Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinnerliste

Populært innhold

Viser innholdet med mest poeng siden 28. mars 2023 i alle områder

  1. Starten av påsken 2023 var det klart for et sprell eller to. Har lenger tid tenkt på en litt lengre tur sammen med guttungen. Målet var å dra til Muggsjølia/muggsjøene i Femundsmarka. Turen gikk fra Synnervika via Nedre Muggsjøen og videre til Fautbua og hjem igjen. Alle som skal på livets første ekspedisjons må ha et slikt bilde 😂 Testpakking av farkosten.Klar for avgang i Synnervika.Rast ved Langmyrbua, jr sover forsatt men våknet etter hvert å fikk utforske bua. Noen harde kneiker oppover fra svartsjøen.Klapping av teltplass ved Nedre Muggsjøen.Fin solnedgang denne kvelden, hadde en liten følelse at det skulle bli en del kaldere enn meldt.Teltplassen.Magefølelsen stemte, fyrte opp primusen for en litt snillere start på dagen. Jr kjører doble poser og har en tredje som passer utenpå de to andre. Så vi er godt rustet for kulden.KjøkkenkrokenTempen tok seg fort opp etter frokost, da var det ut å prøve fiskelykken.Solbærtoddy og kos.Trøndere spiser Trondheims sodd på tur😂Det ble meget varmt utover dagen, da tok vi oss en strekk i teltet. Var 22 varmegrader inni med alt av ventilasjon og dører oppe.Dette er livet, takknemmelig for å kunne ha slike opplevelser med junior.Solnedgang blir aldri feil.Prøver fiskelykken igjen, desverre ingen fangst.Månen lyser fint over Femundsmarka denne kvelden.Klestørk etter dagens sprell.Kjøkkentjeneste, pannekaker er en sikker vinner på tur.Ankomst FautbuaPåske er høytid, flagget er med.Trekkdyret tar en vælfortjent hvil ved Fautbua.Strålende føre I spor og utenforTrekkdyret Faun i aksjon ned mot Femunden. Her er vi på vei ned til LangmyrbuaAlltid stas med å finne en diger båt, Femund II i vinterdvale. Og slik endte turen der vi starter i synnervika.
    44 poeng
  2. Påske 2023 blir det jobb for min del, så derfor ville jeg forsøke å få til en fjelltur i Børgefjell før påske. Værmeldingene var gode, men med lave temperaturer og litt vindsnek. Planen var fiske ved Jengelområdet og om været så Ok ut ville vi prøve å traske over til hytta vår ved N Fiplingvatn via Austre Måsskardvatten. Det blir på en måte rundt Kvigtindmassivet og de mest besøkte delene av parken. På denne årstiden er det allikevel ikke særlig folksomt der inne. Søndag 26 Mars 2023 Oppstart fra Tomasvatn og til Nasjonalparkgrensen begynner å bli rutine. Traff 3 scootere som kom ned fra fjellet med en del utstyr og en gammel båt. 300 høydemetre med langfellene på. Her er det forøvrig mulig å leie seg scooterskyss opp kneika. (Det blir forøvrig kjørt opp skiløype til Finnburtjønna som ligger lenger vest, og mange som ikke er kjente følger denne skiløypen - det er en bratt kneik i løssnøen om man går feil der.) Føret er bra, men det er kaldt og en del vind så det blir ikke mange stoppene på oss innover fjellet. Treffer en jente som jeg traff på omtrent samme stedet for ett år siden -. hun har en Segenbadenpulk som vi snakket om for ett år siden også. Hun nevnte at det var flere som var på vei ut av fjellet og at fangstene hadde vært så som så. Vinden som blåser så i gjennom Orrekskardet roer seg når vi kommer til Jengelen. Det er helt vindstille og nydelig. Vi setter kursen mot kveldens teltplass. Vi setter opp teltet og får borret et par hull i isen. Ikke uoverkommelig med is - ca 150 cm etter å ha fjernet 40 cm snø, og heldigvis overvann under snøen slik at vi lett kan hente vann. Det er allikevel litt kjedelig at om man tråkker nedi sørpa blir det dekket av is og isbor og spade blir bare som en klump med is. Mandag 27 mars 2023 Neste dag er det kaldt når vi drar opp 3 fisker på rappen - totalvekt på de 3 var 1.6 kg i fin kvalitet og vi hadde da fisk nok til et måltid eller to. Det napper hele tiden og fisken er skikkelig på høgget - har ikke opplevd slikt fiskebett som her. Vi tar oss en runde i området og ser stadige spor etter stedets lokale innvånere. Disse jervsporene er store! Fisk på menyen denne dagen. Tirsdag 28 mars 2023 En nydelig morgen, men kaldt . Vi får noen spennende fiskeopplevelser nede ved fiskehullene - blant annet en rugg som kommer med sporen opp først i gjennom hullet. Ikke snakk om at det var mulig å tak på/ i den og selvfølgelig løsnet kroken og borte var'n! Tining av isbor! Vi bestemmer oss for å sule i hop og sette kursen nordover mot Less Kjukkelen. Vi ble litt overrasket når vi sjekker værvarselet på Inreach - det viser mye vind i dagene som kommer. Jeg vet at disse Garminvarslene er lite til å stole på så det må sjekkes opp i. Vi vet det er dekning et stykke oppafor den innerste hytten til Jeger og fisk og setter kursen ditover for å sjekke været på yr.no. Det viser seg at det er meldt knallvær helt til Torsdag og da er valget lett - vi setter kursen nordover og satser på å gå til hytta ved N fiplingvatten. Vi har ikke bil der så vi er avhengige av en kjempelang utmarsj fra Nasjonalparken på torsdag eller fredag. Flott vinterlandskap med Kvigtinden i bakgrunnen - Less-kjukkelen. Vi treffer 10 stykker som er på kommersiell tur her inne - i Nasjonalparken.... Vi slår av en prat før vi går videre i mot Store Kjukkelen. De hadde målt 23 grader sist natt og det er en vind i tillegg som gjør det ekstra kaldt. Onsdag 29 mars Det var kaldt om natta men vi sov godt men posene begynner å få et snek av fukt så soveposetørking vil bli en del av dagen. Skinkesmørbrød på morningen. Ved Store kjukkelen - eller området rett sør for det store vannet. Føret er OK - og etter som solen stiger blir det mer og mer varmt. Tankene går til sommerturer i samme området. Vi finner en stor svart stein å legge soveposene på i solsteiken. Jeg sovner som en stein i solsteken mens posene er til tørk - en høydare i fjellet! Vi må videre og finner vel turen i gjennom skyggepartiet bort i mot Austre Måsskardvatten som veldig langt. Det blir betydelig kjøligere når solen er borte og natten som kommer vil bli den kaldeste med under minus 30. På kvelden forsøker vi å finne vann med isboret, men klarer beklageligvis å bore i bakken (gjennom 1,5 m is), men litt lenger bort på vatnet er det etterhvert vann slik at vi får rennende vann slik aty vi slipper å smelte snø. Nok en fantastisk dag i fjellet! Torsdag 30.03 2023 Soveposene er stort sett helt tørre denne natta og denne gangen danner det seg lange snøkrystaller inni teltet - mange cm lange. Veldig spesielt. Kvigtinden midt i bildet men oppstigningen til fjellryggen også midt i bildet - her har man slitt seg opp et par ganger. Når vi starter turen blir vi oppmerksomme på et merkelig spor som følger nordsiden av vannet og i gjennom fjellskardet. Sporet går litt att og fram og vi blir ikke kloke på hva som har laget sporet før vi kommer nærmere .Det er en snøscooter som har jaget en Jerv i gjennom skardet. Flere plasser har jerven gjemt seg i mellom steinene men scooteren har jaget den videre. For å gjøre en lang historie kort så kontaktet jeg SNO og de kunne bekrefte at de hadde vært ute for å ta DNA prøver eller finne yngling. Uansett setter denne oppdagelsen en liten brems på naturopplevelsen. Det meste skal reguleres av oss mennesker. Det var lite spor ellers av rovvilt i dette området. Vi tar en pause øverst i Biseggskardet. Foran oss har vi 15-20 km med langt Biseggskard, enda lengre Simskard og enda lengre Fiplingvatten. Vi går 25 km denne dagen, noe som var i meste laget for meg i hvertfall. Desto bedre å få seg en dusj og en badstu!
    33 poeng
  3. Jeg gikk Norge på langs på ski i vinter (for detaljer se Insta-profilen christian.eek). Jeg startet turen 29. januar, og var på Nordkapp 7. april. Jeg brukte 69 dager totalt, hadde 40 netter i telt og 28 i forskjellige hytter og fjellstuer. Jeg gikk mesteparten av turen med sekk, fordi jeg mente det gav størst fleksibilitet, særlig ved trasking langs vei (som er bortimot uunngåelig), og gjorde at eventuelle partier med snømangel ikke stoppet hele prosjektet. Nå ble det heldigvis nok snø – men likevel… Når man går med sekk blir man mer fokusert på vekt enn når man har pulk. Jeg har fått flere spørsmål om valg av og erfaringer med utstyr. I stedet for å svare enkeltpersoner tenkte jeg det var greit å legge ut en litt samlet oversikt her. Jeg brukte mye tid i forkant på testing og avveielser – og tror de fleste valg var rimelig godt gjennomtenkt. Det eneste som gikk i stykker underveis var en hodelykt som plutselig ikke ville lade (hadde ikke reserve), et punktert liggeunderlag som lot seg lappe, og et par lesebriller som knakk (hadde reserve). En spade knakk også - mer om den under. Håper dette kan være til nytte for andre som planlegger tilsvarende prosjekter. Jeg brukte pariserpulk på strekningen fra Umbukta (på høyde med Mo i Rana) til Skaidi, men gjorde kun minimale endringer i utstyret da, og kunne sikkert ha gått med sekk hele veien. Telt: Jeg startet med et tomannstelt, Exped Venus 2 Extreme, som jeg hadde fra tidligere og har god erfaring med. Dette veide jeg inn til 2,9kg, inkludert fire snøplugger fra Hilleberg. Fra Finse fikk jeg selskap noen dager, skiftet da til et Hilleberg Allak 3 som jeg beholdt resten av turen. Dette veier 3,5kg inkludert to snøplugger – som er temmelig tungt som solotelt. Erfaringene med dette teltet er svært gode. Kvaliteten på materialer er fantastisk, og det er svært god plass når man er alene, litt trangt for to med brede liggeunderlag – men det går. Forteltene er små, men når jeg var alene hadde jeg all bagasje i innerteltet. Viktigst er kanskje at det kan slås opp trygt av én person i svært sterk vind. Jeg opplevde sterk storm med orkan i kastene, men bygde aldri levegg for teltet. Det trenger også kun seks festepunkter - to ski, to staver og to snøplugger. Sekk: Gregory Paragon 68 liter. 1790 gram Jeg har altfor mange sekker, men valgte denne bl.a. grunnet bærekomfort. Som det fremgår under pakket jeg totalt temmelig lett, og det var plass nok. I starten av de lengre etappene hadde jeg teltet under topplokket, mot slutten fikk jeg alt i sekken. De som mener man trenger minst 100 liters sekk i vinterfjellet behøver kanskje først og fremst et kurs i hva man trenger og ikke trenger på tur…. Sovepose: Jeg bruker dobbel sovepose, dun innerst og tynn syntet ytterst. Fordelen er at syntetposen samler opp fuktigheten som kommer fra kondens om natten, og denne er lett å tørke i teltet på morgenen. Dunposen holder seg således tørr. Jeg brukte Rab Mythic 600 (900 gram) innerst, og Rab Solar Eco 0 (510 gram) ytterst. I dette sov jeg godt i under 20 kuldegrader. Samlet med pakkpose 1600 gram. Liggeunderlag: Exped Flexmat small (240 gram) under et Therm-a-Rest Neoair Xtherm Max Vapor RW (610 gram). Skumunderlaget er mest for sikkerhet ved punktering. Jeg opplevde to ganger at det oppblåsbare underlaget punkterte, bittesmå hull nær ventilen begge ganger. Jeg fikk lappet disse greit underveis, men det er ikke gitt at det alltid går. Jeg hadde også et chair-kit som veier 320 gram. Dette øker komforten dramatisk etter mitt syn. Brenner: Jeg bruker Soto Muka, plassert i vindskjermen fra et Primus Spider Express kit. Det er for langt å gå inn på fordelene med denne brenneren her, se andre tråder jeg har kommentert på. Lite brukt brenner i Norge, men anbefales på det aller sterkeste (jeg er litt primusnerd, og har testet mange). Sammen med pumpe, brennstofflaske og toliters titankjele veier dette 820 gram Elektronikk: smarttelefon (200 gram), inReach mini 2 (100 gram), Kindle (200 gram), powerbank 2 x Nitecore NB10000 (150gram hver – dyr men flest mAh/vekt), oppladbar hodelykt (100 gram). Jeg har ikke med papirkart (!), og er derfor avhengig av sikker strøm – derfor to mindre powerbanker i stedet for én større. Jeg navigerer med en kombinasjon av kart-appen Caltopo på telefonen (off-line kart, plottet rute på forhånd, fungerer i Norge, Sverige og Finland) og GPS-klokke (Garmin Epix 2 med innebygde kart). Som backup ligger hele ruta også på inReachen – men da uten kart. Alt fungerte prikkfritt. Samlet vekt 900 gram Klær: Jeg har med svært lite klær. I praksis går jeg nesten alltid med bare ullnetting under skallbekledning. I tillegg har jeg med én ulltrøye og en stillongs med glidelåser på siden i – til bruk når det er skikkelig kaldt eller mye vind. Dunjakke - Norrøna Lyngen 850, veier 400 gram. I tillegg et par reserve ullsokker og en ren ullboxer. Totalt altså ca en kg klær. Dette holdt fint hele turen, lappet litt på et par små hull i ullnettingen underveis. Mer klær behøves ikke om man er flink til å ikke ta på seg for mye og gå seg svett. Spade: Arva Ultra – 300 gram. Dette var en feilvurdering. Spaden er svært lett, men bladet bøyer seg ved litt belastning, og karbonskaftet knakk omtrent halvveis på turen. Jeg kjøpte da en aluminiumsspade på ca 500 gram, som holdt fint. Termos: Jeg bruker ikke termos. En hvit (HDPE-plast) Nalgene flaske veier 100 gram. Jeg pakker denne inn i en av reserveullsokkene, og pakker dette igjen inn i dunjakka som ligger under topplokket på sekken. Det holder drikke god og varm i fire-fem timer. Diverse: Jeg har en «diversepose» på ca 1500 gram. Denne inneholder alt småtteri – toalettsaker, reparsjonsutstyr, kabler, 220V mobillader, multiverktøy, sportstape etc. Legger man sammen alt dette havner man rett i overkant av 12 kg. Dette er selvsagt beregnet uten mat og brennstoff, som vil variere avhengig av lengden på den aktuelle etappen. Det er fullt mulig å få det enda lettere, med f.eks. mindre telt, mindre og lettere liggeunderlag, droppe «chair kit» etc, men da ofrer man en del komfort. Når man er lenge (flere uker) på tur og sover ute de fleste netter er det viktig å trives med teltlivet. God plass er viktig, og moderne oppblåsbare liggeunderlag et «must». Med sekk går det for meg en «komfortgrense» på ca 20kg når jeg går på ski i fjellet, og det var omtrent det jeg hadde på det meste i starten av etapper, inkludert mat og bensin. Kom gjerne med spørsmål og kommentarer!
    29 poeng
  4. 1.) Fordi jeg har to av samme teltet. 2.) Jeg har to av samme teltet fordi jeg elsker teltet. 3.) Jeg må selge et av teltene fordi hun andre jeg elsker, ikke elsker at jeg har to av samme teltet. 4.) Jeg ville ikke kjøpt noe nytt fordi jeg elsker teltet. Endring: 5.) Jeg har lovet hun jeg elsker å ikke bruke pengene fra teltet på å kjøpe det samme teltet. Faktisk helst ikke noe telt i det hele tatt.
