Søk i nettsamfunnet

Her følger en rapport fra fjorårets vintertur fra Hjerkinn til Glåmos. Det ble tolv dager som inkluderte både polare lavtrykk og en hoppende hare som ble redningen når risikovurderingen sviktet. Men også et nytt hjelpemiddel for å bekjempe høydemeter, en mulig vidundermedisin mot «pulk-velt-fobi» og ikke minst en lang aketur. Turen ble gjennomført 2-13 januar 2025. Vedlagt ligger også et mer detaljert kart over ruten jeg tok. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Gåvålivatnet (936) Nytt år, ny tur. Med nyttårskalkunen fortært satt jeg meg på toget med pulken full av Real turmat. Det var andre nyttårsdag og årets høydepunkt var allerede på trappene, den årlige vinterturen. I år, som i fjor, startet turen på Hjerkinn, og målet var å gå nordøstover i to uker (i fjor gikk jeg sørover). Vel fremme med morgentoget fra Trondheim startet jeg å gå i ellevetida og krysset E6 halvannen kilometer nord for stasjonen. Deretter la jeg kursen rundt Hjerkinnshøe (1293) og holdt meg på samme høydekote i et ganske lettgått terreng litt overfor E6. Enn så lenge var været greit, men det var meldt et polart lavtrykk det neste døgnet. Etter et par timer på skiene slo jeg derfor tidlig leir ved mens det enda var lyst. I ly av en klynge med bjørketrær ved Gåvålivatnet (936) var det tid for teltkos med primus og middag mens jeg ventet på uværet som var i vente. Bilde 1: Klar for det varslede uværet – camp under en bjørkeklynge ved Gåvålivatnet. Dag 2: Gåvålivatnet (936) – Sør av Knatten En natt med kraftig vind. Jeg har etter hvert rundet 100 vinternetter (inkludert en Grønlandskryssing) i Helsport Patagonia-teltet opp gjennom årene, men denne natten og morgenkvisten tror jeg må være blant de aller mest vindfulle. Akkurat hvor mye det blåste vet jeg ikke, men skjermdumpen fra yr.no indikerer at det blåste friskt. Men teltet oppførte seg, som alltid, eksemplarisk og jeg lar meg aldri slutte å fascinere av hvordan en slik tynn duk beskytter så utrolig bra mot de heftige naturkreftene. På innsiden er det godt og lunt, utenfor herjer Kong Vinter så det virkelig rister i de doble teltstengene. Utpå formiddagen forsvant det polare lavtrykket like fort som det var kommet og det var på tide å sette kursen videre. I løpet av de få timene lavtrykket herjet hadde det dumpet en anstendig mengde snø over Doverfjell så fort gikk det ikke mens jeg lusket meg sørøstover i dyp snø over vannene som lå som perler på en snor nedover. Etter å ha labbet over Søre Kvitdalsvatnet (931) dreide jeg nordøstover oppover lia mot Hjerkinnsætri. Her var det dyp snø, men heldigvis var det mulig å følge traktorveien oppover det første stykket. Omsider ute av skogen og inn på snaufjellet økte farten mens gikk nordøstover og passet på å holde god høyde overfor Kvitdalen nedenfor. Når klokka ble 16 og mørket meldte seg slo jeg leir sør av Knatten, ca 2km sørvest av Kvitjørnin (1102) Bilde 2: Polart lavtrykk gav en frisk start på turen, men inne i teltet var det lunt og godt Dag 3: Sør av Knatten – Fundindammen (1022) God natt i teltet. Med vekkerklokken på 06.00 var jeg klar til å gå 08.30 i grålysninga. Så tidlig på året kommer jo ikke dagslyset før i nitida her på Dovrefjell. Kursen fortsatte over Kvitjørnin (1102) og deretter nedover Fyfældalen. Her er terrenget litt knudrete med moreneplatåer, og jeg forsøkte å holde meg godt oppe i høyden på østsiden av dalen med mål om å komme meg inn på sæterveien som går nordover mot Fundin (1022). Det ble litt frem og tilbake for å unngå de bratteste moreneskråningene, men det var relativt greit å finne farbar rute. Denne formiddagen fikk jeg testet en ny patent, nemlig «Paris Side-by-Side løsningen». Det er jo alltid moro å teste nye løsninger, og etter å ha blitt inspirert av en kar på Friluftsliv Norge gruppen på facebook (tror kanskje han het A.Sætre?) som hadde lagt ut bilder av to pariserbrett koblet sammen ved siden av hverandre måtte jeg jo teste ut dette. Jeg lider av «pulk-velt-fobi» og enhver vidundermedisin som holder pulkene på rett kjøl virket fristende, uansett hvilke bivirkninger det måtte gi. Jeg hadde derfor laget en slags kopi av denne løsningen hvor jeg har festet noen små stropper forut og akter på pulkene. Her fester jeg to 80cm lange brøytestikker og strammer til. Dermed blir de to pulkene stivt forbundet i begge ender uten at de «knekker» inn mot midten. Stabiliteten var upåklagelig og fungerte utrolig bra nedover alle disse skråningene i Fykfældalen. Litt mer dra-motstand blir det jo definitivt med to pulker i bredden, men gud bedre hvor stabilt det ble. Masse skråninger uten en eneste pulkvelt. Artig! Det å hele tiden mekke på litt utstyr, lære av andre og så teste ut, er jo en artig del av vinterfriluftslivet. Uansett, midt på dagen nådde jeg sæterveien som går mot Fundin og det var tid for å endre tilbake til det mer klassiske parisertoget med en pulk foran den andre. Det var forbausende kjapt å switche mellom disse to løsningene underveis og det viste seg å være ordentlig nyttig. I dette området var det vesentlig mindre snø enn på Dovrefjell og veien var til tider neste helt avblåst så jeg måtte kjøre litt slalåm for å finne snøflekker. Klart og fint vær med minus 15grader og når klokka ble 15.30 krysset jeg Fundin demningen og slo leir på andre siden. Bilde 3a: «Paris Side-by-Side løsningen. Forsøk på kur mot «Pulk-velt-fobi». Bilde 3b: Tilbake til den klassiske Parisertog løsningen. Dag 4: Fundindammen (1022) – Ålbusætra (977) Nok en god natt i teltet og klokken 08.15 startet jeg å gå med hodelykta på, mens morgenlyset kom sigende. En av de magiske tingene med å gå vintertur tidlig i januar synes jeg er akkurat dette med lyset. Norge er liksom helt «dødt» inne på fjellet tidlig i januar og det å se sola kommer krypende og kaste en slags lillafarge over omgivelsene mens en drar pulken alene i fjellet er helt spesielt. Det ble en nydelig dag med klarvær, vindstille, og et perfekt antall minusgrader mens jeg spiste kilometer. Fra Fundin gikk jeg først østover langs Sæterveien i 4-5 kilometer før jeg kom til krysset hvor det går setervei nordover oppover Setaldalen med Høg-Gia (1641) på høyre hånd. Det var lett å følge veien og tempoet blir jo vesentlig hurtigere her langs grusveien enn ute i terrenget, spesielt siden snøen var hard og veien avblåst. Oppover dalen passerte jeg flere store flotte sætre, men det var ingen spor etter mennesker her oppe så tidlig i januar. Jeg slo leir på noen flotte myrområder ved Ålbusætra (977) /Orkelkroken. Her kommer elva Orkla rennende fra Orkelsjøen og i morgen var planen å følge den Nord vestover. Bilde 4: Soloppgang tidlig i januar - magisk Dag 5 Ålbusætra (977) – Døvaldfjellet Å gå på elva eller ikke? Jeg grublet fælt på dette denne morgenen. Fra teltet så elva rolig ut og det fristet veldig å gå på den rolige islagte elva som snirklet seg nedover. Samtidig har jeg smertelig erfart på tidligere turer at dette ofte er et valg som «fanger». Da mener jeg «fanger» i den forstand at når en først har valgt å gå på elva kan det være vanskelig å forlate den når man kommer til områder hvor elva ikke lenger er farbar og trygg. Da er det ofte bratte elvekanter og vanskelig å komme seg opp med pulk i en bratt skråning og inn et tett bjørkekratt og dyp snø. Når jeg går alene uten turmakker blir dette et enda viktigere moment og jeg konkluderte med å droppe elva og heller følge en kurs noen hundre meter nordafor for å unngå det verste beltet med vegetasjon langs elva. Her går det også en bred sommersti og jeg fulgte denne ned til Staesvollen (924). Siste delen ned mot Staesvollen går gjennom skogsterreng og selv om det var sti gjennom skogen var snøen dyp og tempoet sank betraktelig. Fra Staesvollen fulgte jeg relativt åpent myrlandskap nedover noen hundre meter på vest-sida av Orkla-elva. Etter hvert som jeg kom lenger ned i dalen ble det mer og mer småkupert skogsterreng og målet var å nå den lille demninga som ligger der hvor elva gjør en markert nittigradersving like sør for Dølvaldsætra. Her starter nemlig en anleggsvei som jeg ville følge oppover Dølvadsfjellet. Den siste strekningen nedover mot denne demmingen var krevende siden det var mange skogdekte små koller og søkk som gjorde navigeringa kronglete. Uansett. Til slutt nådde jeg demningen og benyttet anledningen til å tømme pulkene for søppel og emballasje i søppeldunken som energiverket hadde satt frem ved rasteplassen ved demningen. Bilde 5: Hustrig over Døvaldsfjellet Dag 6 Døvaldfjellet – Storvangen (øst av Kvikne) I løpet av natten snødde det tett mens vinden fortsatte å øke. Teltet var mer eller mindre nedsnødd og det var åpenbart at det fine «nedrennet» jeg hadde sett for meg ned mot Stor-Innsjøen (821) aldri ble noe av. I stedet ble det en dag hvor jeg burde ha montert et roterende gult lys på pulken siden den minnet mer om en brøytebil. Sakte men sikkert brøytet jeg meg ved nedover lia før jeg nådde Stor-Innsjøen (821) etter noen timer og fortsatte klatringa opp til kammen sørøst av Vakkerlifjellet, fremdeles i dyp snø. Omsider oppe på toppen var det nå et par kilometer nedover til Rv3 langs en skogsvei som brukes til skiløype. Her var det ikke kjørt spor enda så tidlig på sesongen og snøen var dyp så det ble ikke noe særlig til ned-renn, mens jeg labbet