Søk i nettsamfunnet

Da er det på tide med en dag for dag tråd igjen. Denne gangen en ca 3 uker lang tur. Planen er å gå fra Holtet/Vassbotten som ligger så langt syd som du kommer i Østfold, samme grad som Kragerø så ca. De med rød ring er søndager. Litt krøll da det er søndager/helligdager og post i butikk er stengt. Har pakket og sendt 4 pakker -poste restane. Dette sendes, men gass kan ikke sendes, så det må jeg orde underveis. Blir mye mat på 3 uker. Men pakker til en dag mindre enn beregnet og kjøper heller det lokalt. Pleier å pakke litt for mye. 1 etappe er fra Holtet og til Halden. Vurderte kyststien også. Noe av ruta er pilegrimsleden. Etappe 2 er Halden - Sarpsborg. Bær er postkontor. Det var det nærmeste symbolet jeg fant i Topokart. Etappe 3 er sarp Askim. Etappe 4 er Askim til ytre Enebakk. Etappe 5 er Ytre Enebakk til Oslo(Veitvet) Etappe 6 er Nordmarka og hjem. Den blir planlagt underveis. Pakker som er sendt eller gjort klare. Konemor har sende jobben. Utstyret er omtrent det som ble brukt på Tyrifjorden rundt turen, har tatt vekk litt luksus. Har ikke med fiskeutstyr, det blir sendt til Enebakk og blir med siste delen. Vekta er med mat for 4 dager og drikke, inkl yttertøy. Tanker før turen: gå rolig ca 1 mil i luftlinje hver dag. Ikke gå ned i vekt, ikke få gangsår. Tar gjerne i mot tips på ruta, første del har jeg fått @Rino Holt Larsen til å se gjennom. Har vel en del spørsmål før start: Blir det mye mygg? Burde ha startet før, men det var nå jeg hadde mulighet. Blir det så tørt at jeg ikke kan bruke jetboilen? Hvordan blir været? For varmt er ikke gøy og gå i. Litt krøll før start. Er avhengig av og rekke bussen fra Halden kl 17.15. Og da må jeg rekke toget, men først buss. Men har alt i bilen og sitter på venteværelse i turtøyet. Og legen er forsinket....

Hei! Da har det kommet til det punktet hvor man har bestemt seg for en å gjennomføre en lengre tur, kall det gjerne ekspedisjon. Søknad om permisjon fra jobb er sendt. Nord vest territoriet i Canada skal saumfares i hele tre måneder. Ingstad sine fotspor skal avdekkes, Pikes portage og Ingstad creek skal forseres, deretter bærer det mot tundraen. Her har jeg et lite håp om å finne Ingstad sin tundracamp, men det gjenstår å se. Er noe usikker på om ferden fortsetter ned Snowdrift river eller om man skal padle Thelon river ned til Baker lake.. Har veldig lyst å padle begge elvene, men må da i såfall leie fly inn til Whitefish lake etter retur til Lutselke, noe som koster.. Turen er planglagt å starte tidlig august og vare til slutten av oktober slik at jeg får jaktet en del og slipper de værste hordene med mygg og knott. Ser at gjennomsnittstemperaturen i oktober for området er -1,4 grad.. Blir det litt i drøyeste laget å satse på at elver og innsjøer ikke fryser i oktober 2019 før jeg og kanoen min er ferdig med turen, hva sier dere som har vært der borte tidligere? Noen som har en formening om tidsforbruket på evt. å padle begge elvene? Blir tre måneder veldig lang tid om jeg bare tar en rundtur opp til tundraen og ned Snowdrift? Noen som har hatt med hund bort dit? Hva gjorde du isåfall med hundeburet og det du ikke skulle ha med på tur, gikk det greit å bare sette det fra seg på flyplassen til man evt. er tilbake? Fremdriftsmiddelet blir en 16,5ft Ally kano, selskapet blir en 5 1/2 gammel breton. Når det kommer til mat baserer jeg meg hardt på fiske og jakt, så får lykken stå meg bi som den gjorde med de gamle pelsjegerne. Noe sulting blir de nok, men skal ha med nok av havregryn og potetstappe. Bikkja får tørrfôret sitt. Boligen blir et Helsport reinsfjell 2 superlight bestående av en 9LW Exped med chairkit og en sovepose med komforttemp på 5 grader. Har også med Jervenduken i tilfelle det blir kaldt, så det blir relativt høy komfortfaktor. Tenker hovedsaklig å fyre bål for å koke vann og til matlaging, men det er jo greit å ha en backup løsning om det skulle komme uante mengder nedbør. Hva mener dere jeg skal gå for, primus med bensin eller bare en liten gassbrenner som monteres på toppen av gassflaska? Alt pakkes selvfølgelig i vanntette pakkposer etc.. turrutiner har jeg fra tidligere turer, men om noen har erfaringer fra slike lange turer setter jeg uendelig stor pris på å få høre de 😁

Etter 12 måneders bruk kjennes det greit ut å dele min erfaring med denne sagen. Følgende kriterier lå til grunn før valg av sag: Robust, vedlikeholdsvennlig, lett, allrounder og nedpakningsvennlig. + Har innfridd kriteriene så langt. + Godt grep. + Enkelt å bytte sagblad etter de ulike behovene. - Begrenset til ved av en viss størrelse/diameter. - Man må passe litt på når man skal montere den opp og ned da den er litt vinglete i de fasene. Video - Agawa Boreal 21 i bruk https://agawagear.com/collections/boreal21

