Søk i nettsamfunnet

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Jeg har bare brukt smørefritt på løypeski uten stålkant, men syns det fungerer best på vårsnø eller rundt null. Da er det vanskeligere og mer søl å smøre, og grepet på smørefritt virker til å være minst like bra som smøring av tilsvarende lengde og glien tilsvarende. Jeg har en teori om at på våt snø så suger en glatt såle seg mer fast, mens smørefritt ikke gjør det og dermed glir minst like bra. I kuldegrader syns jeg smurning er overlegent, spesielt med tanke på gli. På hardt underlag/is gir smørefritt dårlig feste og mye lyd, så der virker klister eller kortfeller i nylon til å være tingen. Som det meste så er det fordeler og ulemper. Fischer sine smørefri har ord på seg for å ha bedre feste, i hvert fall på de bredere skiene. Kanskje det er på grunn av lengre festesone? De har hatt litt utfordringer med produksjon, bl.a. pga. krigen i Ukraina, så en del ski har kommet uten kortfellfeste denne sesongen. Åsnes beskrives som for de med skikkelig skiteknikk, og gir dårligere feste og bedre gli. Kortfeller syns jeg gir både betydelig bedre feste og dårligere gli enn smøring, felleski eller smørefritt. Angående ski fra Åsnes; Gamme eller Ousland hvis du også går litt i oppkjørte spor. Sverdrup eller Nansen ellers, avhengig av om du prioriterer allsidighet eller kjøreegenskaper på fast underlag, samt om du foretrekker at skien flyter til toppen i løs snø eller at den mer pløyer igjennom og har bedre bæring. Ingstad Waxless kan være et alternativ hvis du har en del løs snø og prioriterer svingegenskaper. Det er synd Sverdrup ikke har kommet som smørefri ennå, for det er den mest allsidige skien deres.

Støttes, men vent til over nyttår! Se: www.posten.no/send-humanitaer-hjelp-til-ukraina

Skrev i et tidliger innlegg om primuser til Ukraina. Og flere har respondert. Bra! Men i ettertid har det også kommet opp at det er behov for vinterutstyr, som vanter, lue, ullundertøy, dunjakker og soveposer - for å nevne noen. Har du noe å avse kan de sendes portofritt på Posten

Trasig at det skulle gå slik for deg Tom! Og der det ene vonde følger det andre, huff og huff! Men du er åpenbart en sterk kar med mange mil i kroppen som nå hjelper deg. Du får se nøye på kartene dine Tom, fiskevann som du kan kjøre (eller blir kjørt) til, slå opp telt og dra frem en tur-stol og fiskestanga. Kanskje padle litt? Ønsker deg god bedring om mange gode stunder med slekt, venner, telt og fiskestenger! Har alt tatt oppfordringen om Ukraina, men dette kan ikke gjentas for ofte syns jeg. Har sendt noen "hjelpesendinger" selv og flere er snart på vei. Deler av egen overflod. https://www.fjellforum.no/search/?q=Ukraina&quick=1&type=forums_topic

Ja du har maksa uhellskvotet så det holder, og vi ser jo på bildet at du fikk i overkant mye. Veldig kjedelig å høre at formen er blitt så dårlig som du beskriver. Når du ikke klarer å lage Tom's Woodstove lenger, ja da skjønner alle her på Fjellforum at formen er dårlig. Benytter anledningen til å håpe at formkurven vil peke oppover og at du får en bedring Tom. PS! Tar forøvrig oppfordringen din om å bidra med hjelp til Ukraina. Så takk for posten og påminnelsen.

