Søk i nettsamfunnet

En lang tur i flott vær. Sol og blå himmel – og nesen kuldegrader. Det ble advart om is og glatte veiere, men utenfor hos meg ble det tidlig kjørbart. Likevel ble det til at jeg satset på en strandtur. Det er jo egentlig ikke skikkelig vinter, så det burde være mulig å finne en tur litt i høyden, men så var det dette med frost og is. Hjemmefra er det mulig å gå ganske mange turer i sjøkanten – lange og korte. Jeg hadde hatt en «hviledag» med bare styrketrening, og var i utgangspunktet klar for en lengre tur. Tidligere gikk jeg en tur fra Hellestøl og sørover til «Uglingene» og tilbake, og ble litt sur. Jeg burde ha gått helt til Reve havn. Selv om turen altså ble på 16 kilometer, så «burde» jeg har gått omtrent 22 kilometer. Det kunne passe å forsøke seg på den lange turen denne gangen. Jeg har jo gått de 22 kilometerne en gang før. En fordel med å gå i sjøkanten, er at det ikke krever en lang kjøretur. Vanligvis blir det omtrent en halv time å kjøre. Det gjelder både Gramstad, Sælandsskogen og Høgjæren. Til Hellestøl er det en mil og ti minutter. Det var folk på Hellestøl. Mange folk som vill surfe. Det var nærmest kø nede i sjøkanten, men selv midt i uka var det mange som også ville på tur. Det var ikke så underlig, med det flotte været. Nedover – bortover – stranden, som her er omtrent en kilometer, gikk jeg og tenkte på at det jeg planla – 22 kilometer på tur – ikke er noe alt for mange på min alder ønsker å gjøre. Det har blitt mange turer alene i det siste, og dette blir også en slik. Nå var jeg jo ikke helt alene, for det var folk på tur både nordover og sørover stranden. Borte ved elva, vardet ikke folk. Her kan det hende kongen står og fisker laks, men ikke denne dagen. Boresanden er tre kilometer og det er mulig å se helt til enden. Nå gikk jeg på innsiden halve vegen mot Reve havn, og hele veien tilbake. Det er enklere å gå på fast underlag enn i løs-sand. Lang og flat sandstrand er jo flott, men naturen under brinken mellom Borestranden og havnene er også skikkelig fin. Det er kjekt å gå i terrenget med havet skyllende inn rett utenfor. Det ble bare en kjapp pause ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren omtrent med det samme. På turen mot havnen måtte jeg noen plasser hoppe over isflekker. I skyggen under brinken, hadde ikke sola kommet til og der var det fortsatt frost. Det nærmer seg vinter. På tilbakeveien gikk jeg forbi en kar med bildekk – på slep i et tau etter seg. Det gir antakelig god trening, men det er ikke noe for meg. Det tok meg nok så nøyaktig fire timer å gå frem og tilbake fra Hellestø til Reve havn. I det flotte været var det en kjekk tur. På slutten var det kveldslys og lange skygger. Det var helt greit å komme til bilen å skifte til tørre klær.

Nå er kanskje iPhone 14 'bedre' enn min iPhone 12, men opplevde flere ganger at skjermen ble uresponsive når telefonen ble litt fuktig, eller at det var fuktig (regnet) under en tur over Saltfjellet nå i slutten av september. Temperaturen var mellom -2 - 10 grader'ish. Selv om jeg tørket skjermen så måte jeg slå av og på* telefonen for å få skjermen responsive igjen. (*eller dvs, gjøre en reset med knappene siden jeg ikke kunne bruke skjermen) Har tidligere brukt dedikert system- eller kompakt kamera, men valge å bruke telefonen som hovedkamera denne gangen. Den holdte batteriet bra så lenge den var i flymodus og ble oppbevart varmt (jakkelomme eller bukselomme), Ladet bare 1 gang på 10 dager, og da var tlf'en påslått på dagen og avslått på natten. Men poenget er at jeg aldri kommer til å sette min lit til at en dings med berøringsskjerm skal funke når jeg trenger den som mest. Var bla derfor jeg byttet ut min gamle garmin GPS med kun touchskjerm med en GPS med knapper. Jeg har ikke opplevd slike problemer med tlf eller GPS tidligere, så var jo 'greit' å få erfaringen selv, og ikke bare ha lest om dem.

