Søk i nettsamfunnet

Randonee https://www.xxl.no/atomic-backland-sport-black-dark-blue-21-22-alpinstovel-unisex-svart/p/1189752_1_style Slalomsko https://www.xxl.no/nordica-alpine-boots-trend-lx-50-22-23-gra/p/1166248_1_style Tore

Alpine Touring Bindings Marker Alpinist 8 21/22 står det på kvitteringen, sier det deg noe?

Ein Primus 210/Optimus 00/Radius 21 har tank nok til ca 2 timar på full effekt. Ein har god tid til å koke potetar på den tida. Og dersom ein gjer eit lite forsøk på å skjerme for vinden, treng ein ikkje full effekt på kokeapparatet heile tida for å koke potetar. Eg har laga mykje turmat med ulike kokeapparat (både gamle og moderne) dei siste 4 tiåra. Det er bare gassbrennarar og Trangia spritbrennar eg nokonsinne har tømt midt under matlaginga. Sprit har gått tom fordi brennaren rett og slett ikkje har lang nok brenntid. Gass fordi desse boksane må bli tom før eller seinare dersom ein ikkje skal kaste utomme boksar. Dette er grunnen til at eg foretrekk bensin til sumarsbruk, i staden for gass.

Jeg har jo sett litt på disse i det siste, og brukbare radius 21, primus 210, optimus 00, optimus 111 har jeg sett massevis av til 300-800kr Men ett øyeblikksbilde er jo ikke så interessant egentlig? Hvorfor diskutere dette så mye? Jeg tok allikevel ett søk, så mye mer tid ofrer jeg ikke på dette, og dette er de øverste søkeresultatene på min finn Selv betalte jeg 300kr for min mest brukte brenner, optimus 111 bråk. Fin på dagsturer, turer i kajakk, turer i pulk og når det skal lages skikkelig mye mat

Da hadde jeg valgt den av mine gamle primuser som jeg aldri har trengt verktøy for å montere, aldri hatt lekkasje på, og som har det beste og mest gjennomtenkte design for oppbevaring av topplokk under bruk: Radius 21

Se også denne: Combining a Radius 21 with an Optimus spirit burner kit | Classic Camp Stoves https://classiccampstoves.com/threads/combining-a-radius-21-with-an-optimus-spirit-burner-kit.46839/

Radius 21 virker jo fantastisk egentlig. Men jeg sliter med å forsvare enda en brenner, jeg har ikke noe bruksområde den egentlig egner seg så bra. For jeg har. 1: MSR Simmerlite: verdens letteste slangebrenner. Stille og pålitelig. 2: MSR XGKII: Solid, robust og enkel multifuelbrenner, meget stødig og praktisk sammen med trillium base. 3: Svea 123. Lett og meget kompakt bensinbrennee 4: Optimus 111 bråk: Mest brukte brenner. Kjapt oppsett, lav, stødig, og ganske kompakt i kajakken/kanoen/pulken (siden man får alt tilbehør nedi kassen). 5: Optimus 111T, stille. Brenner til lange vinterturer. Stillebrenner er gull når det skal fyres mye i teltet, særlig når man er flere som deler bolig. De to øverste ble mye brukt før, men nå er de sjeldent i bruk lengre.