nedover. Men så, når jeg nærmet meg Rv3 ved Kleiva kom dagens store høydepunkt. Og det var Ola fra Kvikne. Pulk-folkets gode hjelper. Ola, tidligere skiløper og bonde på Kvikne, var på vei oppover skogsveien med traktor og fres når jeg kom labbende nedover. Etter en hyggelig prat kunne han friste med skyss langs riksveien de to kilometerne opp mot Yset. Han skulle jo uansett samme vegen. Akkurat det å gå to kilometer langs Rv3 var noe jeg hadde gruet meg til, og planen var å sette opp teltet og vente til dagslys neste morgen før jeg gikk dette stykket langs riksveien. Men nå ble pulkene lastet opp i traktorskuffen mens praten gikk løst inne i en varm traktor. Fra Yset skulle jeg fortsette østover opp lia i retning Forollhogna nasjonalpark. Antall høydemeter opp fra Yset er ikke ubetydelig, og jeg var ikke sen om å takke ja når dagens helt lurte på om jeg hadde lyst at han skulle kjøre meg opp et par hundre høydemeter og sette meg av der hvor bebyggelsen ender. Her starter skiløypa videre østover opp mot nasjonalparken. Bilde 6: Ikke akkurat unassisted og unsupported, men stor takk til Ola fra Kvikne for særdeles effektiv kur mot høydemetersyke Dag 7 Storvangen (øst av Kvikne) – Overfor Storya Ny dag nye muligheter, men nå uten traktor. I dag skulle jeg inn i Nasjonalparken, og jeg gledet meg virkelig til å få oppleve Forollhogna nasjonalpark. Selv om skiløypa på nordsida av Ya-elva ikke var kjørt så tidlig på året var det en fin trase å følge oppover. Etter hvert ble jeg forbikjørt av to karer på scooter fra energiverket som skulle opp å inspisere et tunnelinntak på grensa til nasjonalparken. De etterlot seg det herligste scooterspor som økte farten betraktelig. Noen timer senere flatet terrenget ut og dalføret jeg hadde fulgt opp langs Ya-elva ble erstattet av et vakkert åpent, men småknudrete landskap med små koller og myrer. Det var greit å holde kursen litt oppe i høyden på vestsiden før jeg krysset elva i nordenden av dette myrlandskapet litt sør av Tjovholdet. Kursen videre gikk nordøst, mens jeg holdt en parallell kurs med elva Storya, dog noen hundre meter lenger sør. Her var terrenget lettgått og jeg fant etter hvert en fin teltplass i ruskeværet oppe i skråninga. Bilde 7: Teltplass i skråninga overfor Storya Dag 8 Overfor Storya – Rundfloen Dette var dagen da jeg fikk en kraftig påminnelse om risikovurdering. Takket være en hare som hoppet frem fra en stein like foran og løp bortover så jeg plutselig konturen av den bratte skrenten jeg hadde kurs rett mot. Akkurat i tide. Kun flaks. En skikkelig guffen opplevelse. Jeg var ganske sint på meg selv i teltet den kvelden ved utgangen av Rundfloen som ligger som en skål omgitt av fjellene rundt. Jeg skulles så klart slått leir tidligere på dagen når sikten begynte å bli dårligere. Jeg hadde jo studert ruten på kartet i detalj på forhånd og allerede før avreise identifisert nedfarten mot Rundfloen som et «pass på område» og merket det med en rød trekant på papirkartet fordi terrenget så litt guffent ut. Ruta går nordøstover over kanten mellom Budalsjtjønin (1053) og Tverrfjelltjørnan (1113) for deretter å fortsette ned mot Rundfloen som ligger i bunnen sør av Slettfjellet (1153) og selve Forollohgna (1332). Likevel ender jeg altså opp med å starte på denne nedstigingen på slutten av dagen og i sikt som har blitt gradvis dårligere. Det meste er hvitt. Alene. Jeg skammer meg når jeg ligger i teltet som nå er helt omringet av tjukk tåke. Jeg burde jo visst bedre. Litt på avstand har jeg prøvd å nøste litt i denne dagen og ser at det var flere ting i løpet av dagen som «gikk galt» og at jeg gradvis økte risikoen bit for bit. Når jeg leser dagboknotatene mine fra turen i etterkant blir det tydeligere. Allerede kvelden før hadde jeg begynt å «slurve» litt med noen telt-rutiner, med den konsekvens at jeg hadde lagt meg til å sove mye senere enn vanlig. Jeg sov også dårlig. Endelig ute av teltet etter en litt røff morgen satte jeg kurs om planlagt mot Tverrfjellet (1241), men et stykke god gammeldags feilnavigering gjorde at jeg gikk mot Brattøa (1221) før jeg oppdaget feilen og måtte dreie 90 grader og renne ned 100m høydemeter og opp igjen tilsvarende på andre side av dalen. Tilbake på riktig kompasskurs hadde jeg «kastet bort» to timer, droppet flere av de faste 10minutt pausene, og var ivrig etter å «ta igjen det tapte». Denne dagen ble en kraftig påminnelse om konsekvensen av å bryte rutiner. Fjellet er nådeløst. Jeg hevder ofte at jeg er veldig nøye og bevist på risiko når jeg ferdes i fjellet. F.eks. har jeg flere kjøreregler med klare kriterier og rutiner som jeg er streng til å følge. Et slikt kriteria er å ikke gå i for dårlig sikt, spesielt når jeg er alene. Snakk om å møte seg selv i døra. Her brøt jeg flere av mine egne kjøreregler, en etter en, og fortsatte uten å innse at jeg gradvis hadde flyttet (risiko)grensen. Bilde 8: Dårlig sikt og en kraftig påminnelse om risikobildet Dag 9 Rundfloen – Vangrøftdalen v. Tverrelva Fortsatt skamfull, men lettet etter gårsdagen ventet jeg i teltet til tåka rundt teltet lettet litt og gikk trygt nedover Snuddalen mot bjørkelia. Ikke mange minutter senere var jeg under tåkebeltet og kunne se nedover hele dalen. Her var det i starten litt knudrete terreng med små koller, bekker og skog så det ble en del buksering av pulk. Fort gikk det ikke. Men etter hvert åpnet dalen seg, og jeg nådde en seter som ligger øverst i dalen. Herifra går det grusvei helt ned til Dalsbygda sommerstid, så det var bare å følge traseen. Så tidlig på året var det ingen tegn til liv i noen av setrene som jeg passerte nedover. Selve Forollhogna (1332) var fremdeles omgitt av tjukk tåke så på turen gjennom nasjonalparken fikk jeg aldri sett selve fjellet som har gitt navnet til parken. Vindstille og minus ti grader ga flotte forhold mens jeg passerte flere og flere hytter og setre nedover. Når jeg slo leir i det åpne området hvor tverrelva møter Snuddalen hadde jeg fremdeles ikke sett noen mennesker. Bilde 9: Passerte flere Setre på veien nedover mot Vanggrøftdalen. Dag 10 Vangrøftdalen v. Tverrelva – Nordøst av Dalsbygda Knappe to måneder før Ski VM starter i Trondheim og på vei nedover dalen i retning Dalsbygda, i ett tempo som neppe hadde imponert Therese Johaug. Vel fremme i selve Dalsbygda følger jeg den snødekte veien som går oppe i skråningen og over nettopp det som på kartet heter Johaugen. Ikke lenger etter passerer jeg hoppbakken som ligger ved Engan sør-om Jakopåsen (946). Her er det et yrende liv og pågående hopprenn denne lørdags formiddagen. Selve hoppbakken blir nok kanskje litt bratteste laget med to pulker på slep så jeg tar heller høydemetrene i litt mindre porsjoner og passerer Austgården før jeg dreier 90 grader, inn på skiløypa ved Bekketrøa og oppover den åpne dalen mot Langhagen med Jakopåsen på venstre side. Her finner jeg en fredelig teltplass på myra som lyses opp av en kraftig fullmåne i nydelig vintervær. Bilde 10a: Fullmånen lyser opp teltplassen På Lanhaugen nordøst av Dalsbygda. Bilde 10b: Frisk morgen mens fullmånen er på vei ned i vest Dag 11 Nordøst av Dalsbygda – Kåppårflata nordøst av Røros Dag elleve på tur startet med å følge scooterspor i herlig kaldt og klart vintervær ned mot Sætersjøen (807) i et helt magisk lys denne morgenen hvor månen enda ikke var gått helt ned i vest samtidig som det blod-røde lyset i øst lovet at sola snart skulle dukke opp over horisonten. Etter Sætersjøen fulgte jeg løypenettet nedover mot Galåvollen. Et skikkelig artig ned-renn gjennom flott skogsterreng. Her dukket det også opp flere skiløpere på søndagstur som slo av en hyggelig prat. Deretter gikk kursen langs «Gamle Kongevei» som var snødekt og lite trafikkert. Veien går nordøstover og jeg kom til slutt ved enden av flystripa til Røros Lufthavn hvor en Dash 8 fra Widerøe gikk inn for landing. Jeg fortsatte gjennom Røros Sentrum, forbi kirka og inn på skiløypa som starter like overfor Røros hotell. Her ventet en nydelig skiløype innover det åpne snaufjellet. Etter noen kilometer med hodelykta på var klokka blitt 17 og det var allerede nydelig måneskinn, stjerneklar himmel og tjue behagelige minusgrader når jeg slo leir i et magisk vinterlandskap. Bilde 11a : Gjennom Røros Bilde 11b : Inne på fjellet igjen i måneskinn Dag 12 Kåppårflata nordøst av Røros – Glåmos Siste dag på tur. I dag gjenstår bare ca en mil ned til Glåmos og tog hjem til hverdagen. Nok en dag med flott kaldt vintervær og en herlig dag i skisporet. Ikke minst fordi det stort sett gikk nedover hele veien til Glåmos bortsett fra en liten stigning i starten oppover fjellet hvor Fjellhytta (Enarsvola) var. Deretter var det stort sett raka vegen nedover i herlig mykt underlag. Et skikkelig høydepunkt var når jeg pakket skiene på den bakerste pulken og kunne ake sittende på den fremste pulken i lange bakker. Helt suverent. Ikke så langt fra Glåmos passerte jeg en tømmerkoie hvor to personer stod og måkte snø. De fortalt at det jobbet med produksjonen av Netflix serien hjem til jul og klargjorde koia da de skulle spille inn en scene der dagen etter til neste sesong av den populære serien. Vel fremme på Glåmos «parkerte» jeg ved samvirkelaget mens jeg ventet på ettermiddagstoget mot Trondheim. Bilde 12: Artig aketur ned mot Glåmos 😊 rute_haavard25.pdf

