Søk i nettsamfunnet

Hei allesammen. Jeg tenkte å gå en egen versjon av"Karolinerleden" i vinterferien, men jeg finner ingen informasjon om noen som har gjort det før. Røft sett blir turen Rundhögen-Blåhammaren-Storerikvollen-Græsli-Bukkhåmmåren-Usmesjøen-Flora Tenker å gå med pulk og ligge i telt. Noen som har tips eller erfaringer å dele 😊?

Årets fjelltursesong går mot slutten for meg. Der andre gleder seg til å ta frem fjellskiene, sier jeg «takk for i år, vi sees igjen neste sommer». Men helt slutt er det ikke enda. Sola fortsetter å skinne over Trøndelag, og nysnø er hittil ikke observert i noe fjellområde nær meg, så fredag morgen var sekken pakket med alt jeg trengte for et døgn i fjellet. Jeg valgte telt denne gangen. Jeg ville være alene i fjellet. Denne helgen er nemlig siste åpningshelg i sommersesongen for de betjente hyttene i TT sitt rutenett, og med det været som var spådd, antok jeg at det kom til å bli fullt på hyttene. Etter en, til meg å være, uvanlig sosial sommer på fjellturfronten, ville jeg ha en solotur. Det er noe helt eget ved å være alene på tur. Naturen oppleves nærmere og tydeligere, og jeg kan høre meg selv tenke. Innimellom trengs det. Sylmassivet slik man ser det på veien mellom Stugudal og Nedalshytta. Allerede på veien opp fra Stugudal kjente jeg forventning og glede spre seg i kroppen. Utsikten innover Sylan og mot Skarvan og Roltdalen er ubetalelig, og man skal være bra følelsesdød om man ikke lar seg berøre. Turen startet ved Nedalshytta hvor det fredag formiddag enda var godt med parkeringsplasser. Til tross for det valgte jeg å parkere slik at jeg lett kunne komme meg ut dagen etter, uansett hvordan andre måtte parkere. Himmelen var blå, ispedd spredte skyer da jeg begynte stigningen opp den T-merkede stien mot Syltjønna. Det var relativt varmt i sola, men vinden hadde et umiskjennelig høstpreg i seg, så et stykke opp på snaufjellet måtte jeg dra på meg en ullgenser med vindtett front. Siden jeg forlot Nedalshytta hadde jeg ikke sett noe levende vesen, verken menneske eller dyr. Stien mot Syltjønna er lettgått, med klopper over (potensielt) våte områder. Så tørt som det har vært i sommer er det mange klopper som virker unødvendige nå, men fra tidligere turer, vet jeg at de er gode å ha i et mer normalt år. Landskapet er åpent og man ser vidt og langt, men jeg synes likevel ikke det er et kjedelig landskap å gå i. Det er alltid noen høye fjell eller vann å feste blikket på, og det bidrar til variasjon i det lettgåtte terrenget. Denne turen hadde to formål: Det ene var rett og slett bare å sove i telt og være alene på tur. Det er en deilig frihetsfølelse i det. Det andre var en topptur på Bandaklumpen, ett av Storsylens nabofjell. Bandaklumpen er et hesteskoformet fjell med ikke mindre enn fem topper fra 1376 til 1553 moh, og jeg ønsket å gå hele hesteskoen. Teltet hadde jeg derfor en plan om å sette opp inni hesteskoen hvis mulig. Og mulig var det. Jeg fant en relativt flat og tørr lyngrabb ved en bekk et stykke fra stien. Fin utsikt hadde jeg også mot Esandsjøen og Nesjøen. Godt fornøyd med valget av teltplass spiste jeg sen lunch etter at jeg hadde fått opp teltet og gjort klart soveplassen inni det. Alltid greit å få opp teltet med det samme man kommer til leirplassen. Klokka hadde rukket å bli nesten fire på ettermiddagen før jeg begynte på bestigningen av Bandaklumpen. Jeg siktet meg inn mot den nordre toppen (1380 moh) og kløv bratt oppover fra leirplassen. Litt steinur havnet jeg også i, men ikke noe som forårsaket problemer. Vel oppe er det relativt flatt over mot 1396-toppen som ligger litt sørvest. Herfra ser man ned på Syltjønna hvis man går ut på kanten av fjellet, og Storsylen virker å rage over fjellet jeg selv sto på. Fra denne vinkelen ser det nesten umulig ut å bestige Storsylen. Steinura virker stupbratt, og jeg kunne ikke helt forstå at jeg i juli hadde beveget