De er nokså like i design, og mer eller mindre identiske i konstruksjon. Brennerhodene kan byttes uproblematisk mellom ulike typer, og pumpehus, NRV, dimensjoner på gjenger etc er de samme. Mellom Primus 210 og Radius 21 er det nesten bare navnet som skiller. Det er ingen pakning på brennerhodet på min Optimus 00. Jeg bruker ikke fastnøkkelen som følger med når jeg monterer for bruk; jeg bare skrur til med håndkraft, metall mot metall, og har aldri opplevd lekkasje. Jeg har med en liten bit lær til å skru hardt igjen alle lokk før transport, men brennerhodet har mer enn nok grep til at du kan skru det på helt tett uten å bruke mye krefter. Jeg har en forkjærlighet for tank-designet på Optimus 00, men synes Radius har den beste løsningen for hvor man plasserer topplokket som tas av når brennerhodet skal på. Primus /Høvik har den svakeste der dette lokket bare henger og slenger i en liten lenke. Hipolito og Optimus m.fl. har gjenger på pumpehåndtaket, så man skrur lokket på der, men det krever to hender fordi pumpeskaftet selvsagt roterer. Radius har en liten gjengetapp som man bare skrur dette på når det ikke er i bruk, se bilde. Alle er for parafin, jeg bruker mine med tennveske eller white spirit, forvarmet med bioetanol eller rødsprit. Må under ingen omstendighet kjøres på bensin! De har en dyse og en konstruksjon som er mer enn solid nok til å være "multi-fuel", men konstruksjon og design gjør det umulig fordi flammen reguleres (med stor presisjon) ved å slippe ut trykk med skruknotten oppå tanklokket, så ville bensindamp lett antennes, mens med parafin så må det være over 38C for at dampen skal være antennelig, og det er det sjelden på vintertur. Bensin er som kjent kun ufarlig i dampform dersom temperaturen i teltet er under -45C. De er litt ulike i størrelse og design på tanken. Under er en Hipolito 0, en Radius 21, og en Optimus 00, som alle ser s.k. "one-pint stoves", men som i realiteten har et tankvolum på 0.7-0.8 liter totalvolum, men man fyller aldri tanken helt til tuten som en flaske, men hvis du fyller til der du ser overflaten stige til bunnen av påfyllingskanalen rett under tanklokket, så tar disse tre variantene (da med en liten luftlomme i "kuppelen" på tanken) hhv 0,65L, 0,61L og 0.59L. NB: For å tillate variasjoner i trykk og temperatur (uten å belaste pakninger og tank til det punkt der den "svetter" fuel) så er det en tommelfingerregel å aldri fylle mer enn 3/4 full. Dette kan relateres til totalt tankvolum inkludert kuppel, så min erfaring er at du trygt kan fylle 0.5L for transport, og mer ved refill og opptenning.

00 har pakning mellom tank og brenner, er den alltid sammenskrudd er det kanskje ikke så nøye. Skal den demonteres ofte, kan pakningen ryke eller komme på avveie. 210 har ikke pakning men kon/flens som tetter uten. 21, usikker, kanskje den bare mangler en 0.

Takk. Og på forhånd unnskyld; jeg ønsker ikke å disse noen produkter eller personlige preferanser ( eller stolte nye innkjøp ), men…. Der kom mitt påskudd til en liten «rant» om at det siste ikke alltid er det beste; og om en av mange årsaker til at primus-designet fra slutten av 1800-tallet fortsatt er overlegent moderne slangebrennere med løs flaske: Du kan ikke flytte hele riggen; tank, slange og brenner, mens det er fyr; med en hånd, ute å montere greiene på en brødfjøl, som gjør at plass- og vektfortrinn vs. gamle primuser er tapt. Med virkelig gamle primuser kan du gjøre dette, med fyr, med en hånd, uten grytelapper, og uten risiko for svikt i slange, koblinger, pumpe eller brenner. Og nei, jeg snakker ikke om Forsvarets Optimus 111, som er både tung og klumpete, og som også har store svakheter i form av unødig mekanikk og deler som ryker. Jeg mener; hva skal man med integrert dysenål som kan brenne seg fast i dysen, når man helt enkelt unngår soting av dyse ved korrekt bruk? Og hva skal man med «volumkontroll» på en trykkbrenner, når man simpelthen kan få mer flamme ved å pumpe tre ganger, og mindre flamme ved å slippe litt trykk ut av tanken med den (nå ikke-eksisterende) trekkventilen? Dette opprinnelige designet var uendret i 70 år; det funket for Nansen i Polhavet; for Amundsen på Sydpolen; og for Hillary på Mt. Everest. Det er på ingen måte ultralight, men det er fortsatt det optimale og mest driftssikre kokeapparat for flytende brennstoff. Problemet er at det i sin tid var ganske mye håndtverk, og i forniklet messing, som gjør at produksjonskost i dag ville gi en butikkpris på 5-6 tusen. Og det kan ikke lages av en maskin. Derfor - og ikke fordi det nye er bedre - så produseres ikke det gamle designet lenger. (Husk: Produsentene lager ikke det beste de kan lage; de lager produktet som er det optimale kompromiss mellom hva folk vil kjøpe og hva de har størst profittmargin på.) Skal du ha en bit nostalgi, som samtidig er det mest driftssikre, robuste og varige alternativ for vinterbruk, så vil jeg anbefale at du supplerer din nye brenner med en Primus 210, Radius 21 eller Optimus 00. De kan enkelt kjøpes på Finn.no for 500-800kr, fra folk som ikke vet hva de selger, så lenge du vet hva du kjøper og styrer klar av skrot annonsert som antikviteter. Her er min Radius 21 fra 1937, nedpakket, inkludert brennerhode og 0,45 liter fuel, i det lille futteralet på stubben: Inni der ligger også rødsprit og lighter: Og montert er det en fryd: Under er min Optimus 00 på vintertur; ikke noe behov for trefjøl, plastbrett, skruer eller borrelås rundt drivstoff-flaske. Er det ikke noe estetisk overlegent med en messingtank sammenlignet med en rød aluminiumsflaske?