«Du skal over Strynefjellet, så kommer vi tilbake til om du skal til høyre eller venstre når du kommer til bunnen» Detaljplanleggingen er det bare så som så med når man forbereder påsketur med Fjellforumere, eller man kan vel helst si at det foreligger en del alternativer, Så bestemmer været hvor man ender opp til slutt. Nå har ikke akkurat været vært noen stor utfordring denne påsken men for en planleggingsfreak som undertegnede tar det litt tid å bli komfortabel med slikt. Enden på visa var nå i grunn å pakke hele utstyrsboden både for ski- og fotturer i bilen og kjøre mot Strynefjellet. 12. april – Transportetappe Første stopp på vegen var Lillehammer. Har inntrykk av at vi til tider driver en middels stor transportbedrift over deler av landet. Alltid noe som skal hit eller dit, et par ski, en sovepose, ei bukse osv. Så første post på turen var lunsj, hente- og levere ting- og tangstopp hos @Elisabethsk i Lillehammer. Lunsj på Egon og innkjøp av gnagsårplater på Sport1 (fikk god bruk for de i løpet av turen) før turen fortsatte oppover Gudbrandsdalen. Møtte @Sig Mani Vågå og kjørte i følge til turmål nr. 1 Follestaddalen i Ørsta, nærmere bestemt stua til @Tessatroll hvor også @graham hadde innfunnet seg i løpet av ettermiddagen. Klar (??) for tur … 13. april – Sunnmørsalpene Kjapt hopp tilbake til onsdag eller torsdag «Vil du vite hvor vi skal?» Greit å google litt slik at om man ikke er nervøs i utgangspunktet …. «Ja» «Vi skal til Kolåstinden» Google: Kolåstinden, sannsynligvis Sunnmøres mest populære skitur. Bratt, bre, pass på bregleppene, greit med isøks, høres mer og mer lovende ut for Østlandsjente med begrenset skierfaring, jaja «Appelsinhaugen er en obligatorisk rasteplass. Noen går ikke lengre opp enn til denne plassen, før de snur og går ned igjen.» Tenker målet får være å nå denne Appelsinhaugen. Vel, turen starter på Standaleidet, skia og langfellene på helt fra start. Appelsinhaugen nådd med god margin, men de lokale syntes jo i alle fall at man burde bli med over Stretet «og se det åpne seg opp» som de sa .. flere høydemeter, ski på sekk og stegjern på, klatre seg over Stretet, nervøs, nei .. livredd er vel mer rette ordet. Det ser ikke slik ut på bildene men det er bratt og langt ned! I alle fall for slike som ikke er vant med mer enn noen Østlandshumper å forholde seg til. Og når man først hadde kommet seg over Stretet så hadde man jo utsikt til dagens mål så da får man vel bli med bort til siste kneika, og plutselig var man på toppen (hvordan skjedde det?) Stod på toppen og hadde absolutt ingen formening om hvordan i all verden jeg skulle komme meg ned igjen. Tessatroll foran for å fortelle hvor man skal sette bena på de bratteste punktene og det ble å gå med stegjern hele veien ned. Aldri, aldri i verden at jeg forestilte meg at jeg skulle like oppoverbakker bedre enn nedoverbakker, men gjør altså det på ski. Øverst tv: Appelsinhaugen, mål? Øverst th: Opp til Stretet Nederst: Kolåstinden 14. april – Rullestolvennlig fottur De andre fjellgeitene fant seg en annen topp de skulle prøve å nå, mine nerver og ben (med sånn passe heftige gnagsår) tenkte man heller fikk finne noe mer rullestolvennlig (nesten i alle fall) Så mens de andre tok skia og dro på tur tok jeg fjellstøvlene og dro til kysten. Endte opp på Flø og fant en topp som het Roppehornet, som sagt .. nesten rullestolvennlig, 3 km + på grusveg 800 meter eller så på sti til toppen, og flott utsikt. Helt uten å risikere livet! Tilbake til Ørsta for meget hyggelig grillkveld. Utsikt fra Roppehornet 15. , 16., 17. april – Utvikfjellet Mandagen ble tilbrakt i Ørsta, fikse litt ting, plugge bildekk, kjøpe nye (dyre!) linersokker og diverse, noen var en tur på jobb. Videre gikk turen til Stryn for litt mer shopping, så opp til Utvikfjellet. Full ompakking til storsekk og så med storsekken opp alpinbakken og innover til Støyvastølen. Noe sen ankomst så leir ble litt nærmere utgangspunktet enn det som opprinnelig var tenkt (og turen dagen derpå tilsvarende lenger) For øvrig veldig fin støl den Støyvastølen. Turmål for dagen derpå var Snønipa, eller undertegnede hadde teltvakt og boklesedag. Flere mil skitur er sannsynligvis lite realistisk i utgangspunktet. Flere mil skitur med gnagsår føltes ganske uaktuelt. Jeg hadde en finfin dag i sola mens de andre slet seg opp alle kilometerne til toppen. Var nå relativt glad for den beslutningen når de returnerte etter 14 timer skitur eller så. Men turen må nok på lista en gang i fremtiden, får prøve den som en flere-dagers, ikke maraton tror jeg … tv: Så nær Snønipa som jeg kom denne gangen th: solnedgang på Utvikfjellet 17. april – Ut mot havet Ned fra fjellet, nok en gang Stryn hvor det ble turplanlegging på høyt nivå. Ta kartene for landsdelen man befinner seg i, legg de ut på plenen og bestem et mål … Tessa forsvant til hundekjøring i Tafjordfjella, vi andre satt kursen mot Kråkenes fyr. DNT hytte med innlagt luksus som vannklosett og dusj er ikke helt feil etter noen dager på tur, vaffel i fyrkafeen påfølgende dag var også helt greit. tv: Turplanlegging på høyt nivå th: Kråkenes fyr 18. april – Kommunetopp Med en ivrig kommunetoppsamler i følget blir det jo gjerne til at man finner noen slike og de har en i Vågsøy også. Så dagens turmål ble dermed Sankta Synneva-hornet 689 moh. Fin tur, fin utsikt og bena mine har fortsatt gnagsår, forbruket av sportstape, gnagsårplater og kompresser er betydelig denne påsken. Kveldens leirplass ble ved starten av stien, fin liten teltplass der. Sankta Synneva-hornet kommunetopp Vågsøy 19. april – Vestkapp Karene tok en kommunetopp til, denne gangen i Selje kommune. Kvamfjellet heter den og er noe slikt som 740 høydemeter fordelt på litt under 3 km tur? Jeg tok litt bilbasert turisme i stedet og dro til Vestkapp for å spise kake på restauranten der. Hvis «bratt» fikk ny referanse på Kolåstinden fikk «møkkavei» ny referanse ut til Vestkapp! Smal veg, mye trafikk og dyr kake .. turistmagnet, fin utsikt da. Graham satte kursen mot Trondheim igjen, undertegnede vurderte å sette kursen hjemover men er jo da akk så lett å overtale, så når Tessatroll lovte hundespann og ingen toppturer i Tafjordfjella så endte man jo opp der. tv: Værstasjon Vestkapp th: Inn Hamsedalen i solnedgang 19. – 21. april – Hund i Tafjordfjella Endelig fikk man brukt den pulken man har dratt på ei hel uke! Festereimene til fastdraget var søkk vekk, så taudraget måtte til pers men funka det også. Middag og ompakking i Stryn (igjen) deretter opp Strynefjellet til Hamsevika og inn Hamsedalen. Vi ble møtt med hundespann nede ved parkeringa som dro med seg mesteparten av oppakningen til undertegnede. Teltet var ferdig satt opp da jeg ankom. Ren luksus. Lørdagen fikk jeg låne en gammel traver av en trekkhund, Kilpis og av alle «Hanne gjør ting hun ikke har gjort før» hendelsene denne uka var nok snørekjøring med hund en av de bedre. Hyggelig kveld, siste kvelden på tur er jo nesten alltid litt vemodig men til alt hell regnet det hele natta så når morgenen kom var det i grunnen helt greit at det bare var 4 km å traske på ski ned til bilen og sette kursen for Grotli for frokost før man skulle utfordre påsketrafikken hjemover. Kilipis Flere hundespann på plass i helga Påsken kort oppsummert: Kjempetur, kjempeselskap, litt skummelt av og til og jeg er heldig som har venner som drar meg med på slike turer!

Jeg er så glad at jeg har meld meg på Ti på Topp. Har blitt kjemt med flere fine ruter. Skardtjern. Ønsker man å då til Gyrihaygen eller Mørkogna så anbefales å gå gjennom Skardtjern.

