Søk i nettsamfunnet

Takk for link. Har kommet over den siden, men ser at de ikke har kortere segmenter enn 36cm. Jeg ser at big Agnes har telt med 12" teltstenger. Men antar dette da ikke er hyllevare...

Legger ved link til min nyeste «oppfinnelse» til snøanker i aluminium. Plastversjonen har jeg prøvd ut MYE, over mange år, i skikkelig uvær. Dette er ett design jeg varmt kan anbefale. De er helt RÅ, sitter som bare juling i alle forhold, og veier svært lite. Men de trenger en karabinkrok i stedet for den teite ringen, og de blir lett ødelagt av spaden. Så jeg har laget kopier av 0,7mm aluminium. Dette blir saker! Husk å gi de en liten bue/bøy mot teltet, så får de ekstra godt hold i snøen og blir helt avstivet i lengderetningen. (NB! Disse er til barduner på telt, ikke for å sikre mennesker ved redning) Ankrene er ca 20 cm høy, og 16 cm brede.

En lang men virkelig flott tur. Det hadde vært en kald tur lørdag, med vind og lave temperaturer- Når sola så sviktet, ble det en tur med glidelåsen på jakken helt under haka. Søndag skulle alt bli så meget bedre. Det var snakk om sol fra skyfri himmel, lite vind, og selv om det ville være kaldt fra morgenen av, så ville det bli varmere etter hvert. Siden det heller ikke hadde regnet siste døgnet, ville det også bli en ganske tørr dag. Det var fortsatt en vårtur jeg gjerne skulle ha tatt. Jeg hadde gått turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over Håfjellet, for så å ta over fjellet til Ristøl og Lauvlia og ned til «Skogen», rundt Engjavatnet og tilbake til bilen tidligere i år. Jeg skulle gjerne ta den flotte turen en gang til – minst.. Det er bare noen få år siden første gang jeg gikk denne turen, og den har alltid hatt merkelappen «langtur». Normalt har denne tatt meg mellom tre og fire timer. Det har alltid blitt en god pause underveis, og i flott vær er det noe å se fram til. Forrige gang jeg gikk denne turen, begynte jeg å fabulere om å ta med Bjursfjellet i samme slengen. Det ville gjøre turen omtrent en time lengre. Den gang ble det ikke noe av «omveien». Da jeg kom rundt Engjavatnet, kunne jeg kjenne at det var nok med den vanlige turen. Det kunne jo være at jeg var klar for en tur til Bjursfjellet denne gangen. Det var mange biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen da jeg kom. Det var ikke så underlig, med den flotte værmeldingen Yr hadde for dagen. Som vanlig tok jeg opp mot Stølssletta og Vindskaret. Det var spor oppover, og jeg kunne se noen på vei mot Håfjelltoppen. Det viste seg å være kjent folk, og vi tok følge fra toppen og nedover mot Bjødnali. Etter å ha tatt bildet av treet til broderen, tok jeg fatt på bakken opp mot gjerdeklyveren i skaret ned mot Ristøl. Stien oppover var godt synlig og fortsatt var det nødlinger som viste vei. Det må være flere folk som går opp til Ristølnuten enn da jeg la opp nødlinger for et par år siden. På Ristøl var det folk, og vi fikk (som vanlig) en hyggelig prat, før jeg tok over myrene mot Lauvlia. Hvor det også var folk, men denne gangen ikke noen jeg kjente. Fra Lauvlia til «Skogen» var jeg alene. Heldigvis var dyra fortsatt ute på marka, og jeg kom meg greit videre rundt Engjavatnet. Bortover mot Bukatoa og Solkjenn, kikket jeg oppover mot Bjursfjellet, og tenkte at dette egentlig var dagen for å se om det ville gå greit å ta med denne på turen rundt stølane. Det ble til at jeg tok over «den søta hålå» og oppover traktorveien mot toppen. I langsomt tempo. Det startet et par omtrent samtidig, og vi holdt nesten samme fart oppover, så det kan ikke ha gått veldig sakte. Opp mot toppen så jeg en hel gjeng som startet på turen nedover, og da jeg satt med te og kjeks, kom det opp flere folk fra Eikeland - den bratte veien. Det ble helst folksomt en stund. Nedover bakkene, tilbake mot «den søta hålå», gikk det greit, men det ble ikke til at jeg «slapp» meg nedover bakkene, så litt stiv og støl var jeg nok. Den siste bakken på turen, under Bukkanuten, på vei mot Jærbuskaret, laget heller ikke problemer, selv om jeg ikke helt fikk opp farten. De siste kilometerne innover mot parkeringsplassen er – heldigvis – temmelig flate, og de går på god vei. Jeg kan ikke helt si at jeg kunne tenke meg flere bakker og kilometer på beina, da jeg sto ved bilen, men likevel syntes jeg det hadde gått bra. Formen og beina var fortsatt brukbar. Etter 16 – 17 kilometer og en god del høydemeter, var det likevel helt greit å sette seg i bilen – etter nesten fem timer på tur.

Du kan ta en titt på denne brosjyren for Pressfit-stenger fra DAC (brosjyre for Featherlite NSL, og brosjyre for Featherlite NFL), der ligger det et diagram med oversikt over bøyestivhet og vekt for de ulike stangtypene med de ulike diametrene. Under er da vist for ø10,2 mm Pressfit (blå horisontal linje), ø10,25 mm Featherlite NSL (rød linje) og ø9 mm Featherlite NSL (oransje linje). Det er ikke veldig stor forskjell mellom de to førstnevnte (blå og rød), og begge er vel betraktelig stivere enn sistnevnte (oransje), som er det som følger med Lofoten Pro 4 Camp (ut fra 2019-katalogen til Helsport). Om det er 9,6 mm NSL som fulgte med Lofoten-teltet så er disse noe stivere. I samme katalog kan man se at det er 10,25 mm NSL-stenger som har fulgt med X-Trem-teltene, delvis supplert med 9,6 mm NSL på enkelte modeller. Jeg mener at Helsport har levert DAC Featherlite NSL med alle X-Trem-teltene sine en stund (den siden der dette sto tidligere gir 404-feil i dag, men kan finnes her) : DAC Featherlite kommer vel ikke i 9,8 mm, og Lofoten Pro 4 Camp er beskrevet med 9 mm-stenger i en 2019-katalog fra Helsport som nevnt over, så jeg antar det er den stanga du mener? Jeg tror ut fra det som er vist over at det ikke er veeeldig mye å hente på å gå over til 10,2 mm Pressfit (244 vs. 220). Den store forskjellen kommer nok når man passerer 10,2 mm, da Pressfit-stengene leveres i større diametre enn NSL, som leveres med største diameter 10,25 mm. Mine X-Trem-telt er av noe eldre modell, så jeg har ikke stålkontrolll på stangtypene i disse, men det er nok ikke DAC-stenger i det hele tatt.