Her er det som er gjeldende: https://lovdata.no/lov/2018-04-20-7/§20 Denne forskriftsteksten er også vesentlig, og den jeg tror er endret fra tidligere: https://lovdata.no/LTI/forskrift/2021-05-07-1452/§6-7 Det var en del diskusjon rundt dette da jeg tok Jegerprøven i fjor høst. Forstod jeg det rett, så var det slik at du _måtte_ ta med deg vital del fra våpenet om du forlot det i bilen. Nå holder det at bilen er låst og våpenet/ammunisjon er skjult.

Hadde selv gått fra Mån og opp til Blåfjellenden torsdag da jeg så det var meldt flott vær. Jeg syns jo turen opp var flott, og jeg møtte ikke en sjel. Ikke før jeg kom inn på Blåfjellenden der jeg fikk besøk av deg og broderen:). Veldig kjekt å treffe sjefen av Blåfjellenden, og veldig spesielt å ha ei hel hytte for meg selv da jeg tok kvelden (som var i 21-tiden🤣. Tar på å gå hele dagen🤣) Håper å snart gå denne turen igjen, men da kanskje ikke fra Mån😝

Week 8 (Feb.20. – 26.) is too early to expect the DNT markings. Easter Sunday 2023 is on the 9. April. I usually start my tours about 3 weeks before Easter and I have always found the routes to have been “sticked” by then. If you start the tour in week 12 (March 20. – 26.) you will almost certainly find that the routes have been marked, but it would nonetheless be better to ask the DNT about the exact dates shortly before the end of this year. I wouldn’t worry too much about “proper winter conditions” – you can get some pretty nasty winter weather on the Hardangervidda in March and April (don’t ask me how I know!). However, even if you decide to start the tour later when the sticks have been placed, it is important to know that there is an interruption in the marking close to Haukeliseter. This is due to an ongoing discussion between the landowner and the DNT and is intended to limit the disturbance caused to the reindeer. You should avoid setting up your tents in this area and the dogs should certainly be kept on a leash. I have skied the route (from Finse to Haukeliseter) in 2011, 2018, 2019 and also this year. There was no interruption to the sticks in 2011 and 2018, but there was in 2019 and this year. The DNT sticks ended at the motorable track which passes to the west of Slirdokkhølen and they reappeared near the tiny lake (1120m) to the south-west of Loftsdokktjønn. If these names mean nothing to you, the locations can be found easily by entering their names in the search-field of the online Norgeskart: https://www.norgeskart.no/#!?project=norgeskart&layers=1002&zoom=3&lat=7157709.44&lon=519799.76&p=searchOptionsPanel You can also download the GPX-files of the winter routes from the UT.no website: Haukeliseter to Hellevassbu: https://ut.no/rutebeskrivelse/135956/fra-haukeliseter-fjellstue-til-hellevassbu Hellevassbu to Litlos: https://ut.no/rutebeskrivelse/137033/fra-hellevassbu-til-litlos Sandhaug to Litlos: https://ut.no/rutebeskrivelse/136237/fra-sandhaug-til-litlos Stigstuv to Sandhaug: https://ut.no/rutebeskrivelse/136236/fra-stigstuv-til-sandhaug Krækkja to Stigstuv: https://ut.no/rutebeskrivelse/135981/fra-krkkja-til-stigstuv From Finsehytta to Krækkja only the summer route is given. Coming from Finse, this is the same as the winter route till just to the west of Store Hansbunuten. The winter route then goes almost directly south to Brattefonnvatnet where it then turns south east and goes right across Midnutevatnet and rejoins the summer route just to the north of Finnsbergvatnet. From there onwards to Krækkja the summer and winter routes are almost the same: https://ut.no/rutebeskrivelse/136624/fra-finsehytta-til-krkkja For a ski-tour like this it is always a good idea to have a GPS receiver with you. Hope this information helps. Sorry for the reply in English – my Norwegian is not (yet) good enough (but I’m working on it!).

