Vinnerliste

Du har rett og slett ikke den fjerneste anelse om hvordan forskningen fungerer. Man tester hypoteser og teorier, og legger det frem for fagfeller som prøver å plukke argumentasjonen fra hverandre. Så kommer nye forskere med nye data og hypoteser som bringer feltet stadig videre. Dette ligner ikke på noen sekt jeg har hørt om.. Det skeptikerne glemmer er at om en forsker viser at de modellene klimaforskningen i dag bruker er feil, så ville det gitt en nobelpris umiddelbart. Tenk hvor bra det ville vært hvis alle Youtube-ekspertene der ute hadde utsatt egen argumentasjon og egne kilder for den samme kritiske vurderingen som forskerne gjør..

Hvilken galskap tenker du på da? Jeg tror om man velger å lene seg på det 98% av forskningen tilsier så er det fornuftig, å sammenligne det med en religiøs sekt blir ganske søkt for meg. I forhold til klimakrisen og menneskeskapte klimaendringer er vel dokumentasjonen ganske mye mer solid enn hva som presenteres som fakta i forskjellige religioner. For å si det mildt. Jeg lurer litt på hva som skal til for å overbevise deg? Om det ikke foreligger nok fakta/forskning allerede har jeg en mistanke om at det aldri vil skje. Minner mer om en religiøs sekt det spør du meg.

Den eneste «galskapen» jeg forbinder med Covid og -vaksiner var alle konspirasjonsteoriene. Covid-vaksinasjon får score 79 av norske innbyggere på en 0-100-skala hvor 0 er «totalt urimelig» og 100 er «fullstendig rimelig»: Chapter 20: How (un)reasonable were the pandemic measures according to citizens?

En natt under åpen himmel, med fullmåne og sesongens første nordlys.

Man får ventilert litt, kastet litt skit på temaer samfunnsproblemer som opptar oss i hverdagen og det kan umulig være negativt at vi er litt uenige her inne. Det er jo ingen person angrep eller ufinheter? 🤔 Det blir fort kjedelig om alt skal handle om hva vi har kjøpt eller hvilket telt som er best 🤣 Hold tråden gående og moderer heller om det blir ufinheter.

Det vil bli enorm nød og mange vil dø om de verste scenarioene slår til. Men å si at vi ikke kan hjelpe folk med 100vis av milliarder er ikke bare feil, det er forkastelig i min bok. På ingen måte. Hvem er det som kommer til å dø? De som forurenser lite eller vi som forurenser mye? Norge kan slett ikke løse klimakrisen alene, men om ikke vi som er de aller rikeste går foran, så sier vi til verdens fattige at vi driter i om deres verden blir et helvete for vi skal uansett holde på som vi har gjort.

Sympolpolitikken kommer vel av at alle politikere vil vise at de gjør noe, men ingen vil egentlig gjøre det som trengs. Folk må rett og slett slutte å reise verden rundt, ikke kjøpe tonnevis med julegaver til barna, ikke bytte ut klær som ikke er utslitt, slutte å pusse opp husene fordi de vil ha en annen farge osv, ikke bygge eller reise på hytta. Dette er offerene de fleste av oss ikke er villige til å ta. Så kommer alle tingene som hver enkelt ikke velger selv, men som konsekvens av samfunnet vi lever i. Vi må slutte å bygge ut veier og infrastuktur. Slutte å bygge/drifte sykehus. Slutte å drifte alle de tjenestene vi tar for gitt i dagens samfunn. Jeg tok en slik klima/ressurs kalkulator på nett, en som viser på hvilke dag i året vi som innbyggere har brukt opp et års ressurser på.. Norge har vel en dato i April eller så, snittet for jorda var i August. Uansett hadde det forsvinnende lite effekt hva jeg personlig endret av reiser, kjøp, bilbruk osv. Det er samfunnet vi lever og de tjeneste vil tilbys som drar lasset her. Skal vi nekte de store massene i verden helsetjenester slik som vi har? Vi er tilbake ved navnet til tråden: Det nytter ikke..

Vi fikk klemt inn en liten tur i Oslomarka, lørdag til søndag. Gikk vel ca 5km hjemmefra. Oppdaget en beverdam i Østmarka i sørenden av Lutvann. Teltet ved Kroktjern. Må få gjort noe med sovepose-situasjonen til hunden. Non stop dogwear Ly i størrelse small er ca dobbelt så stor som den trenger å være, og ikke varm nok. Å legge dunjakka utenpå funker, men jeg har lyst til å sy en mindre og tjukkere til krabaten.