meg opp og ned nettopp der. Ingen «walk in the park» akkurat, å bestige Storsylen fra Syltjønna. Fra 1396-toppen siktet jeg meg inn mot ryggen av 1553-toppen. Her er det drøyt 150 høydemetre som skal forseres på liten avstand, så det er bratt og en god del stein. Likevel greit å komme seg opp. Oppe på toppen er det storslagen utsikt i nesten alle retninger. Storsylen skygger selvsagt for utsikten mot nordøst, men det gjør ingenting for Storsylen er så fantastisk å se på i seg selv. Hele Syltraversen (fra Storsola til Nordsylen) er godt synlig og man ser langt innover i Sverige. Rester av en gammel hytte ligger også på toppen. Klikk på lenken for litt historie om denne hytta. Sola begynte nå å stå ganske lavt på himmelen, men jeg tok meg likevel tid til en liten kaffepause på toppen. Sol, varmt og vindstille på topptur i Sylan i september er ikke dagligdags kost og må nytes som best man kan. Dessverre kunne ikke pausen bli så lang som jeg ønsket. Turen rundt på Bandaklumpens topper hadde tatt lenger tid enn jeg trodde, og idet jeg begynte å bevege meg nedover i sørvestlig retning mot 1427-toppen innså jeg at jeg neppe ville rekke alle toppene før sola gikk ned. Å måtte ta meg ned den bratte skråningen på sørsiden av «klumpen» i tusmørke var definitivt noe jeg ikke ønsket, så idet jeg kom ned i skaret mellom 1553-toppen og 1427-toppen bestemte jeg meg for å komme meg ned i dalen med en gang. De to siste toppene måtte vente til en annen gang. Typisk meg presterte jeg å velge en høyst ugrei rute ned i dalen. Jeg havnet i et område fullt av skrenter og stein, men det er jammen ikke så lett å se når man står langt oppe, og på kartet så det helt greit ut. Skjønt… på vanlige kart med høydekoter på 20 meter kan man faktisk oppleve skrenter på 19 meter uten at dette gir noe utslag på kartet annet enn en enkelt høydekote…. Jeg kom meg omsider ned, men det tok tid, og jeg var tilbake ved teltet bare 20 minutter før sola gikk ned. Idet sola gikk ned så jeg 3 vandrere på stien på vei mot Syltjønna. De første og eneste menneskene jeg så denne dagen etter at jeg forlot Nedalshytta. Foruten disse tre, hadde jeg skremt opp to flotte ryper på Bandaklumpen, men disse var ikke videre interessert i noen nærkontakt med meg. Det var betydelig kjøligere da jeg kom ned til teltet. Heldigvis hadde jeg en leirplass hvor jeg hadde sola helt til den gikk ned (i motsetning til om jeg hadde teltet ved Syltjønna. Da ville jeg mistet sola mye tidligere), men direkte varmt var det likevel ikke i den lave høstsola. I tillegg hadde vinden frisknet til, så jeg tok på meg sommerdunjakka mens jeg kokte vann til dagens middag; chili con carne fra Real Turmat. Jeg er egentlig ganske lei denne typen mat, men når jeg har pakket sekken med alt jeg trenger av telt, sovepose, liggeunderlag, primus, gass, ekstra klær, sikkerhets/førstehjelpsutstyr og toalettsaker, så er det fint lite plass igjen til luksus som mat, og da er Real Turmat greit. Tar nesten ingen plass, veier lite og metter godt nok. Jeg trenger rett og slett en større sekk om jeg skal drive med dette teltlivet. Pga kulden og vinden krøp jeg inn i teltet rett etter at jeg hadde spist. Den lille gradestokken jeg har hengende på sekken viste 4 grader, men vinden nullet nok ut de 4 gradene, så følt temperatur var nærmere null. Heldigvis har jeg en varm og god sovepose, spesialdesignet for damer, så jeg fikk fort varmen i meg. Men sove, nei det fikk jeg ikke. Jeg sover aldri godt i sovepose, og denne kvelden verket i tillegg venstre kne. På turen hadde jeg knapt merket noe til knærne, men det tok ikke lange tiden ved teltet før jeg kjente at spesielt det venstre kneet hadde fått hard medfart på toppturen. Uansett stilling klarte jeg ikke å få det til å slutte å verke, så det var langt på natt før jeg omsider sovnet. Man skulle tro det ville bli bekmørkt i teltet når solen gikk ned, men nei… Det var en