Fikk ny pulk her for et par dager siden en Fjellpulken Xplorer 154. Når jeg myser over den ser jeg at det er ikke alt for gode muligheter for festing av taudrag på den. Siden jeg hater stive drag så måtte jeg finne en løsning for taudraget. Ser pulken har en del festepunker rundt om men ingen er liksom solide nok og festene forran blir i skarpeste laget for tauet. Dermed så måtte unge Jenssen inn i Autodesk Inventor og tegne nytt dragfeste. Etter 14 timer på "skrivern" så vipps så kan man bruke de orginale dragfestene på fjellpulken med taudrag. Har testet med foten midt på for å sjekke styrken og det ser ut til at den holder mer enn selve dragfestene så det burde være tilstrekkelig. Deler .stl fila om noen flere ønsker taudragfeste på pulken sin.

Hei alle sammen. Jeg ser for tiden på et telt til langturen min i Norge om vinteren når jeg bruker ski og pulk. Teltet skal brukes overalt, men mest i høyfjellet. Og det får oppleve alt vinterværet i Norge og Sverige! Det skal brukes med hund og brenner i innerteltet. Har sett på Hilleberg Tarra, Nammatj 3 og Keron 3. Liker Hilleberg da de har lav vekt på ekspedisjonsteltene sine Hva ville du valgt og hva bør du gå med geodesics som Tarra eller tunneltelt?

Lette etter en sekk i 40-60 ltrs størrelse med d-ringer på hoftebeltet / dragfeste, og det nærmeste jeg kom var fjellpulken sin 40 ltrs sekk. Mens jeg drev og googlet rundtom, kom jeg over flere som nevnte at de hadde fått sydd på D-ringer på sekker de allerede hadde. Siden det allerede begynner å samle seg med sekker på loftet, og jeg allerede hadde en sekk som egnet seg for å få påsydd D-ringer ble ideen satt. Etter endel leting fant jeg tilslutt D-ringer som passet ; http://www.watski.no/D-RING--11MSz Jeg kjøpte mine på en båtutstyrs butikk som heter Trebåten, og som ligger ved Vinterbro rett utenfor Oslo. Siden jeg var litt usikker på hvilken size jeg trengte i forhold til webbing/reim som skulle brukes, kjøpte jeg både D-ringer i str 25 og 32 mm. ( det viste seg etterpå, når jeg fant det for godt å sjekke D-ringene på fjellpulken selen, at der er det 25 mm ) Spurte deretter Skomaker'n ( https://www.facebook.com/Skomakern ) om de kunne sy på D-ringer, noe som ikke skulle være noe problem. Hadde også en sekk som jeg skulle få byttet hurtigklips på ( den grå / Campus Nadel 100+20 - se bildene ) , så jeg tok med den og The North Face MG 46 sekken som skulle få påsydd D-ringer, ned til butikken. Der hadde både webbing/reim som kunne brukes, samt nye hurtigklips. Siden jeg hadde to par med D-ringer, fikk jeg dem likså godt til å sy på det ene paret på Campus sekken også Ett tips for dere som skal gjøre noe slikt; Ta på sekken hjemme og mål opp hvor D-ringene skal sitte og merk dette, slik at det er klart når du står i butikken og skal vise hvor D-ringen skal festes. I mitt tilfelle så hadde jeg ikke merket av hvor de skulle sitte, men hadde målt opp / sammenlignet med fjellpulken selen og funnet "referansepunkt". Resultatet var at de sydde den ene d-ringen 1 cm lengre bak enn den andre ( som sto på rett plass ) på north face sekken, dette rettet de heldigvis opp kostnadsfritt Har lagt ved noen bilder som viser resultatet.