Frisker opp denne tråden. Vi bor midt i "episenteret" for flåttbåren sykdom i Norge, og er mye ute på tur, men har ikke vaksinert oss. Har tenkt at risikoen er liten. I starten av september ble mannen dårlig. Han var mye ute på soppturer og vi plukka daglig av flått. Første mistanke var borreliose, symptomene var så klare at han fikk klarsignal fra legen om å begynne på antibiotikakur før blodprøvesvarene kom. Dårlig ei uke med feber, kroppsverk, vondt i hodet. Så ble han bedre og hadde noen greie dager, vi tenkte at nå går det over. Så etter 4-5 dager ble det brått mye verre igjen - i tillegg svimmel, kvalm, hodepinen ble intens. Flere turer til legevakta, få sterkere smertestillende, ny antibiotika. Fordi borrelioseprøvene viste antistoffer og han ikke var stiv i nakken, lyssky eller forvirra så var TBE lite sannsynlig. Vel, han ble bare verre og verre. Fikk ikke i seg mat, måtte støtte seg for å gå, tilbragte all tid utenom doturer liggende med lukka øyne. Nye turer til lege og legevakt, det ble en tur med ambulanse etter runder med oppkast, fikk piller rektalt og sendt hjem igjen. Først etter en måned syk, en lørdag kveld, ringte fastlegen og sa at "det er påvist TBE i prøvene" (det ble testa etter det etterhvert fordi han bare ble dårligere, mistanken kom om at borrelioseantistoffene var fra gammel infeksjon). Rett inn på sykehus, isolat, spinalvæskeprøver, trippel antibiotikakur (pga spinalprøvene) og krysse fingrene for at hjernen gikk klar. Tilstanden stabiliserte seg, men det er først nå denne uka at han har vært noe særlig uttafor huset. Feberen ga seg først for halvannen uke siden. Fortsett avhengig av smertestillende for hodet, fortsatt sjangling, og intens prikking / nummenhet i fingre, tær og tunge. Han er ganske langt unna å kunne jobbe. Det har vært ei stri tørn, for oss alle, og vi håper veldig på at han faktisk blir helt frisk (om det så tar tid) - det er ikke noe vi kan ta for gitt. Nevrologiske symptomer kan vedvare, konsentrasjonsvansker / svimmelhet, og det er mulig at infeksjonen har trigga en autoimmun respons. Effektiv vaksine-reklame for familie, kolleger og naboer, for å si det sånn! Forrige uke var hovedoppslaget i lokalavisa ei 12 år gammel jente som ligger på sykehuset på n'te uke, hun var nær koma ved innleggelse. Det ser ut til å være en ganske betydelig økning i smittetallene her i området.

I løpet av de ti siste årene har det blitt 3 turer til Scotland, eller mer bestemt til Ballater inn av Aberdeen. Turer delvis for «moroskyld «– besøk på brennerier», og for å gå tur. Det har blitt noen besøk inne til Spittal of Glenmuick, for å gå videre opp mot Lochnagar. En fjelltopp på 1156m over havet, hvor det er forholdsvis greit å komme til. Nå har vi ikke klart dette kunststykket. Snø og vind har hindret oss. Vi har kommet et godt stykke oppover før vi nærmest blåste ned siste gang. Siden turen dette året ville gå i midten av november hadde vi senket ambisjonene til under 600 moh. Selv om vi reduserte ambisjonene til dette «lavmål», så var værmeldingen ikke god. Det var i hvert fall snakk om temperaturer ned mot null. Til å begynne med var det «brødrene på tur» mine tre brødre og meg på tur sammen, med besøk på Whisky brennerier og med lange måltider der vi snakket om «gamle dager», familie og venner. Det ble kjekker turer av slikt. Spaserturen var ikke så vellykket. Vi nådde aldri til toppen av Lochnagar. De to siste gangene har vært med mine sønner og «broderen». Vi kom heller ikke opp. Denne gang var også min svigersønn med. Det ble ikke så mye snakk om mine «gamle dager» som våre opplevelser sammen. Like kjekt det også. Det ble en tur som før med besøk på brennerier og overnatting på Balmoral Arms i Ballater, og stopp på vanlige plassene for lunch. Det ordnet seg det meste. Da vi kom, var det frost i Ballater. Morgenen etter var det varmegrader, og værmeldingen var ganske bra. Vi fikk regn og tåke på vei fra Ballater til Tomintoul. I lett yr og med litt tåke fant vi omsider parkeringsplassen utenfor Tomintoul, og starten for stien mot Glenlivet. Nå hadde min svigersønn, med bakgrunn i orientering funnet en annen start for turen. Vi kjørte nedover B9008 og tok av en sidevei mot Croughly, og fant et skilt ved veien som viste opp bakken. The Speyside Way gikk her langs jorder og oppover, før vi fikk en bakke ned mot Chabet Water. Her var det heldigvis god bru. Oppover, videre mot Carn Deonald og videre oppover mot Carn Daimh var det en lang slak bakke, med blanding av god sti og våt og sorpet sti, delvis gjennom skog på skogsvei. Vi gikk i lave sko, og ble etter hvert våte. Etter hvert som vi kom oppover ble utsikten bedre, men øverst gikk vi inn i tynn tåke. Toppen er på 570 moh, og der oppe var det kaldt. Med en liten trekk og svette klar ble det ingen lang stopp. Vi fikk likevel beundret utsikten og tatt noen bilder. Det var ganske bratt ned fra toppen det første stykket, men ikke langt nede, ble det flatt, og siden det nærmest var vei, gikk det lett å komme videre mot Glenlivet. Vi kunne se røyken fra pipene til The Glenlivet Distillery fra lang oppe i bakken. Det tok tid å komme nedover. Det siste stykket gikk på gårdsvei hvor bonden nok hadde kjørt «land». For egen del var jeg skitten omtrent til knærne og det luktet ikke godt. Det var kjekt å komme ned til bygningene til whiskybrenneriet. Lukta fra produksjonen hang i lufta og vi kunne kikke inn i produksjonshallene. Broderen var svært godt fornøyd med turen og spesielt å få oppleve å komme gående til Glenlivet. Vi tok selvsagt innom besøksenteret for The Glenlivet Distillery, og fikk med oss en liten del av produksjonen. Han som hjalp oss i butikken var imponert over oss som hadde kommet gående fra Tomintoul. Det hadde vært en ganske våt tur. Likevel var alle godt fornøyd med turen, terrenget, utsikten og været. Det kunne jo ha regnet hele tiden. Vi fikk nesten ikke en dråpe på oss. Natur og terreng er nokså ulikt noe jeg er vant med fra Norge. Det er store åpne områder med lyng og myr, og skog, men med grønne jorder og veier inne i mellom. Kontrasten mellom myr og dyrket mark ble forsterket av sola som lyste opp bare enkelte steder. Vi brukte to og en halv time på turen som ble på 12 kilometer. Det var egentlig en enkel tur, men en opplevelse likevel.

