Vinnerliste

Truge- og telttur i Maridalsalpene, i herlige forhold. Var oppom både Gaupekollen og Mellomkollen i går. Småkaldt på morgenkvisten i dag. Så ikke en eneste sjel etter jeg tok av fra veien/skiløypa i går. Folk vet ikke hva de går glipp av. .

Her vært utrolig fornøyd med denne bushcrafteren fra Bark River. 3V stålet har imponert stort.. 😍

I serien "Alle foreslår sitt eget favoritt-telt" vil jeg få anbefale Hilleberg Enan. Teltet er topp kvalitet og skikkelig solid, og tåler overaskende mye vind og regn. Det har mer enn stor nok plass i innerteltet for meg på 181cm, og forteltet er også romslig nok til å oppbevare sekk og yttertøy samt å kokkelere med gassbrenner. Teltet er lett, mitt veier 1195g, men det beste er allikevel det lave pakkvolumet. Teltet fyller mindre enn halve pakkposen og kan enkelt festes bak på sykkelsetet eller skli inn i/under topplokket på en sekk. Stengene oppbevarer jeg ned langsmed ryggen i sekken eller på sykkelstyret.

Har også benytta meg av varianter av dette i årevis nå etter at jeg oppdaga hvor fleksibelt det er. Bruker "double dragon" knute med stopperknute, denne sitter utrolig godt som en løkke. Fordelen er at den tåler belastningen fra 'alle' retninger uten å løse seg opp. Men det er nå så. 😅 Hakket mer avansert å feste, men når man er ute etter en mer permanent løkke så hvorfor ikke. Prøver med også på en slags motsatt variant, hvor bardunen er festet med løkke i selve teltpluggen. Fører den fra pluggen, mot teltet/tarpen, gjennom en løkke (f.eks) i teltets- eller tarpens bardunfestepunkt, og så er det samme greia. Kan gjøres på mange måter avhengig av avstand man trenger. Drar også bardunen gjennom løkka to ganger før den knytes (i truckers hitch'en), da låser den seg på seg selv, og har ikke like stor sjanse for å gi litt slakk mens den knyttes ferdig.

Hei. GPS-sporet mitt ble på 35 mil når jeg har redigert bort mesteparten av forskjellige ting jeg gjorde under veis som turer opp på utsiktspunkter, feilgåinger, dobesøk, osv. 5 mil er ikke store avviket på den avstanden der når man måler med en bærbar GPS for turbruk. Tenk på det som 35,5 mil +/- 2,5 mil. Jeg brukte 21 dager (lenger enn man trenger), men jeg ville ha litt korte etapper og en "fridag" i fjellet i stedet for bare å skynde meg hjem. Jeg er jo tross alt på tur for å være på tur, ikke for å komme fortest mulig fram. 5 mil spredd ut over 21 dager blir bare 2,5 km om dagen i snitt, altså helt uten betydning. Om du vil gå den på 10 dager blir det 5 km pr dag i snitt, men hvis du har det så travelt spiller det kanskje ikke så stor rolle om du i snitt går 3,3 eller 3,8 mil om dagen? Lengden vil også variere etter hvor du velger å overnatte. Fra Lygna til Skjellbreia er det en del utfordringer i så måte, så forskjellige varianter her vil gi forskjellige avstander. Ruta kan også være endret. Jeg gikk i 2019 og mener at Kittilbua var stengt ei stund da den ble renovert, og da var vel kanskje ruta endret noe ei stund. En GPS er også bare én mulig representasjon av sporet. Hvor lang avstanden blir målt til vil variere med GPSen og hvordan den måler avstand, hvor ofte den lagrer et punkt osv. Det vil også være feilkilder i GPS. Legg GPSen i ro et døgn på et sted og lag den logge, så ser du hvor mye posisjonen spretter omkring. Det blir fort hundremetre i timen selv om du står i ro. Feilen blir dog noe mindre når du beveger deg. To som går i følge vil høyst sannsynlig få forskjellig totalavstand. Så spørs det hva man egentlig mener med "hvor langt det er". Skal man måle hver eneste sving man gjør, eller skal man mer bruke den avstanden man får når man måler i kartet som jo vil bli en del kortere siden den ikke har med alle småsvingene i terrenget. Før brukte vi en liten dings med et hjul på som vi rullet langs sporet over kartet for å finne avstandene. En GPS gjør noe helt annet. Det fotfølger deg i terrenget og gjør i tillegg sine egne hopp og sprett til høyre og venstre for deg mens du går. Ofte blir man lurt til å tro at GPS-en følger stien nøyaktig, men hvis det ser sånn ut er det høyst sannsynlig fordi man har satt GPS-en til å sette posisjonen på sporet der sporet er nærmest den posisjonen den har beregnet. På Garmin sine heter det Ruting->Lås på vei. Jeg slår alltid denne av unntatt når jeg navigerer på vei (bil, motorsykkel, sykkel, fotgjenger i byen..) Om du ble klokere av dette vet jeg ikke da. Det kommer fort an å når ruta ble målt, hvem som målte den og hvordan. Fun fact: Johannes Rummelhoff brukte i juli 2018 bare 3 døgn, 11 timer, 54 minutter og 10 sekunder på Jotunheimstien. Deretter fortsatte han til toppen av Galdhøpiggen og hadde da brukt totalt 4 døgn, 8 timer, 39 minutter og 44 sekunder. I følge ham selv var dette 401 km og 12200 høydemeter totalt. Og da hadde han vært værfast i 6 timer før han kunne gå opp på Galdhøpiggen. Men han hadde support da, og hadde derfor minimalt med seg på ryggen. Jeg hadde forresten også hjelp to ganger under veis med forsyninger og bytte av utstyr. Tyngste sekken hadde jeg mellom Lygna og Skjellbreida. God tur. Jeg startet den 4. juni og kom fram til sankthans. Jeg ville nemlig følge etter våren/forsommeren oppover. Da får man blomstring og fuglesang hele veien.

