Vinnerliste

Vært lite posting her inne siste halve året, selv om det har blitt en del dagsturer til kjente områder. Har savnet overnattingsturer, og kom meg endelig til Lifjell en tur forrige helg, med utgangspunkt fra Grimås. Det har vært mye dårlig vær de siste helgene, og ukene før denne turen, men denne helgen meldte Yr lett overskyet og sol, så da var det bare å pakke sekken! Men Yr tok feil fant jeg ut av på vei opp fra Grimås. Ble 2t gange i regn. Men var heldig og det ble både oppholds og sol når jeg nærmet meg planlagt teltplass ved Store Holmetjønn. Og glad jeg tok valget med å gå med høye fjellsko, og ikke lave Salomon Speedcross, denne gang, for de fleste som har vært på Lifjell vet det er vått, men denne gangen var det ekstra vått, og mange stier var blitt til små bekker og søledammer. Kun mobilbilder denne gang, selv om det lille turkameraet var med. Men pga fuktig vær, så ble det igjen i sekken. Dag 1 - Lørdag: Startet i greit vær nede på Grimås, men det var lite vind og høy luftfuktighet. Sekken veide 19,5kg. Regn oppe ved Øvre Tvitjønnan - Hadde tidlige søkt ly under et grantre i håp om at det skulle gå fort over. Men det gjorde det ikke, så da ble det å få på seg regnponchoen. Regnponchoen ble nesten like vått på innsiden av ponchoen som på utsiden... Det er slike opplevelser man kan få når man får "dårlig vær" på tur, og det er jaggu verdt det. Og passende at det var her jeg skulle telte også, ved Store Holmetjønn. Brukte ca 2,5t opp hit fra Grimås, med et par pauser og prat med andre turfolk. Teltet er oppe - fikk testet Hilleberg Soulo for første gang. Var det eneste fornuftige teltvalget mitt denne helgen, da jeg vet det kan bli fort værskifte på Lifjell (og Yr ofte tar feil...) Veier kanskje litt mye for noen som solo-telt(2,4kg) men jaggu så enkel og kjapt å sette opp og ta ned, til og med i forhold til Unna, som jeg også har. Mye fisk som vaket, prøvde å fiske, men ikke et eneste tegn til at de var interesert i slukene jeg prøvde utover kvelden... Så litt insekter, men ikke mye - men tok ingen sjanse med tanke på lite vind og at det hadde regnet mye... de få som var der ble ganske innpåslitne. Sen og enkel middag i solnedgangen... Soulo i solnedgang Litt kveldskos Dag 2 - Søndag: Våknet rett før soloppgang, men la meg til å sove litt til, hadde ikke noe planer om å haste noen vei i dag.. slik jeg ofte gjør på tur. Bilen og turen hjem får vente, denne søndagen skulle nytes på Lifjell til det fulle! Morgen fra teltet. Selv om sola skinte på teltet, ble det ikke så varmt innvendig som Unna har blitt tidligere. Kanskje pga kortveggen sto mot sola..?! Men vått, ja ytterduken var våt av kondens både på innsiden og utsiden, men kanskje ikke så rart, så vått det var på bakken. Skotørking i sola, NRK P1 på radio, forsiktig lyd av småbølger som traff land og varm kakao... fjellkos! På vei til bilen, men i feil retning. Gikk fra Store Holmetjønn og opp til Blomtjønneggin og ned eggen man ser rett fram, for å dreie mot venstre og mot Store Tjorbu. Gikk til de mindre vannene mellom Blomtjønneggin og Vesle og Store Tjorbuvatn. Prøvde å fiske, men det var ikke tegn til noe som helst... null fisk! Været skiftet til mørke skyer, så fant meg en fin plass for å ta sen frokost/lunch mens det enda var oppholdsvær. Men heldigvis, selv med mye mørke skyer som passerte rett over, kom det ikke en eneste regndråpe resten av dagen! Ikke noe fisk å få her heller... helt dødt overalt. Hytta ved Vesle Tjorbuvatn: Etter å ha brukt 5 timer på turen tilbake, var det nesten litt kjipt å komme til bilen - Krysser fingrene for at man kunne fått en fin høsttur i telt her igjen snart før sesongen er helt over!