Vintereventyr i Børgefjell En pensjonert tannlege (73) med alt for stort liggeunderlag og en selvsikker ungdom (45) som slurver med å skru igjen korken på fuelflaska. Alt lå til rette for god stemming når far og sønn er på nytt vintereventyr, denne gang på loffen gjennom en vindtunnel i Børgefjell fra 2-10 mars 2023. God lesing! Dag 1: Majavatn – Jengelstien Dagen startet med buss for tog i snøbyger fra Trondheim og tidlig ettermiddag losset vi pulkene på Majavatn stasjon. Det var mulig å skimte noen smil gjennom snøkavet mens vi trasket av gårde med pulk-toget vårt innover mot Tomasvatn. Vi var jo endelig på tur sammen igjen. Snøbygene var tette, og vi skjønte fort at lia oppover mot Storelvhøgda kom til å bety kaving i løssnø. Det er jo ikke uvanlig å finne scooterspor oppover Jengelstien, men det måtte vi bare se langt etter denne dagen og vi var begge skråsikker på å ha satt verdensrekord i klabber. Mange kilometer ble det ikke da vi slo opp teltet i et lite skogholt, men gleden av å være på tur igjen var større. MSR-XGK’en ga snart fra seg den gjenkjennelige susende lyden som vi pulk-fundamentalister setter så uendelig stor pris på. Ute lavet snøen ned og vi var spent hvor mye vi måtte grave oppover i morgen tidlig for å finne veien ut av teltet. Senior hadde for øvrig brukt pensjonen til oppgradere til et nytt XL Ultra-Mega-Wide liggeunderlag for anledningen og kunne ikke lovprise komforten nok. Junior derimot, gryntet noen gloser fra sitt XS-underlag om at Patagonia ikke akkurat er Helsport sin største teltmodell og at pensjonistens nye himmelseng heller hører hjemme i et sirkustelt. Bilde 1: Klabb og babb med et smil opp Jengelstien Dag 2: Jengelstien – Storelvdalen Snorkel og periskop hører hjemme om bord på ubåter, men akkurat denne morgenen kunne det vært nyttig å ha mens vi fant veien ut av det nedsnødde teltet. Etter den obligatoriske havregrøtfrokosten gravde vi frem pulkene og fortsatte vassinga i nysnøen opp mot Storelvhøgda. Fort gikk det ikke og den mest effektive måten var å sette fra oss pulkene, tråkke opp et spor på 50m før vi gikk ned og hentet pulkene igjen. Omsider oppe på Storelvhøgda hadde vinden virkelig tatt seg opp og det blåste kraftig i de tette snøbygene. Utsikten innover Børgefjell var fraværende og begrenset seg til neste fjellbjørk. Sakte, men sikkert tråklet vi oss ned lia mot Storelvdalen og fant en teltplass nede på myra som lå litt i le av en kolle. Vi har vært mye på tur sammen og rutinene sitter forsåvidt godt så det tar ikke mange minuttene å få opp telt og etablere camp selv om det er litt ruskevær. Utover kvelden fortsatte vinden å ta seg opp og rusket godt i teltet. Det å ligge trygt og godt inne i teltet mens vinden herjer på utsiden er jo en av disse følelsene vi som er glade i vinterturer setter så uendelig stor pris på. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av tanken på hvordan noen millimeter teltduk, en sovepose og en brenner er alt vi trenger for å ha det trygt og godt, mens kong vinter nådeløst herjer utenfor Bilde 2: Idyllisk lunchpause i lia overfor Storelvdalen Dag 3: Storelvdalen – Topp av Orrekskardet Nok en dag med skikkelig ruskevær hvor det blåste kraftig fra nordvest med tette snøbyger og lite sikt. Vi ventet noen timer i teltet om morgenen før vi forsiktig satt kursen videre østover mot Orrekvatnet (598). Med så mye vær var vi bekymret for skredfare opp Orrekskardet så tok det rolig og var nøye med navigeringa. Vi holdt oss godt ute på vannet for å være sikker på at vi holdt god avstand fra de be bratte fjellsidene fra Sklettfjellet. Innimellom snøbygene lysnet det opp og vi fikk et blikk av det majestetiske fjellsidene før neste byge kom og alt ble hvitt igjen. Oppover Orrekskardet la vi kursen sørlig av der hvor stien går for å ha sikker avstand mot den bratte sørveggen fra Sklettfjellet, men det var et knudrete terreng oppe i lia og dårlig sikt gjorde at dette ble mye plunder og heft. Tidlig ettermiddag var vi endelig ute av skardet, vinden var fortsatt kraftig så vi satt opp camp like ved vann 680. Et av de ufravikelige kravene pensjonisten hadde når vi planla turen var at vi skulle ha med rikelig fuel for kosefyring og komfort. Det var derfor en noe muggen stemning da det viste seg at junior hadde slurvet med å skru igjen korken på ene fuelkanna om morgenen og at en av våre to 4L-kanner var tom som et resultat av et utall pulkvelt opp Orreksardet. Inne i teltet ble det dårlig med kosefyring denne kvelden, mens vi krysset fingrene for bedre vær. Bilde 3: Ruskevær i Storelvdalen Dag 4: Topp av Orrekskardet – Nord av Gaukarvatnet For en dag. Tre dager med lavtrykk var i løpet av natten blitt dyttet bort av et solid høytrykk som åpenbarte Jengelen i all sin prakt. Det var helt magisk å starte dagen med å skli ned lia mot Jungelvatnet i knedyp puddersnø, vindstille og blå himmel. Vi tok en pause utenfor Gran Jeger og Fisker Forening sin hytte før vi fortsatte sørøst og krysset Kjukkelva og fortsatte oppover langs østbredden av elva. Fjellene innover Børgefjell viste seg i all sin prakt dekket av hvite meliskapper. Vi satt opp camp på høyden nord av vann (702) nord av Gaukarvatnet. For et døgn siden herjet vinden og snøbygene her, men nå kunne vi vi nyte tørt klarvær og et tyvetalls minusgrader med dansende nordlys over teltet. Norsk vinter er utrolig! Løse korker på fuel-flasker var glemt og vi lot det blå lyset fra brenneren danse til langt ut på kvelden mens praten gikk løst mens vi mesket oss med kakao og sjokolade. Bilde 4: Herilg høytrykk Bilde 5: Nordlyset danser i Børgefjell Dag 5: Nord av Gaukarvatnet – Øst av Store Kjukelvatnet Vi har mange døgn sammen i vintertelt opp gjennom årene og en noe asymmetrisk arbeidsfordeling har etablert seg. Pensjonisten er bevisst på sine honnør-rettigheter og kort sagt foregår arbeidsfordelingen i teltet slik: Yngstemann våkner først, børster is fra teltduken, smelter snø, lager frokost og vekker pensjonisten når morgenkaffen er klar og temperaturen i innerteltet har nådd +20 grader celsius. Dagen i dag bestod av loffing innover selve indrefileten av Børgefjell mens vi snirklet oss nordover på østsiden av Kjukkelva oppover mot Store Kjukkelvvatnet (817). Jerven hadde lusket i forveien og vi fulgte sporene dens før vi dreiet østover oppover mot skardet som går over mot Viermadalen hvor vi satt opp teltet med ustikt mot Kvigtinden. Temperaturen bikket minus 30 og fullmånen lyste opp teltet. Eneste skår i gleden var når junior skrudde på in-reachen bare får å få vite at Ranheim hadde blitt slått 4-0 i en cupcamp mot Bodø/Glimt. Bilde 6: Radio og morgenkaffe, livet smiler Bilde 7: Fullmåne Dag 6: Øst av Store Kjukelvatnet – Nord av Jengelvatnet Det nydelige vinterværet vedvarte og vi fikk nok en magisk dag når vi snudde kursen 180 grader for å starte turen hjemover etter en lang frokost i teltet. Føret var upåklagelig, og vi fikk følge av en flokk på syv reinsdyr når vi rundet sørsiden av Litle Kjukkelen. Like etter møtte vi to karer på scooter fra Statens Naturoppsyn som var nysgjerrige på Jervsporene vi hadde sett disse dagene. En hyggelig prat og de to eneste menneskene vi møtte disse dagene i Børgefjell. De humret godt når de fikk høre at vi hadde campet øverst i Orrekskardet under uværet noe dager tidligere. Verre vindtunnel finnes visstnok i Børgefjell mente de. Noen timer senere var vi nede ved Jengelen og slo opp teltet tidlig ettermiddag. Bilde 8: Herlig med klarvær og høytrykk Dag 7: Nord av Jengelvatnet – Orrekelva Fremdeles klart og kaldt, men vinden har tatt seg litt opp igjen, så det ble litt surt og kaldt oppover lia fra Jengelen mot Orrekskardet. I det vi passerte den gamle teltplassen vår i vindtunnelen merket vi virkelig at været var i ferd med å snu og skyene veltet oppover skardet. Snøbygene kom sammen med vinden og det ble etter hvert ganske så surt. Nok en gang ble dette Orrekskardet en strabasiøs affære, og vi tok det rolig nedover siden sikten var dårlig. På en av våre tidligere vinterturer i Finnmark hadde vi en strabasiøs affære i drittvær gjennom Stabbursdalen som til stadighet hjemsøker oss fra minnebanken over steder som sikkert er idylliske i finvær, men som vi bare har opplevd i drittvær. Orrekskardet i Børgefjell finnes også på denne listen. Glad over å være ferdige med dette skardet som vi knapt hadde sett noe av, fortsatte vi over Orrekvatnet (598) og fant en teltplass i ly av en kolle nederst i Storelvdalen. Inne i teltet var stemmingen upåklagelig med DAB dekning på radioen og rause rasjoner med turmat, kakao og kaffe. Bilde 9: Luksus i teltet Dag 8: Orrekelva – Tomasvatnet Godt og kaldt med minus 30 på temperaturmåleren så det ble litt skrapejobb på junior denne morgenen for å fjerne is og rim som hadde samlet seg gjennom natten. Som is-skrape, har vi etter hvert funnet det ultimate (?) verktøyet, nemlig en kopp som brukes til å fore kyr med kraftfor. Den har en rett kant som gjør at isen løsner perfekt fra teltduken, og glir ned i selve koppen. Det har vært mye prøving og feiling opp gjennom årene med ulike is-skraper, men den som leter skal finne gull, og det finnes i en hylle hos Felleskjøpet. Etter nok en lang frokost satt vi kursen oppover mot Storelvhøgda og kunne nyte utsikten østover fra varden. Vi hadde god tid frem til toget i morgen formiddag så somlet oss nedover Jengelstien og fant en fin teltplass i skogen like overfor Tomasvatn. Nok en fin kveld i teltet med real turmat, kosefyring og radio. Livet er herlig og ukomplisert på tur. Eldstemann er jo pensjonert tannlege og mente at siden vi nå nærmet oss slutten av turen var det kanskje på tide å finne frem tannbørsten nederst i pulken. Bilde 10: Proviant anbefalt av tannlegen Dag 9: Tomastvatnet – Majavatn -Trondheim S En kort etappe på ski ned til Tomasvatn og videre på vinterveien til Majavatn stasjon hvor vi hadde billett med toget midt på dagen for hjemreise til Trondheim. Ni dager på tur og vårt første møte med Børgefjell. Nok et artig eventyr sammen, og det frister til gjentakelse, i alle fall hvis det meldes høytrykk i Orrekskardet 😊 Bilde 11: Majavatn Bilde 12: "Tog for pulk" - hjemreise Vedlagt ligger en kartskisse med omtrentlig trase og teltplasser (overført fra håndtegning på papirkart, ikke GPS track) Takk for turen! Hilsen Tore Haaskjold og Haavard Haaskold trase.pdf

"Jeg kunne jo skrevet en liten turrapport på fjellforum da" - men den ble visst nokså lang Leses på eget ansvar! Lenge har jeg tenkt på en solotur på vinteren, men vært redd både for mørket, det å fryse og bruk av brenner i teltet. For noen uker siden ble jeg overraskende inspirert av noen flotte turdamer på Instagram, og bestemte meg for at nå fikk det bare briste eller bære. Turhelga ble valgt med bakgrunn i at mannen hadde arbeidshelg, og en stund så det ut til at det ikke skulle bli så altfor kaldt. Et par dager før avreise viste værmeldinga brått -16, og jeg ble derfor litt nervøs for om soveposen min med komfort på -12 ville gjøre susen. Jeg bestemte meg derfor for å sy en innerpose, i håp om at den skulle berge meg gjennom natta dersom det skulle bli for ille, i tillegg til at værmeldinga så litt mer lovende ut dagen før avreise. I dagene før avreise begynte det å hope seg opp med turutstyr i stua, og jeg var stadig ute i hagen for å øve med primusen. Da strømmen tilfeldigvis gikk en dag, fikk jeg til og med ordna meg med litt lunsj Turfeberen hadde for alvor satt inn, og jeg gleda meg som bare det! I tillegg til litt turinspirasjon, hadde jeg også sett noen kule oppskrifter på deilig "primus-pizza" og noen fristende bilder av sveler til frokost, så det ble med i matposen. Endelig kom dagen for avreise. Jeg hadde med meg alt jeg kunne komme til å trenge av utstyr, og litt ekstra for kosens skyld. For det var jo hele poenget - å kose seg på tur, alene for første gang Været var helt fantastisk, og vi starta morgenen med strålende sol. Pulken endte opp med å veie mer enn jeg hadde sett for meg, og de første kilometerne gikk vi i stigning. Det var nok tyngre for hunden enn for meg, og til slutt koblet jeg han av for at han skulle spare litt krefter. Jeg har tidligere vært plaga med gnagsår i fjellskiskoa mine, men i god tro tenkte jeg at dersom jeg satte på gnagsårplaster før jeg gikk ville det sikkert gå fint. Det gjorde det for det aller meste også, men da jeg nærmet meg dagens første stopp kjente jeg at det begynte å bli sårt i skoen. Det passet derfor ypperlig med en stopp på Heggelia, hvor vi ble tatt så godt i mot - selvsagt skulle hunden få være med inn Dermed fikk jeg justert på gnagsårene, spist litt og hunden varmet seg foran peisen. Jeg ble likevel litt engstelig da verten kunne fortelle at det hadde vært -18 da han hadde åpnet i solskinnet samme morgen. Han syntes derfor at det var veldig tøft å skulle ligge ute i telt, og inni meg tenkte jeg at det kanskje kom til å bli i tøffeste laget! Vi kom oss avgårde igjen, og en drøy kilometer senere fant vi oss en flott teltplass ved et lite vann. Betjeningen på Heggelia hadde opplyst om at det blåste surt fra nord, så jeg forsøkte å finne en fin plass i ly. Da oppdaget jeg også at kartet og kompasset lå igjen hjemme..... Teltplassen kom på plass likevel Senere på kvelden angret jeg på at jeg hadde spadd ut forteltet, da teltet plutselig hadde flyttet seg 15 cm den veien, og soveposen min hang i fritt fall Heldigvis var den nokså enkelt å dra teltet en liten halvmeter andre veien, i og med at det er selvstående. Etter at teltet hadde kommet på plass, var det på tide å fyre bål med all veden som jeg hadde drasset med meg ei mil inn i skauen (!!) Jeg tenkte at det var greit å grave bålplassen ned, slik at bålet ikke skulle forsvinne i snøen. Lite ante jeg at snøen var like dyp som jeg er høy, og derfor gravde jeg nokså lenge for å få en fin plass Hunden var lagt til rette, og endelig kom det deilig varme fra bålet. Sola begynte å gå ned, og det samme gjorde temperaturen! Det jeg hadde glemt var hvor redd hunden min er for bål, og det ble derfor altfor "intimt" nede i ei slik grop - den fikk brått panikk, pila inn i teltet og nektet å komme ut igjen. Så da satt jeg der da, mutters alene i kulda og fyra bål. "Kose-faktoren" sank i takt med sola, og etter å ha forsøkt å få ned litt bålniste, kom jeg meg inn i teltet jeg også. Da jeg landet i soveposen begynte det å synke inn hvor langt jeg hadde gått, hvor lite mat og drikke jeg hadde fått i meg, og at telefonen min så ut til å dø av kulde raskere enn jeg hadde sett for meg. Før jeg skulle fyre i teltet hadde jeg planlagt å lage middag, så jeg begynte med det. Pizzadeig ble laget, og diverse garnityr funnet frem. Men så, tenkte jeg at det hadde jo vært lurt å fylle primusflaska med brennstoff før jeg skulle i teltet for kvelden. Men hvordan var det nå jeg fikk ut trykket igjen? Herregud som jeg kløna! Bensin overalt, kalde fingre og en rekke banneord... Banneorda skulle nok mest kompensere for at jeg begynte å bli litt stressa - tenk om jeg ikke fikk liv i primusen igjen? Til og med bikkja hadde begynt å hutre på dette tidspunktet. Liv ble det heldigvis i primusen, og noen likfingere senere ble det også pizza! I tillegg skapte jeg også et minne for livet - da jeg underveis i matlagingen brant meg på litt kakao jeg akkurat hadde laget, og bare skulle ta litt snø i munnen for å kjøle ned den brente tunga. Lite tenkte jeg på at jeg tok fra samme snøen som jeg akkurat hadde dynket med bensin Det smakte rett og slett alt annet enn nydelig!! Pizzaen var god, men samtidig smakte det ikke med mat. Et sikkert tegn til meg selv om at jeg hadde ventet for lenge med å spise! Etter mye om og men fikk jeg også primusen inn i teltet, og bikkja sluttet å hutre. Det var deilig med varme i teltet, men samtidig var jeg utrolig utilpass. I boka jeg hadde med meg, leste jeg den samme siden ganske mange ganger mens jeg fulgte med på brenneren. Til slutt klarte jeg heller ikke å holde meg lenger, og måtte bite i det "kalde" eple for å ut på do. Der kom likevel bålgropa til sin rett, for den var perfekt å gjemme seg i for å tisse når man er over snittet mørkeredd Vel tilbake i teltet spiste jeg litt frossent smågodt, og til slutt tok både hunden og jeg kvelden. I løpet av natta var jeg takket være den nye innerposen overraskende varm, men livredd for at kompanjongen min skulle fryse. Jeg våknet derfor med jevne mellomrom for å sjekke temperaturen i posen hans Da vi begge våknet neste morgen, var alt glemt.. Sola var på himmelen, og alle nerver glemt! Svelene til frokost ble likevel et litt for ambisiøst prosjekt i kulda, og kostet definitivt mer enn det smakte. Aldri har jeg lengtet så etter en pose real turmat! Nedpakking av teltplassen gikk supert, hvis man ser bort fra noen sporløst forsvunnede potesokker... Også på veien hjem stoppet vi på Heggelia, og til vår store glede var vertskapet det samme som dagen før. De siste kilometerne tilbake til bilen ble seige - hunden var lei, kald og sliten, og saftige gnagsår et faktum! Bilen var så kaldt at da vi hadde parkert hjemme, var den enda ikke varm Men det var heldigvis sofaen! Og der ble vi værende resten av kvelden, mens vi satte til livs resten av godteriet som var blitt for frossent til å spise på tur..