Der fremme venter eventyret! Datoen er 30. juli, sommeren 2021. Jeg har knapt vært på tur i en liten time, og allerede kan jeg konstatere at fjellskoa mine er helt gjennomvåte. Jeg stopper opp, ser meg rundt, og må erkjenne at jeg har mistet oversikten over hvor jeg egentlig er. Jeg må le litt for meg selv. Tåka ligger tett, og regnet plasker ned – ikke akkurat en optimal start, vil jeg si. Planen var å følge ledelinjene i terrenget til brua over Storåselva men nå står jeg med myr opp til knærne og tett skog rundt meg. Her har jeg nok bommet litt. Frem med kartet. Jeg befinner meg på grensa til Skjækerfjella nasjonalpark, nærmere bestemt en av de utallige myrene mellom parkeringen og Seisjøen. Planen er å være på tur her i ei lita uke. Når det gjelder rutevalg, har jeg ingen konkrete planer om hvor jeg skal gå – det får jeg ta på gefylen. Etter litt kartstudie og banning kjenner jeg igjen terrenget, og kan sette kursen mot brua. Det er vanskeligere å navigere her i de trønderske skogene enn på høyfjellet hjemme. Navigatøren er det i hvert fall ingenting galt med, bare så det er sagt. Mye myr i starten av turen. Hvor er jeg nå? Her har elgen vært. Etter å ha passert brua over Storåselva følger jeg Seisjøen på sørsiden. Det har vært en lang dag med timesvis i bil fra Ålesund, og flere timer med kaving i myra. Jeg er sliten nå. Det er ikke lett å finne en god teltplass langs Seisjøen her, så jeg går helt til endes og finner en ok plass cirka 100 meter øst for Seterbekken. Det blir et stykke å hente vann, men det får bare gå. Første dagen på tur er litt sånn halvveis for meg. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg kjenner litt hjemlengsel. Det er ikke noe nytt – etter at jeg ble pappa går tankene lett hjem når jeg er på slike turer, spesielt i starten. Man føler seg litt egoistisk, samtidig som man er takknemlig for at man får mulighet til å ta slike egoturer, selv om livssituasjonen er ganske annerledes enn for noen år siden. Dessuten kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg veldig til noen dager alene, til å la tankene gli fritt, ikke noe stress, bare ro og frihet. Ikke minst brygger jeg på et kraftig tilfelle av fiskefeber, og tanken på de spennende fiskemulighetene som venter får det til å koke i meg. Det finnes noen virkelig store rugger her inne, spørsmålet er om de vil la seg lure av en svett sunnmøring med full overtenning. Broa over Storåselva. Første leirplass, midt i skauen. Dag to starter med en stor porsjon havregrøt og tre kopper litt for sterk kaffe. Teltet er pakket, og sekken klar før klokka 11. Ikke verst til å være meg. Jeg setter kursen mot Seisjøfiskløysa, et spennende vann jeg har hørt mye bra om. Riktig nok er informasjonen noen år gammel, men jeg har fortsatt tro på at det finnes noen skikkelige rugger der oppe. Jeg følger Sørsteinelva oppover, som senere blir til Seisjøfiskelva. Det er virkelig fascinerende å bevege seg i denne trønderske naturen – myrer, slake daler og furuskog. Noe helt annet enn det jeg er vant med hjemmefra. Reinsdyr ser jeg relativt ofte, og spor etter elg dukker også opp. De store rovdyrene i Norge er også godt representert i området, noe som gir en ekstra spenningsfaktor og glede ved å være her. Det gjør noe med deg å vite at det akkurat nå kan ligge en bjørn i lia, eller en jerv som gjemmer seg i steinura. Ulven streifer også innom nasjonalparken av og til, men for å være ærlig har jeg ikke store forhåpninger om å møte noen av de store rovdyrene på denne turen – selv om jeg gjerne skulle det. På vei til Seisjøfiskløysa. Urørt natur. Snart fremme, Seisjøen kan skimtes langt der nedre. Endelig kan jeg se det blinkende vannet, og Seisjøfiskløysa ligger nesten helt blikk stille. Det tar ikke lang tid før jeg finner en liten morenerygg like ved vannet, perfekt for teltet mitt. Det tar enda mindre tid før fiskeutstyret er montert, og jeg fisker langs hele sørsiden av vannet. Det er ganske grunt flere steder, så jeg setter på en Jensen Sild på 18 gram for ekstra lange kast. Da sitter den – en ganske stor ørret kan landes. Det første som slår meg, er at fisken virker tynn. Når jeg spretter opp buken, får jeg svar på hvorfor: Full av parasitter. Heldigvis bare på innvollene, så kjøttet kan fortsatt spises. Jeg forstår også hvorfor det heter Seisjøfiskløysa – som saltvannsfisken sei, som har hvitt kjøtt. Kanskje ikke den mest innbydende ørreten jeg har sett, men når man er på villmarkstur spiser man fisken, uansett. Den smaker helt greit. Det blir noen runder til med fisking uten noe å skrive hjem om. Jeg kan se rester etter gamle leirplasser, men det virker som det er lenge siden det har vært menneskelig aktivitet