    26 poeng
  5. Tidlig februartur i Femundsmarka. Rute; Feragen - Ljøsnavollen - Nordre Håbu- Søndre Håbu - Nedre Muggsjøen/Muggsjølia - Grunnhåbua - Nordvika - Synnervika. Turen gikk så å si helt utenfor skuterspor utenom over Feragen og Femunden. Føret var relativt dårlig med lite hold I snøen og desverre en god del skare som tok knekken på hundelabene/beina. Første etappe over Feragen.Trivelig så lenge slengesporet varte. 3.5km til Ljøsnavollen...Da var det bare å legge på langfeller.Første natt i tregrensa ovenfor Ljøsnavollen og nedfor Storviglen. Første natt I nytt telt.Klargjøring til dagens strabasiøs. Polposer er bare genialt. Tror ikke det er mulig å få gnagsår med polposer.Pakke ned Camp.turkameraten klar for en ny dag.Føret er ingen høydare. Grått, løst og generelt bare tungt. Her er vi rett ovenfor tregrensa med viglene på siden av oss.Framme ved Nordre Håbu. Føret er tungt så etappene blir ikke så lange. Selen har vært teipet siden ny for å unngå at stroppene sklir. Måtte justere å teipe den opp på nytt.Fyr i ovnen å avslapping i Nordre Håbu.Været viser seg fra en bedre side. På vei mot Søndre Håbu.Storviglen titter opp av tåken.Søndre Håbu. Speider utover Nedre Muggsjøen. Flenskampen til høyre.Desverre er føret til hund relativt dårlig. Det ligger hele tiden en liten tynn skare i de øverste lagene av snøen. Dette sliter hardt oppover leggen på voffen.Solen er på vei ned å det samme er temperaturen. Har bare mobilkamera desverre. Vigelmassivet bader seg i dagens siste sol. Kveldens Camp. Så å si klar himmel, muligheter for alt mellom -20 og -30 denne natta. Ligger rundt 1.7km fra Muggsjølia.Snøsmelting på gangVindstille, -25, tørking av klær/hundeutstyr så blir det litt rim på ytterteltet.Teltsjefen. Koste seg gjennom natta med to nalgene-varmeflasker i posen. Desverre er tilstanden relativt dårlig på beina så ser ikke frem til denne dagen ute. Det er også kaldt.Rim er vakkert.Pakking av Camp. Vindstille og noe rundt -20.På vei nedover lia mot Grunnhåbua. Tungt føre..voffesen klarer til slutt ikke å holde følge. Han svømmer konstant.Grunnhåbua. Å komme seg hit har kostet opp til flere mini-twix, mars og milkway 😅Inspiserer beina på Faun, han har begynte å blø samt mangler veldig mye pels. Det er ganske kaldt å jeg blir bekymret for frostskader. Stapper han nedi jervehiet og pulken. På dette tidspunktet er pulken tung og føret håpløst. De siste kilometerne ned til Nordvika blir en strabasiøs tur. Brunskinnet veier rundt 27kg 😅Siste dagen ble en lang og slitsom. Men jeg ville ikke slå opp Camp for å ha enda en dag til med kaving i snøen samt en hund med dårlige bein. Her er det straka veien til Synnervika. Val
    24 poeng
  6. Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf
    23 poeng
  7. De senere år har jeg fått til en del turer med telt og fiskestang. Noen sammen med andre, og noen alene. Begynner etter hvert å føle meg noenlunde rutinert og flink, sånn relativt sett. Sommeren 2023 skulle jeg så opp til «eksamen» i friluftsliv: 16 dager alene i folketomt terreng med få retrettmuligheter om noe skulle skjære seg. Jeg skulle vandre gjennom den fantastiske naturen i Anarjohka nasjonalpark, fra Kautokeino sentrum til Karasjok sentrum. Jeg skulle virkelig suge inn inntrykkene fra det som av mange regnes som Norges mest øde ødemark. Og du verden hvor jeg fikk belønning for strevet! NB - jeg jukser grovt når jeg skriver samiske navn og dropper alle duppedingser over bokstavene. Dette skyldes utelukkende latskap i skrivingen. RUTEN Å legge ut ruten i detalj er meningsløst, da halve moroa med turer er å finkjemme kartet etter smarte løsninger. Men en kjapp kommentar og en grovskisse av ruten er på sin plass. Hvorfor gikk jeg ikke fra Sihccajavri, eller fikk skyss enda lenger inn fra de som bor der? Svaret er enkelt – jeg ville benytte meg av kollektivtilbudet og gå fra tettsted til tettsted. Hadde spart et par dager på å «jukset» meg inn i terrenget, men ser ikke helt hva jeg skulle brukt de dagene på. Jeg hadde nok av tid! Fra Kautokeino gikk jeg i forholdsvis rett sør-østlig linje inn til nasjonalparken og Njullosjavri. Det tok fire dager. Derfra østover til Karasjohka, og oppover Karasjohka til dens kilder. Videre østover forbi Ravdojavri og inn til Njuolasjohka. Her inne er jeg kjent etter en tur med kano for hele åtte år siden, og jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen fiskestangen jeg glemte igjen den gang (mer om det siden). Fra Njuolasjohkas bredder svingte jeg skarpt nordover, og fulgte Heavvojohka til der den skifter navn til Anarjohka. Videre nordover langs Gossjohka, til Geassajavri, Iskoras og til endestasjon i Karasjok. Ruten var grovt planlagt. I utgangspunktet var kun natt 4, 8 og 11 planlagt. Endringer ble gjort underveis grunnet tunge forhold. Startskuddet går Det var ikke fritt for at det kriblet greit i kroppen når rutebussen fra Alta svingte inn på Arctic Motel i Kautokeino. En lang dags reise var over – nå startet eventyret! En annen ting som startet, var regnværet. Finnmark ble sommeren ’23 rammet av en solid tørke, heldigvis for bøndene nordpå sluttet denne tørken i det sekundet jeg gikk av bussen. Tre andre fjellfanter hoppet også av her. Jeg ble noget skeptisk når jeg hørte to av dem tenkte seg inn til Karasjohkas bredder, for så å padle nedover på packraft – alt i løpet av en uke. Mon tro hvordan det gikk dem? Selv var jeg sterkt preget av total overtenning. Buset gjennom et par «hager» og la ivei bortover liene. Orienterte som et kålhode og basket meg uti myr etter myr med 35kg på ryggen. For å krydre tilværelsen fikk jeg selskap av horder med mygg som våknet på grunn av etterlengtet regn. Men, når regnet ga seg og jeg fikk en vakker Finnmarksk solnedgang i det jeg slet meg inn til Varenaljavri – da var det bare GODT å endelig være på tur! Det er noe eget med første leirplass. ENDELIG i gang med turen! Finnmark er kjent for sine multemyrer, men det var faktisk bare én dag jeg fant en "plukkverdig" myr, ved Doaresjavri. Krisestemning på dag 3 De første dagene var preget av et noe trist sommerferievær. De første dagene var sterkt preget av realt møkkavær. Og halvveis på dag 3 var det på tide å ta en fot i bakken og gjøre opp status. Ved Doaresjavri fant jeg en fin rabbe jeg kunne raste på. Jeg hadde strevd med tenneren på gassbrenneren, og nå var den tilsynelatende helt død. Det er litt krise. Det som gjorde ting ytterligere dumt var at jeg av gammel vane hadde kastet to fyrstikkesker i sekken. Nå viste det seg at den ene var nesten tom, og begge var fuktige og per tid ubrukelige. Om dette var eksamen i friluftsliv, var jeg sabla nærme å stryke allerede før turen var skikkelig i gang. Snakk om AMATØR! Men, en liten «modifikasjon» på tenner, og fint tørkevær til fyrstikker senere var jeg klar for å gå videre med hevet hode. I verste fall fikk jeg spørre om å få fyrstikker av noen jeg møtte, eller se om jeg fant en lighter eller lignende i en reinvokterhytte. En noe betuttet bålelsker teller opp antall (fuktige) fyrstikker. Heldigvis regnet det så mye at bål var uaktuelt mange av dagene. Tenneren fjusket også. Men den ga meg støt, så jeg mistenkte kabelbrudd. Fungerte på sett og vis på denne måten. Og ja, den ble kastet ved hjemkomst. Krisestemningen ble snudd til (ubegrunnet) stor optimisme, noe som ga grunnlag til en real feiring. Nemlig turen første bål, ved Vilgonajavri. Jeg elsker bål, og endelig var det vær og forhold til å fyre litt. Eneste skår i gleden var at jeg på et par kilometers avstand så et par mennesker jobbe på et reingjerde. Dette var for øvrig det eneste jeg så av folk på alle 16 dagene. Turens første bål. På høy tid, kan man si. Ahkkanasgierratjavrrit - her er det flatt! Et område som må utforskes nærmere, men da helst med packraft! Karasjohka – møkkaplass eller fiskemekka? Jeg kom meg inn til nasjonalparken. Naturligvis behørig feiret med bål. Været var av en slik art at jeg fort fant ut at det måtte fyres bål ved enhver mulighet, for du verden som det regnet. Myrene, som det tross alt er greit mye av her inne, ble stadig våtere. Bekkene ble videre, og myrer og bekker som ikke er avmerket på de svært detaljerte Norgesserie-kartene poppet frem som troll av eske. De utfordrende forholdene gjorde at det ble få avstikkere, og reiseruten gikk i temmelig rette linjer. Det ble rett og slett for tungt med lange avstikkere! Ankomst Anarjohka nasjonalpark - i finvær! Det måtte feires. Karasjohka. Bekken/elven man har hørt så mye om. Hvor man kan håve opp storfisk på bestilling. Vel, det ble ikke kjærlighet ved første blikk, men det ble ikke så verst til slutt. Først campering ved bekkens mektige elvekant. Her må det ha gått for seg en gang i tiden, for det er MANGE høydemeter fra morenekanten og ned til bekken. Noen små ørretpinner ble avlivet, som seg hør og bør. På min andre dag ved Karasjohka gikk turen mot herlighetens startpunkt – Avzesuohpatjavri. En tur som ble avbrutt av et par solide floskurer. Svært våt og forkommen fikk jeg satt opp teltet ved vannet med det lange navnet. Dagens TREDJE floskur fosset ned fra himmelen, mens jeg lå i teltet mitt og forbannet hele Karasjohka som tidenes drittelv. Ingen store ørreter og et værbruk fra helvete. Nå måtte vel snart himmelen være tømt? Ikke bare bare for Karasjohka å leve opp til mine forventninger, men fint var det jo. Etter denne floskuren opplevde jeg noe merkelig. Total, øredøvende stillhet, slik jeg aldri har opplevd den før. Ikke et vindpust. Ikke antydning til krusinger på vannet. Ikke en fugl. Ikke et vak. Og mest sjokkerende av alt – ikke så mye som en mygg som surret. Meget creepy, men jeg hadde viktigere ting fore enn å lytte til stillheten. Jeg MÅTTE gjøre et siste desperate forsøk på å lure en ørret av anstendig størrelse opp i stekepannen min. Jeg gikk til 466-lonen hvor det vaket voldsomt. Ingenting bet. Vel vel, jeg vandret videre til den første kulpen. Ikke en stor kulp, 10x20 meter, med et lite innos gjemt bak en jungel av vier. Jeg bakset meg frem, trampet og stampet og vippet duppen med deilig Alta-mark ut i innoset – 2 meter foran meg. BÆM, duppen forsvant og villdyret våknet. Frem og tilbake, på kryss og tvers i kulpen svømte en ørret som en gal. Utallige saltoer senere ble den vippet i land av en fisker med relativt høy puls. Kilosfisk var det ikke, men en smellfeit 7-hektor. Moro! Alt bråket skremte vel de andre fiskene helt til Finland, men måtte jo prøve igjen. Eksakt samme forløp gjentar seg, og noen minutter senere er en lignende fisk på land. Jeg har både middag og frokost, og takker Karasjohka for sin rause donasjon til kveldens middag. Kanskje er ikke dette vassdraget helt håpløst likevel? Kulpen som ga både middag og frokost. Større forhold trenger det ikke være. En liter fiskesuppe med trekvart kilo fisk. Jeg måtte krabbe til soveposen etter denne fråtsingen. Antiklimaks ved Ravdojavri Min ferd østover fortsatte, og neste «store happening» var Ravdojavri, hvor jeg hadde en ypperlig fin leirplass for en del år tilbake. Her skulle stor-røya tas! Her skulle bålet sprake og slitne bein skulle hviles på deilig reinlav. Det kunne jo naturligvis ikke bli så bra som jeg hadde planlagt – og det ble det heller ikke. Regn nærmest uavbrutt fra ankomst til avreise. Tror jeg endte opp med å ta fem kast i Ravdojavri før jeg kapitulerte og sturet en LANG og regnfull natt i teltet. Jeg klagde mye på været i dagboken min (og i denne rapporten), men det var faktisk sjokkerende nedbørsmengder med tanke på at Anarjohka er et av de tørreste områdene i Norge. Den daglige kveldskosen. Kart, karameller og bok. Det ble MYE tid i teltet enkelte dager. Et skifte i retning og humør Da jeg slo opp teltet ved Njoulasjohka skjedde det noe med stemningen i leiren. Og stemningen i leiren er ganske viktig, særlig når man er alene på tur. Turen var nå halvveis, herfra skulle jeg vandre nordover i stedet for østover. Kroppen begynte å finne rytmen, den ble ikke lenger sliten og jeg gikk glatt 3-4 timer i høyt tempo på noen kaffekopper og en pakke nudler. Hodet begynte å falle til ro, det var null stress både med orientering, vær, fiske og mat. Der den første halvdelen av turen bestod av høye topper og dype daler, mentalt sett, var jeg nå i skikkelig zen-modus, og resten av turen var rett og slett pur nytelse! Zen-modus ved einerbålet. Mitt primærmål her ved Heavvovarri var å speide etter en fiskestang jeg la igjen for åtte år siden. Jeg mener bestemt jeg skulle kjent igjen stedet, og hadde en elvestrekning på om lag én kilometer å sjekke. Det hele endte i fadese – Njoulasjohka var gått fra en puslebekk til en flomstor liten elv som jeg var sjanseløs på å forsere. Nu vel, jeg koste meg med et solid bål, en grov kaffekjel og en kveld i latskapens tegn i stedet. Fant for øvrig spor av en rasteplass vi hadde på den nevnte kanoturen like ved leirplassen. Gode minner! Heavvojohka hadde vokst kraftig, men jeg fant vadested til slutt. Hetebølgen slår inn Ved Gossjohkas bredder var det steikvarmt. Godt og vel 25 grader ga lettkledd stemning og mye bading. På turen nordover slo hetebølgen inn. Og da snakker vi tropehete. Det er tungt med 25 grader i skyggen når man trasker rundt i blautmyra med tung sekk, men du verden så mye bedre enn det frosne alternativet! Én dag måtte jeg til og med smøre inn nesen med solkrem. Det var den dagen det ikke regnet (ja, det var én dag det). Som også var samme dag som jeg gikk i timevis og GLEDET meg på vadingen av Gossjohkaz, en fin mulighet til å avkjøle seg. Og også samme dag som jeg gjentatte ganger badet i Gossjohka, mens jeg innimellom fisket harr, spiste til jeg rullet i lyngen og koste meg gløgg i hjel der jeg spradet rundt i adams drakt i sydenvarmen. Gossjohka – en perle Gossjohka utgjør et stykke grensen til Anarjohka nasjonalpark, men er også av andre grunner verdt et besøk. For du verden for et flott område! Det er fine morenerygger å gå på. Store gressletter inneklemt blant lune loner. Og furu. Stor, grov furu! Jeg har gått i litt furuskog, men kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har sett så mye grov gadd av furu som jeg gjorde langs Gossjohkas bredder. Store tyrirøtter som har fått ligget helt urørt siden de veltet seg overende. Og flust av flotte grove tre som har tørket på rot og stått i uminnelige tider som en påminnelse om hvor vakker skogen kan være når folk bare holder seg på god avstand. Jeg vil i samme slengen påpeke, at selv om jeg er en ihuga furu-fyrer som ELSKER furubål, holdt fingrene fra fatet, og forlot furugaddene ved Gossjohka like urørt som jeg fant dem. De var rett og slett FOR pene til at jeg kunne besudle dem. Slike røtter var det flust av nedover Gossjohkadalen. Siste innspurt – og «the big five» Som et siste aktuelle fiskevann på turen hadde jeg hele veien planlagt å legge turen innom Bajit Geassajavri. Vannet drenerer vestover og er ikke stort mer enn en mil fra Karasjohka. Kan det romme ørret? Samtidig så terrenget rundt fint ut, med tørre rabber og lettgått terreng. Ved nærmere øyensyn viste det seg at dette vannet ligger i en imponerende stor myr-dal. Og da snakker vi knedyp torvmose med et solid lag dvergbjørk oppå. Enhver fjellturists erkenemesis! Men, formen var god og sekken lett, så jeg kom meg frem. Ikke antydning til vak, men i det fine været var tålmodigheten god. Det ble dupp og mark som ble redningen her også, og opp kom det jaggu meg en abbor. Min aller første. Og med det turens femte art, sammen med røye, gjedde, ørret og harr. Som all fisk jeg tar ble abboren spist, om ikke med andakt så med glede. Solskinn, et fint bål på en fin strand. Et hode som var tømt og nullstilt. Et minne som var full av inntrykk. Jeg konkluderte med at turen hadde vært en dundrende suksess før jeg la i vei på de to siste dagene, 50km med ren transport tilbake mot sivilisasjonen. . Strand. Fint vær. Min første abbor. Turens femte art. Aaahhhhh. Turen som hadde ALT Dette var virkelig en tur for minneboken. Jeg begikk noen amatørmessige tabber, men løste også utfordringene bra. Jeg fikk vær av det heftige slaget, både på godt og vondt. Jeg tok de fiskene jeg ville, og fem ulike slag. Jeg gikk 16 dager uten å komme nær et eneste menneske. Jeg fikk oppleve folketom natur relativt få i Norge har besøkt. Jeg fikk være alene med vidder, skog, myrer og vassdrag. Fy fader som denne turen leverte! På gjeddejakt ved Doaresjavri. Svært velholdte reingjerder skapte utfordringer, men man fant da noen smutthull. Bosmmiidjohka til høyre, Heavvojohka rett frem, og til venstre møtes disse og blir til Anarjohka. Lite multer, men masse blåbær. Greit med litt påfyll av antioksidanter i et noe ensidig kosthold. Godt beregnet matpose. Siste måltid ble fem myke knekkebrød med litt sukker på. Det var enten det eller en pose potetmos.