Når jeg gå gjennom anmeldelser på nett ifm Bergans er de fram til 2020 /21 nesten utelukkende veldig bra, ala det du ref.til. Det jeg opplever har ikke vært før, så DET må nok være den nye standarden. Ingen tilbakemelding i 2022 på FB side til Bergans. Er det tilfeldig, mon tro?

ja, jeg har sendt bilder av skaden - og det er nettopp det du sier og dem sier: buksen er produsert for 5 år siden, men solgt i 2018/2019 ...så her skulle de være greie å reparere kostnadsfritt

Som jeg har beskrevet i en annen tråd, går jeg og kolleagene mine en tur hver sommer der vi fortsetter der vi endte opp forrige gang. Tanken er å ende opp med en lang kontinuerlig tur fordelt over mange somre. Etter å ha brukt flere år i Jotunheimen har vi nå endt opp i området rundt Jostedalsbreen, nærmere bestemt på DNT-hytta Tungestølen ved Veitastrond (flott hytte!), og jeg ønsket å sette kursen nordover. Den opprinnelige ideen var å krysse Jostedalsbreen fra Tungestølen til Fonn, der breen er smal, men på grunn av logistikk endte vi opp med å gå denne turen i motsatt retning, fra Fonn til Tungestølen. Kryssing av bre var nytt for både meg og mine åtte kollegaer så jeg fikk hyret inn en lokal guide med mye breerfaring. Det var ikke bare nødvendig når man skal gå på bre, men også et utmerket valg. Turen gikk 30. august og så sent i sesongen er det mye blåis på Josten med mange betydelige sprekker som må forseres når man går på og går av isen. Selv om breen her er forholdsvis smal er det fremdeles en lang tur med mange høydemetre og siden vi ikke er topptrente atleter, og ei heller består av bare veldig fjellvandte folk, var en av utfordringene å sørge for at vi kom ned av fjellet igjen før mørket falt på ved slutten av dagen (sånn ca 21:30). Turen startet 08:00 på Fonn etter en kort kjøretur fra Thon Hotel Jølster inn Stardalen. Fra Fonn gikk vi inn Tverrdalen et lite stykke før oppstigingen mot Gallen (1386 moh) startet. Tåka lå som et lokk over oss, men mens vi gikk opp flyttet den seg nedover og snart var vi over og kunne beundre fjellene og breene rundt oss. På vei opp mot Gallen, vi ser ned i Tverrdalen som nå er helt innhyllet i tett tåke. Fra Fonn til Gallen er det ca 1000 meter stigning. Det kjennes i lår og pust. Over tåka var det blå himmel og været var varmt og vindstille (sikkert derfor tåka ikke forduftet). Shorts og t-skjorte var nok i bakkene oppover. Utsikten fra Gallen er fantastisk med et panorama av fjell, daler og bre til alle kanter. Utsikt fra Gallen, eller nærheten av Gallen. Fra Gallen er det ca 1 km til brekanten på ca 1500 meters høyde. Det var nødvendig med litt klyving men eller lettgått. Fra Gallen mot brekanten. Isen her er lett å gå inn på og vi fikk på sele, isøks og stegjern og ble fordelt på to taulag. Fra dette punktet kan man velge ei rute der man nesten helt unngår sprekker - det gjorde ikke vi. Vi gikk rett mot området med sprekkene og brukte den neste timen på å