Hei, Jeg ønsker å låne en pulk til fjelltur noen dager i mai. Kan betale noen kr for det. Type lignende fjellpulken 130 til 150 cm Ta kontakt (Oslo, Akershus)

Da Finnmarksturen utgikk denne vinteren (foreløpig), så ble det en tur til alltid like vakre Senja. Var framme ganske sent på kvelden, og hadde egentlig tenkt å leie ei hytte, men siden jeg selvsagt var for sent ute, var det opptatt. Derfor ble det telting ved utløpet av Ånderelva i Tranøybotn, sør på Senja. Det ble ei rimelig kald natt, og på morgenen viste gradestokken -18. Kaldt på fingrene før teltet var pakket i bilen. Men vakkert! Kjørte til parkeringa ved hyttekroa, og der ble det ompakking av pulk, før vi var klare til å gå innover. Fulgte sommermerkinga, så måtte av med skiene for å klare å komme oss både opp og ned de lengste og bratteste kneikene. Har skjønt i ettertid at det er lurt å heller ta vinterløypa, så vi valgte den veien ned. Det ble kupert nok den veien også, og noen pulkvelt. Men greit med litt utfordringer. Det tok ca 2,5 timer før vi var kommet til Åndervannet, og det er vel ca 6 kilometer. På Ånderbu, statsskog si hytte traff jeg ei hyggelig dame som holdt på å fyre i ovnen. Siden hun hadde glemt maten fikset jeg det, og hun fikset kaffen. Trivelig å møte andre turfolk. Jeg bestemte meg for å bli på hytta den neste natta, og ettermiddagen og kvelden gikk til fyring i ovnen, lesing i hytteboka og rett og slett ingenting. Ganske deilig det! Været var helt magisk. Helt stille, stjerneklart, måneskinn og nordlys. Neste morgen våknet jeg til samme været, og det er ikke noe selvfølge her i nord. Men januar og februar har denne vinteren vært helt utrolig. Denne morgenen viser måleren på hytteveggen 23-. Sola skinner, og snøen har den herlige kalde vinterknirkinga. Vi pakker og rydder oss ut av hytta, og tenker å prøve isfisket. Jeg er rimelig ny i dette gamet. Men det er spennende å prøve. Det nye isboret fungerer superbra, og det går kjemperaskt å bore hull. Isen er utrolig tykk, og det er bare så vidt boret er langt nok. Men det går. Jeg har gruet meg for denne maggoten, så jeg er kjempeglad for at han ikke har tålt kulda. Da får jeg øvd meg på den i død tilstand. Det er godt jeg ikke har basert meg på fisk som næring denne turen, fangsten blir mager. En mikrorøye, og et napp er alt denne dagen. Jeg vet at et par stykker har overnattet i gammen denne natta, så det er greit å komme dit uten at det er iskaldt. Her skal vi ta inn for natta Aluq og jeg. Denne gammen er vel rundt hundre år, og ble satt i stand av flinke folk i 2014. En plass med sjel som jeg setter stor pris på å kunne få lov å benytte. Etter et par timer på isen er det godt å trekke seg inn i gammen, fyre, koke kaffe og lage seg litt mat. Når det begynner å mørkne tar jeg på skiene og vi tar oss en trimrunde rundt vannet. Aluq springer lykkelig etter alle mulige dyrespor han finner, så vi suser avgårde på kryss og tvers. Det er helt stille i verden, bare oss to. Når vi kommer tilbake er det bare å fyre og kose seg med andres beretninger om fine stunder i dalen. Jeg fyller på ved i ovnen gjennom hele natta, slik at det ikke blir iskaldt. Neste dag er det litt mildere, eller litt mindre kaldt. Så jeg pakker sammen, og rydder og ordner i gammen før vi setter kursen ned til vannet. Jeg tenker jeg skal prøve fiskelykken i dag også. Det blir ikke noe fisk i dag heller, enda jeg prøver med litt ekte smør sammen med den døde maggoten! Jeg tar det ikke så tungt med den manglende fangsten, det er så flott å bare få nyte det å være ute i sånne omgivelser. Den fiskinga må jeg nok øve på. Utpå formiddagen begynner vi å gå ned mot Tranøybotn, og jeg valgte som sagt vinterruta denne gangen. Det går stort sett greit, med noen litt for bratte kneiker ned. Det tar rundt et par timer før vi er ved parkeringa. Strålende fornøyd med turen, både jeg og Aluq.

Hei Vurdere kjøpe ovenfornemnde pulk, men er skeptisk til om lengda gjer den "fampete". Normalt bruker eg parisbrett og synes det funkar fint, men ynskjer no ein pulk eg mellom anna kan montere brems på for bruk med bikkjer. Eg er skeptisk til om den oppleves som "stor". Måtehald i pakking og lågtbyggende pulk er nok meir normalen for meg enn ruvande, glidande "Berg". Så eg greier meg ofte ganske lenge på tur med liten pulk. Men så var det dette med å ha litt vektarm ved montering av brems og bruk med fleire hundar, samt at fleire bikkjer gir meir vekt i form av fôr. Praktiske erfaringar nokon? Eventuelt nokon som har prøvd å montere nomforspenning og evt brems på ein Acapulka Scandic Tour 150?

Jeg skal se på en pulk i morgen, jeg skal bruke den selv (ikke på hund). Jeg har fjellpulken drag liggende fra barnepulken. Kom over denne på finn.no, jeg har avtalt med selger allerede, så jeg henter den i morgen tidlig hvis den ser grei ut: https://www.finn.no/91741788 Er dette en grei transportpulk å bruke til den prisen? Ser den veier en del, og det Har vel kanskje betydning? Fordelen er at den er ferdig og klar til bruk, selv om den sikkert er veldig gammel. (Nå har jeg linket til annonsen, så vær grei å ikke saboter salget om du selv kunne tenke deg pulken).