stjerneklar natt og etterhvert kom også en stor måne opp. Ikke helt full, men stor nok til at den lyste opp teltet med en dus nattbelysning. Hadde jeg orket å sitte mer ute denne natten, hadde jeg kanskje sett nordlys også, for det hadde visst vært et spektakulært skue rett på andre siden av Storsylen (fra Sylstationen). Tidlig neste morgen våknet jeg til nok en vakker dag. Skyfritt, men fortsatt en del vind. Sola hadde enda ikke rukket å komme opp over Bandaklumpen, så det var kjølig i teltet. Jeg ble derfor liggende lenge i soveposen med åpen teltdør mens jeg drakk kaffe, hørte på lydbok og kikket på utsikten. Kvart på ni så jeg de to første vandrerne på stien mot Syltjønna og Storsylen. Utover formiddagen skulle de bli mange. Jeg skulle ingenting annet enn å komme meg tilbake til bilen. Kneet var skitondt og alle planer jeg måtte ha hatt om en runde til Syltjønna og oppom Neklumpen på vei tilbake, måtte skrinlegges. Her gjaldt det kun å komme seg tilbake til bilen for egen maskin. Jeg hadde det imidlertid ikke travelt og latet meg lenge ved teltet. Vinden hadde løyet, så temperaturen begynte å bli riktig så trivelig. Jeg spiste frokost utendørs etterhvert, nøt utsikten og kikket på de mange vandrerne som passerte på stien 2-300 meter nedenfor meg. Samtlige på vei mot Syltjønna. I tolvtiden begynte jeg å pakke sammen leiren og halv ett var jeg på vei mot Nedalshytta. Kneet verket, men det gikk greit å gå. Jeg måtte jo tilbake til bilen, så det var bare å ta det med ro og unngå brå bevegelser og for mye vridning på kneet. Rett etter at jeg begynte å gå hørte jeg 4 skudd. Det hørtes ut som de kom fra Bandaklumpen. Kanskje rypene «mine» snart er noens middag? Sylan i høstdrakt. Utsikt mot Storsola og Ekorrdørren. Tilbake ved Nedalshytta konstaterte jeg kjapt at jeg hadde valgt rett da jeg valgte telt fremfor hytteliv denne natten. Parkeringsplassen var overfylt, og for å si det rett ut: enkelte parkerer som idioter, helt uten tanke for hvordan andre skal komme seg ut. Heldigvis hadde jeg parkert sånn at jeg klarte å lirke meg ut mellom en svær campingbil (som definitivt IKKE burde ha vært parkert der den sto) og en Audi som sto halvveis ute i veien. Teltplassen ved hytta var også stappfull med to store lavoer og 3 fem- eller seksmannstelt, så her hadde det nok vært folksomt i går kveld. Det kan virke som om knærne har bestemt at fjelltursesongen 2014 er over, men FOR en sesong det har vært! Supervær, superturer og mange flotte mennesker har jeg hatt gleden av å være på tur med. Har «plukket» noen topper i løpet av sommeren og utfordret min frykt for luftige egger og stupbratte steinurer, og er både stolt, glad og takknemlig for de opplevelsene jeg har fått i sommer, enten det har vært toppturer eller vandreturer. Nå håper jeg bare at knærne kommer seg med litt hvile, så er jeg tilbake i fjellet neste sommer. Helst før! Livet er for kort til å sitte inne! ----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original blogginnlegg med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/14/telttur-med-innlagt-topptur-pa-bandaklumpen/

Heisann! Jeg har tenkt å gå Birkebeinerruta i løp av begynnelsen av neste uke, men har skjønt at det kan være litt snø i område. Er det noen som vet om det er mulig å gå på føttene fra Rena til Lillehammer uten å vasse i masse snø nå? Også lurte jeg på om noen har erfaring med Sylan og snøforholdene der? Jeg og ei venninne skal gå dit om ca en måned, men er litt bekymra om det er for mye snø. Setter pris på alle svar

Lenge planlagt tur i området Sylan om et par dager, men webkameraet til TT er ute av drift. Værvarselet ser forsåvidt veldig bra ut, men må ha alternativer om det viser seg for krevende. Med krevende mener jeg snø som smelter og fører til sørpeføre. Håper noen med erfaring fra området har tips å komme med😊

Hei, Lurte på om noen har tips til dagstur i Sylan fra Trondheim.

