Gå til innhold

Søk i nettsamfunnet

Viser resultater for emneknaggene 'xxx'.



Flere søkevalg

  • Søk etter emneknagger

    Skriv inn nøkkelord separert med kommaer.
  • Søk etter forfatter

Innholdstype


Kategorier

  • Velkommen til Fjellforum!
    • Om Fjellforum
    • Info fra ledelsen
  • Aktivitet
    • Fjellvandring
    • Ski og vinter inkl. brevandring
    • Andre aktiviteter
    • Jakt og fiske
  • Turtips og turrapporter
    • Turrapporter
    • Ekspedisjoner og utenlandsturer
    • Barn på tur
    • Turtips
  • Generelt om friluftsliv
    • Hunder
    • Mat på tur
    • Helse på tur
    • Foto
    • Generelt om friluftsliv
    • Samfunnsdebatt
  • Utstyr
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Primus og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
    • Kjøp, salg og bytte
    • Alle utstyrserfaringene
    • Gjør det selv
  • Diverse
    • Turfølge - forumtreff
    • Bøker - media - foredrag
    • Åpne hytter
  • Prosjekt: 12 måneder
  • Elbrus 2015
  • Turgruppe Bergen

Categories

  • Utstyrstester
    • Bære- og fraktsystemer
    • Bo og sove
    • Brenner og kokesystem
    • Vinterutstyr
    • Bekledning
    • Fottøy
    • Navigasjon
    • Alt annet utstyr
  • Nyheter
    • Artikler
  • Guider
  • Turrapporter

Product Groups

  • Støttemedlem
  • Annonse
  • test

Categories

  • Medlemmenes egne videoer (friluftsliv)
  • Gode friluftsvideoer fra andre
  • Gjør det selv - videoer
  • Dyrefilmer
  • Instruksjonsvideoer - forumet

Finn resultater i...

Finn resultater som...


Startdato

  • Start

    Slutt


Sist oppdatert

  • Start

    Slutt


Filtrer etter antall...

Ble med

  • Start

    Slutt


Gruppe


Fant 61 resultater

  1. Karita

    Kveldstur i vind

    Mye overtidsjobbing og lokkende sol ute gjorde at trengen til å komme ut på ski ble plagsomt stor på tirsdag. Hadde en flott skitur lørdag, men det var jo lenge siden... Stakk av fra jobb halv tre og klarte å være i løypa på fjellet før sola gikk ned. Valgte løypa i stedet for å gå utenom da jeg regna med å være ute så lenge at det ble mørkt. Vinden var såpass sterk og det er mange steder som det er likt. Det er fort å bli kringsnudd i mørket. La i vei i isete løyper. De var nok ikke kjørt siden helga. Valgte de smørefrie siden temp var rundt 0 (klistervegring). Flott med sol når man ikke har fått vært ute i sola på en og en halv uke. Innover mot natten ble det mer og mer føyksnø i løypa. Overgangen fra isete løype til tørr kald føyksnø gir morsomme gliutfordringer. Lurte litt på hvordan det er med smøreski? Skulle tatt bilde av løypa på brua over Storåne. Skøytefeltet i midten og et skispor på hver side som begge blir borte utenfor brua... Passerte under rantan når sole gikk ned. Der var det noen jenter som hadde lagd seg en akebakke. De kosa seg stort. Under leinun tok vinden seg opp. Fenan vart større og større. Kulekjøring i nedoverbakkene. Kunne gitt opp og tatt en snavei tilbake, men regna med at det blåste mindre lengre opp. Kvervilvinda piska opp snøen i ring. Flott å se. Godt mye snø var blåst sammen fra før så det ikke ble dårlig sikt. Træla faktisk med å stå på beina i de verste kasta. Godt jeg liker litt vind... Himmelen tok til å bli rosa og lilla og jo lenger opp jeg kom dess mindre vind. Bekken og tjernet viste tegn på at det kan bli vår i år også. Det var begynt å bli litt overvann. Harespor er det flere steder. Reven har også luska rundtom. Nesten rart det er igjen hare... Med mindre motvind og mindre fenner gikk det fint å komme på toppen av løypa. Flott utsikt over fjella både mot øst og vest. Det var blitt så mørkt at de skyggebildene er sensurert. Nå gjennsto 5 km med utfor og noe flatt. Utfor er kanskje en overdrivelse, men i skumringen ser noen nedoverbakker nesten ut som skumle utforløyper med ukjent ende. Hadde hodelykt, men var lyst nok til at jeg kom til bilen uten å tenne lykta. Følte meg fram i sporet de siste metrene...
  2. friluftsloffern