Alle ryggsekker blir full uansett hvor store sekkene er. Jeg har gått fra å bruke en alltid full ( og svintung) 90L sekk, til nå å bruke en 65L sekk. Ikke bare er den tomme 65L sekken mye lettere enn den tomme 90L sekken, men jeg må være nazi når jeg prioriterer det som skal opp i den mindre sekken. Alt skal være mindre og lettere. Og dermed opplever jeg nå at jeg faktisk klarer å ha huset på ryggen med telt-sovepose-liggeunderlag-kokeapparat- fiskesaker-mat og alt det andre som gjør en tur hyggelig. Og likevel ikke bære over 16 kilo. Tips: Jeg liker whisky, men dagene der jeg kjøper en flaske på polet som jeg putter i sekken er over. Whiskyen tappes over på en tom plastbrusflaske. Og hvis man kjøper cask strength (som kan være nærmere 60%) vil en halv liter utgjøre 0,75L når man blander ut med litt friskt fjellvann som man ikke behøver å bære. Alle monner drar...

Har to gutter på 9 og 10 som de siste årene har brukt Bergans Sjoa 2L skalljakker. Jakkene har vært slitesterke, brukt både på skole og tur. Selv ved hyppig vask har de vist deg tette. Eneste minuset vi har funnet er at jakkene er små i størrelsene. 10-åringen bruker str 14 år og kan til nød få en tynn strikkegenser under jakka, broren på på 9 bruker 12 år og har samme utfordring. begge har normal høyde og vekt for alderen. Alt i alt en hyggelig reise med Bergans, hadde fortsatt med samme merke hadde de hatt bedre utvalg i str xs på voksenjakkene. 10-åringen ønsket selv å prøve seg på Lars Monsen skalljakke, som for øvrig også er str 14 år, men med et hav av plass under, god plass til to gensere under når vær/temp tilier at det er nødvendig. Kommer tilbake med omtale av den i løpet av våren.

Hei. Har en Pickup hvor jeg har laget kryssfiner bunn av kryssfiner for å kunne overnatte i kassa på bilen. Har laget feste i rammen til 20mm pvc rør, slik at kassen får en form som en gammel prærievogn. Spenner en tarp over, og pvc-rørene gjør at tarpen holdes oppe og eventuelt vann renner av. Dette funket så bra at jeg kjøpte en litt tykk madrass 12 cm for å få litt luksus. Problemet er fuktighet og kondens, madrassen liker ikke så godt det… Målet på bed/kassen er 120*210. Noen som har noen gode ideer på hva jeg bør gjøre? Kunne self fått spesialsydd duk, men prisen blir deretter. Finnes det noen avlange billige telt som kanske kan brukes? Er jo en idee å lage ett vanntet trekk til madrassa, men det tror jeg blir ekkelt å ligge på. Takker for alle gode innspill:)

Dette er jeg absolutt enig i. Mange sier «storm» om frisk bris med litt kuling i kastene. Forskjellen på 10-15ms vind er veldig stor. 15-20 er enda større. Og forskjellen mellom 20-25ms er enorm. Synes jeg da. Jeg antar jeg har hatt Unna ute i 17-18ms kastevinder, middelvind kanskje 12-13ms. Det tålte det bra, men det er mye bevegelse i teltet. Det har to store flater, men de barduneres jo ganske greit egentlig. Jeg tror det ville taklet 20m/s, det har jo blitt brukt under Sydpol ekspedisjon, har jeg blitt fortalt (men med hvilke stenger, aner jeg ikke). Unna kan brukes med tykkere stenger, (staika stangsettet?), og det er mange som visstnok er fornøyd med det, har jeg lest. Usikker på om doble stenger går i stangkoppene der, men jeg tror faktisk det. Det vil jo gjøre at teltet blir betydelig roligere. Jeg tror det vil være ett godt valg om det skal brukes i mye skittvær, for tykkere stenger på over 10mm er veldig mye stivere enn DAC Featherlite 9,X mm, som brukes. Solou derimot, er vel dokumentert bra i stor vindstyrke på Youtube.

Hei, min datter på 12 trenger nye fjellstøvler, str 40. Er det noen spesielle hensyn man bør ta? Hun veier jo mindre enn en voksen dame med str 40, og har vel ditto behov for litt lettere skotøy. Sikkert mindre behov for veldig stabilitet også, siden det er færre kilo som skal «stabiliseres».. Mottar gjerne konkrete tips

Ikkje kjent med østlige og nordlige deler av hardangervidda. Men i vest og sørlige deler (Haukeli), så kan det regne 12 mnd av året, på samme måte som det kan komme snø hele året Så regn i april er ikke unntaket. Kommer det mye vær fra sør og sør-vest, ender det enten a) at det kommer som regn og blir til snø, b) kommer som snø og ender opp til regn, selv høyt til fjells. Jeg synes dette en veldig god rapport, da jeg føler det blir for mye turrapporter som kun viser glansbilde av slike turer. God gjennomføring av en tur, hvor forholdene er til betraktelig mer mot normalen på denne tiden av året og at man må forvente skiftene forhold i løpet av 7 dager. Du skal være nokså heldig å full klaff og høytrykk i 7 dager . Jeg tenker nerde info er bare bra, spesielt når mange som etterspør denne info før de legger ut på samme tur.

