ei framleis fin veke

Vel om det værste du har sett er et håndkle så er jo det veldig fint for deg. Jeg finner godt brukt dasspapir, knuste flasker, rustne hermetikkbokser, plastposer o.s.v. så vennligst ikke kom med tull om at jeg uttaler meg om ting jeg ikke har greie på. Du har ikke den minste ide om hva jeg har greie på og ikke. Leser stadig om folk som irriterer seg over søppel i naturen så jeg er ikke alene om det. Vandrere og skiløpere er nok ikke mer miljøbevisst enn andre.

Takk for tips! Noen som husker sprinteren Carl Lewis, som i motsetning til de andre sprinterne også var lett nok til å kunne hevde seg i toppen, i lengde. Her er et sitat: «Faktisk var mitt beste år innen bane-idrett det første året jeg spiste vegansk.» Carl Lewis , vinner av 9 olympiske gullmedaljer i friidrett

    I tillegg til det Kjell Iver skriv, kan du også lese denne for ei rask oversikt over korleis sakgangen er i navnesaker: http://www.kartverket.no/Kart/Stedsnavn/Saksgangen-ved-behandling-av-namnesaker/

1. Dogs goes woof 2. Cat goes meow 3. Bird goes tweet 4. And mouse goes squeek 5. Cow goes moo 6. Frog goes croak 7. And the elephant goes toot 8. Duck say quack 9. And fish go blub 10. Seal goes ow ow ow But, WHAT DOES THE FOX SAY ? Norsk naturfilm http://www.youtube.com/watch?v=jofNR_WkoCE Av og til blir man bare litt stolt over å være norsk, men nå har den surret så det holder i hodet et par uker......

Joda Erik, jeg kom meg fram uten å bli påkjørt. Men dessverre gikk 75 % av turen i terreng med skooterspor på kryss og tvers. Helt klart like skuffende for meg som for Scott da han traff på skispor på Sydpolen.........

Såvidt jeg kan se så er det ingen skader på terrenget, og pulken din ser også hel ut så du ble altså ikke påkjørt. Så da regner jeg med at bildet fint viser at det går an å kjøre scooter uten at noen er skadelidende

Hei og velkommen til forumet. Dette var et hett og omdiskutert tema her på forumet tidligere. Denne tråden http://www.fjellforum.no/topic/2671-utskilt-skardst%C3%B8lsdalen/ omhandler mye av det samme. Svaret på det du spør om er vel kanskje her - http://faktaark.statkart.no/SSRFakta/faktaarkfraobjektid?enhet=152565

For å være litt alvorlig eller rettere seriøs, jeg synes Real Turmat er både enkelt og godt og har spist masse av det med største velbehag. De har også noen av de mest robuste posene blant de jeg kjenner til. Det vil si at de tåler å bli med ut og tilbake igjen mange ganger uten å punktere, i motsetning til flere av de andre. Det hender dessuten jeg tar en slik pose når Tefatet ikke er hjemme og kokkelerer for meg, men det må dere ikke fortelle til noen. En må vel også i rettferdighetens navn innse at det er nærmest umulig å tilfredsstille alle, i hvert fall i en og samme pose. Det kommer jo an på både aktivitetsnivå, årstid, hvor lenge siden forrige måltid og om en spiser noe til. F.eks av fiskefangsten, sopp eller bær. Jeg handler inn ganske mye i slengen og har ikke sett disse nye posene, men at de er mindre kan jo være en fordel. De gamle brukte jeg å skjære av i toppen. Så må vi jo selvfølgelig være klar over at Drytech er i sin fulle rett til å justere prisen ved å redusere litt i innhold eller sette opp prisen på samme innhold. Det er ikke bare-bare, fordi de kan miste kunder til andre osv. Men det er jo helt legitimt at kundene sier ifra som mange har gjort i dette tilfellet.