Det er jeg klar over, men for sammenligningens del blir det riktigst å sammenligne 1:1, altså mulighet for bruk gjennom hele året på begge to. Som @Marius Engelsen sier, så er det jo kanskje like gjerne på en av de kortere turene man skader seg og trenger hjelp. Inn mot de lengre turene gjør man jo gjerne litt mer forberedelser og er litt mer «aktsom» enn på slike dagsturer i hverdagen, i alle fall i min verden. Vet at mange som ikke har med særlig med ekstra klær og mat for en kjapp skitur i fjellet der det er sparsomt med dekning, for eksempel. Fordi det ikke er «nødvendig». Og selv om man deaktiverer abonnementet de månedene man ikke er på tur, så er det vel fortsatt er årsgebyr for Freedom-abonnementene på 379,99 NOK per år uavhengig av hvor mange måneder man bruker det, slik jeg leser det. Altså om man bruker inReach 1 måned per år, så ender man opp på minimum 544,98 kroner, som allerede er mer enn den nevnte sektoravgifta til Nkom. Så kostnadsmessig kommer jo inReach dårligst ut uansett, selv om man deaktiverer abonnementet i 11 av 12 måneder... det er ganske drøyt! Ellers tenker jeg at det er større usikkerhet rundt utvikling (stigning) i prisene på abonnement hos Garmin/inReach enn sektoravgifta til Nkom noen år fremover i tid. Garmin kan jo i prinsippet øke prisene med 20 % over natta, mens sektoravgifta nok er litt mer forutsigbar. Jeg har selv en Garmin Alpha 200i med inReach, men skal nok seriøst vurdere en Ocean Signal PLB i stedet for å aktivere inReach på den. Takk igjen til @Marius Engelsen for tipset!

Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf

Samfunnet har blitt mer og mer personfokusert de siste årene. Det gjelder også Fjell & Vidde (F&V) og øvrige media. I hver utgave av F&V så er det et Portrett, det vil si et intervju med en person. I utgave 2 i år så er det 8 sider intervju med hundekjører Hanna Lyrek sitt friluftsliv og 9 sider intervju med ei som de kaller for Mor Utladalen. Er dette så veldig interessant for meg som turgåer? Det er også en artikkel som heter "Chatteheimen en kunstig samtale om friluftsliv" som beskriver KI sine muligheter til å innhente informasjon om friluftsliv på nettet. Totalt irrelevant for meg, det har ikke noe med mitt friluftsliv å gjøre. Fjellpride var det også en artikkel om. Jeg kommer neppe til å stille der. I utgave 3 så er det 8 sider intervju med bestyrerinnen på Fondsbu og en 3 sider artikkel som heter "Huset som luktet melk og bomull" av Kari Slaatsveen. I utgave 4 så er det 8 sider intervju med Anne Lindmo og hennes friluftsliv. Dessuten en artikkel som heter "Vår haust draumen om fjellet, sanninga om september" som beskriver fargene i fjellet og at det begynner å bli kaldt. I denne utgaven så er det også en 12 siders artikkel som heter "Dystopisk kjærlighetsbrev" som beskriver ei dyster framtid og med mange rare bilder. Tidligere så leste jeg F&V for å få forslag til å gå turer. Det finner jeg lite av i nyere utgaver som likner mer på ukeblader og Se & Hør. Heldigvis så har jeg tatt vare på mange av de gamle utgavene.