For ett eventyr det var å krysse Hardangervidda, alene. Og for ett (u)vær det har vert! 😅 To dager før jeg reiste var det -19C og gnistrende vinterføre! Uken etter at jeg har kommet hjem skal det igjen være stabilt med kuldegrader, og tørr fin snø. Jeg pleier ikke å være så heldig med været, og har måttet håndtere det værste man kan få på vintertur: ØS PØS REGNVÆR! Hadde jeg ikke vert Bergenser, ville jeg dauet på vidda 😅 Dag 1 av 7: Haukeliseter - Mannevatn Distanse: 11km Temperatur: -2C - +2C Sikt: Stort sett whiteout* Vær: Snø, regn Vind: Rundt 1-5 m/s. Startet sent på ettermiddagen etter å ha gått av bussen ved Haukeliseter. Det hadde snødd i mage dager, så det var dyp snø. Det var rundt null grader, vindstille og snøvær. Det ble noen heftige høydemeter, med en tung pulk på slep. Jeg har jo med mat, utstyr og drivstoff for 7 dager på tur. Planen er å følge kvistet rute innover fjellet. Det var stort sett whiteout, så jeg ser ikke forskjell på himmel og bakke. Kvistene er fjernet deler av strekningen (på grunn av villreinen), og en gruppe som kom ned sa jeg burde snu fordi det var umulig å finne veien og se hvor man går. Jeg forsikret om at dette gikk fint, og fortsatte. Jeg orienterte meg etter GPS, og jeg kunne skimte stavhullene i snøen, og noen steder skispor, etter de som kom ned. Da går jeg ihvertfall ikke utfor en kant. Jeg følger disse så lenge det går, og slår leir om jeg ikke har spor eller kvister å følge. Det sluttet å snø, og gikk over til REGN! Det skal ikke REGNE på hardangervidda i begynnelsen av April! Litt forbi Mannevatn kom kvistmerkingen tilbake. Første leir ble etablert, og det ble brukt en del parafin på primusen for å tørke våte klær utover kvelden. På vintertur pleier ting å holde seg ganske tørt, så dette regnet, kombinert med kulde, snø og vind, skapte mye utfordringer utover uken. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rIrX4sLai/?igsh=cG04bDJvMWc2ZjRt Dag 2 av 7: Mannevatn - Hellevassbu Distanse: 14 km Temperatur: 0C - +2C Sikt: Tidvis god sikt Vær: ØS PØS REGN! Vind: 6-12m/s, kastevinder ca. 15-19m/s Da jeg kom ut å skulle ta ned teltet var ALT glasert! Ett tykt lag is dekket alt av telt, barduner, ski og pulk. Det var yr og kald vind, altså underkjølt regn. Etter å ha banket og skrapt is av alt utstyr, gikk det over til ØS PØS regnvær! Dette var helt feil til å oppdage at membranet i ski buksen min er utslitt. Jeg kjente vannet trenge gjennom langs bena, og fyllte opp skiskoene til randen med vann ganske fort… Det hadde også snødd mye om natten, så jeg gikk i dyp våt løssnø med sørpe på toppen. Skituppen var ofte under snøen, og hvert stavtak sank 40cm ned i snøen, og trinsen tok med ett halvt kilo sørpesnø opp for hvert tak. Jeg rakk å tenkte at med disse forholdene kommer jeg ALDRI til å nå Finse, før også vinden tok seg kraftig opp, og sikten ble dårlig. Vannet surklet i skiskoene, og jeg visste at teltet var pakket ned helt vått. Etter 14km i sørpesnø ankom jeg Hellevassbu, og var helt utslitt. UAKTUELT å sette opp telt nå, og bruke hele natten på å tørke ting. Her var flere som hadde søkt tilflukt fra uværet, og ikke hadde beveget seg ut i dag. Det ble fyrt i alle vedovnene, og alt ble hengt opp til tørk. Utover natten hadde jeg høy hvilepuls, og hørte uværet ta seg opp utenfor hytten. Jeg kvapp og våknet hver gang hytten ristet. Det var gått over til kraftig snøvær, og om det i det hele tatt er mulig å bevege seg ute i morgen, blir det blodslit gjennom dyp løssnø… Shit, jeg kommer meg aldri til Finse… BILDER: https://www.instagram.com/p/C5rRtW1tlqN/?igsh=b2xnNWt5dnlwZDZn Dag 3 av 7: Hellevassbu - Bismarvatnet Distanse: 31 km! Temperatur: -4C - +5C Sikt: Stort sett veldig bra sikt. Vær: Mest sol! Og snøfokk Vind: Mellom 0-15m/s, kastevinder ca. 17-20m/s Alt utstyr og bekledning var tørket, og jeg var klar til å prøve meg ut. Jeg fant en søppelsekk til bagasjen, og laget en «regnskjørt» av en annen søppelsekk slik at jeg kanskje overlever i tilfelle mer regn på turen. Der blåste heftigere enn i går, og det føyket godt langs bakken, men vindretningen betydde medvind - så jeg prøver. En ting vind gjør, det er å lage bra SKIFØRE! All snøen fra natten hadde blåst bort, og regnet hadde fryst, så det var skareføre, og jeg kunne gå fort. Vinden bakfra er MYE bedre enn vind imot! Første par timene var det riktignok mye oppover. Og fokksnøen som kom bakfra smeltet når de traff bindingene som solen varmet opp, og det iste hele tiden mellom skosåle og binding. Isen og måtte fjernes ett par ganger i minuttet til tider. Aldri opplevd maken, men om det ikke fjernes kan man trakke ut bøylen av skotuppen, og da er turen over, for det er en av de få tingene som ikke går å reparere i felt. Fenomenet varte heldigvis bare en times tid. De fleste holder seg nok inne i dag på grunn av vinden, men jeg storkoste meg. Jeg så kun èn gruppe på tur, eller var fjellet folketomt. Jeg gikk innom Litlos Turisthytte og støttet de med å kjøpe meg en kaffe og noe attåt. Etter lunch ga vinden seg og Hardangervidda viste seg fra sin beste side! 😍 Etablerte camp på Bismarvatnet, og siden det kun har føyket snø i dag, og ikke regn, kunne jeg krype i posen varm og helt tørr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5sPcmFNQv3/?igsh=MWJ5NzN4NWVsZmRvMQ== Dag 4 av 7: Bismarvatnet - ved Trondsbu Distanse: 27 km Temperatur: -4C - +6C Sikt: Alt fra god sikt, til whiteout Vær: Skyer, litt tåke, og REGN (igjen)! Vind: 0-10m/s, kastevinder ca. 12-13m/s NYDELIG morgen! Kuldegrader og lite vind. Pakket ned leiren, og børstet alt omhyggelig fritt for snø slik at alt skulle pakkes tørt ned. I dag blåste det relativt lite, målt i «Hardangervidda-skala». Jeg traff på folk fra Sandhaug Turisthytte, de forteller at det skal komme regn i dag, og ekstremt mye vind i morgen. HVA!?! Jeg som trodde kampen mot uværet var over for denne uken! Jeg kom meg relativt kjapt og greit til Sandhaug. Føret var greit og jeg kunne til en forandring gå litt uten hette og slalombriller. Jeg gikk inn på Sandhaug for å sponse de med en kaffe. Været ble værre, og hytten ble fort fyllt opp av gjester som søkte tilflukt for været som skal komme de to neste dagene. Flere som prøvde å krysse vidda, tar to dager her og går hjem igjen, pga. uværet som kommer. Det begynte å regne i det jeg gikk fra Sandhaug. Skjørtet jeg laget av søppelsekken klarte å holde vannet ute av buksen, selv om det ser helt idiotisk ut. Heller tørr og teit, enn våt og kul. Den våte snøen gav etterhvert sugende føre og seig framdrift som sugde energi. Satt opp teltet litt forbi Trondsbu. Utstyret ble nøye tørket med klut før det ble tatt inn i innerteltet. Helt tørr bolig, men dagens klær var helt våte og ytterteltet var ikke ett blivende sted, fordi det regnet kondens fra ytterduken når den ristet i vinden. Primusen kom i gang, klær til tørk i taket, snøsmelting, matlaging og annet «husarbeid» tok resten av kvelden. God natt. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5seg2VtTaX/?igsh=MWxuc3Y5azhvemdxZA== Dag 5 av 7: Ved Trondsbu - Kjeldebu Distanse: 15 km Temperatur: -1C - 5C Sikt: Greit først på dagen, så totalt whiteout. Vær: Brutal vind, sol, skyer, snøfokk! Vind: 13-18m/s, kastevinder målt med vindmåler til 25m/s!!! Fikk pakket teltet relativt tørt, til tross regn i går. Det har blåst opp i løpet av natten og fryst på i dag. Kanskje er det slutt på regn? Skareføre og fokksnø leverte meget bra glid! Når jeg nærmet meg Dyranut økte vinden på kraftig, og kom rett imot. Så kraftig at kortfellene ikke gav godt nok feste på flatene lengre! Vinden tillot ikke å stoppe for å skifte til langfeller. Etappen til Dyranut Fjellstue ble derfor ett blodslit. Spiste lunch der og fikk skiftet til langfeller. Imens var det kolonnekjøring på veien. Planen var å gå ett stykke forbi Kjeldebu, med Kjeldebu som nødly om det skulle bli for ille. Vinden ble etterhvert så brutal at fokksnøen satt ned sikten til nesten ingenting. Jeg måtte gå forbi kvisten langs ruten, og søke etter neste kvist mellom bølgene av snøfokk. Brått blåste det så mye at vinden endret lyd fra skrikende uvær til dyp bass, og jeg så en tømmerstokk komme fykende rett over meg! (Trodde jeg). Men det var snøfokken som begynte å «rulle» i bølger over hodet på meg, og laget «tømmerstokk-skygger». Nå var det ikke kjangs å få satt opp telt lengre. Så plan B blir å grave en kantgrop, og vente der til det er mulig å campe. Men siden det ikke regner er jeg tørr, så jeg holder varmen godt. Jeg vet hvor jeg er, og hvor jeg skal: Kjeldebu! Jeg fortsetter! Ved Kjeldebu er det kaotisk! Jeg finner etter en stund døren til hytten, og må ta av skiene forsiktig for at de ikke skal fly avgårde. I det jeg skal ta tak i døren og kaste inn skiene stuper en mann ut. Han holder døren åpen med hele kroppen, mens det sitter en dame på huk og tar tak imot skiene og bagasjen. Det er umulig å høre hva de sier. Døren smeller igjen bak meg. Ikke overraskende så jeg ikke ett eneste menneske utendørs i dag. På dette tidspunktet melder NRK om at forholdene er så dårlige at kolonnen har kjørt seg fast på Hardangervidda! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5s6_XsMM99/?igsh=ZzU4aHJjMGNhbGRu Dag 6 av 7: Kjeldebu - Store Hansbunuten - Distanse: 23km - Temperatur: -1C - +4C - Sikt: 1km tidvis. Ellers tåke og yr - Vær: Regn, og sludd, igjen… - Vind: 8-13m/s, kastevinder 17-19m/s Utsikten fra hytten var nydelig, hadde det ikke vert for været… Vinden pisket nemlig våt nysnø, sludd og regn opp langs vinduene. Det ble ikke tatt ett eneste bilde under marsjen i dag. Det er ikke så enkelt, eller fristende, når alt er vått og kaldt. Bakken var dekket med myk bløt nysnø, men det var ikke sugende føre (enda), så framdriften var god. Vinden var rolig, foreløbig. Etterhvert tok vinden såpass mye at jeg måtte støtte meg på stavene i kastene, og det regnet og sluddet sideveis. Jeg ble pissblaut, skoene ble fyllt med vann, hanskene ble gjennomvåte, og det var mye motbakker. Føret ble sugende når snøen ble våtere. Jeg gikk hele dagen uten å ta pauser, det var for kaldt og vått til det. Slikt vær og føre krever mye energi. Oppsett av teltet var litt utfordrende i de sterke kastevindene som nok var minst 15m/s+. Men dette har jeg øvd på hjemme, så oppsettet gikk bra. Utpå kvelden måtte jeg ut igjen å grave snøankrene til bardunene dypere ned i snøen, for vinden dro de opp! Glidelåsen i ytterteltet ble jobbet opp av vinden, jeg måtte derfor improvisere med litt tråd og knyte igjen glidelåsdrageren. Resten av kvelden ble brukt til primusfyring og tørking av klær, mens teltet ristet ganske mye i vinden. BILDER: https://www.instagram.com/p/C5taP9zIFv0/?igsh=MTYya2RjZXh6eWl2Nw== Dag 7 av 7: Store Hansbunuten - Finse! Distanse: 7 km Temperatur: -1C - +4C Sikt: God sikt Vær: Litt sol, og litt regn. Vind: 6-8m/s, kastevinder på 10-12m/s Siste dag! Kanskje for første gang har jeg tid til å gå ut av «planlegging og gjennomføringsmodus», og kjenner i magen at turen snart er over og at krysningen faktisk kommer til å bli gjennomført! Krysningen av Hardangervidda har ikke bare tatt 7 dager. For meg har den tatt 3 år, på en måte. Siden jeg for 3 år siden lå i teltet, i storm, utenfor Krækkja, og dro ned til Haugastøl dagen derpå med halen mellom bena, har jeg hatt ett ønske om å fullføre det jeg startet på. Men, dagen begynte nydelig, og med lite vind. Flekker med blå himmel, og gløtt med sol, kledde fjellene i området veldig godt. Etter å ha pakket campen, for siste gang, begynte jeg på sjarmøretappen ned til Finse. Enda en gang begynte det å regne, og blåse litt, men det plaget meg ikke i det hele tatt. Jo nærmere jeg kom Finse, jo sterkere ble mestringsfølelsen. Og enda sterkere ble den av at jeg hadde gjennomført turen alene, i dårlige forhold, og med mange uværsdager i løpet av uken. Planleggingen av turen har også krevd sitt. Siden jeg har gått alene, og må klare meg på egenhånd, utenfor mobildekning, har jeg alltid måttet ha plan A, B og C, i tilfelle det skjer noe uforutsett. Jeg har snudd ruten i forhold til været, og jeg har flere ganger i løpet av turen møtt på folk som gir opp på grunn av vær og forhold. Det har fått meg og til å tvile. Da jeg ankom Finse kjente jeg meg: ustoppelig! For ett eventyr! BILDER: https://www.instagram.com/p/C5t2buaIsZc/?igsh=MTZmZHloYzcyNm0xZQ== IMG_5221.mov 73445371019__C9E1479D-05FF-41C1-85AE-72883D66D23A.mov