Hehe, jeg falt bare for fristelsen til å tøyse litt. Lager mest mulig mat selv på tur, det har blitt en del av selve turkosen. Men har ofte med en slik type mat i tilfelle en blir liggende i teltet i drittvær. Men altså, innlegget er bare litt humoristisk harselering med det litt småkomiske forholdet mellom våt vekt, volum, kalorier og tørrvekt. Før og nå. Å spise seg mett er akkurat som før, bare at nå har det blitt relativt! (Ikke ta meg alvorlig - denne gangen heller, hehe)

For min del tilsetter jeg gjerne en halv pose med potetmos for å bli mett, men min samboer klarer aldri å spise opp en pose Real. Om de øker pakningene til 1000-1200 kcal ville det blitt alt for mye for de fleste turfolk. Prisen ville blitt dobbel - og mye mat vil bli kastet unødvendig - og mye ekstra å drasse på. Om man trenger så mye mat kan man vel bare kjøpe to pakker. Når det er sagt. Liker de militære typene bedre. Altså middagsporsjonene på rundt 800 kcal og Lunsjporsjonene. Passe for mitt forbruk.

Jeg har spist min dose med Real - og liker det ikke spesielt godt.Syns alt smaker likt, men det er superenkel turmat og er med som proviant eller som nødproviant. Om de nå har redusert pakningene noen centimeter blir de lettere å pakke i sekken og man slipper i grise til bestikket når man er nede i bunnen av posen. Mindre søppel blir det også. Er det sånn at de har endret innholdet slik at det blir bedre mat i posen er det vel bare en fordel slik jeg ser det. Egentlig burde de att skrittet fullt ut og laget posene slik at de blir enda lettere å pakke i sekken - f.eks kvadratisk pakket (som store buljongterninger) Slik jeg leser innlegget til @Drytech AS må man være obs på hvilken rett man kjøper så man får mest mulig kcal. Det er jo alvorlig stor forskjell etter hvilken type man handler, og slik har det alltid vært. @RuneH - hvor mye ferdig mat blir det ut av en pose Mountain House? Jeg har prøvd å finne ut av det men det står det ikke noe om på nettet. Kan det være at Realen er mer tørket?

Hei, Vi takker for alle tilbakemeldinger som er kommet. På bakgrunn av disse, ønsker vi og komme med en redegjørelse. Selve mengden i en ferdig tilberedt REAL Turmat pose har i alle år vært 500 gram. Her opererer vi med vekt, ikke kallorier (kcal), for å fortelle størrelsen på måltidet. Kalloriinnholdet vil derfor variere fra produkt til produkt. Våre middagsretter varierer mellom 520 kcal til 670 kcal. Eksempelvis inneholder Pasta Bolognese 586 kcal, mens Kylling i karri inneholder 657 kcal. Selve mengden mat er lik, altså 500 gram pr pose. Årsaken til at dette varierer er rett og slett sammensetningen av de ulike matrettene. Fordeling av næringsinnhold i posene avhenger av hvilke råvarer og sammensetning som brukes for å oppnå optimal kvalitet, smak og konsistens. At nettovekten varierer, er på grunn av at de ulike råvarene absorberer ulik mengde vann. Et ferdig tilberedt måltid, med rett vannmengde, skal være 500 gram på alle produktene. Vi jobber hver dag med å forbedre våre produkter. Resultatet av den jobben er bl.a. endringer i selve innholdet i posen. Da går det selvfølgelig ikke på mengde, men på selve innholdet. Eksempler på slike endringer kan være å redusere saltinnhold, rapsolje i stedet for soyaolje, mengde ris og pasta, kjøttinnhold, krydder osv. I 2010 reduserte vi noe ris og pasta i enkelte retter. Dette på bakgrunn i tilbakemeldinger fra sluttbrukere. Flere mente at konsistensen ble for ”grøtete”. For at produktene skulle fremstå mer delikat, og få frem en bedre smak og konsistens, løste vi dette med små endringer. Det har ført til at noen produkter har fått mindre kaloriinnhold. Men, for å understreke, den totale mengden på 500 gram mat pr pose, er ikke redusert. Endringen gjelder kun produkter som inneholder ris eller pasta. Dette er ikke noe nytt, da det ble innført i 2011. En endring som er gjort i år, er at selve posen er blitt mindre. Dette for å gjøre den mer brukervennlig. Den nye posen er 4-5 cm lavere. På den måten er det enklere og spise rett fra posen med en vanlig spiseskje eller gaffel. Det gir også mindre avfall pr pose, noe som gjør produktet mer miljøvennlig. Denne endringen kan ha bidratt til et inntrykk av at det er mindre mat i posen. Når det gjelder utsalgspris på våre produkter, er det butikkene som styrer dette. Fra vår side som produsent, har prisøkningen de siste årene vært lavere enn prisøkningen på råvarer inn til oss. For å oppsummere. Justering av innhold i posen blir gjort utelukkende for å forbedre våre produkter. Mengden mat i posen har ikke blitt redusert. Det vil fortsatt være 500 gram mat i en ferdig tilberedt pose. Vi har lansert en ny pose, like bred, men noe kortere enn tidligere. Dette er gjort utelukkende av praktiske årsaker for sluttbruker og av miljøvennlige hensyn. At disse endringene har ført til frustrasjon blant noen, beklager vi på det sterkeste. Vi beklager også at vi ikke har vært mer tydelig på dette i vår kommunikasjon. Håper dette er oppklarende. Vi setter stor pris på alle de tilbakemeldingene vi får. Dette er viktig for at vi hele tiden skal kunne forbedre oss. Om dere har innspill eller andre spørsmål rundt våre produkter, ta gjerne kontakt på [email protected] Vi i Drytech AS - REAL Turmat ønsker dere en fin dag!