Flott oppsummering av et supert lettvektstelt Jeg klarer meg forøvrig godt uten bardunstrammere, bruker truckers hitch eller teltstikk for å stramme og justere bardunene (enkelt, funksjonelt og funker til det aller meste av telt og tarp). Denne er fin: https://andrewskurka.com/guyline-tension-system-backpacking-tents-tarps-hammocks/

En grei og flott langtur. Plutselig kom det en dag med noenlunde bra turvær. Det skulle være overskyet, men helt uten nedbør – før sent på kvelden. Det ble varslet fare for enkelt solgløtt, og temperaturen ville være opp mot ti grader. Ikke over ti grader, det tror jeg ikke jeg har sett siden november. Etter langturer ut fra både Sælandsskogen og på Høgjæren, mente jeg det burde bli en tur fra Gramstad eller Dale. Fortsatt er det snø og vinter lengre oppe i heia. Fra Gramstad er det flere muligheter for en langtur. Rundturen med fire eller fem topper har jeg gått en del ganger, men turen om Resasteinen, Dalevatn og eventuelt Dalsnuten var det lenge siden jeg hadde gått. Da jeg startet å gå turer fra Dale, gikk turen opp til Resasteinen og tilbake over Kjerdalsfjellet og ned til Dalevatn og videre tilbake til Dale. En ganske vanlig tur. En litt luftig og bratt tur, som jeg aldri ble helt fortrolig med. Jeg fant etter hvert en sti over Jubemyr og videre til midtskar og ned til Dalevatn. I det siste har jeg startet fra Gramstad og lagt turen over Fjogstadnuten før jeg satte kursen mot Resasteinen. Det er ganske mange år siden jeg har gått stien ned fra Kjerdalsfjellet, og jeg har i stedet gått om Trongedal eller Rommedal for å komme ned til Dalevatn. Jeg fikk se hvor jeg tok ned mot Dalevatn denne gang. Det var andre enn meg på Gramstad denne dagen. Det var faktisk ganske mange biler, men jeg så lite folk. Først et stykke etter at jeg hadde krysset Fjogstadnuten kom det folk i mot. Da jeg startet over Løemyr, kunne jeg se en skikkelse som også var på vei oppover mot Resasteinen. Vel forbi Resasteinen og opp under Skjørestadfjellet rett før flyvraket, satt karen. Selvsagt kjentfolk. Helge sanker topper og hadde nettopp logget seg inn på Skjørestadfjellet og var nå på vei mot Dalsnuten. Jeg fortsatte forbi flyvraket og tok stien forbi litle Risasteinen og videre gjennom skaret og veien/stien mot Midtskaret. Nedover mot Dalevatn valgte jeg denne gang å gå i lia over Trongedal, og fant noe som minnet om en sti, og kom greit ned til demningen ved Dalevatn. Bakken ned til Kjerdal ble brukt til å tenke på bakken opp mot Dalsnuten, og om jeg hadde «ork» nok til å ta turen oppom toppen. Bakken opp gikk i et greit tempo – langsomt... Det ble til at jeg la turen om Dalsnuten. Øverst var det omtrent tomt for folk. Bare et par med to hunder satt under varden. Det ble ingen pause på meg. Jeg gikk rundt varden og fortsatte direkte ned mot trappene. Som vanlig legger jeg turen til Dalsnuten rundt toppen og ikke opp den bratte veien. Det tar litt lengre tid, men stien på sørsiden er mye mer «grei» å komme både opp og ned. Appen på telefonen viste 16 000 skritt og mente jeg hadde gått 13 kilometer denne dagen, da jeg sto ved bilen. Jeg hadde brukt noe over tre timer. Da ville jeg har gått litt over fire kilometer i timen. I det terrenget jeg hadde beveget meg i mener jeg det er litt snill fart. Avstanden er antakelig litt under tolv kilometer. Likevel var det en flott tur, og da sola tittet frem, minnet det litt om en vårtur. Jeg var i hvert fall svett ved bilen.