leke oss med å forsere sprekker, snøbroer, og finne veien ut av labyrinten. Det var uvandt å gå på blåis med stegjern og noe skummelt å liste seg - eller hoppe - over ymse snøbroer og crevasser, men det hele gikk greit med bare et tilfelle der en person gikk gjennom med én fot. Snøbroene var stort sett solide, men noen steder måtte vi trå ned for å komme inn på dem, og klatre litt for å komme av dem. Forsering av creavasser. Detet var i starten av turen da vi bevisst oppsøkte områder med mye sprekker. Etter området med sprekker i starten, fortsatte vi oppover isen, som nå hadde blitt til behagelig snø, til vi tok en lengre pause ved Grensevarden (ca 1750 moh), omtrent midt på den sørlige delen av Josten. Været var strålende og uten et vindpust. Is i alle retninger, helt blikkstille. Finnes det et punkt i Norge der man er mer biologisk isolert enn her, på midten av Josten med bare is rundt seg? Noen få insekter var alt vi så. Ikke en fugl. Ikke en gnager. Bare blå is, hard stein og snø i alle retninger, under en azurblå himmel og med skydotter i det fjerne. Fra Grensevarden. Fra Grensevarden var det 500 meter nedover på stort sett sprekke-fri is/snø før vi kom til fjellet Midtnovi (1210 moh) som troner over Langdedalen langt der under. Snøen var behagelig å gå på og disse 500 høydemetrene var de absolutt letteste på turen. Fra Grensevarden mot Midtnovi. På Midtnovi var det av med utstyr og et siste blikk tilbake på snølandskapet vi hadde passert, samt et nærblikk på de dramatiske brefallene som omga oss. Brefallet/Opptaksbreen ved siden av Midtnovi, Bjørnakyrkjebreen lenger borte. Deretter gjensto 1000 brutale meter ned i Langedalen langt der under. Det er ikke veldig bratt, med lite klyving, med jevnt bratt hele veien. DNT hadde ryddet og markert stien på nytt året før, og det var enkelt å finne veien nedover. Ned fra Midtnovi. Tungestølen kan skimtes langt der borte. Da vi kom ned i Langedalen var det noen få km på lettgått sti utover dalen til Tungestølen. Hodelyktene måtte på før vi var fremme der vertinnen ventet på oss med en 3-retter. Mange av oss var så slitne vi ikke klarte mer enn foretten før en buss tok oss tilbake til hotellet i Skei der vi var fremme noe før 03:00 Tungestølen...nesten fremme! Dette var kanskje den fineste turen jeg har gått. Den var ganske lang og hard, og det var litt skummelt med blåis og sprekker for første gang, men inntrykkene var spektakulære: Sola som skinte i blåisen, det myke snølandskapet mot de harde, kantete steinene. Den myke vegetasjonen når vi kom tilbake til den levende verden igjen. Tåka som beveget seg ned da vi gikk opp. De ville brefallene som i sakte film raser ned dalene. Lyden av isvann som fosser nedover og blir til elver langt der nede. Helt fantastisk. En tur jeg unner alle å gå dersom man er i noenlunde god form, elller bare veldig sporty som vi åpenbart er. Og jeg har en guide å anbefale for dem som er interessert