Naturen vinner til slutt. Fatalister og misantroper finner en trøst i dette. For å si det med James Lovelock; Gaia har fått feber. Temperaturen stiger for å drive ut en skadelig parasitt, mennesket. Når mennesket har fått som fortjent og dets skjørlevnet og utuktige livsførsel er borte, vil Gaia igjen stabilisere seg.

Neste år SKAL eg på Hardangervidda:) Flott rapport!

Helgen har vært tilbragt hos kjæresten i Klæbu, så vi har vært på tur der. I går Svarthammaren, i dag Vassfjellet. Truende grå skyer begge dagene, men fint lite regn på turene. Svarthammaren er toppen til venstre på bildet. Vassfjellet i høstfarger.

skal bruke den i en kifaru sawtooth, golite shangri la 3 og frisport skogshorn extreme. kjøpte 16" med 2.5 meter pipe. kom på 3200 levert i alta

2) Det är pengar som räknas överallt. Hur skall få i glesbyggd få en inkomst? Vad skall dom arbeta med? Det kan man undra. När tur-turister inte släpper ifrån sig några pengar måste man få in en ny målgrupp. Vem skall bo på hotell och hytter, vem skall handla i butiker? Från Sverige är det känt sedan länge att frilufsturister inte ger speciellt mycket arbetstillfällen till folk som bor där aktiviterna utövas. Skoterturism gör dock det. Folk måste ha något att leva av, så enkelt är det. 3) Jag har turistat en del i Sverige där det är mer eller mindre fritt fram för skoterkörning oavsett om det är lagligt eller inte. Jag vet hur det låter där och och skoter låter precis likadant över allt. Det behöver inte vara många (det räcker med en) som kör skoter för att du skall höra det i HELA den dalgång där du råkar befinna dig.

Det är bara det att det inte finns några resurser. Och hur skall du stoppa en skoter god för närmare 200km/t? Enda sättet är väl att fälja efter med helikopter och och stoppa föraren med våld, men det tvivlar jag på att stortingen kommer att möjliggöra. Sanningen är den att folk ute i bygderna inte är speciellt intresserade av frilufsturister. Vi gör inte av med några pengar, sover i tält istället för på hotell, hyr inga skotrar för 4000, åker inte på guidade turer, har med egen mat köpt i hemma eller på postorder och så vidare. Kort sagt: Skoterturism ger dom som bor i glesbyggden bättre affärsmöjligheter. För det är pengar det handlar om. Inget annat. Själv har jag svårt att se att jag kommer att fortsätta med skidturer till fjälls om det är messa oväsen från skotrar. Så jag kommer nog i så fall att inrikta mig mer på extremt brant terräng samt mer skidåkning hemma i närområdet. Svårt att köra skoter i skogen.

En tanke som har slått meg ved politikerformuleringen "motorisert ferdsel" er jo at dette selvsagt ikke kun gjelder snoscooter men også annen form for motorisert ferdsel, dvs. ATV. og dets like. Er det bare noe jeg fornemmer så kan det jo være greit (men jeg tror ikke jeg tar feil) men et frislipp basert på sterke lokale interessegrupper kan jo medføre at vi ser langt mer av denne type motorisert ferdsel og derav skader for og på fauna og flora. Jeg vet ikke om dette nødvendigvis er en utvikling jeg ønsker velkommen...