Hei, jeg lurer på om noen inne på forumet har erfaringer med fjellpulkens nom-forspenning istedenfor fjellpulkens hundedrag(bøyle). Etter en samtale med ei dame på fjellet som fortalte at de brukte nom-forspenning på sine hunder til pulktrekking ble jeg litt nysgjerrig på om dette kunne vært noe for oss. Jeg har tidligere trukket pulken selv, med hund framfor til trekkhjelp, men tenker at de nå etter hvert skal trenes til å trekke pulken selv, og at jeg har en sikkerhetsline bak i pulken (de er veldig glad i rein..hare..alt som rører seg ) Hvis noen har et bilde eller kan komme med noen erfaringer hadde det vært kjempeflott. Anne

Navn: Out for Arctic Char Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-01-10 Innsendt av: Espen Ørud Kom jo på at jeg laget en kjapp "Monseninspirert" video for et par år siden som kanskje passer inn her. Det kan ikke bare være storfisk i et vann, men innimellom............. Out for Arctic Char

I romjula fikk poden på 6 år og jeg testet vårt nye Bergans Wiglo lt4 telt:). I og med at jeg er av den typen som ønsker muligheten for skikkelig fisk måtte vi gå litt på ski, ca timen før vi var fremme. All bagasje og utstyr dro jeg i pariserpulken. Fantastisk moro å overnatte slik ute om vinteren, særlig når gradestokken var rundt 0 grader. Tror slik temp er lurt fremfor mange minus, spes hvis man ønsker å få til en positiv opplevelse. To pene ørret på ca 300 gr fikk vi, bålkos med pølser, kaffe til jatzyduellen i teltet fikk jeg ( på morran), og generelt god turstemning:). Prøver å legge ved noen bilder her:). Kjekt å ha med for komfort: stort ullpledd til å legge oppå bunnduken i innerteltet.. Dette gav en lun og god komfort. Oppblåsbart liggeunderlag med stolfunksjon til meg ( gull verdt), tre sett med gode votter til poden, samt to sett med ytterklær, tre sett ullundertøy samt to varme ullgensere og en fleece.. To stk skopar ( skisko er en av dem), overtrekkssko til oss begge. Her skulle jeg gjerne hatt Forsvarets overtrekksposer i små størrelser,mmen men... alt "småutstyr" inkl mat ble pakket i en plasteske som passet perfekt i pulken. Da er dt bare å løfte hele esken med div inn i teltet. Bord har man også da:). Benyttet trangia sin multifuelbrenner inkl stormkjøkkenet for første gang, trygt og godt:). Kjekt med stabilitet og ekstra beskyttelse..

En stund tilbake så kom jeg over en tråd eller tur rapport som viste en meget snedig pakking av pulk med Smartbokser fra Clas Ohlson som var lagt oppi 1/2 Piteraq baggene. Og nå finner jeg den ikke igjen, noen som kan huske evt hvilken tråd/rapport dette var? Evt hvilke størrelse som passer i pulken? Takker

Kortreist lykke på Bleiksjøflaka på Krokskogen. Sol. Solnedgang. Ugle. Nordlys. Orrfugl. Turnusfri. Synkende sol over Bleiksjøflaka. Solen kryper ned bak Storflåtaflaka, en nabo som også er fin å gå på, men det er åpnere på Bleiksjøflaka. Lysene dere ser i bakgrunnen her er skisenteret ved Tryvann: Får dere åpnet videoen under her kan dere høre ugla som hukret rundt meg om kvelden. Den flyttet seg fra tre til tre, og på ett tidspunkt kom den flygende rett mot meg før den brakk av 90 grader da den fikk øye på meg. Moro! Bleiksjøflaka uglelyd.MOV

Vinteren nærmer seg, og jeg innser at jeg mangler det som kanskje gir mest komfort på lange vinterturer. Derfor har jeg nå lyst til å kjøpe meg en pulk. Problemet er enkelt, jeg har ingen aning på hvor jeg skal begynne. Håper derfor på tips om hva jeg skal se etter når jeg begynner å lete etter drømmepulken. Alle spørsmål jeg kommer på: Hvor stor pulk trenger jeg egentlig? (regner med å gå med 40l på ryggen for å ha alt jeg ønsker lett tilgjengelig der). Fordeler og ulemper med stivt drag eller tau? Er det noen spesielle løsninger nybegynnere ikke vet om jeg burde se etter? To personer på tur, to små pulker eller en stor? Er det noen spesielle slitasjepunkter som bør studeres før kjøp? Er det noen spesielle merker jeg absolutt IKKE burde kjøpe? Og selvfølgelig mye mer hvis jeg bare tenker meg om. PS. Alle andre tips og triks til pulk som kanskje ikke betyr noe i forhold til innkjøp er også velkommen.

Noen som har gode turtips for pulktur på Hardangervidda. Helst i relativt flatt terreng og med dagsetapper mellom dnt-hytter.

Vi vil på tur! Men langrennski og pulk! Neste helg, kjører fra Oslo torsdag ettermiddag og må være tilbake i Oslo søndag kveld... Hvor bør vi dra? Tenker Hardangervidda? Ønsker et «flatt» terreng! Har telt og godt utstyr med oss! Vanskelig å Google seg til gode tips -så prøver her Takker for alle gode ideer!!

Hei godtfolk. Jeg skal anskaffe nye fjellskisko som er egnet til å trekke pulk. Som eksempel er de eneste fjellstøvler jeg ikke får gnagsår av, Alfa Bever Pro Advanced I størrelse 46. Tenker jeg mulig må opp på 47 i fjellskisko for å få plass til tykk liner/sokk. Så til telt. Jeg har et Helsport Svalbard 5 Camp X-trem som vi ikke har brukt mye, pga størrelsen. Jeg har og et Helsport Vidda Light 3 Pro med snømatter som fungerte utmerket Hardangervidda på langs sist påske. I februar er planen å bevege meg i Finnmark (hvor jeg er fra, så klimaet er jeg kjent med) men hva tenker dere; blir Svalbard teltet for stort? Vekta er ikke problemet. Vurderer å bytte teltet til et annet dersom jeg finner noen som vil bytte. Mitt er i grønt og brukt rundt 5 netter. Alternativet er å bruke Vidda light'n som er fullgodt til vinterbruk og som har klart seg godt flere kraftige vinternetter i Finnmark. Trenger tips så jeg slipper å bruke en formue på nytt utstyr. PS, noen som har prøvd Madshus Intelligrip kortfeller til fjellski uten fellefeste? Gikk med syntetiske langfeller i vinter...Aldri mer!!

Konduktøren ristet meg lett i skulderen. ”Fem minutter til Finse, du må skynde deg.” Fortumlet fikk jeg på meg jakka og Yetigamasjene, tømt Farisflaska og spist to boller til frokost eller nattmat. Det var lørdag morra. Klokka var 4.30. Siste uka hadde ikke bydd på mye søvn. Sjukdom på jobben gjorde at jeg hadde vært der kl. 7.30 og gått hjem seint. Jeg måtte tilbake til torsdagen. Ville jeg få tid til å labbe over Hardangervidda? Jeg hadde også lyst til å teste ut noe ”lettvektsutstyr”. Ville det duge? Jeg ramla av på Finse stasjon. Synet som møtte meg feide all trøtthet av gårde. Fullmånen lyste opp Hardangerjøkulen og landskapet rundt. Det var helt vindstille og rundt -20 grader. Jeg spendte på meg skiene og satte kursen over Finsevann. Et florlett lag nysnø, ca 15cm tykt lå oppå et hard vindpakket snølag. Noen kilometer oppi bakken mot Hansbuflaten sluttet sporene jeg hadde fulgt. Det var like greit, så vinglete de var. Månen gikk ned. Mot øst begynte det å lysne. Det gikk radig oppover. Utover dagen begynte jeg å merke at selv nysnø gir motstand. Ved Finnsbergvann hadde det nettopp gått et ras, ca 100 meter fra den bratte oppoverbakken mot Krekkja. Vel oppe gikk det fortsatt ganske fort ned mot Krekkja, men så begynte kreftene og søvnbehovet å melde seg. Men skulle jeg over vidda, måtte jeg fortsette. Da jeg passerte riksveien og kom meg over Lille-Krekkja sa det stopp. Teltet ble slått opp. Temperaturen falt, og målte -29 grader på kvelden. Jeg sov i 12 timer, og kom meg ikke av gåre før 11.30. Sola skinte fra skyfri himmel. Ikke et vindpust. Gikk først til Heinseter deretter mot Rauhellern, men tok av fra ”standardløypa” ved Gjeitsjøhovda. Gikk rett mot Krossvann. Nøt en fantasisk solnedgang over Midtnuten. Igjen ble det iskaldt når sola gikk ned. Jeg slo leir rett over Krossvann. Jeg hadde tatt med meg relativt lite utstyr (lettvektsfrikere vil vel protestere). Mesteparten var pakket i en stor sekk, som veide 22kg. Den var plassert på en Parispulk med taudrag (2,5kg). I tillegg hadde jeg en liten Fjellpulken trekksekk som veide 5kg. Teltet, et etduks Black Diamond Lighthouse, veier skarve 1,7kg, men har ikke store plassen og mangler fortelt. Første kvelden fyrte jeg ute, men deretter inne, med det det innebærer av kondens. Foruten ulltøy hadde jeg med en syltynn dunjakke og dunvest (hvis det blåste hadde jeg i tillegg med en tynn fleecebukse og en tynn ullgenser til). Jeg hadde også en dunbukse jeg ikke brukte. Soveposen var også av dun. Etter fire dager ble den betydelig tyngre, men både soveposen og dunplaggene holdt. Fra Krossvann gikk turen til Mårbu, og videre mot Kallovd. I dalen over Kallhovd fikk jeg se Gaustadtoppen i vakker solnedgang. Den minner om Himalayas topper der den rager. Jeg var kommet inn på merket løype. Jeg fortsatte ubetenksomt rett nedover og oppdaget seint at jeg hadde gått feil. Det ble noen km ekstra. Været var blitt gråere. På merket og oppkjørt løype gikk det mye fortere. For første gang møtte jeg også folk. Jeg bestemte meg for å gå på. Jeg la meg noen km ovenfor Gvepseborg, der taubanen ned til Rjukan går. Det var natt. For første gang frøs jeg når leiren ble gjort klar. Større luftfuktighet gjorde at -16 føltes like kaldt som -30. Slitet hadde vel tatt på det også. I soveposen ble jeg fort varm, og ullplaggene måtte av. Morgenen var fin, men skyene hindret sikten til Gaustadtoppen. Det var trist å forlate fjellet. Det blir ikke siste tur over vidda.

Hei, vi skal på Norefjell medio mars. Vi skal ha med vår datter på 8 mnd på dagsturer på ski i en nordic cab pulk. Vi har vært noe i dette området tidligere, men vi har svært, for ikke å si ingen, erfaring med barn i pulk på dagsturer. Vi har testet pulken et par ganger i marka og det fungerte fint. Mitt spørsmål er; hva slags utstyr bør man ha med for at det skal være trygt? Vi skal helt sikkert gå med tynne ski i merkede og oppkjøre skispor. har dere likvel med vindsekk, sovepose, spade, gps osv i tilfelle overraskende vær? Hvor mye mer utstyr / sikkerhet tenker man på når man har med et lite barn? Og hva er praktisk å ha med for å få en fin tur? Blir sikkert som å spørre hvor stor en fisk er, men jeg takker likevel for innspill!