    En overnatting i Kongsbergs dype skoger

    Onsdags morgen drar jeg til Kongsberg for å kjenne på kulda. Værmeldinga sa 18minus frem til kl.13, deretter skulle det legge seg på -13 til -15grader gjennom neste døgn. Jeg legger i vei fra bilen på det som nok er en skogsvei. Den er kjørt på med beltedrevet atv e.l. Etter ca 2,5km blir det skispor. Ikke all verdens men funker. Skogen ligger tungt lastet med snø og det råder mystikk i lufta. Ikke et vindpust. Det daler ned englestøv på tross av 8-10 minusgrader. For et vakkert skue. Jeg ser at aktiviteten ikke er borte selv om skogen har bortimot 1m med snø. Det er spor av elg, rev og rådyr overalt. Noe harespor er og å se. Med sekk på 26kg på ryggen er det tungt å gå. Det er oppover hele veien dit jeg skal. Etter flere pauser og ca 5km lenger fremme bytter jeg skia med truger. Jeg går av veien og følger et spor av belte-atv under en høyspenning opp den bratte lia. Husker godt da vi gikk her i høst med hagla klar. Mye orrfugl var å se her da. Nå er det ingenting å se. Bare snø og vakker natur. Jeg karrer meg opp lia og tar av i sørlig rettning. Etter noen hundre meter finner jeg et egnet sted å lage leir. Etter bålet av førsteklasses tyri er fyri opp, setter jeg i gang med og sette opp tarpen. Så er det bare og skafffe nok ved for kvelden og natta. Utpå ettermoddagen tar jeg meg en god tur på trugene for og se etter fugl. Bare for og ta bilde denne gangen. Men ingenting og se. Hører en orrfugl i område men finner den ikke. Jeg bøyer av og drar ned igjen til leiren. rekker akkurat og legge på mer ved før det slokker. Etter maten er tatt inn er det bare kos og bålfyring. Har riktignok tatt med meg Jaktboka 2012 som kveldslesning. Legger ut en god prosjon med granbar under underlaget mitt for så å legge ned reinsskinnet mitt. Herlig. Nå kan kvelden komme. Blir sittende her en stund å lese før jeg kubber. Klokka er ikke åtte en gang før jeg sover. Deilig. Sover godt gjennom natta, noe som min sovepose(ajungilak tyin vinter) sørger for. Nydelig pose. Våkner kl 04 og får ikke sove mer, Ikke rart. Pleier ikke sove mer en 7timer så da er det vel nok da. Fyrer bålet og ligger og dypper av og på frem til kl.07.30. Forutten en tlf fra broder`n som er på vei hjem fra nattskift, er det bare meg og villmarka. Vil tro og mene at han var rimelig misunnelig. Jepp. Ganske sikker på det når jeg tenker meg om. Han skulle jo egentlig bli med, men måtte jobbe. Det er 12 stiv som synker til 10 blå og det snør fortsatt. Kommet ca 5cm supertørr snø gjennom natta. Etter kona har fått beskjed om at jeg "overlevde" tar jeg mat og starter og pakke ned leiren. Når den bratte lia er forsert med trugene, fortsetter turen hjemover med ski. For en natur vi har her. Meget vakkert. Må si at jeg liker dette område. Jeg annser testen av meg selv som frysepetter og posen som bestått inntil 12 minus hvertfall. Nå er det bare å starte kjerra og dundre hjemover. Filmsnutt fra turen:
  3. Folketomt Langt inne blant gråvolene ligger Svartflykoia ensom i novemberdagen. Det er ennå snøfritt, kun barfrost, og den vide, stenrike og noe vassjuke Svartflya ligger rimblå med sprø isskorper over dammene. På min veg innover det folketomme fjellet vandrer jeg beneste på frossen mark, tripper prøvende over sjøl de svarteste og våteste partiene. Egentlig fint å kunne gå slik på barfrosten, man kommer enkelt til over arealer man ellers omgår, og det er en nesten nyfiken og spennende følelse av å utforske noe nytt. Det er allerede sent på dagen, og blåtimen er ikke langt unna. Jeg akter å overnatte i den sparsommelige bordkoia der inne, for å gå en lang runde blant slake høgder og gråvoler neste dag. Det er vindstille mens jeg går, og såpass kjølig at det begynner å bite litt i kinnene. Det tegner til å bli enda en klar og frostig natt... Jeg runder over en liten kam sør på flya, og ser etterhvert koia, som på denne avstanden mer likner en diger brelagt stenblokk enn ei hytte. Grå og værslitt luter den tom og forlatt utpå "prærien" der fremme. "Lurer på når det var folk der sist...", spør jeg meg sjøl mens jeg radig strener innover flya. En halv time senere står jeg attmed den ulåste lemdøra. En rusten hengelås geiper åpen på dørslåa, men noen nøkkel finnes vel knapt noe sted lenger. Koia er uisolert, med kun et eneste lite korsvindu høgt oppå sørgavlen. Innvendig består den av en liten gang inn fra døra, et vedskjul til venstre, og et særs primitivt oppholdsrom til høyre. Rommet inneholder kun et lite vaklevorent bord, en gammel feleovn med et skjevt rustent ovnsrør som går rett igjennom bølgeblikktaket, og en drøyt meter bred sengebrisk langs veggen mot gangen. Det lukter tørt av grått og glemt, da jeg forsiktig skyver opp dørlemmen inn fra gangen. På bordet ligger en liten blårutet lapp av globrent voksduk, og oppi et lokk fra et rødbeteglass står en nesten nedbrent talglysstubb, sammen med noen brukte fyrstikker og en stor død flue... På brisken ligger et eldgammelt hullete vatteppe. Utenom dette finnes i praksis ingenting. Jeg kikker inn i vedskjulet, og ser til min glede at der finnes det faktisk noe tørr ved, sammen med gamle hermetikkbokser og noen tomflasker. Jeg finner også et utdatert Norsk Ukeblad, datert 18. juli 1984. "Jaha, da var det vel folk her inne i ferien den gangen ihvertfall -", sier jeg halvhøyt til meg sjøl, og tar med et lite vedfange, samt bladet for å fyre opp i ovnen. Den gamle gistne ovnen gir god trekk, og snart lumrer det lunt fra denne, og en godlunk brer seg i "stua", mens jeg smører meg en brødblings og tar en kaffekopp fra termosen. Jeg blir sittende ved bordet en stund, og nyter roen i rommet, der kun et flakkende lys fra spjeld-åpningen i ovnsdøra vandrer lydløst over bordveggen over senga. Men jeg skal grytidlig opp att, og tar derfor kvelden tidlig. Brisken er hard, og det gamle teppet lukter litt harskt og gammelt, men jeg velger å la det ligge, da dette mjukner senga litt under soveposen. Det blir klokkestilt og mørkt i rommet, kun enkelte gnistsprang inni ovnen bryter stillheten. Jeg asjer meg til, med ryggen inntil gangveggen, og blir liggende å se opp på det lille fir-delte vinduet på sørgavlen, der ei enslig stjerne brytes i stråler og brokker gjennom det gamle ujevne vidusglasset. Langsomt og stumt vandrer stjerna himmelleia mot vest, og like umerkelig siger jeg sakte inn i søvnen... Nærværet Jeg bråvåkner med ett utpå natta. Jeg aner ikke hva som har vekket meg, men jeg blir av en eller annen ubevisst grunn liggende musestille, med vidåpne øyne, stirrende ut i det beksvarte rommet. Jeg kan såvidt ane vinduet, som vágt gråner fram av mørket oppå veggen. Men jeg ser ingen stjerner der lenger. Knapt hørbart aner jeg en svak trekk som drar pustlett forbi utafor bordveggen, og et syltynt singlende sus fornemmes fra bølgeblekktaket... Det snør over flya i natt. Ellers lyder kun et par tørre knest fra ovnsrøret som langsomt kjølner i nattekulda... Men likevel blir jeg liggende urørlig, årvåken og vák. Jeg lukker øynene en stund, men skotter om litt opp til vinduet igjen, og formelig isner til der jeg ligger. Halve vinduet er borte! Noe dekker skrått til vindusglasset der ute, og mens jeg halvt lamslått stirrer på vinduet, siger dette "noe" langsomt og uten lyd ned, og hele vinduet dukker igjen fram fra stappmørket. En skrekkslagen iling ryser gjennom meg som ei nål av tørris, fra isse til hæl, før et blodvarmt sjokk av adrenalin og puls formelig flusher ut i ansikt og hender. Stillheten blir total. Jeg ligger murende stille nå, tør ikke engang svelge, av frykt for å røpe meg ved å lage en eneste bitteliten lyd... Slik står min verden stille - lenge... Da hører jeg det! En svak, liksom slepende lyd, som om noen ulidelig sakte dro en tung strisekk flatt langsetter de rått tilhogde gulvsbordene i koia. Og brått sto det forferdende for meg - at det som hadde dekket vindusglasset var ikke utenfor, men inne i koia Nå var jeg sikker på at min egen puls kunne høres langt utpå flya. Stiv som en bordkniv blir jeg fortsatt liggende slik jeg bråvåknet - på siden, og gudskjelov med ryggen klemt opp mot veggen! Heldigvis ligger jeg vendt ut mot rommet. Hadde jeg hatt dette bak meg, tror jeg at jeg hadde fått hetta! Som eventyrene beskriver; "med øyne store som tinntallerkner", stirrer jeg nå panikkslagen ut i det absolutte mørke. Ørene står også store som gammeldagse grammonfontuter på hodet på meg, men jeg hverken ser eller hører noe som helst mer etter dette. Ikke et pust, ikke et knirk, kun en bunnsvart kosmisk stumhet står tidløs i det kalde rommet... Flukten Fra da av ble jeg liggende slik. Kroppen verket etter å kunne snu litt på seg på den stenharde brisken, men jeg turde bare ikke. Fjellvinden sukket kald og likeglad utmed veggen, og langsomt, langsomt, med grålysningen skilte firkanten av vinduet oppå veggen seg mer mer ut av svarten. Vinternatta varte en evighet, men omsider maktet gryet ute å kaste et blåblekt skjær av lys inn gjennom vindusglugga. Det spartanske rommet sto like tomt som før. En ørliten kant av snø lå utenpå vindusprossene, og borddøra ut til gangen var lukket som når jeg la meg. Nå førstes turte jeg røre på meg. Lemster og forderve-ligget, brøt jeg meg så stille jeg kunne opp i sittende stilling. Stemningen fra natta hvilte fortsatt kald og uggen i rommet, og jeg aktet ikke å bli her mer enn høyst nødvendig. Jeg kledde raskt på meg, og droppet den planlagte frokosten her. Ville heller pakke sekken og komme meg ut i frihet, langt vekk fra dette dystre stedet! Men idet jeg står og stapper soveposen i trekket, reiser igjen håret seg på hodet! Hva var det!? En vedkubbe rakler ned uti vedskjulet, og det er ikke gjennomtrekken som gjør det! "Herregud", gisper jeg tynt for meg sjøl, "er det som var inni rommet i natt inni vedskjulet!? Er jeg fortsatt ikke alene her...?" Lenge blir jeg stående som frosset fast til gulvet. Så pakker jeg uendelig langsomt ferdig, manner meg opp og drister meg lydløst bort til lemdøra mot gangen. Med hjerteflimmer, og tørr som ei øgle i halsen, legger jeg så forsiktig øyet inntil en av bordsprekkene i dørbladet. Jeg ser i halvmørket en bit av gangveggen på motsatt side, men intet mer. Jeg flytter så øyet til en sprekk mer mot høyre, og nå kan jeg også ane kanten av døra inn til vedskjulet. Den er også atte... Jeg tenker "Himmel og helv..., du må komme deg vekk herfra!" Jeg svelger tungt, smyger så på meg ryggsekken, og rykker døra opp! Jeg styrter to lange steg ut av gangen, og ut på nysnøen. Det snor surt fra øst, og tørrsnøen ligger 6-7 cm djup og fullstendig sporfri rundt hytta. Dette "noe" har ihvertfall ikke gått ut - hvis det i det hele tatt setter spor da Jeg tenker et øyeblikk på å hekte i den gamle hengelåsen som henger ulåst på dørslåa, men lar det være. Istedet lukker jeg bestemt lemdøra mot gangen, og nesten småløper vekk, sørover den nå snødekte flya. Ikke enser jeg hverken værlag eller terreng, jeg vil bare rett nedatt til bilen, har mistet lysten på en ensom runde her inne fullstendig. En hul og halvnummen engstelse vender på seg inni bringen et sted, og rett som det er snur jeg meg og stirrer tilbake mot koia. Jeg trår stedvis igjennom tynnisen der jeg gamper utover myrene, og mine digre gjørmesvarte fotspor står grymme i silkesnøen, med snøkast lik okergule kaffetrukne sukkerbiter, skjødesløst kastet utover snøflata. Ikke vanskelig å følge mine fotefár akkurat, hvis noe(n) skulle ha slike planer... En dryg kilometer utpå flya når jeg et lite høgdebrekk, før terrenget brattner av ut mot dalen. Pesende stopper jeg der, snur meg og ser tilbake mot koia, som svartner lik en kampesten langt der oppe på flatene under volene. Jeg ser det tvert. Koiedøra står på vid vegg, og blar langsomt fra side til side i snoen mens jeg stirrer på den. Sekundet etter flytter blikket seg instinktivt til noe bakenfor koia. Tre-fire hundre meter oppe i stenhellinga bak hytta, der står en uformelig, tårndiger og gravsvart skikkelse, halvt framlut og stirrer ufravendt tilbake i min retning...! Jeg grøsser til der jeg står. Blir stående slik i noe som føltes som en evighet, selv om det sikkert kun var snakk om sekunder. Så bråvender jeg meg rundt, og halvt løper, halvt sprenggår nedover lia mot bjørkeskogen. Jeg braser meg gjennom bresk og viu, og treffer et lite bekkeleie, der en kølsvart liten bekk glir glatt og brådjup under de nedsnødde torvkantene. Jeg attrer meg litt for å hoppe, da det er litt vél bredt akkurat der. Jeg skjener derfor medstrøms til høyre, nedover mot et lite smalliv på bekken, vil satse på å komme over der. Jeg tar rennafart, og formelig klasker ned akkurat på torvkanten på motsatt side. I det jeg reiser meg igjen, snur jeg meg, og ser kvitøgd opp mot himmelranda på brinken ovenfor bekkedalen... Hjertet stopper. Blodet fryser, og en paralyserende lammende skrekk nagler meg til bakken - for der oppe ...... Lettelsen Med et kaldt digitalt hyl, river her vekkeklokka meg ut av marerittet! Halvt svett, halvt pesende, sitter jeg frysende i mørket og stirrer vantro på tallene på uret, som gløser kaldgrønt der borte på nattbordet. Alt er stille - her også. Jeg tåser litt med dyna, pakker den oppunder haken, og blir uendelig lettet sittende oppreist i senga . Klokka viser 06:50. Det er fortsatt november, hverdag, og på tide å stå opp. Jeg bikker jeg meg såvidt nedpå igjen, men blir liggende lys våken, med en liten skrukk i panna, helt til jeg bryter meg opp og rusler inn på det varme badet. Etterpå reiser jeg som vanlig på jobb. Sitter lavmælt og tenker på marerittet, klarer liksom ikke helt å skyve det bort. Heldigvis ebber følelsen etterhvert som jobben tar konsentrasjonen, og alt er snart ved det normale... Men jeg håper det er lenge til neste drøm som dette. Glad slikt ikke skjer hver natt, eller annenhver for den del! Huffameg, tror jeg må ha jobba for mye, jeg. Og Gud vet, kanskje jeg bruker lenger tid på å sovne i ei slik hytte neste gang...? Og moralen? Ikke stort, men summa summarum - så gæli det enn var - én ting har jeg likevel lært av dette: Nå vet jeg hvorfor Ludvigs øyne er som tinntallerkner, og hvorfor han støtt vil ligge innerst...!
  4. Klikk her for full rapport med stemningsbilder: http://uteligger.com/wordpress/?p=695 Jeg har gledet meg som en unge til det første snøfallet, men is på bilrutene har vært det nærmeste vi har kommet snø her langs kysten i sør. De fleste kalenderlukene til jul er allerede åpnet og snøen burde for lengst ha vært her, i alle fall hvis vi sammenligner med de siste to-tre årene. Men den gang ei, og nå har jeg blitt rastløs og bestemt meg for å se om jeg kan oppsøke det hvite fantastiske pulveret som skaper frustrasjon for noen og en fantastisk glede hos andre. Jeg surfer rundt på nettet for å se om det er mulig å finne skiforhold i en ikke altfor lang avstand fra Arendal. De faste stedene som Øynaheia og Gautefall kan melde om hvit bakke, men skiforholdene i skog og mark er heller stusselige. Så finner jeg Facebook-siden til Hillestadheiene, og det meldes om strålende vintervær. Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne; bare 7 mil innover i landet og en drøy times kjøretur ligger vinteren klar til å bli tatt i bruk. Jeg bestemmer meg raskt for å pakke pulken og gjøre klar til helga. Jeg kikker innom yr.no og det meldes om vindstille og strålende sol. – Supert! Dette blir knall. Jeg mangler jeg bare turfølge, og det skal vise seg og bli en hardere nøtt å knekke. Sønnen min har blitt fjortis, og et varmt gutterom med X-box lokker mye mer enn et døgn i minusgrader med gamlefar. Og det er forståelig, men min firbente venn, Dennis er ikke vanskelig og be. Han stiller gladelig opp og tar nærmest salto nå han ser pulken bli lastet inn i bilen. Han setter seg ved siden av bakdøren på bilen, og insisterer på å få være med. Veien oppover forbi Froland og over til Dølemo ved Svenes er helt snøfri, og det er først når vi nærmer oss Tovdal at snøen har satt nevneverdig preg på naturen. Et kort stopp for å betale bompengeavgift, og turen bærer oppover i høyden mot Hillestadheiene. Og mens jeg kjører de siste 400 høydemetrene, endrer naturen sitt preg til et vakkert vinterlandskap, og jeg kjenner pulsen øker noen hakk mens det begynner å bruse i blodet. Jeg parkerer bilen, og fornøyd som en liten unge, spenner jeg på meg skiene og gjør meg klar til sesongens første skitur. Bikkja ligger og uler og gir tydelig inntrykk av at han også deler min lidenskap. Med pulken bak og bikkja foran, legger jeg i vei innover i et landskap som minner mest om et julekort. Sola er på vei ned, så vi skal ikke så langt innover før vi finner en plass å slå opp teltet. Mens vi trasker av gårde, møter vi andre blide mennesker på tur, og i kanten av løypa sitter en pappa med sine to unger og spiser pølse, medbrakt på termos. Det gjør at tankene mine vandrer tilbake til den gangen jeg var liten og fikk oppleve naturen på samme måte……gode minner. Vi tar en avstikker fra løypa når jeg synes vi har kommet oss passe vekk fra bilen, og beveger oss et godt stykke vekk fra den preparerte løypa. Er ikke noen einstøing akkurat, men det er godt å slippe å bli beglodd når man først er alene på tur. Vi finner oss en flott plass å slå opp teltet, med god utsikt utover dalen og med sola vakkert på vei ned over fjelltoppene i horisonten. Jeg slår opp telt og fyrer bål, mens jeg gjør klar en god kopp kaffe. Jeg kjenner at den stressfylte hverdagen slipper taket, og roen senker seg over meg. Jeg koser meg med kaffe og bål inn i de mørke timer og ser stjernene blinke klart fra nattehimmelen. Mye bedre enn dette er det vanskelig å få på tur. Før Jon Blund skal få lov å gripe fatt i meg, smelter jeg snø så jeg har vann til morgendagens kaffe og annet behov. Den varme vannflasken gjør seg dessuten godt i fotenden av soveposen før jeg beveger meg inn i drømmeland. Neste morgen våkner jeg til en ny flott dag; vindstille og en sol som smiler ned til oss der vi sørger for å få fylt opp kroppen med ny energi. Etter frokosten pakker jeg ned telt og utstyr, og vi legger i vei tilbake til bilen. En kort tur er over, og kroppen har fått ny giv og er klar til å ta fatt på en ny uke; og la oss nå håpe at det kommer snø til jul også nede langs kysten
  5. Dag G - Evje