    20 poeng
  8. Forberedelser Endelig – efter flere års tørke ble det tur til en ny nasjonstopp. Jeg har flere ganger i årene før pandemien vært i kontakt med Mouflon Tourism, et lokalt reiseselskap som holder til i Tamanrasset, helt syd i Algerie, nærmest midt i Sahara. De har hver gang svart at toppen er utilgjengelig, og at det ikke er mulig å komme dit, uten at jeg har fått noen konkret forklaring på hvorfor. På peakbagger.com er det tidligere kun logget 2 bestigninger av Tahat, i 1987 og 2006, en lite besøkt topp er alltid en fristelse. Så gikk det noen år med et relativt utilgjengelig utland, før jeg igjen kontaktet selskapet. Da var det plutselig mulig, og det var på tide å starte planleggingen. Petter, Runar, Jon og Mère Brimborion ville være med. Reiseselskapet sendte oss invitasjon, og vi måtte bestille audiens i den algirske ambassaden. Her er det meget begrenset åpningstid, og man må i tillegg ha forhåndsavtale. Da vi endelig kom inn der, ble vi mottatt som grever, og fikk god hjelp til å fylle ut skjemaene. Her var en helt annen vennlighet enn den man møter for eksempel på den kinesiske eller russiske ambassaden. Visum fikk vi alle etter en stund. Vår lokale turoperatør operatør gratulerte oss med visum, en noe uvanlig kommentar. En tur til Algerie er med andre ord noe som må planlegges i god tid. Reisen til Algerie Vi møttes på formiddagen på Gardermoen, fikk en svært hompete tur til Paris med Sas, flybytte på den mest rotete storflyplassen i verden og videre til Alger som tok imot oss med noen kraftige regnskyll, det regnet godt enkelte plasser innendørs faktisk. Derfra var det over på innenriksfly til Tamanrasset med ankomst 02:30 om natten. Lange overgangstider på grunn av få fly som gikk og ikke gjennomgående billetter, men vi kom da greit frem. På flyplassen i Tamanrasset så vi frem til å bli hentet og kjørt direkte til hotellet, før alle de andre passasjerene, siden vi alle reiste med kun håndbagasje. Slik gikk det ikke. Ved ankomst med innenriksfly i Tamanrasset ble vi bryskt avkrevet passene våre og måtte vente ganske lenge på at politiet skulle registrere oss som ankomne utlendinger. Flyplassen var tom for andre folk før vi kunne reise derfra. Om vi ble tatt imot som grever på den algirske ambassaden i Oslo, ble vi tatt i mot som presidenter i Tamanrasset. Transporten inn til sentrum foregikk med politieskorte, politi med blålys både foran og bak de 2 sivile bilene vi kjørte i. En litt overraskende start, men god stemning. Turdag 1: Ved avreise fra hotellet ble vi hentet av 2 velbrukte Landcruisere, med 2 sjåfører, 1 kokk og en turguide. I tillegg stilte det algirske militæret med 6 karer og 2 stk Gelendewagen. Disse 10 menneskene var med oss på hele rundturen. De er jo helt normalt at man trenger 4 terrengbiler og 10 personer for at 5 fjellvante utlendinger skal på tur. Tilstedeværelsen av forsvaret var obligatorisk for alle utlendinger i Tamanrasset-området. Gratis sørvis fra den algirske staten, som hverken vi eller reiseselskapet betalte for. De grønne mennene hadde helt sikkert noen fine dager, en grei avveksling fra å surre rundt i en militærleir. Vi kjørte inn til Assekrem, der grunnleggeren av Tamanrasset by hadde hytta si, nesten på toppen av fjellet. Underveis var det litt bading i rennende vann, kikking på helleristninger og jettegryter. En rolig start. På kvelden gikk vi opp på toppen av Assekrem for å se solnedgangen, som var litt overskyet og hytta til Foucauld . Fjellet ble målt til 2733 moh i følge egen GPS, mot 2780 på kartet. Overnatting i en liten steinbu. Assekrem er Algeries nest høyeste fjell, ca 10 km i luftlinje fra Tahat Avreise fra hotell i Tamanrasset Digre jettegryter - akkurat som i Norge Bading i elven - akkurat som i Norge Malerisk landskap En pause i ørkenen Perfekt mat hver dag Ved fjellpasset på Assekrem, der vi overnattet Petter oppe på Assekrem - med sikteskive Turdag 2: Noen av oss tok turen opp på en lokal knaus for å bivåne soloppgangen før frokost. Kjøring til foten av Tahat, men veien var såpass dårlig at vi gikk minst halvparten av turen, mens bilene kom efter, men ikke stort mer en gangfart på dem heller. Efter en god lunch i basecamp, startet vi turen opp på Tahat, og det var en grei fjelltur, ca 2 timer opp. For en gangs skyld ble Petter hengende igjen bakerst, med sitt nyopererte kne. Heldigvis gikk det bra med ham, han slapp å komme i en situasjon der han måtte velge mellom å ofre toppen eller kneet. På toppen brukte vi lang tid med de sedvanlige aktivitetene som fotografering, kondorering, gratulering, kransekakespising og akevittsuping. I tillegg ble det bokbad med Mère Brimborion og Ibsen-deklamering ved Jon. Vår lokale turguide Osmane var med på notene, men syntes nok kanskje vi brukte lang tid på toppen. GPS viste her en høyde på 2899 moh, som er lavere enn kartmålinger på 2918 etc. På enkelte eldre kart vises en høyde på 3004 moh. På toppen var det et metallskrin med gjestebok, flagg og bønneteppe. I følge boken er det ikke så sjelden at det er folk på toppen, men det er stort sett lokale folk. Vi møtte faktisk ingen andre utlendinger på vår reise i Algerie. De få andre turistene vi møtte var algirere, botsatt i landet eller i Frankrike. Litt gråvær på toppdagen, men fint rundskue likevel til alle de andre fjellene i Hoggar-området. Tahat er ikke et spesielt høyt fjell, men med relativt høy primærfaktor og sekundærfaktor. På veien ned igjen kom det noen regndråper, og det begynte å mørkne da vi ankom basecamp. En herlig middag med couscous og kamelkjøtt ventet oss ute i ørkenen, mens ørkenrevene lusket omkring i utkanten av leiren og håpet på noe restemat. Overnatting i telt. Soloppgangen på Assekrem Kamelmøkk ble brukt til å lage et uttrekk som ble drukket under pandemien, derfor ingen covid-krise i dette området. Siste steget til toppen Felleskjøpet skal alltid promoteres De norske tuaregene på toppen, med medbragt kake Kondorering Kamelen kikker mot Stetind? Matlaging i BC Det algirske forsvaret var med oss og passet på så vi ikke fant på noe galt Petter på toppen med dårlig kne Vår lokale fjellfører, Osmane Toppen sett fra området ved BC. Herfra 2,3 km i luftlinje opp, ca 700 høydemeter Død Mouflon Turdag 3: Vi fikk en god vandring langs et kameltråkk fra basecamp, frem til en bratt knaus som så ut som et norsk troll. I munnen på trollet var en fin hule der det var skygge for solen. Her satt vi en stund og slappet av, mens bilene kjørte en lengre vei rundt. Nok en herlig lunch i ørkenen, før vi fortsatte med bil et lite stykke forbi klatretoppen Ilamane. Vi ruslet en kveldstur i nærområdet og så på sære steinformasjoner, mens middagen ble tilberedt. Uti kveldinga kom det en bil kjørende. De hadde kjørt i flere timer fra Tamanrasset for å levere ferskt brød til oss. Sørvisnivået skal man ikke klage på. Overnatting under en stjerneklar himmel midt i Sahara måtte oppleves, så jeg lot teltet stå ubebodd. Matlaging over bål Fra vandreturen langs et kameltråkk Vi led på ingen måte noen nød Enkelte grønne vekster var det å se Jammen dukket det ikke opp et norsk troll! I hula, som var munnen på trollet Tahat sett gjennom et hull i trollets bakhode Runar fant noen fine steiner som kunne brukes til sherpatrappa på Hakallestranda, men dessverre reiste vi med kun håndbagasje, så vi får hente det en annen gang. Gjerdestolpe-fjellet. Her var naturlige gjerdestolper i mengder, firkantet i motsetning til de sekskantede formasjonene som finnes en plass i Nord-Irland, Giants castaway.. Ilamane, en klatretopp. Det går visstnok en boltet rute opp på venstre side. Er det Hufsa som har tatt seg en tur fra Mummidalem montro? Siste camp i ørkenen Eller var det en madonna-figur dette? Turdag 4: Nok en dag der vi ruslet et godt stykke, mens bilene kjørte en annen rute. En kamelflokk rulset rolig foran oss. Etter en stund tok bilene oss igjen ute på en slette, og vi kjørte i retning Tamanrasset. En liten visitt hjemme hos familien til den ene sjåføren, før vi fortsatt til lunch under et akasietre, og besøkte på et lite museum med masse helleristninger i området. Vi fikk en liten tur i Tamanrasset by, med omvisning i fortet som Charles de Foucauld bygget for mange år siden. Foucauld var en fransk soldat, geograf, munk, etnograf og eneboer i tiden da han bodde i hytta si på Assekrem. Fortet virket veldig sprøtt, man kunne knapt ta på noe som helst uten at det smuldret opp. Denne bygningen ville ikke kunne takle masseturisme! Her møtte vi en av Foucoulds etterkommere, som viste oss rundt. Sen middag på Mouflon turisme sitt sted i utkanten av Tamanrasset, før vi ble kjørt sent om kvelden til flyplassen med politieskorte for hjemreise klokken 01:25 neste dag. Flytidene i Tamanrasset er direkte ukristelige, og fly til Alger går stort sett bare en gang daglig. Hjemreisen samme rute, med nok en interessant opplevelse på CDG i Paris, fortsatt en svært forvirrende plass. Her er det best å ha god tid til neste fly. Fra broen over "elven" i Tamanrasset. Her regner visstnok litt i juli/august. Siste skikkelige regntid var i 2015... Fra fortet i Tamanrasset, der 42 mennesker bodde. En av etterkommerne til Foucould viste oss rundt Oppsummering: En lett fjelltur med en kronglete adkomst – til et land der vi ble svært godt mottatt av alle vi møtte. Her er det ingen fare for å møte naboen på ferie!
    19 poeng
  9. Jeg fikk igjen oppleve våren inne i Fidjadalen Hva har en eldre mann (midt mellom 70 og 80) å gjøre, alene inne i Fidjadalen. Med tung sekk – telt sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, kokeutstyr og mat. Totalt opp mot 17 kilo. Bare sekken, en Norrøna para ranger, veier nesten 5 kilo. Det lurte både Bestyrerinnen og jeg på, men det var nettopp det jeg gikk og planla. Værmeldingen var bra, med sol og uten frost, og våren var antakelig bare så vidt kommet innen for Månastølen. Jeg var langt fra sikker på om en telttur var et godt påfunn, men det kan lett bli få dager fremover, som gir mulighet for en slik tur. Det var – muligens – nå eller aldri mer, bokstavelig talt. Nå ville det jo selvsagt vær mulig å snu, eller legge seg ned en plass nær Mån eller Månvatnet. Jeg var i tvil om tung sekk og meg, hører sammen. Det ble til at jeg bestemte meg for å forsøke. Det er gode grunner til å velge Fidjadalen. For min del er det «tradisjon», selv om det har vært nok så mange år uten vårturen til innenfor Månastølen. Andre grunner er også naturen. Det er virkelig flott å komme innover dalen med bare så vidt grønne bjørker, blå himmel og fjell med snø på toppene. Det minner mye om postkort, og jeg setter pris på å få oppleve et slikt sted. Det er ikke lett å komme til min vanlige plass for teltet. Det er en drøy bakke opp fra parkeringsplassen ved Eikeskog og opp til Mån. Selv om det er både trapper og kjettinger, så er det tungt. Tilretteleggingen er for de som vil opp å se Månafossen. Det er Rogalands høyeste foss – uten inngrep, og fallet er på nesten 90 meter. I snøsmeltingen, som da jeg gikk innover, er det imponerende masse vann i fossen. Nå er det også flere utfordringer på vei innover dalen. Først er det den storsteinete ura under Månvatn som må krysses. Her gjelder det å holde øye med merkingen og stien. Så er det bakken opp til over Månvatn. Ikke fullt så lang som bakken opp til Mån, men bratt nok og drøy nok, for meg med 17 kilo på ryggen. Det gikk greit for meg å komme opp første bakken. Jeg traff på kjentfolk, faktisk familie, med små unger, og det ble til at jeg tok følge oppover en stund. På Mån var det mye folk, men så snart jeg hadde lagt sletta bak med var det få andre. Ved elva, hvor stien i snøsmeltinga er langt under vann, ble det klatring i veggen for å komme videre. Her traff jeg tre andre - de på vei nedover, men også de måtte klatre forbi elva. Det gikk smått opp bakken fra ura, og det gikk ikke spesielt fort innover mot Månastølen heller. Noe skyldes alt det som lå i veien i stien. Det var mer en 20 trær som lå over stien, og som jeg måtte klatre over, gå rundt eller under. Det var helt greit med en stopp en plass jeg vet det er dekning, og ringe hjem for å fortelle at det blir en overnatting inne ved elva – som planlagt. Det viste seg å være dekning nede ved elva også. En endring i forhold til tidligere I solskinn og varme var det ganske kjekt å være på tur i Fidjadalen. Nede på sletta ved elva, rett ovenfor Huldrehaugene der jeg pleier å sette opp teltet,var det fortsatt sol da jeg kom ned. Det ble te og skoleboller, med sol i ansiktet. Det er litt arbeid med å få etablert leir, koke og spise middag, men det var likevel god tid til cola og nøtter – og lesing ut over kvelden. Jeg hadde glemt sudokuen. Alt i ti- tiden ble det mørkt nede i dalen, og ikke lenge etter slukket jeg lyset. Det er ikke lett å få en god natts søvn i sovepose, med lyden av elva rett utenfor, samt alle andre lyder. Som vanlig ble det skikkelig kaldt ut over natten. Kaldraset fra Blåfjellenden i toppen av dalen gjør at temperaturen faller ganske mange grader når sola forsvinner. Jeg har en pose for minus tre grader, og det kunne godt ha vært en litt varmere pose denne natta. I to tiden ble jeg vekket av et skikkelig brak. Det var steinsprang i fjellsiden over meg. Antakelig ikke store steinen, men det smalt skikkelig da den nådde fjellveggen under stupet. Det er litt nifst å ligge slik å høre etter om det kommer stein ned i nærheten – eller på teltet... En time senere, og da hadde jeg bare så vidt sovnet igjen, smalt det en gang til. Denne gangen litt lengre ute i dalen, men med større steiner. Det tok litt tid før jeg fant roen. Med Huldrehaugene som nærmeste nabo, er det selvsagt slik at de underjordiske ikke liker folk, og hiver stein nedover for å skremme vekk vandrerne. Dette har jeg opplevd noen ganger på turer innover dalen tidlig på våren. Fidjadalen er egentlig ikke stedet for de som ikke liker at de underjordiske hiver sten. Det ble tidlig morgen. Alt i åtte-tiden var jeg opp og laget frokost. Litt over ni begynte jeg på turen tilbake, som fulgte samme spor og sti som på veien inn. Jeg hadde tenkt at denne turen ville bli skikkelig strevsom, og var ikke helt fremmed for tanken på å snu, eller legge meg til litt lengre ute i dalen, Det ble en tur som mange ganger før. Strevsom, ja vist, men helt greit gjennomførbar. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen. Jeg brukte nesten tre timer inn til Huldrehaugene – ca fem kilometer inne i dalen, men med en god del bakker opp.
    19 poeng
  10. Sitter på Kunna 599 nå med @Kjell Iver. Fantastisk utsikt mot Saltfjellet, Svartisen, Helgelandsøyer og fjell som Tomskjevlen, Lovund og Træna. Lofotveggen og Steigen i den andre retningen.
    19 poeng
  11. Bedre sent enn aldri... Så her kommer en liten turrapport og masse bilder fra fjorårets sommertur som gikk rundt Nordmannslågen andre uka i August. Ruta var Trondsbu/Tinnhølen - Sandhaug - Besso - Bessevatnet - Besso - Trondsbu/Tinnhølen. DAG 1: Start ved parkeringsplassen ved Tinnhølen/Trondsbu. Mange traktorer og traktorveier. Denne traktoren kjørte ca 5-10 minutter før meg fra p-plassen, så det gikk ikke veldig fort å kjøre. Blåste godt ved Langavatnet. Kom endelig til Sandhaug og Nordmannslågen. Her var det stappfullt og mye folk... Ikke akkurat det jeg hadde håpet på. Fikk vite at jeg var nok en uke for tidlig. Uken etter, når skolene begynte igjen var MYE mer stille fikk jeg vite i resepsjonen. Slo leir et lite stykke øst for Sandhaug den kvelden, og det ble en enkel middag. Etappen for dagen endte på 15km på 4,5t DAG 2: Enkel liten frokost... Tok en liten tur innom Sandhaug før jeg gikk videre mot Besso. Og siden jeg liker å sove lenge om morgenen, så var det helt folketomt her, kun 2-3 stk igjen av fjellfolk inne på hytta. Jeg benyttet meg nå av muligheten for å kjøpe meg en bedre frokost! Det ble ikke billig, men absolutt verdt hver eneste krone! Kunne til og med betale med kort Brød med egg og karbonade har aldri smakt så godt som dette! Krysser Nordmannslågen Var varmt, så tok hyppige pauser for å drikke. Prøvde å ta pause hver time, og ha pause 10-15 minutter. Besso turisthytte: Ble skikkelig god stemning når jeg kunne få kald cola her også Helt alene på hytta, satt noen å pratet med de som jobbet der på utsiden, ellers ingen folk. Har sine fordeler med å være sent ute når man er folkesky, bortsett fra at det ikke var muligheter for å få vaffel.. det var jeg for sent ute til. Elven Besso, som renner fra Bessevatnet og ned i Nordmannslågen. Skulle krysse elva som renner ut av Dimmedalen og ned i Bessevatnet, det gikk ikke helt etter planen. Tok et stort steg ut mot en større stein som så solid ut, men i det jeg traff den med foten, så vippet den, og jeg falt sidelengs og landet heldigvis på en svær flat stein en halvmeter skrått foran meg, og ikke i elva. Men ble ganske våt på føttene. Turen kunne faktisk endt her, om ikke den store flate steinen hadde vært der, så neste gang tar man ikke sånne sjanser... Utsikt over Bessevatnet og halvøya som skulle bli dagens teltplass: Utsikt inn Dimmedalen: Utsikt utover Bessevatnet og ned mot Besso og Nordmannslågen: Tørking av sko og sokker etter uhellet i elva. Gjøre seg klar for litt fiske... ...men var ikke store hellet på de første nappene. Mye småfisk. Men til slutt satt det et par fisk som passet perfekt i steikepanna, 365gr og en på rundt 300g. Fin og rød i kjøttet: Ryddepersonalet var kjapt på plass etter jeg hadde rensket fiskene! Hilleberg Unna i solnedgang, hva blir vel bedre enn det 🥰 Tid for middag. Fersk ørret med stekt paprika og rødløk, samt kokte nypoteter Ser kanskje ikke så godt ut, men smakte hvertfall veldig godt! Mye bedre enn Gilde lapskaus eller Real, så verdt den lille ekstra vekta. Rolig og avslappende kveld på fjellet.. helt perfekt! DAG 3: Avreise og ned mot Besso igjen, for å fortsette turen rundt Nordmannslågen. Måtte ha pause igjen, i solsteika, og selv om det var varmt, så blåste det heldigvis litt denne dagen også. Hatt og langermet skjorte ser kanskje varmt ut, men beskytter bra mot sola, så blir aldri fjelltur uten! Krysse Nordmannslågen igjen: Flott traktorvei å følge. Den var desverre ikke like bra som dette hele veien. Andre plasser var den som en vanlig steinete sti. Over på andre siden igjen ved Langavatnet. Hadde tenkt å overnatte nede ved Snero, men når jeg nærmet meg, så avtok vinden så myggen og knotten kom fram. Og det var ikke lite av de heller, så bestemte meg for å gå rett til bilen. Sola på vei ned, og myggen.... (ikke flekker på kamerasensoren altså...) Framme ved parkeringsplassen ved Tinnhølen akkurat i tide til at sola gikk ned. Ble en lang dagsmarsj, men det gikk faktisk overaskende bra, selv med 23kg sekk og høyt tempo på slutten. Overnattet i bilen til dagen etter. DAG 4: På vei ut fra Tinnhølen, med Hardangerjøkulen i bakgrunnen. Kan ikke annet enn å skryte masse av dette området, lettgått terreng, fin natur, masse vann, fin fisk og uendelige veier man kan gå for å finne flotte teltplasser, så hit skal jeg tilbake igjen!! Jeg angrer nok litt på at jeg ikke tok meg en dag eller to til innover, kunne gått inn Dimmedalen og rundt fjellene der inne før jeg gikk tilbake. Men det får bli neste gang. Nå er det snart ferie igjen, og denne gang blir det roadtrip med den nye bilen, setter kursen mot Jotunheimen for å kanskje gå over Knutshøe, overnatte oppe ved veien der, og så sette kursen mot Lofoten. Så får man jo se om man kommer helt opp, eller om man stopper andre plasser, har jo 3-4 uker på meg. En liten tur innom Børgefjell frister jo også når man alikavel kjører forbi. Ingenting av turen er planlagt, så her tas det meste på sparket! Og jeg lover å komme med raskere turrapport fra årets tur(er) enn jeg gjorde med denne! Har faktisk kjøpt meg nettbrett med 4G for å kunne kanskje sende oppdateringer her på forumet/SoMe underveis, fra dagsturer osv. Så får satse på at det går litt som planlagt. _____________________________________________________________________________________ Kamera på turen: Canon EOS M100 med kit-objektiv, 15-45mm.