✔️ August Etter at sommerferien tok slutt kom også finværet til nord. Denne turen ble gjennomført akkurat som planlagt i åpningsinnlegget. Jeg startet hjemmenfra kl 18 og hadde som mål å komme meg inn i teltet før det ble mørkt. Størsteparten av turen går langs DNT-sti. I den grad det kan kalles en sti. Stort sett var det bare røde merker, og ingen synlige tråkk i mellom. Store deler av turen gikk jeg på T-merket sti. Ikke verdens tydeligste kanskje? Her var en av de bedre plassene, før den deler seg i Gallagadalen. Kart fra vinterturen. Jeg gikk omtrent akkurat samme løype denne gangen også. Sommerløypa går litt annerledes helt til å begynner med og til slutt. (Skal legge ut nytt kart når jeg får lånt litt kartverktøy på kontoret.) De første 5 kilometerne på turen gikk jeg på gamle stier (et kort stykke på DNT-sti i Gallagadalen). Mine forfedre gikk alltid denne stien til fjells. Når man kommer opp fra Gallafjell møter man på DNT-sti. Denne følger jeg et par hundre meter, før den deler seg, og jeg går rett frem mot skoggrensa. Ovenfor skoggrensa kommer vi til Rypesteinen (et navn jeg har funnet på..). En stein som på avstand kan se ut som ei rype, særlig når den er dekt av snø. En svært gjenkjennbar stein som gir meg trygghet om at jeg har gått rett. Molte ved Rypesteinen. På en litt triggerhappy jaktstart-dag, kan denne fort forveksles med ei rype. Fra Rypesteinen og videre over fjellet har det stått varder i hundre år, for å vise en rask og trygg vei over Båtfjellknausen. ' Gammel varding. Delvis intakt fra gamledager, og delvis restaurert av meg. Denne vardinga leder trygt og raskt opp på fjellet. Denne krabaten synes ikke det var så trygt.. På andre siden av Båtfjellknausen møter man på DNT-stien på nytt igjen, hvor den opprinnelig delte seg. Stien som gikk østover til Solvågli er lagt ned av DNT. Den eksisterende stien sørover, kan man følge helt ned til Storjord hvor jeg har kontor. Sti"kryss" ved Sauvatn - herfra kan man gå enten til Evenesdal (der jeg kom fra), Storjord eller gammelstien over til Solvågli (ikke vedlikeholdt merking). Etter stikrysset kommer man til Store Sauvatn. Det var hit mine forfedre gikk for å skaffe fisk (derfor varding..). Fra Store Sauvatn går ferden videre i retning Ølfjell. Ved Store Sauvatnet. Solvågtind til venstre og Ølfjell til høyre. Junkerdal nasjonalpark følger ryggen til venstre i bildet forran Solvågtind, mens Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark går rett under foten til Ølfjell. Kvelden var utrolig fotogen. Dagslyset ble "kastet bort" til fotografering. Jeg glemte helt bort å fiske.. Solnedgang ved Nedre Sauvatnet. Fra toppen av Båtfjellknausen og ned til Sauvatnan er det kun nedoverbakker. Et veldig lettgått terreng, hvor man stort sett går på rabber. Fra Sauvatnan må man igjen ta litt høyde før man kan gå ned i Saltdal. Her er jeg på høyeste punkt, og skal nå starte siste del av turen, ned mot Saltdal. Teltplassen var ved Trollnesåsvatnan, som man såvidt skimter under knyttneven min. Fra høyeste punkt ser jeg meg om etter en egnet teltplass. Det begynner å bli ganske så mørkt, og stien er fremdeles lite synlig i terrenget. Jeg, som for anledningen ikke hadde vannflaske eller annet egnet "drikkeredskap" ville helst ha teltplass ved vann eller bekk. Jeg ender til slutt ved Trollnesåsvatnan. I og med at jeg skal på jobb dagen etter, tenkte jeg at det var greit å gå så langt som mulig denne kvelden, og Trollnesåsvatnan ligger like før terrenget går bratt ned til Storjord. Jeg regnet ut at det skal ta ca 1,5 time å gå derfra til kontoret. Klokka 22:00 var teltet på plass. Teltet ble satt opp rett før det ble mørkt. Det var nydelig vær hele kvelden. Sol så lenge som den var oppe, ikke et vindpust, og jeg tror aldri jeg har sett så mye vak på Sauvatn noen gang. Selvfølgelig måtte det skje: Så fort teltet var på plass, og jeg hadde krøpet ned i soveposen, begynte det å blåse opp. Jeg gikk ut og dobbeltsjekket "alle" bardunene på Helsport Ringstind Superlight, et telt som kanskje ikke er ment for tøft vær på fjellet. Etter en rask sjekk kunne jeg og Molte finne roen, høre på rypene, og på bølgene som skvulpet nede i vannet. Vi sovna ganske fort begge to. Klokka 03:00 på natta våkner jeg av at vinden både har tatt seg kraftig opp, og har snudd litt i retninga så det treffer siden på teltet. Jeg sliter med å sovne igjen. 1 minutt blir til 2 minutt, som igjen blir til 10 min, 30 min.. Etter 45 minutter bestemte jeg meg for at dette var tåpelig, så jeg pakket ned telt og utstyr og gikk ned til jobb.. Der kunne jeg alltids få et par timer på øyet, men da kunne jeg ikke ligge å vente og tenke.. Nydelig morgenlys over Ølfjell og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark på tur ned, ca i femtiden på morgenen. Klokken 05:55 sto jeg utenfor kontoret, og 06:00 (etter en kjapp dusj) ligger jeg i sofaen. Her fikk jeg meg to timer på øyet før jeg kunne ta fatt på arbeidsdagen.