Jeg er ny i Fjellforum, planlegger å gå indre Troms og Finnmarksvidda vest i sommer, 7 juli til 21 juli 2019. Har gått lite i Finnmark. Så hensikten med dette innlegget er å få nyttige kommentarer/innspill fra medlemmer av Fjellforum som er kjent i området. Planlagt rute: Buss Tromsø til E8 i Skibotndalenl 1 Fra E8 (Helligskogen) til Loassohytta 2 Loassohytta til Somashytta 3 Somashytta til Nedrefosshytta 4 Nedrefosshytta, opp av dalen ved Imojohka elv (alternativ Livdiidjohka eller Lagosjohka) til teltovernatting i nærheten av Njargavarritoppen. 5 Njargavarritoppen til telt 3 kilometer øst for Njivlojohka. 6 3 kilometer øst for Njivlojohka til nordvest av Soagnojavri (og øst av Bolihatt) Litt vei og litt sti underveis i området nord for Biddjovagge 7 På østsiden av Carajavri vannet starter en sti/vei østover retning Bolihat. Følgende natt: teltsoving på- vestsiden av, nord av Soagnojavri. 8 De to siste dagene før Masi gås på sti videre fra Bollihatt til Stueroaivi 9 neste dag fra Stueroaivi til Masi. Buss til Alta, evt Tromsø I Masi vil det bli tatt avgjørelse om turen går 5-6 dagsetapper videre til Stabbursdalen Naturpark. Nedenfor listes opp estimerte dagsdistanser 10 Masi – Savostanjavri 20,4 km, teltovernatting. 11 Savostanjavri - Joatkajaoure fjellstue 23 km målt, helårs betjent proviantsalg Joatkatjavre Fjellstue - teltplass N. Stabbursdalsvannet (Vuolit Rævttosjavri), 21 km 12 N. Stabbursdalsvannet - Telt ved Njåkajavri 23 km. 13 Telt ved Njåkajavri – Telt ved Stuorra Binalvarri 21km målt 14 Telt ved Stuorra Binalvarri - Stabbursdalen Nasjonalpark ved Austmo, 13 km målt Buss til Alta eller Tromsø Viktig informasjon/valg: Første usikkerhet er om det er noe å tjene på ved å følge finskegrensen fra Loassohytta i en halvsirkel nord, og nordøstover og sørøstover til Somashytta? Langs reingjerde?(Da går vi hele tiden i Norge). Eller , om er det lettere/raskere å gå gjennom Finnland fra Loassohytta til Somashytta ? Dette er en steinet etappe, lite stimerking sies det. Underveis i Finnland er det er i hvert fall 2 finske hytter som er åpne. Pihtsushytta og Komakihytta. Er det trygt/mulig å gå direkte fra Somashytta og ganske rett ned til Nedrefosshytta som beskrevet her? Somashytta til Nedrefosshytta. Vil gå ØSØ mellom Hårvvesjavri og Raikojavri og krysse Gånesjohka så høgt som mulig. Deretter nord for Doaresvarri og gå ned til Dahkojohka. Vil følge Dahkojohka frem mot det bratte partiet ned til Raisaelva (?). Begge sider av denne elva skal være gangbare ned til Nedrefosshytta. Finnes det kjentfolk som kan anbefale hvor langt sør på den merkede stien fra Nedrefosshytta jeg bør gå før man begynner oppstiging på østsiden av Reisadalen? Er det 4 km til Imojohka eller 6km til Livdiidjohka eller 9 km til Lagosjohka? Det burde det stå skilt som anviste retning for å gå til Masi. Har benyttet GPS som heter Satmap, active 10, og ønsker nå mere kart i Finnmark/Troms. Min er faring er at det kun er engelskspråklige representanter med rar dialekt å få i tale. Kartene finnes på små chip som kan lastes inn i Active 10. Hvis noen har god kontakt med Satmap er jeg interessert i å skaffe meg mere kart i Troms Finnmark. Har laget meg dekningskart, men spør likevel om det er det noen som vet noe nyttig om telefondekning langs den planlagte løypa ? Alle kommentarer er velkomne. Arne Linjordet

Det nærmer seg årets langtur og da er forberedelsene selvfølgelig i gang. Det er jo i så måte ikke så mye som kreves siden dette blir mitt 3 forsøk på å nå samme mål. Veien mot målet, bokstavlig talt, er stort sett den samme, men noen endringer har det blitt. Når det gjelder ruta velger jeg i år å krysse Nordmarka fra øst til vest. Ikke for å spare tid og krefter, tvert i mot, men mer for å få litt variasjon i forhold til tidligere turer. Selv om jeg er født og oppvokst i Groruddalen i Oslo´s utkant er Nordmarka stort sett et uskrevet blad for meg. Forespørsler her på Fjellforum med tilhørende gode tips og @Memento mori sine bilder av diverse skilt både i vinterdrakt og mer sommerlige toner nå nylig, vil forhåpentlig sikre at jeg ikke roter meg helt bort. Vist det står Hønefoss på skiltet når jeg kommer ut av skauen passer det bra med planen om å følge 7´ern videre opp Hallingdalen og over vidda mot vest. Når det gjelder utstyret, dvs sykkelen, har jeg også foretatt noen endringer. Tidlig i våres skiftet jeg til lettere gir etter gode råd fra @kardam. Prosjektet er beskrevet og ligger her på forumet under Sykkel for de som måtte være interessert. Et nytt sete ble det også når originalsetet ble erstattet av et Brooks B17. Husker ikke (jeg er snart 64) om jeg har skrevet noe om det på forumet, eller om det ligger her. Og for å toppe det hele ble nytt speil montert til applaus fra min kjære som ikke liker at jeg sykler på trafikkerte veier. Det gjør i og for seg ikke jeg heller, men noen ganger må man. Resten er stort sett gammelt og velkjent og trenger bare en siste sjekk før det forsvinner ned i sykkelveskene. Teller litt på knappene om jeg skal ta med et ordentlig kamera, eller om jeg skal satse alt på Gopro Hero 6. Er veldig fristet på bare Gopro, men lyden bekymrer meg. Skal telle noen fler knapper før jeg bestemmer meg. Foreløpig ser samlingen av elektronikk slik ut. Jeg velger egen lader til mobilen siden det er den som trenger påfyll oftest. Radio, kamera og hodelykt går sammen på USB-pluggen. Solcellepanelet får duge når jeg ikke har annen strøm i nærheten. Liggeunderlag og pute er pumpet opp for å sjekke om de holder på lufta. Thermarest NeoAir Xlite Large og pute fra JR Gear. Den gamle posen blir med i år også siden jeg ikke finner noen god erstatter. Posen har mange gode kvaliteter, særlig vist jeg ser bort fra dun og fjær. Men siden dunposer ofte rangeres nettopp for sine dun og fjærkvaliteter henger ikke denne helt med. Omvendt av min vektutvikling har denne posen lettet sin vekt med hele 412g. ja kanskje ennå mer. I sin ungdom veide den 1790g og på kjøkkenvekta nå idag klokket den inn på 1378g inkludert kompresjonsposen. Jeg har tidligere mistenkt at den var fylt med dun og fjær fra trekkfugl, nå vet jeg. Kommer til å oppdatere tråden med småplukk fram til turstart.

I går kom et Orion III UL 2019 modell i posten fra Fjellsport, hadde ligget som en restordre en stund før de fikk inn et telt for å sende meg. (Faktisk mistenker jeg at nettopp dette teltet ble returnert tilbake fra @Memento mori) I dag ville jeg finne ut om jeg skulle beholde det, eller om jeg skulle fortsette med min gamle 2017-modell. Utover fornyet garanti, var endringene nok til å rettferdiggjøre kostnadene ved en oppgradering? Tja - de ser i hvert veldig like ut, her er 2017 til venstre og 2019 til høyre: Den beryktede ventilasjonsglipen var 7-8 cm høy ved mønestangen på begge to (2019 nærmest) med rimelig tørr duk: Målt lengde, med godt utspente telt, var 221 cm i 2017-modellen (venstre) og 229 cm i 2019-modellen (høyre). 8 cm ekstra er jo ikke mye, men det er viktige cm... Ellers er det endret oppheng av dører, fra en "strammekrok" til en "strammeblokk" - jeg liker kroken best, slipper å tre strammere gjennom løkken. På ytterdøren er det redusert fra to oppheng til ett - for så vidt greit nok, jeg har vel stort sett bare benyttet et av dem uansett. Stengene er også endret fra å ha like ender, til at enden som skal tres inn i kanal er blitt buttere. Syntes for øvrig en av kanalene på 2019-teltet var uvant tung å få inn stanga i, tror jeg må sjekke om det er noe feil der. Så - blir det retur til fjellsport, eller blir det nytt telt på meg? Forskjellene er ikke store, så jeg føler ikke at det er et must. Antar at jeg snart vil legge ut en "vurderes solgt"-tråd på 2017-modellen, og hvis jeg kan få halve av veiledende nypris for det, så heller jeg nok mot at oppgraderingen er rimelig nok. Såvidt

