Vinnerliste

Fra Sørlandet! Hytteferie er ikke feil! Ønsker alle FFere et riktig godt nytt turår som kommer! Kanskje ses vi der ute!

Romjulsmandag, nydelig sol og flott å gå på barfrosten. Det ble en tur i ganske-nær-området for å slippe lang reise. Krysset kommunegrensen Oslo/Bærum og rastet ved det som er Oslos vestligste vann, Store Hvitsteinvann, 348 moh. Pinnebrenneren sørget for varmt vann til lunsjteen. Solo Stove: Flott rasteplass - eller for overnatting:

Nytt år - nye muligheter 🥳, eller er det egentlig det🤪. - Nok en skøytetur. Snøen har ikke kommet enda! Sol i pausa🤩 Da ble det 2 skøyteturer i dag. Det har blåst opptil 15 m/s i natt. Og rundt null grader. Så isen er i endring og det er meldt snø. Da. Gjelder det å finne ut hvor vi kan gå! Når snøen kommer går vi blindt. Konemor på del 1. V stil på skøyter anbefales ikke i overis! Startet sesongen med et magaplask 🥶. Knebeskyttere, albumebeskyttere og hjelm hjelper 😇.

Pga dekning, så popper nyttårsaften ved Ulevann opp. Landa på Svarvestolen i dag, første nyttårsdag. Ved nordenden av Glitre. Litt tøft for fotan med skogsveier og frossen mark...og godt over 20 på ryggen. Lærer aldri...men Trim for Eldre. Aktiv skøyting på isen...var jevnt over 20 cm tykkelse. Riktig godt nytt år!

I dag fløy det en liten spurveugle inn i vindusruta, mens jeg enda var i julepysjen! Den ble liggende i snøen, og med bikkja løs ute sammen med ungene, måtte den hankes inn. Etter litt varme og omsorg i yttergangen, fløy den videre til nærmeste busk. I buska poserte den på et vis bare ugler kan posere! Var det et lite takk? Flaks for meg fløy den opp i nærmeste busk, og poserte så flott som bare ugler kan gjøre! Litt småkjipt fotolys ga en del forstyrrelser, men klarte å redusere noe av dette i Lightroom. Nå flyger den videre inn i 2026! Godt nytt år alle sammen! 🎆🎉

Om du sett deg litt meir inn i hans fagbakgrunn, vil du oppdage at han ikkje er ein fagmann på hjortevilt eller viltforvaltning. Å kalle han for en fagkapsitet framfor andre som har via livet til å tileigne seg kunnskap på feltet, på same vis som han har tileigna seg kunnskap på infeksjonssjukdom og zoologi relevant for infeksjonssjukdom og tropemedisin, vert i mine auger heilt snodig. Han må gjerne ytre sine meiningar, og andre må gjerne vere samde, men å tillegge det tyngde på bakgrunn av at han signerer misvisande og out of place titlar i eit kvart stykke han skriv, vert feil. Det er også verdt å notere seg at han er generell motstandar av jakt, og går inn i dei fleste diskusjonar rundt viltforvaltning med sin agenda om at all jakt burde vore forbode. Blir litt som når Berit Nordstrand overalt vert omtala som lege i same åndedrag som ernæringsråda hennar vert omtala....Ho er lege med spesialisering innanfor farmakologi, rus og avhengigheit.

Ny dag - ny utlyst fellestur denne gangen for Nybegynnere på Turskøyter. Dette er ei gruppe som ofte sliter litt med å komme igang. Enten for at de er for forsiktig, og Vipps så er den fine isen borte i snø eller våren er der! Så viktig å sette av tid til desse også- ble 4 timer i dag😇. Flott is og -9 grader ved start Skøytetur uten bål er ikke bra😂. Sosialt og fint å gå på skøyter. Siste rest av kaffen ble brukt til å varme isskruen slik at jeg fikk målt isen. NVE - Varsom trenger data/info om isen. NB: Vi ble passert av 2 stk i dag i rasen fart, tok de snart igjen, førstemann tok julebadet i et kjent og veldig synlig innos. Gikk greit men de fikk en kort tur… Nyttig læring for de på nybegynnerturen med innlagt iskunnskap.