her. For en som helst vil være i fred for andre mennesker på tur (og hjemme også), er dette en stor bonus! Teltet slått opp ved Seisjøfiskløysvatnet. Multer ble en del av menyen stort sett hver dag. Gjemmer storfisken seg her? Her får naturen være i fred. 700 gram. Innvollene er full av parasitter. Måkemakk? Fisken i Seisjøfiskløysa er hvit i kjøttet. Ingen problem å krysse Seisjøfiskløyselva her. Jeg hadde fine dager her. Neste morgen våkner jeg til den beroligende lyden av regn som trommer mot teltduken – kanskje en av de beste måtene å våkne på ute i villmarka. Klokka viser sju, og jeg fyrer opp primusen med en gang, nyter den susende lyden av brenneren, mens jeg lager meg en kjele kaffe. Planen var egentlig å bli en natt til her, men rastløsheten har tatt overhånd. Jeg kjenner et sterkt sug etter å komme høyere opp i fjellet, til de mer øde og uberørte områdene. Dessuten håper jeg at fisken der oppe av bedre kvalitet – og ikke full av parasitter. Beslutningen er tatt. Når klokka nærmer seg ti, har jeg dratt på regntøyet og begynt på den bratte stigningen mot Snaufjellvatnet. Jeg passerer nord for Djupvatnet, og fortsetter videre mot målet mitt. Terrenget er kupert og variert, med små topper som stikker opp her og der, og trange skar som utfordrer meg. Det er et flott landskap som fasinerer meg med sin villhet og variasjon. Underveis hører jeg fjellrypa – flere ganger letter et rypekull bare noen meter foran meg, og jeg skvetter til hver gang. Det er noe eget med den lyden, flaksing av vinger som fyller luften. Det går fra stillhet, til kaos, til stillhet igjen. Jeg hilser pent og går videre. Jeg slår opp teltet ved nordvestenden av Snaufjellvatnet, en nydelig leirplass som ligger lunt til. Fisket derimot, lever ikke helt opp til forventningene, men jeg lander et par ørreter på rundt tre hekto hver. På vei tilbake til teltet kjenner jeg at en annen form for feber setter inn – ikke fiskefeber, men bjørnefeber. Uten å bli helt Lilli Bendris, får jeg en intens følelse av at en bjørn har passert akkurat her nylig. Sansene skjerpes til det maksimale, og det tar ikke lang tid før jeg får øye på et spor i bakken. Et bjørnespor. Tror jeg… Eller, jeg tar det en gang til: et bjørnespor. Garantert. "Vær hilset, Bamse Brakar – kjekt at du er her!" roper jeg med den mest mandige, testosteronfylte stemmen en skrinn kar som meg kan hoste opp. Det sier ikke så rent lite, og den bjørnen sliter nok fortsatt med ettervirkningene den dag i dag. Morgenkaffi mens det regner ute. Turen går videre. Djupvatnet. Fjellrype eller Lirype? Et sus av villmark. Skatten i enden av regnbyen. Teltet slått opp ved Snaufjellvatnet. Kan det være et bjørnsespor? Jeg blir noen dager her ved Snaufjellvatnet. Går lange dagsturer, loffer rundt, fisker og nyter dagene. Den største ørreten som landes veier 0,6 kg – helt greit det. Den er knallrød i kjøttet og smaker akkurat så godt som fjellørreten pleier å gjøre. Ellers er det lite spennende å melde hjem om, bortsett fra et skikkelig tordenvær som kommer brasende mens jeg står å fisker. Før jeg rekker å komme meg i teltet, er alt gjennomvått. Heldigvis klarner det opp etter hvert, og det passer perfekt at jeg finner en sekk med ved gjemt bak en stor stein – sikkert lagt igjen siden vinteren, trolig etter isfiskere som har kommet med skuter. Dermed blir det bålkveld, og jeg får tørket all den våte bekledningen. Det blir en stemningsfull kveld med flammene som selskap og småfisken som vaker forsiktig på et helt blikk stille Snaufjellvatn. I morgen planlegger jeg å rusle nedover mot Seisjøfiskløysa igjen. Der har jeg nemlig avtalt å møte en gammel turkompis – det skal bli kjekt. Det føles godt å legge seg i teltet, varm i kroppen, og tørre klær med herlig bållukt som følger meg hele veien til drømmeland. God natt. Drikker kaffi mens jeg prøver å være kul. Nytt fiskevann skal utforskes. God kvalitet på ørreten her. Godt å få varmet kalde og våte tær. Siste kveld ved Snaufjellvatnet. På vei tilbake mot Seisjøfiskløysa passerer jeg flere småvann som virker spennende. Her må det da være mulig å lure en litt grov ørret, tenker jeg, idet jeg knyter en Aura Flake på sena. Og ja – det tar ikke mange kast før turens største fisk sitter. En feit kubbe av en ørret på 900 gram. Det finnes utallige småvann og elvestrekninger her som kan huse stor fisk – et ekte drømmeområde for deg som er glad i sportsfiske. Folk har jeg ikke sett snurten av. Jeg er helt alene her i den trønderske villmarka, og det er ingen tvil: Skjækerfjella gir meg et ekte sus av villmark. Nordre Gjevsjøhatten og Bjørkvasshatten. Ikke helt sikker. Tok ei litt anna rute tilbake. Smellfeit trønderørret. Når jeg finner