Thermarest har foresten laget et nytt uberlite liggeunderlag, du kan kanskje spare noe gram ved å bruke det? https://www.thermarest.com/new-2019/neoair-uberlite

Veldig spennende dette nye underlaget fra Thermarest. Er også uten det knitrende refleksjonsmatriale som endel andre ikke liker Spørs om det blir en slik investering så snart de er tilgjengelige i norske nettbutikker. https://www.thermarest.com/mattresses/neoair-uberlite

Sitat fra 2013: Har ofte tenkt å lage en tråd der vi kan legge inn bilder fra småturene man går til daglig. De fleste av oss går jo småturer i nærområdet vårt - kanskje andre vil se hvor du bruker å gå, sykle, padle, ro eller løpe eller fly? Post gjerne på direkten - kanskje nevne hvor du er og hvor langt du har gått - kanskje en lokal fjelltopp? Edit 1 31 Juli 2016: Om du har gått en lang tur over flere dager og har mange bilder setter vi pris på om du heller skriver en vanlig turrapport. Da vil du kunne plotte turen på turkartet og det er lettere å søke seg frem til for andre senere. Edit 2 31 Juli 2016: Har opprettet et emne som heter "Jeg har oppdatert bloggen min" - post oppdateringer i bloggene her fra i dag av.. Gammel tråd ligger her!

I fjor la @Imp ut invitasjon til felles kanotur til Langvann - Hurum. Vi bestemte oss for å hive oss med og fikk en helt super helg i flotte omgivelser! Jeg ytret sterkt ønske om å gjenta turen i år og tur blir det! Attpåtil langhelg! Se turinvitasjon her. Både jeg og ungene har vært med på flere ulike forumtreff de siste par årene, og å hive seg med på noe sånt kan virkelig anbefales!

Valg av utstyr til turer og ekspedisjoner kan være en kritisk faktor, og Børge innrømmer selv at han er en utstyrsnerd. Børge er tro mot løsninger som fungerer, men hva bruker han egentlig? Hvorfor spesialsyr han sine egne votter? Hva er å bendsler? Hvilket telt bruker han, og hvorfor velger han det? Hva sover han i, hva har han på seg, og hva er egentlig greia med den dunvesten? Hvor er det best å tørke sokkene? Hva slags batteriløsninger kan egentlig vare i tre måneder? Aleksander og Børge tråler seg gjennom utstyrslista på den spektakulære polhavkryssingen og graver seg ned i både trivielle og eksepsjonelle detaljer og diskusjoner. View the full article

Etter en flott tur til Einangsnuten på Brokefjell http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/11/einangsnut-brokefjell-927-moh.html var det fortsatt ikke slutt på helgens porsjon med frisk luft. Først sveipet jeg hjemom for å slippe av bikkja og pakke sekken på ny før jeg satte kursen mot Kleivstua på Krokskogen. Jeg skulle møte Bjørn-Even, Christoffer og Andreas ute i skogen mellom Sollihøgda og Kleivstua. De hadde heldigvis funnet en leir med mobildekning. Da de skulle overføre GPS-koordinatene viste det seg at deres GPS opererte med noen helt andre koordinater enn mine UTM, istedefor å bytte funksjon klarte de å forklare sånn omtrent hvor de var. Det ble en mørk og våt marsj med dårlig hodelykt innover mot Abboråsen. Isen hadde såvidt lagt seg over myrene, men jeg tråkket akkurat igjennom. Så ankom jeg det stedet jeg antok at de skulle være. Men jeg hadde ingen mobildekning og måtte bruke røsten til hjelp. Etter en del gauling fikk jeg respons, og til slutt fant jeg leiren, oppe på en kolle litt øst for hovedstien. De hadde kommet fra Sollihøgda og slått opp leiren noen timer før meg. Middagen var servert, og det ble en utsøkt porsjon elggryte, min livrett! Kvelden ble brukt til mye latter, juging og spøkelseshistorier under stjernehimmelen og foran bålet. Etter hvert som timene gikk fant vi ut at vi var mer sultne. Hmm... nå hadde det faktisk smakt godt med noe spicy, kanskje kinamat? Dermed ringte Andreas til Kinaekspressen og bestilte mat til fire sultne karer. -Ja, skal dere ha tilsendt maten? *Dere kan levere maten til: 60°02′03.80′′ N 10°18′04.36′′ Ø -Åja, men hva er adressen? *Vi holder til i Krokskogen i natt. -Er det vei inn dit? *Nei, men det tar bare en time å gå fra Kleivstua. -Eh, da tror jeg ikke vi kan levere maten dit. *Hva? Sa ikke dere i pausereklamen at dere leverer "OVER HELE LANDET"? Dette er skuffende! -Beklager, men sånn er det bare. *Vel, du får ha det bra... (legg på) Så nei, det ble ingen kinamat denne kvelden, men heldigvis hadde også vi noe godt på lur og delte broderlig til vi la oss under tarpen. Bjørn-Even nærmest insisterte på å ligge ute i natt, og hadde ikke tro på at det kunne regne (slik yr.no meldte) neste morgen. Heldigvis la vi oss under tarpen og sov søtt (i alle fall de som ikke ble skremt av skrekkhistoriene)... Neste måte voknet jeg av at føttene var klissvåte! Regnet hadde truffet soveposen, og den var gjennomvåt. Jeg klarte å få på noen plastposer før jeg vendte tilbake til drømmene. Påfølgende morgen fikk vi faktisk bål siden Andreas og Christoffer (rutinerte villmarkskarer) hadde sanket tørre kvister og lagt dem i en pose dagen før. Risgrøt og kaffe ble inntatt før vi pakket sammen det våte og la i vei mot Kleivstua. Noen filmklipp: Rapporten på Andreas og Christoffer sin blogg: http://villmarksonner.blogspot.com/2009/12/stjernenatt-godt-lag-og-skrekkhistorier.html Tusen takk for en kjempetur, gutta!