Tre flotte dager i Lifjell, inspirert av fine turrapporter fra @Kristian V., @Martin HJ, @Bjellesau m.fl. Fredag: Jønnbu - Skåråfjellholmen - Øysteinnatten - Dyrdalsfjellet (telt) https://www.strava.com/activities/9944661841 Fint vær da jeg startet ved Jønnbu, men tåken tetnet til og det kom noen regnskyll og litt vind. Dessverre veldig lite utsikt fra Øysteinnatten. Da jeg kom mot Dyrdalen begynte det å mørkne. Ville gjerne slå leir på nord-/østsiden av Dyrdalsfjellet da det var meldt mye vind fra sørvest. Ikke så mange flate partier som ikke var myr, men jeg fant en helt grei plass å ligge på. Fikk dog ikke spent opp teltet særlig bra. Lørdag: Hollane - Mjeltetjønn - Jøronnuten - Langetjønn (telt) https://www.strava.com/activities/9950855239 Blå himmel, men bra med vind. Fant en liten krok i le og med morgensolen i ansiktet hvor jeg kunne lage frokost. Målte 18 m/s i kastene, lå vel på 10-12 i snitt tenker jeg. Utrolig fin utsikt mange steder, særlig vestover mot Hollane da jeg kom ned fra Dyrdalsfjellet. Ble en god pause i solveggen i le på seteren. Flott å gå mot Jøronnatten hvor det var vidstrakt utsikt og mye vind. Nedover gikk jeg litt på måfå før jeg på denne siden fant et tips om en bra teltplass ved Langetjønn. Det viste seg å stemme bra, fin plass i le for vestavinden, selv om mesteparten var ganske vått. Noen få tørre kvadratmetre som akkurat holdt til mitt Ringstind 2 Nydelig kveld, men merket gjennom natten at det blåste heftig, blant annet mye susing fra noen bjørkekratt som stod eksponert til. Søndag: Valjuvsnatten - Valjuvet - Holmedammen - Kloppesteintjønn - Oksladalen og tilbake til Jønnbu https://www.strava.com/activities/9955922794 Da jeg våknet i 8-tiden var det nesten vindstille og kun litt morgendis. Lang frokost i solveggen. Utløpet av Langetjønn mot øst var utrolig pittoreskt, så det ble en del forskjellige motiver derfra. Siden jeg måtte tilbake til Oslo ikke alt for sent, la jeg ruta til Valjuvet via Valjuvnatten før jeg tok rakeste ved mot Jønnbu ned Oksladalen. Vinden løyet helt og det lille som var av dis forsvant, og det ble en fantastisk dag med flotte formasjoner og farger overalt. Såvidt jeg klarte å holde meg fra et bad i en av de vakre fossekulpene oppover Valjuvet!

Temagami skårer høyt på samme målestokk her også. Rimelig rette, litt "runde" handtak på 12 cm, som på Temagami, syns jeg er fint for mine hender. Har den i tre utgaver, den opprinnelige i karbon stål, en som kom litt senere i trippel laminert rustfritt (12C27 i kjernen mener jeg å huske) og den siste "limited edition" 10år jubilanten i 14C28N. Merker ellers at det er håndarbeid involvert hos Helle, for handtakene på disse tre er alle litt forskjellig - ikke mye, men litt forskjell i tykkelsen. Er litt av sjarmen også det, at ingen av de er helt like, men man ser likevel klart at det er "samme" kniven. En kniv jeg liker fordi den er "fin", men som ikke ligger så godt i hånden fordi handtaket er litt for kort og har en liten nedsving på enden, er Brisa (tidligere Enzo) sin "Trapper" modell. Jeg - og noen andre med litt størrelse på hendene. maste derfor på Brisa/Enzo noen år om at de burde lage et litt større utgave av Trapper. Og til slutt kom da Brisa "Trooper". Fasongen på handtaket er ikke ulikt Trapper, men litt lengre - akkurat så hele hånden min får plass. Perfekt. Denne får man f.t. kun i "80 CrV2" karbon stål - som jeg liker veldig godt (men dette stålet krever litt vedlikehold. Får fort patina, og litt overflaterust om man ikke følger med på regntunge dager (overflaterust er som regel lett å fjerne dog) Håndtak på 11,7 og ikke for "buet" mot enden, da ligger den sikkert godt i hånden ja, gratulerer med den!