En virkelig flott tur - men lang. Enkelte turer her på Gran Canaria og Puerto Rico, er enkle og lette å gå. For blir det en del slike turer. Først til Norskeplassen og så videre innover eller nedover mot Arguineguin. Andre turer er morsomme, kjekke og byr på en litt annen natur, som turene innover eller nedover til Veneguera. Noen har litt av alt, som turen til Hjermandsplass. Det er likevel en tur som skiller seg ut. Det er turen fra «Cooperativet» i Mogan og tilbake til Puerto Rico over fjellet. Først opp en lang bakke og så en lang tur sørover. Turen fra «Cooperativet» tilbake til «Natural Park» er lang, nesten 24 kilometer, og det er i tillegg over tusen høydemeter. Det er en drøy tur for de fleste, og jeg kvier meg alltid litt på forhånd. Likevel er dette en tur som er verdt alt strevet. Det er virkelig en flott fjelltur på Gran Canaria. Nå er det nok mange som vil mene at turen fra «Mølla» og opp bakken der, med «hylla» som en virkelig utfordring, er mer spektakulær og ellers like flott. Ikke for oss med et lite snev av høydeskrekk. Bergvegg til venstre og stup – rett ned – til høyre, er ikke noe for meg i hvert fall. Jeg foretrekker å starte fra «Cooperativet» hvor bakken er mye «snillere». Det var bare tre av oss i drosjen mot «Cooperativet» i Mogan. Edvin, som turleder, Kjell som offisiell tid og avstands-kontrollør, og meg sånn midt i mellom. Vi snakket med en dame da vi gjorde oss klar til å ta fatt på bakken oppover. Da hun hørte av vi skulle opp 1000 meter og gå 24 kilometer tilsammen, tok hun omtrent bølgen. Hun var imponert. Vi viste jo at det var mange meter opp og tok det med ro. Heldigvis hadde Edvin fått oss opp så pass tidlig , at vi gikk i skygge omtrent til toppen. Nå var stien forbedret siden sist vi gikk her. Noen hadde ryddet og ordnet. Stien, eller Caminoen var nå i god stand, selv om det enkelte plasser fortsatt er mulig å gjøre forbedringer. Vi kom i hvert fall til topps uten problemer, og kunne se tilbake på stien nede i bakken som slynget seg oppover i fjellsiden, Det er ganske godt gjort å gjøre stien så pass grei å komme opp, i det bratte terrenget. Oppe i sola ble det en liten stopp, før vi fortsatte mot Caminoen fra «mølla». Vi diskuterte muligheten for å treffe folkene fra Norskeklubben. De skulle opp bakken og videre til Tauro. I hvert fall ett stykke samme vei som oss. Denne gangen var det mye mer grønne planter og blomster enn det vi har møtt på før. Da var det bare noen trær som var grønne. Nå hadde vi grønne busker og lavendel i blomst langs stien. Nedover mot «to rom og kjøkken» blir det mer og mer skog. Pinjeskogen står ikke tett, men det er likevel skog. Nedenfor «to rom og kjøkken» åpner det seg opp mot dalen under, og stien videre mot Cortadores er lett synlig i fjellsiden nedover. Stien går i svinger og bakker, både nedover og litt opp. For det meste holder den seg på omtrent 900 moh. Det nesten hele tiden bratt ned på den ene siden og av og til ganske bratt opp på den andre, Stien er aldri skikkelig smal, men enkelte plasser har regnet vasket vekk noe av overflaten og laget en renne midt i stien. Denne gangen var vi velsignet med et virkelig bra turvær. Sol, noen skyer inne i mellom, litt vind – enkelte plasser, og passe temperatur. Det ble en skikkelig sommertur, med lukt av pinjene som følge. Utsikten er virkelig god. Det er spesielt å kunne se ned i dalen, samtidig med at stien fremover er synlig i fjellsiden der den slynger seg rundt knauser og inn juv for å runde nok en knaus lengre framme. Det er ikke mange meter i luftlinje, men mange og lange meter å gå. Vi kom fram til platået over Cortadores etter 4 kilometer – fire flotte kilometer. Da hadde vi fortsatt en kilometer fram til veien, og den skulle vi delvis følge fram til Norskeplassen. Det er kjedelig å gå på vei, men det er egentlig ingen annen mulighet enn denne veien for å få med seg denne flotte turen. Spesielt de fire kilometerne fra «To rom og kjøkken» og til Cortadores. Det tok tid å komme til Norskeplassen, og da hadde vi fortsatt tre kilometer ned til «Natural Park». Etter en kor pause, tok vi fatt på innspurten. Det var tre godt fornøyde karer som sto nede ved hotellet og gratulerte hverandre med en greit gjennomført tur. En tur som -igjen- var virkelig var flott.