Jeg har selvfølgelig ikke langvarig personlig efaring til alle disse raser, men baserer det på diverse møter gjennom tiden med diverse nabolagshunder - noen av disse kjennte jeg ganske bra. Blant "mellomspisshunder" - "Lapphunder av diverse typer" - vil man kanskje nok finne større individ forskjeller enn raseforskjeller. Mine egne 4 AH er ganske ulike individer - også av utseende, men alle veldig kosete og sosiale. Tispen er en dominant tispe!! som av prinsipp vil sette alle andre tisper på plass, markerer med tiss som en hannhund mv. Slike finnes altså! Men har nevnt hannhund/tispe problematikken. Valg av valp i et kull er et annet og meget vanskelig tema, hvor bl.a. politiet har noen retningslinjer, som du må google. Personlig ville jeg ikke velge den frekkeste eller svakeste, men så er der de ca. 4 andre i kullet?? Som noen har sagt her så kan en omplaseringshund være bra, men de kan ha vært utsatt for mye rart, som krever stor innsats og resosialisering. Fx våre Scæfer venner med veterinærregningerne fikk en (nr. 2) som gik helt grassat når de blandet saft på kjøkket??? Hadde den vært hos alkoholiker som også brukte vodka i saften og ble plagsom eller hva?? Mystisk! Hvis du får valp, selges de ofte i ca. 8 ukers alderen. Det er en HUNDEBABY som krever mye tid, pleie, sosialisering mv. Så ha ferie det første stykke tid. De skal også langsomt vennes til å være alene. Jeg mener absolutt, at man bør vente med at både selge og få valpe til noe eldre fx 3-4 måneders alderen, fordi så har de fått noe kustus av hundemoren og flokken. Men ved ca 4 mdr skjer det noe endring mht pregning. Men dette er det sterkt delte meninger om - særlig i kennelklubb-regi. Når de er ca 1-2 år er de uvorne tenåringer, som gjør mye rart og må holdes kustus på. Og for al del lær den nyttige ting som høyre/venstre, stå, gå, på plass (der du gir sele på) fremfor ulike triks. Så kan du dirigere kløvbæreren gjenneom en steinur. "Sit" er også bra til å gi ro,og må trenes mens hunden er ung så den har sitterefleksen, når du hever hånden med evt godteri. De 3 av mine hunder forstår ikke dette, fordi jeg ikk dem som voksne. Jeg kunne sikkert trene mer iherdigt med det, men det går uten. Spesialklubbene i spisshund segmentet er nok de mer fornuftige i kennelklubb regi. Motsatt flere av "flatnese" og "teppetisser" klubbene som langt i ve har nektet for innavlssykdommer og -problemer, som det tilmed har vært rettsak om. Det kan være en praktisk fordel å velge en rase med oppdrette i nærheten mht oppfølgning og evt. pasningsmulighet ved reise mv. Anbefale andre polarhunder - egentlig helst ikke! Men Alaska husky kan være så mangt fra godt pelset helt polare langdistanse-typer til Scandinavian hounds som likner korthåret jakthunder som Vorsteher, som jo er blandet inn og må dekken på om vinteren. Mine 2 gamle har underull på ca 25 mm, de 2 yngre på ca. 12 mm. Alle klarer vinter og ligge ute fint. AH finnes også i svært ulike størrelser fra ca. 20 - 40 kg. Men de blir avlet for å være fredsommelige og sosiale og TREKKE, men noen kan være litt sky. Bære kløv kan de alle lære. Det er altid mange til salgs og omplasering, men man må være ganske kritisk og selektiv både mht valp og evt unghund/voksen. Hvis du har tro på Valsk lapphund kan du gjerne gå for den og bli en engasjert hundeeier. Så langt jeg kan se innefor rasestandarden bør du nok finne en litt stor, hvis den både skal kløve og særlig trekke litt. Elgen