De lange turene blir lettere og lettere. Jeg vet ikke helt hvordan det kan ha seg, men denne sommeren og høsten har det blitt mange og lange dagsturer. Det er nesten som om jeg har skrudd tiden noen år tilbake. Jeg går fortsatt en del turer som tidligere var med i loggen, men som nå er for korte. Skulle jeg tatt med alle «hverdagsturene» hadde det blitt litt for mange innlegg. De siste året har det også blitt en del langturer på «nye» stier. Fra Gramstad har det blitt turer over Matirudlå, Bjørndalsfjellet og videre til Skjørestadfjellet – og Dalsnuten tilslutt. For noen år siden var jeg fornøyd med å ta Matirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Fra Sælandsskogen har det blitt en tur om Ristøl og Lauvlia, og nå sist en forlengelse av turen til Bjødnali og «Skogen» med en snartur om Bjursfjellet. Alle disse turene er på mer en tre timer og alle mellom 12 og 15 kilometer. Flotte og kjekke turer, som jeg er godt fornøyd med å fortsatt få lov til gå. I forrige uke ble det en tur til Bjursfjellet fra Sjelset. Noe som ikke var noen langtur, og som tok under tre timer. En kjekk tur sammen med Einar, men altså kort. Med varsel om en tørr dag fra YR, kunne jeg tenke meg å ta turen til Bjursfjellet en gang til, men da om Engjavatnet og «Skogen». En kjekk tur gjennom flott terreng og med utsikt på toppen. Jeg har tatt turen fra parkeringsplassen til Bjødnali, «Skogen» rundt Engjavatnet og oppom Bjursfjellet to ganger tidligere. En gang opp Urdådalen direkte til Bjødnali og en gang den bratte bakken mot Håfjell. Denne gangen valgte jeg å gå opp til Stølssletta og videre til Vindskaret før opp og ned til Håfjell. Siden jeg planla en tre timers tur, tok jeg det rolig oppover bakkene mot toppen av Håfjell – hvor det står Blåfjell på skiltet. På toppen var det folk, mye folk, en hel barnehage, for være korrekt. De var på topptur, og hadde pause på toppen. Det er virkelig flott at ungene får anledning til slike ting. Etter et sur av stemmer på toppen av Håfjell ble det stille ellers. Jeg hverken så eller hørte andre på hele turen, selv om jeg kunne se spor av folk oppe ved varden på Bjursfjellet. Det var fullt av sauer ved Bjødnali, men ingen lam. Sauene laget ikke problemer, og borte ved «Skogen» var det ikke høylandsfe. Jeg så ikke snurten av dyr. Det laget heller ikke problemer. Det ble den vanlige runden rundt Engjavatnet, men siden planen var å gå opp Bjursfjellet, tok jeg opp mot «Den søta hålå». Der sto ungdyra. En ganske stor flokk spredd ut over den flotte enga. De laget heller ikke problemer. Bakken opp til toppen er ikke noe problem, men bratt og lang. Det tok tid før jeg kom opp. På toppen ble det et kort opphold for å beundre utsikten. Det blåste og uten jakke ble det kaldt. Fra toppen og ned til bilene på parkeringsplassen i Sælandsskogen er det omtrent 6 kilometer. Jeg var ikke mer enn litt over halvveis da jeg begynte på nedturen, som likevel gikk greit. Det er mye nedoverbakke og god sti eller vei, så jeg kom meg til bilen uten å bli sårbeint eller stiv. Igjen hadde jeg hatt en grei tur, som også var ganske lang – omtrent 14 kilometer, og turen hadde tatt nesten tre og en halv time. Jeg var godt fornøyd med dagen.

Ja, nei det forstår jeg til bruk rundt den tempen hadde jeg ikke vurdert det engang. Men vekta på posen osv så ser jeg for meg at den er kjempefin når det er 10-12 grader om natta slik det ofte er når jeg har vært ut. Litt stiv pris også da hehe.

Gøy 😃 Skribler ned nå og legger ved bilder og mer tekst siden MSR Pocket Rocket 2 - Kun til vannkoking, ved behov for å få alt ned i liten titan-kjele. MSR Pocket Rocket Deluxe - den mest brukte av mine toppmonterte. Deilig med Piezo (så lenge den funker). For solo-turer eller par-turer hvor det først og fremst er koking av vann som er behovet, eller enkel matlaging men fokus på vekt/plassbesparende utstyr. Primus toppmontert sak for gass, fikk i julegave da jeg var 12, ligner på dagens Mimer. Brukt lite etter at MSR PR kom i hus. JetBoil MiniMo - for turer hvor den forpakninga er praktisk. Mest for koking av vann, men egg&bacon i panna funker og fint. MSR Windpro II - Ren gassbrenner, slangemontert - for tresesongs matlaging (ikke bare koking av vann). Takler store kjeler og stekepanne Gass-innsats til Trangia stormkjøkken - for tresesongs matlaging 3-4 personers, gjerne om kidsa er med da den er stødig og ilden skjerma. MSR Whisperlite International - For vinterbruk, kun bensin. Snart 20 år gammel, driftssikker og jeg kjenner den inn og ut, deilig stille. Optimus Nova multifuel-brenner, innsats til Trangia - ønska å kunne dra nytte av Trangian på vinteren. Ikke helt fornøyd med alle løsningene her. Gubbens gamle Optimus Hiker / ettelleranna, to grønne metallkasser med parafinbrennere som han er kjempefornøyd med og har masse rep.sett til etter å ha pusla med de under førstegangstjenesten i militæret, jeg bruker de ikke selv. Ble bl.a brukt på ukestur på Svalbard en vinter. Kvistbrenner! Har hatt og solgt: Primus Omnifuel (nr 1), solgt til Memento mori her inne 😃

En slik sovepose jeg linka til har jeg ikke planer om å bruke ned mot 0 det har jeg anna pose til men kanskje ned til 12 rundtom.