    Vondetoknuden - 725

    En liten rapport fra en av sommerens mange klyveturer, denne gangen til Vondetoknuden i Sirdal. Vondetoknuden har 3 sider, stupbratt, bratt og slak. Vi tok den bratte. Siden tapsprosenten av fotokameraer på slike turer er forholdsvis høy, ble det bare tilfeldig at mitt ble med denne gang. Da vi hadde opptelling og fordeling av utstyr nede ved bilen etter endt tur manglet jeg både jakke og mobiltelefon. Begge deler ble funnet etter en sur 30 minutters spurt opp ura att. Kameraet til Rune var derimot borte vekk........ Men moro var det lell. Trenger ikke farte land og strand rundt for å få fart på adrenalinproduksjonen, nei. Fortsatt god sommer folkens !
  6. Jeg ser det er mange her på forumet som etterlyser steder for fjellvandring. Jeg må jo da få anbefale "mitt" fjellområde, nemlig Torpa og Gausdal vestfjell. Turistforeningen har døpt det Hulderheimen, men nå heter det Langsua nasjonalpark. Theodor Caspari, dikteren, ga det navnet Jotunheimens forgård. Et utmerket område for de av oss som ønsker vandring i rolige fjell, uten høge topper å bestige, men med tid til å nyte flyer, myrer og vakre fjellbjørkeskoger. Det har blitt noen turer dit på forsommeren. Jeg har forøvrig lagt ut bilder og rapporter fra diverse turer i området på min hjemmeside.
  7. Dette er bare ment som orientering for de som lurer på hvordan forholdene for turgåing i vestfjellet er.Har vært et par turer i områdene som ligger i den såkalte Fellesstrekningen i grenseområdet mellom Gausdal og Torpa i mai. Kan melde om glimrende turforhold. I begynnelsen av mai var snøen borte for det meste og i de høyeste områdene er det bare enkelte snøflekker igjen. Veien mellom Etnedal og Gausdal åpnet forrige helg, flere uker før det som er normalt. Så det er bare å legge i vei. Bildene jeg har lagt ved er tatt siste dagene mellom 900 og 1000 moh.
  8. steinur

    Gråtonetur

    Det laget seg et værvindu med høyere skyer og lite nedbør; litt vind, men motvind ut ga medvind hjem igjen. Føret var veldig bra, det skal Jardalen (Storevarden) ha, 10 cm mjuk nysnø fra 1100 m: At det klabbet på fellene opp og sugde på vei ned skyldtes dårlig preparering av utstyr, aldeles min egen feil, skammelig, men rikelig med fin tur likevel. ps Det nærmer seg åtte måneder med skiføre denne vinteren, det må en være takknemlig for.
  9. kim w.

    De store canyons land

    hei Legger ut en etapebeskrivelse fra vores tur rundt nordkalotten, håber den falder i smak Vi befinner oss i indre troms, et område som på ingen måte er flatt og kjedelig som en uvitende byboer som meg fryktet. Vi var kommet til de store canyons land. Allerede fra toget kunne vi se trærne som med sine høst farger har satt hele skogen i brann. Det går i flammende gult og rødt mens solen synker blodrødt mot himmelen. Vi har knall utsikt over det hele fra toget som nærmest svever langs den stupbratte fjellsiden. Etter 5 dagers pause og venting på pakke i Narvik er det utrolig godt å komme igang igjen. Toget stopper idag på nedlagte tornehamn stasjon etter anmodning fra et søtt smil omkranset av blonde lokker. Mens toget ruller avsted i kvelden danser vi en gledesdans før vi hiver på oss sekkene spekket med sjokolade og andre godsaker på utsikt etter første teltplass. De første to dagene koser vi oss i høstens prakt, mens sol og tåke får oss til å tro på huldrer og troll som rusler rundt og holder øye med oss. Eller kanskje det er småfolket som samene hvisker så mye om. Da vi møte en albino rein innhyllet i tåke på stien forran oss, forstod vi i alle fall hvor legendene om enhjørningen har sitt utspring fra. Tredjedagen kommer vi opp av skogens mystikk og inn i en strålende dag på snaufjellet med utsikt over den drømme fremkallende tåkehavet. Men vi har ikke kommet hit kun for å drømme, vi vil se og oppleve. Vi trenger da heller ikke å snu hodet mye før vi ser antydningene til den første canyonen som har spist seg langt ned i landskapet. Mens vi ser ned i dens dype skygger dukker sammenligninger av en mørk underverden opp i hodet. Drømme tåken har altså ikke helt sluppet taket. Dagene raser avsted, og selv om vi går langt over ganske så flate vidder, er strekningen aldri kjedelig. Om det ikke er en canyon å se på så dukker det fort opp et fint fjell, en fjellvåg på jakt etter godsaker eller en bru av det mer skeptiske slaget som skal forseres. Sistnevnte er alltid et sikkert høydepunkt. Mens det i Sverige er kommunen som står for anleging av stier og slikt i fjellet, drives det i Norge på dugnad noe som vises på pengene lagt i prosjektet. I Sverige finner man gigantiske hengebruer i stål, her hjemme møter man alle slags hjemme snekrede løsninger som både kan være ustabile og mangle rekkverk, men til gjenngjeld full av sjel og sjarme. Det merkes på det meste at vi kommer lenger og lenger frem. Sekkene blir lettere, sjokoladen kraftig rasjonert, landskapet har vekslet mange ganger mellom skog og høyfjell, vi har krysset elver og både den svenske og finske grensen (gjennom det obligatoriske treriksrøset selvfølgelig) og er konstant sultne. Vi pakker i oss en nesten full 3L kjele med middag hver kveld, spiser 150g musli hver morgen, putter alt i munnen som vi har og finner midt på dagen, men synes aldi det blir nok. Etter en avslappende dag forran bålen følte kroppen mer sterkt for mer hvile i stedet for mer trasking. Men den stadig vekslende naturen holder oss oppe, gjør oss nysgjerrig på hva det er som finnes bakom neste bakke, rundt ennå en stein. Spraglende solnedganger lokker oss til å gå ennå en par km innen vi setter opp teltet, og når det først står må vi ute ennå en gang eller to for å beundre stjernehimmelen og nordlyset. Livet kan ikke bli mer herlig enn det er nå. Det tviler vi ikke et sekund på når vi kommer innom neste sivilisasjon hvor vi får alverdens med lukses, som er helt greit, men som overhode ikke døver trangen til å legge ut på neste eventyr så fort som mulig.
  10. Eirik B.