Ikke helt avslutningen på turåret som jeg hadde tenkt, men det blir det aldri heller. Jeg siktet meg inn mot 100 utenetter for året, og det hadde gått om jeg ikke fikk influensa siste helgen før jula, og en litt avkappet romjulstur. Jeg får nok ikke den sjansen igjen så mange ganger i livet. Fornøyd med 96 uansett for året! For siste tur nå i romjula måtte det selvfølgelig også komme et voldsomt uvær. Vel jeg skulle ut uansett! Jeg gikk fra Fagerheim til Krækkja, siden det virket som på snøkartet at det skulle ligge mest snø den retningen. Fremdeles litt stusselige snøforhold på Hardangervidda, og absolutt ikke noe bra snø å sikre teltet i. Værmeldingen fortalte om vindkast på 25-27-32 ms i kastene utover natten og neste morgen. Jeg la meg bak en stor container ved Krækkja turisthytte. Værmeldingen traff ikke helt på vindretningen, så containeren gjorde ikke så mye nytte for seg som jeg håpet. Jeg var uansett ganske klar på at leir _måtte_ brytes før det verste uværet på morgenen. Enten for å gå i været eller for å søke tilflukt et annet sted. Jeg landet på det fornuftige sistevalget. Etter en kjapp rekogneseringsrunde kvelden før det dro seg til fant jeg ut at det ene lille vindfanget på Krækkja var ulåst. Det ble fluktplanen da jeg etter noen få timer søvn i 05-tiden fant ut at nu er det dags, og teltet begynte å kjempe skikkelig mot en litt skråstilt vind som ifølge Yr da lå rundt 18(25) ms. Ganske uryddig og hektisk nedpakking av telt, men som alltid god trening. Ingenting ødelagt, men jeg presterte på idiotisk vis å miste teltposen til vinden, og den var langt bortevekk før jeg rakk å blunke... Så om noen finner en DCF teltpose et eller annet sted Sør-Øst for Hardangervidda kan det være min... Det ble noen kummerlige timer på gulvet i vesle vindfanget på Krækkja. Der var det ikke tett, så jeg ble passe føyket ned der jeg prøvde å få noen timer på øyet i jervenduken og på liggeunderlagene. Først i 11-12 tiden hadde det løyet passelig nok til å bevege seg ut. Med en form som ikke var helt på topp fremdeles etter sykdomsrunden tok jeg turen tilbake bilen og avsluttet turen istedenfor å ta en natt til. Det er fint å kjenne at man lever litt i blant, men jeg klarer meg fint uten 30-tallet i vindkast på tur sånn ellers! I hvert fall når man ikke har mulighet til å grave seg nødbivuakk!

Snøen kommer 🥶, så det gjelder å utnytte tida best mulig! Da ble det en fellestur til Øyangen ved Ringkollen i Nordmarka. Meget bra is, sur vind! Turskøyter er sosialt og vi har alltid bålpause. Når turen var over fikk jeg med meg en til å se om Steinsfjorden var gangbar! Perfekt stålis 🥳, så da ble det utlyst en fellestur i morgen. For det er meldt snø ❄️

Jeg har flere pinnebrennere og lufter dem sammen eller hver for seg. Jeg klarer ikke å lande på hvilken jeg liker best (les: beholder hvis jeg bestemmer meg for å desimere bestanden). Hører gjerne andres erfaringer. Solo Stove: Picogrill: Den tredje er firkantet og vel den letteste og minste, og det beste ved den er at den er sidematet:

Et av første juledags delmål var å finne en spesiell julekurv i Lillomarka i Oslo, uthengt i regi av Kjentmannsmerkets venner. En førjulsreise var foretatt på www.kjentmannsmerket.org, som absolutt kan anbefales. I tillegg kunne vi logge en nærhengende geocache. Stedet kalles Angstkleiva. Opprinnelsen til navnet er uklar, mer kan leses på nevnte nettsted. Underveis møtte vi flere i samme ærend, på denne smale sti blant bratte skrenter, et stykke flott lillomarknatur. Deretter lunsj og varm drikke ved pinnebrenneren. Kjentmannsposter er forøvrig - tidvis - en stor bestanddel i undertegnedes turliv. Som geocacher; utmerket turkrydder.

Vår gode mann Mads har laget en veldig god og forklarende film rundt problematikken med CO og hvor raskt dette inntreffer i telt. Veldig god visuelt eksempel på hvor fort det kan gå og hvor lett det er å tro at man har kontroll. Anbefales for alle som telter!

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Da var det fullmåne 🌕 og klarvær. Blank is på Sælabonn (Tyrifjorden) gjorde at vi måtte ta turen. Deltaker nummer to – konemor – er ofte med når jeg holder kurs. Hun hjelper til i pausene og viser fram både NNN- og BC-systemene, som hun også bruker selv. MEN (heldigvis denne gangen, og ikke på en stor fellestur langt unna) oppdaget hun at BC-skøyter og NNN-sko ikke er spesielt kompatible 😂 Jeg hadde riktignok med ekstra skøyter, men uten BC-støvler ble det brodder. Flott, blank is uten snø, –7 grader og kraftig vind gjorde dette til en kort, men fin tur og lærerik 😇.