Ikke kjent med hvordan fisket er der, men ut fra Gule Sider kart (ofte litt lettere å se grunner i vann her enn f.eks. på Norgeskart) ser det ut som den på enkelte steder er dels langgrunn: Fant også et flybilde fra 2019 på norgeibilder.no hvor man ser konturene av bunnen ganske tydelig:

Har vært i Draksten på ei øy. Skulle hjem igår men ble værfast. Fikk testa teltet rimelig greit da. Ca vind på 8ms med kast opp mot 16 ms. filtered-93CB9F6A-71F3-4661-9511-9804F80264B4.mp4 filtered-5D4F0526-CA3B-410A-A906-03AF783FAD6E.mp4 recorded-4276478548370.mp4 recorded-4274396728901.mp4

Test og test, fru Blom.. Det var den der de fikk en del pepper for. Noen telt hadde de sovet i på fjellet, andre i skogen, andre igjen ikke i det hele tatt. Noen hadde de bare satt opp hjemme, andre hadde de satt opp på fjellet. De er ikke sammenlignet under like forhold. Vurderingen av oppsett er basert på hvordan testerens 12-åring fikk det til. Ingen info om vindforhold osv.. Forfatteren og 12-åringen har sikkert god greie på telt, og de har jo i alle fall slått opp alle sammen, men dette kan vel ikke kalles mer enn kvalifisert synsing.

Nå er vektforskjellen på V og Y plugger X 12 rundt 60 gram og du har missvisning på 70 gram mellom vektene dine og stiller spørsmål på om vekta mi som er kalibrert stemmer?

For min del 16 kg inkl ytterjakke som alltid havner i sekken. 1 kg med mat PR dag. Da har jeg med et 2 mannstelt, 2 liggeunderlag og quilt til -12 grader, samt at gåstaver sitter på sekken. Et opplegg med god plass i teltet og bra sovekomfort. Edit: En Haspelstang og en Tenkara fluestang. Markboks.

Det er uten tvil greiere å mindre slit når man har en lettere sekk på ryggen, selv har jeg erfart at det var veldig kjekt med min fjellreven jakke og knott nett over hode når jeg fisket for et par år siden, førstehjelps kit er jo noe som jeg også har med, dette kan veie litt, har erfart at det var lurt og ta med en gang også, måtte forbinde en forstuet ankel, og den ble støttet opp med gassbind og gaffa tape. man er ikke 20 år lengre (er nå 40) men har ikke startet gramjakten enda, kanskje det kommer har to barn på 12 og 9 år og da kan man rett og slett ikke komme unna med noe superlett pakking, derfor superlight telt og tarp og lette soveposer samtidig er man 3 om å bære. men igjen, imponert over vekta, møtes vi en dag i fjellet skal du få litt sjokolade

Det varierer veldig fra person til person ser jeg - jeg landet på 6,5 kg, som er det beste jeg får til denne gangen. Jeg har faktisk akkurat anskaffet Reinsfjell superlight 2 som jeg gleder meg veldig til å bruke! Ellers så er det marmot never winter sovepose, Thermarest xtherm, og en Gregory Baltoro 75L sekk (det var et bra tilbud på gsport som jeg ikke kunne si nei til). Jeg er veldig usikker på hvor mye den kommer til å veie når alt er pakket, men når lengden på dagsmarsen ikke er lengere enn 15-16 km så går det nok fint Gruer meg litt til klatringen på 1000m fra Kinsarvik, men tror nok utsikt og natur gjør ferden mye lettere.

Fint komponert sett, det der Robens Firebug ser for øvrig ut til å være en rebranded Fire Maple 117T (det er utrolig mange som setter eget navn på produktene deres): http://www.fire-maple.com/en/productlist.aspx?cid=16

Det er jo vanskelig å gi noen fasit på hva som er best. Men du kan google The Sunny 16 Rule og ha det som et utgangspunkt Selv har jeg stort sett kamera mitt bare på blenderprioritet - AV modus ved normal fotografering. Hvilken blenderverdi jeg bruker er avhengig av hva jeg skal fotografere og hva jeg ønsker å uttrykke med bildet. Lukkertiden velges da av kamera, og valg av ISO avhenger av lukkertiden. Om jeg trasker rundt på måfå med kamera har jeg ofte kamera på autoiso, og har satt kamera til å operere innom en iso range jeg syns kamera takler bra. Ellers vil jeg anbefalle deg å søke opp Geir Brekke på internetten, lese hans skråblikk (de lå på foto.no før), lettfattelig og gode artikler