I fjor oppfordret jeg de som ville å gi en gave til Strømmestiftens, så sendte jeg en vedovn til dem. Det kom faktisk inn et par tusen kroner. I dag sitter jeg som en grønnsak, og har ingenting å bidra med, bortsett fra å oppfordre FF's medlemmer til å sende litt av overskuddesprimusene til Ukraina. f eks 111 og multifuelbrennere. Ukraina mangler mye strøm, og har problemer med å koke mat. Oppfordrer alle å klargjøre litt av overskuddet, og klargjøre disse. Alle pakker til Ukraina sendes gratis fra Posten Bruker kun mine egenkomponerte vedovner, en sannhet som dessverre hører fortiden til. Det er nå ett år siden jeg var på tur sist, en styggkald tur i Lardalskogene, og om en uke fra i dag, 20 desemer 2021, forbrant jeg meg stygt. Jeg ble fløyet til Brannskadeavdelingen i Bergen hvor jeg ble behandlet for 30% brannskader på overkroppen. Kroppen tacklet skadene dårlig, noe som medførte hjertestans og et hjerneinfarkt. Siden dengang har jeg vært innlagt på en rekke sykehus og opptreningsanstalter, men er nå hjemme. Sliter med å gå, med rullaror, og sliter enda mer med en stor posjon angst. Redd for alt og særlig for å falle. Angsten er et produkt av gjennopplivingen. Jeg burde ha tatt en operasjon i halsen, men legene tviler på at jeg overlever en narkoseomgang til. Så der er jeg nå. Har likevel et ønske: Hardagervidda i august - i år. For min del sa hjertelegen kan du dra. Ønsker dere alle en riktig god jul

Blir aldri "nok" kniver her. Men det kan noen ganger bli "for mange". Og da er det dumt at noen blir liggende i en skuff. Har derfor gjort bruk av den muligheten som finnes her: www.posten.no/send-humanitaer-hjelp-til-ukraina Til nå har det blitt både kniver og annet utstyr som har gått den veien, fra småting til litt større (som ryggsekk, sovepose).

Samme her. Men om du sitter på et lite lager som du vet du ikke har lyst å putte i deg, og/eller som du ikke rekker å spise før de går ut på dato dersom det blir lengre og lenger mellom hver gang du tar med slikt på tur.....så minner jeg om at posten nå lar oss sende "hjelpesendinger" til Ukraina gratis. (se 57802-utstyr-til-ukraina-gratis-å-sende-med-posten). Har nå selv tynnet litt i lagret og nettopp sendt noen poser med Mountain House og Summit to Eat sammen med litt hygieneartikler m.m.

Send humanitær hjelp til Ukraina: www.posten.no/send-humanitaer-hjelp-til-ukraina Står oversikt på siden der hva man bør/kan sende og hva man ikke bør sende nå. Klær ikke ønsket nå, med unntak av termisk undertøy og ullundertøy. Er nok ikke så mange der som tenker turliv nå, men mye av det vi bruker på tur kan jo komme godt med for folk på flukt. For egen del har jeg sett etter nye/ubrukte ting, og finner nå ett og annet av det slaget. .... Som en ny teppepose, en ubrukt Bergans ryggsekk (110L) som ikke passet ryggen og bare ble liggende, en ubrukt kvistbrenner (type Lixada), et par nye lommelykter, en ny hodelykt og en batteribank. Står ikke noe om de bare ønsker at man sender nye ting, men....

Hmm, og hvor gjorde Jugoslaviske hæren sine innkjøp mon tro (om den nå er fra "deres" lager da)? Kjøpte en på ebay i 2017 fra en kar i Ukraina. Han var eksplisitt i annonsen på at det ikke var en original Optimus, men en "Russian survival stove for mountain field. "PT-1" is a detailed copy design of the legendary Swedish stove "Optimus 8R". ikke godt å se hva som er hva, men den jeg fikk funket helt greit. Anbefaler en tur innom her : https://classiccampstoves.com/ www.google.com/search?&q=Russian+8R+copy+site%3A+classiccampstoves.com

Nei, de har ikke noe med fotball å gjøre, referansen mtp fotball var at jeg ikke ser på sport i det hele tatt, og at en dertil oppegående person tok den dertil. Beklager at jeg tok feil. 😅 Vi kan jo ikke alle være oppegående. Ingebrigtsen gutta, inkludert faren/treneren, Gjert Ingebrigtsen, har vært eksponert eksepsjonelt i alle media igjennom de siste årene, så man må nesten ha tatt tiltak for å ha unngått å fått med seg denne eksponeringen. Dog er det noen som bare er slik, og slik er det bare. Er ikke alle som går fått med seg seg at det har vært en pandemi pågående de siste årene, eller at Russland har invadert Ukraina. Det politiske riktige nå er å forstå dem siden der hverken er deres egen eller deres foreldres feil, det bare er slik, og slik skal det være 🤗 Men for ordens skyld, Gjert Ingebrigtsen er en ganske så eksponert person igjennom media og sosiale medier i Norge, og er således en kjent person.