Hei igjen, Da er turen gjennomført med en pakkeliste ikke helt ulik det jeg startet med, men med mye input fra dette forumet. Den totale vekten jeg endte med på ryggen var 7.5 kg inkludert mat og drikke. Men - ettersom jeg bodde på hytter hver natt ble det svært lite mat. Med elver og vann overalt bar jeg også kun en halv liter "just in case", i tillegg til en thermos med te til lunch, som min medbragte luksus. Tusen takk for alle innspill til pakkeliste og annet i forkant av turen! Det eneste jeg hadde pakket som jeg ikke brukte var myggnett til hode. Det blir nok igjen hjemme neste gang, med mindre jeg skal til Finnmark eller lignende. Jeg hadde også igjen to Twinings te-poser jeg ikke hadde drukket. Det lever jeg godt med. Ellers savnet jeg ingen ting. Lange underbukser ble igjen hjemme fordi jeg kunne hatt regnbuksen utenpå turbuksen. Dette trengte jeg ikke. Jeg kunne nok med fordel hatt med én ekstra boxer i tillegg til den jeg gikk med i 21 dager 🤢. Den er nå brent. Ellers har jeg skrevet litt om hvordan det er å komme hjem etter tyve dager i fjellet, og hva som kan være lurt å gjøre her. Norsk versjon kommer snart. Etter 20+ år med jobb i utlandet har jeg flere venner som ikke snakker norsk enn som ikke forstår engelsk, derav språkvalget, for de som måtte lure... https://florus.no/trips/massiv/massiv-post-expedition-debrief/

Jeg vill gått for 9 fot, og en 1000 snelle, det bør kaste greit i flere situasjoner. Eller så kommer det litt an på hva, hvor og hvordan du er ute etter å fiske. 3-14 grams er for ganske lette oppsett, for litt mindre sluker (spinnere osv), ganske følsomt. Med 5-21 så kan du kaste litt større og tyngre ting litt lenger (kanskje gå opp i snellestørrelse også?), kan dekke litt større vann med større aksjon.

Hei, jeg er ganske fersk fisker 🙂 Hva trenger man til innenlandsfiske (ørret etc)? Lengde på stang, skal man gå for 8 eller 9 fot? Er det enorm forskjell? Har sett litt på Shimano Beastmaster 5-21 og Shimano STC 3-14, men har ingen formening om hva som er bra. Og størrelse på snelle? Tips mottas med takk 😊

Ser det; Da jeg skrev innlegget var der tilbud. Sammentreff? Her har de tilsvarende tilbud men bare 156 cm igjen https://braasport.no/produkter/lagersalg/lagersalg-alpinski/rise-beyond-96-toppturski-21-22/65186/

Fint väder fick du på turen jag var några mil därifrån 21/7-2/8 då var det regn och ca 5-7 gr på dagarna. Mkt fina bilder spec effekt med svartvit inställning. Jag saknade mitt HB unna som du hade i regnet men inte vikten då jag gick närmare 190 km.