    Flaggfjell

    Våkna til en kald og fin morgen, og klar for en klatre tur i Etnedal. Christian hadde forsovet seg, så avreisen ble litt utsatt med dagen var enda ung. Og vi dro av sted til Etnedal litt etter 10. Så etter å ha parkert bilen, ble det litt knoting i kratt før vi fant første standplass. Det ble Christian som ledet, var ganske krevende de første ti metrene (6+). Så var det min tur, og opp gikk det i små tak i det nesten glatte svaet. Så etter hvert som vi steg opp, så kom det en litt overhengende kant. Den var dagens Crux for min del, og Christian var selv fornøyd med å kommet helskinnet over. Måtte selv ty til litt tauhjelp for å komme over kanten. detfra ble det fort lettere igjen, det vante svaet. Så gjenstod det en taulengde, som heller ikke var så vanskelig heller lettere, men mose og barnåler gjorde det mer spennende. Så etter mye letting etter Standplass, kom vi begge sikkert opp og kunne gratulere hverandre, samt slappe av litt før returen. Turen var gradert til 5+ av føreren rundt Mjøsa Veien ned måtte vi ta gjennom skogen siden det ikke var noe sted og rappelere med bare et tau. Så ble det å traske rundt i skogen i klatreskoa for å prøve å finne en vei ned. etterhvert fant vi et sted vi prøvde å rappelere. Først ut som vanelig fant jeg ut at tauet var 3 meter for kort. Heldigvis stad jeg da på en hylle bare 5 meter nede, så var ikke store utfordringen å komme opp igjen. Så var det bare å lete etter en ny vei. Som vi fant til slutt, 25 meter rappel. Her var det ikke noe problem å komme ned. Vell nede ble det å finne tilbake til resten av utstyret og endelig kunne skifte til joggesko! Ikke helt gunstig å gå i skogen med klatresko... Må si at dette var en flott tur, med en del utfordringer. Men virket som at ruta var blitt boltet på nytt, så er ikke gamle rustskruer som sitter i veggen. Ble ikke så mange bilder av sikkerhetsmessige årsaker.
  11. Gausdal vestfjell, eller Hulderheimen som DNT har døpt området, blir snart til Langsua nasjonalpark. Åkke som, høsten i fjellet er like fin som den alltid har vært. Tok en rusletur her om dagen. Turen gikk gjennom fjellbjørkeskog, flotte myrområder, snaufjell og flyer. Noen ryper måtte antakelig også late livet, for det lød et og annet hagleskudd på turen. Selv så vi hverken fugl eller fisk, men derimot fjellheimen i praktskrud. Theodor Caspari, dikteren, påstod at Vestfjellet hadde noe ingen andre fjell hadde, nemlig flyer. Theodor Caspari (1853 – 1948) var en dikter med sterk tilknytning til "Jotunheimens forgård." "Ikke Jotunheimen, men dens "forgårder". For mig er verken fjellet, fjorden eller dalen det mest særpregede ved norsk natur. Fjell, fjord og dal kan man finne mangesteds i verden. Men vidda, det blomsterkledde – mosetjeldede viddehavet med det yndefulle navn "Fly", den finnes intet annet sted på kloden – jeg tar anglesaksiske globetrottere til vidne – enn i Norge. Vinsterflyen har alle viddas gode egenskaper: Stillheten, ensomheten, begrensningen, oversiktligheten, moseteppet, sjøene, elven og ørretfisket." Ta en tur til vestfjellet.
  12. Hadde en flott fjellklatretur til Gautefall i helgen og har skrevet en liten turrapport fra dette nedenfor. Samme turrapport ligger tilgjengelig med bilder her hvis du vil ha litt stemningsbilder i tillegg, http://blogg.uteligger.com/#post21 Vekkerklokka synger ut sine toner ut og selv om fuglene har stått opp for lengst, kjenner jeg at det har blitt litt for lite søvn i natt. Det skyldes kanskje en spenning i kroppen som er helt annerledes enn vanlig. I dag går nemlig turen til Gautefall sammen med ungdomsklubben i Arendal Baptistmenighet, Club-X. Vi skal klatre Via Ferrata-ruten opp til toppen av Hegneknuten, og for en som ikke har klatret høyere vegger enn til toppen av møne for å male, kan det bli en stor utfordring. Føler meg allikevel overraskende rolig der jeg sitter i bilen sammen med en gjeng ungdom på vei oppover til Gautefall. Vi er tidlig fremme og rekker å få spist oss et par skiver før guiden møter oss ved Gautefall hotell. Bjørn-Runar som er vår fjellklatrerekspert for dagen, kommer mot oss med et stort smil og bryter noe av den nervøse stemningen. Han kjører gjennom sin vanlige drill og vi suger til oss så mye som mulig av den informasjonen han deler, og spesielt det sikkerhetsmessige er noe jeg gjerne lytter ekstra godt etter. Etter å ha festet klatreselen og sjekket minst fem ganger at den sitter forsvarlig, tar vi beina fatt og går den kilometeren gjennom skogen som fører til foten av Hegneknuten. På avstand ser det ut til å være en helt overkommelig oppgave selv for en gammel ungdom som meg, og spenningen begynner så smått å avta. Praten går livlig og guiden kan berette at han sannsynligvis blir bestefar til nummer tre i løpet av dagen og det er ikke rart han smiler som en sol. Den avslappende stemningen blir raskt brutt i det vi kommer ut av den tette skogen og får øye på den loddrette veggen som strekker seg 170 meter rett opp. Det var noe annet en å se det på avstand og jeg kjenner at hjerteslagene plutselig slår som om jeg skulle ha vært på en lengre løpetur. Bjørn-Runar beroliger med at dette er helt ufarlig så lenge vi sikrer oss som vi har fått beskjed om, og skifter raskt tema. “Kom her så skal dere få se noe artig”, sier han og plukker opp en kjøttetende plante fra myra. Vi blir stående å måpe et lite øyeblikk og lurer på om vi fortsatt er i Norge. Det var i alle fall ukjent for undertegnede at det fantes slike buskvekster her til lands. Vi tar fatt på de siste meterne bort til foten av fjellet der klatreruten starter, og får noen siste instrukser før vi setter i gang. Utrolig nok så føler jeg meg rolig og kan ikke vente med å komme i gang. Bjørn-Runar ber de som har høydeskrekk om å komme foran, så de kan gå sammen med ham. Selv om jeg sikkert i utgangspunktet kunne vært en av de som burde gått frem J …..men siden jeg er fungerende ungdomsleder for dagen, føler jeg at jeg får gå bakerst og passe på at alle kommer seg trygt videre. Ada leder an som den første klatreren, og hvordan hun kan ha høydeskrekk er ubegripelig for meg, der hun spretter oppover som en innfødt fjellgeit. Sikringspunktene står tett, og det tar tid når en gjeng skal koble fra og til karabinkrokene annenhver meter, men selvfølgelig en nødvendighet som vi følger til punkt og prikke. Det er festet flere stigtrinn for hver meter og selve klatringen byr ikke på noen mestringsproblemer for noen i gruppa. Etter hvert som vi beveger oss oppover og får en fantastisk utsikt, tar frykten overhånd for en av ungdommene og blir etter hvert nødt til å “kaste inn håndkle”. Men han er fornøyd med dagens innsats og føler han har fått flyttet noen grenser som det er. Han blir trygt ledet ned av guiden og vi fortsetter videre mot toppen. Været er strålende og det er vi veldig glade for, så underlaget er og forblir tørt. Enkelte plasser er nemlig fjellet fuktig fra vann som har rent nedover fjellsiden, og det er svært glatt på disse stedene, og jeg tror ikke dette hadde vært forsvarlig for oss å klatre på en regnværsdag. Som sagt, så er ruten enkel å klatre, men et par steder er det noen små fjellpartier som har overheng. Om ikke de akkurat er vanskelig å forsere, så kiler det ekstra i magen når du føler at fotfeste blir litt borte i det man klatrer forbi. Selve klatringen tar en drøy time og ungdommen med ledere koser seg veldig. Vvel oppe, skriver vi oss inn i gjesteboken som allerede inneholder hundrevis, om ikke tusenvis av navn. Bjørn-Runar får den gode nyheten over mobiltelefon og vi kan alle gratulere han med barnebarnet. Ikke verst å bli bestefar mens man “dingler” i fjellveggen. Det har vært en STOR opplevelse for “liten og stor” og vi kommer helt sikkert til å ta turen tilbake ved en eller flere senere anledninger. Stor takk til Bjørn-Runar og Destinasjon Gautefall for en trygg og herlig opplevelse!
  13. Vel, nedbør ville vært en altfor høy pris, men det var jo heldigvis ingen fare for det i denne høytrykksperioden. SØNDAG KVELD Etter å ha introdusert Rondane for både kjæresten og far i helga fikk jeg de med på å kjøre omveien om Sjodalen og Valdresflya på vei hjem til Drammen. Etter at de hadde kost seg litt med panoramaet man tross alt har fra Vargbakkan var det på tide å ta et vemodig midlertidig farvel. Endelig var jeg på tur mot en Jotuntopp igjen! Jaggu på tide, det skjer jo så altfor sjelden. I år har jeg endelig innsett at jeg må være en av fjellforums mest understimulerte på fjell, spesielt siden lista mi ligger såpass høyt. Men man kan jo ikke noe for sin egen begrensende livssituasjon… Klokka hadde rukket å bli rundt 17 på ettermiddagen. Børa sto i stil med overnattingsplanene, så det ante meg at jeg hadde en slitsom tur i vente. I tillegg frykta jeg krattet jeg har lest om, så jeg valgte etter hvert som stia ble utydelig å skråne litt oppover. Rota meg stadig bort i våte og bratte svaberg og småkløfter som sikkert kunne gjøre ende på mine dager, så det var best å tusle slukøret tilbake, ned og rundt adskillige ganger. Brukte enormt med tid på å rote med dette, så lia opp mot Veslløyfttinden ble ikke nådd før etter i underkant av to timer! Nå smakte det med en lang real motbakke uten krongling. Den forholdsvis greie steinura lenger oppe møtte jeg med glede og takknemlighet. Lite ante jeg at dette bare var en mellomperiode fra pest til kolera, og jeg er bombesikker på at sistnevnte var verst. På ca 1600 meters høyde overtok selvsagt snøen. Dette var jeg klar over, men jeg trudde ikke at det var så mye. Det ble virkelig vanskelig å få framdrift, for jeg kunne jo ikke stole på et jævla skritt jo!! Stadig var det vingling, vrikking av føtter, synkeskritt med påfølgende slag mot leggene og digre høl som uten forvarsel slukte det ene beinet. Jeg skal spare folk for mer inngående skildring, men det kom stadig en del saftige gloser i drittsinne, og angsten for at jeg ikke skulle nå til topps før mørket tok over begynte å gjøre seg gjeldende. Etter en marerittaktig forsering av siste bratta mot ryggen kom jeg plutselig på spor etter folk. Fulgte dette tråkket til topps, men sjøl ikke i ”stien” var jeg utafor fare for gjennomslag, flere ganger sank jeg uten forvarsel og fikk sekken over hodet. Sekken er vinglete som aldri før og straks klar for loftsmuseet vi har hjemme i Drammen, så det var ikke rart den hadde lite å stille opp med mot brå bevegelser. Det var bare så ufattelig godt å få ordna seg