Sier noe der. Ville være en fin forretningsmulighet for Ukraina. "Lei av høye strømregninger? En sandkorn fra Elefantens fot knekker bakterier og virus innen få generasjoner. Frakt på kjøpers bekostning og ansvar." https://en.wikipedia.org/wiki/Elephant's_Foot_(Chernobyl)#/media/File:Chernobyl_Elephant's_Foot.jpg Og det kan jo være nyttig for primusene også: frisk og fin salat lenge etter at det er tomt for frysetørret.

Litt av samme tankegang som fikk meg til å bestille en Svea 123r i bursdagsgave nå nylig til ei som ikke akkurat dyrker friluftslivet, men som jeg tror vil kunne sette pris på å få en "beredskapsprimus" likevel. Bestilte ellers nylig fra en forhandler i Finland ett sett med treskjæringskniver produsert i Ukraina. Det slo meg straks etter at jeg bestilte... at hvem vet om produsenten, han, hun eller de, er der om og når neste ordre kommer. Huff og huff, gjør vondt å tenke tanken.

Eg skal ikkje gi meg inn på politikken, men beredskap er ikkje dumt anten det er krig i Ukraina eller ei. Eg har beredskap ihht direktoratet sine tilrådingar, med unntak av nok vatn, må ta ei tusle der. Beredskap er også ein del av det å førebu at mine unge vaksne flyttar ut og at vi skal befinne oss i ulike landsdelar. Dette tok vi til å snakke om i fjor når det vart klart at vi endar på kvar sine kantar. Å ha ein masse ekstra greier er kanskje ikkje det som blir prioritert på studentbudsjett, så det blir mors beredskapskasse på hybelen/i kollektivet. Litt turutstyr blir også med, sjølv om ein ikkje tenkjer det blir brukt til tur. Kidsa spesielt synes eg er litt noldus. Det får stå si prøve. Klimaendringar med påfølgjande naturhendingar, uro og forsyningsproblem kjem ikkje til å avta dei neste tiåra.

Her hjemme er en Zarges Kasse 80x60, brukt til beredskapskasse og klar for 5 dager på en familie for 3. Da er det lagt opp til at det skal være mulig og mobilisere seg om nødvendig raskt. Blir det forflytning og man må oppholde seg utendørs, følger turutstyret med som pakkes ned på 3 min. Å det er et merkelig fenomen jeg opplever når det gjelder å være forberedt. Man er liksom «teit» eller «nerd» når man ønsker å være beredt?? Folk handler jod, å da hagler det med negativitet rundt dette. Å den kassen vår er ikke kommet opp under denne tragedien som foregår nå der i ukraina. Hva mener dere om dette?

Species: H. sapiens Class: Mammalia Order: Primates Genus: Homo Height: 1.7 m, 1.6 m Speed: 13 km/h (Running), 10 km/h (Running) Life cycle Humans are the most abundant and widespread species of primate, characterized by bipedalism and large, complex brains. This has enabled the development of advanced tools, culture, and language. In summary, the human life cycle has six main stages: foetus, baby, child, adolescent, adult and elderly. Although we describe the human life cycle in stages, people continually and gradually change from day to day throughout all of these stages. Bite force 162 pounds per square inch The average strength of a human bite is 162 pounds per square inch (PSI), but this pales in comparison to nature's champion chompers. Issues A human being in survival mode only cares about the immediate future. ... So, we have the information, the experts and the solutions to the biggest problems facing humanity: climate change, war, loss of jobs due to automation, risk of economic collapse, famine, poverty and overpopulation. Evolution stages The evolution of modern humans from our hominid ancestor is commonly considered as having involved four major steps: evolving terrestriality, bipedalism, a large brain (encephalization) and civilization. ----------------------------- Mener jeg traff på noen eksemplarer av arten ute i skogen her, men jeg synes ikke de virket veldig aggressive akkurat da. Men jeg var nok heldig og møtte dem når de nettopp hadde spist. Ellers har jeg lest nylig at Kremlinger kan være veldig aggressive, spesielt i områdene rundt Ukraina. Nå finnes vel ikke de i skogene våre - foreløpig.

