Vinnerliste

Utfordringene til meg selv for 2019 er herved brakt til ende med suksess! "Ribbebrennerturen" ble gjennomført i dag, i følge med min 75 år gamle mor De 135 høydemeterne opp til toppen av Valøytind er jo ikke all verden, men det er en perfekt luftetur i romjulen for store og små - og det er faktisk fin utsikt fra toppen! Vi fikk en dose sol inn på netthinnen, og følte oss heldige med det: En tradisjonsrik tur, og nok en gang en fin opplevelse Takker til alle som har vært innom tråden, og lest litt og eventuelt lagt igjen spor etter seg - og oppfordrer alle til å vurdere egen tråd med utfordringer til seg selv for 2020 👍 Ønsker alle fortsatt GOD JUL, en fortreffelig nyttårsfeiring og et glitrende 2020.

Nå i løpet av de siste timene har det dukket opp et par filmer fra ekspedisjonen på Mike Horns YouTube-kanal. The Pick Up: The Arrival:

Så da var vi kommet til juleaften og trekning. Såvidt jeg kan se er det 3 bidrag til julekalenderen som er tagget med "julekalender 2019" når jeg trekker fra mitt eget. Det er @Gittiamo @Miamaria og @Luesveis Siden deltagelsen i år var så som så (men alle innsendte bidrag var veldig bra) gjør vi det så enkelt at vi premierer alle. Mistenker at jeg hadde blitt sittende til i morgen om jeg skulle fått random number generator til å treffe en av datoene deres så jeg har rett og slett nummerert dere etter publiseringsrekkefølge Gittiamo 1, Miamaria 2 og Luesveis 3. Deretter har maskinen fått plukke ut hvem som får turgrill. Da blir resultatet slik: @Luesveis får en barbiq turgrill, men du må sende adressen din til Kjell Iver. @Gittiamoog @Miamaria får 2 års gratis støttemedlemskap. Gratulerer og riktig god jul

Bare en liten julehilsen fra den absolutte sidelinje. 9 desember i år ble en protese satt inn i høyre skulder. Så nå er jeg enda mer handycappet med protese i både skulder og kne. Mange vil kanskje si at å operere rett før julvar et dårlig valg, men fordi opptreningenn tar vinter og vår har jeg som ihuga friluftsmann ingen tid å miste for i ca 1 september satser jeg på Femunden.