Potesokker og potesalve er topp, spesielt i starten på en lengre tur. Det er ikke bare skaresnø og is som kan være en påkjenning for hundens poter. Busker og igjengrodde kratt i fjellet er etter min erfaring verre enn mye annet terreng. Mener da potesokker om underlaget blir veldig røft, og salve på kvelden. Det er fordel å trekke potesokker utenpå smurte poter også, så blir det ikke slikket av med en gang, og det blir ikke salvemerker overalt i teltet Det er ikke uvanlig å ta med hund i taulag. Det var null problem for oss opp til feks Galdhøpiggen i store turist-taulag. Jeg hadde heller fokusert tid mot undersøkelse av eventuelle større elvekryssinger på ruten. Det er ikke bare bare med en hund om vannføringen er stor nok til at hunden ikke rekker nedi, og strømmen er sterk. Om hunden går med kløv ville jeg vurdert å ta med en sele i tillegg, eller lære deg å lage en improvisert sele av båndet, så den kan krysse elver litt lettere uten kløv.

Hadde Unna hatt mulighet til å ha mesh i hele døren på det originale innerteltet, hadde det hjulpet mye. Klart verd de 40 ekstra grammene.

+1 her. Har oppsummert plusser og minuser med Unna i et tidligere innlegg her: https://www.fjellforum.no/topic/60145-hilleberg-unna-eiere-fargevalg-og-erfaringer/#comment-524029 Hadde ikke så mye å trekke for der, men kan være enig med deg om at det blir vel tett om sommer-sola steker og luften står stille. Til de turene har jeg Niak. Men man vet aldri hvordan været blir - og da er Unna et trygt valg. Niak kan på sin side bli vel trekkfullt om det blåser opp litt litt og/elller temperaturen faller.

Jeg har Unna og elsker det. Latterlig raskt og enkelt å sette opp (i alle fall stort sett - er et øyeblikk under oppreisningen hvor det kan fange vind, som nevnt tidligere her), står godt, føler meg trygg i mye vær, og det er helt nydelig å kunne åpne dørene helt og sitte inne i teltet og likevel føle at du sitter ute. Størrelse på fortelt er smak og behag, men jeg liker å ha sekk og alt sammen i innerteltet, så for meg er det perfekt å ikke "kaste bort" plass til fortelt. For min del er Unna nå blitt "pensjonert" til et høsttelt. Jeg synes det er litt for tungt til sommerturer, særlig langturer, så da tar jeg heller med noe lettere og er mer kresen med hvor jeg camper mtp vind. En annen ting å være oppmerksom på med Unna på sommerstid, hvis du bruker det vanlige innerteltet, er at det blir j***ig varmt i sola. Det er bare en liten del av innerteltet med mesh-åpning. Jeg var "uheldig" med notorisk godvær på en sommertur, kombinert med en mygg- og knottbonanza som gjorde det umulig å åpne innerteltet. Da var det bare å ligge som en sjøstjerne inne i teltet mens svetten rant fram til sola gikk ned i 23-tiden hver dag før jeg orket å begynne å lage mat eller forberede morgendagen. Mesh innertelt hadde hjulpet betraktelig, men det er stort sett utsolgt + det er litt vel mye mesh etter min smak. I Norge får man jo lett alt slags vær innenfor samme tur så jeg hadde ideelt sett ønsket meg et innertelt som var delvis mesh. Ift. akkurat det ser Rogen interessant ut. Skulle jeg tatt med Unna på sommer-langtur igjen, tror jeg jeg hadde gjort det med mesh (hvis det var mulig å få tak i). Heller risikere å være litt kald innimellom enn å være fanget i en badstue.. Bryr man seg ikke om vekt, så er det jo perfekt å ta med seg begge innerteltetene for valgmuligheten. På evig jakt etter det perfekte telt.....

Enig. Har i perioder satt 2000 dager ute på opptak i T-We boksen til Telenor, og så sett noen episoder i slengen. Om det er T-We boksen sin feil, eller Naturkanalen- vet jeg ikke, men for hvert opptak som ble gjort så endte jeg opp med mer enn selve "2000 dager" episoden. Gjerne en halv episode av et annet program, og så egenreklame i mellom osv. Det ble mye spoling da så jeg ble fort lei og fulgte derfor bare med i korte perioder. All ropingen til hundene kunne den som redigerer for Barstad ha redusert, trenger ikke vise alt må vite. Men han snakker og roper (eller "kauker", som det heter på trøndersk) nå til hundene sine som små mennesker, noe som vel forsterkes av (vil jeg tro) at han er alene på tur og det kan gå tid i mellom hver gang han treffer folk. Er vel noen ekspedisjoner/overvintringer som gjennom historien har blitt avbrutt av at savnet av sosial kontakt ble for sterkt vil jeg tro. Selv tar jeg meg selv i å snakke høyt til meg selv om det er en stund siden jeg har møtt folk på tur, Som et klapp på skuldra til meg selv osv. Som en liten digresjon til det. Da jeg var yngre - og spesielt når jeg hadde det travelt, kunne jeg lett la meg irritere over eldre mennesker som brukte lang tid i kassa på butikken. Men etterhvert innså jeg at det ofte var snakk om ensomme mennesker som kun fikk den korte praten i kassa i løpet av en dag, og at det jo kunne ha vært min egen bestemor som stod der. Så da ble jeg nok litt mer tålmodig og overbærende for slikt. Vel, vi er alle forskjellig, noen kan være lengre alene enn andre, men det er noe i det..... som jeg nå kom til å tenke på fordi jeg nylig leste om en som ikke handler for hele uka når han kan, men heller tar den daglige turen til butikken - nettopp for den korte men for han viktige sosiale kontakten: https://www.bt.no/btmagasinet/i/k0WE5L/ensomhet-trygve-skjulte-lenge-hvordan-han-egentlig-har-det Så vel, det er jo forståelig at Barstad prater til og med hundene sine som "små mennesker". For eksempel når han han sier ting som "Nå må dere være rolig, for nå skal pappa filme litt". (Dog litt betryggende da at ingen av valpene som kom i høst ligner på han! Eller gjør de det?).