Jeg har tre Trangia og har kun opplevd dette en gang. Da var det min feil. Jeg hadde overfylt den (over 2/3) og brukte den sammen med klikstand titan. Likner på Trangia triangel, men har egen vindskjerm som sitter mye tettere på gryta. Har ikke opplevd det når jeg fyller passlig høyt. Skraverte en strek inni trangiaen for å vise 0,5dl. Det pleier som regel å koke opp 1l. Skal nevnes at jeg har brukt trangiaen ned til 14 minus uten å bruke forvarmer eller vintersett. Bruker da fyrstikk og legger fyrstikken nedi brenneren etter jeg har tent den, slik den fungerer som veke. (se fra tidsstempel 5:21 i denne videoen) Enig med deg. Den er ikke 100% bombesikker.

Jeg har prøvd begge vinklene på Dynafit TLT 8 skoene uten å merke nevneverdig forskjell. Prøvde også begge vinklene på mine tidligere sko (TLT6) uten suksess. Har vært på teknikk kurs (med Turistforeningen) og forsøker å kjøre "dalvent". Helst sikkert mye mer å hente på teknikk; Kanskje det blir mulighet til kurs denne vinteren. Har Dynafit Spedd Turn som er ca 8 år gamle. Ikke de beste kjørebindingene men lett er de. Hvor mye de løfter helen vet jeg ikke. Støvlene er 27 cm noe jeg vil tro er ca snittet. Som nevnt over står jeg i valget mellom ATK Crest som løfter helen en del og Marker Alpinist som er relativt flate. Men om det gjør utslag å velge flat binding forutsetter at det er vinkelen på leggen som er ufordringen (det kan selvfølgelig være flere årsaker). Dagens ski (Fischer Hannibal 96 2016 modell) har svingradius på 21 meter og er etter det jeg forstår ganske tungkjørte. OG da er hovedspørsmålet hvilke av disse to skiene vil være best egnet i forhold til å unngå melkesyre forran på lårene? - Vølkl Rise Beyond 96 https://www.friflyt.no/skitest/lette-toppturski#voelkl-rise-beyond-96 og - Black Crows Camox freebird 96 https://www.friflyt.no/skitest/toppturski/black-crows-camox-freebird (fra 2019)

Min kone arbeidet i skolen til hun ble pensjonist, og Trangia var brenneren alle skoler hadde for skole utflukter. Helt til alle skoler forbød bruken av dem. Det hadde skjedd for mange ulykker med stygge forbrenninger av både elever og lærere. Og likevel, så var disse ulykkene så enkle å unngå. Hvis bare lærerne, for det er de som har ansvaret , hadde tilegnet seg ett minstemål av kompetanse. Å lære seg å knytte skoene er vanskeligere enn å lære seg å fyre på en Trangia på en trygg måte. Da mine guttene begynte å dra på turer på egen hånd, var det Trangiaen de ville låne. Fra de var ganske små visste de å sjekke med hånden nedi brenneren, før de kom med rødsprit flasken. Det er blitt er problem i vår vestlige, påpassede og til dels bortskjemte sivilisasjon, at vi må skånes. Vi kan ikke ha ansvar for noe som helst. Derfor må amerikanske bilbatterier merkes med teksten "ikke drikk innholdet". Jeg oppdaget det også i 2019 på en liten tur opp en gondolbane opp til ett slags "Resort" oppe i Sierra Nevada i Nevada. Det første vi fikk vite da vi kom opp dit, var at "all the trails are closed". Mitt første spørsmål var jo hvorfor og det andre var hvordan. På det første spørsmålet var svaret enkelt. Pga mye snø den vinteren var enda ikke all snøen smeltet på stiene. Man kunne gli og skade seg. Eller tråkke gjennom snøen og skade seg. Og dermed var stiene stengt. På spørsmålet "hvordan", var svaret med skilter. Altså kommenterte jeg, da kan jeg jo gå en tur på stien likevel? Jeg er ikke redd snø. Jeg har sett snø før, og faktisk gått på snø også. "You will be escorted off the mountain" var beskjeden jeg fikk, hvis jeg dristet meg til å ta sjansen. Trangiaen er ett supert system, veldig enkel i bruk og noe av det tryggeste man kan fyre opp med der ute. Mye tryggere enn alle brennere som må forvarmes. Synd jeg ikke har noen lenger, for guttene mine tok de to jeg hadde med seg, da de flyttet ut for ett par tiår siden. Jeg må kjøpe en Trangia igjen...