Jeg har lenge hatt lyst til å gå Snytindhytte-ruta fra Sigerfjorden. Jeg har prioritert padling foran gåing i marka de siste årene, så jeg har ikke helt sett for meg å gå den på en dag ut fra formen. Men nå hadde jeg begynt å tenke på å gå den med overnatting faktisk, underveis. Det hadde jeg tenkt litt på akkurat den dagen det kom melding fra Inger, med spørsmål om jeg ville bli med på en tur til Snytindhytta – men hun tenkte å gå fra Løbergbukta. Derfra har jeg kun gått på senhøsten, og det sverget jeg at jeg aldri skulle med. En kjedelig dal man går i bunnen av, langs våte myrgreier og denslags, såvidt jeg husket det. Men når vi skulle gå to stykker, så åpnet det jo for helt nye muligheter – vi kunne sette en bil i Sigerfjorden. Da kunne vi plutselig gå opp fra Løbergbukta, som var en lettere rute – og så gå ned til Sigerfjorden, som er noe lettere nedover enn oppover. Jeg ble med, så her på bildet er vi på tur innover Løbergdalen. Inger er jo i om lag tusen ganger bedre form enn meg, men hun hadde lovet å ta det med ro så jeg skulle greie å henge med. En og annen bekk underveis var fint krydder på turen. Her har vi kommet litt lenger inn dalen, og det begynner så smått å bære oppover. I solskinn var den slett ikke så kjedelig og trasig som jeg husket. Hytta ligger på rundt fire hundre høydemeter bare, men vi må opp på fem hundre først. Ikke allverdens, det er derfor vi går denne veien opp – det er også noen kilometre kortere enn Sigerfjord-ruta. Ny bekk, og frodig grønt opp mot røffere fjellsider. Her har vi kommet til Regnhellaren. Ikke så mye regn i dag, heldigvis. Vi trengte jo ikke egentlig kart, løypa er godt merket. Men det er med likevel, god trening i kart bruk å følge med på kartet uansett. Nå begynner det å gå oppover ja! Utsikten blir stadig finere utover dalen. Vegetasjonen endrer seg litt oppover. I tillegg til at det er høyere opp, så er dette området mye i skyggen. Snø! Nå følte vi oss jo nesten som vi var på høyfjellet! Straks er vi oppe, og har stort sett bare bortover og nedover igjen til hytta. Det var i grunnen på tide, det begynte å kjennes nå at jeg ikke har gått allverdens i marka tidligere i sommer, spesielt med sekk. Sprek grønnfarge på denne! Noen som kjenner til hva den heter? Oppe! Nå er det bare litt bortover og så nedover – nuvel, den nedoverbakken kan bli interessant nok, etter å ha gått så pass langt først. Men det er i hvert fall ikke langt igjen. Der! Der nede ligger hytta, så nå er det bare nedoverbakken igjen. Vi hadde betalt overnatting på forhånd, men fristen for å nå fram til hytta og ha reservert seng er så tidlig at det var ikke sjans å rekke på en fredag om man ikke har fri fra jobb. Så vi var litt spente på hvor fullt det ville være på hytta. Folk var det, men vi fikk hver sin seng på et rom med noen utenlansske menn, en far og sønn. De gikk tidlig til sengs og var tidlig borte på morran, så det vil være drøyt å si at de var noe bry. Folk sto generelt overraskende tidlig opp egentlig. Men det var litt forskjellig folk skulle når de dro herfra, blant annet var hytta en stopp underveis på en tur med lang marsj videre denne dagen. Sistnevnte skulle i retningen vi ser her. Vi derimot, skulle opp til Løbergsdalsskardet vi ser her, og så videre opp mot venstre og bortover fjellene. Det er noen år siden jeg fikk lyst til å gå denne ruta, men det har ikke passet bra før nå. Vi hadde hele dagen på oss, så vi tok det med ro ved hytta ei god stund før vi tok på tur. Det skal jo vaskes ut av hytta etter oss, også – og fint vær som dette må jo nytes. Dette er hovedhytta. Tofarget tak kommer av at den har vært bygget ut for noen år siden (2012), med ei ekstra soveavdeling. Hytta, som er kåret til Norges råeste toppturhytte, er så populær at det var nok lurt. Vesterålen turlag markerte jubileumet til grunnloven i 2014 med denne varden med minneplakett. Her blir den nok stående. Her ser vi bortover der ruta går ned mot Djupfjorden, ofte brukt vinterrute. Sist jeg kom hit kom jeg opp i ura cirka midt i bildet (fra Blokkenvassdraget), og gikk ned til høyre for vannet vi ser (Djupfjordruta) etter å ha blitt innelåst på hytta. Dette vannet, og vannene nedenfor var det jeg fulgte opp med packraften sist. Det gjør jeg neppe igjen, for å si det sånn. Men tenk at med så mye folk på hytta, så fant jeg moden multe bare kort gangavstand fra den? Den var slett ikke alene heller! Jeg spiste til jeg ble passelig småkvalm, og ga hyttevertene beskjed om hvor resten sto. Så kunne de sørge for at de ikke bare sto der og ble dårlige, det ville jo vært for galt. Etter multefråtsing og utvask var vi klare for turen nedover til den ene bilen. Her med hyttene (Snytindhytta består egentlig av tre bygg) og Møysalen i bakgrunnen. Her har vi gått opp første lia, og tatt av i skardet videre oppover. Inger står og ser bortover veien vi kom opp kvelden før. Har det vært lemenår nå, tro? Det var i hvert fall all verdens masse skit, og jeg mistenker lemen sterkt – noen som vet med sikkerhet? Puh, det er varmt i dag. Vi måtte litt opp innimellom, men faktisk mindre enn fryktet. Det hadde jeg også regnet med, etter å ha finstudert kartet mer før vi gikk. Men jeg er glad jeg gikk en annen vei ned sist, da det hang tåke her oppe. Stor snøflekk! Tøft! Det er jo litt stilig i august, da. Utsikt til havet langt der borte, faktisk. Såvidt. Så er det vel Øvre Vangpollvatnet, det stor her nærmest tror jeg. Vi hadde god tid til å stoppe og kikke på utsikten jevnlig. Det er vel liten grunn til å stresse i så flott terreng. Ei vaskeekte steinur! Den var bedre å gå enn det kan se ut for. Sjekk det brune fjellet. Det var helt oppsmuldra, bare grus liksom. Kan dette være en issoleie? Her bortover skal vi. Akkurat her var vi litt i tvil om akkurat hvor ruta gikk, men det er heldigvis godt merket de aller fleste steder. Vi vet at det i hvert fall nå skal gå mye nedover resten av turen. Det ble lunsj på vei nedover, dere ser nå har vi det morkne grusfjellet til venstre for oss, vi har gått forbi det. Variert terreng var det, og det var mer enn en gang jeg var glad jeg hadde drasset med meg stavene. Det hadde vært upraktisk å vrikke foten her et sted, med staver kan man kjapt slenge vekta over på dem istedenfor foten hvis man kjenner at det holder på å skje. Jeg berget meg i hvert fall en gang på det. Her tror jeg vi ser videre innover Tverrelevdalen. Dette hadde nok vært et fint sted å ha leir hvis man tok dette som en rolig tur med overnatting underveis, sånn som jeg opprinnelig hadde tenkt hvis jeg skulle gått motsatt vei. Men det er fullt overkommelig på en dag også, altså, det er ikke det. Ved det nederste Tverrelevvatnet, så ser vi vel ned Tverrelva her. Tror det er tatt cirka fra brua øverst i elva. Derfra var det ei stigning med mye blåbærspising, bortover langs ei ganske bratt side, og så bar det ganske jevnt nedover til bilen. Men her var vi kommet i multebærland, så det ble jevnlige stopp underveis. Grønt og frodig her nede. Denne turen var minst like flott som jeg hadde sett for meg. Men i den (dårlige) formen jeg var i, så var jeg i grunnen glad for at jeg gikk den nedover. Jeg var også glad for at det ikke var lenger enn det var, for det var noe som begynte å halte kort tid før vi var ned. Husker heldigvis ikke lenger om det var kne eller ankel… Men det gikk bra, og i grunnen langt bedre enn jeg hadde regnet med ut fra (antatt) formen. Flott tur, takk for turen!