    18 poeng
  12. Nå som vi er inne i den mørkeste tida av året passer det kanskje med noen bilder fra vår og tidligsommer i Femundsmarka. Turen i månedsskiftet mai/juni 2021 var min 9. og foreløpig siste tur innover i Femundsmarka. Som alltid er man litt usikker på vær og føre når man drar så tidlig, men vi fikk marka helt for oss selv, og virkelig noe i nærheten av en drømmetur. I hvert fall huskes det sånn når man ser på bildene såpass lenge etterpå. Her følger en bildetung og for øvrig kortfattet rapport fra turen. Avreise fra Jonasvollen sent på kvelden 28. mai. Over Femunden, opp på Røvolfjellet, og videre ned mot Røa. Trekvart kilo harr på første kast. Oppover langs Røa første dag, etter en kald natt og en lang morgen med mange kopper kaffe. Andre kveld og natt tilbringes ved Midtrøsta, ved foten av Kratlvola. Henning drar opp indrefilet av hjort, bearnaisesaus og øl fra sekken. Du verden som vi koste oss. Langt nede mellom noen store steiner finner jeg tilfeldigvis noe som ser ut som et gammelt syltetøyglass med små fisk inni. Vi spekulerer lenge og vel på hva dette kan være, men finner ikke noe svar. Fisken er rimelig godt bevart. Etter hjemkomst er jeg i kontakt med fjellstyret, men de er også blanke. Noen som vet? Videre i kronglete terreng over mot Kratlan, via Voltjønnan. Fra disse høydene får man et nytt perspektiv på marka. Favorittutsikten min, østover fra Kratlvoltangen. Fremdeles noe is på Vonsjøen. Neste natt tilbringes ved Halvkoitjønna. Ved ankomst er jeg så varm at jeg rett og slett må ta et bad. Temperaturen er slett ikke ille med tanke på at vi fremdeles skriver mai. I en bålgrue ved tjønna er det lagt igjen masse senerester. Der har en rype viklet seg inn og endt sine dager. Hva skal man si om slikt? Ubetenksomhet, dumskap, vond vilje? Jeg snakker da naturligvis ikke om rypa, men om mennesket som ikke brant opp eller tok med seg sena si. Særdeles unødvendig. Jeg sender bildet til fjellstyret og de lager en liten sak på det på nettsida for å vise hva som kan være konsekvensen av å bruke bålgrua som søppelplass. Nydelig vårkveld i Grøtådalen. Hoggorm har jeg aldri sett i Femundsmarka før. Ved Stortjønna biter omsider fisken. Det har vært steindødt hele veien opp langs Røa, i Kratlan og ved Halvkoitjønna. Så er tiden omsider kommet for min første virkelig store fiskeopplevelse i Femundsmarka, etter 8 år. Når vi kommer ned fra Grantjønna til Grøtåa bytter jeg til mark og dupp. Vi skal fiske oss nedover mot Krokethåen. Det første jeg gjør er å slenge duppen opp i nærmeste furu, slik at jeg må slite den bort. I middels stor frustrasjon hiver jeg på noe metall på sena og begynner å slenge litt umotivert mens vi beveger oss nedover. I et av de «kjedelige» partiene av elva hogger det til. Jeg kjenner fort at det ikke er snakk om den vanlige to-hektosfisken. Etter en bortimot fem minutter lang kamp med hjertet i halsen kan jeg endelig triumfere. Nokså akkurat kiloen, i hvert fall så nært at jeg kan si at jeg har bikket kilosgrensa. Kilosfisk er nokså dagligdags i marka, men å ta den såpass langt opp i Grøtåa så tidlig i sesongen synes jeg er veldig gøy. Jeg snur meg og takker Grøtåa og Kratlvola for opplevelsen og fortsetter på lette bein nedover. Siste natt tar vi ved Korstjønna. Få steder på jorda har vakrere solnedganger enn Korstjønna. Kjøring av fisk med samtidig tannpuss. Også siste dag byr på knall sommervær. Snakk om full klaff. Ned mot Haugen hvor vi skal bli hentet. Takk for nå!
    18 poeng
  13. I løpet av dette sommerhalvåret var vi ute på en ekspedisjon langs den svenske landegrensen, et eventyr som samsvarte med Sveriges feiring av 500 år som selvstendig nasjon. Vi startet ved Idefjorden i sør, vandret langs den norske grensen opp til Treriksrøysa, og derfra bar det sørover i packraft langs den finske grensen på elven ned til Haparanda og Bottenviken. På reisen utforsket vi ikke bare de fysiske grensene, men også de historiske. Gjennom en serie YouTube-filmer har jeg forsøkt å veve sammen vårt eventyr med de historiske hendelsene fra grenseområdene. Det er ingen glamorøs reise, bare en ærlig skildring av vår ekspedisjon, der vi lot historien lede våre steg og padletak. Ingen overdrevne effekter eller heftige actionsekvenser, bare ekte øyeblikk fra reisen "Helt på Gränsen." Jepp, jeg snakker svensk, men min kamerat på turen snakker norsk Se premieren og bli med oss på vår reise gjennom tid og kultur! Link:
    18 poeng
  14. Reinheimen var inntil nylig et ukjent fjellområde for meg. Nysgjerrig søkte jeg derfor etter informasjon og da dukket det opp et navn som jeg festet meg ved: Dordiholet. En mektig hesteskoformasjon med 300 meter høye klippevegger. Både navnet og bildene fristet til et besøk. En grå tirsdag i august starter jeg turen fra Lesjaskog, forbi Grønfossen og opp vestsiden av Grøndalen. Det småregner og det ser tungt ut oppover fjellet. På vel 1200 meter bestemmer jeg meg for å slå leir. Sekken min er 15.5 kg og i frykt for tung bør stod valget mellom dab-radio eller kikkert som luksusartikkel. Jeg valgte radio. Når middagen tilberedes skal jeg kose meg med litt munter jazzmusikk, men radioen får ikke inn et eneste signal fra eteren. Det er ikke dekning på telefonen heller. Neste dag ser været litt lettere ut. Men noen lumske regnbyger gjør at jeg bygger meg en gapahuk av teltet når jeg koker lunsj. Det tar litt ekstra tid, men det er utrolig digg å ha tak over hodet. Etter lunsjen bryter skydekket opp. Det lover godt. Yr har lovet gnistrende pent vær på torsdag og fredag. Det er ikke noen merkede stier i området, men navigasjonen er enkel. Det er bare å følge elva Veslegrøna helt til kilden, som er Dordiholet. En bratt og mørk klippe kommer til syne. Dette er innkjørselen til Dordiholet. Da passerer jeg også noen merkelige brune steiner. Det ser ut som store ruker i landskapet. Helt ved det innerste vannet slår jeg leir. Jeg kan kjenne et kaldt gusf i fra storbreen. Kanskje jeg skulle valgt meg en litt lunere leirplass istedet? Her oppe henger tåka fortsatt over de høyeste toppene. Et ravneskrik er det eneste som bryter den voldsomme brusingen av vannet som fosser ut fra breen. Her trengs det jammen litt munter jazz. Men radioen er selvsagt stum som en østers. Jeg våkner i sekstiden og må tisse. Det er kaldt og frister ikke å krype ut fra den lune posen. Men heldigvis står jeg opp, og får se solen akkurat på vei over horisonten. Den bader den mørke og dystre fjellveggen i et gyllent skjær. Det ser ut til å bli en gnistrende dag. Etter frokost ser jeg meg litt rundt før jeg pakker sammen. Dordiholet beach.... Storbreen... Og så pakker jeg sammen og legger Dordiholet bak meg. Jeg sikter kompasset inn mot Krokuttjønne og labber gjennom steinrøysa. Snart er jeg i mer rolig og lettgått landskap. Krokuttjønne, som jeg tenkte skulle være dagens mål, er jeg fremme ved i fem tiden. Jeg bestemmer meg for å traske videre. Plutselig forandrer terrenget karakter. Det er mye stor og kantete ur. Og etter VM i steinrøys kommer jeg frem til en god leirplass. Kveldssol og utsikt. Herlig. Neste morgen våkner jeg til en ny fin dag. Jeg ligger i posen og spiser frokost. Knekkebrød med spekepølse og mye kaffe. "Dette er livet", tenker jeg. Bare litt rolig jazz i bakgrunnen..... Men nei, ikke noe signal her heller. Av alle fjellheimer i kongeriket må Reinheimen være den med dårligst dekning. Siste etappe går opp til stien mellom Lordalen og Grøndalen. Jeg sikter meg opp på høyeste punkt, 1602, og får et siste blikk av Dordiholet før jeg begynner nedstigningen. Sakte men sikkert blir det mer vegetasjon. Snart har jeg vennlig bjørkeskog rundt meg. Og ikke fullt så vennlig: etappen ned østsiden på Grøndalen er seigere enn forventet. Det er kupert og delvis gjenngrodd. Siste leir blir noen hundre meter fra Grønfossen på en tørr knaus under noen furutrær. Jeg må rekke en buss klokka 8 morgenen etter og ønsker overkommelig avstand til den. Og nå blir jazz. Dette er DAB-radioenes rike. Jeg må tilbake til reinheimen, for dette var et flott område. Men da med kikkert istedet!
    18 poeng
  15. Endelig kommet til den nordnorske delen av ferien! Glemt er de dype svenske skoger. Gikk en tur fra Storvika i Gildeskål og opp på Meddagsfjellet 479 moh. Angrer på at jeg ikke hadde med noe å ete på - kunne tilbrakt denne vindstille og varme sommerkvelden oppå her. Ser ut til å bli en usedvanlig solnedgang En god del molte - lite turister her i forhold til Lofoten - forstå det den som kan!
    18 poeng
  16. For en stund siden laget jeg en tarp av silpoly* til turer hvor jeg er alene og ønsker å pakke lett. Jeg er ikke så glad i å daske mygg og knott når jeg skal sove, så jeg bestemte meg for å lage en bivy bag til å bruke sammen med tarpen. En bivy bag er ikke like komfortabelt som et telt, men den pakker og veier mindre. Den kan for øvrig også brukes alene om man ikke forventer regn og vil beskyttes fra insekter når man vil sove under åpen himmel. Jeg gikk mye frem og tilbake på både design og materialer, og dette kom jeg fram til: Design inspirasjon fra Yama Bug Bivy mål lengde: 220 cm bredde: 86 cm høyde: 60 cm badekargulv for å holde vann ute bunnduk av litt tykkere PU nylon som tåler mer og gir mer friksjon mot liggeunderlaget en silnylon/-poly inngang med glidelås på toppen for enklere å komme inn/ut festepunker med linelocs som kan strammes uten å gå ut elastisk strikk som bardun så ikke noe skal ryke på vei ut av bivy bagen om man kommer borti noe ved et uhell vevd nylon mesh (motsetning til Noseeum Mesh-myggnetting) - tåler mye mer "vindtett" ripstop nylon for vindbeskyttelse og som puster bra Materialer Bunnduk: https://www.extremtextil.de/en/groundsheet-ripstop-nylon-pu-coated-10000mm-65g-sqm.html Overdel 20D Mesh: https://www.extremtextil.de/en/monofil-ripstop-nylon-20den-34g-sqm.html 20D ripstop nylon: https://www.extremtextil.de/en/ripstop-nylon-downproof-soft-20den-40g-sqm.html Sydd gjennomgående med franske sømmer for å skjule alle råkanter. Festet til egne løkker på undersiden av tarpen. Vekt for tarp, bivy bag, tarpstenger og teltplugger: tarp 280 gram bivy 350 gram tarpstenger 175 gram plugger 150 gram Totalt: 955 gram *silpoly tarp:
    18 poeng
  17. Og da var jeg tilbake Ble en tur fra Heiland og over Marishei (samme vei som opp til Solhomfjell). Dette ble en veldig rolig tur, med bedagelig tempo. Det ble middag og en god pause ved Maristjenn, et lite stykke før man kommer opp til Marishei. https://ut.no/turforslag/1111305/rundt-maristjenn-i-gjerstad Maristjenn: Populær overnattingsplass, spesielt godt egnet for hengekøyer, men også muligheter med telt. Enkel middag, biff, mais og potetsalat. Utsikt ned på Maristjenn fra Marishei. Maristjenn til venstre og Havrefjell rett fram.