en ny leirplass ved Seisjøfiskløysa, vender regnet tilbake. Endelig får jeg brukt tarpen, som har ligget urørt i sekken hele turen. Men ikke lenge etter at den er oppe, titter sola fram igjen, og tarpen gir nå deilig skygge og skjerming mot de mest intense solstrålene. Skal si været skifter fort her oppe. Jeg tar noen kast denne kvelden også, og får opp enda en ørret på rundt 0,8 kg. Den er i bedre kondisjon enn den jeg fikk her for noen dager siden. Likevel får den svømme videre, siden kroken løsner lett og gir jeg ørreten muligheten til et langt og lykkelig liv, og ikke minst vokse seg større. Hvem vet – kanskje blir det en ny tur hit om noen år? Det nytes! Det er virkelig flott ved Seisjøfiskløysa. Kveldsstemning. Noen siste kast før det blir helt mørkt. Nok en flott ørret på kroken, denne fikk leve videre. Neste dag glir forbi uten at jeg ser noe til Jarle, som jeg har avtalt å møte her oppe. Men godt utpå kvelden får jeg øye på en kar langt der borte, stampende gjennom terrenget. Han må ha den største sekken jeg noensinne har sett – da er det ingen tvil. Hvis det er én person som aldri har problemer med tung sekk, så er det Jarle. Han er en maskin! Det blir et kjært gjensyn med en god venn jeg har sett mindre og mindre til de siste årene. Men i kveld får vi tatt igjen mye av skitpraten vi begge har savnet. Vi sitter rundt et stort bål, med kaffe og en snus. Villmarksstemningen er til å ta og føle på når et tynt lag tåke legger seg over landskapet, bålet speiler seg i vannskorpa og kaster et magisk lys som trenger forsiktig gjennom mørket og den grå disen. Akkurat denne kvelden kommer jeg til å ta med meg lenge. Jarle forteller at han skal fortsette videre oppover fjellet neste dag. Han skal være på tur i tre uker, og jeg klarer ikke å unngå å bli litt misunnelig. Etter at han flyttet nordover, har han denne villmarka som nærmeste nabo – og du skal ikke se bort fra at han kommer til å lande større fisk enn jeg har klart på denne turen. For meg er Jarle et stort forbilde – en som driver med friluftsliv i sin reneste form. Han bryr seg ikke om fancy utstyr eller hva andre mener om hva som er «riktig». For ham handler det om én ting: å bruke mest mulig tid ute i naturen. Og det gjør han til gangs. En ekte villmarking, som definitivt har vært ute ei vinternatt før. Kudos til deg, Jarle! Mannen, myten, og legenden. Det er på tide å vende snuten hjemover. Himmelen er blå, og sola steiker. Dette blir en varm dag. Jeg finner fram kart og kompass og setter kursen mot Seisjøen, og videre dit bilen står parkert. Tilbake ved brua som går over Storåselva, oppdager jeg at det har kommet et stort vepsebol midt på rekkverket. Det kryr av veps – og det er av den hissige sorten. Det tar ikke lang tid før jeg kjenner smerten av ikke bare ett, men to stikk, én på hver skulder. Det frister lite å gå over brua nå, men jeg har ikke mye valg – elva er altfor stor til å krysse. Jeg kler på meg alt jeg har av klær for å lage et beskyttende lag mellom meg og de illsinte vepsene: to lag ull, turbukse, skallbukse og skalljakke med hetta trukket godt over hodet. Til slutt drar jeg på meg en hals og solbriller. Jeg strammer hetta og legger ut i full spurt over brua, før jeg fortsetter et par hundre meter nedover stien for å være sikker på at jeg er ute av faresonen. Nå gjenstår bare de siste kilometerne ned til bilen. Jeg går i rolig tempo og lar tankene vandre. Reflekterer over turen, prosesserer inntrykkene og minnene som har samlet seg opp gjennom uka. Vel framme ved bilen er jeg så svett og varm at det bare finnes én løsning: et bad. Kroppshygiene har ikke stått øverst på prioriteringslista den siste uka, så det føles godt å skylle av seg fem lag med myggolje, svette og skitt før jeg setter kursen hjemover. Vi får kalle dette en verdig avslutning på turen. Turen i Skjækerfjella er over – og jeg kjenner allerede lysten på en ny tur til dette fantastiske villmarksområdet. På gjensyn! Flott dag. Sangsvaner. Vepsebol strategisk plassert midt på broa. Klar til å gå i krigen. Dette gir kvilepuls. Et bad i Andra for å rense kropp og sjel. Mest kropp. Skjækerfjella nasjonalpark er et av Norges mest avsidesliggende og urørte villmarksområder. Her finnes få merkede stier eller turisthytter. Det gjør området perfekt for deg som søker kvilepuls, naturopplevelser og vil utfordre seg selv. Ikke minst om du drømmer om å lande en virkelig stor ørret, det er mulig her. Garantert! Turen har bydd på både slit og magiske øyeblikk – akkurat slik en villmarkstur skal være. Jeg kan varmt anbefale Skjækerfjella til andre som ønsker å oppleve ekte villmark, langt unna både mobildekning og mas. God tur! Se hele artikkelen