På tur i Reinheimen i fjor sommer leste jeg "Istidens oppdager" av Geir Hestmark, en bok om Jens Esmark (1762-1839), som «snublet over den største vitenskapelige oppdagelse som noensinne er gjort i norsk natur», han oppdaget at Norge hadde vært dekket av en iskappe. Boka er velskrevet, den er en tungvekter både faglig og fysisk, et imponerende arbeid som tok 12 år, og jeg kan virkelig anbefale den til dem som er interessert i naturfagshistorie og geologi. Sentralt i å forklare hvorfor Norge må ha vært dekket av is tidligere, er sporene Esmark så i landskapet: flyttblokker og morener. Det var på en tur mellom Stryn og Skjåk i 1823, sammen med de to studentene Otto Tank og Theodor Kielland, at brikkene falt på plass for ham. Under den lille istiden rundt 1750 dekket en utløper av Sikilbreen en god del av Merradalsbotn, og da Esmark, Tank og Kielland gikk der i 1823, var det fortsatt mye igjen av breutløperen, og sporene etter den var tydelige. Illustrasjonen av breens utbredelse kommer fra Hestmarks bok [1] og er kopiert fra Morten Kiellands nettside "Istida vart oppdaga i Skjåk" [2]. [1] http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&&b_kid=1044809&b_id=1677235 [2] http://mortenkielland.blogspot.com/2017/10/istida-vart-oppdaga-i-skjak.html To ganger tidligere har jeg gått fra Stryn til Skjåk, uten å ha visst om hvor viktig dette landskapet er for norsk naturfagshistorie. Breheimen er favorittområdet mitt, jeg har vært her litt over 20 ganger, og i år var det 20 år siden jeg var på tur her første gang. Så da var det klart at jeg måtte på tur i Breheimen i sommer. Første del av turen fulgte grovt Esmarks fotspor: fra Folva i Stryn, inn Sunndalen, ta den gamle ferdselsveien over Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn, og forbi Ytste Leirvannet i Rauddalen. Deretter skulle jeg sørover over fjellet og ned mot Slæom, og avslutte på Sota sæter. Fra Folva, via Sunndalen, forbi Tverrelvfossen (bilde to) og Sunndalssætra (bilde tre), opp Kamperhamrene. Stien opp til Kamperhamrene er steinsatt fra gammel tid (bilde fire), og for noen år siden jobbet sherpaer her, det ble til og med laget et løp for en bekk (bilde fem). : Så, den store dagen: Fra Kamperhamrene, gjennom Merradalsbotn og forbi Ytste Leirvatnet. Første bilde: Store varder ved Kamperhamrene, for å vise vei i tåke og dårlig vær, som det ofte kan være her. Andre bilde: Utsikt mot Merradalsbotn og Ytste Leirvatnet. Var så heldig å få se reinsdyr underveis: Første bilde: Veldig redusert utløper av Sikilbreen, store flyttblokker transportert av bre. Andre bilde: Det er tydelig på vegetasjonen hvor langt breen strakte seg i 1750. Jeg fulgte dalbunnen, som er omtrent samme rute som Esmark og studentene tok over breen i 1823. Så over fjellet mot Slæom. Fulgte T-stien inn Tverrbotnen (første bilde) og opp i høyden. Tok av fra stien for å gå over Bandet og bratt ned til det nordligste Vasstverratjønn (bilde tre til sju), kom inn på stien igjen ved det sørligste Vasstverratjønn. Bratt ned mot Slæom (bilde ni). Fra Slæom til Sota er landskapet fortsatt preget av bre, men frodigere og roligere.