Jeg bestilte også 02. april. Min ble sendt 03. april, fra Sverige. Mottok hentemelding på eftan 08. april. Sentralt i Innlandet, for min del.

Hei Litt OT, men jeg er (som vanleg) enig med Dompappen mht Malamute. Se bare på TV-serien med frilufts Tonje? i Canada med malamute som krangler, biter og må sys flere ganger - og det innenfor samme flokk. Har både lest og vært i kontakt med Gisle Uren, som har noen helt klare retningslinjer for valg av Grønlandshunder ( og andre hunder) både til flokk og avl. I flokken helst i samme familie = ulveflokken; til avl selvfølge IKKE av hensyn til innavl. Derfor var jeg selektiv med 2 ny AH som skulle være enten brødre eller vokset opp i samme flokk. Det ble det siste og de 2 hannhunder på nå 5 år krangler aldri sammen, og de kan gå løs sammen i hundegården!! Gisle boken står bak meg på reolen og er meget leseverdig!!! Men de fleste her på forum er godt kjent med selve lejrlivet mm. som han også skriver om. Jeg bruker samme anorakk og gjenbruker den slitte "kontorgenser" som ull-undertrøye likesom Gisle, så vi er visst ganske på linje.🙂 Grønlandshund er trekhundenes "traktor", hvor Alaska husky er sportsvognen. Sibir vel et sted i mellom. Grønlandshund har nok en sterk "ulveflokk" mentalitet, så nykommere må innordne sig i rangordenen, hvilket ikke altid er en enkel sak. Endelig trives både de, Sibir og AH nok best flere sammen dvs. minimum 2 stk. Bra at Tessatroll derfor har 2stk. som sikkert er meget snille! Og det er altså på Grønland hunder som ikke betenker sig på å gå løs på en Isbjørn!! Til Malin: Har du tenkt over om det skal være hann eller tispe?? Tisper har løpetid 2 ganger i året, men det er egentlig ikke noe problem, bortsett fra noen av de blir mer kranglevorne eller tar en pause på ca. 3 uker og blir matvrak og legger på sig i den tro de skal ha valper!? Tispen her i huset har 2 x 3 ukers pause i året fra noe trekkvillighet. Men det er hannen som har "løpetid" og går på veggene og spiser ikke i ca. 10 dager under høydepunktet. Det kan bli litt slitsomt - nettopp ferdig med en løpetid!! Men andre tisper er helt motsatt!! Tisper er heller ikke nødvendigvis mer fredelige: - tispe kan være tispe værst - og så kan det bli ganske alvorligt og langvarigt. Men fullsstendig individ avhengig. Jeg har kennelklubbber ( ikke spesiellt norske) litt i vrangstrupen: Bare se BBC utsendelsene om innavls sykdommer fx. Schæfer: De skal med død og makt iflg rasetandard ha et fallende bakparti, som ved lang avl har medført hoftedysplasi, kalvbeinhet mm. så de enn ikke kan hoppe opp i en politibil! Politiet bruker derfor nå andre raser eller fra særlige linjer av schæfer. En "skjønhetsdommer" hos Cruft , England, ble konfrontert med dette av en veterinær: Hunden var nærmest invalid, men "sådan skulle den se ut". Ingen ulv, husky eller tilsvarende har sådan bakparti! Vi har venner med Schæfer nr. x. Det er grenseløst, hva de har vært til veterinær med!! (Værre enn hest, hvor man like gjerne kan la vet flytte inn (spat, fnat, snave, snive, kolikk, shaking head, halt, hoste, ringorm mm) Har også sett utstillinger i "småhundeklassen", hvor det viktigste var å være bra damefrisør før utstillingen - og de hvite hunde ble pudret med talkum, så de så hvitere ut!! Det sammme med alle flatsnuter mm. Min egen buhund hadde en ekstra tann i munnen. Den kunne vi bare trekke iflg. avlerne, (som i øvrigt var frosset ut av buhundeklubben, fordi svarte buhunde ikke var korrekte på det tidspunkt), så ville vi ha en bra utstillingshund - javel, men genet for ekstra tann ble vel ikke trukket med ut mht avl?? På et tidspunkt (1960-tallet??) ville noen i Grønlandsmiljøet importere noen hunder fra Grønland for å få ny gener til en liten populasjon, men fik nei fra Kennelklubb miljøet, for nå hadde man endelig fått så fine ensartete "Grønlandshunder" i Norge. Det er forbudt med andre hunder på Grønland! Presten, legen mv evt fra Danmark kan ikke ta sin "teppetisser" med!! For Inuitterne sin del kan Grønlandshunden likne på en hyene - bare den trekker og år på isbjørn! Danmarks TV DR har en serie om "siriuspatruljen" hvis man vil se grønlandshund. Mine 2 gamle huskyer er mye polarhunde med stå ører, bra pels mm. De 2 ny AH har "flappører" og i 35 kg klassen og noe hyene aktige. De er meget snille, men ville foran noet bevegeligt. De trekker som bare det. I noenlunde føre over ca. 2 mil: ca. 12 kmt i snitt og 23 kmt topphastighet og det bare med 2 hunde. I tungt føre forleden var vi ned på 6,5 kmt i snitt med en dårlig slede. Til Malin vil jeg stadig mene at en av "mellom-spissene" fx islandsk fårehund eller en av lapphundetypene evt elghund/AH blanding kan være et bra valg til alle typer ture med kløv - og noe trekk, særlig snørekjøring, hvis en av de større og tyngre. Samojed får det sikkert lett varmt om sommeren og noen er altså avlet bort fra trekk til "hvite pudderkvaster" evt inkl. eksempotentiale som flere andre "hvite" hunderaser. Elgen

Da har jeg kommet til Sandhaug. Tar meg en kaffe her før jeg går videre. Toger mitt går Fredag kl 12:30, fra Finse. Det har vert mye vær hittil. Søndag var min værste dag på tur i hele mitt liv. Jeg gikk i dyp sørpe i ØS PØS regnvær. Skiene var under snøen, stavene gikk halveis ned i snøen, og skiskoene var helt fyllt med vann. Jeg tok inn på Hellevassbu og fikk tørket opp. Heldigvis blåste det som bare juling om natten, slik at all snøen som kom i løpet av natten ble blåst bort og det ble hardt føre på Mandagen. Det ble kanskje min beste dag på fjellski noensinne, selv om det blåste hardt. Jeg vikk vinden hovedsaklig i hekken, og det er helt nydelig. Fant en nydelig teltplass, og slo opp tørt telt og gravde meg ned til friskt overvann og slapp å smelte snø. Dagene som kommer byr på litt av hvert. Jeg bare håper jeg slipper det regnet, det er det aller verste. Jeg går via Dyranut og Kjeldebu, så jeg slipper å dreie mot være som jeg må hvis jeg går via Krækkja.