Da var brenner av type Motor Sich Pt.2 (uttales "sitsh") i hus. En virkelig solid brenner med 1,5L tank. Laget i Donetsk i Ukraina. Har forsøkt med parafinlignende brensler men det nyttet ikke. Dette er definitivt en bensinbrenner ja! Veldig jevn og fin regulering og brenner flott når man først har fått den i gang skikkelig. Absolutt verdt pengene vil nå jeg si.

Sitter å venter på en brenner laget i Ukraina (Sovjet-tiden). Måtte ut med ca. 320kr inkludert frakt på ebay. Blir spennede å få testet den.

Bakgrunn:Jeg har i mange år samlet nasjonstopper verden rundt, og i september 2015 kom den nest siste toppen i Europa, Dufourspitze i Sveits, på plass. Da var det bare Island igjen. I juni 2016 inviterte jeg til avslutning av Europa-prosjektet på Island. Aud og Knut ville være med og tur ble bestilt. Like før avreise kom beskjed om at fjellet var utilgjengelig på grunn av bresprekker oppunder toppen og ville forbli utilgjengelig ut sesongen. En stakkar hadde 30. mai karet seg opp til 2003 meter over havet, bare ca 100 meter fra toppen, men der var det stopp. Flybillettene ble kastet og vi ble hjemme. Ny tur ble berammet 14. mai i år, med samme besetning. Like før avreise var det meldt orkan og store nedbørsmengder. Etter samråd med turfølget ble nok et sett flybilletter kastet og vi lå på været for bedre værmelding. Jammen godt at jeg ikke dro med meg en haug med folk på disse avbestilte turene. Det gikk ikke mange dagene, og allerede 18. mai ble ny tur bestilt, med god værmelding 19. mai og enda bedre melding 20. mai. Tredje forsøk: Vi valgte å være turister 19. mai og satset alt på at 20. mai skulle bli en knalldag. Dette skulle vise seg å være en god strategi. Vi startet fra parkeringen på Sandfell klokken 05:15, etter at vi så vidt hadde funnet parkeringsplass til den innleide koreaneren. Den første halvtimen oppetter gikk i havtåke, deretter var det bare strålende sol og skyfri himmel resten av denne lange dagen. Ikke en sky på himmelen, fin temperatur og 2-4 sekundmeter vind. Slikt er ikke vanlig i dette hjørnet av verden. I ca 400 meters høyde burde vi fylt flaskene med vann, for lenger oppe var det ikke vann så tidlig om morgenen. Vi klarte oss likevel godt, ettersom mye rart drikke var med. Det var et par litt tunge partier opp til 700 meter, der vi traff sneen. Herfra var det lettgått, hard skare hele veien opp til en kul på 1820 meter. Noen tendenser til bresprekker ble observert på ca 1650 meter, men vi følte oss trygge uten taubruk på den faste snøen etter uværet som hadde fylt på med hard, sammenblåst snø. Det er langt opp til kulen på 1820 meter, men med jevnt og rolig driv oppover var det god fremdrift. Frem til foten av Hnukuren gikk det lett, og vi bandt oss inn i tau og tok på stegjern før vi ruslet opp kneika mellom bresprekkene til toppen. Undertegnede klarte ikke å holde tårene tilbake det siste stykket mot toppen. For en dag – for et vær og føre – og for et sterkt turfølge med en snittalder på over 70 år. Vi brukte godt under 6 timer til toppen, og var godt fornøyde med det. Det ble et langt opphold med mange seremonier på toppen. Etter de obligatoriske toppklemmene ble det 3x3 hipp hurra, etterfulgt av en fantastisk tale fra Aud, der jeg ble klassifisert som en rødlistet art. Toppdramansvarlig stilte med både Svartadaudir og Everest-dram anno 2005, før det ble kondorering, solodrikking og kransekake med norske flagg og smellbonboner med dårlige vitser og ubrukelige hatter. Vi hadde toppen for oss selv, litt synd for det er jo gøy å sjokkere andre litt. Fra toppen gikk vi en litt alternativ rute ned for å unngå trafikkproblemer. Masse store sprekker som er i ferd med å åpne seg. Det kan fort skje at fjellet også i år stenges av naturen tidlig i sesongen om disse sprekkene åpner seg skikkelig. Gps-spor så langt batteriet rakk Vi er kommet over havtåken Hard og fin sne å gå på En pust i bakken, ca 1400 meter Oppe på 1820meterskulen Mange små maur foran oss mot toppen På tide med stegjern og tau opp sprekkepartiet Tilbakeblikk mot 1820-toppen. Vi gikk i en stor bue utenom sprekkepartiet Kondorer på toppen Sveinstindur på andre siden av den store sletta Snæbreid er ikke akkurat noen høydare, men over 2000 meter Ni mil til andre siden av Vatnajøkull Utsikt fra toppen mot kysten Solo på toppen Store bresprekker i ferd med å åpne seg nær toppen En artig liten kloss på siden av toppen Forblåste isformasjoner Flere topper:Nede ved sekkene insisterte Knut på at vi skulle utvide turen og ta med oss de 2 andre 