I begynnelsen av juni skal jeg og ei venninne teste Sylan. Jeg har aldri vært der før, så jeg er veldig usikker på løypevalg og overnattingsmuligheter. Er det noen som har noen tips og forslag? Er "firkanten" en flott tur, eller bør vi legge ruta en annen vei? Vi må jo selvsagt opp på Storsylen, men tar gjerne imot tips om andre topper man bare "må opp på". Vi har 4 dager til rådighet og tenker å bruke hyttene til overnatting (ikke telt).

2017 er et faktum enten vi liker det eller ikke, for meg er det utelukkende forbundet med glede. Dette er året det virkelig skal bli turmenneske av denne brøddeigen av en mann. Drømmen er å gå Sylan iløpet av sommeren, for de som ikke vet hva det er så starter denne turen på Stjørdal i Midt Norge og strekker seg 120km østover mot sverige. Det jeg ønsker er rett og slett tips til ruter som er bedre enn andre, ting å se underveis (Dere skjønner hva jeg sikter til, ikke ikoniske restauranter etc ). DNT legger opp til at denne turen skal ta 7dager men skriver også at den er krevende, bør jeg da som ikke er vant med lange distanser og stortsett bare har hatt 1 eller 2 netter ute om gangen legge opp til å bruke 8-9dager? Mat på turen, turen sies å være en hytte til hytte tur hvor det er både ubetjente men også betjente hytter. Hvor mye mat ville dere regnet utenom det man spiser på hyttene? Som dere sikkert skjønner så er jeg HELT fersk på dette området og søker egentlig da hjelp til det meste, alt fra antall t skjorter som bør være med til om det er Melkesjokolade eller Stratos som er best motivasjon når du er sliten.