Takk for svar. Har også kommet til konklusjonen om at dette må være robust nok for oss. Gleder meg til å teste det til våren. Slik jeg ser det etter å ha kjent litt på stoffet så tenker jeg stengene er godt dimensjonert ift dukstyrken. Usikker på om det vil ha noe for seg med doble stenger, ville kanskje ha økt stangdiameteren istedet. Flott. Til tross for sponsingen får jeg et godt inntrykk av teltet. Deres bruk av det i filmen er veldig likt vår tiltenkt bruk. Gleder meg til å teste det til våren. Dersom tråden lever enda kan jeg legge inn en anmeldelse.

Har endelig fått med meg hva hundene hans heter, det er: BAK GÅ BAK TI STILL LÆGG DÆ NED LIGG I RO ....men de har det nå godt i lag ser det ut til, han og hundene ,.

Pkt 1 er Ikke gå gjennom isen😇! Det er derfor vi går på nylagt stålis hvor vi kan leses isen. Pkt 2 - vi er normalt oppe igjen i løpet av 15-30 sekunder. Vi øver på dette. Du blir normalt bare våt til livet. Så blir det et team som hjelper deg: 2 som hjelper deg å kle av deg, 1 som vrir opp det våte tøyet (har med fora arbeidshansker) 1 som finner frem det tørre tøyet du har i sekken. Vi bruker å ha med tørre sokker, som vi putter i 2 brødposer på vært bein. Du er tørket og ferdig skiftet på 5-8 minutter. Dette er så lenge vedkommende ikke er skadet. Om vedkommende ikke kan flyttes, har vi med en 110% vanntett sekk, som tapes helt tett. Da fordamper ikke vannet og vi har klær utenpå evnt en liten sovepose (dunjakker) og legges på liggeunderlag og sitteplater) pluss legger inn noen varmeelementer. Utenpå der en vindsekk, som vi hekler kastelina rundt vedkommende slik at hen kan fraktes til land. Alt dette krever at du har øvd og har med litt ekstra i sekken. Men det vanligste skaden er fall på isen. Da har vi med brodder slik at vedkommende kan gå til land.

Det engelske språk har ord og uttrykk for det meste, og KI'en til Google er ikke vond å be når man lurer, som jeg gjorde nå...finnes det et begrep eller en beskrivelse for slik adferd? hadde ikke annet å gjøre just nå... Btw fenomenet er viden kjent, er stadig noen som signerer sin meninger med en tittel som ikke alltid er relevant for det de uttaler seg om.

Link til Artikkelen Da er Bærum kommune på rett vei. Det er bedre å lære opp folk enn å drive med sperringer. I området har det til å med vært brukt politisperrebånd.

Ja. Disse aktivitetene blir strengt forbudt på vidda. Untatt for jegere da de kan selvsagt kjøre så mye snøskuter, traktor eller helikopter de vil på vidda.... De tar mange tusen kroner per dyr felt pluss innlosjering og transport av jegerene og å frakta ut dyrene etter de er blitt skutt. Det er over 1500 helikopterlandinger på Hardangervidda i året i forbindelse med jakt. Selvsagt ligger det mye penger i dette for grunneierne og andre i denne virksomheten. Grunneier Einar C. Nagell-Erichsen sier villreinen tidligere ikke har latt seg påvirke av verken helikopter eller snøskuter, men at det kun var mennesker til fots som skremte reinen. https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/sier-ja-til-mer-enn-1500-helikopterlandinger-pa-hardangervidda-1.17702613 En relevant artikkel fra aftenposten fra en fagmann (zoolog) som vel burde være minst like tungtveiende som synsing og meninger fra "eksperter" i rapporter som er blitt lagt fram i denne tråden som beviser: https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/JO1jm6/det-er-paa-tide-at-det-norske-folk-staar-opp-mot-reinjegerne-jakt-paa-villrein-boer-forbys Forby villrein jakt.