En uke i heia. Jeg har nettopp kommet ned fra heia. Etter en uke på Nilsebu - selvbetjent turistforeningshytte - som hyttevert. Som vanlig med en litt trist følesle av at noe flott og fint er slutt. Disse ukene på Nilsebu er etterhvert blitt så pass tradisjonsbundet at det vil kjennes galt å si stopp. Det har etter hvert blitt ganske mange uker som vert på Nilsebu. Nå er det egentlig ikke så mange oppgaver som faller på en "vert", men noen små jobber ligger alltid og venter. I tillegg må jo hytta holdes ren og ryddig. Heldigvis er ikke langt framskreden alder noen hindring for å besøke hytta. Det er mulig å komme til med bil og båt. Og det er nettopp hva vi gjorde. Vi, i denne forbindelse vil si 6 stykker: broderen, eldste bror, bestyrerinne, Gro og Anne Grethe. En fin gjeng å være sammen med. Vi startet lørdagsmorgen. I finvær, og finvært skulle følge oss stort sett hele tiden. Noe tåke, en liten regnskyll, litt skyer inne i mellom, men stort sett blå himmel. Det er spesielt å sitte i båten på vei inn mot hytta. Selv om båten er tungt lastet, og det går sakte, så var i hvert fall jeg som vanlig spent på hvordan ukea ville gå. Hva med været? Hvem ville stikke innom i år? Ville det blåse slik at hjemturen blir tøff? Med bestyrerinnen på laget går det alltid greit å instalere seg på hytta. Denne gangen var hytta strøken. Rengjort ryddig og velholdt. Det er virkelig kjekt å komme til en hytte i tipp topp stand. (Takk til de som tok tid til å gjøre jobben...) Hytta ligger omtrent 750 meter over havet og et godt stykke fra sjøen. Det bestyr at morgenene kan være kalde selv om dagstemperaturen er høy. Egentlig er "høy" ikke dekkende for det vi opplevde denne uka. Høyt til heis og nesten 30 grader på terassen. Det var så pass varmt at sola stakk i huden. Nesten bare for å understreke at varme ikke er det vanlige, var det en morgen 6 gradet. Vi fyrte i ovnen - en enslig gang.... Til gjengjeld satt vi ute til nesten 12 en kveld, og fortsatt viste termometeret over 20 grader. En nydelig kveld - uten et vindpust. Bestyrerinnen, broderen og jentene reiste på mandag. Etter to late dager med sol og sommer. Samtidig fikk vi besøk av to blide fjellvandrere - den ene har vi truffet mange ganger. Jeg hadde nevnt for Arnfinn at vi serverte komler på tirsdagen, og han sendte beskjed om at han og en kammerat ville stikke oppom. Både jeg og eldste bror - Sverre - så fram til besøket. Arnfinn er en kjernekar og har tråkket rundt i heia siden barndommen. Han har minner fra Nilsebu tilbake til midten av forrige århunder. Og det er lenge siden det... Det var vi fire som fikk oppleve en kveld med 20 grader og ikke et vindpust på Nilsebu. Etter som sola forsvant bak Bukkatofjellet og bare de høyeste toppene i sør hadde sol, satt vi fire og pratet, fortalte historier og utvekslet erfaring. Siste mann i gjengen, Ottar, var egentlig også fjellvandt, men hadde av forskjellige årsaker ikke vært på tur i heia på en stund. Han fikk med seg denne fantastiske kvelden, med småprat og god stemning. Jeg oppfattet det slik at dette var noe han godt kunne tenke seg å ta opp igjen. Tirsdagen var komledag, med dekket bord og godt selskap, selv om vi bare ble de samme fire som kvelden før. Noen mente at de hadde spist en komle eller to for mye... Det ble nesten en gjentakelse av forrige kvelden, bare at vi denne gangen satt innendørs med et godt måltid. Drøsen, stemningen og hyggen var likevel den samme. Det kom fem ungdommer fra Stakken. De var på sommerjobb for turistforeningen. Det ble liv og latter i hytta. Selv om ungdommen tok tid til både bading og hvil, ble det jobbet i mange timer. Doen ble tømt, 12-13 liter Tjeralin ble smurt på taket., hyller og vegger i kjøkkenet fikk en god omgang. Sverre hadde med aggregat og støvsuger, og fikk tatt det meste av hytte. Nå burde Nilsebu fremstå som et eksempel på en ren og velholdt selvbetjeningshytte i DNT systemet. Torsdagskvelden kom det først to karer. De hadde gått fra Grasdalen den morgenen tatt en tur innom Eidavatn og så ned til oss. Bare en tur på opp mot 30 kilometer. De var i fin form fredagsmorgen. To jenter, som var på sin første skikkelige fjelltur, hadde påtatt seg å male T`er mellom Grasdalen og Eidavatn, før de ville komme ned til Nilsebu. Det ble sent før de kom fram torsdagskvelden. De hadde tatt et litt feil stivalg og gått en "liten"omvei. De var likevel i kjempehumør etter å ha fullført en skikelig fin tur - den første... Vi tok følge mot Lysebotn, og slik jeg forsto det, så var de usikker på om de ville anbefale andre førstegangsturgåere å ta samme rundtur. Men de var langt fra avskremt, og ville på tur senere. Som vanlig var det litt vemodig å pakke sakene og ta båten utover mot dammen. En uke på Nilsebu var over for denne gang. Været var den store overraskelsen dette året - sol og sommer. Les hele artikkelen