Spennende tema, men med mindre noen har veldig overbevisende argumenter for hvorfor dette er relevant for Fjellforum så tenker jeg kanskje det er best å vri diskusjonen tilbake mot fjell og friluftsliv. Hanne m. moderatorhatten på

Før helgen ble det en veldig kort torsdag-til-fredag telttur og første tur siden vi gikk i mål med Norge på Langs for 3 uker siden. Nøyde meg med noen hundre meter inn i Oslomarka, fremdeles på let etter den perfekte kortreiste plassen ingen andre vet om (lykke til). På menyen stod smashburger på kvistbrenner. Burgerstekingen ble uintensjonelt "mindful". Fuktig kvist gjorde at det tok en liten evighet å få ordentlig fyr, som fort ble kvelt ut når jeg la på mer🙃. Vel så var det egentlig helt fint å bruke veldig lang tid på en enkel oppgave. Det er jo litt av poenget med å dra på tur i hverdagen. Oppe og avgårde for jobb tidlig neste morgen!

For meg er staver kjempeviktig ved elvekrysninger og i grov ur. Jo tyngre sekk jo mer nyttige synes jeg de er. Med lett sekk & sti gidder jeg ikke bruke de, mens i mer krevende terreng er de svært nyttige. I helgen hadde jeg (alt for) tung sekk med telt etc, møtte et par kilometer grov ur, og jeg tror ikke jeg hadde klart det uten stavene.

Sitter i en stein grop og har pause på veg til fieldfare og hytta jeg ikke husker namnet på. Kraftig vind men ellers topp.

Ja, det kan hvertfall virke som at de gjør sitt aller ytterste for å nå de tallene. Det er skremmende mange konflikter man aldri hører om, selv så liten verden er blitt med internett og sosiale medier.