Testet min nye brenner i dag: Soto Stormbreaker. Ikke at jeg har enormt erfaring med brennere, men må si at den er den enkleste multifuel brenneren jeg har brukt til nå. Eneste er at jeg føler kanskje flammen var litt for "gul", eller er det normalt litt gul flamme i tillegg til blå, eller skal den være helt blå? Må kanskje pumpe mer.. Jeg kjørte den på renset 4-taktsbensin fra Jula. Hvordan kjører dere vedlikehold på slike? kjører dere puss etter hver bruk? Hva innebærer en slik puss? Husker såvidt vi pusset de gamle primus brenneren med twist og rødsprit i Forsvaret. Men det er vel kanskje ikke lurt å gjøre på en slik? - Hvordan er det med oppbevaring? Kan jeg la flasken stå lagret med bensin og pumpen inni? Eller bør jeg tømme bensinen over i en annen beholder og lagre pumpe og flaske uten noe væske inni? (Mange dumme spørsmål, men fikk brenneren som en b-vare uten instruksjoner. 😅)

Ny dag - ny muligheter🥳 Med det været vi har nå, er det et skikkelig I-landes problem å velge hvor man skal gå på skøyter 😂 Det ble nok en dag med opplæring, vi skulle vært flere, men ei ble dessverre syk. Hvilken dag, klar is. Glatt is! Varm lunsj på kvistbrenner og påskeforhold. I dag var Vestfjorden utenfor Sandvika stedet å nyte isen. Dog litt vind, men det synes ikke på bildene 😂

https://www.dnt.no/hytter/betjente/fannarakhytta/breforing/ Er det denne turen du tenker på? Der står det at man kan ha med hund. Jeg har ikke hatt med hund på så lang tur før, men har hørt om poteproblemer fra andre. Dette var på en pyreneer på en mye kortere tur. Pyreneer er notorisk vanskelig å bære med seg. Opptrening og potesokker er sikkert lurt.

Utlyst fellestur på Fjorda hvor jeg var leder På grunn av meldt nordavind opp mot 18 m/s valgte vi oppmøte i sør, ved Haukfjorden. Gikk stort sett i le og medvind på flott, ny stålis – fungerte veldig bra. Medvind hjemover 😇 Hyggelig gruppe med 6 deltakere, litt isprat og testing av sprekkmønster i utosen. Totalt ble det 29 km, i jevnt tempo rundt 14–15 km/t. Turskøyter er et fantastisk flott middel å komme seg rundt i dette kano/kajakk-eldoradoet. Bålpause med solid påskestemning 🐣

Dagens tur ble på det jeg kaller «Pedagogisk is». Røsholmstranda er superlang og veldig grunn. Et perfekt sted for å lære sprekkmønster ved for tynn is! Meget hyggelig selskap også 🤩 Husk lyd, den er viktig 🤩. Ingen ble våte 😇

Angående Unna mesh: Tilgjengelighet: Det mange ikke er klar over er at det er mulig å kjøpe dette direkte fra Hilleberg. Tilsynelatende ser det utsolgt ut, men jeg sendte en mail, og fikk det noen dager senere. Vind og trekk: Jeg tenkte også som deg, at det ikke skulle vært fullt mesh siden det blir for mye trekk og kald vind inn når det blåser mye. Dette viste seg å være et mye mindre problem enn jeg antok. Grunnen er nok at ytterduken går helt ned til bakken. Til sammenligning har jeg også et telt med 50/50 mesh og stoff der ytterduken ikke går helt ned til bakken og der opplever jeg mer trekk sammenlignet med Unna. Jeg har derfor flere meshdøgn med Unnaen fremfor gult innerteltet. Minus: latterlig høy pris. Tror jeg betalte over 3000 for meshen.

Det Marius skriver her er verdt å nevne. Det er også deilig å ha tryggheten i at det er noen som har erfaring som har stått for planleggingen. Det bør forventes at slike turer blir dyrere etter sommeren 2027 da det kommer nye krav til godkjenning av guider. De organiserte turene består også av ganske små grupper som regel, det er ikke 50 stk på tur liksom.

Jeg brukte bestillingstaxi i juli i fjor for å komme meg ned fra Sota til Lom (uten å måtte bytte til buss i Bismo). Hvis jeg husker riktig, kjører den bare på tirsdager, fredager og lørdager, men siden ting kan endre seg fra sesong til sesong, er det bedre å sjekke med busselskapet (Innlandstrafikk). Taxinummeret i juli i fjor var +47 906 87 836. Taxituren kostet det samme som en vanlig bussbillett. Privattaxien (Skjåk Taxi) fra Bismo til Sota er veldig dyr (kr. 1200). Det finnes en Facebook-gruppe («Samkjøring til Sota Sæter DNT») som du kan be om å bli med i. Kontakt Ove eller Silje (vertskapet Sota Sæter).