    18 poeng
  18. Ut av Norge og til topps på Isle of Man. Til Snaefell kan du ta toget. Vi entret den elektrisk drevne vognen i Laxey (som kommer av Laksaa eller lakseelv) og hoppet av underveis, på Bungalow stasjon, for så å gå de siste par hundre høydemeterne til toppen. Snaefell betyr Snøfjell og toppen ligger på svimlende 621 moh. Der oppe ventet utsikt i alle retninger, dvs. til Irland, Nord-Irland, Skottland, Wales og England. Hadde det vært litt mindre disig ville vi ha sett Scafell Pike og Snowdon. Etter obligatorisk fotografering og geocaching var det tid for forfriskninger: Det nedlagte, gamle hotellet nær toppen er blitt kafé, så der sørget vi for å innta scones, te og annet snadder. Ned igjen satset vi på toget. Isle of Man må være skinneentusiastenes våte drøm, for øya har flere jernbanestrekninger der gamle tog puster og går, noen elektriske og andre kullfyrte damptog, noen er smalsporet og andre normalsporet, noen med venstre- og andre med høyrekjøring. På vei mot toppen på gresskledd grunn: Utsikten, denne er østover: Gammel og god; Snaefell Mountain Railway: Toget og hotellet som er kafé: Geocachere i aksjon: Og noen lokale næringsmidler:
    17 poeng
  19. Endelig ble det tur til Lifjell igjen! Har ventet på dette siden jeg var der sist i 2018, og har lengtet tilbake siden. Skulle vært der i fjor høst, men pga en bil som streiket ble det selvsagt ikke noe av. Men nå åpnet endelig muligheten seg igjen, og noe spontant ble sekken pakket Torsdag og Fredag, med avreise på Lørdag. Denne gang uten primus pga brannfare og forbud mot ild, med nytt lite telt og ny sekk. Det ble valgt enkel mat på denne turen, dag 1 ble det to stk grove horn med ost og skinke fra det lokale bakeriet, samt et par Cola og Red Bull. Dag 2 ble også Cola og Red bull, men også Coop Jegerbrød med smør og brunost til lunsj. En pose Laban Seigmenn og damer ble også med, samt litt annet snacks. Kjørte opp til Seljord og parkerte ved Grimås, og startet turen derifra i sterk sol og varme, så her var det viktig å drikke masse. Heldigvis var det fortsatt snøsmelting, så krystallklart vann rant det i bekkene overalt. Litt tekst, mye bilder! Dag 1: Stoppet og tok frokosten ved rasteplassen i bakkene ned mot Kvitseid. Bomvei opp til Grimås. Enkelt å betale med kort. Bare å følge skilter... Turen er i gang opp de seige første motbakkene fra Grimås. Det var varmt, mye fluer og lite vind nede i skogen... Påfyll av vann. Tok sjansen på å ikke bruke filter denne gang, og det gikk helt greit selv om Lifjell har til tider mye sau og lemmen. Endelig oppe og første kikk på første vannet man kommer til, Øvre tvitjønnan. - Det står en stor rastebenk langs stien ved det første vannet, så her ble det en lengere pause for å få igjen pusten etter motbakken opp. Her vaket fisken mye, prøvde noen kast, men ikke noe napp.... Fikk napp på 3. kast sist jeg var her i 2018, men ikke noe hell i dag altså.. Utsikt bakover mot Øvre tvitjønnan Prøvde fiskelykken ved Gråntjønn også når jeg så vak, men ingen napp eller noe tegn på at fisken var interresert i sluken... På vei oppover, med utsikt ned mot Gråntjønn, og Øvre tvitjønnan helt bakerst. Utsikt mot Tjorbufjell, med Vesle Tjorbuvatn og Store Tjorbuvatn bakerst. Tjorbufjell i bakgrunnen Endelig ved Store Holmetjønn, det var her jeg overnattet i 2018. Men denne gangen ville jeg lenger, og en rundtur. Ny liten hytte, trenger ikke så mye større enn dette. Denne sto her ikke i 2018. Tid for lunsj med utsikt utover Store Holmetjønn. Her ble det en god og lang pause i lyngen med skrått fjell som ryggstøtte, ganske perfekt når man la skumunderlaget på fjellet og lente seg tilbake.. kunne nok fort sovnet der noen timer.. Sekken er ny for i år, en Fjällräven Kajka 65. På denne turen ble totalvekten på rett under 17kg, men det var jo med et halvt brød, 5-6 bokser 0,25 Cola/Red bull, samt sekkens egenvekt på 3,5kg. Hadde ikke med så mye utstyr, så var god plass i sekken, men det var igrunn veldig greit å slippe å leke Tetris hver gang man skulle ha noe opp og legge ting tilbake. Kunne strengt tatt klart med med Fjällräven Abisko Friluft 45l-sekken jeg har, men bæresystemet på Kajka'en er MYE bedre, så kjente ikke stort til vekten. Fulgte bekken som renner fra Store Holmetjønn og ned til Einungsbutjønn. Fant flere teltplasser som kunne vært aktuelle, men som ikke føltes riktig, men denne øya fristet mye! Og jeg hadde flaks, for det var akkurat et lite flatt parti der det passet å ligge, uten stein eller gresstuster i ryggen og uten noe helling. Perfekt! Teltet er et Lanshan 1p, nyeste versjonen fra 2021. Greit finværstelt, men ikke noe jeg drar på langturer med, det er heller ikke så god plass for en på 186cm, men det gikk helt greit. Akkurat her var det litt dumt med et telt som ikke er selvstående, det var lite jord, menst lyng, mose og store stein som underlag, men det gikk. Måtte legge noen store stein over teltpluggene så de ble holdt på plass tilfelle det kom litt mer vind enn det var. Så...det blir nok Hilleberg Unna en stund til fremover! Rakk akkurat å få opp teltet og gjort ting klart før solnedgangen. I det vinden roet seg begynte helvette! For den vinden som var holdt nemmelig fluene, myggen og knotten i sjakk....... Skulle fiske litt her siden det vaket MYE (mye småfisk)... men det kunne jeg bare glemme, for jeg måtte rømme inn i teltet pga alle insektene. Knotten tok helt av! Men hyggelig stemning inne i teltet, mens knotten og myggen herjet på utsiden. Stakk hånda ut en liten åpning i glidelåsen for å ta et siste bilde av solnedgangen.. På bildet ser man mye fiskevak. Ruta for dag 1 ble Grimås via Store Holmvatn og ned til Hønsevassdalen, 1,1 mil. Fulgte ikke så mye sti her, bare visse partier. Lifjell er heldigvis ganske lettgått for sånne som meg som liker å gå rett mot målet man har! Dag 2: På vei tilbake igjen, her er bekken som renner fra Einungsbutjønn og ned til Hønsevatni, som man ser her. Hellerhovet (1206moh) i bakgrunnen. Utsikt nedover Hønsevassdalen. Liten pause med utsikt ut over Einugsbutjønn. Elva fra Store Holmevatn kan ses ca midt i bildet, dvs Store holmetjønn ligger oppe til høyre bak fjellet. Vestre Blomtjønnan og Blomtjønneggin (1231moh) som høyeste topp. Blomtjønn, her ble det frokost og en god pause. Her vaket det og mye fisk, men nå hadde jeg gitt opp fisket, og pakket ned stangen. Fisken ville ikke ha sluk eller spinner denne gang tydigvis... Østre Blomtjønnan og Blomtjønneggin (1231moh) i bakgrunnen. Mørketjønn, og Store Tjorbuvatn i bakgrunnen Siden jeg har gått om Tvitjønnan flere ganger, valgte jeg en annen rute som går litt høyere i terrenget enn stien forbi Tvitjønnan. Utsikt ned mot Tvitjønnan Kontraster... Kom over denne hytta, og det må være forløpig den fineste plassen jeg kunne hatt hytte! Flotte turmuligheter, fiskevann rett ved, og en fin liten bekk som rant et par meter fra hytteveggen. Tilbake ved bilen på Grimås. Her ble det og tatt en god hvil før man satte seg i bilen og kjørte hjem. Kjølebaggen med kjøleelement og en cola var ikke så veldig kaldt lenger, kun etter et døgn, men akkurat da var det godt med lunken Cola Ruta for dag 2 ble Hønsevassdalen, Store Tjorbuvatn og tilbake til Grimås, 1,2 mil. Tror jaggu jeg skal prøve å komme meg hit til høsten igjen, når ørreten er større og feitere, myggen og knotten er borte, og temperaturen om dagen er litt mer behagelig! Om jeg ble solbrent på turen? Ja, så absolutt!
    17 poeng
  20. Jeg savnet litt mer "hands-on" erfaringer og bilder av de nye Norrøna-teltene i felt. Nå som jeg har anskaffet Falketind Dome 3p-teltet lagde jeg like så greit en egen tråd. Da blir det enkelt å finne frem for andre også. Her kommer mine førsteinntrykk fra teltet etter første prøveoppsett i nærmarka. Vekt og volum Specsene på teltet sier teltet veier totalt 3400gr. Etter å ha målt selv klokker hele pakken inn på 3398gr fordelt på: - Inner-og ytterduk + pakkpose: 2500gr - Teltstenger + pakkpose: 720gr - Teltplugger + ekstra stangledd + pakkpose: 178 gr Til sammenligning veier mitt Fjällräven Abisko Dome 2 3354gr. Absolutt spiselig vekt på Norrøna-teltet for å være et ish mer romslig telt. Teltet er ganske volumiøst i pakkposen sin. Dette er et av tingene jeg misliker med teltet, da jeg foretrekker et mer kompakt pakket telt. Her kan det nok argumenteres for at mindre kompakt pakke fyller tomrom i sekken bedre. Det er kompresjonsremmer på pakkposen, men av en eller annen grunn makses de veldig tidlig, og utgjør dermed ikke særlig kompresjon. Uansett går teltet fint i bunn av Kajka 65 sekken min (uten stenger) sammen med en Jervenduk, og da er kriteriet for pakkvolum nådd uansett. Under er sammenligning mellom de to nevnte teltene, pakket: Jeg prøvde for moro skyld å pakke Norrøna-teltet i Fjällräven pakkposen, og da fikk jeg ca. Samme størrelse som Abisko Dome-pakken på bildet over. Oppsett Yttertelt og innertelt settes opp samtidig i ekte nordisk stil. Det virker som en miks av Hilleberg-kuppel og "amerikansk" type oppsett med diverse klips og fester mellom stenger og duk. Oppsettet var lekende enkelt og virker også veldig vindsikkert under oppsett. Alle stengene er på utsiden av teltet og ytterduken klipses til disse fra bunn og oppover med en miks av to ulike klips/fester. I motsetning har Fjallraven Abisko Dome stangkanaler som gjør at reising av teltet må skje i én bevegelse. Er man uheldig og knoter litt her kan vinden gjøre mye ugang før teltet står skikkelig. Jeg likte godt hjørnefestene for stengene på duken. Superenkelt å feste de inn, uten å være redd for at de detter ut før resten av stang-endene er festet. Stengene er også relativt fleksible, så det er ingen kamp om livet for å få endene ned på riktig sted. Det er mange plast-dingser på stengene. Nå er ikke teltet ment for mer ekstrem vintertelting, men jeg ville vært redd for at noen av disse knekker/sprekker under streng kulde og litt røff behandling. Spesielt kanskje låsen som fester de to stengene sammen på midten. Det er 8 barduner på teltet. Helt grei og enkel sort som gjør jobben. Det er også en bardunsamler/holder ved hvert bardunfeste. Litt unødvendig spør du meg som alltid bruker alle bardunene uansett. Det utgjør ingen rot/problem om bardunene henger og slenger når det pakked ned/opp heller. Teltet, satt opp Jeg satt opp teltet på litt ujevnt underlag, så jeg fikk nok ikke optimal "strekk" (teltmaterialet i polyester strekkes ikke på samme måte som nylon/polyamid uansett). Et lite crux for teltet som jeg ser frem til å finne ut av er om det blir vanskelig å få en stram nok duk så det vil blafre og bråke mye ved vind om underlaget ikke er 100% optimalt. Duken virker ellers som solide greier. Teltet er selvstående, så det kan ganske enkelt flyttes rundt på etter at det er satt opp, og før barduner er festet. Bortsett fra dørene som er vendt hver sin retning, så er teltet helt symmetrisk. Alle triks og funksjoner kan gjøres på begge sider. Forteltene er 70cm dype i følge specsene. 10cm mindre enn Abisko Dome, i tillegg til å være mer skrå og generelt ha et mindre areal. Jeg tenker meg nok litt om før forvarming av Soto StormBreakeren i forteltet. Ellers er det god nok plass til en ryggsekk og enkel kokkelering på hver side. Romfølelsen i innerteltet er veldig god. Jeg tenkte ikke noe mer over det enn at jeg fritt kunne bevege meg i teltet og sitte oppreist. Bunnduken virker også veldig solid og relativt hundesikker. Det første jeg merket meg var hvor mørkt det var i teltet i forhold til mine andre telt. Det i tillegg til massevis med ventilasjon langs bakken, luker i ytterduk og mesh-paneler i innerduken gir meg troen på at dette blir mitt go-to sommertelt når det er følge med. Kul funksjon: Ytterduken kan enkelt manipuleres på mange måter. Fortelt kan være helt/delvis åpne, og ytterduken kan rulles opp i begge ender for maksimum ventilering når det ikke regner. Det er massevis av lommer i teltet. Til og med i taket er det 4 store lommer som en kan slenge ting oppi. Dette var bare førsteinntrykk av teltet uten å ha testet det ved overnatting eller i noe særlig vind. Oppdatering kommer
    17 poeng
  21. Hej! Dansker der bor i Leadville nær 3100 moh. Har næsten glemt det danske sprog og den skandinaviske fjellkultur jeg forlod for 30 år siden. Vi har sne udenfor døren for 5 måneder selvom vi er på breddegrad med Sicilien Her er en tur fra sidste weekend op til en teltplads på 3700m. Ruskvær bestemt! Jeg er nok den eneste i stor omkreds der bruger en pulk. Den er også brugbar for min altid kolde hund når vi ankommer til lejren. Selvfølgelig går han i teltet senere
    16 poeng
  22. Jeg og guttungen gikk på en liten vintertur i vår bakgård. Vi bor på Sandbakken, og gikk akkurat så langt at vi ikke så huset. Med litt hjelp fra topografien.. Ikke akkurat noen langtur, 400 meter i luftretning fra huset.. Etter en uke med mye turprat på grunn av planlegging av arrangement på jobb (Mina og meg), ville 7 åringen dra på telttur. Jeg er ikke så tung og be. Startklar! Merk beddingen (ref en annen tråd)! Det har vært insane kaldt den siste uka, men i natt var det meldt -10°C. Jeg stola uansett ikke mer på værvarslet, enn at vi satte opp telt i nærheten. Obligatorisk teltbildet Vi kosa oss skikkelig. Han med dobbel sovepose, omgitt av saueskinn og jervenduk, rikelig med melkesjokolade, var i alle fall svært fornøyd. Fornøyd gutt! Han sov uten stopp fra 20:00 til 08:30, noe som alltid er min bekymring på tur med barna. Vellykket tur! Selv om vi ikke dro så langt denne gangen..
    16 poeng
  23. Tenkte jeg kunne dele litt fra en tur vi hadde Tafjordfjella en tid tilbake. Et fjellområde som er utrolig undervurdert. Kanskje det skyldes at det høyeste fjellet, Puttegga, "bare" er 1999 meter høyt. Det har jo blitt en folkesport å jakte 2000-meterstopper nå. En annen grunn er nok at turen starter enden av en lang blindvei ved Zakariasdammen sør-øst for Tafjord. Ved dammen finnes det godt med parkeringsplasser. Herfra er det en ganske bratt stigning opp til Reindalsseter. Dette er en fullbemannet DNT-hytte, men den gikk vi rett forbi. Vi ønsket å spare trerettersmiddagen til turens siste overnatting. Etter Reindalsseter gikk vi østover på langs den utrolig ville og vakre Veltdalen. Dette skal visst nok ha blitt kåret til en av Norges vakreste DNT-etapper. Det forstår vi. Her går du på nordsiden opp det oppdemmede juvet som det skulle være en gammel ferdselsåre i alpene. På toppen av dalen kommer du opp til asurgrønne vann. Vassdraget er regulert, men all infrastruktur ligger inne i fjellet. Så her er naturinngrepene begrenset så godt det lar seg gjøre. Veltdalshytta ligger nydelig plassert på rundt 1200 meters høyde. Kraftutbyggingen har gjort at hytta både innlagt vann og strøm. I tillegg finnes det et museum som viser fram ting fra kraftutbyggingen og motstandskampen under 2. verdenskrig. Det er vel rundt 15 km opp mer, men ganske mange høydemeter som skal tas. Oppe ved veltdalshytta ligger blant annet Fieldfarehyttasom del av museet fra 2. verdenskrig. Ei av de minste hyttene er innredet som museum. Her er det mulig å overnatte tror jeg. På dag to så fortsatte vi mot Pyttbua. Dette var en litt kortere etappe på 11 km. Til gjengjeld er fjellet her mer utsatt for vær. Oppe i høyfjellet fikk vi virkelig møte regnet. Etappen gikk også i gjennom et ganske steinete område. Så vi har glade da vi fikk se Ryttbua i det fjerne. Pyttbua synlig i det fjerne. Kun en relativ lang nedstigning og elvekryssing skiller oss fra hytta. Heldigvis var det bro over elva, så kryssingen gikk greit. På dag tre passerte vi Puttegga (1999m) i passet på vei over til Reindalen. Dette var også en veldig fin etappe. Spesielt over det bratte passet (1500m). På andre siden ligger den utrolig frodige og grønne Øvre Reindalen som en kontrast. Her fikk vi også et værskifte som forsterket opplevelsen. Puttega synlig som høyeste topp. Ned mot reindalseter går det fine lettgåtte stier. Det er kun det siste bratteste pertiet som er litt gjørmete. Nede i reindalen ligger Reindalsseter. Her ble det overnatting, god mat og godt drikke. Etappen ble på rundt 15 km. Etter en god natt søvn gikk vi de rundt 5 km ned til bilen. Flere detaljer finnes på bloggen vi holder på å lage: ivillmark.no
    16 poeng
  24. Packraft er tingen! En liten elv og godt vær og det kan ikke bli bedre. Tore
    16 poeng
  25. Nå er det en stund siden Silpoly kom på markedet, men de store produsentene har ennå ikke tatt steget. Derfor bestemte jeg meg for å lage min egen tarp av Silpoly. Silpoly er silikonbelagt polyester og har flere fordeler sammenliknet med silnylon (https://www.slingfin.com/blogs/the-beta/tent-fabric-101-nylon-vs-polyester-vs-dyneema-cuben). Jeg valgte å kjøpe et bredt stoff for å slippe å sy en sentersøm (ridge line). Dermed var det bare å lage en dobbelfold langs kantene og forsterke alle bardunfester (jeg valgte 70D PU nylon). Jeg kjøpte dette (https://www.adventurexpert.com/product/20d-silpoly-ripstop-x-wide/) materialet. I tillegg brukte jeg 20 mm kantbånd til bardunfester, og ekstra kraftig elastisk strikk mellom kantbånd og bardun. Bardunene er 1,1 mm og laget av polyester og UHMWPE (aka dyneema-fiber). Kantbånd er sydd på med «box stitch». I tillegg lagde jeg to tarpstenger med ledd fra Extremtextil med ferdig høyde på 1,2 m. Tarpen ble 1,8 x 2,8 m og veier 280 g inkl barduner. Veldig fornøyd med det! Tanken er å bruke tarpen sammen med telt for å «forlenge» forteltet, og alene i kombinasjonen med en bivy-bag jeg har laget.
    16 poeng
  26. Da har jeg ordnet meg permisjon fra jobb, spart opp midler og planlegging av utstyr underveis er utført. Endelig blir det langtur! Planen er å starte i Georgia i april og gå så langt kropp og hode tåler https://appalachiantrail.org/
    15 poeng
  27. I dette emnet - sekk for tung last - diskuterte vi litt rundt dette med sekker for bæring av last, og jeg la ut bilde av sekken jeg bestemte meg for - som jeg bestilte på Finn. Tilfeldigvis manglet Bergans denne sekken i sin samling (til museum!), og jeg ble kontaktet av de for å høre om sekken fortsatt var i samme gode tilstand. Jeg har brukt den mye, men har ikke hatt hjerte til å kappe av sidelommer etc, så sekken var fortsatt i god stand. Eneste var en liten rødmalingsflekk på lokket.Bergans tilbød oss en helt ny Powerframe 130 liters pakkrammesekk. Vi takket selvfølgelig ja til det. I dag fikk vi i tillegg tilsendt en prototype pakkramme fra utviklingsavdelingen hos Bergans. Vi har bestemt oss for å bruke begge rammene til fjelltrimmens arbeide. Må si den Powerframesekken imponerte meg - nyttelast fra 20 til 70 kg! Det må vi si var et godt bytte - en 1982 modell mot 2 stk 2023 modeller. Og uten forumet her hadde de nok heller ikke fanget opp at den flotte sekken fra 1982 fantes i omløp. Jeg vet at Bergansfabrikken brant på slutten av 80 tallet så dette kan nok kanskje være grunnen til at disse eldre sekkene ikke finnes hos produsenten. Takk til Bergans!