FORORD 31. juli 2010 sitter jeg på puben i Sogndal sammen med typen til Irenes søster. Han er en trivelig kar, ja egentlig en kjernekar, men når det kommer til stykket så har selvsagt jeg ingen verdens ting på en pub å gjøre. Drekking, skråling og stort sett feil musikk i ei overfylt heksegryte gjør meg skikkelig fremmedgjort, iallfall når kompisen blir huka tak i av kjentfolk. Der sitter jeg og koper og forbanner samtidig værmeldinga som har ødelagt min plan om ei drøy ukes godværstur på Hardangervidda om få dager. Hva gjør jeg i en sådan stund? Jo, jeg sender en lang sms til Sondre og lufter min frustrasjon. Svaret jeg får er som vanlig fullt av positivitet og entusiasme. Han har planer om en pulktur på vidda i februar eller mars kommende vinter, og den må jeg bare henge meg på! Et litt anderledes turprosjekt er født... 18. MARS 2011 Grytidlig fredag morgen ble jeg plukka opp av Sondre, og vi satte kursen for Rauland. Praten går som alltid lett i hverandres selskap, så det tok ikke lang tid før vi var framme ved turens utgangspunkt. Ved Raulandsgrend parkerte vi bilen siden veien videre ikke var brøyta. Dette betydde 5 km ekstra pulktur. Men men, vi var jo her for å bruke kroppen, så det var bare å gyve på med krum hals og målbevisst gange. Min pulkerfaring inskrenket seg på forhånd til en kort skitur før jul 2009 hvor jeg dro Erlings datter Susanne etter meg i barnepulk rundt Eiksetraområdet. Så detta var uvant ja! Hoftene ble elektriske og støle. Likevel bet jeg tenna sammen! Vi veksla på å brøyte, men Sondre var i så god form at han brøyta mest. Ingen vits i å tilby seg å overta for ofte når man har sin fulle hyre med å holde følge. Etterhvert forlot vi veier og inngrep og steg sakte og tungt, men sikkert oppover det forblåste fjellet i retning Geirskard. Utsikten ble bedre og bedre, og snøen begynte å bære, men likevel var det et forferdelig slit. Ingen bombe det, noen lærer visst aldri. Det verste var vel at vi ble vant til det og traska i hver vår "boble", kun avbrutt av enkelte korte pauser. Den siste matstoppen ble for min del kald og angstfylt på grunn av svært sterk vind og latskap som medførte at dunjakka ble liggende i sekken. Idioti! Kort etter matpausa ble det "teknisk" stopp for å ta på flere plagg. Plutselig for Sondres ene vott avgårde mens jeg hjelpeløst klønete satt fast i pulkdraget. Jeg bare lira av meg noen høylydte, usammenhengende og advarende lyder. Takk og pris, han fikk tak i den! Kort tid etter kom vi til en større senkning som lå litt i overkant av 1400-koten. Her var det så lunt og nesten vindstille at vi lot alle dagens siste ambisjoner seile sin egen sjø og benytta istedet sjansen til å slå leir. Etter å ha satt opp teltet så forsvarlig som mulig var det bare å nyte livet. Først endel drikke og Real turmat, deretter et vanvittig høydepunkt i form av "Øyvinds sjokoladekake"! Med dobbel glasur i forhold til opprinnelig oppskrift er dette alltid en vinner for folk som tåler mektig mat. 300 gram smeltet Soft Flora (viktig med papirpakken, den er hardest), 200 gram smeltet lys kokesjokolade, 500 gram melis, 2 egg, 7-8 ss kaffe og 15-16 dråper romessens i en herlig blanding slår aldri feil. På en kald tur som dette om mulig enda bedre. Herlig og usunt! Og ute lyste fullmånen opp det kuperte landskapet sør for Juvvikfjorden på Møsvatn. Nå var storturen virkelig i gang! 19. MARS Sjøl om det ble ei god natts søvn så merka vi at det blåste kraftig opp de neste timene. Da vekkerklokka ringte klarte jeg ikke å avgjøre om det var sollys eller bare grått og kjedelig dagslys utafor teltduken. En rask tur ut viste at sola heldigvis var på plass med en god del blå himmel, men med masse drivende skyer. Klokka 08.30 var vi i gang. Det bar først litt oppover før det skrånet ned mot Vesle Bitdalsvatnet. Her lå det ei lita hytte som vi raskt passerte. Egentlig gikk det lekende lett over både vannet og med- og motbakker mellom smånuter til vi endelig sto på toppen av den forblåste Fliseggi. Her var det vid utsikt! Fliseggi er faktisk med sine 1630 moh Telemarks femte høyeste fjell! Et bredt og bortgjemt høydedrag som umulig kan ha mange besøk i året. Østover så vi selvsagt Gausta fra Sondres favorittvinkel, Lifjell og andre Seljordsfjell, Brattefjell som vi var på for drøye 4 måneder siden, og bølgende Setesdalsheier i retning sør. Nord- og vestover så vi virkelig hvor enorm Hardangervidda er. Dette må jo være landets største fjellområde! Flat og småkupert om hverandre med Hallingskarvet, jøkulen og Hårteigen som små og fjerne, men likevel mektige landemerker. Litt nærmere, til tross for stor avstand, lå svære Sandfloeggi og Nupseggi. Jaggu større saker enn jeg hadde forestilt meg. Høyest sør for disse måtte nødvendigvis være Vassdalseggi. Litt av et rundskue! Etter å ha fått tatt et vardebilde av Sondre var tida inne for å fortsette. Skulle vi komme fram til hyttekos på Glaimane (også kalt Glaheimane) innen rimelig tid var det bare å henge i. I utgangspunktet hadde vi tenkt oss helt til Hansbu eller Bamsebu, men av diverse grunner kunne vi bare glemme det. Først ventet et langt nedrenn før fjellmassivene med de artige navnene Stolen og Stokkholmen ble passert. Man tenker jo som fjellman umiddelbart på både Norges Matterhorn og en ellers bedre og mer naturlig utgave av den svenske hovedstaden... Vi tok en kort pause for å nyte myten om påskeværet, for nede på 1200 moh var det vindstille og varm sol fra stort sett skyfri himmel over de hvite vidder. Sannheten er at dette var for bra til å være påskevær. I påsken er det som oftest skittent mildvær, storm, leteaksjoner og annen elendighet... Videre bar det over flater og opp og ned mellom små nuter. Sondre oppdaget en søt liten gnager i det fjerne, koselig det! Vi gikk og vi gikk, men "uendelige" Ugleflott kom liksom aldri nærmere. Det var kanskje en ide å ta av fellene så bra som føret var nå. Det gikk straks fortere, men det var likevel drøyt så det holdt. Omsider bar det nedover mot Ugleflott. Jeg var stort sett tom for vann og hadde blitt kamel igjen. Sondre gikk med på pause og delte raust av drikken sin. Etterpå gikk det overraskende lett over og opp fra Ugleflott mot Ormevatnet i skumringa. På vannet dukket fullmånen opp, og det til gangs! Så stor har jeg nok ikke sett den før. Den skapte en fortryllende og trolsk stemning over vannflata, Saurflott og nutene rundt som man bare må oppleve selv for å kunne forstå omfanget av. Etter en slak og drøy stigning fikk Sondre øye på hytta som en liten firkant i det fjerne. Uffda, så langt, og jeg som er så gæærn i rygg og hofter! "Kom igjen!" sa Sondre med motiverende tonefall, og vi la trøstig i vei. Det hele var tross alt veldig greit, enkelt terreng og stemningsfullt, og etter relativt kort tid var vi framme på Glaimane. Klokka var nå 21.30. Vi fyra opp i ovnen og fikk smeltet snø. Men da vi skulle spise ble Sondre kvalm og måtte legge seg. Sånt skjer fra tid til annen, har følt det på kroppen sjøl etter enkelte turer. Nå var jeg derimot sulten og slukte realen. Mens Sondre dormet spiste jeg mer kake og leste om gærne polske vinterklatrere i Himalaya i Illustrert Vitenskap. Etterhvert kvikna Sondre til, og vi ble sittende oppe til klokka 02.30. En trivelig hyttekveld. 20. MARS Av en eller annen grunn lå jeg mye våken og hørte på vinden denne natta. Først nærmere kvart på 11 sto vi opp, og vi kunne greit konstatere at fortryllelsen fra i går hadde veket plassen for minimal sikt og litt snø i lufta. Vi bestemte oss for å trosse møkkaværet, Sondre hadde jo tross alt GPS. Det må jeg se å få skaffa meg snart jeg også. Man kan si mye fint om kart og kompass, men upraktisk som jeg er så syns jeg det blir et helvetes styr i nedbør og vind. Hjelper ikke med kartmappe da, for kompasset får ikke gode arbeidsvilkår på plasten over kartet. Det er også fort gjort å gå for langt til tross for riktig retning om det er skodde. Selvsagt skal det jo være med uansett da. Så lite stein som det var her gjorde sitt til at snøunderlaget og himmelen gikk i ett. Stort sett gikk det likevel greit å følge elva nedover mot Songevatnet. Da vi nærmet oss tregrensa fikk vi noe å feste blikket på igjen, og det var herlig. Etter relativt kort tid kom vi oss utpå det sterkt nedtappede vannet. Her var det nok av sprekker og oppstuvet is, rene skruisen! Vi bestemte oss kjapt for å gå langt oppi sida igjen. Der oppe var det lenge rene autostradaen, og solnedgangen viste seg for oss i det skylaget delvis revna i vest og lagde fin og mystisk stemning omkring Berunuten og langt utpå vannet. Men så kom vi til et parti hvor et bekkesøkk kom ned. Det frista lite å rote nedi "breglepper" for å forsere det, så vi sleit oss opp på land. Nå begynte en slite- og krongletur av dimensjoner. Sondre var i kalasform, og jeg var glad for at jeg hadde trent godt på forhånd, ellers hadde det hele blitt mer infernalsk enn godt er. Måtte jobbe på konstant høygir for å ikke sakke akterut. Vi måtte ta den ene omveien etter den andre, men til slutt sa terrenget stopp der hvor den østligste tarmen av Songevatnet går inn. Etter knoting med pulken for min del kom vi oss motvillig ned på vannet, kryssa det så fort som mulig og pusta ut på land på motsatt side. Her fant vi ei løype som vi fulgte kanskje en snau kilometer før vi slo leir. Du verden som livet ble verdt å leve igjen da vi fikk skifta til tørre og varme klær! Teltet kom opp, vi spiste raskt og slo oss til ro slitne og fornøyde. 21. MARS Mye vind i natt også, men skisporet nedover i retning Bitdalsvatnet hadde ikke føyka helt igjen. Været hadde slått om til mildvær, så vi slapp fokksnø selv om vi hadde medvind. Det ble en relativt rolig etappe, men før det for alvor bar nedover måtte vi ta noen omveier på grunn av småstup, skavler og bekkesøkk. Godt vi ikke kom her i dårlig sikt! Vinden tiltok i styrke, men vi tok en lang og behagelig pause i vindsekken til Sondre. Etterpå prøvde vi å bruke den som vindseil, men ga det opp ganske fort. Dermed bar det ut på Bitdalsvatnet. Jammen synd at dette vannet og denne dalen er så prega av inngrep! Vannet er regulert, og på begge sider (iallfall fra et stykke utpå) går det kraftlinjer. Dette området som gode gamle N. Rustad i sin bok beskrev som rent vestlandsk... Vi ante hvor pent det egentlig har vært her. Fjellsidene minner litt om både indre Rogaland, Vang i Valdres og gode, gamle Dyttholsfjellet i Vassfaret. Nattens mildvær hadde sannsynligvis ført til stor skredfare og vi registrerte opptil flere selvutløste ras både i nord- og sørsida fra Bitdalsvatnet. Til tross for slit ble vi ofte hjulpet framover av medvinden, delvis morsomt og delvis ukontrollert. Godt det var ei "kjentmannsløype" her også, ellers ville vi følt det som temmelig nifst å gå over dette regulerte vannet. Omsider kom vi fram til demninga, og da ble det mobildekning for første gang på turen. I seg sjøl et kvalitetsstempel for et øde område, men det gjorde godt å få sendt melding hjem og få roet fars nerver. Nå gjensto bare sjarmøretappen på den langtekkelige veien nedover til Rauland. Det var til tross for "påskefølelsen" trått og etterhvert litt vel mye seigpining for iallfall én sliten kropp, men etterpå er alt det ubehagelige glemt. Man tenker bare tilbake på de gode minnene og begynner å fantasere om nye turer. Denne turen hadde vært fantastisk; fire harde dager med pulk over fjell og vatn, totalt ca. 100 km langt! Til tross for gedigen burgerfråtsing, Burn og Urge så hadde jeg gått kraftig ned i vekt da jeg kom hjem og foretok min rutinemessige veiing som onde tunger kaller anorektisk. Takk til Sondre for en litt anderledes tur! Jeg føler at tinder lokker stort, men samtidig blir det etter planen et snarlig gjensyn med Hardangervidda. Dette er jo et område som iallfall for Buskerud- ,Telemark- og Hordalandsfolk bør være barnelærdom! For bilder og kart, ta en titt her: http://peakbook.org/tour/11377/Pulktur+i+Hardangerviddas+%22ukjente%22+villmark.html