Tusen takk for det. Etter jeg ble pappa, spesielt etter vi fikk nummer to, så har det blitt vanskelig å finne tid og motivasjon til turblogging. Har vært på en del turer, spesielt i Lesjafjell, Dovre-Sunndal-Reinheimen nasjonalpark. Nå som motivasjonen er tilbake håper jeg å få skreve ned noen ord om de å. Hadde en uke i Sunndalsfjella helt alene i slutten av august, den jobbes med nå. Vet ikke helt ka godt jeg håper skal komme ut av turblogging fremover, men det er veldig kjekt å få skrive litt igjen. Sitter med noen drømmer som jeg håper kan bli realisert etter hvert💪 Håper du fortsetter å følge med:)

Man får ta det man har med sig i mitt fall HB unna på 1750 möh i Breeheimen i det som var sommar i låglandet i år. Lite mat kan ju behövas om oväder varar som i mitt fall ca 18 h,dimma,regn och blåst.(som tur fanns det vatten ca 10-20 m bort som jag renade eller kokade) De stora antalet blixtlåsar som bl. gör detta tält tungt hade man nytta av när man spanar på om dimman lättat. Det var inte mkt plats jämte tältet i den bergsskreva jag valde ist för att chansa och gå i dimman,ena sidan ca 20 cm vid ingång ca 50 cm mot berget inget och sten byggde jag mot öppna sidan så det blev lite små hål i yttertältet trots 30D tjockt då det kom vindkast/vindbyar. Linor är ju grova och långa på Unna och räcker runt stenblock och uppe på klippor som vid ingång. Jag gick ju på markerad led och välj bivack plats nära leden om du behöver hjälp/räddning vid en av 2 andra platser jag av väderskäl valde som övernattningsplats bara någon meter från leden var det andra vandrare troligen utan tält som ropade och kollade om jag behövde hjälp(vädret hade blivit bättre men var för sent på dagen för mig att gå vidare och jag satte upp tältet då det kom ett väderomslag med kraftig blåst och regn på efm då jag frös och hade brist på mat samma dygn som 2 andra vandrare omkom bara ca 20-30 km fågelvägen från mig) Det finns ofta lämningar på de välbesökta topparna av stenrösen som på Glittertind några hundra meter innan sista snöfältet mot toppen,har man med sig en liten tarp med snören eller en vindsäck får man ju även regnskydd.(tid inlägg blivit ändrat sedan jag skrev sista meningen men får vara kvar)

Tidligere så har jeg gått fem av de syv Søstre i Alstahaug kommune. I dag så gikk jeg de to siste som er Breitinden/Stortinden (910 moh.) og Kvasstinden (1010 moh,). Turen var på over 7 km og tok mere enn 6 timer. Så nå har jeg gått alle syv fordelt på to turer. Breitinden/Stortinden er midt i bildet. Kvasstinden er bak til venstre: Kvasstinden sett fra Breitinden/Stortinden : Breitinden/Stortinden sett fra Kvasstinden; Kvasstinden midt i bildet og Tvillingan bak til venstre:

En natt under åpen himmel, med fullmåne og sesongens første nordlys.

Ferskt foto av Skodde, min grønlandshund, i nordnorsk kveldssol.