Endte opp med en ny bergans trollhetta 95 🤣 da veit eg ka eg går til. Ikkje den beste sekken på markedet kansje eller kansje en glemt sekk i alt prat om sekk? Den har i værtfall tilnærma d eg er ute etter. Har ikkje samme styrken som norrøna recon men den har resten eg verdsette til mitt bruk. So får vi sjå om den held i like mange år som den første trollhetta eg hadde 😊

Kvifor det? Du så at det var en pakke med 12 kniver med "Rustbestandig knivblad" til bare 15 kroner pr kniv? (kr 180 for pakken, la en i handlekurven bare for å sjekke nå, ser riktig ut, men det blir kr 305 totalt med frakt)

Ta en titt på denne:

Jeg bala også litt med oppsettet i starten, men har funnet ut at den greieste fremgangsmåten for meg er som beskrevet nedenfor. Jeg bryr meg ikke om å ta av topphatten, og det er også vilkårlig om nedre eller øvre stang settes inn først. Men jeg setter som regel inn pluggene i enden der stanglommene er hvis det er litt vind. - tre inn stang 1 til litt forbi midten/krysset - tre inn stang 2 helt ned i stanglommen, men uten å spenne opp duken - tre stang 1 helt inn i stanglommen, spenne opp duken, og sette stanga i stangkoppen - spenne opp stang 2, sette den i stangkoppen og stramme til - stramme til stang 1 Det blir noe løping frem-og-tilbake mellom stengende, men dette kan gjøres på automatikk i dårlig lys og i blåst.

Ja har fått brukt d nå på 2 korte turer for å bli kjent me telte. Tongvint å sette opp. Men når du har fått det opp so har du et bombshelter me enormt mye å go plass. Fantastisk takhøyde! Er 177 på strømpelesten å sto på kne når eg kledde på meg i innertelte. Hærlig str for 2 personer på vintertur me hund 😊 funker sikkert fint for 3 stk men 4 vil nokk bli litt trangt om plassen igjen som dei fleste telt når man ska ha vintersovepose osv. Luftingen er ganske bra me den toppen, ser for meg at blacklabel serien i tunell får man fort problem med når det er vindstille. Vi merka dette selv når d var vinstille å all lufting var fult åpent. Løyste seg fort når vi tok av hatten. Også en fin bonus å ligge inni telte å kunne se på stjernene 😊 Telte har ekstrem vekt til sommertur men d kan jo funke alt etter ka man ska. Der igjen blei eg overaska over hvor stort pakkvolum det har 🙈 men pakker man stengre å plugger seperat so får man pakka telte bedre 😊 Eg personlig vil sei dette er mitt nye favoritt telt til lengre turer i værutsatt område og blir nokk brukt som nytt standard telt til alle pulk turer og kortere turer i værutsatt område.