2k-toppene i området, Snæbreid og Sveinstindur. Undertegnede kunne ikke protestere, ettersom jeg hadde sagt at jeg var med på alt etter at toppen var i boks. Aud lot seg også overtale, og vi ruslet i retning Snæbreid, med utsikt til Hnukuren fra nye vinkler. Litt tungt opp mot den flate toppen, siden det var et le-område med en del nysne. Videre mot Sveinstindur fulgte vi en rygg som var lett å gå. Toppeggen av Svenstindur var stegjern-føre. Knut koser seg med en kola etter toppen. Klar for Snæbreid og Sveinstindur Hvannadalshnukur fra nye vinkler Hvannadalshnukur fra nye vinkler Det ser ut som det er mulig med en alternativ nedtur til høyre i bildet. Sparer tid om man skal gå innom alle 3 2000meterne her Litt tungt opp til Snæbreid Lange vidder her Vi nærmer oss Sveinstindur En lykkelig Knut på sin 3. 2000meter for dagen Utsikt mot Jøkulsarlin, en 20 km2 innsjø med isfjell fra breen Returen: Det gikk raskt ned fra Sveinstindur, og vi satte kursen tvers over den digre sletta mot 1820-toppen. En svær gjeng møtte oss midt på sletta med brede ski, innbundet i tau. Det ble en lang vandring, vi begynte å bli slitne. Fra 1820-kulen gikk det greit et stykke nedover, lenger nede tråkket vi litt mere gjennom. Vi gikk forsiktig i de siste bratte partiene på barmark. Ganske slitne var vi, det er da man faller og slår seg på dustete steder. Aud vant som ventet sluttspurten ned til koreaneren, men vi kara var ikke langt etter. Vi klokket oss i mål på 14,5 timer, hvorav 2 timer pause og seremonier. Vi var ikke helt utmattet etter turen og feiret toppen med en bedre festmiddag på hotellet. Hvit duk, undertegnede i Addis Abeba finskjorte og Aud alias Teskjekjerringa i nye selskapssko. Lang og seig vandring over sletta fra Sveinstindur mot 1820-kulen Litt bløtt nedover i lia Siste etappe på barmark ned til koreaneren Tusen takk for en uforglemmelig dag med to av norges seigeste pensjonister. Aud har vært min trygge turkamerat gjennom 10 år på høye fjell verden rundt og Knut hadde jeg æren av å stå på toppen av Europas høyeste fjell for noen år siden, og jeg var med og feiret hans siste 2000-meter i Jotunheimen for noen år siden. Masse intern humor underveis på turen, uten at jeg skal gå i detalj her. Etter mye strev og frem og tilbake kom jeg endelig i mål med den siste av Europatoppene, en fantastisk gledesrus har ikke gitt seg enda. Min Europatoppliste: Min Europatoppliste inneholder alle europeiske selvstendige land + Russland og Tyrkia som har betydelige deler av landet i Europa, etter FN’s definisjon. Jeg har besøkt høyeste punkt i disse landene, som i 2 tilfeller(Ararat og Teide) ligger i andre verdensdeler. Topper i biland er ikke medtatt. Kazakstan, Aserbaijan og Georgia har helt marginale deler av landet i Europa og er ikke med på min liste. Armenia, Kypros, Israel og Australia er geografisk sett helt utenfor Europa, selv om de er med i melodi grand prix. Danmark og Luxembourg har endret høyeste punkt på grunn av nye målinger etter at jeg var der, men jeg har ikke reist på ny tur her, dette får være innafor når det gjelder slike jordbrukstopper. De som vil diskutere lista inviteres til et to ukers seminar på Hurtigruta Bergen-Kirkenes tur/retur. Albania Korab 2764 moh Andorra Coma Pedrosa 2943 moh Belgia Botrange 694 moh Bosnia Maglic 2387 moh Bulgaria Musala 2925 moh Danmark Ejer Bavnehøj 173 moh Estland Suur Munamägi 318 moh Finland Halti 1328 moh Frankrike Mont Blanc 4810 moh Hellas Mytikas 2918 moh Hviterussland Dzyarzhynskaya 345 moh Irland Carrauntoohil 1039 moh Island Hvannadalshnukur 2110 moh Italia Monte bianco de Courmayeur 4748 moh Kosovo Deravica 2656 moh Kroatia Dinara 1831 moh Latvia Gaizinkalns 312 moh Liectenstein Grauspitz 2599 moh Litauen Akstojas 294 moh Luxembourg Burrigplatz 558 moh Makedonia Korab 2764 moh Malta Ta'Dmejrek 253 moh Moldova Balanesti 430 moh Monaco Chemin des revoires 161 moh Montenegro Zla kolata 2534 moh Nederland Vaalserberg 322 moh Norge Galdhøpiggen 2469 moh Polen Rysy 2498 moh Portugal Ponta de Pico 2351 moh Romania Moldoveanu 2544 moh Russland Elbrus 5642 moh San Marino Monte Titano 739 moh Serbia Midžor 2172 moh Slovakia Gerlachovský štít 2654 moh Slovenia Triglav 2864 moh Spania Teide 3718 moh Storbritannia Ben nevis 1345 moh Sveits Dufourspitze 4634 moh Sverige Kebnekaise sydtopp 2099 moh Tsjekkia Sněžka 1602 moh Tyrkia Ararat 5137 moh Tyskland Zugspitze 2962 moh Ukraina Hoverla 2061 moh Ungarn Kekes 1014 moh Vatikanstaten Vatican Hill 75 moh Østerrike Grossglockner 3798 moh