Fredag morgen var yr.no det førset som ble sjekket. Problemet var bare at det stort sett var sol "overalt", og det dermde plutselig ble vanskelig å bestemme seg for hvor man skulle dra. Snota var et alternativ, men var litt usikker. Utstyr ble pakket inn i bilen, og vi satte kursen sørover mot Oppdal & Trollheimen. Hvor, det var ennå uklart. Vi kom oss ikke avgårde før ca 10, og svingte inn på MX Sport ca 11:30. Der ble kartsamlingen utvida, og jeg fikk et godt tips fra en av gutta i butikken. Jeg hadde sett for meg vassendsætra som mål, men var litt usikker på hvor jeg skulle starte. Jeg ble anbefalt å kjøre inn til Bårdsgården, og gå derfra og over til Gjevillvatnet og Vassendsætra. Det skulle være en fin tur med god utsikt både mot Innerdalen og Gjevilvasskamman. Ca klokka 13:30 var pulken lastet opp med det man trenger, og "ikke trenger", og vi satte kursen oppover. Phil, labradoren min, hadde brukt ventetida flittig, og sjarmert ei elghundtispe i knestående før vi dro. Været var strålende, og alt lå til rette for en skikkelig kosetur i sola. Fellene var klar til innsats, og de fikk jobba bra oppover fra Bårdsgården. Det gikk ganske bratt oppover hele tida, men det var utrolig vakkert. Ikke et eneset vindpust, og sola bokstavelig talt stekte bak på ryggen. Lua, votter, jakke fikk vile seg på pulken, og det var deilig å kunne "spasere" kun i undertrøya, og bukse. På vei oppover så vi flere ryper som tok av, og etterhvert som vi kom stadig høyere så vi Storsalen bade seg i sola, sammen Innerdalsfjella og en hel del andre fjell i det fjerne. Vakkert var det i allefall. Som alltid hadde jeg med meg mer enn nok, og skjønte ganske raskt at her var det bare å ta det med ro. Vi hadde all verdesn tid, og skulle tross alt bare gå drøyt 5 km. Hadde jeg hatt shortsen med, ville nok den ha blitt brukt. Ca halveis kom vi til "toppen" og fulgte derfra scootersporene ned mot Gjevillvatnet og etterhvert Vassendsætra. Med Okla på høyre side, og Gjevillvasskamman rett i mot oss, var det et flott syn på vei nedover. Føret var flott, og det var rett og slettt ingenting å sette fingeren på, foruten at batteriet i kameraet lå igjen til lading hjemme...så mobilen måtte brukes. Ca klokka 15 var vi fremme på Vassendsætra, og der traff vi et par som hadde med seg ei labradortipse som het Frida. Phil falt pladask for Frida, og bruket de neset 2 timene på henne. det var helt ok, for da fikk jeg sette opp teltet i fred...noe som er mye enklere enn å få hjelp av en labrador, som ikke kan vente med å hoppe inn i innerteltet mens jeg fester det. Da alt var rigget, ble det tid for middag, og som vanlig stod Real Chicken Sweet & Sour på menyen. Middagen ble inntatt i solveggen på sætra, og ettermiddagsola varmet skikkelig. Etter middagen tok vi oss en bitteliten lur,før vi gjorde oss klar til en kveldstur. Målet var å gå opp mot Hyttbekkdalen, som ligger mellom Gjevilvasskamman og Hyttdalskammen. Derfra kunne vi kanskej få øye på Neådalsnota og evt andre flotte fjell i kveldsola. Turen oppover var litt brattere enn først antatt, men fellene kom nok en gang til sin rett, og vi gikk til vi kom til Hyttdalstjønnin. Derfra kunne vi nyte synet av en hel haug med fjell som badet seg i kveldsola. Da vi skulle gå tilbake, ble fellene tatt av, og til tross for at det var litt hard, ble det en fin nedkjøring med mange svinger. Ikke så vi snurten av andre spor heller, så det var flott å se sporene da vi kom et stykke ned. Vel fremme ved teltet, fikk vi med oss de siste solstrålene før sola forsvant ca 2030. Okla og Hovannshytten, holdt vel ut lengst, før sola ble borte. Månen hadde vært oppe en stund, og eterhvert som det ble mørkere, lyste den opp ganske så bra. Himmelen var fylt med stjerner, og uten så mye som et snev av vind, ble det en utrolig vakker kveld. Det lå i kortene at det kom til å bli kaldt om natta, men det bekymret meg lite. Kuldegropa var forlengst etablert, ogmed teltet fullt av liggeunderlag(2stk HelsportJerven, 1 stk reinskinn og 1 stk Therm a-rest Toughskin, pluss en Helsport Raudfjordenpose, så jeg ingen grunn til bekymring. Phil la seg på dunjakka mi, og utenfor hørte vi rypene som "tuslet rundt og sang" i nærheten. Neset morgen våknet vi ca 730. Tempen i teltet var ikke all verden, og ute var det ganske kaldt. Jeg hadde glemt igejn en 1.5liter pepsimax i forteltet, og den var gjennomfrosset. På innsiden av ytterteltet var kondensen spekt. Jeg fyrte opp primuslampa, og det gikk ikke lange tiden før temppen i teltet steg betraktelig. Evt kondens/rim forsvant kjapt, og vi var klare for frokost. Som seg hør og bør på bble det som vanlig panekaker, med bøåbærsyltetøy og bacon...mmmmm. Ute var det overskyet, og sola prøvde å presse seg gjennom...uten at den lyktes med det. det var fortsatt vindstille, og tempen var såpass høy at det var ikke nødvendig med dunjakka lengere. Vi besetmte oss for å pakke sammen og sette kursen tilbake mot Bårdsgården igjen. Vi fylte ut nødvendige papirer inne på sætra, og sa farvel til Frida m/familie. Turen tilbake var mye lettere å gå, men det ble en frisk nedkjøring mot Bårdsgården. Til tross for at vi hadde spist og drukket godt, fikk pulken ganske så stor fart, og lå bak å pressa på hele veien. Underlaget var ganskle hard, men ikke skarete, så lårene fikk kjørt seg ganske bra. Uten nevneverdige uhell, var vi tilbake på Bårdsgården fikk laset alt inn i bilen, før vi satte kursen hjemover igjen. Turen var flott fra ende til annen, og et godt bevis på at man ikke på død og liv trenger å gå så langt for å få flotte opplevelser, og at jeg nok en gang fikk erfare at mye av det som var i pulken kunne ha vært igjen i bilen. Neset helg ligger det an til at vi legger turen til Innerdalen.