Her har noen slurvet med opptreningen skjønner jeg 😁

Da var jula overstått og det kom et par friluftsting under juletreet. Ble et nytt liggeunderlag therm-a-rest xtherm large og helinox ground chair. Så nå får jeg det mer komfortabelt på tur 😊😊

Langs Nordsjøen. Bestyrerinnen har vært plaget med noe krystall-greier den siste tiden. Heldigvis har tingene etter hvert falt på plass. Helsa er blitt bedre og lysten til å ta ut på tur har kommet tilbake. Søndag var det bare snakk om hvor turen skulle gå. Selv om helsa mer eller mindre er på plass, har form og kondisjon ikke direkte blitt bedre etter noen uker uten «trening». Det var på tide med en treningstur. Bestyrerinnen var bestemt på at turen skulle gå langs stranden. Nå er det flere mulige turer i sjøkanten nær heimen. Fra 6-7 kilometer til omtrent 2 mil. Noe mellom disse avstandene var det Bestyrerinnen kunne tenke seg. Den vanligste (og en av de første «langturen»), går fra Reve havn til Friluftshuset på Orre. Mye sandstrand, men også en del over marker inne i mellom sanddynene. Nå var dette den turen Broderen og jeg gikk på for bare en uke side. Siden jeg ofte går samme turene – omtrent en gang i uka, burde det ikke være noe i veien for å ta denne spesielle turen en gang til... Turen er ikke spesielt lang. Det er ikke stort mer enn 5 kilometer til Friluftshuset, og selvsagt det samme tilbake. Nå er ofte en mils tur ganske bra for en søndagstur, men her ute i strandkanten er det ikke en bakke, og med tørr og fin sand, er det omtrent som å gå på vei. En mil går greit unna--- Det var kjekt å ha med Bestyrerinnen på tur igjen. Det ble litt prating og rolig tempo en stund, men etterhvert kom vi i godt driv, og kilometerene gikk unna. Været bestemmer mye her ute langs kanten av Nordsjøen. Desember er ikke alltid samarbeidsvillig. Denne dagen hadde værgudene et godt øye til oss, og stilte opp med lite vind, temperatur godt over null og litt sol inne i mellom skyene. Ønskevær for en søndagstur. Det var så pass tørt i bakken at vi valgte lave sko. Det gikk greit, men ute på Revesanden, sank vi ganske mye ned i løs sand og grus. Det er tyngre å gå i løs sand enn på fast sand, så vi måtte sette ned tempoet. Det har alltid vært snakk om at strendene på Jæren holder på å bli «ødelagt» Av bølger og av vind, men mest av tråkk og kjøring. Siden jeg går såpass ofte over de samme strendene, og har gjort dette i noen år, så ser jeg endringene omtrent uke for uke. Der det var sandstrand for bare et par uker siden er det nå grus og hauger med tare. Der det var bratte kanter og bare sand er det nå nye sand-dyner og smalere strand. Sykling på stranden (sand-dynene er for myke til å sykle i.) og brettseilere har i hvert fall svært lite å si for de endringene jeg ser. Vær og vind står for «ødeleggelsene». Det ble en fin tur sørover mot Friluftshuset. Denne søndagen var vi ikke alene som gikk tur langs stranden. Det er ikke mange gangene vi har sett så mye folk, og de fleste var på tur. Det er ofte også en del familier på Orrestranden. Denne gangen var det turfolk. Veien tilbake ble lagt til «baksiden» av stranden. På dyrket mark. Grønn og fin og ,med høyt gress. Greit å gå på, det ble en kjapp tur tilbake til Revet. Videre til Reve havn er først over en strand og så på noen jorder. En to timers tur – nesten en mil, i flott vær. Grei desembertur. Les hele artikkelen

Basecamp i bergsdalen. Kvelden etter topptur på Byrkjefjell, kvelden før topptur på Kjerringafjell 👍 Unna er ett helt topp vintertelt, men kanskje ikke like enkelt som tunelltelt å slå opp i sterk kuling. Kun 4 barduner som trengs å plugges, så står det fjellstøtt! 😃

Det måtte bli en tur på vintersolverv, når det var fridag i år. Burde vært fridag hvert år, istedenfor disse tulledagene i etterkant, men det får dessverre ikke jeg bestemme. Men i år kunne feiringa tas på selve dagen, altså. Egentlig skulle jeg til Lofoten og padle med noe folk der, men de hadde sett på en værmelding og avlyst. Her hos oss ble det i hvert fall paddeflatt hav, så jeg tok en tur fra Vinjesjøen. Det var en stund siden sist, og der blir det veldig "ut mot havet". Fin tur, selv om den ble kort i dag også. Lengre turer får bare vente til sola kommer tilbake. Mer i bloggen HER.