Endelig var det klart for ny tur med min svoger Espen. Vi hadde lenge snakket om å komme oss tilbake til Flekevatn, som vi også var på i Mars 2010. Dette er et nydelig område i Froland kommune i Aust-Agder, med herlige omgivelser og godt fiske. Området går inn i Froland Fiskeadministrasjon (FROFA) sitt satsningsområde, og det liten tvil om at jobben de har gjort her er kjempebra! Med nyinnkjøpte fiskekort fra Jakt og Friluft legger vi i vei fredag formiddag. Turen starter ved brua på Steane ved Ytre Lauvrak. Herfra går det en vei, stengt med bom, opp mot et par hytter som ligger i samme område. Til vår store overraskelse er veien faktisk brøytet i år, og det ser jo lovende ut! Men, pga et mildvær noen dager tidligere, som nå har blitt til minus 8 - 10, viser det seg raskt at vi kanskje burde vurdert skøyter fremfor fjellski. Det er stort sett knallhard stålis i veien, og vi frykter at dette kan bli tøft. Heldigvis bedrer det seg litt etter hvert som vi kommer litt opp i bakkene, og etter ca halvannen times slit med tunge pulker er vi oppe på det høyeste punktet. De ca 500 metrene med utforkjøring før vi er nede på vannet blir alt annet en stilrent, men vi kommer oss nå ut på vannet med alle kroppsdeler og alt utstyr i god behold. Vel nede på vannet velger vi å bore et testhull, bare for å forsikre oss om istykkelsen. Den viser som forventet 10 cm porøs is på toppen, 15 cm overvann, fulgt av 50 cm stålis. Den kalde forvinteren på Sørlandet har sørget for at vi ikke behøver å tenke så mye på om vi er på trygg is om ikke annet. I pulkene har vi tatt med oss fryktelig mye luksus, bl.a. lavvo og ovn! Vi gleder oss veldig til å få igang alt dette, og leirplassen legger vi i et åpent sørvendt område i håp om å få litt sol inn i leiren også. Vi rigger oss opp, henter ved og vann, og når kvelden kommer kan vi ikke annet enn å småflire litt for oss selv der vi sitter og nyter en god porsjon med "Erter, kjøtt og flesk" boksemat ved bålet. Det er ca 5 minus ute, alt er tørt og fint, stillheten er overdøvende.... Vi nyter en kaffe med tilbehør før vi kryper i soveposen, og vi er begge enige om at vi er utrolig priviligerte som har muligheten til å oppleve dette. Lørdag morgen er vi oppe i 8 tiden, fyrer bål og koker kaffe. Været er det samme, minus 5 grader og skyet. Det blir en lang stund ved bålet før vi endelig kommer oss ut på isen for å fiske. Som vanlig blir det litt leting etter de beste stedene, men etter ca halvannen times fisking har vi nok til en god lunsj! Og det finnes vel knapt noen bedre lunsj enn sprøstekt abbor på bålet, sammen med potetmos og en pils . Etter lunsjen dormer vi litt ved bålet før vi samler litt ved igjen, og gjør oss klare for nok en herlig kveld ved bålet. Det klarner opp på kvelden, temperaturen synker til rundt minus 10, og lørdagskvelden kan bare kort beskrives som: Stjerneklar, utrolig måneskinn, Minestronesuppe med pølsebiter, pils og en rødvin, kaffe med en bitteliten skarp en, og ikke minst noen fantastiske timer rundt et herlig tyribål!! Søndag morgen viser naturen seg fra sin beste side, og vi kan nyte frokosten i et herlig påskevær! Vindstille, sol fra skyfri himmel, og ca minus 5 grader. Selv om eggene har frosset i løpet av natten blir det egg og bacon til frokost (eggene tinet greit i panna). Vi bestemmer oss for å pakke sammen leiren med en gang, og heller ta en stopp på veien hjem for å fiske og kose oss litt i godværet. Og for en dag det ble! 5 varmegrader, det spraker i isen! Vi fisker, drikker kaffe og spiser sjokolade, og kan ikke annet enn igjen å prise oss lykkelige for å få lov til å oppleve dette i slutten av Januar Utpå ettermiddagen blir vi til slutt nødt til å komme oss hjemover igjen, og turen ble alt annet enn enkel for min del. Min nyinnkjøpte Parispulk med hjemmelaget drag etter martin.m sin metode viste seg å fungere optimalt når terrenget gikk oppover eller bortover, men når vi nå skulle ned igjen på holka ble det en liten utfordring. Espen hadde fast drag på sin Fjellpulk, så han la i vei utfor, mens jeg slet bigtime med min pulk som på død og liv konstant skulle forbi meg i utforkjøringene. Løsningen ble tilslutt å klipse pulken løs fra sekken, og holde den foran meg i utforkjøringene. Dette fungerte veldig bra, og vi kom oss ned til bilen med æren sånn noenlunde i behold... Turen ble avrundet med en god pølsemeny på Esso i Osedalen