Har ikke vert i området men har sjekket et par kart nå. Norgeskart viser et en vei som går opp til Mjåvatnet, da kan du padle nesten til Straumsfjorden. Statens Veivesen har også en karttjeneste som har en funksjon kalt "Vis i kart" som viser alt av veier i et område. Vegvesenet sitt kart gir også litt mulighet for å finne ut ytterligere informasjon om en vei, feks hvilken type vei det er, eierskap, av og til info angående bom osv. Adkomst via Mjåvatnet fremstår som eneste fornuftige alternativ. Da er det 200m bæring mellom Mjåvatnet og Straumsfjorden. Men må bemerke igjen at jeg har ikke vert i området, og veien som vises i dette tilfellet kan feks være en vei som egentlig er sperret for adkomst. Veivesenet sitt kart viser alle veier, inklusive veier som er sperret av bom, eller veier som feks kun er åpne 2 av årets 12 måneder pga snøfall. Ring kommunen for å spørre om detaljer rundt veien.

Vi har en finsk lapphund som har vært min turkamerat i mange år nå. Fantastisk lynne på hunden, stikker aldri av når vi er på tur og bjeffer stort sett aldri. Vår tispe er liten av vekst (16 kg) så hun tar 5-6 kg i kløven, det hjelper litt på tur, men dersom man har en større finsk lapphund, feks en hannhund, så får man mer med seg i kløven. Jeg har lest om lapphunder som trekker bra, men vår er ubrukelig som trekkhund. Hun ender alltid opp med å gå bak pulken på vintertur. Det skal være en gjeterhund, men hun er ikke spesielt opptatt av rein, så det er enkelt å ha henne med på Finnmarksvidda selv med rein i nærheten. Veldig kontaktsøkende og sosial mot eieren og så bra pels at temperatur aldri blir et problem på vinteren her i finnmark. Så hører det også med til historien at nå har skaffet meg en Alaska Husky valp fordi jeg ønsker meg en bedre trekkhund på vinteren. Men som ren turkamerat tror jeg ikke huskyen blir i nærheten så sosial og bra som det vår lapphund er.

De ~27 kiloene (var visst 27, ikke 26 ser jeg nå) er inkludert alt som var i/på pulken samt selve pulken og taudraget - Men ikke mat og drikke. Jeg har gått grundig til verks i år med å detaljmåle nesten absolutt alt av utstyr, så Excel-pakking av pulken på grammene er blitt en lek 😅 Kort oppsummert i kategorier: Frakte og bære (pulk, pulkbag, taudrag) - 5,5 kg Sove i (telt) - 5,3 kg - Her har jeg begrenset antall snøplugger og belager meg på ski og staver for 4 av barduneringspunktene Sovesystem - 4,3 kg Diverse utstyr (inkl. fuel) - 9,4 kg Bekledning - 2,7 kg Spise/drikke (inkl. vann i 2 flasker) - 12,4 kg Bensinforbruket på turen min ble mye mindre enn jeg hadde slumpet med for å være sikker. Hadde med ~4.5l bensin for 12 dager, men brukte vel bare litt over 2l. Der kunne jeg nok fint ha spart meg for én flaske og likevel hatt mye å gå på ift. tørke/kosefyring på morgenen.

God tur! Satser på at det går knirkefritt med den utrustningen og forberedelsene som er gjort. Det ser ut som om det blir ganske mildt vær for deg over vidda. Hvis soveposen din er veldig varm hadde jeg faktisk vurdert å gå over på 3-sesongs og heller vattet opp med dunjakke HVIS det skulle bli kaldt. Alle nettene på 12-dagersturen min i påsken var altfor varme og det ble ukomfortabelt varmt og klamt i soveposen, og dermed vanskelig å regulere uten at det ble for kaldt eller for varmt. Ellers ville jeg slått et slag for kun ett sett kortfeller med. Du har jo waxless i backup nå Forresten: Er ditt Endurance-telt også litt stram i kanalene når helt gjennomtørket? Da er det god forberedelse å la stengene stå i kanalene noen timer hjemme før det pakkes ned, i tilfelle mye vind første kveld - Så slipper man å bruke mye tid på å få stengene i koppene. Det er i hvert fall en case på flere av mine Fjallraven-telt (kun første oppsett etter fullstendig tørking altså).