Har lenge gledd meg til å få en vintertur i Sylan. Gikk der en del ganger i sommer/høst, og har blitt skikkelig glad i området. Jamtlandsfjellen, som svenskene kaller området, har mye å by på, hele året. Har gått både fra Nedlashytta, og fra svensk side, med henholdsvis Rundhøgen og Storulvån som utgangspunkt. Sistnevnte ligger ca 17km fra Storlien, og midt inne på fjellet, ca 700moh. Rett utenfor døra stiger flotte fjell som Getryggen, Snasahøgerna & Tverråklumpen seg opp mot 1463moh. Et mekka for toppturer og offpistekjøring. Fra frokostbordet, kan man se Storsylen i det fjerne, og en hel del andre flotte fjelltopper. Denne turrapporten er ment både som en ren beskrivelse av opplevelsen jeg hadde, samt en liten hjelpetråd til evt andre som tenker seg på tur i området. Når jeg i turen bruker "vi", så gjelder det meg selv, og hunden min Phil, som er en 2,5år gammel labrador hannhund. Vi hadde planlagt å gå Jamtlandstriangelen, med utgangspunkt fra Storulvån. Dvs Storulvån - Sylstationen(16km)- Sylstationen - Blåhammarstugan (18km), Blåhammarstugan - Storulvån(12km). Vi ankom Storulvån i 17 tida tirsdag 4 mars, og været var ok. Dvs litt vind, og overskyet og ca 1-2 minusgrader. Et godt utgangspunkt for turen. Onsdag morgen sjekket vi værmeldinga, og fikk bekreftet at det skulle bli ganske "luftig" utover ettermiddagen. I Sylan skulle det blåse frsik bris fra ca 13- 14tida, og litt snø. Før den tid, skulle vinden ligge på ca 5-6ms, og overskyet. Vi , les : jeg og hunden min Phil, spiste frokost, og begynte å klargjøre pulken for turen. Vi reduserte en del av innholdet, men var alikevel mer en nok utrustet for turen. Soveposen, dunjakka, reinsdyskinnet, spaden, vindduken, mat, skifte, og en hel del annet mer eller mindre nødvendig utstyr. Veide ikke pulken før avgang, men tipper den ikke veide mer en ca 20kg. Vi somla litt før vi kom oss av sted, og klokka var 10:30 da vi startet turen fra Storulvån. Turen, som er på 16km, skulle ta ca 6 timer i følge resepsjonen på Storulvån. Jeg viste at vi ikke kom til å bruke så lang tid, da vi av erfaring går mye raskere på ski, enn til fots. Uansett terreng, ligger vi i snitt på ca 5,5km/t, på turer over 12-20km. Vi startet med friske fraspark og merket raskt at dette gikk unna. De første 4km gikk unna på ca 45min, og føret var bra. I det fjerne så vi faktisk Sylmassivet kjempe litt med skyene, og det var et flott syn. Vårt førset mål var vindskyddet på Spåime. det ligger nøyaktiv halveis mellom Storlulvån & Sylstasjonen. dvs 8km fra hvert sted. Vi ankom Spåime ganske nøyaktig 12:15, og hadde da brukt 1time og 45min, inkl litt filmpauser, og fotografering. Vi traff også 3 store hundespann på veien, og gikk et stykke ut av "løypa" for ikke å forstyrre dem. Inne i vindskyddet, som er ei hytte på ca 15-20m2, med nødtelefon og vedoven, traff vi et par som også var på vei til Sylan. De hadde startet turen 9:15, og gikk tydeligvis mye saktere enn oss. Vi merket at de siste 2km før Spåime, hadde vinden økt ganske betraktelig, og det var ganske så friskt ute. Dette fikk vi bekreftet da vi så på vindmåleren, som da viste ca 20ms, med opp i 25-30 i kastene. (Nå er denne måleren feil kalibrert, så vindstyrken var nok realistisk sett noe lavere, men jeg vil anta at det var i allefall ca 15ms vind, med 20 i kastene. Vi merket ikke så mye til det , og bak briller, og balaclavaen, var det både godt og varmt. Skjønte at det var såpass mye vind, da dampen fra Phil frøs umiddelbart. Og hele brystkassa hans var rimete. Vi gikk inn og lagde oss mat, mens vi snakket med det svenske paret. De skulle fortsette videre, men var litt usikre på forholdene. Jeg bestemte meg for å slappe litt av, og avvente litt for å se om vinden løyet litt. Etter ca 30 