Jeg fikk akkurat se et bilde av en litt lavere støvel fra Alfa, kanskje i XP 12 høyde? Ellers samme utvendig utformelse som nye Outback 2.0 Xplore, men med en BOA strammer på utsiden, med rykte om "neste år" (vet ikke om dette nå gjelder i år eller 2027). Det er jo akkurat det jeg kunne tenkt meg egentlig. Sier jeg samme dag som jeg fikk nye Outback 2.0 Xplore i hus Sistnevnte virker veldig gode på førsteinntrykket i stua, men jeg er glad jeg satset på en størrelse større! De integrerte gamasjene havner under buksebenene hos meg, derfor blir det nok litt styrete å justere stramheten i snøringen underveis.

Har bare hørt om bussen fra Bismo og opp, men hør med Sota. Lenke til Adkomst Sota

Jeg glemte å følge opp denne. Jeg kjøpte jakka før jul, da jeg fikk en gunstig rabattkode som funka på allerede nedsatte varer. Etter en romjul med varmegrader og regn, er det endelig blitt vinter og -23°C her hjemme. Har brukt den på min fjøsrunde på kvelden, en kort skitur og skal straks gå på juletrefest. Varmemessig kjennes den veldig lik ME Vega. Tror det skal godt gjøres å fryse i den jakka.

Når "Fagmannen" blamerar seg med å anbefale rovdyr som tiltak mot skrantesjuke seiar det det meste om fagnivået.

Hvis man binge-watcher en del av 2000 dager ute på Naturkanal1 blir man litt ør i hodet av både all reklamen for kanalen som det er mer av enn faktisk serie, og all ropingen til hundene 😅 Sånn sett var NRK-innslaget et litt friskere pust

Jeg kjøpte Tubbs Flex Mtn 24 for et par uker siden. Dette er mine første truger og har så langt kun brukt de en gang, så er ikke sånn at jeg oser av erfaring. Jeg trengte en forsikring på årests siste fjellrypejakt i bratte vestlandsfjell da jeg var usikker på føret. Viste seg at det var nok av snø og trugene kom på allerede når jeg gikk ut av bilen. Mine kriterier var hovedsakling at trugene måtte ha solid feste i bratt og glatt terreng da det er noe ubehagelig med å tryne med ladd hagle. En annen tanke var at de ikke burde være for lange siden jeg var usikker på snødybde og kom til å gå i omrdåder med mye steinur. Alt i alt er jeg fornøyd med mitt impulskjøp, jeg overlevde turen og vinterfjellet er mer tilgjengelig enn før. Jeg likte veldig godt hælløfteren og hadde solid grep uansett hvor jeg gikk. Minus er at de bråker en del. Skal dog sies at jeg angrer litt på at jeg ikke gikk for VRT 29", da 24" ble litt i korteste laget ved dypere snø. Mulig 29" også ville blitt for lite og at man må opp i 36" som Krankman nevner. Hvor mye du og eventuell sekk veier har jo en stor betydning her. Ideelt sett burde jeg nok hatt to par truger tror jeg.. Kan kanskje være verdt å leie noen via finn før du kjøper.

"epistemisk overtredelse" blir det direkte oversatt, men jeg syns "epistemisk overtramp" gir det mer ...eh... slagkraft...

Jeg gjør også dette iblant, men det er ikke noe jeg vil eller kan anbefale på noe vis. Folk plukker opp bare det de vil plukke opp av tips og får kanskje ikke med seg det å kjenne brenneren sin, sørge for at den brenner rent osv... Jeg har ikke gjort målinger under de tilstandene selv, men ref. opplevelse nevnt over er jeg årvåken på å kjenne etter tegnene, og lufter helt ut flere ganger underveis. Gjøres absolutt ikke med noe kjele eller panne på brenneren. Man lukker igjen for å holde på luften. CO-en går heller ikke så mange steder da. Å gjøre det med en brenner som brenner bare litt dårlig kan være en snarvei til skikkelig forgiftelse.

Har hatt samme opplevelse og lurt på hva dette var for noe. Det gjelder ikke alle plaggene mine fra Devold. Det lukter en variant av sterk sitrus. Det går heldigvis vekk etter bruk og noen runder i vaskemaskinen. Men enig at det er litt rart man har gått for en løsning med bruk av et slikt middel.

Enhver tur man kommer uskadd fra, men har lært noe er en god tur🤩

Veldig inspirerende å lese om turene dine! Siden du padler så mye, kan du si noe om packraft vs andre farkoster? Jeg har havkajakk, men vurderer raft eller kano for dagsturer med 8-åringen. Kano virker mer robust, sitter høyere, mer komfortabel for to, mens en raft kan man ha med overalt. Klar over at det finnes mange for/mot-tråder, men interessant å høre fra en med så mange timer på vannet!