nettopp. Så hva i xxxxxxxx er det NikWax mener når en flaske holder til 1-2 plagg. Er det en XXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXXL jakke da?

Tusen takk for hjelpen! Jeg går for Finnmark skiene

Det er dette som blir mitt neste telt om Lanshan 1P ikke funker slik jeg håper. Kan sjeldent bli feil av å velge Hilleberg

Mange synes å mene det er "umulig" å lære seg et par knuter, men det er det virkelig ikke. Man kommer veldig langt med bare pålestikk og teltstikk. Ha ei snor på en halvmeter i lomma og repeter knutene når du ellers ville kastet bort tid på mobilen, så sitter de fort både i hodet og fingrene. Da jeg endelig fant ut at jeg ville lære meg noen knuter brukte jeg mye mer tid på å finne fram til det jeg hadde bruk for enn faktisk å lære knutene. Fant underveis noen nyttige nettsider. Base med animerte knuter. Gode animasjoner og forklaring av bruk og svakheter. Kun på engelsk. https://www.animatedknots.com/ En annen base med animerte knuter, også i norsk språkdrakt (dog med fyldigere beskrivelser på engelsk) https://knots3d.com/ Enkel metode for å knyte pålestikk (han er amerikaner, så det er 4 minutter tomprat først, lenker til 4:17 inn i videoen her):

Jeg har ikke regnet på det, men på en ukestur på sommeren har jeg pleid å ha med iPhone Xs, systemkamera (M100) med to batterier (LP-E12), Garmin Fenix 3, Garmin Inreach Mini, og en batteribank på 5000mAh. Da lader jeg alt til 100% før jeg drar eller i bilen. Underveis på turen har jeg da typisk fått ladet mobilen fra ca. 20% til 80% to ganger og ladet et kamerabatteri fra "flatt" til "nesten fullt" med batteribanken. Hva som var igjen av strøm på de ulike dingsene har jeg ikke notert meg. Det jeg bruker av elektronikk underveis er at jeg tar omtrent 100 bilder i døgnet, bruker mobilen til podcast og lydbok om kvelden, og kanskje som lommelykt i teltet om natta. I tillegg sender jeg 1-2 meldinger med Inreach’en om dagen, og bruker klokka til å lagre veipunkter av leirplasser underveis. Både Fenix og Inreach varer hele uka, med god margin, uten å behøve å lades. Edit: Da har jeg regnet litt på det. : ) Tok utgangspunkt i en tur med 5 overnattinger, og har estimert hvor mange prosent strøm det var igjen på hver dings etter turen. Fritt etter hukommelsen. Hvis jeg har regnet riktig, noe jeg sikkert ikke har, så ser ut til at jeg landet på rundt 1,2 Ah pr. dag.