min, viste måleren "bare" 10-15ms, og vi bestemte oss for å fortsette. Løypa videre gikk først ca 3km med lett stigning, før det gikk litt nedover til vindskyddet Sylarna, ca 2km før Sylstationen. Vinden ble sterkere og sterkere, og etter ca 12km, bestemte jeg meg for å snu, og gå tilbake til Spåime. Erfaringsmessig var vinden ennå sterkere jo nærmere Sylan vi kom, pga av dalene mellom fjellene. Sikten var også svært dårlig, og det begynte å snø ganske mye, så jeg vurderet det slik at vinden og sikten var ikke det værste. Hadde full kontroll med gps, og hunden, som alltid følger sporene, uansett om det er fra scooter, beltemaskin eller ski. Dette har han vist flere ganger at han følger, så jeg var ikke i tvil om at vi skulle finne veien til tross for at sikten bare var på ca 15-20meter. det som var avgjørende var snøen. Med ca 4km igjne, hvorav de siste 2 var forholdsvis bratte, kunne det fort ta 1time å komme frem. Hvis det da i tillegg hadde snødd mye, kunne de siste km bli tunge, og jeg ville ikke risikere å havne i trøbbel. Vi snudde, og satte kursen tilbake mot Spåime. Vi hadde gått bare ca 1km, da det kom en scooter bak oss. Han spurte ikke, men bad oss følge med ham tilbake. Været oppe ved Sylstasjonen var så ille at han ikke hadde turt å ta med seg folk som skulle tilbake til Storulvåen. Han hadde passert oss på vei oppover, og viste vel at han ville møte oss. I sloeden bak hadde han allerede plassert paret jeg trafff på Spåime. Vi hang pulken bakpå, la skiene i sleden, og jeg og Phil satte oss på scooteren. Turen tilbake tok ca 45min, og sikten va ca 10-20meter. det snødde kraftig, og blåset heftig hele veien ned til Storulvån. Vel fremme var det bare å finne seg et ledig rom og slappe av, vel vitende om at vi hadde vurdert riktig underveis. det eneset som irriterte meg var at vi somla så mye fra morgenen av, slik at vi ikke kom oss av gårde før 10:30. hade vi kommet oss avgårde som planlagt ca 9, hadde vi nok kommet frem til Sylstasjonen i tide. Torsdag våknet vi til stiv kuling utendørs. Sikten va ikke så god, og vi hadde ingen andre muliogheter enn å gå småturer i nærområdet. Vi var vel utendørs tilsamen ca 4-5timer i løpet av Torsdagen, og brukte mesteparten av tiden til å leke oss, og trene litt søk i dårlig vær. Vi gravde snøhule, for å teste, og det gikk bra. Kvelden ble avsluttet med tre-retters middag, og en "god bok", og Karolineren som frøs i hjel i Jamtlandsfjellene da de var på vei tilbake fra Trøndelagen. Fredag morgen våknet vi til "rypesang", bokstavelig talt rett utnefor vinduet. Vi så ut, og der var det ca 20-30 ryper som bød hvernadre opp til dans. Vi kledde på oss og gikk ut, og kunne kose oss i morgensola, med masse ryper som holdt til i fjelbjørkeskogen utenfor. Det var ganske så idyllisk, og det eneset vi hørte var rypene. Etter frokost var vi litt usikre på hva vi skulle gjøre. Vi skulle i en bursdag i Trondheim klokka 18, og måtte derfro kjøre hjem i løpet av ettermiddagen. Veien tilbake til Storlien var stengt, men den skulle bli åpnet i løpet av ettermiddagen. Vi besetmt oss derfro for å gå innover på Sylan, for så og gå tilbake igjen før vi dro hjem. Været var helt suverent. Solskinn, nesten vindstille, og silkeføre. Vi gledet oss skikkelig til å få se sylmassivet igjen, og det var et mektig syn som åpenbarte seg da vi kom et stykke opp mot Spåime. Vi brukte bare 1time og 20 minutter dit, og hadde god tid til å gå helt opp til Sylstasjonen. da vi hadde gått ca 12km, bestemte vi oss for å ta en pause. Vi fant oss en stein, ogh slo oss ned. Spiste mat og koste oss i sola, som varmet skikelig. det blåste litt mer her, men det var fortsatt nydelig. Klokka var ca 13, og jeg måtte bestemme meg for videre rute. Jeg visste det ville være