Så stor som mulig, Pakker lavere, vesentlig mindre velt. Spesielt gjelder det om bruker bedding, har teltet i pulkpose, gjerne med gulv laget av eks https://www.byggmakker.no/produkt/vintermatte-10x2000mmx50lm-jackon/7392067100094?srsltid=AfmBOoqeyqoQFPN5v8iY7VP67lJB9gOzWmtJeyyKo5sXBBqs8ikpgse3 eller tapede 9 mm billige underlag så får du vesentlig mindre vindfang. Det er litt mer plunder i skog, men du vil aller helst at det skal funke når det blåser litt. Spesielt om du bruker taudrag, Jeg har selv 168 og den er for liten med bedding og pulkpose når jeg bikker en uke. Ikke i forhold til hva jeg får med meg, men fordi den bygger for høyt. NA +

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Jeg opplever langt færre flåttbitt i dag enn tidligere og årsaken er nok at jeg sprayer buksebeina, sokker og sko før tur med insektspray inneholdende permetrin. På naken hud bruker jeg myggspray med høyt DEET-innhold.

Skyddet minskar för oss lite äldre lika andra vacciner. Anv.långa byxor i kombination med Myggmedel/fästingmedel. Samt en nytt anv område för ev pannlampan på tur eller diod chip till PB som jag anv. Någon i Sjukvårdsbranschen med medicinsk kunskap får ju gärna skriva ett inlägg. Den del av Sverige jag bor ligger inte i de värst drabbade områdena men om jag bott där hade jag tagit vaccinet. För jägare och orienterare är det motiverat även där jag bor.

Ville gått for Allak 2. Etter mange år på tur og to ganger NPL der jeg har prøvd diverse telt sommer og vinter, har jeg landet på dette. Kanskje Allak 3 hvis hunden er stor. Sønnen min gikk NPL vinteren for et år siden og var strålende fornøyd med Allak 3. Allikevel ville han byttet til Allak 2 om han skulle tatt turen på nytt fordi han egetlig ikke trengte så stort telt alene. Med Allak 2/3 trenger du egentlig bare to teltplugger i tillegg til et par ski og staver og da sparer du en kilo der. Teltet er dønn stabilt i vind og det er god takhøyde. Det er noen fordeler og ulemper med tunneltelt kontra kuppeltelt. Jeg har i mange år vært fan av tunneltelt med stormmatter men nå har jeg solgt dem og byttet til Allak 2 som jeg synes fungerer veldig bra(med hund). Stormmattene savner jeg egentlig ikke for det går fint å pakke snø rundt teltet om vinteren uten matter. Stormmatter kan kanskje være greit å ha på barmark i sterk vind. Da kan man legge stein på mattene. Kan legge til at jeg har hatt et 3manns Fjellheimen Xtreme camp vintertelt som jeg var veldig fornøyd med, særlig var det god plass til "kjøkken/fyring" i forteltet. Allak 2 har to små fortelt men det går fint å fyre der også. God tur.

Jeg er veldig imponert og glad i rasen Labrador. Verdens beste turhund, er alltid i umiddelbar nærhet og veldig lettlært. Vedlegger ett nylig videoopptak fra siste tur. Hu måtte bade, da hun hadde rullet seg i illeluktende møkk, før vi skulle krype inn i teltet for natten. PXL_20250904_131823350~3.mp4

Ray Mears har gjort det, Lars Fält har gjort det, Les Stroud har gjort det, og nå har også Paul Kirtley "noe nølende og motvillig" prøvd det samme. Og selvfølgelig koster kniven "bare 990 GBP"!.

Mandag til tirsdag hadde jeg min første tur i Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde. Utrolig, siden det ligger jo "rett borte i gata". Gikk inn fra syd, men pga lav tåke gikk jeg ikke lenger inn enn til Sva-tjønn. Tåka var svært fuktig og jeg gadd ikke være våt i et døgn 🙄. Synd for da kom jeg ikke over tregrensa. Uansett, området var vakkert og frister til mer oppdagelse. Kommer nok da til å gå inn fra Bondal/Vindsjåen. Artig å bruke mitt gamle Helsport Summit telt igjen. Ca 30 år siden jeg kjøpte det. Er ganske sikker på at jeg har ett av svært få modeller, om ikke det eneste. Sist brukt for 14 år siden. Brattefjell Vindeggen landskapsvernområde ble fredet i 2000 og har ingen løyper eller hytter i DNT nettet. Området ligger i kommunene Hjartdal, Seljord, Tinn og Vinje. Det går villrein der inne, så ferdsel må skje med omhu.