Hej Alle. Efter lang tids venten blev det endelig fredag den 22. februar, og vores tur fra Finse til Haukeliseter kunne komme igang. Jeg har brugt forummet mange gange til at stille spørgsmål om de mest tåbelige og mindre tåbelige emner. Derfor får I her en mindre turberetning, set med to uprøvede danskeres øjne Oprindeligt var planen at gå fra Finse til Haukeliseter på ca. 6-7 dage. Vores erfaring inden denne tur bestod af en 5 dages tur på Bygdin, en tur op til Ustetind for mit vedkommende sidste år, teltning i minus 25, og et godt forstudie i diverse måder at angribe sådan en længere tur - altså på tegnebrættet... Fredagen oprandt og en ellers realistisk plan blev allerede i Billund lufthavn sat til vægs af Cimber Air, i kraft af en større forsinkelse på over en times tid på vores fly fra Billund til Bergen. Pga. flyveturen kunne vi ikke selv medbringe bensin til brænderen hjemmefra. Men jeg havde, via forummet, fundet ud af, at bensin kunne købes flere steder i Bergen, ikke mindst hos Bergens turlaug. Derfor regnede jeg ikke med det blive et problem at anskaffe bensin. Hos Bergens Turlaug skulle vi også købe DNT medlemskab og nøgle til hytterne ned over Hardangervidda, samt en vindsæk. Jeg havde derfor indtastet adressen på Bergen Turlaug i min GPS - og forudså ingen nævneværdige problemer idet DNT blot ligger ca. 200 meter fra togstationen. Men det var altså indtil vi stod i Billund lufthavn og så "departure" skiltet. Vi havde allerede booket 2 togbilletter (de billige hos NSB) til Finse, toget gik kl. 16:30 fra Bergen. Med forsinkelsen ville vi lande ca. kl. 15:50 i Bergen. Det hele så lige pludselig ret urealistisk ud. Vi satte os derfor op til computerne i Billund lufthavn og skrev en mail til Bergen Turlaug, og forklarede vores problem. Vi håbede at de måske ville holde åben en halv time ekstra. I DK er dette meget urealistisk, men hele situationen havde ligesom annulleret enhver form for realisme. Da vi endelig landede i Bergen lufthavn rev vi vores mobiltelefon op ad lommen og skyndte os at ringe til Bergen Turlaug. Jo jo, de havde skam fået vores mail - og ville gerne vente på os!!!!! Fantastisk service!!! Utroligt, men lige pludselig så det hele mere lyst ud. Vi skyndte os ud i taxa og bad ham køre mod Bergen togstation. Imens den kære taxachauffør skyndte sig ind mod Bergen diskuterede vi vores nye (luksus)problem. Vi ville sandsynligvis ikke nå toget til Finse - og vidste ikke hvornår det næste ville gå. Vi ville miste pengene som vi havde brugt på billetterne, og i stedet være nødt til at købe nye, og dyre, billetter til Finse. Øv igen. Vi aftalte, at min kammerat skulle prøve at forhøre sig hos togpersonalet om de vile vente blot 2 minutter (det hele så ud at blive meget snært) mens jeg løb op til Bergen Turlaug. Ind på togstationen, ud af taxaen, i fuld løb op til Turlauget og købe medlemsskab, nøgle og bensin. Jeg pustede som en gal på kontoret og forsøgte at få tastet adressen på mit medlemsskab ind i computeren. Alt gik strålende. På vej ud af døren igen. Hov! Stop! Vent! Jeg manglede bensinen. Jo, de havde skam bensin (Colemans), men kun en liter! DAMN! En liter! Det var for lidt til en 5-6 dages tur for to personer. Han forsøgte at ringe til hans kammerat som arbejdede på DNT´s hytte på Finse. Han tog ikke telefonen... (Vi skulle senere finde ud af hvorfor.) Den venlige person i Bergen Turlaug mente dog, at vi nok skulle få fat i noget bensin på Finse. OK! Afsted fløj jeg som vilde heste ned til stationen med min nye nøgle og min ene liter bensin. "Toget er ikke kørt endnu" råbte min kammerat, da han så mig komme løbende. Vi tæskede op i toget og smilte glade. Vi havde nået det! 30 sekunder senere rullede toget ud af Bergen Station. Perfekt! Ikke mere stress, løb, bekymring. Nu blot en kop kaffe, sidde og kigge ud på det fantastiske landskab som gled forbi. De korte timer til Finse gik hurtigt. I mens blev det mørkt, lidt sne satte sig på vinduerne. Toget var ganske hyggeligt. En halv time inden Finse sagde min kammerat, at han ville begynde at tage gamasjer, ski-bukser, snørre støvler, finde hue frem osv. Jeg tænkte først, "nej, det gør jeg når vi kommer til Finse. Nu nyder jeg lige turen så fint." Efter lidt tid tænkte jeg, at det nok var smartest at få alt tøjet på med det samme. Da toget standsede på Finse station var det ligesom at træde ud på en anden planet! For pokker, det blæste! Sneen dansede rundt, og gjorde sigtbarheden meget lille. 4 andre steg ud en togvogn længere nede af perronen. Jeg kiggede ned på dem, og tænkte "Der er i det mindste andre som står af her!". Jeg ville gøre min kammerat opmærksom på at vi ikke var alene, men da jeg pegede ned mod dem 15 sekunder senere, var de væk i sneen. What! Sigtbarheden kom og gik. Sneen kom tilmed ind mange steder, inden jeg fik lukket alle lynlåse, velcrolåse osv. Jeg kiggede over på "Finse 1222" skiltet og tænkte "velkommen til Finse" og forstod bedre, hvorfor der var blevet optaget "Starwars" film i nærheden. Vi blev hurtigt enige om, at DNTs Finse hytte måtte være vores første overnatning i Norge. Og efter vi havde kæmpet os igennem blæsten og sneen stod vi foran DNTs hytte. "Finsehytta er stengt". No no no! Ikke lige i dag! Men det var rigtigt nok. Så vi måtte op med teltet i denne helvedes blæst. Det var derfor kammeraten til den flinke ekspedient på Bergen Turlaug ikke svarede sin telefon. Natten gik faktisk rigtig fint. Vores primus kørte fint (lidt begyndervanskeligheder selvfølgelig, (gik ud tre gange)), telte larmede noget, men blev stående! I løbet af natten var jeg ude og børste sne af teltet, så det ikke sneede helt til. Alligevel lå vi halvt begravet i sne om morgenen. Da vi fik pakket teltet ned, så jeg, at sålen på min ene ski var flækket. Den skulle ordnes inden turen. Vejret var stadig meget dårligt, selvom jeg hele tiden pendlede frem og tilbage i min hjerne: Jeg vidste godt det tit blæste på Finse, men HVOR meget det blæste kunne jeg ikke blive klog på. Var dette mon normalt?, tænkte jeg. Vi besluttede os for, efter at Finse hotel og NSB desværre ikke havde noget bensin, at tage toget videre til Geilo. Her kunne vi få bensin og repareret min ski. Som sagt som gjort. I Geilo fik vi ordnet min ski, købt 3 ekstra liter Colemans fuel, hørt til vejrudsigten. Og så ellers op til Kikut og videre ind mod Tuva. Her ville vi overnatte og gå mod Heinseter, for til sidst at nå tilbage på vores oprindelige rute ned over Hardangervidda. MEN alt formede sig ikke som vi regnede med. Det endte med at tage os 3 dage at nå frem til Tuva. De to første dage stormede det, og gav os stik modvind, og et meget langsomt tempo. Da vi endelig nåede Tuva på 3. dagen, fortalte værtsparret, at de ikke havde haft gæster i tre dage, og det dårlige vejr skulle fortsætte lidt mere. Hmmm. Nu var vi efterhånden godt trætte af vind og stom. Vi besluttede os derfor at gå ned til Ustaoset og tage en rolig nat på et hotel i Geilo. Næste dag var vi begge enige om, turen ned over Hardangervidda måtte vente til næste år. Vi er begge enige om at være besejret af vejret og synes det er pokkers ærgerligt ikke at kunne følge den oprindelige plan. MEN vi har stadig mod på turen - og håber at 2009 bliver året det sker. Her er billeder fra turen: Finse station, den højeste beliggende på Bergens banen. 1222 moh. Billedet taget gennem ruden fra indgangen til stationens venteværelse. Men lukket var den. Op med teltet. (Billedet taget lørdag morgen) Jeg var ude og skrabe sne af teltet i løbet af natten, og var derfor lidt overrasket over dette resultat. GPS kort. Den gule linje er vores rute lørdag. Grøn farve er område med bevoksning. Ækvidistancen er 20 meter. Ud for Grønnebakken, på vej mod Tuva. Fantastisk vejr om morgenen. Det tegnede til at blive en super dag. Stærk vind om natten og høje temperaturer betød et islag på meget udstyr. Efter Rasmus og jeg efterhånden havde brugt en del timer på at pakke denne morgenen kom turen endelig til teltet. I forsøget på at få isen af bardunerne hamrede jeg det mod mit knæ for at få isen til at gå i stykker. Mere fornuftige og bedre tænkende mennesker vil selvfølgelig have luret resultatet af denne fremgang. Jeg bandede i stedet et stykke tid over smerten i knæet, alt i mens jeg alligevel var forundret over hårdheden af is. Det endte med at spaden løste problemet. Mere is Etape 2. Den hårdeste dag. Efter at have gået opad i et stykke tid var vinden og sneen efterhånden taget til i styrke og var nu voldsom. Skistave blæste væk under en, skibriller skulle ryddes for sne og, på trods af vi gik side om side, skulle vi råbe til hinanden for at tale sammen. Sigtbarheden var lig nul. Vi bestemte os derfor at holde en pause. Så bag den første sten vi så, gravede vi os lidt ned i sneen, satte rygsække op som læhegn og fik termokanden op med varmt vand. Bedre suppe har jeg ikke smagt i lang tid. "Bjørnen sover". Vi havde dunjakker med til pauserne, når vi slog telt op og ned, sad stille i teltet osv. Det betød, at man kunne holde en lidt roligere pause, uden at fryse, og samtidig bruge lidt tid på at tænke om dette projekt egentlig var en god idé. Selvføgelig var det en god idé! Min kammerat i nogenlunde læ bag alt vores udstyr.

Hei, vi er to damer som skal gå Norge på langs fra januar 2015. Har lest en del blogger og slik for å lære om andres erfaringer, men tenkte kanskje det var mulig å høste noen tips her inne og. Formålet vårt med turen er ikke å gå fortest og hardest, men å kose oss på langtur. Satser primært på teltovernattinger, med ca en hyttenatt i uka for å tørke utstyr og slik. Vi er i god form begge to, og har gått mye på tur, men aldri lengre ekspedisjoner. Derfor lurer jeg på om noen her inne kanskje har noen innspill generelt om NPL, eller spesielt om følgende tema: - Å gå med pulk: vi skal sende depoter med mat og annet, og satser på å ikke ha styggtunge pulker. Har imidlertid ikke gått med pulk før. Er det lurt å trene mye på dette før vi drar, eller holder det å ta en rolig start med kortere dager enn vi egentlig har kapasitet til for å bli vant til belastningen? Og holder Pariserpulken til denne typen tur? Dens lave egenvekt gjør den ganske atteraktiv, selv om jeg skjønner at den i grove trekk er et plastbrett... - Montering av hjul på pulk: dersom snøen forsvinner mot slutten av turen, har noen erfaringer med å montere hjul på pulk? Vi har noen ideer, men hører gjerne andres erfaringer her. - Mat: Satser på å tørke mange av middagene selv. Har noen gode tips i forhold til dette? Er det eventuelt mulig å spe på med sponsing av noen av produsentene av frysetørket mat, eller er de vanskelige å få med på slik? Vi har ikke primært tenkt å blogge oss gjennom landet... - Sovepose: har noen konkrete erfaringer med posene til Western Mountaineering eller Mountain Equipment, som begge lager kortere poser enn feks. Helsport? (vi trenger altså korte poser) De er dyre - men er de verd det? - Kart: er det vanlig at de går i "arv" fra NPL-er til NPL-er? Noen som kjenner noen som nylig har gått/går seg ferdig før jul i år og vil kvitte seg med kartene sine? (evt. annet NPL-relatert utstyr) - SPOT tracker: har det noe for seg? Mobildekning er vel så som så deler av ruta, så det fungerer kanskje bra som ekstra sikkerhet? Erfaringer? - Brenner: har en Kovea Booster +1 som jeg ikke har rukket å teste ennå. Noen erfaringer med denne? Særlig i den kalde årstiden. Og hvor mye bensin, sånn ca? Holder det med 4 dl på to personer per dag? - Miljøperspektivet: vi har en del utstyr, men trenger også mye. Samtidig byr det meg mot å kjøpe alt nytt. Prøver å holde et øye både på hva som finnes på finn.no og her inne, men det er vanskelig å finne de rette tingene, og særlig i rett størrelse (når det er snakk om ting med størrelse). Noen som har innspill i forhold til å skaffe ting og tang brukt til langtur? Ok, det var dette jeg kom på i farta. Eventuelle tips knyttet til andre aspekter ved Norge på langs er også velkommen.

Nydelig topptur til Fremre Illmannhøe (1602moh), sør-øst for Rondvassbu DNT hytta, Rondane. 2,1 mil t/r fra Mysusæter, 17 deilige blå. Video: https://picasaweb.go...feat=directlink