en grei sak å gå helt opp til Sylstasjonen, men viste også at det ville være "hardt" å bare måtte snu for å gå tilbake med en gang. Derfor valge jeg å gå tilbake mot Storulvån med en gang. Vi gikk tilbake til Spåime, hvor jeg skulle ta av fellene under skiene. Fra Spåime og ned er det bar nedover, og uten feller, ville vi gli mye bedre, og spare masse tid og krefter. Vi tok oss en ny pause på Spåime, og fikk allerede da en mistanke om at vegen ikke var åpnet ennå. Traff et par fra Stockhom, som sa at de ikke hadde fått åpnet vegen da de dro derfra. Turen ned fra Spåime gikk unna på litt under 1 time.Brukte god tid på å filme og ta bilder, og også bare på å stå i ro og nyte syent av Sylmassivet og alle de andre vakre fjellene vi så. Tilbake på Storulvån fikk vi desverre bekreftet det vi fryktet. vegen var fortsatt stengt, og ville ikke åpne før i morgen. (****XXXXX######...tenkte jeg). Hvorfor i alle dager ringte jeg ikke å sjekke dette før jeg gikk tilbake i dag ???????. ...Nok en gang måtte vi sjekke inn, og prøve å få ettermiddagen og kvbelden til å gå.....og nok en 3retters ble inntatt. Fredag morgen var været enda bedre enn torsdag, og vi måtte få mest mulig ut av denne dagen også. Sylstasjonene fikk bare ligge i fred i dag også, og vi bestemt oss for å ta en runde opp langs Getryggen mot Ulvåtjern, som ligger ca 6km fra Storulvån. Vi spiste frokost, og pakket det vi rengte for turen i pulken. Fetsa fellene under skiene, og satte kursen mot Getryggen. vel oppe på ca 900moh, dreide vi mot Ulvåtjern, og fulgte en "gangsti", som også brukes til å transportere varer om vinteren. Herfra haddde vi en flott utsikt til alle kanter, og bak oss raget Getryggen i Sollyset. Vi tok en pause etter ca 5km, og fikk øye på fersek reinspor i snøen. Vi fikks så se en liten flokk bare 150 meter unna, som stod på en forblåst plass og spiste det de kunne finne av mose og lav. Det var et flott syn. Vi fortsatte så bortover mot vinterløypa til Snasahøgerna, og fulgte den nedover til vi kom til Ulvåtjern vindskydd. der var det helt vindstille, og vi fant oss eí skikkelig solgrop for å raste. Vi satt vel der i ca 1 time, før vi tok fatt på turen tilbake til Storulvån. Turen tilbake gikk vi på motsatt side av Getryggen, med StorUlvåfjellet på vår høyre side. Vi tok av fellene og gled mer eller mindre tilbake på 1time. Klokka var vel ca 15:30 da vi kom tilbake, og vi krysset fingre og staver og det som var, for at veien skulle være åpen......men nei da, det var den ikke. ikke ennå, men ca 1,5k fra Storulvån, så vi brøytemanskapene jobbe tappert for å få fjernet snøen. Klokka 17:05 ble veien åpnet, og vi kjørte som førset bil, av i alrt ca 15 stk, bak brølytebilen tilbake mot Storlien, og Trondheim. På turen hjem fikk vi god tid til både å nyte synet av Snasahøgerna som badet seg i kveldsola, samt å trekke ut erfaringer og konklusjoner fra turen. Den viktigste erfaringen var at utstyret holdt mål. Både klær, ski, pulk, osv gjorde jobben suverent. Ikke en eneset gang på turen, følte jeg meg usikker på utstyret, og det gav en god følelse. Videre er jeg vedlig fornøyd med at jeg snudde i tide, og ikke lot meg friste av å kjøre på videre og friste skjebnen i uværet. Der og da føltes det faktisk helt naturlig å snu, og vise respekt for fjellet. Når det gjelder bruk av pulk, er jeg også veldig godt fornøyd med det. man får med seg mye mer, om man ønsker, men det beset er at man får organisert alt mye bedre. I bunnen av pulken la jeg et reinskinn, for å gi litt ekstra islolasjon til både mat, drikke og batterier osv. Jeg fordelte utsyret i to bagger, der den ene inneholdt ting man visste man ville få bruk for underveis, mens den andre baggen inneholdt alt annet. I front lå soveposen, og dunjakka