Turen som jeg tar i tørt vær. Sommeren bare fortsetter og fortsetter. En tur som er ggrei å tai tørt være er inn til Tomannsbu fra Hunnedalen. Opp Tveidebrekkå over mot Stigelsvannet og ned til Olabu, og så langs Øyarvannet og videre mot Djupavatn. En grei tur, men som sagt, helt i tørt vær. Det er to grunner til ønsket om tørt vær. For det første går turen over en del myrsøkk og plasser som blir "fuktige" og sleipe. For det andre går stien nedover, og oppover noen svaberg som blir rimelig glatte i regn. Nå har Turistforeningen lagt ut kjetting på de mest utsatte plassene, men det går likevel sent å komme ned - og opp, i vått føre. Denne onsdagen var ikke våt, snarere tvert i mot. Det var tørrere enn jeg noen gang har sett det. Lite vann i bekker og stort sett tørre myrer. Det var været som lokket meg ut på en lengre onsdagstur. Finværet ser ut til å vare, men erfaringen tilsier at det må utnyttes mens det er der. Nå var det havtåke hjemme på onsdagsmorgenen. Jeg tok likevel på lette klær - treningsbukse og treningsbluse. Gradestokken i bilen viste 13 grader og vindusviskerne gikk enkelte plasser. Var det riktig med lett sommertøy? Selv helt opp i Øvstebødalen lå skoddeteppet over toppene, og det var fuktighet i lufta. Oppe i Hunnedalen var det solflekker i dalsiden, og på parkeringsplassen ved Tveidebrekka var det blå himmel, selv om skoddebankene ikke var langt vekk. Det var fortsatt kaldt, og jeg heiv på meg en vindfleece. Som kom av rett oppe i bakken. Tveidebrekka er både lang og bratt enkelte plasser. Det tar på pusten å komme opp. Vel opp åpner det seg og jeg fikk denne gangen en fin tur innover flyene over myrer og svaberg. Skikkelig hei. Blå himmel, blått vann, sau og steinskvett, stein og svaberg, bakke opp og bakke ned. En og annen lemen som for mellom tuene. Det er virkelig kjekt å gå tur når forholdene er slik. Turistforenings-stien mellom Øyarvannet og Djupavatn går litt over "dalbunnen", som stort sett er myr. Denne gangen var det bare å sette nesa mot hytta og spasere over myrene. De var nesten helt tørre. Nå er det nok flere enn meg som tar "snarveien" over myrene, så det er så vidt en sti enkelte plasser. Hadde hele åsgårdsreia som går mellom Tomannsbu og Hunnedalen gått her, hadde myra vært bunnløs i regnvær. Andre hadde også funnet veien til Tomannsbu. Det v ar en gjeng med gutter - 10-12 år, sammen med voksne og en familie. Til å være midt i uka, var dette godt besøk. En av de greie tingene ved å gå frem og tilbake til en turistforeningshyttene, er selvsagt at det er mulig å ta pausen innendørs. Og få seg en kopp te - uten å dra på termos. I dårlig være er det andre fordeler..... Denne gangen ble det bare en kort pause før jeg igjen var på beina med Hunnedalen som mål. Omtrent midtveis ligger det en privat hytte - Olabu. Her var det folk på terassen, og jeg måtte bort og ta en liten prat i tilfelle det var kjentfolk. Det var ikke kjentfolk, men vi fikk likevel en liten drøs om forholdene og felles kjente. Oppe i bakken satt det tre unge jenter. Tydeligvis ikke helt kjent, for jeg fikk det vanlige spørsmålet. Og kunne fortelle at de var omtrent 1/3 dels vei innover. En av jentene gikk i dongribukse. Et plagg jeg ikke kan anbefale til heiabruk. Det gir gnagsår på plasser som ikke blir nevnt i fint selskap... For meg var det ikke snakk om gnagsår, men mer støle bein, nedover lia mot bilen. Jeg kunne merke at det hadde blitt en del tur den siste tiden. Det var greit å stå på parkeringplassen og kunne krysse av for nok en gjennomført tur. Denne gang til Tomannsbu. Det bør være tid for en ny tur til samme hytte i løpet av sommeren. Les hele artikkelen

@JensMHøres ut som en superkombo det der Per idag har jeg en 7-21 grams Shimano Speedmaster (10 fot/3-delt) med Shimano Stradic Ci4+2500 RA-snelle. Bruker denne komboen mye; alt fra ferskvann til SØ og lett kyst generelt. Men, jeg trenger en lang stang for de lettere slukene, sånn cirka fra 6-7 til 10-12 gram @KimH Se der, ja - der har vi jo den tapte sønn av en stang Jepp, jeg avlyser turen til Finnskogen og får heller vende nesa sydover