Hei å hå, ny her inne men meldte meg egentlig inn pga det handlet om tur og vegansk mat. Fant jo fort at det diskuteres mere hundefor her inne, og det er jeg jo ikke så sulten på hehe. Jeg er personlig 100% Raw vegan, for de som ikke vet hva det er så betyr det at jeg kun eter frukt og grønt (20/80) og litt nøtter og frø, og ingen av disse tingene skal selvsagt ikke varmes over 37 grader. Startet for 1 år siden og er overasket over hvor lett dette var, samt har naturlig nok sluttet å røyke og tar sjelden alkohol. Men egentlig over til tema, hva skal en spise på turen ?? nå er jeg mest på langturer på sommeren, og skal til sommeren gå fra Horten til Bergen kun på Raw vegan mat. Skal selvsagt ha med meg wheegrass juiceren min på hele turen slik at jeg kan lage juice av gress, løvetann, tistler og brennesle, så har jeg alltid næring tilgjengelig og trenger ikke å dra på masse unødvendig proviant . Jeg er egentlig ute etter med denne turen å bevise (om ikke for andre) for meg selv at det ikke er noe problem å gå økter opp mot 14 timer pr dag på en raw vegan diet, og alike vel være sterk og i god form når jeg kommer frem Driver en nettside som heter www.reboot-to-nature.com der finnes mere info (jobber også med 3 ulike bøker, kjetill på tur i Norge og Kjetill hjelper andre) ikke arbeids ledig kan man si hehe

Hvis det er kondisjonen som kan være utfordringen og ikke høyde/klyving, kan kanskje Jostigen-Besseggen eller Knutshøe være alternativ? Besseggen : svært enkel klyving, kun noen få punkter som krever armbruk, lite fallpotesial, god friksjon etter alle som har gått der. Jostigen-Besseggen: slipper båtkø, noe kortere, brattere her og der, vardet og nyoppusset sti. Knutshø : klyving på to punkt, siste har fallpotensiale, men gode tak, ellers god sti, lite folk.

Jeg var på Galdhøpiggen i helgen. Sov på Raudbergstulen. Elendig vær. Tåkete, litt snø høyt oppe og yr lenger ned. Så nada fra toppen, menmen. Styggbreen med folk; Piggen bak skyer;

Nå blogger jeg får min egen og familien sin del om folk bryr seg eller ei er ikke så viktig, ungene syns det er artig og se på seg selv værtfall og familien som man ikke ser vær dag kan titte og synes sikkert det er morsomt og se. Og vis en og annen detter innom og får et fnugg av insp er det vært det for min del.

Skagastøl eller Skardstøl/Skarsstøl? Fortvil ikkje, det heiter Skagastøl og Skagastølstindane. Namnet har si rot i gardsnamnet Skagen i Fortun, 1 km. nord for vegaskiftet ved butikken. Garden ligg innover vegen mot Fortunsdalen (Bjørk) og Nørdstedalsæter. Rett etter koplingsstasjonen, med mykje kraftlinjesurr, ligg garden Skagen på ein haug til høgre. Der bur det nokre trivelege folk med namnet Skagen og Samnøy (sistnemnde inngift frå Fusa i Hordaland). Dei seier Skarsstølen kun om stølen sin, og Skagastølstindane om fjella. Skarsstølen ligg ved Turtagrø, litt over ein km. frå Turtagrø mot Årdal. Det går ein 100-200 meter lang traktorveg opp til stølen. Parker nede ved vegen mot Årdal, og gå opp traktorvegen til den flotte stølen. Hugs å lat att alle grindar, då det beitar kyr her. Her er det finast om kvelden rett før solnedgang, når ein set framfor selet og nyter solnedgangen. Hugs å snu dykk og nyt den glødande kveldssola på Fannaråki og Skagastølstindane med eit dryss av nysnø lengst oppe. Ta turen oppå haugen skrått til venstre opp frå stølen og nyt panoramautsynet mot Fannaråki og Skagastølstindane. Skarsstølen er eit glimrande utgangspunkt for turar til Dyrhaugsryggen og Dyrhaugstindane, der de går gjennom søkket bak stølen og deretter opp den lange ryggen mot høgre. Det heiter Skagastølstindane!! Helsing Stuttjukken.