Det finnes et fjellvann langt inne i Reinheimen, omgitt av massive fjellformasjoner, med en isbre som glir ned fjellsiden og ender i et bratt, mørkt berg som reiser seg rett opp fra vannkanten. Det sies at fjellet svarer her inne. Roper du mot den massive veggen, kommer det som regel noe tilbake, da gjelder det bare å stille det riktige spørsmålet. Fiskevannet så uforskammet spennende ut på kartet. I flere år hadde det ligget der i frontallappen og skapt en rastløshet, en trang til å utforske, en trang til å oppleve og finne svar. Klok av skade visste jeg at dette kunne gå begge veier. Jeg kunne ikke bære den potensielle skuffelsen alene. Jeg trengte noen som kjente til konseptet «bomtur» og kunne dele på byrden. Det måtte bli Hoffen, stakkars mann. Fjellet som svarerVi er på vei!Vi startet marsjen på Rånå og fulgte Asbjørnsdalen nordover, i det som skulle vise seg å bli en strevsom etappe. Hoffen og jeg har tilbakelagt noen mil i fellesskap. I 2010 dro vi på langtur sammen på Ifjordfjellet, en tur som i ettertid har vist seg å definere mye av friluftslivet mitt. Der gjorde jeg erfaringer jeg har hatt nytte av siden, og som ikke minst skapte dragningen mot lange vandringer med fiskestang og telt i villmarka. Jeg tenkte mye på den turen mens vi ruslet langs Asbjørnsåe, og på hvordan livet har forandret seg de siste femten årene. Den gangen hadde vi ingen forpliktelser, ingen ansvar å ta hensyn til. Friheten var total. Nå er det annerledes. Ansvar og forpliktelser følger oss også hit, og det er ikke like lett å gi helt slipp. Kanskje er det heller ikke mulig å oppleve den samme grenseløse friheten igjen, slik vi gjorde den gangen. En følelse av både glede og melankoli satte seg i brystet. Men mest av alt kjente jeg på en takknemlighet for villmarkseventyret – og for alle turene som har kommet siden. Jeg visste også at dette langt fra var over. Mer ventet der framme. Vi har kommet over tregrensen etter start fra Rånå. Unge og lovende karer på Ifjordfjellet.Det skjer alltid noe på tur med Hoffen. Den gangen på Ifjordfjellet kjøpte vi feil gass og måtte snu før turen egentlig hadde begynt. Det endte med to ekstra netter i telt bak rutebilstasjonen i Lakselv. På en annen tur, i Stølsheimen, glemte vi primusen. Nok en gang måtte vi snu og finne veien til nærmeste sportsbutikk for å skaffe en ny. Denne gangen gjorde vi en klassisk feil, vi tok til venstre da vi burde ha fortsatt rett fram. Det kostet oss både ekstra slit og dyrebare krefter. Mørket innhentet oss, og vi måtte slå opp teltet ved Asbjørnsåe og ta natta der, før vi kunne gjøre det som etter hvert bare ble omtalt som «toppstøtet» dagen etter. Som om ikke det var nok, rev jeg et stort hull i soveposen da jeg la den på en stein for å tørke. Leir med Asbjørnsåe. Reparering. Dette fungerte uforskammet bra! Tapen holder enda.FremmeDet ble bratt klyving før vi nådde fram. Skuldre og bein sa sitt da vi kom over kanten, en påminnelse om at vi ikke er ungfoler lenger. Der lå fjellvannet, stille og avventende. Vi sto der en stund og speidet utover. Isbreen speilet seg i vannet, og den mørke, massive fjellveggen sendte ut et signal som var vanskelig å tolke. Det var noe med dette stedet. Som å se tilbake i tid. Slik har det sett ut her i hundrevis av år, kanskje tusenvis. Vi tok oss god tid. Fikk opp teltet, satt på en kjele med kaffe. Satt barføtt på reinlaven og så utover det klare vannet, på leting etter et vak, et lite tegn – noe som kunne fortelle at det var liv der nede. Vi ble sittende slik en stund, uten hastverk. Det føltes feil å skynde seg her. I det siste dråpet kaffe ble inntatt, kunne vi se de karakteristiske ringene, i ei vik på andre siden. – Den var stor, sa Hoffen. Det ble ikke sagt så mye etter det. Men vi visste begge hva det betydde. På tide å rigge fiskestengene. Siste steg før vi er fremme Ser du et vak?Det første svaretHoffen har en egen evne til å få den viktige førstefisken – den som forteller oss at her finnes det muligheter, at dette ikke blir noen bomtur. Vi visste særdeles lite om hva som ventet oss her oppe, og hadde få forventninger å lene oss på. Vi trengte ikke vente lenge. Det tok ikke lang tid før det strammet til i snøret hos Hoffen. Vannskorpa var ikke lenger like rolig, og snart sprellte en blank og fin ørret i lyngen. Gleden var umiddelbar, gjenkjennelig. Den samme gleden vi har delt mange ganger før. Noen ting forandrer seg ikke. Heldigvis. Og som om ikke det var nok, bare noen få minutter senere, satt den igjen. Denne gangen var fisken litt større. Vekta stoppet på 800 gram. Mer enn nok. Nå kunne alt skje. Mer enn nok.Fjellet girDe to fiskene til Hoffen ble lunsj for karer som visste å ta imot når fjellet ga. Ørreten var knallrød i kjøttet, feit og fin. Stekt i rikelige mengder meierismør, med litt salt og pepper for det lille ekstra. Vi fråtset. Spiste oss stappmette, ble døsige og måtte restarte kroppen med en ny kjele kaffe. Vi nøt tilværelsen der oppe. Et måltid av naturens egne råvarer føltes riktig. Alt stemte. Vi tok en ny runde med fiskestanga. Denne gangen var det min tur. 800 og 900 gram ble fasiten. Hoffen bidro igjen, enda et eksemplar på 800 gram. Fjellet fortsatte å gi. Tilbake i leiren kunne middagen klargjøres – alt medbrakt ble liggende i sekken. Vi stekte all fisken og fråtset igjen. Kroppen måtte vekkes til live på nytt, og denne gangen krevde det sterkere lut. Hoffen snek fram to iskalde pils. For en dessert – å slukke tørsten med en iskald fatøl, høyt til fjells. Kveldsfisket sto for tur. Alle forventninger var allerede innfridd, men vi klarte ikke å stoppe. Det gikk mot kveld, og vi fant oss et passende sted helt inne mot den bratte fjellveggen som stupte ned i vannet. Her ble vi stående. Kast for kast, fisk for fisk. Vi var i sona. Praten gikk. Ekkoet av latter slo tilbake fra fjellveggen. Vi bekymret oss ikke for å skremme fisken. Vi mimret, og planla nye turer. Så ble det stille. Råvarer av høy kvalitet. Så var det min tur. Hoffen med nok et prakteksemplar. Vi vender tilbake til med håven ful. Fjellet gir!Et svar som må ventePlanen var å fortsette videre innover fjellet alene. Jeg hadde tinget Skurveosbue for noen dager, sett for meg rolige vandringer, utforske fiske og kvelder foran vedovnen. Timer og dager i eget selskap, langt fra alt annet. Men så var det dette med å gi helt slipp. Rett før vi forlot bilen i Rånå, fikk jeg en melding fra kona. Vannkoppene hadde meldt sin ankomst hjemme. Samvittigheten fikk styre. Det viktigste først. Skurveosbue og alenetiden fikk vente til en annen gang. Det er godt å ha noe å se fram til, og kanskje er det like greit at mystikken rundt det ukjente der oppe får leve videre. Kanskje er det ikke alltid man trenger et svar. Takk for turen min venn! Vi vender hjemmover. Se hele artikkelen