Nya sk vatten täta påsar är ej heller längre vattentäta. Så återstår tjocka plastpåsar. Har man sparat gamla plastpåsar så märker man att de är mycket tjockare än nya. Jag har varit på plast mässor och då fått speciella tjocka påsar som skulle hålla mkt reklam. Hade 2 vanliga matkassar på när jag märkte att de helt nya vatten täta påsar läckte,så 3 skikt lika kläder på vintern för att vara nästan 100 % säkert att din sovsäck och nattkläder är torra om du själv och alla kläder du har på dig är blöta.

Men uansett kva impregnering ein sekk har så er den jo ikkje tett, siden det er masse saumer og festepunkt som vatn renner inn gjennom. Etter å ha brukt mange ulike sekker i eit område der regn er kvardagen så er det ein ting som fungerer, og det er vanntett pakksekk eller plastpose (som eg bruker) inni sekken.

De siste årene har jeg hatt 3 enmanns telt å velge mellom; Hilleberg Unna, Hilleberg Enan og Vaude Space seamless 1-2. Det sistnevnte er det teltet som har klart flest bruksdøgn. Dette er et telt som blir oversett av mange, men har mange gode egenskaper: du kan slå det opp med yttertelt og innertelt samlet, eller bare bruke innerteltet på de varmeste sommerdagene. Teltet har også en ekstra lagringsvestibyle i tillegg til inngangen. Det er meget raskt å slå opp og lett å få stramt og fint. 1600g. Er det teltet jeg har med høyest trivselfaktor og det som blir med oftest om jeg ikke skal på høyfjellet. (Har også brukt det fjellet.)

Vi fikk klemt inn en liten tur i Oslomarka, lørdag til søndag. Gikk vel ca 5km hjemmefra. Oppdaget en beverdam i Østmarka i sørenden av Lutvann. Teltet ved Kroktjern. Må få gjort noe med sovepose-situasjonen til hunden. Non stop dogwear Ly i størrelse small er ca dobbelt så stor som den trenger å være, og ikke varm nok. Å legge dunjakka utenpå funker, men jeg har lyst til å sy en mindre og tjukkere til krabaten.

Igjen har jeg besøkt "villmarka" rett over fylkesgrensen for to fine døgn på en holme, i godt selskap! Turen finner du selvsagt her!

Så svarar inte tillverkaren av mitt nya regnställ när jag fick pengarna återbetalade. De följer politiska överenskommelser och är medvetna om en klar försämring av produktegenskaperna. Jag har gjort 1 flygresa kör lite bil åker kollektivt, cyklar och promenerar till affären, men vill ej få hela vandringen förstörd om det kommer nederbörd. PFAS fria kläder fungerar utmärkt när man är ute korta promenader i regn. Eller om man går mellan hytta och kan tvätta, torka och återinpregnera igen före nästa dag ,men EJ om man sover i tält utan kamin.

Spør du meg er det en fordel, ikke en ulempe. PFAS er bare dritt.

Expeed Ligtning 60 L har jag anv ca 1 månad nu och enda problemet är ju att de saknar PFAS impregnering. Alt blir att gå över på Dyneema om man ej ska få fukt på utrustningen jag har nog en PFAS inpr vattentät påse från Wish som jag får ha inne i säcken ev sopsäck för er övriga ett tips vid öppning av de med rolltop är ju att gå in under någon sten med överhäng så det ej regnar rätt ned,säckar utan fickor har ju en del nackdelar har man tex regnställ utanpå får man fästa på många ställen så ej tappas. På mitt STS regnöverdrag (det räddade nog turen +HB unna)är det både en krok och ett band med låsning samt dragsnodd i kanal runt hela överdraget.