Kjøpte nettopp en brukt russisk R8 på ebay (fra en kar i Ukraina) en kopi av Optimus 8R. Kom i dag. Bra stand, brenner nesten helt rent, var ute testen den nå. Denne R8 blir nok bare med på koseturer om sommeren tenker jeg, har andre brennere til høst og vinter. Men artig å ha altså. Nå har jeg altså en kopi av "Hunter", en original "Climber" og to originale "Hiker" (en klassisk 111 og en "pluss"). Brenner litt for dette kan en vel si. Blir helt i fyr og flamme når det kommer en ny primus i posten. Får full tenning altså. Ikke som når jeg kjøper ny bil, da blir jeg bare gira.

Knapt noen land i Europa har færre ulv enn Norge. Mange holder til nær byer og mennesker. Allikevel leser man svært sjelden om mennesker som blir drept. At det kan være lurt å avlive ulver som mister sin skyhet er nok smart for å redusere risiko ytterligere. Ulv i Europa Her er listen med antall ulver i europeiske land. Russland: Ca 20 000 Romania: 2300-2700 Spania: Ca 2300 Ukraina: Ca 2000 Hviterussland: 1500-2000 Bulgaria: Ca 1000 Serbia: 750-850 Italia: 600-800 Bosnia: 650 Hellas 300-600 Polen: 400-500 Latvia: 200-400 Slovakia: 200-400 Litauen: Ca 300 Portugal: 200-300 Makedonia: 267 Estland: 200-250 Frankrike: Ca 250 Albania: 200-250 Sverige: 202-235 Kroatia: 168-219 Finland: 150-165 Tyskland: 40-50 Slovenia: 32-43 Norge: 28-32 Sveits: 8 Østerrike: 2-8 Tsjekkia: 1 Kilde: (naturvernforbundet) http://naturvernforbundet.no/naturogmiljo/nesten-alle-har-mer-ulv-article28606-1024.html

Egentlig har det alt med vår økte ressursbruk og el-biler å gjøre, for uten den økte bruken av våre ressurser hadde det ikke vært lønnsomt å starte opp nye rutil gruver, man har større og lettere tilgjengelige rutilressurser i Australia, Ukraina og Sør-Afrika. Rutil blir blant annet brukt i sveiseelektroder og i coating på vaskemaskiner, kjøleskap og elektriske deler og sist, men ikke minst i nye batterier til elektriske biler: http://tsla.co/tesla-battery-technology-will-titanium-dioxide-change-everything/ Vaskemaskiner og sveiseelektroder har vi hatt i årevis, men det er bruken av rutil i nye bilbatterier som øker behovet for rutil på verdensbasis og gjør det lønnsomt å åpne nye gruver.