og krype nedi soveposen noen meter nedenfor varden! Klokka var etter hvert 22.30. Også den stjernehimmelen da gitt!!! Ble rent høytidsstemt der jeg lå, vel er jeg ei kløne som enda ikke har gått noen traverser av betydning, men denne stunden på Eggi er jammen ikke mange forunt å oppleve. Så magiske er stunder som denne at jeg alltid blir barnslig filosofisk. "Husk at du stadig lever i din egen lille fjellforumverden Øyvind, og ser opp til folk som befinner seg på øverste hylle og lever et eliteserieliv blant tindene. Der skulle du så gjerne ha vært, men det tar fortsatt litt tid. Du befinner deg i 2.divisjon, men tenk på folka du så på puben i Sogndal for en drøy måned siden da du havna der (aldri mitt forslag, jeg foreslår aldri å gå på utesteder!). De fleste der, ja kanskje alle for alt du vet, befinner seg jo i 8.divisjon som er det laveste i systemet. Skrålinga og drekkinga nådde nye høyder der du befant deg, solid på bortebane. Den fylla skal de få ha for seg sjøl, jeg har et fjell-liv å leve! Og nå koser jeg meg på Eggi!! Føler nesten at jeg befinner meg foran perleporten, en Jotunportal til et iskaldt, barskt og vakkert paradis. Det kan ta livet av meg som bare ligger under åpen himmel hvis det blir ekstremt væromslag, men her er det ikke noe stille før stormen å spore. Og drømmeland venter…" MANDAG MORGEN Etter ei god og varm natt i posen var det et flott syn som møtte meg da jeg gned søvnen ut av øya. Men jeg var for sliten og trøtt til å stå opp og få med meg soloppgangen som toppryggen dekket for. Det var uansett flott panorama vestover, og spesielt veggen vest for Nordre Tjørnholet gjorde inntrykk. Herfra ser man tydelig Burchardts tind som den spisse tinden den virkelig er. Mon tro om Jan Petter allerede var i gang med dagens framstøt mot nordre Knutsholsryggen…? Jeg kom meg opp og fikk nytt utsynet rett ned i tjern 1707 og det klassiske panoramaet mot Høgdebrotet og Tjørnholstind. Resten av Jotunpanoramaet fra denne vinkelen begynner jo å bli litt oppbrukt, spesielt siden toppene ligger såpass langt unna, men fint er det jo alltid. Og heimens kanskje eneste virkelige Jostedalsbrefall-lignament på Surtningssubrean er alltid stilig å se på. Men hvorfor dukker det plutselig opp hvite flyvende tallerkner bak Tjørnholstind? Æsj, et skysystem som ikke vil gi seg! Der sluker de toppegga pån… Flere skyer kom fra alle retninger, men over resten av heimen gjorde de ikke slutt på godværet. Jeg rusla bort til Eggis sørtopp for å få en ny topp på lista, denne ble nr 165. Og været så ut til å bedre seg kraftig igjen, så etter å ha rusla litt ned fra toppene satte jeg meg ned og nøt utsikten. Gjende fanget mye av oppmerksomheten, og det er jo alltid positivt. MANDAG ETTERMIDDAG Videre nedover gikk det sakte, veldig sakte. Av og til mista jeg spora og havna i uføre, men fant alltid tilbake. Omsider kunne jeg slå meg løs og lange ut i lettgått ur nede på flata under snøgrensa. For å gjøre en ny snøtrøbbelhistorie kort så nådde jeg etter nye slag og vrikk til topps på Bukkehammaren. Her var jeg høsten 1998, men at det var så flott kunne jeg ikke huske! Dette er jo et unikum av en utsikt Mange steder i Jotunheimen har mye mer alpin villskap å vise fram, men denne naturen er såpass spesiell at den ikke står tilbake for spisse tinder med bratte flanker, stup og hengebreer. Langt der nede var grønne Gjende et digert blikkfang, flottere enn på resten av turen, og svære, bamsete Besshø med snø på toppen hevet seg som en såte nesten 1300 meter rett opp fra omgivelsene. Glittertind lurte et godt stykke bak til venstre, og på høyre side steg Nautgardstind mot horisonten i nordøst. Russvatnet, Bessvatnet, Besseggen og ikke minst Knutshø med Øvre Leirungen og deltaområdet gjorde rundskuet fullkomment. Dessverre ser man parkeringsplassen på Gjendesheim i det fjerne, men det færreste er perfekt i vår moderne tid. Etter en god halvtime på toppen bar det nedover uten større problemer enn litt allergiske tendenser da jeg måtte brøyte meg gjennom frodig kratt nede i dalen. Snart møtte jeg Jan Petter på Vargbakkan, og så kunne vi kjøre hjemover mens vi utveksla turerfaringer. Egentlig ville jeg ha blitt en dag til i Gjendealpene og bestilt dyr drosje fra Vargbakkan til Beito, men pga avdelingstur til bamseparken i Flå og dyregården på Langedrag onsdag og torsdag tok jeg ikke sjansen i tilfelle komplikasjoner. Ikke frista snøura spesielt heller. Får heller håpe at det kommer flere sjanser under bedre forhold seinere i høst!
  14. Kort turrapport: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=685171 Oppsummering: Kyst varianten kan anbefales for alle som ønsker en opplevelsesrik npl på sykkel. Terningkast 6. Data: GPX data kan lastes ned under "export this trip". Har kun brukt GPS ett par dager for å unngå duppedingsfokus, men selve ruta med dagetapper er komplett. TIPS for de som planlegger npl-sykkel: - GPX loggen inneholder tunneler som er lange og noen som ikke er tillatt å sykle. Vurder transport igjennom eller alternative ruter rundt, f.eks er det langs kystriksveien flere ferje alternativ. - få sportbutikker, ta med ett utvalg reserveutstyr, verktøy og litt olje. - sykkellys, refleksvest eller gul jakke øker synlighet betraktelig. - med full oppakning på sykkel bør kortere dagetapper vurderes enn i min logg. - planlegg ruta i kun hovedtrekk og la dagsform, vær og impuls bestemme dagetappene. - når man presser på over flere dager blir kroppen tappet og ekstra proteininntak/sportsdrikke kan være nødvendig, evetuelt legg inn mulighet for fridager. - klær for kalde forhold og dager med regn er ett must. På de kaldeste og våteste dagene endte jeg opp med 4 lag på overkropp og 3 på beina. - bobleplast som nødløsning for kalde kne fungerte utrolig bra og ble standard på regndagene. - lett tråkk og man unngår kne/sene problemer. - brødposer imellom sko + skotrekk på regndager fungerte bra. - stive (gore-tex e.l.) vindvotter gir mer luft og tørrere fingre. Ullvanter for xtra varme. - hood, lue og god hette (helst over hjelm) var ett must. - rumpefett er lurt, f.eks vaselin. Ingen gnagsår her. - godt sykkelsete tilpasset og testet før tur. - Med sykkelskjermer blir det mindre dritt og søle. Kjipt å få ett magesjau. - rutevalg : mange muligheter, etter lyst, tid, trafikk og ønske. -tidspunkt : trafikkalt var juni ett godt valg, men juli, aug er nok som oftest varmere. God sommer!
  15. Mandag gikk jeg og to kompiser opp til Vigdevann i Forrådalen øst for Stjørdal for å ta inn på en av de kommunale hyttene av den gode, gamle typen uten strøm (det var et solcellepanel som forsynte et par lamper og en radio, men dette ble minst mulig brukt) og innlagt vann. Værmeldingen var så som så, men vi var innstilt på å ha en fin tur. På vei opp var det lettskya og enkelte vindråk. Da vi kom frem ble det tidlig middag med tilhørende hvil før vi hadde en liten tur i nærområdet før mørket kom. Rype observert Kvelden gikk i kaffe kakao og spill før det ble køyetid. Dagen etter var det ismeiting som stod på programet. Været denne dagen var helt fantastisk. Det var lavtrykk rundt oss, men akkurat der vi var var det blå himmel og solskinn. Rene påskestemningen. Problemet var at av diverse årsaker var ikke fiskeutstyr prioritert, og det eneste vi hadde var snøre og krok. I mangel av mark eller annet agn, søkke, pilkestang og snelle bestod utstyret av krok, brusåpner som søkke, plastsleiv som "snelle" og aprikos som agn. Det ble selvsagt ikke fisk, men moro var det. Det ble en liten "topptur" på en nærliggende haug mens vi ventet på at fisken skulle bite. På grunn av lite bitevillig fisk, og kanskje litt useriøse fiskere, ble snørene liggende til senere på kvelden da vi tok en tur i mørket for å sjekke de. Ingen fisk, men det var en spesiell opplevelse å gå tur i mørket selv om det bare var noen hundre meter over et vann. Tankene gikk til de som gikk i mørket under krigen under helt andre forhold. Onsdagen var det for min egen del på tide å snu snuten hjem igjen, og de to andre ble med ned for å hente mer mat da turen egentlig bare skulle vare til onsdagen. Hvor lenge de blir er uvisst i skrivende stund. Føret hjem igjen ble etter hvert veldig tungt og det hjalp ikke på at skiene mine ble veldig bakglatte siste timen. Den siste nedkjøringen til parkeringsplassen var jeg helt ferdig i både bein og armer. All honnør til de to andre som delte på å gå i front å lage spor. Bilder kommer, håper jeg...
  16. Vasaloppet 2010 skulle være det som skulle få meg ut av godstolen og inn i treningsklærne, halvfeit og fæl som jeg var blitt. Selv om det startet greit i fjor sommer, så ble det helt treningsstopp da jeg ødela kneet da jeg spillte squash. Etter 5mnd følte jeg beinet ble bra igjen, men da var det bare ett par uker til løpet. Jeg kjøpte ski lørdagen før løpet, og det ble 4 skiturer på tilsammen ca 5mil. Kan si jeg var noe skeptisk ved start med dårlig treningsgrunnlag, nye ski og støvler. Jeg var vel også i toppskiktet i BMI ved starten også. Det var forsåvidt svært få som hadde trua på at dette skulle gå bra, og det var vel også noe av motivasjonsfaktoren min under løpet. Målet var å gjennomføre og sluttid var irrelevant. Jeg fant ett fint tempo, og lå på ca 160 i puls i snitt. Turde ikke stoppe helt opp i drikkestasjonene da jeg var livredd for å stivne. Da det var 2 mil igjen skjønnte jeg at jeg ville klare det, og roet ned temoet. Nydelig følelse!! Da jeg var ved siste post hadde jeg 2t 45m på meg på de siste 9km, og jeg var overlykkelig. Selv om sluttiden min ikke ble av de aller beste, 10t 32m, hadde jeg endel mer å gi, og endel bak meg på resultatlista. Det blir nok en tur neste år også, da dette ga mersmak og da kan jeg kikke litt mer på løpstid. Mestringsfølelsen ved målgang var utrolig, det er helt sikker
  17. Sieidi er et hellig samisk fjell plassert innerst i sørfjorden i Tromsø kommune. Sieidi har to topper, den ene på 1042 moh og den andre er 1046 moh, høyden er nok ikke så imponerende for dere "søringer" som er bortskjemt med 2000metere, men plasseringen helt inntil havet hjelper litt på høydefølelsen fra toppen. Kjøreturen fra Tromø sentrum tar ca 1 time. Toppen har fantastisk utsikt mot Lakselvtindene, Jiehkkevarri og mange andre "Lyngenfjell". Turen gikk nesten uten snø helt til topps, rimelig unikt til å være i slutten av November i Tromsøområdet. Turbeskrivelse og flere bilder: http://kugo.no/2009/11/nord%C3%B8stre-sieidi-1046-moh-2/