Ensom vintertur. Jeg startet å skive innlegg i bloggen i desember 2011, for 8 år siden. Siden den gang har det blitt 900 innlegg. Det er blitt flere turer, da jeg som oftest ikke skiver et innlegg for turen inn til Blåfjellenden og et nytt for turen tilbake. La oss si 1000 turer.... 1000 turer vind og regn, men også i sol og varme. Det har også blitt noen turer utenfor de vanlige plassene, som i «syden» og i England og Scotland. Bloggen blir i hovedsak skrevet for å jeg skal kunne huske hvilke turer jeg har vært på og hvem som var med. Hukommelsen er ikke blitt bedre med årene. Søkefunksjonen i bloggen gjør det også enkelt å finne tur eller sted jeg søker. Som oftest kjekke flotte turer, men også inne i mellom turer som huskes på grunn av skader eller andre opplevelser. Aldri likegyldige turer, det har på tross av skader eller negative opplevelser alltid noe å glede seg over. Det har blitt mye natur opp gjennom årene. Mange fine opplevelser. Første innlegg – i 2011,handlet om to turer rundt Li. Ikke helt overraskende siden den turen var en vanlig vinteretur. Etter 8 år er det fremdeles en tur jeg ofte går. Solskinnet YR meldte for lørdag, kom ned i dråpeform. Tidlig på morgenen valgte jeg likevel å forberede en tur rundt Li. Alene rundt Li en lørdag rett før jul, blir ofte det – alene. Siden jeg benytter en u-meret sti det første stykket frem mot Sprettraubakken, ser jeg sjeldent folk. Det merkelige er at jeg ofte treffer, eller ser folk nettopp her. Denne gangen – ikke en kjeft. Stien rundt Li er merket med røde t`er. I desember mangler det blomster og farger. Det er derfor ganske kjekt å se kristtorn med røde bær – i tillegg til de røde T`ene. Det er tydelig noen som har vært på tur for å få med seg kristtorn. Det lå avskårne greiner flere plasser. Antakelig noen som først hadde tatt noen grener med grønne blader, og litt senere funnet greiner med både blader og bær. Gale-eplene under treet rett ved stien, minner om høst. Og denne dagen var det egentlig høstvær og ikke vintervær. Regnet forsvant og det kom en forsiktig lysning i sør. Oppe på toppen, tittet solen så vidt frem, selv om det hang tunge og mørke skyer over fjellene lengre inne i landet. Selv ikke på toppen var det folk. Her pleier det nesten alltid å være andre, gjerne foreldre med barnevogn. Det er en grei tur fra Li og opp veien. Litt etter toppen kunne jeg høre folk bak meg. Det kom to jenter friskt joggende forbi – i pratetempo. Litt lengre nede i bakken mot Dalevann, kom det to andre jenter inn mot stien. Denne dagen var det jenter og meg som var på tur. Egentlig var det helt greit å gå rundt Li denne gangen. Selv om det var regn og vått, og jeg måtte gå litt forsiktig, så henger de nye ALFA skoene så pass bra et jeg kommer frem uten store problemer. En grei tur, sånn rett før jul Les hele artikkelen