Da får vi være enig om at vi ikke kommer til å kjøre samme praksis fremover, og det er helt fair👍skitt fiske👍

Første forsøk på vinterjakt på rype med rifle i fjellet, med basecamp innenfor tregrensen. Helgen tok oss igjennom "alle" værtypene vinteren kan by på, inkkudert herlig vårvær på søndagen! Testet endelig "hard flex" på Xplore-bindingene også. Dette var en verdens forskjell på nedkjøringer! Ble fort litt gøy å kjøre ned til camp i skogspudderet hver dag.

Noen bilder fra helgas tur, bare avslapning og kos. Vinden skiftet rettning ila natta. Var meldt snø og 16ms i kastene, det merket ikke vi noe av å sov oss igjennom det. Var ganske løst å ikke spesielt mye snø, så valgte å grave ned pluggene, det gir ganske så bombesikker forankring.

Uhell? Så nettsidene deres genererte ved et uhell en melding om at du måtte logge inn for å se de beste produktene og outleten? Jeg har drevet nettsider noen år, men ingen av plattformene har såpass med AI-teknologi at de genererer den typen innlogging og meldinger. Hahahaha. Nice try......

Som jeg har beskrevet i en annen tråd, går jeg og kolleagene mine en tur hver sommer der vi fortsetter der vi endte opp forrige gang. Tanken er å ende opp med en lang kontinuerlig tur fordelt over mange somre. Etter å ha brukt flere år i Jotunheimen har vi nå endt opp i området rundt Jostedalsbreen, nærmere bestemt på DNT-hytta Tungestølen ved Veitastrond (flott hytte!), og jeg ønsket å sette kursen nordover. Den opprinnelige ideen var å krysse Jostedalsbreen fra Tungestølen til Fonn, der breen er smal, men på grunn av logistikk endte vi opp med å gå denne turen i motsatt retning, fra Fonn til Tungestølen. Kryssing av bre var nytt for både meg og mine åtte kollegaer så jeg fikk hyret inn en lokal guide med mye breerfaring. Det var ikke bare nødvendig når man skal gå på bre, men også et utmerket valg. Turen gikk 30. august og så sent i sesongen er det mye blåis på Josten med mange betydelige sprekker som må forseres når man går på og går av isen. Selv om breen her er forholdsvis smal er det fremdeles en lang tur med mange høydemetre og siden vi ikke er topptrente atleter, og ei heller består av bare veldig fjellvandte folk, var en av utfordringene å sørge for at vi kom ned av fjellet igjen før mørket falt på ved slutten av dagen (sånn ca 21:30). Turen startet 08:00 på Fonn etter en kort kjøretur fra Thon Hotel Jølster inn Stardalen. Fra Fonn gikk vi inn Tverrdalen et lite stykke før oppstigingen mot Gallen (1386 moh) startet. Tåka lå som et lokk over oss, men mens vi gikk opp flyttet den seg nedover og snart var vi over og kunne beundre fjellene og breene rundt oss. På vei opp mot Gallen, vi ser ned i Tverrdalen som nå er helt innhyllet i tett tåke. Fra Fonn til Gallen er det ca 1000 meter stigning. Det kjennes i lår og pust. Over tåka var det blå himmel og været var varmt og vindstille (sikkert derfor tåka ikke forduftet). Shorts og t-skjorte var nok i bakkene oppover. Utsikten fra Gallen er fantastisk med et panorama av fjell, daler og bre til alle kanter. Utsikt fra Gallen, eller nærheten av Gallen. Fra Gallen er det ca 1 km til brekanten på ca 1500 meters høyde. Det var nødvendig med litt klyving men eller lettgått. Fra Gallen mot brekanten. Isen her er lett å gå inn på og vi fikk på sele, isøks og stegjern og ble fordelt på to taulag. Fra dette punktet kan man velge ei rute der man nesten helt unngår sprekker - det gjorde ikke vi. Vi gikk rett mot området med sprekkene og brukte den neste timen på å leke oss med å forsere sprekker, snøbroer, og finne veien ut av labyrinten. Det var uvandt å gå på blåis med stegjern og noe skummelt å liste seg - eller