lå som en dyne over baggene. Spaden lå utenpå, godt festa under strikkene. På kroppen hadde jeg en bavac tempo genser, og en smartwhool lightweight longs. Brukte ikke mellomlag, og hadde arcteryx beta ar bukse, og arcteryx theta ar jakke. oaley crowbar googles, lowe alpine balaclava, oakley windstopper lue, black diamond mercury votter, smartwool sokker. Ski: Fischer Villmarka, Rottefella BC Magnum manuell, Crispi Stetind sko, Feller: G3 expedition skins. Når vi stoppet dro jeg på meg HelSport Fimbul Down Expedition jakke, som forøvrig var litt i det varmeste laget.... Pulken var en Fjellpulken veteran, med ekspedisjonssele. Sovepose : Helsport Raudfjorden. Av annet utstyr jeg hadde med var: Garmin csx gps, silva L1 hodelykt, kart og kompass, lysstaver (4stk), ekstra sokker, longs, og ei ekstra ullundertrøye, arcteryx covert jakke som ekstra mellomlag og til "kosejakke", shorts til innebruk, termos med kaldt vann til Phil, hundemat (ca 2kg , 400gram pr dag), poyesalve, ductape, multiverktøy, videokamera, digitalt speilrefleks(som forøvrig kun ble med første dag), .1-hjelpspakke, ekstra glass til oakley googles, solkrem faktor 30, og selvfølgelig Prolip care(som er en genial leppestift som bbare varer og varer og varer.. Mat: Heather meals: Åpnespis. genial løsning der man i løpet av 10 min har et rykende varmt måltid, og i tillegg kan man benytte varmeposen til å varme rumpa på, mens man spiser. man åpner rett og slett en pose som har et varmeelement inne i seg, heller i en medflkgende veske, som setter i gang elementet, og legger aluminiumsposen med maten inn i posen og lukker igjen. Maten kokes og etter 10-12minutter kan man spise. Selve tilberedelsen tar drøyt 30 sek, og da kan men bruke tiden til for eks å orge sitteplass, skifte klær, osv. man slipper å stresse med primus, vann etc. Til vinterbruk helt toppers, men litt av sjarmen med matlaginga forsvinner, så til sommeren vil det nok bli "vanlig " mat igjen. Jeg fant ut at man klarer seg veldig godt med svært lite utstyr. Minimalt avekstar klær, og annet utsyr. For min del var det godt å få bekretet at både utstyr og klær holdt mål, og at jeg også klarte å finne den riktige sammensetningen av det som ble med i pulken. Klarte også å balansere kroppstemperaturen med gode luftemuliogheter i både jakke og bukse, samt å kun bruke undetrøy under skallplagene. Når det gjelder turen generelt, kan jeg vel si at den ikke helt ble som planlagt, og at nettopp det er en del av gamet når man skal til fjells. jamtlandsfjellene og Sylan er jo et området der været skifter utrolig raskt, og som pga av mange høye fjelltopper, gir vinden god "drahjelp" når det først røyner på. Neste gang jeg skal hit, og det blir ikke lenge til, vil jeg nok planlegge like godt, men være mer forberedt på at det kan endres undeveis. videre vil jeg også starte mye tidligere på dagen, slik at man får utnyttet evt bra forhold bedre. Min viktigste erfaring er alikevel at man skal ta forholdene og været på alvor, og ikke skal ta noen sjanser for å nå målet. Det å gå alene er i og for seg ikke det som anbefales, men med god planlegging, godt utstyr og forutsetninger, kan man trygt ta seg en fjelltur alene. Velger man i tillegg områder som jamtlandsfjellene, er man sjelden halt alene, og svenskene har et meget godt merket løypenett, og utviklet sikkerhetsapperat. Har desverre forløpig ikke andre bilder enn de jeg tok med mobilen, men skal prøve å få "klippet" ut noen fra filmen så man kan få litt inntrykk av uværet.

Hei. Tenkte meg en tur til Sylan neste uke. Har ingen planer om å gå toppturer. Planlegger heller en tur med fiskstanga langs Esandsjøen og mindre vassdrag der. Noen som vet noe om snøforholda der nå? Andre tips tas også imot med stor glede