Bilder fra Ukraina

Formålet med turen var å besøke nasjonstoppene i Romania, Moldova og Ukraina, siden det kun er disse jeg nå manglet i Østeuropa. Dag 1: Seint kveldsfly Torp-Bucaresti, avhenting leiebil. Dag 2: Tidlig opp, kjørte vestover på fin vei og opp Transfagarasan, 3 timers kjøring, noe mer enn antatt. Startet å gå ca 7 km før toppen, men møtte snø ganske raskt. Det var bare å innse at å nå toppen av Moldoveanu på en dagstur langs en lang rute med luftige ryggtraverser var umulig. Med overnattingsutstyr, stegjern etc, kunne jeg våget meg videre, men slikt var ikke med. Jeg hadde regnet med at det fortsatt var sommer her oppe i september. Jeg gikk opp til redningshytta på drøye 2000 meter. Her begynte det allerede å bli isete, temperatur godt under 0 og 15-20 cm snø. Værmeldingen for neste dag var enda dårligere, og med de snømengdene som var i høyden, var det ikke håp om å komme opp med det første, selv om det skulle bli mildere og sol. Det ble retur til bilen, og videre kjøring opp til veiens høyeste punkt ved Balea-sjøen på 2200 moh, der det var full vinter, brøytet vei og strøbil 2-mannsbetjent i aksjon. Jeg kjørte ned på nordsiden av passet og endte opp i Brasov der jeg kjørte meg litt bort før jeg fant veien tilbake til Bucuresti. Her fikk jeg tak i en billett til nattoget til Moldova. Dag 3: Fikk tak i en sjåfør som tok meg til Balanesti. Herfra hyret sjåføren inn en vinbonde som kjørte oss alle opp til toppen. Det skal være kjørbar bilvei opp til toppen en plass, men tviler på at det var den ruta vi kom opp med, her var svært gjørmete, og egentlig var jeg glad jeg ikke insisterte på å gå de siste 2 kilometrene. På toppen var det frem med boka om eouropas nasjonstopper, og bonden var synlig fornøyd over å se bilde av sin topp i boka. Tilbake i Chisinau fikk jeg tak i en bussbillett til Ivano-Franovsk i Ukraina. Det ble en lang og slitsom tur med lite søvn. Dag 4: Jeg våknet av at konduktøren på bussen gikk frem og tilbake og at bussen ble stående lenge stille på et stort sted. Etterhvert viste det seg at vi allerede var fremme i Ivano-Frakovsk ca 05 om morgenen. Jeg kom meg trygt av bussen og takket konduktøren som fikk meg av på rett plass. Jeg hadde nok tid til å ta ut noen ukrainske hryvnia og finne bussen videre til Vorokta som gikk noen minutter senere. I Vorokta var det rett over på drosje som tok meg til foten av Goverla. det gikk greit oppover og en og en halv time senere, klokken 10:45 sto jeg på toppen. Skikkelig friskt på toppen, mye vind og kaldt. Litt isete var det også, men ikke verre enn at det føltes forholdsvis trygt å ta seg hit uten stegjern. Sjåføren var fornøyd over at jeg kom forholdsvis raskt ned, det ble minibuss tilbake til Ivano-Frankovsk, derfra tog til Lvov, der jeg fant nattoget til Krakow. Dag 5: Flyreise Krakow-OSL Jeg hadde planlagt å bruke mer tid i Romania, og også i de andre landene, men det var overraskende kjølig i området, så det ble til at jeg reiste forholdsvis raskt hjem, det var litt kaldt og stusselig der- synes jeg. Det hadde nok vært bedre å reise noen uker tidligere og unngå snø og kulde. Totalt 4 døgn på reise, med noen timer ventetid her og der. 1,5 time på fjelltur i Romania, 2,5 timer på tur i Ukraina, men ellers mange opplevelser rikere av ulike slag. Greie offentlige kommunikasjoner i området, selv om standarden kan være noe variabel. Litt slitsomt med de 3 siste nettene på reise, alle med grensepasseringer med pass og tollkontroll midt på natta.