Med vær som normalt. Tyvende desember og endelig desembervær. Det vil si: regn, vind og minst 10 grader. Til nå i desember har det vært kaldt. Det har blåst en del og det har regnet. Temperaturen har vært ned mot null, med litt frost og glatte veier. Det vanlige været her ute langs kysten mot nordsjøen er regn, vind og rundt ti grader.... Denne dagen viste termometeret i bilen 13 grader – varmegrader.... YR melde til og med litt sol, men ombestemte seg i siste øyeblikk. De var så vennlige og holdt regnet borte midt på dagen. Det ville med andre ord være mulig med en fredagstur – uten å ta på gore-tex`en. Det er ikke vanskelig å planlegge lange flotte turer. Selv om det regner katter og blåser stiv kuling er det mulig å planlegge tur. Gjennomføringen er noe anderledes. Med fint vær i sikte, så jeg for meg en litt lengre tur på fredagen. Det ble ikke bare YR som ombestemt seg. Med ryggen mot stupet (dårlig vær), tok jeg også et langt steg tilbake. Jeg hadde tenkt å ta turen fra Gramstad mot Resasteinen og Dale og tilbake. Gjerne opp om Dalsnuten på tilbakeveien om alt klaffet. En tur på minst 4-5 timer. På morgenen, mens det fortsatt ikke var skikkelig dagslys, var det virkelig trist utenfor stuevinduet. Vått, overskyet og det blåste. Riktig triste greier. Det ble bedre ut over dagen, og da Bestyrerinnen meldte at hun, sammen med noen andre, ville ta en tur, kunne jeg ikke sitte inne. Det fikk heller bli en litt kortere tur enn planlagt. Jeg dro til Gramstad, og satte kursen mot Bjørndalsfjellet. 200 høydemeter lengre oppe. Denne dagen var det ikke lett å komme seg opp bakkene. Det kan være at styrketreningen fra dagen før, satt i beina, men uansett så var det tungt. Jeg kom selvsagt opp. Pust og puls arbeidet på høygir. Det er etter hvert sjeldent jeg går så pass lenge med høy puls. Det gir ofte lang rehabilitering. Nedover gikk greit. Jeg hadde på de nye ALFA skoene, og jeg er antakelig litt mindre engstelig for å tråkke feil med høye støvler enn med lave sko. Det var ikke mange andre ute og gikk denne fredagen. Jeg traff egentlig bare en jente på hele turen. Hun var på vei opp mot Bjørndalsfjellet som meg, og vi traff hverandre igjen da jeg gikk nedover. Det er egentlig ikke noe spesielt å treffe en enslig jente på tur. Det begynner å bli mer uvanlig å treffe gutta på tur, og enslige gutter forekommer omtrent ikke. Gamle gubber som meg, det er det mange av, og ofte går vi alene. Nede ved veien ble det kjapt besluttet å ta turen om Fjogstadnuten. Uten denne rundturen hadde det blitt en stusselig tur. Ikke veldig mye over en time, og selv med en del stigning, ikke helt en tur å skrive hjem om. På toppen av Bjørndalsfjellet hadde det ikke blåst noe særlig. Over de åpne flyene mot Revholstjørn ble det mye mer vind, og jeg måtte faktisk ta «støttesteg» et par ganger. Det vil si vind opp mot stiv kuling. Vinden kom fra øst, og østavind bringer ikke ofte regn med seg, og om det kommer nedbør, så er det i heller beskjedne mengder. Jeg hadde ikke regn på meg i det hele tatt. En fin tur rett før jul. Og uten snø og is, med temperatur som vanlig for årstiden – 12-13 grader. Les hele artikkelen

Tørrsvidd friluftsliv for tiden, men det naturen mangler av skjønnhet sammenlignet med Norge oppveies av over 10 timer med deilig dagslys.

Dei vil bruke skuta dei har leigd til tiltenkt formål, ikkje så mystisk vel? Keep it simple tenkjer eg, og prøvar unngå å tillegge folk intensjoner, motiv og kjensler som eg ikkje har føresetnader for å uttale meg om. Egoister kan synast å vere det gjeldande moteord om folk som ikkje lever på jordskokk og gir vekk alle eigenluttar til dårlegare stilde. Så er eg klar over at det er forskjell på å barbere seg og skjere av seg håkå, men dog.

Mja, mutta e ikkje mi ekspertise heller, men det er ei av dei rasene der mellom anna samkjønnsagresjon tradisjonelt har vore utprega. Ein flokk muttar krev sin leiar iflg dei eg kjenner som har/har hatt slike. Forøvrig mtp resten av tråden tenkjer eg at ein kan vere rivande usamd med Tonje Blomseth om ting, og ein har all rett til å tenke at regelbrot er ugreit. Likevel ville i alle fall eg tenke litt på koss eg formulere kritikken. Det kjem godt med uansett kva "kommentarfelt" ein er i, og hugsar eg ikkje heilt feil frå tid tilbake har ho ein brukar her inne. Målet er vel å diskutere kva som kunne vore gjort annaleis, ikkje å gjere folk lei seg med "ufiltrerte" karakteristikkar og insinuasjonar.