I etterkant av forrige innkjøp (ref posten over her) så har man fått sensur på en masteroppgave (Input snikskryt, ble en B 👨‍🎓) noe som må feires. Samtidig har batteriet på min gjennom mange år trofaste Apple Watch bestemt seg for å sende halvparten av kapasiteten sin på ferie på ubestemt tid og derav drastisk økt behovet for lading. På toppen av det hele går man inn i julen med mulig brukket finger.. Da glede/trøsteshopper man litt. Da kom VPG på banen og smalt til med en grei deal på den klokken man har siklet på en stund. Så nå er følgende på vei i posten: Garmin Fenix 8 Amoled Sapphire 51mm. (Om noen trenger en nyre i nærmeste fremtid så har jeg av økonomiske årsaker kanskje en god deal tilgjengelig). Nå får jeg ikke lov av meg selv til å shoppe noe før tiiiiidligst neste år.

Nok en flott dag på turskøyter- nå var det gangbar is der hvor vi ikke kunne gå i går! -10 grader og klart vær gjorde susen 🥳 Det ble ikke felles bålpause i dag, da pliktene trådte til for de andre. Men fant et par familier og fikk laget ostesmørbrød 🤩 etter Twist- metoden. Du legger aluminiumsfolie ♦️slik og da får du ører til å holde i. Ikke bruker du mer folie heller 🤓

Det der hørtes flott ut, og så lekkert ut. Litt sent for min del, da jeg har blakka meg på par fiskestenger...gave, samt til meg selv. JA! Dette gjelder bok, først og fremst, som nevnt over her i tråden.

Jeg bruker også Staika. Solo om vinteren og med 2 voksne og hund på kanoturer om sommeren. Forteltet er liten, men jeg lager en grop som er stort nok til brenneren og føttene mine slik at jeg kan sitte og lage mat. Under opptenning brukes evt. spaden for å beskytte teltduken. Man kan også hekte av en del av innerteltet for å få større fortelt. Bombesikker telt forresten.

Ja det er helt sant, og noe av det viktigste å passe på, er å ikke tøye grensene for mye. Selv med gps kan man gå feil, og begynner man å rote, er det viktig å sette telt i tide, og det tar TID i dårlig vær, når man er kald osv. Rett og slett ydmykhet og respekt for fjellet.