hoppe - over ymse snøbroer og crevasser, men det hele gikk greit med bare et tilfelle der en person gikk gjennom med én fot. Snøbroene var stort sett solide, men noen steder måtte vi trå ned for å komme inn på dem, og klatre litt for å komme av dem. Forsering av creavasser. Detet var i starten av turen da vi bevisst oppsøkte områder med mye sprekker. Etter området med sprekker i starten, fortsatte vi oppover isen, som nå hadde blitt til behagelig snø, til vi tok en lengre pause ved Grensevarden (ca 1750 moh), omtrent midt på den sørlige delen av Josten. Været var strålende og uten et vindpust. Is i alle retninger, helt blikkstille. Finnes det et punkt i Norge der man er mer biologisk isolert enn her, på midten av Josten med bare is rundt seg? Noen få insekter var alt vi så. Ikke en fugl. Ikke en gnager. Bare blå is, hard stein og snø i alle retninger, under en azurblå himmel og med skydotter i det fjerne. Fra Grensevarden. Fra Grensevarden var det 500 meter nedover på stort sett sprekke-fri is/snø før vi kom til fjellet Midtnovi (1210 moh) som troner over Langdedalen langt der under. Snøen var behagelig å gå på og disse 500 høydemetrene var de absolutt letteste på turen. Fra Grensevarden mot Midtnovi. På Midtnovi var det av med utstyr og et siste blikk tilbake på snølandskapet vi hadde passert, samt et nærblikk på de dramatiske brefallene som omga oss. Brefallet/Opptaksbreen ved siden av Midtnovi, Bjørnakyrkjebreen lenger borte. Deretter gjensto 1000 brutale meter ned i Langedalen langt der under. Det er ikke veldig bratt, med lite klyving, med jevnt bratt hele veien. DNT hadde ryddet og markert stien på nytt året før, og det var enkelt å finne veien nedover. Ned fra Midtnovi. Tungestølen kan skimtes langt der borte. Da vi kom ned i Langedalen var det noen få km på lettgått sti utover dalen til Tungestølen. Hodelyktene måtte på før vi var fremme der vertinnen ventet på oss med en 3-retter. Mange av oss var så slitne vi ikke klarte mer enn foretten før en buss tok oss tilbake til hotellet i Skei der vi var fremme noe før 03:00 Tungestølen...nesten fremme! Dette var kanskje den fineste turen jeg har gått. Den var ganske lang og hard, og det var litt skummelt med blåis og sprekker for første gang, men inntrykkene var spektakulære: Sola som skinte i blåisen, det myke snølandskapet mot de harde, kantete steinene. Den myke vegetasjonen når vi kom tilbake til den levende verden igjen. Tåka som beveget seg ned da vi gikk opp. De ville brefallene som i sakte film raser ned dalene. Lyden av isvann som fosser nedover og blir til elver langt der nede. Helt fantastisk. En tur jeg unner alle å gå dersom man er i noenlunde god form, elller bare veldig sporty som vi åpenbart er. Og jeg har en guide å anbefale for dem som er interessert

Jeg fikk den nyeste modellen (2021) som jeg lenket til. Det er derfor jeg har 14 primuser, 7 kvistbrennere, 5 telt, tre kanoer og 18 kniver.. 👀

Med både Esee 6 og A1 i skuffen sliter jeg med å forklare meg selv hvorfor jeg skal hente hjem denne. Men jeg trenger vel bare litt tid så…

Sakser tekst og bilde fra nyhetsbrev fra Helle 19.mai: Mer info: https://no.helle.com/collections/foldekniv

Opinel!

Har absolutt ikke tro på at norsk utstyr er dårligere enn utstyr fra andre land. Hvis du ser på stoff i klær og telt (Gore tex, event,osv.) kommer alt fra samme produsent og forskjellen på de respektive merkene er strengt tatt minimale, både med tanke på slitestyrke og design. Jeg vil heller vinkle det andre veien, hvorfor kjøpe utstyr fra gigantiske utenlandske produsenter når man heller kan støtte opp om de mindre norske merkene som etter min mening er like gode.