Det var en gang? Kan man starte historien slik? Føles så feil å starte den med «da jeg var ung». Men det er jo egentlig det denne historien gjør. Det starta når jeg var i begynnelsen av 20-åra og levde hele vinterhalvåret i buldrerommet på Villmarkshuset og Cafe Sara i Oslo. På Cafe Sara ble alle store og små klatreskrønehistorier delt. Den ene ruta hardere enn den andre. Selv var jeg en svoren klipperotte så når de kule gutta snakka med store ord om Hurrungane, Turtagrø og Elvis (Storen) så var det så totalt fremmed for meg. Disse gutta var allerede da legender og hadde dette stedet som sitt eget lille mekka. De skrøt hemningsløs over harde og lange ruter i ekstreme værforhold. Noe som gjorde at jeg slo fra meg slik klatring. Det hørtes bare slitsomt, kaldt og vått ut. Jeg fikk heller holde meg til solskinnsklatring på klippene på Hankø og buldring innendørs. Men årene gikk og det gjorde en skulder også. Noe som gjorde at jeg ga meg helt med klatring. Jeg ville aldri komme tilbake på samme nivå noen gang. Så jeg ga litt opp det der med klatring. Men det var alltid savnet. Og ikke bare klatringen men alle nettene utendørs for å makse ut tilgjengelig klatretid. Og siden savner murra i bakhodet lenge, og skulderen ble trent opp, så måtte jeg se om jeg kunne ta opp klatringen igjen. Samtidig måtte jeg endre fokus og heller prøve en litt annen vinkling på klatringen. Så da begynte tanken forsiktig om tinderangling å ta form. Samtidig så jeg at en av de mest urbane mennesker jeg vet om, klatra Austabotntind. Og kan hun så kan i hvert fall jeg. Og vips hadde jeg kun ett fokus. Store Austabotntind. Jeg var nesten besatt. Et drøyt halvår i forveien ble dato satt og guide booka. Siden jeg er uerfaren på slik klatring og jeg ville klatre på mine premisser når jeg har tid, så er guide helt gull. Da slipper jeg å mase på andre også. Tiden fremover ble brukt på å trene både i terreng og klatrehallen. Men et par dager før turen så ble det hele avlyst da min klatrepartner smalt i veggen og brakk noen ribben 🙈 så da ble dagen brukt til å sitte på toppen av Store Dyrhaugstind og se bort på den fine profilen til Store Austabotntind. Men jeg ga meg ikke med det, så da ble det booka en hel fjellsportuke sommeren etter. En uke med to topper og litt lek og læring og sosialt dagene mellom. Som oppvarming til Store Austabotntind så fikk vi en tur over Uranostraversen fra syd. Og for en dag. Vi var helt alene i fjellet. Været var varmt og godt og det var helt vindstille. Gruppa var helt super og vi lo og fleipa i alle de 14 timene turen tok. For vi fikk med oss 8 km strafferunde pga store mengder snø over veien inn. Et par dager etter skulle vi endelig opp Store Austabotntind. Været var ikke like bra men vi tok sjansen. Og selv om det var midt i juli så snødde det. Akkurat nok snø til å dekke over steinrøysa, men allikevel ikke nok til å holde deg over steinen. Så på vei opp datt vi igjennom gang på gang. Jeg så ut som en dalmatiner på beina etter denne turen pga alle blåmerkene. Og sikt var det heller ikke mye av. På vestreste ved rappellen ned til eggen så skjedde diverse hendelser med et annet team, som gjorde at jeg snudde sammen med to andre damer på tur. Og det var jeg glad for. Ergo nådde jeg ikke Store Austabotntind den sommeren heller. Men selv om det ikke var noen krise å snu før toppen, så gir man seg ikke. To år skulle det gå for tredje forsøk. På forhånd hadde jeg lurt med meg en venninne som ikke har noe klatreefaring. Men siden hun er født og oppvokst i en steinrøys så var jeg ikke bekymra for henne. Natta ble tilbragt på bandet i en campingbil i stiv kuling. Det rista i hele bilen og søvn ble det lita av. Vi starta å gå fem om morgenen også. Men hey. Jeg var på tur med en av mine favoritt turmennesker og selv om vinden var sterk, så hadde ingen knekte ribben og det snødde ikke heller. Turen gikk faktisk som en lek selv om min venninne en stund lurte på hva i alle dager jeg hadde dratt henne med på 😂 men så fort vi var i tau så var alt bare fryd og gammen. Vi storkoste oss hver eneste meter av hele turen. Vi gikk også i le for kulingen som herja men siste stykket opp mot toppen så kjente vi vinden godt. Det var en liten stund usikkert om det var mulig å gå helt opp på toppvarden, men i det vi nærmet oss, så stoppet vinden opp og alle skyer forsvant på et blunk. Altså kan man få en bedre tur? 😍 Toppen ble feiret med rømmegrøt og Olsokfeiring på Fondsbu etterpå. Noe som virkelig toppet dagen. Så det tredje forsøket ble perfekt på så uendelig mange måter 😍 den som venter på noe godt osv. Det er noe i det.