Verdens ledere gjør så godt de kan for å få redusert antallet mennesker. Man kjenner til mange kriger og konflikter, men jeg fikk nesten sjokk når jeg kom over denne listen hos FN: https://fn.no/konflikter

Jeg har Big Agnes telt, hatt det i 17 år. Ikke plaget meg at det settes med innertelt først. Kan ha ekstra foot print som gjør det enkelt å sette opp ytter først samt at det sparer slitasje på bunnduk. Jeg har dog brukt footprint lite. Jeg telter stort sett under tregrense så hvis det er meldt regn har jeg uansett med tarp. Da slår jeg opp tarp først og slår opp telt under den på vanlig måte. Så flytter jeg teltet til egnet sted og plugger det. De teltene kan settes opp med inner og ytter koblet sammen hvis man vet hvordan man gjør det. Kontra et telt beregnet for det må man da klipse opp innertelt etterpå. Jeg har hatt Copper Spur UL2 som varte i 17 år. Da løsnet sømteip på yttertelt så det var ikke tett lengre. bunn var hel og fin. Aldri lappet noe på teltet. Kjøpte nytt for litt siden med da Copper Spur UL2 XL versjon. Det tar 2 stk wide underlag, vanlig versjon er smalere i fotenden. Det nye veier 1,5 kilo og har mye plass. Som solotelt holder det med vanlig med mindre man er veldig høy da Xl også er lengre(244cm). Durston x-dome 1+ er et annet alternativ. Der setter man inner og ytter samtidig. Vært litt issues med liming på stengene på det i de første batchene. Hvis du vil teste noe lett men rimelig så kan du jo og titte på slikt som Lanshan 1 eller 2. Finnes med både mesh og solid innertelt. Settes opp med gåstaver eller egnet teltstang.

Det går mest i høststemning om dagen:

Kjedelig sak. Ikke minst når man tenker på Børgefjelltur. Ser av oversikt at funn kranser rundt nord- og vestenden...mtp innfallsportene der. Jeg tok siste av tre i våres, og så blir det vaksinering med en sprøyte hvert tredje år...siden jeg beveger meg over til de 60. Ellers er det hvert femte år med oppfriskningsvaksine. Uansett så må man bruke flåttmiddel(opplyses om ved vaksinering). Jeg har fått god erfaring nå i to sesonger ved bruk av Moskito Guard...avgir ikke vond lukt heller; https://www.dntbutikken.no/moskito-guard/120634/myggspray-moskito-guard-75-ml PS! TBE er en ting, men vaksinen virker ikke mot Borrelia/ borreliose. Sistnevnte overføres ila 24 eller mer, mens TBE ila sekunder.

Mer høst fra Finnmarksnaturen:

3 . etappe i mitt Norge på langs i etapper-prosjekt, sykkeltur fra Haugastøl til Vinstra, ble gjennomført over 4,5 dag. 40 mil og 7300 høydemeter. Jeg tok utgangspunkt i Rallarvegen, Kongevegen og Mjølkevegen da jeg planla ruta. Forrige etappe var en skitur fra Haukeliseter til Finse, men jeg startet turen på Haugastøl for å få med meg hele Rallarvegen. Rallarvegen er virkelig en flott sykkelrute som jeg mener alle bør få med seg. Da jeg syklet Rallarvegen var det veldig mange færre folk enn jeg hadde regnet med på en lørdag. Det var nok fordi det var meldt dårlig vær og at sesongen begynner å gå mot slutten. Heldigvis for meg slo værmeldingen feil og jeg hadde sol og opphold den dagen. Da Rallarvegen var unnagjort så var det bare å stålsette seg for turens første ordentlige motbakke, Bjørgavegen fra Aurlandsvangen, opp Aurlandsfjellet. Det er en stigning på ca 1300 høydemeter, men jeg ga meg etter ca 1100 og slo turens første leir. Det var ikke lett å finne en flat teltplass. Det var like før jeg ga opp og satte opp teltet rett ved veien, men jeg fant heldigvis en plass et lite stykke unna veien. Dagen etter var det å fortsette opp til toppen. Vel oppe var det litt opp og ned i skjønne, dog golde omgivelser, før jeg rullet ned til Lærdalsøyri. Der ble det en kanelbolle og en kardemommebolle på bakeriet, jeg ville ikke velge, og litt sightseeing i den godt bevarte "gamlebyen". Fra Lærdalsøyri var det å følge "Kongevegen". Kongevegen er, til forskjell fra Rallarvegen, oppstykket og til tider veldig utfordrende å sykle. Noen steder måtte jeg bære sykkelen og andre steder trillet jeg fordi det rett og slett var for bratt. Hvis det hadde blitt brukt litt ressurser på å tilrettelegging så tror jeg Kongevegen kunne blitt Rallarvegen for viderekomne. Teltplass nummer 2 var ikke like idyllisk som den første. "Alle" potensielle teltplasser var for innmark å regne, så jeg endte opp med å telte ved siden av veien, rett ved et forlatt hus. Veien var heldigvis ikke veldig trafikkert så det var ikke noe problem å få sove. Neste dag ble en klissvåt affære. Planen var å ta Kongevegen over Filefjell fra Maristova til Thomaskyrkja, men siden det var dårlig vær og av og til torden tenkte jeg det var best å holde seg nede i dalen så da ble det å sykle langs E16. Det gikk forsåvidt greit da det stort sett var en bred veiskulder og lite trafikk. Ved Tyinkrysset stoppet jeg på Joker og kjøpte oppvaskhansker som jeg tok utenpå ullvantene. Etter Tyinkrysset svingte jeg omsider inn på "Mjølkevegen". Etter å ha sett etter et sted som ikke klassifiseres som innmark og syklet forbi diverse stengte overnattingssteder ble det til at jeg la slo meg ned på verandaen til en stengt campingplass/grendehus(?). Etter en nervøs natt som lovbryter, ryddet jeg etter meg, dro jeg på meg de våte klærne og fortsatte videre. Dagen begynte med en god motbakke opp Slettefjellvegen så jeg fikk fort varmen i meg før jeg trillet ned til Beitostølen hvor jeg spiste lunsj og handlet inn litt proviant. Så bar det videre opp over Valdresflye, nok et strekk med vakker natur, før jeg svingte av til Jotunheimsvegen og fortsatte langs Vinstrevann. Jeg hadde egentlig satt Ruten fjellstue som mål for dagen, men bestemte meg underveis for å fortsette til Gålå, hvor min far har hytte. Etter å ha vært vekselsvis svett og kald og stort sett fuktig eller våt over flere dager var det utrolig digg å ta seg en varm dusj da jeg endelig kom frem til hytta. Neste dag skulle egentlig være en hviledag, men værmeldigen sa det skulle pøse ned dagen etter så jeg bestemte meg for å fremskynde togreisen fra Vinstra til Oslo og rulle ned til Vinstra stasjon. Den opprinnelige ruta svingte oppom Sulseter Fjellstugu på andre siden av dalen for å kunne starte neste etappe der oppe istedenfor å slepe pulk m.m opp langs veien dit kommende vinter. Men da jeg satte meg på sykkelen og begynte å tråkke måtte jeg fort innse at 700 ekstra høydemeter lå ikke i kortene for i dag. Gårsdagens 13 mil og nesten 3000 høydemeter satt så godt i beina at det var slitsomt å tråkke på flatmark. Det ble med ta korteste vei til Vinstra og toget rett hjem.

Enkelte personer, grupperinger og politisk tilhørighet velger å stole på 2% av verdens forskere, og ikke 98% av verdens forskere. Rare greier.

Dette er så kunnskapsløst at det knapt er verd å svare på. Geologiske og historiske perioder er to forskjellige ting. Havstigning som følge av smelting av is på land er veldig godt beregnet, og den er betydelig. Det verste er allikevel menneskesynet som ligger bak her. Det vil «tynnes ut i rekkene» når det blir vann- og matmangel, så det er bedre at vi som har så mye heller sparer på skattekronene.. Påstanden om at vi ikke kan endre på dette er helt uten begrunnelse. I over 50 år har klimaforskerne vist hvilke mekanismer som ligger bak oppvarmingen, og hvilke effekter dette vil få. Vi ser nå akkurat det de har advart om. Men dette er også den gode nyheten. Fordi da vet vi hva som må endres. Vi må bli utslippsfrie. Og det største hinderet mot å bevege samfunnet den veien er at vi lar kunnskapsfornektere få politisk makt, og at ikke vi lar konspirasjonsteoriene få avfeie forskningen.

Dro rett fra Hardangervidda( dårlig fiske, mye folk og mye sauemøkk) til ett av mine favoritt områder på svensk side inn for Femundsmarka. Ikke knott, ikke mygg, ikke fålk ( med å), bare fisk, kos, stillhet, friluftsliv på sitt beste. Kjenne på godfølelsen av at jeg har jerv og bjørn i området, noe som gir friluftslivet en ekstra dimensjon for meg.

Klart det. Hvilke andre alternativer finnes? Så vidt jeg veit så er det vel bare Norgesbom, Passpay og Youpark og alle tre kjører samme løsninger for fakturering Vanlig kredittkortbommer er dyrt og komplisert å drifte. Å basere seg på at folk er ærlige og betaler nytter ikke. Det er for mange som sniker. Så klag heller på alle snikerne. Hadde folk heller vært ærlig og gjort opp for seg så kunne man bare satt opp en plakat med et Vipps nummer og et kontonummer. Et veilag vil ha minst mulig arbeid og pes med driften. De har mer en nok arbeid med å drifte veien til en fornuftig pris. Vi får heller være glade for at de i det hele tatt gidder å ha veien åpen.

