Før var det om å gjøre å komme høyest og lengst, så da var det sjelden det ble mye tid til overs. Teltet ble gjerne satt opp i det dunkle lyset fra hodelykta og etterpå var det bare å få i seg litt mat og komme seg i posen.
Nå er det litt enten eller. Lavterskeltur med familien eller litt mer ambisiøse turer med gamle tur-venner.
Det fine med friluftsliv, uansett ambisjonsnivå, er at man alltid kan lære noe nytt. Tilføre en ny dimensjon til en kjent oppskrift. Til og begynne med et det nok opplevelse i å mestre grunnleggende ferdigheter som å overleve og å finne fram. Etterhvert som jeg har blitt mer erfaren og tryggere på det grunnleggende bruker jeg mer energi på sideaktiviteter som fisking, matlaging, plukke sopp og bær, gjøre seg kjent med fauna og dyreliv, lese opp på områdets historie. Det å ha med unger på tur har sånn sett vært kjempeinteressant, ikke bare får man gjenoppleve tida da alt var nytt og spennende gjennom andres øyne, men man blir tvunget til å skru ned farta og lage opplevelser av det som før kanskje ble sett på som en transportetappe.
Som hos Kjell Iver er ikke stillheten min beste venn, men med spraking fra ett bål, gamle venner som deler minner og røverhistorier eller ungenes entusiastisk gjennomgang av neste dag på kartet, så får man sjelefred allikevel.