    15 poeng
  28. Dagstur til Blakkådalshytta i forbindelse med jobb. Kanskje den tyngste turen jeg har gått på flere år. Blakkådalshytta ligger 13 km inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Terrenget er mildt sagt kronglete, med mange rygger som tar deg opp og ned. Det hjalp heller ikke at jeg var sammen med tropptrimma fjellfanter som hoppet seg silkemykt oppigjennom liene, med meg halsende etter. Selve hytta er ganske beskjedent besøkt. Kanskje fordi Blakkådalen er tunggått, og er så si blottet for tilrettelegging? Blakkådalen ligger midt i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Siden elva er overført til Storglomvatnet er dalbunnen naturreservat (Blakkådalen naturreservat) da det ikke skal være tyngre inngrep i nasjonalparker. Da nasjonalparken ble opprettet ble den delt inn i soner, etter hvor nye tilrettelegging som kan tillates. Blakkådalen ligger i den såkalte villmarkssonen der man ikke ønsker noen form for ny tilrettelegging. Blakkådalshytta har ti sengeplasser, og er som nevnt beskjedent besøkt. Majoriteten av besøkende er jegere i forbindelse med rype og elgjakt. Har ikke tallene foran meg nå, men før covid var det rundt 100 overnattinger i året. Polarsirkelen turlag har søkt, og fått tillatelse til å oppføre en sikringshytte. Noe som var bakgrunnen for befaringa Et lite skjermbilde fra pulsklokke-appen til slutt:
    15 poeng
  29. I vente på gode forhold for fottur på Hardangervidda-vest og Dovrefjell så tok jeg turen over Lifjell. Det ble tog fra Oslo fredag 16.06 til Bø, og billett hjem med Haukeliekspressen fra Seljord på søndagen. Fra Bø kunne jeg ta bestillingsbuss opp til gamle Lifjell hotell på Østli, og det sparte meg for noen kilometer med trasking på asfalt. Det passet ypperlig å komme seg inn i skogen raskest mulig for temperaturen begynte å krype opp mot 30 grader. Det er utrolig lummert, luften står helt stille, og på stien opp mot Nybu holder jeg på å smelte bort. En stor flokk med hissige fluer henger over meg. Heldigvis har jeg myggnetting til å ha over hodet. Jeg kjemper meg oppover. Spytter ut en seig klyse og glemmer selvsagt at jeg har myggnetting på. Jeg kan kjenne rekylen slå i mot ansiktet. Etter Nybu passerer jeg en spennende landskapsformasjon, en dyp kløft som heter Hellerdalskyrkja. Jeg går inn fra oversiden. Det er deilig og svalt inne i den trange passasjen. Etter noen minutter kommer jeg ut på den andre siden. Det er et spesielt lys ute, og jeg ser på den lilla himmelen at det brygger opp til uvær. Det kommer noen små dråper. Fuglene har sluttet å synge. Og så drønner det løs, ikke langt unna. Heldigvis er det en Heller der jeg kom ut som jeg søker ly under. Uværet passerer like over. Himmelen flerres opp av lyn og like etter smeller det. En sterk vind koster nedover dalen og gjør at det regner sidelengs. Jeg må ta på Skalljakke og regnbukse og huke meg sammen helt innerst i hulen for ikke å bli søkkvåt. Det er en utrolig opplevelse å ligge slik å se uværet herje en times tid. Og utrolig flaks at jeg kunne søke ly her. Når det roer seg er jeg faktisk kald. Det hadde jeg aldri trodd for 2 timer siden. Det småregner fortsatt når jeg slår opp teltet ved Rjupetjønn. Jeg er glad jeg tok med tørt ullundertøy, for alt jeg har gått i er fuktig av regn og svette. Da smaker det ekstra godt med sol og blå himmel neste dag. Jeg får lagt ut klær til tørk på den lille leveggen av stein. Og for en deilig dag det ser ut til å bli. Melkesjokoladereklame tenker jeg og legger i vei. Jeg følger merket sti opp på Jøronatten på 1275, og deretter blir det navigering på impuls og hjertens lyst. Det eneste som er planlagt er at natten skal tilbringes ikke så langt unna Store Tjorbuvatn og merket sti slik at jeg kan beregne å treffe bussavgangen fra Seljord neste dag. Når jeg går utenfor sti bruker jeg som regel lenger tid. Uberegnelige ting oppstår, og det er mye mikroterreng som en ikke kan se på 1:50 000 kart. Men været er nydelig og terrenget stort sett lett å gå i. Det er et rålekkert landskap ved Blomtjønnin og Blomtjønneggin. Og klokka 17:07, under Blomtjønneggin, på 1150 meters høyde føler jeg at jeg har funnet kveldens leirplass. Det går en god bekk med friskt smeltevann rett bak teltet, det er tørt og flatt og jeg har luftig utsikt over Tjorbuvatn. Den siste dagen starter med det samme godværet fra dagen før. Jeg har sovet uvanlig godt denne natten og det er alltid trivelig å bryte leir i godvær når telt og alle tingene er tørre. Teltet, Vaude space seamless 1-2, merker jeg er det teltet som helst blir med på tur. Dette er den 3. sesongen det er i bruk. 1590 g og har den unike egenskapen at du kan slå det opp med ytterduk og innertelt sammen, samtidig som du kan bruke bare innertelt på varme dager. Stang kanalene er i innerteltet. Det er ganske likt Hilleberg Niak der duken ikke går helt ned til bakken. Jeg setter kursen nedover mot Seljord. Når jeg rigger meg til for lunsjpause har et skydekke drevet innover. Selvsagt begynner det å regne når jeg skal spise. Da er det på med skallklær igjen. Det blir en nedstigning i tungt Telemarksregn. Nede ved Seljord holder jeg øynene åpne. Kanskje får jeg øye på den beryktede ormen? Men nei, det mest dramatiske jeg ser er en påkjørt frosk. Til tross for at Lifjell er et forholdsvis lite område, så fikk jeg fjellfølelsen der, og en helt fantastisk godværsdag og et spennende uvær på kjøpet.
    15 poeng
  30. Jackpot på pinsehelgens jakt etter fottur til fjells nære Oslo og uten snø! Opp Narefjell og området rundt. Overraskende fint område! Herfra kan både Lifjell og Blefjell ses godt - Fremdeles med en del snø på.
    15 poeng
  31. Jeg og @graham har hatt en aktiv turuke med ymse turmål. Nå i dag avsluttet vi toppturene med bestigning av Holmshatten 620 i Bindal. Ved ferjeleiet - virkelig en flott tur! Det var skikkelig flott med sommerlige temp . Vi hadde også noen fine turer på andre fjell ved Brønnøysund kveldsturen opp på Mofjellet Mosaksla var en høydare!
    15 poeng
  32. Etter å ha hatt min første lengre skitur på fjellski i Januar over Hardangervidda gjekk det ikkje mange dagane før eg byrja å fundere på ein ny tur til dette vakre fjellandskapet. Å gå med pulk var ei åpenbaring for meg under turen på Hardangervidda, så det var berre å finne ut korleis eg skulle få fri. Er så heldig å jobbe turnus, så då tok eg ut ei veke ferie og fekk tima det slik at eg fekk to veker fri. Då var det berre å planlegge kvar eg skulle reise. Tenkte på Finnmarksvidda, men det vart ikkje aktuelt då det krever litt meir logistikk og peng for å gjennomføre reisa frå Oslo. Valet fall på å gå gjennom Skarvheimen og over Hardangervidda til Haukeliseter, transporten vart buss. Det gjekk lettare å planlegge og pakke til denne turen enn Januarkryssinga over vidda. Det var berre å finne fram igjen utstyret og legge igjen det eg ikkje brukte sist for å spare litt vekt. Handla mat for totalt 2000kr: 12stk Real Turmat, sjokolade, nøtter, løfser og snop. Med bussbillettar som havna på totalt ca 1200kr, så har ein 14 dagars ferie for ca 3200kr. Ikkje så gale det. Etter å ha komt heim frå nattevakt 1. mars og sove to timar var det berre å bryte seg opp, få i seg ein kaffi og kle på seg turklea. Ein god kompis køyrde meg til Sandvika bussterminal for avreise. Fekk som vanleg dårleg tida, var framme 1min før bussen skulle gå, sprang over plassen der med pulken på slep og ski i handa. Heldigvis var den forsinka så rakk det fint. Etter ein busstur på ca 4 timar vart eg satt av på Tyinkrysset. Fantastisk veir, sol frå skyfri himmel og vindstille. Endelig i gong! Dag 1, Tyinkrysset - Forbi Tenlefjorden 7km. Starta å gå ca kl 15. Fann vegen greit bort til skisenteret. Spurte mannen i heisbuda om det er råd å få tatt skiheisa opp, men det var strengt forbode med pulk. Lagå, då var det berre å trakke i veg oppover ei temmelig bratt preppa løype med 40-50kg pulk. Skia vart lagt på pulken og fekk maura meg oppover. Sveitta rann, men det var fint veir. Ca 300 høgdemeter seinare kom eg meg endelig opp til toppstasjonen og fekk på meg skia. Framleis litt stigning i 100 høgdemeter til eg kom opp på Vesleåntjernet. Flott skiføre å gå på, hardt vindpakka og tidvis skare. Fantastisk utsikt mot Jotunheimen i nord. Gjekk vidare over Tenlefjorden før eg slo leir rett før stigninga opp mot Sulebu. Slo opp teltet, Helsport Patagonia og innlosjerte meg. Utruleg deilig med god plass i teltet. Imponert over liggelengda, 235cm liggelengde gjer at posen ikkje subbar i duken noko som gir litt betre komfort på natta. Vekta er likevel noko dryg, 6-7kg gjer at det kanskje er litt tungt som solotelt. Etter å ha ete Monsen turmat som låg igjen frå forrige tur og trykt i meg litt kakao og ei løfse sov eg godt. (Avreise frå Sandvika) (KLAR!) (Bratt og tungt, men flott veir og upåklagelig utsikt) (Utsikt nordover til Jotunheiemen og Uranostind) (Suletind og Suleskaret som er morgondagens etappe.) (Første leirplass) Dag 2, Tenlefjorden - Eldrevatnet, Hemsedalsfjellet 19km. Etter ein halvtimes slumring var det duka for oppstandelse kl 0630. Børsta litt rim frå duken før eg byrja å fyre i primusen. Kokte opp vatn for dagen og fekk i meg graut og tre koppar kokekaffi. Kom meg i gong til avmarsj 0915. Sol, men litt vind frå sør på starten av dagen. -15C. Var ganske frisk vind på Sulevatnet, men kjekt å kjenne litt på det. Fulgte skutersport heilt opp til Suleskaret. Bratte spor, snøskuter har ikkje høyrt om bauting. På sunnmøre er vi kjent med bautefenomenet, det gjorde det noko lettare oppover. I skaret tok eg ei lenger pause i sol og vindstille. Tok ut soveposen for å tørke i den deilige sola. Mykje meir bet i sola no enn i januar, utruleg deilig. Vidare mot Eldrevatnet byrja vinden å snu, tok seg opp frå NV. Tippa vindkasta var oppimot 20m/s, vart blåst bortover av vinden. Heldigvis fekk eg vinden i ryggen! Ca kl 15-16 var eg vel nede ved Eldrevatnet. Litt strevsomt å sette opp teltet åleine i kast på opptil 19-20m/s, men fekk det opp på eit vis. Fredag var det meldt 20m/s på jamna og opptil 25-27m/s i kasta oppe på Bjordalsbu. Det er ikkje noko serligt til fjellveir, så då vart dag 3 brukt til å ligge i teltet og sture, lese bok og drikke kaffi. Deilig det også, men litt kjedelig når det er så pass tidleg i turen. Måtte ut fleire gongar for dag og grave vekk litt snøfokk frå teltet. På kvelden stilna det og fekk ein fantastisk stjernehimmel med måneskin. (Løypene preppar seg ikkje sjølv, deilige trikkeskinner som var for smale for mine fjellski.) (Det går stort sett i sjølfie og landskapsbileter på solotur...) (Sulebu. Her var folk så eg rasa meg kjapt forbi. Vert fort folkesky.) (Suletind.) (Pause i Suleskaret, vindstille og fint i sola) (Det vart litt pulkvelt på turen, her er beviset.) (Vinden tok seg opp iløpet av dagen, kraftige kast frå NV. Litt snøfokk frå fjellet i biletet.) (Leir ved Eldrevatnet. Var veirfast her på dag 3) (Godt med graut til frukost, blir ikkje lei den faktisk) Dag 4, Eldrevatnet - via Øljusjø til Bjordalsbu, 15 km. Stod opp kl 08. Skodde og white-out så drøyde an litt i teltet med litt svart gull og ei løfse. Kom meg vel avgarde kl 11, grei vind. Berre 10m/s frå NV på Eldrevatnet, men det tok seg meir opp når eg trakka meg vidare oppover mot Øljusjø. Tok ei pause om lag midt på Øljusjøen, nøtter og sjokolade. Kaldt med vinden og -15C, men heldigvis god sikt. Skal seriøst vurdere dunshorts/dunbukse til neste tur, sikkert godt i pausene. Evt berre kjøpe ein jervenduk og ha klar på toppen av pulken. Gjekk opp til Hemsedalstjønna, gjekk litt feil så det vart 70 høgdemeter meir enn nødvendig. Kjekt med gratis trim. Opp ytterligare 150 høgdemeter til Bjordalsvatna der eg fekk vinden i mot. På med skibriller og kjempe seg oppover. Var bratt nok, oppimot 25-30 grader på det brattaste. Ansåg skredfaren som låg då snøen var ekstremt tettpakka og det var avblåst på alle hamrane som var ovafor meg. Tenkte likevel det er greit å opphalde seg kortast mogleg i potensielt skredterreng så gjekk oppover så fort eg klarte. Truleg 15-16m/s på det jamne oppover stigninga der og heilt til eg kom fram til Bjordalsbu. Kjente røyklukt når eg nerma meg hytta, og plutselig stod eg 10m frå hytteveggen. I natt er det greit å sove på hytte vel? Det frista med ananas og vaniljesaus. Inne på hytta var det 5 tyske skituristar, frå Stuttgart. Eg fekk ein støyt akevitt i det eg kom inn døra og fekk smake tysk couscous med ein saus til. Hyggelige folk altso! Fekk tørka opp sovepose og skisko på hytta. Det er vel lov å unne seg litt komfort på tur? (Kryssa vegen på Hemsedalsfjellet) (Frisk vind, godt med skibriller då!) (Opp brattå frå Hemsedalstjønna mot Bjordalsvatnet og Bjordalsbu) (Her ser ein at det bles greit) (Ananas på boks med vaniljesaus er ein herleg dessert etter nokre timar i litt dårleg veir. Den var fryst så måtte tine den i keilen, noko som ga ein god og søt smak under seinare snøsmelting.) Dag 5, Bjordalsbu - Iungsdalskaret, 25km. Denne dagen hadde vinden løya litt, men var framleis absolutt tilstades. Sola hadde likevel gløtta fram og skulle gjere dette til ein bra dag. Etter frukost på Bjordalsbu kom eg meg avgarde kl 09. 16km med herlig, slak nedoverbakke i stikka løype til Djupsvatnet. Ekstreme vindskavlar på vatna, nokre rakk med opp til kneet. Stilig å gå på. Ved Mjolgedalsvatnet møtte eg ein kar med pulk som hadde gått frå Finse og var på veg til Bjordalsbu. Han kunne anbefale karbonadesmørbrød til lunsj på Iungsdalshytta. Det høyrdes jaggu godt ut, så då var det berre å gønne på vidare utan pause heilt fram dit. Der vart eg tatt godt imot av ei hyggelig vertinne som serverte tidenes karbonadesmørbrød med sylta raudlauk. Himmelsk! 