Hei. tenker å gå inn fra sognsvann og videre til østsiden av bjørnsjøen. Tenker å fiske med wobbler litt utover kvelden. Noen som vet hvordan fisket er på denne tiden av året? Har aldri fisket i Nordmarka før, men håper det finnes litt ørret?

(For de uinnvidde er tittelen/floskelen hentet fra Ingstad's Pelsjegerliv.) Det hender man ankommer Jotunheimen sent en fredags kveld og må velge mellom å sove på DNT-hytte, i bilen eller i teltet. Av ren latskap jeg kom på ideen om å droppe teltet og sove under åpen himmel. Nå skal det ikke alltid så mye til for å glede en stakkars byunge. En varm sovepose, et mykt liggeunderlag, under åpen himmel i Jotunheimen, 3-4 minusgrader, niks mygg og knott, rim på grevlingtrekket, såvidt litt vind, ett og annet stjerneskudd, nordlys og en stjernehimmel man bare kan drømme om å se fra sentrum av Oslo… Selv om min egen følte-meg-som-en-millionær-opplevelse var beskjeden i forhold til Ingstads, var jeg tross alt i mitt eget lille paradis fredag kveld. Jeg ville ikke ha byttet dette bort mot selv den mest blodharry overdimensjonerte nouveau-riches-hyttepalass. Selvfølgelig måtte paradiset ta slutt. Etter hvert hørte jeg stemmer og en person nærmet seg i mørket. Hadde jeg ikke ropt ut ville han ha tråkket på meg. Selv ikke de 0,8x2 meterne som jeg la beslag på fikk jeg ha i fred.. Skal legge meg lenger unna parkeringsplassen neste gang. Jeg klager ikke. Lørdagen var utrolig digg på fjellet. :D

Etter en liten oppvarmings og rekognosering på breen fredag, satte seks glade vandrere kursen mot Svellnosbreen lørdag morgen. Vi nådde brefallet som første gruppe ca kl 10.45. Klesskift, og det bar ut i breen. Vi tok oss lett bort til "stuegulvet" som er et flatt parti rett inder der formasjonene i Eventyrisen starter. Her ble det en liten stopp i sola, med litt mat og sjokolade. Med friskt mot la vi avgårde innover i isen. Planen ble til litt etter hvert. Vi hadde fablet om å ta oss gjennom eventyrisen og opp på flata. Den ideen fikk raskt skudd for baugen da vi ikke fant noen løsning fra der vi startet. Vel inne i en stor sprekk var det stopp. Da hadde vi allerede forsert et noe vanskelig punkt. Eneste mulighet var å ta seg videre mot høyere. Etter litt klyving over noen kanter og gjennom noen fantastiske passejer åpnet isen seg og det var forholdsvis enkelt å ta seg ut av isformasjonene og helt til høyre på breen. Derfra gikk turen oppover på oversiden av selve brefallet. Etter et mislykket forsøk på å ta seg tilbake rett over selve eventyrisen (brefallet), ble vi nødt til å gå helt opp på flaten av breen. Sola skinte og det var helt fantastisk utsikt innover breen. Tverråtindene reiste seg majestetisk i vest, rett frem lå Svellnosbrehesten badet i solskinn. Bakenfor skimtet vi Ymelstind. Vi fortsatte mot Tverråtindene da vi fikk merke hvor fort været endrer seg i Jotunheimen i september. i løpet av 10 minutter skiftet været radikalt. Fra sol og vindstille vær til tåke, snø og kuling i kastene. Kompasskurs ble raskt tatt ut mot Solskinnstoppen på vestsiden av brefallet. Snøfokket gjorde at det var vanskelig å se sprekkformasjonene på flaten. Dette førte til et gjennomtråkk, men med strmme tau gikk det fint. Vi nådde solskinnstoppen og tok oss ned snøbakken langs denne. Tok så videre mot høyre etter toppen og ned på fast fjell. Noen skumle langsgående sprekker var det under Solskinnstoppen. Ikke fallsprekker, men brede nok til å trå foten fast i. Vel nede var det av med utstyr og koste ned mot Spiterstulen etter en fantastisk septemberdag på breen. Nedover dalen var det nesten julestemning, med snøfall. Vi nådde teltet ca 18.30. Da ventet en velfortjent øl på Spiterstulen. Stian Skal få lagt ut noen bilder senere...