  18. Høltinden ligger noen km fra E6, ca 9 mil "sør" for Tromsø. Kjør inn med betongelementfabrikken ved Stormoen, følg veien til veis ende i Hølen. Med ca 6 timer dagslys på klarværsdager blir det mange turer på "enkle" fjell med kort innmarsj, for å nå målet mitt om å bestige alle toppene over 1k i Troms fylke med primærfaktor over 100 meter. Det her ble min topp nr 81 av for tiden 677. Topplisten blir revidert for øyeblikket, og det ser ut til at enda noen topper forsvinner. Med så korte dager ser jeg ikke noe poeng i å dra på lengre turer med telt, da man enten måtte gå i mørket eller ligge i telt 18 timer i døgnet. Vi fikk vår første snø på nesten 2 måneder natt til fredag, så jeg fikk min første nysnøtur på lenge. Hadde en liten plan om å "svippe" innom Kvittinden som lå bak Høltinden, men en utrolig kvass egg, med en topp som jeg etter å ha kommet ned har funnet ut at blir kalt for "værstingspissen" lokalt hindret meg i å følge ryggen videre, alternativet var å gå ned til ca 400 moh, for så å gå opp på neste topp. Det ble nedstemt da min turkamerat manglet stegjern og vi begge frøs. Var minus 13 grader ved startstedet på 70 moh.. Flere bilder og turbeskrivelse finnes her: http://kugo.no/2009/11/h%C3%B8ltinden-1033-moh/
  19. Selv om det hadde vært mange turer til Vøllestad på grunn av elgjakta måtte jeg en tur til Drangedal igjen. Værmeldingene var bra og Rødtopp valgte også å bli med. Langtur over Grandalsfjellet Vi våknet til gnistrende vakkert høstvær, men lot oss ikke stresse til frokost allikevel. Vi fikk en vakker soloppgang over Bjørnliknatten ved frokostbordet. Etterpå kjørte vi opp til alpinsenteret og parkerte der. Vi gikk forbi det nye rulleskiskytteranlegget og opp den merkede DnT-stien mot Kyrkjebygdheia. Det gikk greit oppover og vi passerte Kvitebergsheia, Jørunskarsheia, Dei Store Tjennane og Sinsenkrysset på veg opp på Lillegrønnli. Der sa vi farvel til DnT-stien og gikk opp på Grønnlivarden. Luften var klar og vi så langt i alle retninger: ut mot havet og opp på Gaustadtoppen. Vi ble stående en god stund selv om vinden var sur. Toppen var ikke noe til lunsjplass, så vi gikk ned forbi Steintjenn og ned i Grandalen mellom de to Grandalstjennane. Der fant vi en fin solfyllt knaus og fyrte bål. Det var koselig og varmt i sola. Vi lot bålet brenne helt ned før vi gikk videre opp på Grandalsfjellet. Her krysset vi DnT-stien og rundet Treungskveven før vi fortsatte mot Sveigvann. Oppe på rabbene kunne vi se Sveivannsnuten kneise, men det var høyde 615 nedenfor som fanget oppmerksomheten, en knaus så glatt som et svaberg ved sjøen og helt grønn av kartlav. Her satte vi oss og spiste sjokolade mens vi så sola sige lavere mot horisonten og undres over hvor annerledes Gautefallheia er i forhold til andre fjellområder vi har gått i. Tilslutt var sjokoladeplaten borte og vi føk opp de 60 høydemetrene til Sveigvannsnuten og gikk på høydedragene bort til Jørunskarsvarden. Vi droppet å gå ned i Himmelrike siden den allerede hadde blitt skyggenes dal og gikk heller via Kvitebergsheia ned til bilen. På rulleskiskytteranlegget drev de på å trente og skjøt på blinkene, selv om det var blitt skumring. Vi gikk totalt 18 km og 900 høydemeter. Vel nede på Vøllestad lagde vi taco, noe som smakte godt etter en lang tur. Søndagstur til Solhjulet Det hadde vært skikkelig nattefrost og dagen startet like bra som førdagen. Vi kjørte opp til avkjøringen til Bleka hyttefelt og parkerte bilen der. Vi tok DnT-stien sørover mot Havrefjell. Først går det på grusvei gjennom hyttefeltet, så inn på Gamlevei, som egentlig er en gammel sti. Det er en bratt kneik gjennom skogen før terrenget flater ut og skogen åpner seg opp. Det blir flott og åpent rundt Holmtjenn og Daltjennene. Tjennene hadde et tynt islag fra nattens kulde. Stien snirkler seg rundt vann og over svåer ned mot Reinsvann. Stien går mot Benkane og deretter rundes Reinsvannsnuten på nord og vestsiden. Selv om man går bare 5-600 moh føles det mye høyere siden skogen er glissen og landskapet åpent. Det er lett å gå mot Stolvannsnuten som skal bli lunsjplassen vår. På sørsiden av toppen er det et stup på 60-70 m. Her er det flott utsikt, fin bålplass og varmt i sola. Fjellet er fint og fast og stupet ser ut til å ha potensiale som en fin klatrevegg. Klatring er ikke vårt ærend i dag, så vi går videre ned og passerer en gammel heller med gamle navnespikk på pinner. Så bærer det over masse flotte sva til vi er nede ved solhjulet fra bronsealderen. Solhjulet er en helleristning, men den gjør ikke så mye ut av seg. Uansett er den spennende nok når man tenker på at det var folk i dette øde området for så lenge siden. Vi snudde ved solhjulet og fulgte samme vei tilbake til bilen. Selv om det var en søndagstur ble den like tøff som lørdagen. Det ble 20 km og 800 høydemeter.
  20. I flere år nå har lista over kommunetoppene i Vest Agder hatt et par hull som har glist mot meg hver gang jeg har tittet på den. Venafjellet-993 i Kvinesdal og Oddevassheia-965 i Hægebostad. Begge i rimelig grei avstand fra det nedlagte gruvesamfunnet Knaben. Minnes faktisk den dagen i 1973 da det ble slutt på produksjonen av molybden for da var vi der på skoletur. Klassene over oss var også med for der gikk Grete Faremo. Nå krigsminister. Grei tursti fra Knaben austover mot Knaberøysa der de to overnevnte kommunene grenser mot Åseral. Et par kilometer før Knaberøysa var det bare å vri mot sør og oppover mot Oddevassheia som ble tatt etter et par timers gange. Var litt spent på denne nyinnkjøpte Beerenberg Krossberget jakka. . http://www.beerenberg.no/mainasdf.swf . Med tette mansjetter rundt håndleddene regnet jeg med å bli ganske fuktig oppover armene. I tillegg er det en gummimansjett rundt hoftene som kan strammes med trykk-knapper i front. Men jakka holdt meg tørr den selv om jeg ga på i finværet. Noen plussgrader i sola og ditto minusgrader i skyggen. Hadde bare ei korterma pustende t-skjorte under men holdt grei temperatur. Med sekk ble ryggen ganske våt, men forventet ingen ting annet. På toppen av Oddevassheia strammet jeg inn mansjetten rundt hoftene og tettet jakken i halsen og tok en halvtimes rast. En sur bris gjorde at lue og votter kom på, men på overkroppen var det nok med t-skjorta og jakka. Da pausen var over var også ryggen tørket opp og det føltes behagelig å fortsette. Var en tur innom Knaberøysa og så Lordehytta langt inne i aust. Her lå tidligere Europas beste rypeterreng. Lord Salvesen som bygde og regjerte på Lordehytta før 1. verdenskrig gikk ut med 100 patroner en morgen. Om kvelden kom han (og tjenerstaben) tilbake med 96 fugl. Senere har vel sau og sur nedbør redusert stammen, men fortsatt skremte jeg opp både fjellryper og liryper. Et par timer etter var Venafjellet lenger nord "besteget". Det skyet på så gikk raskt mot Kvina gruver og videre ned mot Knaben. Fikk et par kraftige sluddbyger imot men de prellet bare av denne jakka til 3 lapper som jeg i grunnen er max fornøyd med. Lommene sitter der de skal og er passe store til duppedittene mm. God hette. Jakka skal ikke impregneres, kun vaskes og strykes. Passer meg fint da jeg aldri lyktes i å få impregnert min Norrønna klatrejakke godt nok. Den skal nå på museum. En fin dag og hullene på lista er tettet.
  21. Vesleskåla (902) eller Lisje-Skåla lokalt er en av mine favorittopper i nærområdet. Ruta fra Skålsetra med 700 høydemetre rett til topps har jeg gått hver høst de siste åra, både med og uten barn. Tirsdag blei det nok en tur. Veien inn til Skålsetra forblir ubrøyta om vinteren, men med snøgrense på snaut 400 moh så jeg muligheten til å ta turen på ski denne gangen. Rett fra jobb bar det strake veien til Skålsetra. Etter snaue 20 minutter på god sti opp den bratte og tett skogvokste lia, møtte jeg skiføret akkurat der lia blir litt slakere og skogen litt åpnere (ca 380 moh). Med andre ord som bestillt Turen til topps og ned igjen gikk i flott ettermiddagslys på et føre en ofte bare drømmer om.... Da jeg gikk ned skogen mot setra forsvant akkurat sola i skyene i vest. En fin trimtur på drøyt 2,5 time.
  22. Snakk om å gape for fullt da!!! Planen var denne dagen å gå på den litt bortgjemte Burchardts Tind, Nørdre, Midtre og alle Nålene bortsett fra Søre Nål. Men hva gjør man da...når man har kun disse timene...man vil jo ha med seg mest mulig. Vi tok fergen inn på morgenen og hadde kun 6 timer til rådighet. Dette var litt i overkant optimistisk skulle det vise seg....SÅ god form er ikke vi "gamle" menn. Tror likevel dette målet hadde blitt vel tøft for mange...Forholdene var ikke heller optimale da snøen lå godt ned på Burchardts Tind, Nørdre og Midtre. Det var lite snø på de andre nålene. Været var helt eventyrlig bra...akkurat etter meldingene. Det var på tide etter mye dårlig vær i fjellet. Vel, ...vi kostet optimistisk avgårde og var ved vadepunktet oppe i Svartdalen etter en time. Vi var optimister....Da vi nærmet oss Burchardts så hadde vi nok tjent noen minutter på å gå på breen oppover....men vi nådde toppen etter litt utsatt klyving på glatte steiner etter 2t45m. Vel,-vi hadde nå bare litt over tre timer igjen til ferjen... Vi tok avgjørelsen der oppe på toppen at klyving i Nordflanken på Nørdre Knutsholstind og mot Midtre IKKE var aktuelt! Hadde like liten sjanse som en "snøball i en rugemaskin" på å rekke dette!! Ikke så det noe trivelig ut der og vi ville ALDRI rekke planen. Den viktigste toppen var i boks og vi ville prøve å få med oss alle nålene bortsett fra Søre....den får vi ta en annen gang! Vi valgte å krysse breen for å spare tid og det gikk greit...selv om jeg manglet stegjern. Litt skummelt var den store dype bresprekken før Nålene. Tiden gikk...vi MÅTTE bare rekke ferjen...Slik stresstur vil IKKE bli gjort en gang til. Får være grenser! Svetten haglet mens jeg krysset innunder Søre Nål på vei mot nålene. Det er rimelig storsteinete her for å si det forsiktig...snø og is var det også der. Som sagt...svetten haglet, høy puls og jeg klatret nålene så det verket i armene. Nede på breen innunder den siste trillingnåla ropte jeg etter Odd Arne...intet svar. Jeg begynte å bli redd at han var falt ned i bresprekken....men heldigvis tittet han etterhvert opp. Han hadde gått på vestsiden av Nålene.... Nå hastet det virkelig. Klokka var allerede 14.35!!!! Hadde nesten gitt opp og så for meg en natt på Gjendebu....som ikke akkurat passet særlig godt da jeg skulle på tur på mandag også....en helt annen plass og Odd Arne på et viktig møte på jobben. Jævlig trasig altså...men til pass for oss som legger ut på en slik tur med tidspress! Vel, vi langet ut over breen og småløp nedover mot Svartdalen. Ville vi rekke det likevel??? Ved vadepunktet hadde vi 55 minutter igjen....og optimismen steg. Ferjen gikk kl. 16.00. Vi rakk fergen med 5 minutter! Svette, møkkete og illeluktende! Beregn 8-9 timer på denne turen! Prøv ikke det samme som oss! Likevel må vi se tilbake på en flott dag blant vakre tinder og mange fine bilder..og en flott treningstur også!! Kommer tilbake til disse fantastiske tindene en annen gang!!! Turen: 4 topper 1550 høydemeter 5t55m