160kr for smørbrød og kaffi, vel verdt pengane. Etter å ha nydt varmen og ein god kaffi maura eg meg vidare framover Iungsdalen. Opp nye 400 høgdemeter i motvind. Stikkene går som vanleg rett opp, så gjekk litt ut frå desse i kjent bautestil. Nokre stader går stikkene i så bratt terreng at det hadde vore strevsomt å gå der med randoski med full helløftar. Ikkje alltid naturlege vegval for ein skiløpar… Kom meg etterkvart opp og la meg til i skaret, litt høgt i terrenget. Det var meldt kaldt på natta, -25C så då er det lurt å legge seg i høgda. Fekk opp teltet og kokte vatn til Real Turmat og fekk i meg ei løfse. Vinden stilna og det vart ein fantastisk måneskinshimmel, nesten fullmåne no! (Klar til avmarsj frå Bjordalsbu) (Sørover over Bjordalsvatnet. Måtte prøve å vere litt meir kreativ i val av motiv.) (Stikka løyper heilt til Finse herfrå.) (Det var lite moglegheiter for å kjøpe Stølsrumme her denne dagen... Var vel stengt.) ( (Innover mot Iungsdalshytta) (Beste karbonadesmørbrødet eg har smakt.) (Vidare innover Iungsdalen etter ei nydeleg pause) (Vart forferdelig varmt på beina, luksusproblem.) (Vinden nektar å gi seg denne dagen. Opp Iungsdalen var eg så heldig å få den rett i fleisen.) (Men humøret er bra!) (Leir i Iungsdalskaret.) Dag 6, Iungsdalskaret - Flakavasskaret, 25km. Nydelig dag, sol, vindstille og kaldt. Sola varmar utruleg godt! Gjekk vidare 1 t mot Kongshellaren. Der vart det jaggu ein kaffi i solveggen. Vidare mot Geiterygghytta møtte eg eit eldre par frå Canada som skulle til Kongshelleren. Møtte også ein ire nede ved Bolhovd. Utruleg mykje utlendingar i fjellet! Det var eg ikkje klar over. Sola varma godt, måtte lufte på skiskoa heile dagen. Når eg kom ned til Geiterygghytta møtte eg to sunnmøringar som anbefalte vaffelpause, og slik vart det. Nydelig vafle av god størrelse med mykje rømme og sylte smakar godt for ein stakkars fjellfant. Klokka halv seks traska eg meg vidare etter at sola gjekk ned. Fann ut at eg like gjerne kan gå litt lenger når det er så fin måne og klarveir. Kaldt, -20C og eit nydelig skareføre. Gjekk opp bak Kittilsbunosi og vidare gjennom skaret til Storfonnosi og Godfjell. Målet var å komme seg opp Flakavasskaret, men det såg litt bratt ut. Prøvde meg likevel oppover. Gjekk opp litt langt til venstre under nokre berg, det vart etterkvart litt vél bratt. Var litt i tvil om eg hadde gått meg fast. Måtte ta av pulken og gå litt fram for å sjå om det var mogleg å traversere med pulk. Det gjekk akkurat, med pulken hengande på sida og slepte den framover bratta på skaren til eg kom fram i ei litt slakare stigning der eg kunne baute opp til toppen av skaret. Der oppe fann eg den finaste teltplassen eg har hatt nokon gong! Heilt nydelig utsikt både sørover og nordover. Vindstille og eit magisk måneskin. Deilig å komme seg inn i teltet kl 21, ete ein real og sovne i kulda. ' (Det var kaldt på natta, truleg -25-30 ℃. Rima godt både ute og inne.) (Og i trynet.) (Joggesko er steikje kjekt å ha i pulken. Fint på hyttene og når ein skal ta bussen.) (Kaffi i solveggen, godt å kose seg litt.) (Sørover!!) (Framme på Geiterygghytta) (Deilig vafle med mykje rømme.) (Det var ein nydelig kveld for litt skilauping og god trim) (Endelig oppe i Flakavasskaret. Gode gamle Orion kom også på besøk og skulle helse frå universets ytterpunkt. Kan ein finne flottare leirplass??) (Fire in the pot turmat, Pulled Pork. Heilt grei smak, var faktisk ganske tørr den maten. Vil ikkje anbefale den, men grei smak. Var likevel godt etter denne dagen.) Dag 7, Flakavasskaret - Finnsbergskaret, 26km. Sov litt frampå, ca til kl 08. Var litt trøytt etter gårsdagens strabas opp motbakkane, så kom ikkje meg avgarde før kl 11. Like greit å vente til sola kjem høgt opp uansett. Gjekk over Flakavatnet og vidare mot Finse, der eg var framme litt over kl 12. Der skulle eg kjøpe suppe på hotellet, men bankkortet låg i Oslo, så spurte om dei tok Vipps. Det var ikkje mogleg å få til, litt rart? Møtte heldigvis ein trivelig guide som kunne legge ut for meg så eg fekk vippsa han. Suppa smakte herlig! Rallarsuppe med reinsdyr og lammekjøt. Så fantastisk deilig å ta lønsjen på hyttene i området her. Skikkelig luksus! Møtte eit eldre ektepar her, der mannen hadde vore med å spele inn Star Wars Episode V. Isplaneten Hoth er tydeligvis Hardangerjøkulen og rett nedanfor hotellet på Finse i snøstorm! Det var eg ikkje klar over. Stilig. Satt på Finse i ca to timar og nytte fineveiret. Sol og vindstille. Klokka to maura eg meg vidare, målet for dagen var Finnsbergskaret. Gjekk raskt å gå i stikka løype opp til Finnsbergvatnet. Kjapt føre og følte meg i grei form. Tok berre tre timar til Finnsbergskaret og då la eg meg til der. Nydelig tur! Åt middag, leste bok og slappa av før søvnen tok meg. (Graut i dag også gitt.) (Her stod det eit telt. Steike fin teltplass!!) (Utsikt frå teltplassen) (Litt stilig fjellformasjonar) (Flott foss.) ' (Jervespor. Såg mykje spor, men ingen jerv på den turen her.) (Isplaneten Hoth, også kjent som Hardangerjøkulen her til lands.) (Finse! Endelig halvvegs på turen!) (Litt rart med togskinner midt oppå fjellet) (Hotellet) (Takk til guiden som la ut for meg. Litt betre kost enn nøtter og sjokolade.) (Finnsbergskaret) Dag 8, Finnsbergskaret - Gunnarhøgda, rett sør for Trondsbu, 27 km. Opp kl 08. Litt meir vind igjen i dag, 10-12m/s frå NV og -15C. Litt sur start på dagen med ein uheldig toalettopplevelse. Dei som veit, dei veit. Treng vel ikkje seie meir enn det. Når eg starta å gå var kroppen ganske tung, tenkte at det går seg vel til. Det gjorde det ikkje. Når eg kryssa RV 7 ved Halne var eg temmelig nære på å gi meg. Det frista skikkelig å berre ta buss tilbake til Oslo og ta seg ein dusj og ei pils. Hadde ein lang monolog til kameraet mitt der eg funderte på kva eg skulle gjere. Måtte ha to kaffikoppar før eg konkluderte med at det er svakt å gi seg no, så det var berre å bite tenna saman og gå vidare. Alt var tungt denne dagen, sjølv om vinden stilna og det eigentleg var ein ganske fin dag. Såg ein gjeng som kita litt sør for Hætjørna, det såg ganske artig ut. Kanskje det er neste tingen ein skal prøve? Stikkinga stoppa etter Hætjørna, så det var litt finare fjellopplevelse å gå vidare. Føles ut som ein går på ein motorveg når det er stikka løyper, men det er jo ei tryggheit i det også. Vidare sørover til Lundhauketjønn og ned Loftstovedalen til Bjoreidalen. Gjekk så oppover mot Trondsbu. Terrenget er no kjent Hardangervidda stil, langt, slakt og flatt. På slutten av dagen telte eg steg for å ha noko å styre med og halde haudet litt opptatt. Kom vel oppi 1042 steg. Slo leir kl 18 rett før Gunnarshøgda. (Halnehøgda) (Kaffipause og monolog for å motivere seg sjølv til å gå vidare) (Folk som kitar. Ser eigentleg ganske gøy ut, kanskje det blir neste prosjekt?) (Berre iløpet av nokre få kilometer endrar landskapet heilt karakter. Klassisk Hardangerviddelandskap her, langt og flatt. Ganske deilig å gå i.) (Kom over spor frå ein diger reinsflokk! Kult å sjå!) Dag 9, Gunnarshaug - Sandhaug, 12km. Dette vart ein kortare dag. Sol og lett bris frå sør. Litt mildare, sikkert -12-13C. Såg mykje reinsdyrspor og jervespor ved Langvatnet. Møtte to snøskuterar. Såg ein ravn. Ellers ikkje noko vilt å sjå. Kroppen føltes litt betre i dag, så planen var å gå vidare frå Sandhaug, men når eg såg at her var sjølvbetent del vart fristelsen for stor med ei natt på hytte. Møtte ein trivelig sørlending her som var på tur i ein månad, sprekt! Vi sprengfyrte og satt begge pris på ei natt i varmen. Fekk tørka skoa og kvilt meg godt her. Vart berre 12 km men no har eg god tid, då er det berre å nyte resten av turen. Deilig å kunne ta inn på ei hytte og sleppe å vakne kl 05 og småfryse. På kvelden vart det kaldt, -25C men ein fantastisk stjernehimmel. (Sør for Sandhaug ser vi at landskapet blir meir kupert.) (Sandhaug) (Tok inn på den sjølvbetente hytta. Deilig å fyre i omnen.) (Det vart ein heilt fantastisk kveld. Beinkaldt så det var godt å sove inne) Dag 10, Sandhaug - Hellevassbu, 35km. Etter å ha inntatt frukost, kaffi og fått vaska oss ut gjekk sørlendingen nordover og sunnmøringen sørover. Sol, vindstille og rim i ansiktet. Fantastisk dag. Gjekk Austre Lakadalen, over til Hansbu. Vidare opp til skaret til Jakobsbudalen der eg tok ei lita pause med kaffi og tjukkløfse. Gjekk så ned til Nedste Bjørnavatnet, der eg såg ein raudrev i himmelsjå. Fekk traska meg opp siste stigninga til Uravatna. Der var det litt vanskeligare å navigere med mykje moreneryggar og små helningar, men det gjekk greit nok å finne vegen ned til Hellevatnet. Planen var å telte, men tenkte at eg måtte bortom Hellevassbu og sjå korleis der ser ut. Tenkte at dersom der er folk, så søv eg i telt. Når eg kom dit var hytta tom, så freistinga vart for stor. Låste opp med DNT-nøkkel og såg meg rundt. Vurderte telt eit halvt sekund, men det kjem vel ikkje folk hit så pass seint på kvelden vel? Klokka hadde passert halv sju. Søv her i natt! Fyrte opp og åt frå fellesmatlageret. Deilig med knekkebrød og leverpostei som folk hadde lagt igjen. Litt fast føde gjer vel godt for magen no. Låg lenge i senga på stova og las bok. Litt vemodig at turen snart er over. Først no eg har begynt å komme skikkelig inn i turbobla. Kunne fint hatt ei veke til i fjellet. Alt har ein ende, men pølsa har jaggu to. (Fekk pannekake til frukost med sørlendingen, hyggelig fyr!) (Sørlendingen går nordover, Sunnmøringen går sørover.) (Det var kaldt i dag også, rima godt i fjonbarten) (Snart framme med Hansbu) (Meir kreativitet i valg av motiv. Vinn vel ikkje prisen for årets naturfotograf her...) (Biletet til tross er eg faktisk ganske fornøgd med livet her) (Einaste åpne vatnet eg såg på turen. Ein må vere forsiktig i elveosar sjølv om det har vore minusgrader stort sett heile vinteren) (Nede ved Hellevatnet etter litt knøding med navigering på Uravatna) (Herlige fruktcocktail!) Dag 11, Hellevassbu - Haukeliseter, 23km Stod opp kl 09, brukte god tid med kaffi og fyr i omnen. Etter mykje forsking fann eg ut at utan kaffi hadde turens vanskeligheitsgrad auka med 92%, P=<0,001. Mildt, berre -8C, litt vind frå NV. Gjekk greit opp Simletindskaret og vidare nedover dalen. Rett før stigninga opp til Mannevatn møtte eg to karar på skuter som var ute og stikke løyper. Dei kunne meddele at pga grunneigarkonflikt fekk dei ikkje lov til å stikke frå Mannevatn og ned til Venaretjønn før palmehelga. Lagå, tenkte eg, er jo ikkje så nøye med den kvistinga. Stigninga opp til Mannevatnet og skaret ved Vesle Nup var steintung og bratt. Vinden tok seg opp og eg fekk den midt i fleisen. Det byrja å snø og sikta vart verre og verre før eg nådde skaret. Der oppe vart det ganske flatt lys. No skulle eg gjerne hatt stikkene, for no starta ei manøvrering i ulendt terreng med mykje hamrar og bratte kantar. Flatt lys og såg ikkje forskjell på opp og ned. Dette gjorde dei siste 5km av turen til turens mest krevande. Gjekk meg litt vill, plutselig var pulken på veg utfor ein hammar, snudde og gjekk fiskebein litt oppover igjen. Plutselig var eg nede ved eit vatn, som var Loftsdokktjønn. Forbanna greier, litt for langt aust. Dreia litt meir sørover. Måtte fram med Norgeskart appen for å sjekke posisjonen. Alt for langt aust. Heldigvis letta sikta litt og eg fekk etterkvart rent meg ned mot Haukeliseter. Den nedkøyringa var plankekøyring i forhold til frå skaret og ned til Venaretjønn. Såg tre ryper der som beita på ein lyngrabb som såvidt stakk opp. Var nære på å slå opp teltet når sikta var på det verste, men det frista for mykje med burger og øl på Haukeliseter. Vel framme var det berre å kaste eine pulkbagen inn på rommet eg leigde, rett i restauranten og bestille ein burger og ei pils. Nydelig tur! (Fint å gå nedover dalen forbi Simletind) (Simletind) (Nede i Slirdokkhølen møtte eg to karar som var ute å stikka løyper. Slo av ein prat her) (Etter to timar med baksing i snøkave og whiteout var det deilig å få sikt og kunne renne ned til Haukeliseter. For ein nydelig tur!) (Treng vel ikkje beskrivelse av dette biletet) (Det er mogleg at det vart ein tur i stampen og vidare afterski etter måltidet) Dagen etter pakka eg saman, sjekka ut og satt meg på ein glovarm, full buss til Oslo. Passasjerar som kom på etter meg ville ikkje sitte ved sidan av meg, lukta kleda så gale etter 11 dagar med solkrem og sveitte?
    15 poeng
  33. Jeg har bare sett de to første episodene. Som nasjonalparkforvalter har jeg en fot hos Statsforvalteren, og en fot i et lokalt oppnevnt nasjonalparkstyre bestående av lokale politikere. Det er en interessant spagat, det er jo det. Heldigvis har vi et ganske moderat styre, som ikke finner på så veldig mange sprell for å uthule vernet. Men hvordan kan dette skje? Dette er en villet politikk. Den startet nok før Erna Solberg sin første regjering, men dette ble veldig tydelig fra og med 2013. Kommunalminsister Jan Tore Sanner sa selv: Riksrevisjonens undersøkelse av behandling av innsigelser i plansaker: Det som har skjedd er at kommune-Norge, særlig små distriktskommuner, sier ja til alle nye prosjekter som kan gi inntekt. Dette har også vært villet politikk fra Høyre-regjeringa. Mindre statlige midler til kommuner, og mer frie midler samt at det har blitt lettere for kommunene å skaffe seg inntekter, ved at Staten i mindre grad skal bry seg om hva kommunene driver på med. Når man da vet hvor tette bånd det er mellom utbyggere og politikere i små kommunene, er det helt opplagt at det blir en naturkrise. Jeg håper at denne serien med Bård Tufte Johansen, samt de nyhetsartiklene fra NRK, kan bidra til å vekke folks bevissthet rundt dette. En konkret sak fra min kommune. I 2017 kom det signaler fra Handelsbygg om at Europris ønsket å etablere seg i kommunen. Kommunen slapp alt det de hadde i hendene, for å finne ei tomt de kunne bygge på. Dette blir applaudert av lokalbefolkninga, fordi man savner en slik type "har alt"-butikk i kommunen. Europris ønsker å bygge i sentrum, i nærheten av eksisterende butikker. Det er ei ledig tomt ved hotellet. Hotelleieren, som er en av de rikeste i kommunen, sier at de ikke ønsker Europris der, i tilfelle de selv vil utvide. På dette tidspunktet har lokalpolitikerne blitt så positivt innstilt til Europris, at de raskt begynner å se på andre muligheter. De finner en tomt, i en lokal grønn lunge, der mange går turer. Tomta ligger 425 meter fra et eksisterende fuglereservat. Europris blir tildelt denne tomta, og får lov til å bygge. Miljøvernforbundet lokalt reagerer på at det ikke er gjort en eneste karlegging: "- Vi mener det er naturlig at kommunen har gjort tilstrekkelige undersøkelser i forkant for en slik operasjon. Kan hende er det ikke bare rødlistede fuglearter, men også annen flora og fauna som rammes av dette inngrepet". For sikkerhets skyld startet grunnarbeidet i hekketida, noe også Miljøvernforbundet reagerer på. Bygginga i denne perioden påvirker ikke bare den nedbygde skogen, men også fuglereservatet. Kommunen gjorde aldri noen undersøkelser, og jeg kunne heller ikke finne noen svar på Miljøvernforbudets sine uttalelser/henvendelser. Europris åpnet i høst, 900 meter unna sentrumskjernen, slik at det på ingen måter gagner resten av butikkene i sentrum. Det er også så lang i mellom Europris og eksisterende butikker at det blir drøy gangavstand, hvis man skal handle litt, og man ender opp med å kjøre bil. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om Europris i seg selv, men det som likevel frustrerte meg var innstillinga til politikerne: "Jeg ser ingen utfordringer med å si ja til dette. Området ligger nært sentrum, og her er bare krattskog fra før". Alt for å ikke bygge på den sentrumsnære tomta hvor rikingen hadde hotell ved siden av! Det er det som er irriterende! De kunne fint bygd Europris på denne tomta midt i sentrum. Den er ferdig oppgrusa, og er omgitt av parkeringsplasser. Det finnes også muligheter i et annet industriområde, på vei ut av sentrum, men de valgte likevel å plassere det i "nærnaturen" i ingenmannsland til eksisterende næring. Hvor det "kun var krattskog fra før"! DERFOR får man 44 000 slike saker på fem år.
    14 poeng
  34. Høstkveld ved bålet. Oljemaling på lerret. Turminne fra 2016, malt nylig.
    14 poeng
  35. Minus 24,7° i dag og nå i kveld passerte det akkurat 27 minus. Hadde meg noen skiturer i søken etter sola i dag. Må vente helt til i 13 tiden før solen kommer ned i dalen og den varmer ikke noe særlig. Det har kommet 50 cm snø oppå isen i løpet av noen få dager og det er dessverre slutt på ettermiddagene og kveldene med smelling og brak når isen trekker seg sammen. Et fenomen som er veldig spesielt og kombinert med kvelder med nordlys er det nesten utenomjordisk. Får testet utstyr og klær når det er slike forhold og ikke rette dagen å teste nye votter fant jeg ut!