Dro rett fra Hardangervidda( dårlig fiske, mye folk og mye sauemøkk) til ett av mine favoritt områder på svensk side inn for Femundsmarka. Ikke knott, ikke mygg, ikke fålk ( med å), bare fisk, kos, stillhet, friluftsliv på sitt beste. Kjenne på godfølelsen av at jeg har jerv og bjørn i området, noe som gir friluftslivet en ekstra dimensjon for meg.

"FJELLIV I ET PLANLAGT VINDKRAFTVERK" nå ute på min side.

Durston Frankendome 2.... Bunnen er sydd fast på eksisterende bunn og tapet innvendig Bente på Barents hadde aldri sett noe lignende konstruksjon, så det ble litt frem og tilbake hva som var den beste løsningen. Fantastisk service i alle fall. Tror jeg sjelden har opplevd at noen involverer seg i så stor grad i prosjektet og er så fleksible og dyktige på noen små reparasjoner. Gleder meg til å teste dette ut....

Én ting er at han helst skal markere på hvert eneste tre og hver eneste busk, men han skal gjerne markere på begge sider og gå tilbake en kontrollrunde for å dobbeltsjekke om han glemte en flekk, og høyre/venstre som han kunne fint glemte han plutselig 😅

Kahn GS og Luna White Swiss S

Mine nye favorittstøvler. Steike bra!!! Kayland Cross Mountain GTX. Har fått testet de over fjell og myr drøyt 40 mil vil jeg tro, og "ingen" forringelse av såle, GTX, gummi eller lær. Svært lite odør. Med jevnlig impregnering holder de seg godt ift myr, regn og elvekryssninger, samtidig som de puster bra. De er litt bredere i lesten enn andre av merket Kayland. Passer utmerket for dobbeltplattfot. Men samtidig er sålen smal og funker utmerket i fjellsprekker og i steinete terreng. Halvstiv såle, som gir god kombo av vandring og mer alpine sysler. Rangert som en B2 støvel, med feste bak for semiautomatiske stegjern( jeg er på jakt etter). Har en finfin funksjon med at de kan strammes ekstra ved knyting av sko, når helen skal sitte ekstra godt. For min del så mener jeg dette A.L.S systemet også strammer rundt den ankelen som trenger litt ekstra støtte i skrånende terreng. Etter at jeg gikk ut Meindl lærstøvlene, trodde jeg ingen kunne nå opp mot disse. Men lykkelig eier av dette paret( som og har klart å "parkere" mine La Sportiva Trango TRK GTX støvler)

Kerlon 1200 rivstyrke 12kg vs Kerlon SP rivstyrke 15kg. Rivstyrken er den samme om det er drittvær eller ei...

Det kommer selvfølgelig an på bruken, men det er stor forskjell på kvaliteten på stoffet og coating som brukes. Mange billig tarper (og telt) bruker polyester som tåler en del mindre enn nylon, og nylon som er PU coated. Det mest holdbare er uten tvil silikonbelegg nylon, som vil holde år etter år. PU coating brytes ned naturlig, og vil begynne å flasse/delaminere etter en viss tid. Det er også stor forskjell på kvaliteten på nylon, hvor for eksempel hilleberg bruker nylon 66, som er mye sterkere enn «vanlig» nylon. Vi skal definitivt ha nylon 66 på våre tarper 😉

Unna med Hilleberg Tarp 10 og Hilleberg tarpstang. Så lenge det ikke er kraftig vind så har denne fungert for meg ihvertfall 😇😊

Ja, faktisk viktigere å ha lengre og kraftigere plugger til tarpen enn til teltet. Og ha med ekstra barduner om det skulle blåse opp skikkelig.