  23. Årets prosjekt var å gå på de kommunetoppene jeg manglet i Trøndelag + 2 på Nordmøre, 37 topper i alt. Kanskje ikke de mest spenstige toppene, men mer en maraton i lange myrstrekninger. Ingen tekniske vanskeligheter her, i grunnen bare å gå. En slik tur alene gir ro i sjelen, ikke akkurat Norge på langs, men tross alt 17 turdager med solid lengde alle dager. I starten av perioden var jeg også oppsatt med å selge hytte, men dette gikk fort og greit unna. De 11 siste turdagene ble tatt i ett strek, mens det mellom de første var noen dager med salgsvirksomhet kombinert med avslapping/oppladning. Turdag 1: Smisetnibba i Tingvoll kommune på Nordmøre, 1175 moh, en dryg stigning som startet nesten på havnivå. Flott utsiktstopp og ganske vinterlig tidlig i juni. Hjelmen i Halsa kommune på Nordmøre, 978 moh, også her forholdsvis tung stigning, men noe lettere å gå, ikke så meget sne. Turdag 2: Første stopp denne dagen var Ruten i Hemne kommune, 1040 moh. Gikk opp fra Kårøyan under fortsatt forholdsvis vinterlige forhold Deretter ble det en tur til Omnsfjellet i Orkdal kommune, 847 moh og direkte videre til Gråora i Snillfjord kommune, 791 moh. Lang og fin tur, litt kjedelig å traske langsmed asfaltert vei tilbake til bilen etter denne runden. Burde ha forsøkt tommelen, det hadde sikkert gått bra. Deretter fortsatte turen ut i Havgapet til Frøya, der høyeste fjell ikke har noe navn. Stedet har fått en varde som vokser seg inn i en rognebærbusk og er 76 meter over havet. Jeg slo leir ved idylliske Vobsjøen om natten. Rim i lyngen neste morgen Turdag 3: Turen gikk så innover til Mørkdalstuva på Hitra, 345 moh. Ganske lang vandring inn hit, selv om toppen ikke er så høy. Fin utsikt når man endelig kommer opp. På vei til Hitra tidlig på morgenen så jeg minst 50 hjort spredd i mindre flokker langs veien. Neste stopp denne dagen var Hestgrovheia i Agdenes, 656 moh, en formidabel utsiktstopp, med forholdsvis grei adkomst. Full kontroll over innseilingen til Trondhjemsfjorden. Turen gikk så til Skaun kommune og Elgshøgda på 537 moh. Fin skogtopp, garantert fint skiterreng oppi her. Turdag 4: Dagen gikk med til en runde på Kråkfjellet i Klæbu(816 moh) og et punkt nær varden av Reinsfjellet ca 940 moh. Egen turrapport er laget. Deretter opp på hytta på Kvikne for å brukeen dag på å klargjøre for salget. Turdag 5: Turen gikk østover til Røros og turneens høyeste fjell Storvigelen 1561 moh. Her kan man stå på en avde høyeste toppene i Trøndelag og strør man østover, så renner det ut ved Gøteborg, gjør man detvestover havner det i Fredrikstad. Jeg følte meg egentlig mer i Hedmark enn i Trøndela her oppe. Kurant å gå opp her tidlig i juni, et par uker før hadde folk vært oppe på ski. Turdag 6: Tåketur til Fongen(1441), gikk opp fra Ramsjøhytta, ikke mye mer å fortelle annetenn atdenne er dobbel kommunetopp for Meråker og Selbu. Så var det tilbake til hytta for visning og budrunde og kontraktsskrivning noen dager. Turdag 7: Turen gikk nordover fra Trondhjem til Fosenhalvøya som er delt på langs mellom Nord og Sør-trøndelag. Første stopp var Kjerringklumpen i Leksvik kommune(602 moh). Fin topp, noe bratt et lite stykke, ellers en fin topp. Været var strålende så jeg fortsatte turen til Bjugn og Seksortsklumpen på 493 meter. Flott havutsikt herfra. Fjellfølelse selv om det ikke er så veldig høyt. Deretter gikk turen til Rissa og Ytre Skurvhatten på 623 meter. Flott vær og flott topp. Jeg fortsatte på tur utover kvelden til Storknuken på 502 meter i Mosvik kommune. Øde område her, men fin skogtopp. Vurderte enda en topp denne flotte dagen, men fant ut at nok var nok. Turdag 8: Sandvassheia i Verran var dagens første stopp. Kurant tur, men etter hvert ukurant vær. Verre enn været i Verrankan verra – det kan det itj verra når vinden er vest – sang Otto Nielsen, han hadde nok et poeng der. På vei opp gikk jeg en fin vandring langs fjellryggen. Været blåste og regnet meg ned i dalen tilbake og jeg gikk tilbake langs Pissbekken forbi Pissbekksetra. En gammel sliter gir seg ikke så lett og det var duket for en lang og myrete vandring i øde strøk langs det indre av Fosenhalvøya. Finnvollheia(675) i Åfjord kommune og Dåapma(644) i Roan kommune var dagens siste turmål. En lang runde i svært øde terreng. Noe reindrift her inne. Turdag 9: Storheia (600moh) i Osen kommune kunne også vært en del av runden fra dagen før, men jeg valgte heller å gå opp fra Osen-siden som en egen tur. Fin tur opp hit i noe bedre vær. En noe råtten bro listet jeg meg over, ingen marsjering her! Jeg fortsatte så ferden inn forbi Steinkjer til Setertjønnhytta, en mil med asfaltert svillesti innover fra Krokbekken. Kom tidlig frem denne dagen, ettersom marsjeninn her gikk mye fortere enn beregnet. Turdag 10: Skjækerhatten i Snåsa kommune(1139 moh) og Løysmundhatten i Verdal kommune. Løysmundhatten har 3 topper, det nordligste og sydligste er like høye, men det er kun det sydligste punket som tilhører Verdal kommune. Turen gikk rundt Skjækervannet for å få litt variasjon. 9 timer i lange gummistøvler. I hytteboka på Sætertjønnhytta fant jeg noen ordfra Gunnlaug Tråseviken, en godt voksen dame fra Nore som går Norge på langs. Turdag 11: Denne dagen ble forholdsvis rolig. Rask utmarsj fra Setertjønnhytta, deretter en rask tur til Brannheiklumpen i Steinkjer(818 moh), gikk opp fra Roltdalen. Lang kjøring på dårlig vei. Turdag 12: Turen gikk til Overhalla kommune, og Reinsjøfjellet(726) ble besteget nordfra. Forholdsvis lang vandring. Et flott utsikt fra toppen dajeg endeligkom dit. Videre gikk turen nordover til Grønkleppen(765 moh)i Fosnes kommune. Jeg gikk opp fra øst, og så ikke så mye til kommunen før jeg var på toppen. Flott havutsikt herfra, og jeg fikk for første gang øye på det mektige Heilhornet som ligger over i Nordland. Angret meg litt i ettertid at jeg ikke tok en dag ekstra og gikk på dette fjellet, som dessverre ikke er kommunetopp i Bindal. Turdag 13: Jeg trengte en rolig dag nå, dessuten var været litt trist, typisk stHans-aften. Turen gikk til Romsskåla(588 moh) i Leka kommune. Det går en rute opp hit langs en bratt og smal rygg fra sørvest, men jeg pingla ut i det fuktige været og tok en tryggere og flatere rute til topps. Jeg tok også en liten fergetur ut til selve øya Leka, og videre til Madsøy der jeg gikk på øyas høyeste fjell, Haliberget på 101 meter. Fin sti opp og turbok i kasse på toppen. Ingen topp for liten – ingen topp for stor! På Leka skjedde det berømte Ørnerovet i 1932 som verken er bevist eller motbevist. Turdag 14 Med utgangspunkt Fuglestad i Bindal ble Fuglestadfjellet(873) i Nærøy og Nonsfjellet(927) i Høylandet besteget. Lang tur og masse snø oppi her fortsatt. Voldsomme mengder fluer i de lavere regioner. Turdag 15: Turen gikk sydover til Grong igjen og Heimdalshaugen(1159), som er svært godt synlig fra E6 fikk besøk. Jeg var første som skrev i turboka der oppe i år. Flott topp og slettes ingen haug! E6 brakte meg videre nordover til Namsskogan og Gisen(1167) eller Nordre Steinfjellet. Fin tur med mye stigning opp hit også. Jeg var også her førstemann til å skrive i turboken. Kun 4 navnetrekk i 2008. I disse strøkene kan man ikke legge seg ned og vente på hjelp om man brekker foten, det kan bli svært lenge å vente! Turen gikk så videre med bil forbi Røyrvik og inn i Sverige Turdag 16: Denne dagen ble benyttet til kun en topp, Jetnamsklumpen(1513), fylkestopp i Nord-Trøndelag og kommunetopp i Røyrvik. Egen rapport er laget. Turdag 17: Første og lengste tur denne dagen var til Hestkjøltoppen(1390) i Lierne, et skikkelig bjørneområde, men jeg fikk ikke se noen bjørn. Været var strålende, og det gikk lett å gå alle kilometerne inn til toppen takket være faste og fine myrer. Ser ut til å være et flott skiterreng her inne. Turen startet med å kjøre opp Estilbakken til Estilseteren. Neste stopp var en sandaltopp, Marsteinvola(442) i Inderøy kommune ble besteget fra Verdal-siden. Deilig gå tur i sandaler igjen. Hårskallen(735) i Levanger var neste stopp, også her sandaler. Toppen ligger rett ved et populært hytteområde med adkomst fra Verdal. Nå gjensto kun en eneste kommunetopp i Trøndelag og Sør-Norge for mitt vedkommende. Jeg kikket på klokken og fant ut at toppen kunne nås før solnedgang. Det ble en heller dryg avslutning på dagen å gå til Storskarven(1171 moh) i Stjørdal. Toppen ble nådd klokken 22.22, og jeg hadde solen midt i ansiktet helt til jeg var nesten nede igjen ved bilen. Det var en god følelse å vite at prosjektet var gjennomført til punkt og prikke. Den siste dagen ble det ca 50 km, mye i trøndermyr og for en stor del uten sti. Ca 2000 høydemeter opp og ned ble det også på disse 4 toppene, så de ble en god maraton-dag. Deilig da å vite at man ikke trenger gjøre noen verdens ting neste dag. En slik ekstremdag krever en hviledag etterpå. Etter dette raidet var det herlig å få et par dager på Duddelibu, verdens fineste hytte som ligger i Selbu. Det har vært en flott rundreise i Trøndelag. En del skitvær har jeg kommet borti, men mot slutten ble det virkelig bra og ekspedisjons-solbriller, solkrem og safarihatt måtte frem for å beskytte meg mot solen. Nå skal det bli fint å være litt sosial igjen resten av sommeren. Så mye fjellturer tror jeg ikke det blir, kvoten er nesten brukt opp. Hvad nuh? Det store spørsmålet nå er om jeg skal fortsette å samle kommunetoppene i Nord-Norge også. Det er 88 kommuner og det innebærer mye reising og mye penger. Jobb og familie krever sitt. Jeg sover på saken til neste år tenker jeg! Nå er jeg uthvilt og skal forsøke meg på en topp med et flott navn i morgen, nemlig Larstinden på Dovrefjell. Veien innover åpner 0800. For mer utfyllende tur-rapporter og bilder se http://www.wwv.no/userpage.asp?subpage=2&UserId=snilen
  24. elliva