Da står jeg og pakker pulken igjen, til samme tur som for 3 år siden. Jeg tar toget på Lørdag. Forutsetningene er ganske like som sist. 1: Alt av turfølge har meldt avbud, så det blir solo-tur, igjen. 2: Det er meldt mye vind igjen, denne gangen også mest rett imot (jeg går fra Finse til Haukeliseter. Jeg har vurdert å snu ruten, men fa får man til gjenjeld mer stigning. Det er jo også ukult. 3: Det meste av utstyr er akkurat det samme. Det som har endret seg er: 1: Formen er ikke helt på topp på grunn av en forkjølelse som ikke er over enda. Noe skal det alltid være 2: Denne gangen får jeg kanskje ett nytt element på turen, de første dagene. Det kalles regnvær. MEN jeg er Bergenser, så det går vel knapt an å ha bedre forutsetninger til å takle regn. Faktisk, kanskje det er best om det regner hele turen 😜 3: Teltet og stengene holdt jo sist, og jeg tar med samme telt og samme stenger. Men jeg spanderer i tillegg 600 gram ekstra på å sette inn 3-sesongs stengene også. Så da har jeg altså dobbelt stangsett denne gangen. Det kjennes ihvertfall psykisk godt, og det skal ikke undervurderes. 4: Jeg er 3 år eldre. Så jeg tar med en Helinox Ground chai. Da kan jeg sitte godt i teltet på kveldene 5: Mulig jeg spanderer på meg en vindjakke, i tillegg til goretexjakken. 6: Jeg har laget meg noen snøplugger av tre, på 80cm. De ville løst problemet jeg hadde sist, med hoppende telt som napper opp teltpluggene langs duken under oppsett i stiv kuling. 7: Jeg endrer brenner. Jeg hadde med MSR XGKII sist, og den fungerer selvsagt helt upåklagelig. Men jeg tar heller med 111T stillebrenner denne gangen. Den er bedre beskyttet i kassen sin, og er veldig stille. Jeg planlegger å fyre litt mer for varme i teltet denne gangen. Drivstoffet er en del drøyere i bruk, så jeg tar med 3 liter tennvæske, og fyller brenneren med 3 dl før avreise. (3,3 liter). 8: Ingen camelback denne gangen. Jeg har 1-liters Nalgene i termotrekk (den dobler som varmeflaske), en 0,5 liters termos-drikkeflaske, og en kaffekopp til bruk i teltet. 9: Kommer trolig til å bruke taudraget mer denne gangen, men det stive draget er også med. Blir det forjævlig med sidevind, eller er nedkjøringer som er vanskelige, synes jeg det stive draget er gull. 10: Fjellskiene er nye. Dvs. Åsnes Nansen, som sist, men også med smørefritt belegg denne gangen. Mon tro om jeg får gått deler av turen uten feller 11: Felleutvalget ekspanderes, på grunn av mildværet og påfølgende frost. Jeg hadde med langfeller og kortfeller i mohair sist tur, men med fare for isete føre denne gangen tar jeg med ett par litt smalere syntetfeller også. 12: Kart. Sist skrev jeg ut 1:50 000 for hele turen, på A4 ark. Denne gangen har jeg med ett 1:100 000 turkart, og bruker dette sammen med GPS med innlagt rute. Om jeg må endre på planen har det vist seg at det er en stor fordel å kunne brette ut ett stort kart, framfor å bla i en masse A4 fliser.

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Haha, jeg husker de ramboknivene med kompass i enden hvor det var fyrstikker etc. inne i skaftet. Jeg hadde en slik. Kjøpte den på Svinesund. DET var søppel husker jeg. Skaftet pp kniven datt av etter få uker når jeg skulle spikke teltplugger i en alder av 10-12 år.

Jeg jadde en brusletto kniv en gang som jeg kjøpte ett par år før millitæret. Den lignet veldig på dagens "Bamsen". Knivbladet løsnet fra skaftet etter at jeg hadde kappet noenmkvister til et bål. Jeg dro tilbake til butikken samens med min far som måtte jobbe hardt for at jeg skulle få en ny kniv. Jeg var jo bare 16 ish år den gangen å det var jo en dyr og fin kniv for meg, så jeg turte sjelden å bruke den i frykt for ødelegge den igjen. Jeg hadde med denne kniven inn i militæret, men den overlevde ikke den første øvelsen da knivbladet igjen løsnet fra håndtaket. Jeg tror det må være den den desidert dårligste kniven jeg noensinne har eid. Den kostet den gangen rundt 500 kroner mener jeg å huske. Det er da ca. 32 år siden. Så Brusletto har jeg en desidert dårlig magefølelse for. Derfor er jeg mest lysten på fulltange kniver hvor knivbladet går gjennom hele skaftet. Da skal det vertfall mye til for at det løsner.

Hei Thomas. Takk som deler. Jeg synes virkelig at videoene dine er av høy kvalitet. Du har fantastiske bilder, du klipper bra, og har også på en fin stemningsmusikk. Voice over eller ikke har jeg ingen spesiell mening om. Du kan jo veksle mellom dette fra film til film? Denne siste videoen din syntes jeg passet fint med voice over og hvordan du forklarer hva tiden på hytta betyr for deg. Den andre filmen du nylig slapp om en rolig helg på hytta syntes jeg var like fin uten voice over. Jeg abonnerer ikke på mange Youtube kanaler. Da føler jeg bare jeg mister oversikten. Har akkurat ryddet litt, men stort sett abonnerer jeg på 10-12 kanaler. 15 maks. Har lagt til din kanal nå 😀 Som sagt: jeg liker veldig godt det du holder på med her. Keep the films coming! Nydelig natur! Tør jeg spørre hvor i landet dette er?

Hengekøyeidealistene i Bark (nå dessverre lagt ned) solgte "gjør-det-selv" sett for å sy egen køye. Jeg kjøpte meg ett sett, med tanke på å lage meg en 12-foter, altså en litt lengre køye enn standard. Jeg er 189 cm, og liker litt plass rundt meg. Settet inneholdt duk, snor til mønetråd og endeløkker. I tillegg kjøpte jeg karabiner, trestropper og sytråd. Settet kom med anbefaling på tråd. Instruksjonene var greie å følge, men duken er som tilsvarende teltduk - ikke helt enkel å få brettet pent for kantsømmer o.l. Jeg brukte ikke så mye tid på selve syingen, og er tålig fornøyd med resultatet. Ikke helt rette sømmer, men godt nok for meg. Valgte tråd med farge for å lettere se hva jeg gjorde. Ønsket svart tråd, men det var utsolgt. Må dobbeltsjekke om jeg har rett lengde på mønetråden, synes den ble bra "dyp". Kjente at hodeenden må henges lavere enn fotenden for at ikke det skal bli trykk bak kneet (calf ridge). Ellers er jeg fornøyd. Savner myggnetting, men det har jeg på andre køyer, så denne blir neppe brukt i verste insektsperioden. Må også vurdere å sy på festepunkt for å holde underdyna bedre på plass, med så vid duk er jeg redd den fort vil skli ut.