    14 poeng
  36. En våt tur til Blåfjellenden. Det var en stund siden jeg hadde gått innover heia mot Blåfjellenden. Bestyrerinnen skulle få ordnet øynene, og det krevde sjåfør etter operasjonen og jeg ble valgt. Derfor ble det ingen tur den uka. Det har blitt en tur i uka inn til hyttene dette året bortsett fra den uka vi var på Nilsebu. Omtrent som i så mange tidligere år. Det har nå blitt over tretti år siden jeg første gang gikk innover med stearinlys og fyrstikker i sekken for å sørge for at det var tilgjengelig. Nå vil nok mange tro at å være «tilsyn» på en turistforeningshytte er en grei dugnadsjobb, og noe som gjøres fordi det «trengs», eller att jobben gjøres som en innsats for «fellesskapet». Jeg tror ikke noen vil holde på med en slik jobb i så mange år, uten å få noe igjen – ut over det å gjøre en innsats. For min del har det vært tretti år med mange kjekke turer, og jeg har truffet en mengde flotte og kjekke fjellfolk. Det har egentlig vært tretti kjekke og fantastiske år. Turene har, spesielt etter at jeg ble pensjonist, gitt livet er kjekt og flott innhold. Det er helt greit å ha «dugnadsjobben» å skylde på når jeg går innover. Nå var det tid for en av de siste turene i 2023 (muligens 2-3 til i år) og fortsatt er det like kjekt, eller... YR meldte om stor snømengder og sterk vind. Skulle jeg virkelig ta ut med en slik melding. Nå var varselet om snø for litt mer nordlige fjellområder, så det ble til at jeg kjørte oppover. Værmeldingen for resten av ula var bare dårligere. Det regnet, og det var ikke antydning til snø nede ved veien. Nå har jeg gått i regnvær noen ganger før, men de siste årene har jeg hatt anledning til å gå når været er sånn noen lunde. Regnet slo over i sludd litt lengre opp og innover i heia. Det ble surt, men med gode klær er det egentlig greit å gå selv om det blåser og sludder. Halvveis innover var det slutt på nedbøren, men det lå snø i stien. Det ble litt forsiktig tråkking videre. Været bedret seg betraktelig. Det var til og med noen solflekker i liene og høstfargene kom skikkelig fram. Turen som jeg grodde ville bli både tung, vår og vanskelig, ble en helt vanlig tur innover mot Blåfjellenden. Det var så avgjort ikke vinter nede i dalen, og i sola ble det flott. Det var 7 grader inne på hytta da jeg kom. Jeg heiv inn ved og det tok ikke lang tid før omtrent en sekk ved hadde godt med, men da var det også varmt i stua. Kvelden kom kjapt, og det ble sent lyst p,å morgenen. Planen var å vente til litt ut på dagen før jeg tok fatt på tilbaketuren. Klokka tolv var det opphold og jeg tok ut, og fikk regn på med bare et lite stykke oppe i bakken mot Hunnedalen. Det var 7 grader ute og varmere enn dagen før. Nesten all snøen var smeltet og i regnværet forsvant resten ganske kjapt. Det ble en våt tur over heia. Etter hvert forsvant vinden jeg hadde hatt i mot da jeg kom opp i høyden. Nedover mot Hunnedalen Regnet forsvant også, så om jeg hadde holdt meg til planen, hadde jeg antakelig fått en tur uten regn. Det så likevel litt rart ut da jeg traff to karer ved Fossebekken. Den ene i kortbukse – i regnværet. Selv i regvær, og med dårlige forhold, brukte jeg ikke lengre tid over heia enn vanlig. Detvil vel egentlig si at jeg er i bedre form enn tidligere på året. En kjekk men våt tur.
    14 poeng
  37. Det ble en flott helg på Synnfjell med mye forskjellig vær! - Fra regn, tåke og 0 grader fredag kveld til sesongens første møte med vinteren på toppen av Spåtind etterfulgt av solskinnsvær og massevis med vind. Abisko Dome 3-teltet fikk testet seg godt med meldte 20 m/s vind i kastene i natt. To plugger ble til slutt revet opp av bakken, men etter å ha funnet passelig store stener å ankre pluggene med stod teltet igjen som støpt og med imponerende lite "flatlegging". Det er nok på tide å finne frem vinterposen...
    14 poeng
  38. Hei alle. Lest fjellforum lenge, men aldri meldt meg inn før nå. Fryktelig mye god informasjon her inne må jeg si. Tenkte dette kunne være en fin første post, spesielt siden det har blitt litt innkjøp den siste tiden for familien (2 voksne. 2 barn på 3 og 6). -Barents Trollheimen Classic 4 m/ footprint -4 stk Exped Dura 8R M -1 stk Therma-a-Rest Z lite -Amok Draumr 5.0 og Skjold -Rago Down Jr til minstejenta -Crocs og en Nalgene flaske (gul ;)) Var på kosetur til Nedre Gupu forrige helg med 3-manns teltet vårt som vi tydelig hadde vokst ut av så nå gleder vi oss til å prøve ut et større.
    14 poeng
  39. Våknet tidlig søndags morgen, og visste at Yr hadde meldt fint vær denne dagen, og at uken som kom var det meldt mye regn, så jeg SKULLE på tur for å nyte denne dagen maks! Jeg tenkte først Solhomfjell og Havrefjell, slik som sist... men nei, dagen måtte utnyttes til det fulle og de stedene kan man ta igjen senere. Så det endte med at jeg pakket den lille tursekken min på 9l med det aller nødvendigste og kjørte til Lifjell og Jønnbu. Og det skulle vise seg at det var noe jeg ikke skulle angre på! Dette ble kanskje en av de fineste turene i hele 2023. Temperaturen var perfekt, rundt 10-14 grader, så jeg ble ikke kokvarm når jeg gikk. Solen varmet litt når man stoppet, vinden blåste kraftig i starten, men roet seg utover dagen. Parkeringsplassen var full av biler da jeg ankom ca 11.30, og det var mye folk, barn og hunder, både på sti, fjelltopper og ellers i området. Med så perfekte forhold som denne dagen ga, så ble og energinivået mitt deretter, følte faktisk litt av denne lykkerusen man kan få, og ble skikkelig gira for tur. Planen var å gå til Øysteinnatten, så følge fjellryggen mot vest og gå ned stien til Storsteintjønna og ned til bilen igjen via Gleksefjell. Jeg brukte 1t 45 min opp til Øysteinnatten og etter en goood og lang pause var turlysten min fortsatt på topp og siden jeg ikke var sliten i det hele tatt, ble det bestemt at det måtte bli en "liten" omtur siden jeg hadde mange timer igjen av dagen, hadde mye energi og humøret var på topp. Jeg kunne ikke sløse bort en så god turmulighet ved å bare sette meg i bilen etter en liten tur og kjøre hjem igjen, det var tross alt 2,5t kjøretur, hver vei! Dette ble den 3. turen på Lifjell for i år, og det kan bli en til hvis været og temp. tillater det. Hadde ikke med fiskestang denne gang, men blir det en tur til, så kan det bli både overnatting og fiske. Men vi får se.. Denne turen har hvertfall avsluttet årets Lifjell-eventyr perfekt for min del.. Det blir garantert mer turer til Lifjell neste år uansett! - Turen varte i 8t og ble på 21,3km. Og her kommer bildespammen, og jeg prøvde å begrense meg på hva jeg skulle legge ut... Bøkstulnatten, sett fra Krintofjellet. Skulle egentlig bare gå forbi her, men når jeg først var her, så fikk man gå opp å kikke, på begge! På vei opp mot Skåråfjellholmen. På siste del opp mot Øysteinnatten: Oppe etter 1t 45min. Flott utsikt! Frokost i lyngen, slik det bør være på tur. Fant en perfekt grop å sitte i Her ble det en laaaang pause i lyngen med utsikt ned mot Sandtjønn og Skorsteintjønna: Skardtjønn, på vei mot Mjeltetjønn, der jeg knakk opp lia rett før jeg kom til vannet. Oppe i høyden og utsikt bort på Sautjønn: Pause igjen på topp uten navn, 1142 moh. med utsikt mot Øysteinnatten i bakgrunnen. Utsikt ned mot Holmen, og Jøronnatten som høyeste topp: Klokkesteintjønn: Sandtjønn, på vei opp mot Gleksefjellet og Skrubbelinuten: I bakgrunnen ligger toppene jeg "nettopp" var på, bla topp 1142moh. Sleivtjønn og Øysteinnatten i bakgrunnen: En siste pause før man gikk nedover til bilen... Her skulle alt det fine været og turen nytes til det fulle, så gikk ikke ned før jeg måtte! Sola gikk plutselig fort ned bak horisonten og når jeg kom til bilen var sola nede og skrumringen begynt. Bilen viste 7 grader når jeg satte meg inn for å kjøre. Hele løypa, gikk "mot" klokka: 8t / 21,3km
    14 poeng
  40. Sitt på Ryptinden 586 sammen med @graham. Kommer fra Sæterfjellet og Sæternibba. Aktive dager - satser på å gå et par topper til i dag - nydelig vær. I går var vi åå Hornstinden 885 i Vevelstad - og dagen før hele 6 små topper i den lokale fjelltrimmen i et drivende regnvær - nå nytes real og kakao.
    14 poeng
  41. Knutshøe på Torsdag - 14,5km og 5t 12 min. Besseggen på Fredag - 16km og 7t 55min. - Kunne nok gått denne turen fortere, men tok igjen en gruppe med kjentfolk som tok båten inn før meg, så gikk i rolig tempo sammen med denne gruppen resten av turen. Bilder fra Knutshøe: Utsikt ned mot Leirungsdalen Bakover mot høyeste punkt på Knutshøe Utsikt over mot Bessegen og Memurubu Gikk Leirungsdalen tilbake. Bilder fra Besseggen: Venter på båten. Utsikt over til Knutshøe og Leirungsdalen. Besseggen Utsikt ned Besseggen nesten fra toppen, og mot Memurubu Utsikt ned mot Gjendesheim Overnatting og middag på Maurvangen camping, rett på andre siden av innkjøringen til Gjendesheim. Meget god mat der, hvertfall det jeg spiste, biffsnadder med indrefilet.
    14 poeng
  42. Sitt i skrivende stund på Holandsfjellet 582 i Meløy kommune - Halsa er startstedet. Sto et fjelltrimskilt i veikanten og turmålet var noe uklart - men usedvanlig flott utsikt opp her. Holand og Holandsvika er ellers startstedet for båten som frakter turister over Holandsfjorden til Engabreen og Svartisen. Så et skimt av Snøfjellet i sted - der jeg og Graham var for et pr mnd siden. har kun en Snickers og en flaske vann med - så er vel best å komme seg ed igjen - varmt og fint men tåka kommer fort her ved kysten nå.
    14 poeng
  43. Ikke akkurat "i dag", men i starten av juli ble det brukt 8 dager på fiskerloffen i Femundsmarka. Drømmen var egentlig Børgefjell, men pga. snøforhold og dårlig planlagt feriebooking ble planene endret og Femundsmarka ble valgt på grunn av relativ nærhet med bil. Dette var min første gang i Femundsmarka, og jeg må si jeg likte landskapet veldig godt. I løpet av én dag på vandring kunne landskapet endre seg drastisk flere ganger. Alt fra "lavlandsskog" til "elvejungel" og snaufjell, men også alle mellomtingene. Lite folk å se i løpet av uken, men sporene av å være i et trafikkert område er definitivt tilstede. Noen "banket på" teltet morgenen ved Røvolltjønnan for å samle inn svar på en spørreundersøkelse (!!). Veldig uventet og nesten litt frekt her man prøver å unngå mennesker. Spørreundersøkelsen handlet om hva man syntes om effekten av informasjonsplakatene som omhandlet sporløs ferdsel og bålfyring som var hengt opp ved innfallsportene til nasjonalparken. Jeg synes det er bra dette kommer godt frem, men det er tydelig vis ikke nok for jeg fant vel søppel og aluminiumsfolie-rester (Real turmat sannsynligvis) i nesten samtlige bålgroper i nasjonalparken. Jeg tror den gjengse "Monsen"-fantast-kompisgjengen med altfor tung sekk og Packraft i Femundsmarka har noe å lære fremdeles. Ellers ble det lite fisk, bortsett fra én fin ørrett i Røvolltjønnan som gikk rett i panna og en harr i Mugga som ble sluppet ut igjen. I Nedre muggsjøen var det mye aktivitet i vannet, men ingen interesse for sluk eller spinner desverre. I Volsjøan virket det som om det ikke fantes noe fisk i det hele tatt, etter å ha prøvd fisket rundt store deler av området i 1,5 dag. Heldigvis hadde vi litt vind i blant som tok det værste av myggen som kom i store mengder ved første anledning. Dette ble første ordentlige tur med det nye Abisko Dome 3 teltet (jeg har Dome 2 fra tidligere også). Teltet stod som forventet veldig godt til forventningene. Gigantisk romfølelse for regnværsdagene, god lufting og fjellstøtt i vinden uten tegn til bevegelse noe sted er ting en kan sette stor pris på.
    14 poeng
  44. Først og fremst en stor takk til forumet - det finnes utrolige mengder kunnskap her. Da Bergansfabrikken brant så brant ALT. Kataloger, produktarkiv, mønster etc. Bergansansatte kjørte rundt til sportsbutikker over det ganske land for å kjøpe opp produkter slik at de kunne rekonstruere mønstrene og starte opp produksjonen igjen. Dessverre betydde dette også at 70-ish år med produktarkiv forsvant. Vi nøster opp historien og museumet vårt er en del av det. Museet er primært digitalt (vi har ikke plass til å stille ut alt vi har i arkivet), men vi har en liten utstilling i våre lokaler -blant annet med den eldste Bergans-sekken som vi vet om: fra 1909. Ja, men her er linken til forsiden: https://digitaltmuseum.no/owners/BER Tilbake til Kjell Ivers sekk: denne ble produsert ca 1982-1985, og var et hull i museets samling av Alpinist sekkene, og vi var veldig glade for å finne et eksemplar i så god stand. Det er flere hull her, så hvis noen har denne Alpinist-sekken (1987-1991) så kontakt meg gjerne. Dette gjelder også hvis noen har en Alpinist som er fra 60-tallet (før Bergans begynte å bruke "of Norway" -som var i 1970). -Johannes
    14 poeng
  45. En kort overnattingstur til Langøyene i indre Oslofjord med barna. Mange fine teltplasser rett ved sjøen.
    14 poeng
  46. Sesongens siste skitur gikk i høyfjellet i alta. Det viste seg at nesten all snøen var borte, så 85 % av turen gikk på barmark. Pariseren fikk mye juling , men klarer nok flere gruseventyr neste vår.
    14 poeng
  47. Snøtinden 1594 - høyeste fjellet i Rana sammen med @graham! Fantastisk fin tur fra Glomfjorden og opp Svartisen. I realiteten krysser man hele isen for å nå toppen. Mer krevende enn mange andre turer jeg har tatt og det var godt å komme ned på natta . Over 40 km og 1600 meter vertikal stigning med mye dyp snø er for spesielt interreserte! Starter nede ved veien som går opp mot demningene ved Glomvatnet. Starter i en smal kløft som etter hvert åpner seg opp. Vi skal renne ned samme veien med hodelykt 15 timer senere. Brekanten nærmer seg.. Vi er oppe på ca 1100 meter og langfellene tas av. Helgelandsbukken til høyre med Snøtinden til venstre. Dyp snø gjør at vi må tråkke eget spor disse 2 milene til toppen. Ikke spor etter andre innover breen. Hytta Tåkeheimen ligger nedi skrenten der, men var fullbooket av en eller annen merkelig grunn. Mulig man kan komme seg dit via Engabreen. Monotont landskap Men fjellet nærmer seg sdakte men sikkert... Så når vi endelig toppen etter nesten 11 timers marsj. Det er en kald vind på toppen og vi blir fort kalde. Selv om vi har med både vindsekk, dunjakke osv, innser vi at vi bare må trekke ned fra fjellet igjen etter bare noen minutter. Utsikten er allikevel helt formidabel og blant det aller beste jeg har sett på Helgeland. Ego på toppen V Vi får en lang tur ned fra fjellet igjen. Det blir mørkt og delvis hardt nedi løype ned fra breen igjen, og på smale fjellski er det en utfordring ned der i halvmørket med hodelykt - 1000 høydemeter. Vi er glade for å se veien når vi endelig er nede. I løpet av dagen har det vært mye folk oppe med randoneski - fantastiske forhold for de fra breen og ned, men for min del ble det å gå på bena på skaren de siste 100 høydemetrene. Vi konsumerer 4 liter vann, masse snop og matpakke og en real turmat hver. Alt i alt en fin tur, men anbefaler at man deler turen opp slik at man kan benytte Tåkeheimen som base..
    14 poeng
  48. Ble så inspirert at jeg måtte ta meg ei natt i Jervenduken på hytta. Dette er en løsning jeg har brukt en del ganger i fjellet også. Tenker på den som min nødløsning hvis jeg er uten telt eller ikke kan grave meg inn i snøen. Sovepose og liggeunderlag inne duken. Jeg har en Hunter og kona en Extreme. Så er fjellduken forankret i skiene for å holde den på plass og gi litt luft rundt hode. Det meste av kondensen kan da luftes ut i toppen av duken. En levegg av blokker bygges mot vinden.
    14 poeng
  49. Det er en greie å få tatt bilde når solen skinner rett i gjennom «øyet som aldri sover» Torghatten. var på et par små topper i dag og hadde håp om at det skulle skje, men tydeligvis litt for seint på året. Sola passerte under.. Minus 7 er kaldt ved kysten og kaldere er det innpå land. Tidlig vinter.
    13 poeng
Vinnerlisten er satt til Oslo/GMT+01:00
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.