    Familiehelg i skogen

    En maiformiddag kjørte vi ut i Dragstenmarka (heter vel det?), parkerte bila, og ut rant to voksne, tre barn, tre sykler, to sykkelhengere og en lavvo. Og masse tilbehør. Ikke bare-bare å dra på overnattingstur i skogen med barn, da kan ikke mye være overlatt til tilfeldighetene. Etter en liten sykkeltur fant vi fram til drømmeplassen vår. Dagen før hadde vi vært på utforskingstur og funnet plass stor nok til lavvo, ved et lite tjern inne i skogen, og bekken rett ved. Perfekt! Fredagen gikk med til å rigge oss til, og utforske området. Vi fant noen hyggelige hytteboere lenger inn, og ellers en sti som varte og rakk inn i skogen. Barnas beste eventyr! Vi bestemte oss for å følge stien videre neste dag. De to minste ble avbrutt i forsøket på å sove på kvelden: pappa fikk fisk! Gjedda som hadde jaget agnet en runde først hadde nå gått i fella. Øynene ble store da pappa skjærte fisken åpen, og fikk ut magesekken. Inni fant vi tre øyenstikkere og en ryggrad fra en annen fisk. Fisken ble renset og skylla, og hengt opp i treet til lunsj neste dag. Med alle ungene i soveposen koste vi voksne oss med bål og solnedgang. Vi ble enige om at en liten sterk en hadde gjort seg, og det ble skrevet på lista over hva vi skal huske til neste gang. På lista står også et par campingstoler… Lørdag ble det tre turer på en dag, med måltider (stekt gjedde ) i leiren innimellom. Først fulgte vi stien helt til verdens ende. Så klatra vi opp på verdens høyeste fjell. Til slutt sykla vi rundt tjernet, verdens vakreste sykkeltur. Været slo til, og vi hadde en nydelig dag. Søndag morgen pakket vi, sykla til bila, og kjørte hjem. Plikter kaller her hjemme også. Det er uansett godt å ha god tid til å pakke ut, mye som skal vaskes, tørkes og luftes etter en slik helg. Gleder oss allerede til neste tur.
  25. villmarkingen

    Sommeråpning av konnerudmarka:)

    Pakket sekken i kvelding og gikk på skauen ved 19 tiden i går kveld. Ble en kort overnattingstur. Har pappapermisjon, så jeg måtte tidlig hjem siden kona skulle på jobb. Leieren var ferdig etablert og bålet brant lystig ved halv ni tiden. Kvelden ble brukt til bålkos, kaffedrikking, samt nyte skogens lyder. Deilig å høre på fuglekvitter etc..... Fant posen ca 22.30 og sloknet ganske kjapt. Våknet igjen klokken 05.00 og 05.30 stod solen opp mens jeg tok den første kaffekoppen ved morrabålet. Støvlene ble styrt hjem ved 07 tiden. Takke for turen. Kanskje ikke den mest spennende turrapporten, men min første. Egentlig bare en test........
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.