Hei, det er nokre år siden eg var rundt her sist men eg hugsar ikkje denne strekningen som svært krevjande. Det er veldig mykje blokkmark og stein her, men tenker at denne er heilt greit å gå. Du gå veldig mykje på stein her så ha gode sko, og det er meir slitsomt å gå lenge på blokkmark/stein enn på sti men ikkje noko problem ut over det, slik eg hugsar det. Og det er veldig mykje enklare med tørt føre.

Jeg er vaccineret for TBE da jeg jævnligt færdes steder hvor der er risiko for TBE, dette også selvom risikoen er lav.

Mer høststemning: + stativ Gjentar Scott Kelbys 3 beste tips for skarpe bilder: 1. Stativ 2. Stativ 3. Stativ

Telttur i Jutulhogget 🙂👍

Samme her i nord. Jeg har aldri planlagt teltplasser på forhånd. Jeg har gjerne sett for meg vannene/elvene jeg skal fiske i, og så finner jeg meg en egnet teltplass i nærheten. Skal jeg "opp i ura" er det som regel så eksponert for vær og vind, at jeg ikke ser noe poeng med å telte der i utgangspunktet. I de tilfellene blir det ofte dagstur opp og ned, eventuelt at jeg legger igjen sekken lengre ned i terrenget og går med dagstursekk til topps. Når jeg går på lengre fjellturer følger jeg ofte daler, og her er det frodig, med vann i dalbunnen. Den feilen som jeg ofte gjør, er at jeg ikke tar høyde for midnattssola, som plutselig lyser på teltet i 1 tida.. Da vet man at man har en lang natt foran seg! 😅 Det er nok stor forskjell på disse fjellene, hvor toppene ligger mellom 1300 og 1800 moh, og feks Jotunheimen. Dette kunne vært 90 % av mine teltplasser:

dagens

Jeg tenker på den galskapen som var satt i system når det kom til å låse ned landet, gjøre tiltak som ikke bare var inngripende, men også uten noe som helst positiv effekt på å hindre viruset i å spre seg. Hva er kommet ut i kjølevannet av dette for barn? unge? bedrifter? Hvorfor nekter Norge å gjøre rapporten etter covid offentlig? Ekspertene sier jo at det ikke er noe å bekymre seg for? Så kan vi begynne å se til dokumentasjonen som er å finne på selve vaksinen. Den som skulle være trygg i følge alle ekspertene der ute. Om 98% sier noe feil, så er det fortsatt feil. Uansett hvor ekspert man måtte pårope seg å være. Jeg tror selv at det er fornuftig å stille spørsmålstegn til fakta som blir servert på nett, via "sikre" eller "usikre" kilder. Historien har en tendens til å gjenta seg. Du velger å tro, basert på fakta som kommer fra det du anser som troverdige nok kilder. Ekspertene i dette tilfellet. Ser du ikke noe likhetstrekk med hvordan masser av folk velger å tro så tungt på en overbevisning som er fortalt til de av eksperter (la oss kalle de prester) Er alle som tror på Gud mer eller mindre idioter enn de som tror på Budda? Det foreligger og har forelagt fakta og forskning på alt mulig, som har vist seg å være feil i ettertid.

Hvor mange forskere stod bak og støttet galskapen rundt Covid og Covid vaksinene? At "alle" forskere står bak noe har vist seg mange ganger å være feil, på lik linje som at konspirasjons teoriene kan være farlig å stole på. Men å stille seg undrende til Fakta produsert for å male et strøk med farge er alltid bra etter mitt syn. Jeg sier på ingen måte at jeg har rett eller at man bør gjøre slik eller sånn, men det er mange her inne som er klokkeklar i sin tro, selv om de ikke har kunnskap på feltet selv, men de velger å lene seg på beviser som forskere har framlagt. For meg minner dette mer om en religiøs sekt som lovpriser bibelen og nekter for at noe annet kan være mer rett enn de har. Hvorfor er dette det verste? Blir det sult og katastrofe, vil det daue folk som fluer. Det er fakta, uansett hvordan du definerer menneskesynet. Klart, alt kan endres, men hvis det er så krise som dine fakta viser til. Hvorfor blir det ikke gjort mer som faktisk monner? Hvorfor er det latterlig symbolpolitikk som skal trumfes gjennom? 🤫