Etter å ha måttet spolert halve distansen på årets ukestur, samt 6(!) fiskevann pga et vondt kne :mad: , har jeg bestemt meg for å redusere på vekta på ryggsekken. Da jeg begynte på min seriøse friluftskarriere:)(ifjor) måtte jeg ha 95 liter og 25kg for å få med meg alt. Etter diverse innkjøp siste år, samt motivasjon til bedre disiplin , tror jeg at jeg kanskje skal klare å få ned vekta til rundt 15kg på en ukestur. Har ikke klart å tilpasse Trollhetta til meg ordentlig, får ikke strammet hoftebeltet så mesteparten av vekta hviler der. Resultatet blir vonde skuldre etter halvannnen mil. Sekken vil bakover som følge av stor svai på sekken som gjør at vekta kommer ut fra ryggen og en idiotisk plassert dagstursekk(egner seg ikke til annet enn å være tom under transport, spør du meg). Gikk med 21kg på turen, hadde ikke vært på tur på nesten tre måneder, så jeg var ikke akkurat fysisk forberedt på turen Det resulterte i et kne som stoppet totalt etter 17km- to kilometer fra en varm hytte Sommerens fisketurer er spolert, håper bare kneet er bra til jakta begynner. Surt å miste det man har gått å gledet seg til gjennom hele den lange vinteren. Derfor har jeg sett på nye ryggsekker, har sett på Bergans Helium, men hadde ikke helt sansen for den. Så da skal jeg komme til poenget- endelig! Hvordan vil bærekomforten på Osprey Exos 58 være med 15kg. Hva er idealvekta for sekken? Har ikke fått sett den i levende live. Synes de stroppene ser noe små ut spør du meg, men vanskelig å avgjøre etter bare å ha sett bilder. Så noen jaktrelaterte spm: Skjønner at stoffet i sekken er syntetisk, men lager det mye lyd- knitring, gnissing osv. Er det mulig å regulere topplokket bakover, så man får stukket rifla ned og inn mot ryggen?

SÅ har jeg vevd Grånebba: http://www.krovoll.net/Vassnebba/ Aldri trodde jeg at en slik Indian Summer nå i Trollheimen kunne virkeliggjøre sommerfoturer langt over 1. november, tørt og fint og snøfritt over det hele ! Haldis kan sikkert forklare nøye om den skal hete Vass eller Grånebba, likeså - kunne du repetert turbeskrivelsen utfra billedserien ?

Sted: Jotunheimen Jeg og min bror Christoffer hadde tidligere i år planlagt å gå Snøhettatraversen, men grunnet manglende praktisk trening med klatreutstyr så droppet vi traversen, og kjørte i retning Jotunheimen. Hadde to dager til rådighet, men regnet som trommet på teltduken torsdagsnatta ved Krossbu, varslet om at det ikke ble noen fjelltur på fredagen. Uansett, vi kjørte til Jotunheimen Fjellstue onsdag 20. juni og slo opp teltet der. Våknet tidlig (rundt 08.00), spiste en enkelt frokost, pakket sammen teltet og hev det i bilen, og tok fatt i ryggsekkene og gikk sørover mot toppen. Været var knall, og det var mulighet til å hive skjorta i sekken og få noe farge på brystkassa. Loftet (2170 moh): Et veldig teknisk enkelt fjell, men det føltes noe langdrygt de siste 20 minuttene mot toppen da vi begynte å lure på om det var noen ende på bakken. Toppvarden stod langt i fra kanten, men en super utsikt mot fjellene rundt på alle kanter veide opp for den litt flate toppen. På toppen ser vi at Fanaråken med Hurrungane i bakgrunnen er dekket av skyer, noe som tyder på at vi er midt i et værskille. Skjorta må på igjen, og jakke og lue gjør det mer behagelig på toppen. Veslefjelltinden (2157 moh): En fin og bred egg mellom Loftet og Veslefjelltinden, men med noe lett klyving de siste metrene før toppen. Toppen har en fin utsikt, og skiller seg litt ut fra Loftet at du ikke føler du står midt på et stort platå, men nemlig en topp. Når vi gikk de siste metrene av eggen gikk det ett snøras ikke langt fra hvor vi gikk, ganske imponerende, og det gir meg et fint bilde av kreftene som blir sluppet løs. Hadde ikke sett et snøras "live" før, og da bare på tv. Litt brattere å gå ned fra toppen, hvor jeg nesten faller et par ganger grunnet våt mose og løse stener. Noen andre opplysninger: Været var relativt greit, men en front som kom inn fra sørøst ga noen dråper regn på toppen av Veslefjelltinden, og gjorde at turene på fredag ble avlyst grunnet lavt skydekke (ca ned til teltet), og nedbør i form av regn. Tur/retur Jotunheimen fjellstue var i følge GPS'en 14,8 kilometer. Mvh Alexander og Christoffer

Er så morsomt å lese all den tiltakende kreativiteten som enkelte legger ned i utformingen av overksriften på sine turrapporter, jeg intet unntak enkelt ganger. Dette var imidlertid rett og slett bare en fin tur. Turen stod på en uformell gråliste av ønsketurer for høsten, og mandag morgen etter en titt på værmeldingen begynte tvilen å gnage skal, skal ikke? Værmeldingen var veldig halvvies. Litt skyer, litt nedbøer, men økende trykk. Joa, ta sjansen? Jeg tar sjansen. Kl. er 11 og jeg har bestemt meg. Julia hjelper til. Turrasket blir pakket i en pei, kamerabatterier hivd i ladern omgående og kvart over tolv sitter jeg i bilen. Parkeringen i Veodalen litt før halv tre, og jo jeg glemte å skrive det kanskje - Glittertinden er målet. To enslige biler står på parkeringsplassen, litt yr virrer i lufta og en kjølig vind trekker ned dalen. Høsten er her og turistsesongen er definitivt forbi, men det morsomme er at det er langt mindre vinterlig nå enn da jeg var her 04.09.07. Sekken er blytung: Telt, Dunjakke, Teltstenger (en haug staver), Diger sovepose (man vil jo ikke fryse), to tunge kameraer med ekstra linser, pluss en del annet stæsj for komfortens skyld, bl.a. stormkjøkken, og selvsagt en spade Mens jeg stabber i motvind og tiltakende nysnømengder begynner været å komme. Den siste sluddbygen sier takk for seg, mens enkelte topper gror ut av skygrøten. På Glittertinden danser de siste skyene lenge før jeg tar fatt på siste bakken og etter hvert er det bare fokksnøen som virvler rundt på toppskavlen. Innen jeg er på toppen i kveldinga, er det bare fryd og gammen og en lav kveldssol i vest. Fotografere, slå opp telt? Eller omvendt? Jeg knipser kjapt et par bilder og hiver meg over graverarbeidet. En lei ishinne i snøen gjør det litt vrient, men jeg får da til sist gravd ut ei litt mager plattform helt øverst på toppskavlen. Inna jeg er i soveposen har vinden løyet helt. Det er litt uvirkelig å titte ned på fjellandskapet gjennom teltduken i blåtimen. Litt av en leirplass detta. Aldri har jeg teltet høyere i Norge. Riktignok sovet under åpen himmel på Galdhøpiggen, men den klumpete piggen er ugunstig for teltslagning. Den nesten flate skavlen oppå Glittertinden er langt bedre egnet. 06:40 setter vekkerklokka i. En rask titt ut teltet: Å jada, her må man kle på seg i en fei. Dette blir fargerikt. Jeg blir stående å vente en hel liten evighet å vente på sola. Den har ikke noe hastverk nå i oktober nei. Selv koser jeg meg med utsikten og det tiltakende lyset og fargespillet som understrekes av tåka som fyller de fleste dalene. Men tærne murrer. Det litt kjølig ja. Heldigvis er i alle fall vinden nær fraværende. Litt over syv dukker sola opp, og siden går det raskt. Litt over åtte er jeg ferdig med fotoshooten, og kan legge meg i teltet for en frokost og tåvarmeøkt. Allerede kl. ni er det godt og varmt på toppen. Alt i alt årets fineste tur som avsluttes med en runde på Gråsubrean. Nå skal jeg på en liten familietur oppe ved Beitostølen og når jeg kommer tilbake, skal jeg legge ut en håndfull bilder. Flere bilder kommer i bind II av Jotunheimserien vår.

Hurrungane på vinteren er virkelig en annen planet. Her noen bilder fra turen opp Store Austabotntind 21.mars. Helge + Coni